Tvillingsøsteren av Lisa Scottoline

Lisa Scottoline

Tvillingsøsteren

3

Lisa Scottoline Originalens tittel: Double Trouble Oversatt av Stig Aspaas © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Copyright © 1999 by Smart Blonde, LLC Første gang utgitt av N.W. Damm & Søn i 2000 som Dobbelt trøbbel ISBN 978-82-02-57984-5 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Johanna Blom Omslagsfoto: MICHELLE KELLY/Arcangel og shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Tilegnet J., nyoppdaget, og Peter og Kiki – som alltid

FØRSTE BOK

Medisineren: Hva er sannhet?

Juristen: Alt som kan bekreftes av to vitner.

August Strindberg, Ett Drömspel

1

Det gikk kaldt nedover ryggen på Bennie Rosato idet hun fikk øye på bygningen. Den var tre kvartaler lang og åtte etasjer høy. Den hadde ingen vanlige vinduer, bare noen smale, skuddsikre glassflater som brøt mursteinsfasaden med jevne mellomrom. I hvert hjørne sto et vakttårn, og en dobbel piggtrådsperring gikk rundt hele området og slo med all mulig tydelighet fast hva slags sted dette var. Philadelphias strengeste fengsel var blitt forvist til utkanten av byen, og her satt mordere, sosiopater og voldtektsforbrytere – i alle fall så lenge de ikke var løslatt på prøve.

Bennie svingte inn på den romslige parkeringsplassen for besøkende, steg ut av sin Ford Expedition og gikk bortover fortauet i den fuktige juniheten mens hun sloss med sin egen motvilje. Hun hadde sluttet å praktisere strafferett, og helt til hun fikk denne telefonen fra en kvinne som ventet på at rettssaken hennes skulle komme opp, hadde Bennie lovet seg selv at hun aldri mer skulle nærme seg dette fengselet. Kvinnen var tiltalt for å ha skutt og drept kjæresten sin, en kriminalbetjent i Philadelphia-politiet, men hun hevdet at en gruppe politimenn hadde fabrikkert falske anklager mot henne. Bennie hadde spesialisert seg på saker der det ble hevdet at det hadde forekommet overgrep fra politiets side, så hun hadde allikevel puttet en ny notisblokk i dokumentmappen og kjørt av gårde for å snakke med den fengslede kvinnen.

EN GYLLEN ANLEDNING TIL Å KOMME PÅ BEDRE TANKER sto det å lese på en metallplate over inngangen, og Bennie greide så vidt å la være å le. Fengselet var blitt utformet i tråd med den overbevisning at yrkesrettet opplæring ville kunne gjøre heroinlangere til operatører av hullkortmaskiner, og ettersom ingen hadde lansert noen bedre ideer, ble fengselet fremdeles drevet i henhold til denne 9

antagelsen. Bennie åpnet den tunge, gråmalte døren, som hadde en uforklarlig stor fordypning midt på, og gikk inn. I neste øyeblikk slo den tunge, trykkende atmosfæren imot henne; den var mettet med svette, desinfeksjonsmiddel og en kakofoni av hissig spansk, gateengelsk og andre språk som Bennie ikke dro kjensel på. Hver gang Bennie kom inn i fengselet, fikk hun følelsen av å tre inn i en annen verden, og inntrykkene vekket til live den velkjente motviljen og vemmelsen i henne.

Venterommet, som var fylt av de innsattes familiemedlemmer og venner, kunne minne mer om en barnehage enn et fengsel. Småbarn i armkroken skramlet med plastleker i skarpe farger, spedbarn kravlet fra fang til fang, og en liten gutt tok sine første, prøvende skritt i midtgangen og støttet seg til et kne her og der for ikke å miste balansen. Bennie kjente statistikken godt; på landsbasis var syttifem prosent av de kvinnelige innsatte mødre. Gjennomsnittlig soningstid tilsvarte omtrent en barndom. Uansett hva som var årsaken til at Bennies klienter hadde havnet her, kunne hun aldri glemme at barna deres var de egentlige ofrene som fikk svi for de uheldige omstendighetene de var blitt født inn i. Hun greide ikke å forsone seg med denne tanken uansett hvor mye hun forsøkte, men hun maktet heller ikke å slippe tanken, og derfor hadde hun altså gitt opp alt sammen.

Bennie skjøv tankene til side og banet seg vei mot skranken gjennom mengden. To eldre kvinner, den ene hvit og den andre svart, utvekslet oppskrifter skrevet på kartotekkort. Latinamerikanske og hvite tenåringer sto i mindre klynger, og en gjeng baseballentusiaster moret seg over noen bilder fra en utflukt i Hershey Park. To vietnamesiske gutter leste sportsseksjonen i en avis sammen med en hvit gutt på den andre siden av midtgangen. Om ikke fengselsrutinene var blitt endret i den senere tiden, utgjorde disse menneskene mandagsgruppen som var på besøk hos fanger med etternavn som begynte på A til F, og etter hvert kom de til å bli venner. Bennie hadde tidligere ansett vennskapet dem imellom som en form for fornektelse, helt til hun innså at det var en grunnleggende menneskelig reaksjon på linje med det kameratskapet som kan oppstå i venterommene på et sykehus selv under de verst tenkelige omstendigheter.

10

Vaktene ved skranken, en kvinne og en mann, sto og snakket i telefonen. Både kvinnelige og mannlige voktere arbeidet i fengselet ettersom det var fanger av begge kjønn her i atskilte fløyer.

Bak skranken var det en stor, røykfarget glassrute foran fengselets store, moderne kontrollsentral. Overvåkningsskjermer var så vidt synlige gjennom det halvt gjennomsiktige glasset, og bildene på de grå skjermene var i uavlatelig bevegelse. Man kunne skimte omrisset av en person foran monitorene som en uværssky foran månen.

Bennie ble stående og vente tålmodig på vokterne – noe som i bunn og grunn var i strid med hennes natur og temperament. Hun levde av å stille spørsmål ved alt som ble kalt autoriteter, men hun hadde lært å unngå å utfordre fengselsvakter. De utførte sitt daglige arbeid under forhold som ofte var minst like truende som dem politifolk ble stilt overfor, og Bennie var smertelig klar over at de tjente atskillig mindre og sjelden ble trukket frem som hovedpersoner i populære tv-serier. Det var vel knapt nok noen barn som vokste opp og drømte om å bli fengselsbetjenter.

Mens Bennie ventet, kom en liten gutt med små bjeller på skoene stabbende bort til henne og ga seg til å stirre opp på henne.

Hun var godt vant til den reaksjonen selv om hun ikke var det man umiddelbart ville kalle pen. Bennie var drøyt én åtti høy og kraftig bygd. De brede skuldrene ble fremhevet av putene i den gule lindrakten, og bølgende, honninggult hår flommet utover skuldrene og nedover ryggen. Trekkene var mer åpne og ærlige enn vakre, men kraftige blondiner vakte alltid oppmerksomhet – anerkjennende eller ikke. Bennie smilte til gutten for å vise at hun ikke var utilnærmelig.

«Er du advokat?» spurte den kvinnelige vokteren idet hun la på røret. Hun var afroamerikaner og kledd i en kullsvart uniform, og på det fyldige brystet hadde hun et gullfarget navneskilt. Kvinnens hår var samlet i en liten knute der stive hårstrå strittet til alle kanter, og de korte ermene var rullet opp på en mandig måte.

«Ja, jeg er advokat,» svarte Bennie. «Jeg har et legitimasjonskort, men jeg kunne søren meg ikke finne det igjen i farten.»

«Jeg skal finne opplysningene bare du gir meg førerkortet. Fyll ut denne blanketten imens og signer protokollen for offisielle besøk11

ende,» sa vakten nærmest automatisk og la et gult identifikasjonsmerke på skranken.

Bennie fant frem førerkortet, fylte fort ut blanketten og signerte protokollen. «Jeg skal treffe Alice Connolly. Avdeling D, celle femtitre.»

«Hva har du i dokumentmappen?»

«Juridiske dokumenter.»

«Plasser vesken din i en oppbevaringsboks. Mobiltelefon, kamera eller opptaksutstyr er forbudt. Sett deg og vent så lenge. Vi roper deg opp når de har ført henne ned til samtalerommet.»

«Takk.» Bennie så seg om etter en ledig sitteplass og fikk øye på en stol rett foran det lukkede vinduet til kassererluken og garderoben. Ingen hadde valgt å sette seg der ettersom det tilsvarte bordet rett ved inngangsdøren i en travel restaurant; når døren ble åpnet, kom folk inn med alle mulige personlige eiendeler som skulle plasseres – for eksempel rosenkranser av plast som de innsatte likte å gå med, og klesplagg som var nødvendige for å signalisere hvor man hørte hjemme. Og fangene satte alltid pris på litt ekstra kontanter, men til hva slags forbruk ville ikke Bennie spekulere på. Hun satte seg til rette ved siden av en liten, men tettbygd bestemor som smilte da hun fikk øye på Bennies dokumentmappe. Venterommet i et fengsel er så å si det eneste stedet der en jurist er et velkomment syn.

«Du kan gå inn, Rosato,» kom det fra vakten.

Bennie reiste seg og gikk gjennom metalldetektoren som var plassert på den ene siden av skranken. Hun la fra seg dokumentmappen på det grå, skitne flisegulvet og strakte armene i været mens den kvinnelige vakten strøk håndflatene raskt og profesjonelt langs armene og kroppen hennes. «Si at jeg er den eneste du bryr deg om,» sa Bennie, og vakten smilte skjevt.

«Du kan gå, jente.»

«Fint, men neste gang forventer jeg en middagsinvitasjon.» Bennie tok med seg dokumentmappen, og en mannlig vakt låste opp en annen grå, tung ståldør. For å få adgangstegn måtte advokater skrive under på en «ansvarsfraskrivelse» i tilfelle de skulle bli tatt som gisler – en misvisende betegnelse ettersom den innebar at det ikke ville forekomme noen form for forhandlinger dersom en advo12

kat skulle bli holdt som gissel. Da Bennie kom inn på den andre siden av døren, ble hun låst inne sammen med voldelige fanger som var i besittelse av kniver, lynskarpe barberkniver, kvelerslynger, kroker, vridde gafler med pigger og sannsynligvis også en og annen blåselampe. Bennies eneste våpen var en dokumentmappe og en Bic-kulepenn. Enhver som er av den formening at pennen har større makt enn sverdet, har aldri satt sine ben i et fengsel som dette.

Bennie trådte over terskelen med en likegyldighet som ikke kunne lure noen, og gikk bortover en smal, gråmalt korridor der atmosfæren var like trykkende som ute i venterommet, men velsignet mye roligere. De eneste lydene hun hørte, var ekko av rop langt unna og klapringen av hennes egne sko mot korridorgulvet.

Hun trykte på en ramponert knapp og tok heisen opp til tredje etasje. Da hun kom ut i korridoren, så hun en vokter sitte bak en røykfarget glassrute som delvis visket ut konturene av personen, og han tok imot blanketten som Bennie skjøv inn til ham gjennom en sprekk. «Rom trettifire,» sa vokteren med dempet stemme, og døren til høyre for Bennie ble låst opp med et metallisk klikk og gled opp en anelse.

Bennie gikk gjennom døråpningen og kom inn i enda en grå korridor med en rekke dører på venstre side, og hver av dem førte inn til et grått avlukke. Fangene ble ført inn i avlukkene fra den motsatte siden, og alle dører ble låst automatisk når de lukket seg bak dem. Hvert avlukke var omkring to ganger to meter stort. To stoler sto vendt mot hverandre på hver side, og en beige veggtelefon kunne benyttes for å tilkalle en vokter. Det var bare en respatexbelagt skranke som skilte fange og advokat. Selv om dette aldri før hadde plaget Bennie, kjentes det merkelig utilstrekkelig akkurat da. Hun fortsatte til enden av korridoren, åpnet døren inn til Rom trettifire og skvatt til idet hun fikk se fangen.

«Heter du Alice Connolly?» spurte Bennie.

«Ja,» svarte kvinnen med et arrogant smil. «Ble du overrasket?»

Bennie gransket den kvinnelige fangen fra topp til tå, og blikket endte sin forvirrede ferd ved Connollys ansikt. Fangen var som en penere, om enn atskillig mer durkdreven utgave av Bennie selv.

Håret hennes var riktignok bedragersk rødt og var klippet i flere 13

røffe lag. Hun hadde Bennies brede kinnben og fyldige lepper, men brukte tydeligvis sminke for å forsterke disse trekkene. Hun så ut til å være like høy som Bennie, men var atskillig magrere og kunne minne om en fotomodell, så den oransje joggedrakten virket nesten moteriktig romslig og løstsittende. Øynene, som var runde og blå og plassert langt fra hverandre, var nøyaktig som Bennies, og advokaten ble et øyeblikk stående målløs.

Connolly strakte ut den ene hånden over skranken. «Hyggelig å få treffe deg. Jeg er din tvillingsøster,» sa hun.

14