Tretten måter å se på av Colum McCann

Tretten måter å se på

Colum McCann

Tretten måter å se på Oversatt av Håvard Syvertsen

Tidligere utgitt på norsk: Danseren (2004) La kloden spinne (2011) Transatlantisk (2014) Colum McCann Originalens tittel: Thirteen Ways of Looking Oversatt av Håvard Syvertsen Copyright © Colum McCann, 2015.

All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-52714-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Design: Superultraplus Designstudio / Anders Bergesen Illustrasjon på bokbind: Stefan Bleekrode Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11/14.5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Lisa, Jackie, Mike og Karen.

Til alle de som støtter Narrative 4.

Til minne om min far, Sean McCann.

innhold

Tretten måter å se på 9 Hvor mye er klokka nå, der du er? 153 Sh’khol 169 Traktat 207 Forfatterens merknad 255

tretten måter å se på

i

Mellom tjue snødekte fjell var det eneste som beveget seg, øyet til svarttrosten.

Det første er gjemt høyt oppe i en av mahognibokhyllene som dekker hele den ene langveggen i rommet der han ligger og sover i en dobbeltseng full av puter.

Hodegjerdet er kunstferdig utskåret. Sengerammen er kaneformet. Dyna har amishmønster. En kaffemaskin er plassert på det venstre nattbordet, en bokstabel på det høyre. Ei antikk klokke, formet som en lanterne med synlige lodd og snorer, henger på veggen like ved et sølvinnrammet speil, flekket og brunet av elde. Under speilet, plassert inne i et hjørne så den nesten ikke er synlig, står en liten oksygenflaske.

Et halvt dusin puter ligger i en lenestol et stykke unna sengen. Det ligger enda flere på en eikestol med armlener i skinn.

Skrivebordet er plassert like ved døren med en mengde papirer i sirlige bunker, en brevåpner i sølv, et seglstempel og en åpen laptop. Det ligger en pipe på bordet, men verken tobakkspakke, fyrstikker eller askebeger.

11

Det er samtidskunst på veggene: tre bylandskaper, tydelige linjer og former, og et lite, abstrakt marinebilde på veggen ved baderomsdøra.

Mellom alt sammen ligger han ubehjelpelig i sengen, en form under dyna, hodet er ikke stort annet enn en uklar kul i sengetøyet.

ii

Jeg hadde tre sinn som et tre der det sitter tre svarttroster.

J

eg ble født midt i min første prosedyre. Han burde stå opp, finne en notisbok og skrive ned setningen, men det er kaldt i rommet, varmen er ikke skrudd på ennå, så han vil helst ikke røre seg. I det minste er sengeklærne tette og varme. Kanskje Sally har vært inne og pakket rundt ham, for nå synes han at han husker turen, eller de mange turene, eller – mer presist – de endeløse turene ut på badet. Jeg ble født midt under min siste store reise.

Over ham snurrer takviften. Håndverkerne har fått den til å snurre i motsatt retning. Men hvordan har det seg at en vifte som snurrer baklengs, kan produsere varme? Det har noe å gjøre med luften som stiger opp, og luftstrømmens bevegelse. Kunne vi bare fange oppdriften og reversere vår egen bevegelse. Jeg ble født midt under min første sluttprosedyre. Merkelig å revurdere erindringene i hans alder, men hva skal han ellers gjøre? Det var en overraskelse at den opprinnelige boken ikke solgte særlig bra, den gangen på åttitallet, selv om markedsføringen var bra, inn13

bindingen flott, redigeringen god. Alt i alt strålende. Selv med falsk beskjedenhet ville han ha trodd at den kom til å selge noen eksemplarer her og der, men etter tre måneder endte den opp på tilbudsbordet. Jeg ble født midt under min første offentlige fiasko. Men når var det, egentlig? Jeg ble født første gang jeg elsket med Eileen. Jeg ble født da jeg rørte ved hånden til Elliot, den lille sønnen min. Jeg ble født da jeg satt i cockpiten på en Curtiss SOC-3. Å, det er bare drittprat. Drittprat med stor D. Sannheten er at han ble født da han sto foran retten i Brooklyn som nyutnevnt statsadvokat, og han formet ordene nøyaktig på den måten han hadde drømt om. De fløy ut i rommet, og han merket at de vibrerte, og han så hva de gjorde med ansiktene på juryen med bare menn, og også hva de gjorde med ansiktet til den velvillige dommeren, som strålte av noe som lignet stolthet. Et ytterst solid innlegg, Mr. Mendelssohn. Han visste umiddelbart at han aldri kom til å slutte med det. Han var skapt til jus. Hvor mange evigheter siden var det blitt nå? Han burde skrive det ned. Men det er problemet med aldring, er det ikke det? Du har følelsen, men mangler datoene. Finner du datoene, mister du følelsen.

En blyant og litt papir, Sally, kjære deg, er det for mye å be om? Jeg ble født midt i mitt første hukommelsestap.

Hvorfor, å, hvorfor er det aldri noe papir ved siden av sengen? Kanskje jeg skulle bruke en båndopptaker? Et av de små, digitale vidundrene. Kanskje er det en på BlackBerryen min – den har jo, når det kommer til stykket, alt mulig annet. I det siste har han begynt med å putte den i brystlomma på pyjamasen, der ligger den natten igjennom 14

og blinker med et lite, rødt lys. En underlig maskin, den gir ham nyhetene om alle de siste triumfene og redslene mens han ligger og slumrer og snorker. Kupp og kriger, revolusjoner og opprør og alskens andre bedrøveligheter som alle planlegger flukten fra den komfortable sengen hans.

Det er interessant. De lager pyjamasen slik at lomma sitter på venstre side, over hjertet. Muligens noe medisinsk? En liten lomme legen kan gjennomsøke. Et sted å oppbevare stenter, rør og tabletter i tilfelle anfall. Aldringens nødvendige tilbehør. Han burde spørre sin gamle venn, dr. Marion. Hvorfor er lomma over hjertet, Jim? Kanskje er det bare et motepåfunn. Hvem i all verden oppfant dette med lommer på pyjamaser i utgangspunktet? Og til hvilket bruk? Et sted å oppbevare litt ekstra brød eller kjeks eller en toast i tilfelle vi blir sultne i løpet av natten? Et rom for gamle kjærlighetsbrev? Et futteral for et alter ego som venter i kulissene? Å, tankene vandrer, pønsker på flukt: ut av det frostede vinduet og vekk. Og hvem var det, forresten, som oppfant den kjølige siden av puta?

Han beveger tærne litt under sengetøyet, gnir dem sakte mot hverandre, lar varmen krype opp gjennom beina.

Han har aldri skjønt hvordan systemet for oppvarming fungerer i New York. Alle disse underjordiske damprørene, trailerlass med olje og styremøter om varmekjeler og ingeniører med nobelpriser, bedrevitende arkitekter og eksperter på global oppvarming, en gedigen hjernebank, hver og en av dem et geni, og fremdeles får du denne forferdelige klakk klakk klakk-lyden hver morgen. Dante 15

nede i kjelleren, der han prøver å sparke i gang rørene.

Herregud, man skulle tro at de i det tjueførste århundre ville være i stand til å løse mysteriet rundt den jævla oppvarmingen, beklager språkbruken, men det er de ikke, de kommer ikke til å greie det, har aldri greid det, kommer muligens aldri til å greie det. De skrur ikke på varmen før klokka fem med mindre det er Øst-Sibir utenfor. Husets vaktmester er sjakkmester, opprinnelig fra Sarajevo, spilte en gang mot Spasskij, praler med intelligensen sin, påstår at han er medlem av Mensa, men ikke engang han kan få i gang den helvetes varmen.

Han griper BlackBerryen, taster liv i den. Fremdeles tjueto minutter til røranlegget kommer skikkelig i gang.

Han er fristet til å bryte med ritualet og ta en tidlig sjekk av nyhetene og av e-posten, men han lar BlackBerryen gli ned i pysjlomma igjen. Jeg ble født midt under min første prosedyre, og jeg gikk ut i Court Street med raske skritt.

Ikke helt sant. Skrittene mine har aldri vært særlig raske, ikke engang på den tiden. Alltid hengende et skritt eller to bak. Ikke akkurat Joe DiMaggio, Jesse Owens eller Wilt Chamberlain eller noen andre for den del. I stedet befant de raske skrittene seg i språket, i tonefallet, i formen han ga til ordene. Noen ganger satt han oppe ved mahogniskrivebordet hele natten og trakk opp linjene. Da han var yngre, hadde han villet bli forfatter. Drikke av Helikons kilde. Jeg ble født midt i min første selvmotsigelse. En stor prosedyre hadde ingenting med substans å gjøre. Alt handlet om stil. Rett ord til rett tid. Enhver idiot vet at et anstrøk av språklig eleganse kan få en hvilken som helst dumhet til å skinne. I retten gransket han juryens ansik16

ter for å finne ut hvilke flotte formuleringer han kunne få smøget inn under huden på dem. Elegansen til en taler og skikkelsen til en slange, sa en kollega en gang, eller var det skikkelsen til en taler og elegansen til en slange? En kompliment var det, uansett. Til og med en slange har sin buktende visling.

Eileen elsket å lese domsavsigelsene hans, spesielt i de senere årene, etter at han ble forfremmet til Kings County Supreme Court, den gangen en eller annen avis alltid var ute etter ham, The Village Voice, The New York Times, eller den New Amsterdam-blekka, hva var det den het igjen? Ikke Brooklyn Eagle, den hadde for lengst avgått ved døden. En gang karikerte de ham som et insekt, en kneler. Han kunne ikke utstå ansiktet de ga ham, de posete kinnene, den lille, runde magen mens han gomlet i seg en annen kneler. Idioter. De hadde ikke peiling. Det er bare hunnen som spiser andre knelere, nemlig hannen, etter at de har hatt seg. Men alt tatt i betraktning var det ikke akkurat smigrende.

Og hvordan kunne det ha seg at de alltid portretterte dommere som gedigne fleskeberg? Han hadde alltid vært radmager. En bønnestengel. Et fugleskremsel. Eileen mente det var mer fett på en slakterkniv. Men både karikaturtegnerne og de som tegnet i rettssalen, insisterte på å gi ham antydning til mage eller en smule hengekinn.

Det irriterte Eileen grenseløst. Hun begynte til og med å skjære ned på kaloriene, helt til han knapt kunne få øye på seg selv i speilet om han sto med siden til. Han hadde ofte tenkt at den store befrielsen med å bli gammel var å slippe forfengeligheten, men i stedet blir den enda mer domine17

rende: den slappe huden, rynkene, øynene hans, som blir overrasket over hvordan han ser ut. Han fikk et glimt av seg selv i et speil her om dagen, og hvordan i all verden fikk jeg ansiktet til farfaren min? Årene glir ikke bare forbi, nei, de hamrer på døra, stormer inn og etterlater seg ødeleggelse, knust porselen, sprukne årer, innsunkne øyne, verkende tannkjøtt, men hvilken rett har han til å klage, han som i årevis har kunnet venne seg til det, han var ikke akkurat en kjekkas i utgangspunktet, og uansett, han fikk dama, han overveldet henne og vant hjertet hennes, fanget henne, ja, jeg ble født midt i min første store forelskelse.

Han lar armen falle over på den andre siden av sengen.

Saudade. Et bra ord. Portugisisk. Kom hit, Eileen. Kom og kryp ned her ved siden av meg. Det finnes ikke noe sannere ord. Lengselen etter alt som er borte.

Hun sa alltid at de tidlige opptredenene hans i retten i Brooklyn var preget av tålmodighet, list og snedighet. En slags litterær henvisning – hun var Joyce-fan. Taushet og eksil. Hjemme strøk hun skjortene hans hver morgen, stivet kragene, og hver gang han vant en sak, kjøpte hun en diktsamling og et splitter nytt slips fra butikken i Montague Street til ham. Om han hadde bundet dem sammen, kunne han strukket dem herfra til den asiatiske slavefabrikken – slipsene altså, ikke diktsamlingene. Eileen må ha holdt liv i fabrikkjentene til Gucci, så mange slips som han hadde hengende i skapet, i sirlig orden, hengt opp etter farge og mønster. Det mørke håret hennes, den frekke, lille nesa, den enslige føflekken ytterst på kinnet. Hun var vakker den gangen og alltid siden, akkurat som henne i 18

sangen. Lovely once and always, moonlight in her hair.

Det hender fremdeles at han drypper litt parfyme på hodeputa hennes, bare for å kunne puste inn lukten og innbille seg at hun er der ennå. Sentimentalt, selvfølgelig, men hva ville livet være uten sentimentalitet? Og det er bare å innse det, når kjente han sist et sug av god, gammeldags kåthet?

Sjekk på BlackBerryen, den vet det. Når alt kommer til alt, virker det jo som om den vet alt mulig annet: opprørske sønner, døtre med kjærlighetssorg, enda et oljeutslipp i Golfen.

Han kan høre Sally, allerede i gang på kjøkkenet. Klirrende skjeer. En asjett som skyves over bordet. Tekoppen som settes på den. Et pling fra glasset med appelsinjuice.

Det dempede suset i kjøleskapsrørene. Juicepressen som blir tatt ut av skapet. Knirkingen fra den nederste skuffen.

Gulrøttene som blir tatt ut, jordbærene, ananasen, appelsinene, og så den kraftige klirringen av isbiter. Juicen.

Sally sier at han skal kalle det smoothie, men han liker ikke det ordet, rett og slett, det er ikke noe smooth med det som er i glasset. Han subbet rundt i parken her om dagen – det finnes ikke noe annet ord for det, det er subbing hver eneste dag nå – og han så en ung kvinne på en av parkbenkene like ved dammen med ordet Juicy i rosa skrift tvers over baken, og han måtte innrømme, selv i hans alder, at det ikke var langt fra sannheten. Med behørig unnskyldning til Eileen, selvfølgelig, og også til Sally, og Rachel, Riva, Denise, MaryBeth, Ava, særlig Ava, og Oprah, og Brigitte, og til og med til Simone de Beauvoir, hvorfor ikke, og alle andre kvinner i verden, unnskyld alle 19

sammen, men den var virkelig ganske saftig, måten den spratt på med den lille stripen av mørk hud over, og det dirrende området under, og det hadde vært en tid for lenge siden da han kunne ha krystet et og annet ut av den, så kom ikke og snakk til meg om smoothies. Han hadde et visst ry, men det var ikke noe annet enn harmløs moro.

Han var aldri utro, selv om han måtte innrømme at han hadde vært fristet. Unnskyld, Eileen, det fristet meg, det fristet meg, det fristet meg. Det var snarere de konservative kollegene i retten som sendte ham misbilligende blikk.

En gjeng med inntørkede svisker, eller snerper, eller begge deler – hvordan i all verden, om man så bort fra partipolitikken, greide de i det hele tatt å bli valgt? Hva var det egentlig de mente, at livet skulle holdes skjult under dommerkappen? At det svikefulle hodet måtte dyttes på plass bak skjoldet? At den eneste lyden man skulle lage, var den klubben forårsaket? Nei, nei, nei, det alt dreide seg om, var å skrelle skallet av livet. Presse ut saften. Gi blaffen i fruktkjøttet. Nyte saften. Saften og kraften. En smoothie. Å, som tankene surrer. Unnskyld, Eileen. En gang var jeg lidenskapelig, og det er det rette ordet. Kanskje til og med en flørt. Men ikke noe mer. Aldri noen sjikane. Det var noe han ga i arv til unge Elliot i stedet. Desto verre.

Se bare på den stakkars guttungen nå. Men nok om det.

Det er ikke noen god måte å starte dagen på, med sin villfarne sønn, hans vandrende blikk, hender, ører, hals, lommebok.

Han kan høre at den svake tikkelyden begynner. Kom, varme, kom fort. Stig opp gjennom rørene.

Hva kommer det av at New York aldri har produsert 20

et vidunderbarn som kan løse problemene med sentralfyren? Du skulle tro at med alle de ungene som blir født i denne kolossale metropolen, ville i det minste ett av dem bli rasende av hamringen i rørene og hvesingen fra dampen. At de ville gjøre noe for å løse et daglig tilbakevendende problem? Men nei, nei, nei. De fyker av gårde for å tjene millioner på Wall Street og Broadway og i Palo Alto og Los Alamos, og hvor de nå drar, og likevel nøyer de seg med å komme hjem til en leilighet som er bygd for huleboere.

Hva er nå egentlig denne gudsforlatte leiligheten verdt?

En halv million for tjuesju år siden. Vi solgte rekkehuset i Willow Street og emigrerte til Upper East Side. Bare for å gjøre Eileen lykkelig. Hun elsket å spasere på Great Lawn, sitte og se utover vannet, stikke nedom Greenbergs bakeri. Hun satte til og med opp en mezuza ved inngangsdøren. Ikke minst for å beskytte investeringen vår. Nå er den verdt to millioner dollar, sier de, to komma to, to komma fire, men de kan ikke få i gang sentralfyren før klokka fem om morgenen? Vi kan velge en svart mann til Det hvite hus, men vi kan fremdeles ikke få varme i huset?

Vi kan sende en ekspedisjon til Mars, men vi må fryse ballene av oss på East Eighty-sixth Street? Vi kan putte BlackBerryen vår i lomma på pyjamasen, men vi får ikke varmen opp gjennom veggene uten å lage spetakkel? Å, men nå kommer den, nå kommer den. Dagens første pling. Som om det er en mann der nede som vrir opp rørene. Et andre pling. Et tredje. Og så et plong. Krasj bang plong. Bra mann, han Dante. Virkelig en guddommelig komedie. Oppgi alt håp. Jazz i varmerørene. Om 21

det var så vel. Vekk meg, Thelonius Monk. Slå deg ned i varmerørene mine. Besøk kjelleren også, når du er i gang.

– Sally!

Han kan høre juicepressen knuse isen, hakkingen fra knivbladene og klirringen i glassbeholderen.

– Sally!

Juicepressen saktner langsomt farten, lydene dempes ned til stillhet.

– Sally, jeg er oppe!

Noe han åpenbart ikke er. Verken på den ene eller den andre måten. De har montert en hengende hvit stang ved siden av sengen og et par andre dingser som skal gjøre det lettere for ham å komme seg opp om morgenen. Elliot ville på et tidspunkt til og med installere en slags heis. Som om han var en gedigen container. Du trenger en heis, far.

Kyss meg i ræva, kjære sønn. En heisekran, ikke fan. Et godt rim, men Eileen ville definitivt ikke ha blitt imponert, hun foretrakk poesi av et helt annet kaliber og var aldri særlig begeistret for de billige, små ordkunstene hans.

Hun var en fan av den irlenderen, Heaney, og hun hadde en forkjærlighet for et annet bustehode som het Muldoon.

Hver gang sjansen bød seg, for hun av gårde på opplesningene deres. Det moret ham alltid når hun jaktet på de ville poetene. Selv så han begge på en middag på Waldorf en gang: De burde ha skrevet et dikt om den gummiaktige kyllingen og de sløve kelnerne. Han krysset rommet, stilte seg i køen, tok fram sin utmerkede fyllepenn, fikk poetene til å signere tøyservietten og stappet den i lomma – han var redd for å bli tatt på fersken, en dommer som skulle bli dømt – og tok den med hjem til Eileen, som presset den 22

mot nattkjolen og ga ham et ærbødig kyss til god natt: Jeg ser deg i drømmene mine.

Men det var da. Noe. Helvetes. Bråk. Denne. Morgenen. Men nå, endelig, kommer den skarpe hvesingen fra dampen. Han kan kjenne at den allerede begynner å bre seg i rommet. God morgen, Thelonius. På tide å komme seg opp. Og stå. Til Herrens pris pris. Katya pleide å synge det for ham for lenge siden. Sammen med dreidel-versene sine.

Han tar tak i stangen og svinger knærne ut, drar seg opp under sengeklærne og faen steike i helvete. Han kjenner det nå, under pyjamasbuksene. Hun har tatt på ham bleie. Ja, ei bleie. Ganske enkelt, det hjelper ikke å kalle det en fôret truse, det er og blir ei bleie. Hvorfor i helvete har hun gjort det? Ei satans bleie. Og når i all verden smøg hun den på? Hvordan har han kunnet glemme det? Han kan huske lyden fra trafikken på Court Street for femti millioner år siden, han kan huske Heaney på Waldorf, og Muldoon også, han kan huske da han ble født som ung advokat, for faen, og slipsbutikken på Montague Street, Katya og barnesangene hennes, han kan huske at han krabbet opp i en SOC-3, men at Sally tok på ham bleie den samme morgenen, det har han glemt?

Sinnets svarte bikkjer.

– Sally!

Lang og smal, det er hun, men rask på føttene er hun ikke. Sally er ikke den som med ett står ved sengekanten, hun kommer langsomt slepende.

– Kommer nå, Mr. J. Ja, det gjør hanukka også. Akkurat som det tjueandre 23

århundret. Og slutten på den synlige verden. Kom nå og hjelp meg, kvinnemenneske. Ei jævla bleie. Hvorfor i helvete har du pakket meg inn i denne idiotiske greia? Hva har jeg gjort for å fortjene det? Har jeg begått en forbrytelse? Har jeg vært grusom? Ei bleie! Jeg trengte muligens bleie for åttito år siden, det stemmer nok, Sally, kjære deg, og så må du unnskylde mitt polske, mitt litauiske, mitt utilstrekkelige jiddiske språk, men for herrens skyld, kvinnemenneske, jeg trenger den da ikke nå.

Han er halvveis ute av sengen og henger så å si i luften da han hører en svak hvesing og antydningen til et sukk og deretter fottrinn ute i gangen. Langsomme, slepende skritt. Sally stopper, kanskje for å få igjen pusten, og et øyeblikk lurer han på om hun er på vei til ham eller på vei vekk. Sjekke klokka. Vannkokeren. Sakte gange.

Tidens grusomhet. Aldri nok av den når du trenger det.

Og alltid for mye når du ikke har bruk for den.

– Sallllly!

Enda et sukk, et hørbart ååh, fire skritt til, og så beveger den forgylte dørvrideren seg.

– Her jeg er, Mr. J. Her hun er, her hun kommer, og har de overhodet grammatikalske regler på Tobago? De radbrekker språket. Surrer det til. Blander det sammen. Ingen Chicago Manual.

De har ikke hørt om Strunk eller White. Sally kommer aldri til å få noe på trykk i The New Yorker, det er i hvert fall sikkert. Heller ikke i Times, ikke engang i Daily News.

Hun ville kanskje fått karet til seg en jobb på The Post, men bare på grunn av håret, det dunete håret på huden hennes.

24

Likevel er det noe vakkert i tonefallet hennes. Hun snakker med skinnende gullmynter i stemmen. Det sitter en tamburin nede i halsen hennes. Hun har svelget en fugl, Sally James, morgenens første. Hun kommer inn som en bris, sval som toppen av et tre, høy som et redwoodtre, sterk som et eiketre. Skikkelsen hennes over ham i sengen.

De dinglende øreringene. Håret som stritter ut i utrolige vinkler. Må bruke halve livet på den frisyren. Hårruller og krølltenger, kammer og alt mulig slags utstyr. De første årene kunne han høre henne stå opp klokka fire om morgenen, bare for å gjøre seg klar, krølling, føning, snurre og flette sammen.

Hun har en spesiell lukt, en god lukt som ligner møbelolje, kjære Sally fra Tobago, eller er det Trinidad? Og hva er forresten forskjellen? Og hvem i all verden, egentlig, er det som bryr seg? Spiller det noen rolle om hun kommer fra nord, sør, opp eller ned, øst eller vest, stilt overfor den banale kjensgjerning at han har på seg bleie, og den må bli fjernet umiddelbart, stille og rolig, nå.

Hvordan i all verden skjedde dette, Sally? Hvor mye var klokka da du snek deg inn til meg?

Tenk på det, pyjamasbuksa ned rundt anklene mine, lomma er fremdeles rett over hjertet mitt, klokka på BlackBerryen sier tikk-takk, og jeg lurer på hva hun mente, eller mener, om utstyret mitt? Jeg er ikke en mann med potensial som en brannslange. Hun har sett den nå, foldet ut eller rullet sammen, hvor mange ganger? Som en sjøhest. Med hette. Vi kan bare håpe at de levende ikke fniser.

– Sally?

25

– Ja, Mr. J? – Trengte jeg virkelig de skibuksene?

Det har blitt den lille omskrivningen han bruker: skibukser. Tanken på å kalle det ei bleie virker frastøtende på ham, og ordet inkontinensbind er for stort i munnen, eller snarere i hånden eller i bøtta. Og hva er det engelskmennene kaller det? De har slikt et flott talent for språk, engelskmennene, etter at irene lærte dem å bruke det, det var i hvert fall det Eileen alltid sa. Men selv de store, lingvistiske mesterne svikter på dette punktet. En nappy, sier de visst. Hva slags geni kan det ha vært som fant på det? Hvilken lærd Oxford-hjerne? Utvilsomt oppkalt etter napkin. Fold den sammen. Pakk den inn.

– Sally, jeg liker det ikke.

– Det er bare for at du ikke skal få ødelagt søvnen, Mr. J. – Vel, det gjør det faen så ubehagelig å våkne.

Hun legger hodet bakover og viser meg en munn full av mørke plomber, men dette er ikke noe å le av, Sally, overhodet ikke noe å le av. Jeg sitter fint i det – og kommer ingen steder. Hun bøyer seg over meg, den skarpe parfymen, håret som kiler, hun trekker dyna av meg og trekker lakenet vekk under meg med en rask bevegelse. Å, finnes det noe verre på Guds mørke jord? Han flytter seg sidelengs i sengen og kjenner det med det samme. Sperr meg inne, ærede dommer. Kast nøklene. Å gud, du har både pissa og driti på deg, Mendelssohn. Hvem eier denne kroppen, denne stygge, lille rønna, dette meshuggeneh slott? Hvem unner oss denne skitne komedien? Guddommelig er den ikke. Hvordan i all verden klarte jeg å sove 26

mens alt dette foregikk? Min eldgamle udugelighet. Ikke akkurat Helikons kilde.

Hun holder ham stødig og strekker seg ut etter gåstolen. Han bøyer seg fram og sier at han ordner resten selv, dra skibuksene ned, kjøre til enden av løypa.

Og så sier han: Vær så snill. Å, slå denne kroppen i stykker, Sally, knus den i småbiter, og så kan jeg gå rundt med et hode og hjerte som fremdeles fungerer, mens de ubrukelige delene ligger igjen etter meg. Far så vel, tykktarm og endetarm, brystlomme, upålitelige prostata, alle dere uholdbare deler. La Mendelssohns hjerne fjerne seg. La hjertet hans vandre. La det gamle skinnet ligge igjen. Jeg har alltid opptrådt i henhold til naturlovene. Det er et nakent barn mot en sulten ulv.

Jeg ble født midt i mitt første bleieskift. Ikke engang mitt første, om jeg skal være ærlig.

Han lener seg inntil Sally igjen, og han kjenner de sterke, kraftige armene, og den ene hånden hennes nedover mot korsryggen, og hvem ville ha trodd at den siste kvinnen i hans liv ville ha så store og runde bryster som det Sally har? Myke og velduftende. Runde og saftige. Fyldige og slappe. Å, du er ei bra dame, Sally James, fra Trinidad eller Tobago eller Jamaica Plains i Boston eller hvor faen du kommer fra, og hvor mye er det egentlig jeg betaler deg? Jeg må sørge for, ja, dobbeltsørge for, eller trippel, at jeg etterlater henne noe i testamentet mitt, hun har en god sjel, hun mener det godt, selv om hun ikke har peiling på grammatikk, men det er det ikke alltid jeg har heller, særlig det med hans eller sin, men å, nå har hun meg halvveis opp i luften, alt er et spørsmål om vitenskap nå, løft 27

meg, bær meg opp på fjelltoppen, gjenoppliv meg, skyv steinen til side, og han kjenner at kroppen knaker forover, Sally-båret, og han kollapser mer eller mindre på gåstolen og utstøter et stort, lettelsens sukk, selv om han kjenner at innholdet i skibuksene flytter på seg under ham.

– Ta det rolig, Mr. J. – Bare få meg til kirka i tide.

– Hva? – Badet, Sally. Badet.

– Ja, sir.

Sperr opp neseborene, Mendelssohn. Vær kjapp nå.

Mach shnell. Nok knirking. Bare gi livet tid, så vil det løse alle dine problemer, også det med å være i live.

– Du ser bleik ut, Mr. J. – Aldri følt meg bedre.

– Vi glemte noe, sier hun.

Hun krysser rommet og bøyer seg ned ved walk in-garderoben. Det hvite stoffet i uniformen strekker seg i to pene halvdeler. Å, jeg er en forferdelig mann, men Gud, det finnes virkelig verre ting å se på. Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg, men i min alder burde jeg vel i det minste få en liten kikk?

– Hva har jeg glemt, Sally?

Hun spretter opp igjen, bare kropp og smil, og svinger i luften med et par tøfler.

– Å Sally, jeg trenger ikke de dumme tøflene!

– Mr. J? – Hørte du meg? Ingen tøfler.

Hun bøyer seg uansett ned og prikker ham på beinet og får ham til å løfte foten.

28

– Det er for at du ikke skal skli, Mr. J. – Dette er ikke en helvetes skøytebane, Sally.

Hun ser bestemt på ham, og han løfter sin høyre fot som en vennlig unnskyldning. Å Sally, måtte du virkelig velge de lodne? Kunne du ikke gravd fram et mer elegant par?

Har hele min eksistens nå kokt ned til et par lodne tøfler?

Til å komme fra Brook Brothers sitter de ikke særlig godt heller. Og måtte du virkelig ta på meg ei bleie midt på natten? Og har min svikefulle sønn havnet i trøbbel igjen?

Har det skjedd noe med mine søte barnebarn? Har datteren min vendt tilbake fra fredsoppdraget sitt?

Han er så glad, så usedvanlig glad, for at Eileen aldri måtte oppleve noe av dette. Hun sjekket ut for to år siden, den kjæreste Eileen. Tenk på det, hun hadde ikke røyket en sigarett i sitt liv og endte opp med lungene fulle av kreft. En rask, brå avskjed. Exit, gjenferd. Og ta Hamlet med deg.

– Så er alt klart, Mr. J. Jeg står i startboksen. Gåstol-derbyet. Med litt flaks kan man få det rutete flagget. Skaff dere en dyd, sa dikteren, hvis dere ikke har en. Når fanden var det hun begynte å kalle meg Mr. J., når det virkelige navnet mitt er Peter, Petras, Peadar? Hun fikk et glimt av initialene mine en gang, går jeg ut fra. Dessverre er det nok ikke det eneste hun har sett. Å Mendelssohn, ditt elendige fjols. Fast som Peters klippe er du i hvert fall ikke.

– Takk, Sally.

– Hhhrrrmmmpppf, svarer hun.

Vær ein mensch, Gud, og befri meg fra mine lidelser.

For en pine bare å komme seg på badet. Han manøvrerer 29

gåstolen over den lille terskelen og greier å lukke døra.

Han står og holder seg fast, det er håndtak over hele badet. Et handlesenter av håndtak – håndtak til vasken, håndtak til dusjen, håndtak til å dra seg selv opp av badekaret, håndtak til håndtakene.

Han skubber av seg tøflene, åpner knuten på pyjamassnorene, lar buksa falle ned til føttene og trår langsomt ut av det gjennomvåte tøyet. Snora henger seg fast i den ene stortåa, og han snubler nesten, men får grepet tak i kanten på vasken. En rask titt i speilet. Hei, kompis, vel møtt. Det er ikke meg. Ikke engang jeg. Gode Gud, jeg ser ut som et par gamle gardiner med en svær gardinkappe under haken. En gummisak, kan strekkes ut i uendeligheten.

Fremad. Fremad nå. Livet er kort, men det er morgenene som tar all vår tid.

Vask deg, Mendelssohn, ta deg sammen. Heder og verdighet. Jeg ble født midt under min første prosedyre, men noen ganger føles det som om jeg også har blitt født ved andre anledninger. Og hvem i all verden ville være interessert i et nytt bind med memoarer når det første floppet fullstendig? Latterlig, nærmest.

Han strekker en hånd ned og trekker i kanten av bleia.

Forsiktig nå. Innholdet i nederste bagasjehylla kan ha flyttet seg under flyvningen. Å, gode Gud, Vårherre, det finnes ikke noe verre enn lyden av borrelås.

Det finnes ikke noe verre på denne vår vakre jord.