Tre melankolske stadier av Bjørg Vik

BJØRG VIK

Tre melankolske stadier To akter for fem kvinner Vinterhagen Reisen til Venezia Forord av Anne-Karen Hytten

© CAPPELEN DAMM AS 2014 «To akter for fem kvinner» ble første gang utgitt i 1974 «Vinterhagen» ble første gang utgitt i 1990 «Reisen til Venezia» ble første gang utgitt i 1992 ISBN 978-82-02-44362-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsillustrasjon ved Leiken Vik Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/15 pkt. Times og trykt på Munken Print Cream 100/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

Bjørg Vik skrev «To akter for fem kvinner» i 1974, «Vinterhagen» i 1990 og «Reisen til Venezia» i 1992. Lenge siden, tenkte jeg – da forlaget ba meg om å skrive dette forordet. Men jeg ba om å få lese stykkene, begynte med «Vinterhagen», som jeg selv har iscenesatt – og fikk en stor og god og gledelig opplevelse. Jeg lukket igjen boken med et høyt «Så fint!» Akkurat det samme skjedde da jeg leste «To akter for fem kvinner». Med «Reisen til Venezia» var det annerledes. Men jeg syntes valget var logisk. Tre livsfaser, tre melankolske stadier. I tillegg vant dette stykket Ibsen-prisen i 1992. Og Bjørg Vik skrev det på bestilling fra Intimteatret, en frigruppe som i sin tid ble dannet av to sceneinstruktører, Merete Skavlan og Gerhard Knoop – etter at de var blitt pensjonister.

Bare det er jo verdt en sang.

Jeg ringte til Bjørg og spurte om det var noe hun hadde lyst til at jeg skulle ta med i et forord. «Ja, det er det». Sa hun. «Masse skryt.» Hun svarte, som hun skriver. Det alle kan tenke, ha lyst til, ønske seg – men ikke våge å si høyt, det setter Bjørg Vik ord på.

«To akter for fem kvinner» hadde urpremiere på Nationaltheatret i Kirsten Sørlies regi, og ble en braksuksess. Stykket gikk 130 ganger fra 1974 til1977, en tid gikk det samtidig på tre forskjellige teatre: Amfiscenen, Den Nationale Scene og Riksteatret. Det ble også spilt på Rogaland Teater, i Fjernsynsteatret og i de andre skandinaviske landene. Pluss i Tyskland og på off Broadway. Men det hadde en trang fødsel.

5

Stykket gikk fra den ene dramaturgen til den andre, som vendte tommelen ned. Og jeg skjønner det. Ved første øyekast kan det se ut som fem kvinner som bare skravler i vei. Men hvor ligger teateret i det? For tåta går – og hvem var nå egentlig Lilleba, var det Hanne eller Ellinor som var kunstneren, eller begge – og når er Gry og Anne Sofie hvor? Hvis du som leser dette forordet, opplever det samme – så ikke gi opp! For litt etter litt trer de forskjellige kvinneskikkelsene frem. Og et stykke uti handlingen – midt i skredet av rødvinsprat og kvinnetreff, sier Lilleba: «Hysj! (De andre er tause et øyeblikk) Det er noen som gråter». Så løper samtalen videre. Kanskje var det noen i etasjen under, eller ved siden av.

Men etter hvert kommer Bjørg Viks klo frem: Der er gråt i alle de fem kvinnene. Gråt vi kan kjenne oss igjen i. Gråt gjemt bakom tidens kvinneopprør, vellykkede barnefødsler, lekre leiligheter, godt utseende, elskere, karrierer, velformulerte replikker. Og ikke minst pakket inn i plutselige og vittige situasjoner, og vendinger. Bjørg Vik har en vidunderlig evne til å balansere humor og dypt alvor.

Dette stykket tok kvinnefrigjøringen og 70-tallet på pulsen. Og vi fikk de gjenkjennbare kvinnehistoriene på scenen. De handlet ikke om prinsesser eller dronninger eller Jeanne d’Arc’er, men om de fleste av oss.

Om den vanlige kvinnen i gaten. Som selvfølgelig egentlig ikke finnes.

For bak enhver finnes historier, drømmer, håp, latter og gråt – som er verdt å løfte opp. Og det er disse Bjørg Vik – til tider med fuglefjær – skisser frem for oss.

Teaterhistorisk regnes stykket som 70-tallets viktigste feministiske stykke. Og slik jeg selv husker historien, var det også starten her i Norge på en periode med mange såkalte «kvinnestykker». Selvfølgelig har vi hatt Ibsens fabelaktige kvinneroller, men det er jo begrenset hvor mange som har vært dem til del. Med bølgen av stykker som kom etter «To akter for fem kvinner», sto ikke kvinnelige skuespillere bare bak biroller som «Den unge piken», «Moren», «Konen», eller mer eller mindre sta6

tisterier – «Sekretæren», «Elskerinnen», «Hushjelpen». Vi fikk kvinneroller å bite i, gode roller, hele mennesker å jobbe frem. Med all mulig rett blir Bjørg Vik regnet for den viktigste dramatikeren som skildrer den moderne kvinnes virkelighet etter krigen.

Kan det settes opp i dag? Kanskje det i så fall bør settes opp i den tiden det er skrevet i. Jeg håper jo det. At kvinnefrigjøringen har kommet lenger på disse 40 årene. Å plassere stykket videre inn i en kvinnehistorisk sammenheng, verken tør eller vil jeg nærme meg. Det burde kanskje andre gjøre. For både «To akter for fem kvinner» og «Vinterhagen» dokumenterer en spennende tidsepoke. Som gjør denne utgivelsen viktig, uavhengig av om stykkene blir spilt igjen.

I «Vinterhagen» møtes en gruppe kollektivister igjen 20 år senere.

Den eneste nye i flokken, er Otto: «Det er noe i dette huset. Skyggene i rommene. Det er et ekko her. Stemmer. Musikk. Et sted er det noen som gråter.»

Ekkoet kommer fra 70-tallet. Og en stemning av vemod ligger som fløyel over alle dialogene. Dette er stykket om drømmene, overmotet, illusjonene som brast. Men som alltid hos Bjørg Vik, kan plutselig humoren bryte frem. Og innimellom også noe veldig rått og skarpt og skrikende. Stykket er slett ikke bare mykt, her er situasjoner og replikker å skjære seg på. Bjørg Viks evne til å skrape i fasadene, og la oss snuble i noen skumle sprekker, er gull for oss i teatret å jobbe med. Midt i det som synes å være de letteste dialoger, må vi plutselig løse noe som er veldig mørkt og ordløst. Skuespillermat.

Vera: Jens August: Marion: Vera:

Vi kan snakke om sex!

Utmerket.

Du spiser jo ikke, Jens August?

En vakker dag kan vi fortelle barnebarna hvor mye moro vi hadde. I 70-årene var det gøy, kan dere tro. Alle lå med 7

alle, ingen ble syke, alle var frie og lykkelige! Det var tider, det. Blir ikke det morsomt da?

Fransisca: Jeg vet ikke riktig.

Vera: Hva er det?

Jens August: Ingen ting.

Vera: Ikke se på meg på den måten.

Jeg må ha vært litt gretten da jeg leste «Reisen til Venezia» første gang.

For jeg hadde en ganske annen opplevelse ved andre gangs lesning.

Dette er en liten perle. Og en komedie. Om det gamle ekteparet som med en elendig pensjon dikter alderdommen rik. Med humor, varme og bøtter av kjærlighet. Og i dette stykket ligger det også gråt bakom alt. Barnegråt. For meg er denne leseropplevelsen også en lærepenge – og påminnelse. Ingen ting i denne verden er bare det man ser ved første øyekast.

Se en gang til. Les en gang til. Og det gjelder så absolutt også for Bjørg Vik. Som har det vågemot av og til å skrive så enkelt at det balanserer på grensen av det banale. Ære være henne. For i det grenselandet finner vi ofte det som treffer dypest og mest presist.

I 1983 satte jeg også opp «Døtre» på Centralteatret. Dette stykket hadde Bjørg Vik først skrevet for Radioteatret. Da jeg fortalte henne at jeg trengte å stryke det ned, sa Bjørg: «Å nei, det må du ikke gjøre!»

Men det gjorde jeg. Jeg strøk faktisk en hel tredjedel. Det er ikke uvanlig at jeg stryker når jeg iscenesetter, skuespillerne trenger plass til å spille, scenerommet krever sitt. Og etter at Bjørg hadde sett premieren, sa hun: «Jeg trodde du skulle stryke jeg?» Hun hadde ikke merket at jeg hadde strøket et eneste ord. For alt hun hadde skrevet, var på scenen. Ordene var blitt til handlinger, pauser, et lysmoment, et musikk-kutt – de var blitt til teater. Jeg forteller denne historien fordi jeg har stor tro på disse stykkene som rene lesedrama. Bjørgs ord gir oss grunnlaget for å lage teater – og leseren får hele bildet.

8

«Det var meg som fant på det. Denne samlingen,» fortalte Bjørg meg da jeg ringte henne. «Det er sjelden, ja egentlig aldri, jeg har kommet med slike innspill til et forlag. Jeg har vært tilbakeholden. Men stykkene blir jo usynlige etter hvert. Og jeg tenkte de var lesbare. At de kunne kle hverandre. En liten bukett. Som kanskje fortjente et litt lengre liv?»

Ja, Bjørg, det fortjener de! Ære være deg.

I bunnen av en rødvinsflaske, mot slutten av festen i «To akter for fem kvinner», sier Hanna: «Jeg har så mange spørsmål, jeg skal lage en film full av spørsmål, jeg skal lage den filmen om jeg så skal krabbe rundt med et 8 millimeter kamera. Hvem er vi, vi kvinner. Hvordan ser kjærligheten ut? Er den annerledes for kvinner enn for menn? Kjærlighetens mønstre – hvem har formet dem? Kvinner? Menn – ? Skal vi holde ut, bare for å holde ut? Holde fast, bare for å få trygghet? Tør vi tro på det frie svevet, tør vi velge oss selv? Eller blir vi kvernet i stykker av våre egne impulser?

Fortell meg det, fortell meg hvordan kjærlighet ser ut – (taushet).»

Dette kunne blitt sagt fra bunnen av en rødvinsflaske i 2014 så vel som i 1974, og hjertet bakom kunne banket i en mann så vel som i en kvinne.

Jeg håper mange finner frem til denne boken, og lukker den igjen med samme opplevelse som meg: «Så fint!»

Grand Old Lady.

God lesning!

Anne-Karen Hytten (Sceneinstruktør)

To akter for fem kvinner

Personer: HANNA ELLINOR ANNE SOFIE LILLEBA GRY (kvinner i 30 årsalderen)

1. akt

(Et brukt litt rotete oppholdsrom. Møbleringen er enkel, sleivete, et putelandskap erstatter sofa, lavt bord foran, med blomster, lys. Et par stoler, ubekvemme. På veggen uinnrammede fotoforstørrelser, bl. a. en gutt og pike i 10–12 års alderen, et par reportasjemotiver og usminkede levende kvinneportretter. Disse bildene i kontrast til en oppklistret collage med annonse- og reklameklipp av glamourkvinner som smiler for hår, hud, spray, vaskepulver osv. En hylle med bøker, tidsskrifter, aviser, platespiller, gjenstander, bl. a. en figur av tre sittende aper, den ene holder hendene for munnen, den andre for ørene og den tredje for øynene. Et måltid er nettopp ryddet vekk.)

(Anne Sofie alene i rommet, roter i vesken, tar opp lommespeil, opptatt av ansiktet, beveger seg i rommet mens åpningsreplikkene kommer off-stage.)

Gry (fra kjøkkenet) Jeg setter tomflaskene i benkeskapet.

Lilleba (fra badet) For et lekkert bad, Hanna. Er tapeten vaskbar?

15

Ellinor (fra garderoben) Er det ingen som har mentolsigaretter, så stikker jeg ned i kiosken.

Gry Er det snart ledig på badet?

(Skramling fra kjøkkenet, susing på badet, Anne Sofie setter på en plate) Lilleba (fra badet) Fins det noe bomull her? Jeg tror jeg får vondt i magen.

Gry (fra kjøkkenet) Fotografer må tjene ganske godt, fransk konjakk – Hanna (fra kjøkkenet) Se i skapet på badet, til høyre et sted.

Gry (inn med kaffebrett) Hanna vil ha oss fulle som spann idag. Demp den dommedagsmusikken.

Anne Sofie Så lenge jeg kan huske har Lilleba informert oss samvittighetsfullt om sine menstruasjoner.

Gry Er det noe galt i det?

Anne Sofie Jeg har ikke uttalt meg for eller mot, Gry. Det er en konkret observasjon.

Gry En konkret observasjon – jeg hører lærerinnen i deg.

Hanna (fra kjøkkenet) Du har pekestokk i stemmen!

Anne Sofie Det som interesserer meg er hvorfor.

Gry Skyldfølelse kanskje. Det er jo så populært.

Hanna (fra kjøkkenet) Eller stolthet. Menstruasjonsblod er det eneste blod som ikke skyldes skade eller sykdom.

Gry Ta med teskjeer, Hanna.

Anne Sofie Pekestokk, du.

Hanna Hvor i himmelens navn gjorde du av –, å, under brødristeren. (Susing fra badet) 16

Gry Endelig. (Går på badet) Hanna Dere rydder så jeg ikke finner noenting igjen her.

Gry (i garderoben, sammen med Lilleba) Lagt på meg? Jeg? Som lever på havregryn og gulerøtter, jeg har jo ikke råd til noenting mer.

Lilleba (inn) Jeg har pimpet altfor mye rødvin. Hvor er Ellinor?

Anne Sofie (roter i platene) Nede i kiosken etter røyk.

Lilleba Jeg har så tørre hender, huden sprekker.

Anne Sofie For noen gudsjammerlige plater, Mahler, Beethoven, Wagner. En kan bli deprimert av mindre.

Lilleba Jeg har forsøkt alt mulig, kamfersalve, hvalspekk, mandelolje, Hans sier jeg skal …

Hanna (inn, muntert) Å samle gamle venninner føles omtrent som å bruke restene i kjøleskapet, en håper de har holdt seg.

Lilleba Ellinor ble ganske børsten. (Ordner med kaffekopper) Anne Sofie Før i tiden ble vi helt ko-ko på en halv Silver Tail, husker dere?

Lilleba Hun får meg til å føle meg så dum. Så borgerlig liksom.

Anne Sofie Det er vi jo.

Hanna Du har kunstnerkompleks.

Lilleba Det også?

Anne Sofie Så rart, en hører nesten ikke trafikken her oppe i femte etasje.

Hanna Bare ambulansene.

Lilleba Det må være en veldig skuffelse for henne at de ikke har fått barn. De har vel gitt opp nå.

Hanna Ellinor mener du? De har jo bikkjene.

17