Tre timer av Roslund & Hellström

tre timer

Bøker om Ewert Grens av Anders Roslund & Börge Hellström: Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisningen, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2013 Tre minutter, 2016 Tre timer, 2018

ROSLUND & HELLSTRÖM Tre timer

Roslund & Hellström Originalens tittel: Tre timmar Oversatt av Henning J Gundersen © Anders Roslund 2018 Published by agreement with Salomonsson Agency Opprinnelig utgave: Piratförlaget 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57838-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsillustrasjon: Eric Thunfors Omslagsfoto: Nik Keevil / Trevillion Images Forfatterfoto: Emil Eiman-Roslund Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Sats: Type-it AS, Trondheim, 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Facebook: Krimbøker www.roslund-hellstrom.com

Til minne om Börge Hellström kjær kollega og venn

første del

han som ligger ved siden av meg, døde for et par dager siden.

Hvis jeg kjenner på ham, strekker hånden min så langt ut til venstre jeg kan, og når kinnet hans, er det akkurat så kaldt og stille som jeg tror at døden blir innvendig.

Han som ligger på den andre siden av meg, derimot, har vært død lenge. Nesten helt fra begynnelsen av reisen. En av de første, de eldste har alltid minst å gå på. Og han som ligger under meg, altså rett under meg i det nest øverste laget, pustet langsomt og tungt frem til for bare noen timer siden, da stanset den gyngende bevegelsen som jeg lå på, og som minnet om havet.

Så stille.

Bortsett fra en skrapelyd ved den motsatte kortveggen, som om noe skarpt dras over en stålplate.

Jeg vil rope, spørre.

Men det er ikke luft nok.

Jeg har jo fortsatt et håp – kanskje er det noen som ikke har gitt opp ennå.

så vakkert.

En av de hvite og røykdampende skjærgårdsfergene skrider frem langt der nede på den speilblanke Østersjøen. Måker og terner som fulgte etter, jagde boblende skumtopper og dykket en gang iblant, fløy videre med byttet sprellende i nebbet. En junimorgen med svak sol som varmet litt i et rynkete ansikt – livet ble nok ikke særlig bedre.

Ewert Grens satt på den samme steinen som han pleide å gjøre, tidlig hver lørdag morgen.

En passe høy og passe flat steinblokk som isen har formet og plassert akkurat her, og som nå passet perfekt til en storvokst og litt aldrende kropp.

En egen sitteplass ved sykehjemmet, og det som i så lang tid hadde vært vinduet hennes. Der hun dag etter dag i nesten tretti år kikket ut og søkte det livet hun ikke kunne delta i. Deres samliv.

Nå bodde det et annet menneske på rommet hennes, han visste ikke engang hvem det var.

– Førstebetjent Grens.

Han skvatt til. Den stemmen? Fortiden.

– Ett øyeblikk, jeg kommer bort til deg.

Hun som het Susann, og for lang tid tilbake var den hjelpepleieren som så omsorgsfullt tok seg av Anni. Susann, som videreutdannet seg og ble overlege og spesialist i geriatri. Nå kom hun ut fra den nye entreen på kortsiden av sykehjemmet, nærmet 10

seg med lange, bestemte steg og stanset fremfor ham, skygget for utsikten.

– Sist vi snakket sammen, hadde du sittet utenfor vinduet hennes tolv lørdager på rad. Jeg bestemte meg da for å la deg være i fred.

Men nå har det gått … nærmere fire år? Og du sitter her fortsatt.

– Jeg har reist meg opp i mellomtiden.

– Husker du hva jeg sa til deg den gangen? At du drev med selvskading. At du hadde systematisert sorgen, levde for den, ikke med den. At det du fryktet allerede hadde skjedd.

– Jeg husker det, hvert eneste ord.

– Men velger tydeligvis ikke å bry deg noe om dem.

Ewert Grens gjorde det han alltid gjorde – kikket bort mot vinduet og så et rom der lyset var tent. Anni hadde aldri vært våken på denne tiden. Hun likte å sove lenge, til tross for en hverdag som bare inneholdt hvile.

– Nå vet jeg at hun ikke fins mer.

– Det jeg også sa den gangen, førstebetjent, var at jeg aldri mer ville se deg her.

Han reiste seg opp fra granittstolen.

– Og jeg forstår at du bare ville meg vel da du sa det.

Og smilte.

– Men jeg kommer fortsatt til å sitte her. Ved soloppgang, hver lørdag, om enda fire år.

Han forlot den unge damen som var så mye klokere enn han selv noensinne hadde vært eller kom til å bli, gikk mot bilen som sto for seg selv på den lille parkeringsplassen, og like før han skulle åpne døren, snudde han seg og ropte etter henne: – Fordi det er det eneste som gjør at jeg kan fungere noenlunde normalt. Skjønner du?

Hun så på ham, den ene hånden på gelendret som førte opp til hovedinngangen, lot til å tenke seg om. Så nikket hun, ikke mye, men tydelig, og gikk inn.

11

Deretter kjørte Grens over øya som er nærmeste nabo til Stockholm sentrum, og som var i ferd med å våkne, kom frem til Lidingöbron der han alltid pleide å kjøre inn til siden og stanse på midten for å ta inn det siste morgenlyset i det glitrende vannet. Han hadde akkurat rullet ned sidevinduet og blitt møtt av en morgentrøtt vind som nærmest bare ville hilse på, idet anropet spraket ut fra sambandsradioen i midtkonsollen.

– Ewert?

Wilson, sjefen hans, som burde vite bedre enn å forstyrre ham nå.

– Hallo, Ewert?

Han lot ham rope. Dette var et privat øyeblikk.

–Ewert, jeg har prøvd å nå deg på mobilen din, som tydeligvis er avslått. Hvis du hører dette så ring meg. Jeg har fått inn en sak som jeg vil at bare du skal ta.

Rett under sambandsradioen satt den kassettspilleren som han hadde lett etter i ukevis etter at den forrige tok kvelden. Markedet flommet ikke akkurat over av fortsatt fungerende kassettspillere til bil, det var til og med enkelte ekspeditører som lurte på hva det var han snakket om. Et bilopphuggeri et stykke utenfor Strängnäs hadde blitt redningen. To låter. Det var så lenge han skulle sitte der.

Det var så lenge han alltid satt der. Enten han ble anropt eller ikke. du sänder mig de vackraste tulpaner, och ber mig glömma alt ifrån igår

Siw Malmkvist. Egenredigerte kassetter med bare hennes repertoar.

Først Tunna skivor, den hadde alltid vært hans favoritt, deretter För sent skall syndarn vakna, en lite spilt perle. när du svek mig första gången gick jag hem, grät en skvätt på schäslongen 12

Den vakre stemmen hennes fra et sekstitall som virket beroligende, og tekstene som folk rundt ham lo av, men som likevel hørte med, nødrim som ikke plaget ham lenger, bare moret ham.

– Ewert? Svar …

Sambandsradioen igjen, Wilson igjen.

– … for faen!

Siw Malmkvist hadde sunget ferdig, pausen hans midt på Lidingöbron hadde – sammen med morgenen på en stein i det som en gang hadde vært Annis verden – gitt krefter som skulle vare resten av dagen, resten av uken.

Så han svarte.

– Ja, Grens her.

– Ewert, hvor faen har du …

– Som sagt, Grens her.

Erik Wilson ble stille, Grens hørte at sjefen kremtet et par ganger for å roe seg ned og legge om stemmeleiet.

– Ewert jeg vil at du kjører direkte til Södersjukhuset. Uten å passere Kronoberg. Rettere sagt – til Södersjukhusets bårehus.

Ewert Grens hadde kjørt av Lidingöbron og lagt seg ut på E-20.

Det ville gå mye fortere å kjøre rundt sentrum enn gjennom.

– Bårehuset?

– Obduksjonsteknikeren der fant et lik for en halvtime siden. En død mann.

– Rimelig nok. For det er vel det de er der. Døde. Var det alt?

– En død mann for mye.

– Du snakker i gåter, Wilson.

– Et lik for mye.

– Det var ikke særlig klargjørende.

– Da obduksjonsteknikeren – som kom på vakt klokka seks i morges – tok første runde i kjølerommet, var det noe som ikke stemte. Da hun på sin andre runde fortsatt ikke fikk alt til å stemme, talte hun likene. Det lå sytten der da hun gikk hjem i går.

13

I løpet av kvelden og natten, døde fem. Det burde altså være tjueto lik der.

– Ja? – Tjuetre. Tre og tjue lik, uansett hvor mange ganger hun teller.

Kriminalførstebetjent Grens la seg ut i avkjøringsfilen og ga på.

– En som altså ikke skal være der, Ewert. Et lik som aldri har blitt mottatt, aldri registrert. En død mann som verken har identifikasjonspapirer eller noen journal, han fins ikke.

et pust til.

Hvis jeg trekker inn langsomt, hvis jeg holder pusten så lenge jeg klarer, hvis jeg bare slipper ut litt om gangen, så kanskje luften varer litt lenger.

Jeg tror vi har ligget sånn som dette i tre, fire, kanskje så mye som fem døgn. Jeg vet ikke sikkert. Det er helt svart rundt meg, det lille hullet som de kikket på oss gjennom, er borte, og jeg har gått meg vill i sekunder som ble timer som ble til dager – morgen og kveld passerer i samme mørke.

Det er lenge siden jeg kjente noen bevegelser.

Den siste gangen var nok da kassen vi ligger i, ble løftet opp, det var som om den svevde fritt i luften et øyeblikk, liksom bare hang der og pendlet frem og tilbake før den traff bakken med et kraftig dunk som ble dempet av lagene med kropper under meg.

En kjempestor likkiste som ble senket ned i det digre hullet, mot den siste hvile, det var sånn det føltes.

i akuttmottaket på södersjukhuset sto det pasienter langs veggene fordi det ikke var flere stoler igjen i venterommene, og langs korridorene sto det senger på lang rekke med folk som ikke fikk plass på de overfylte rommene. Det var en sånn morgen. Skyteepisoder, overfall og en seriekollisjon på Södra länken. Ewert Grens burde ha gått inn gjennom hovedinngangen, men hadde for vane å parkere mellom to ambulanser ved lasterampen til akuttmottaket.

Det var jo i et av undersøkelsesrommene her han hadde etablert en midlertidig operasjonssentral forrige gang en alarm hadde sitt episenter inne i selve bårehuset – en prostituert kvinne som i desperasjon hadde fått med seg inn en mengde plastisk sprengstoff og tatt leger og legestudenter som gisler. Nå hastet han gjennom de samme korridorene, men med en annen følelse. Den gangen truet umiddelbar død. I dag hadde døden allerede inntruffet og tatt seg hit på egen hånd.

Et lik for mye.

En død mann til overs.

– God morgen.

Obduksjonsteknikeren, en kvinne i femtiårsalderen, ventet utenfor den tunge ståldøren til bårehuset, som hun hadde lovt. Øyne som strålte av tilstedeværelse og nysgjerrighet, og en munn som formidlet et vennlig smil. Grens kunne ikke fatte at hun, som beskjeftiget seg med å skjære i stykker mennesker, kunne være så full av liv.

16

– Laura – det var jeg som ringte og varslet dere.

En hvit frakk med et slags plastforkle som et ekstra lag hud, et munnbind som hang løst rundt halsen, og en hånd som ble strakt mot ham til hilsen etter at hun hadde trukket av seg to par plasthansker.

– Det er ingen fare, jeg er fortsatt ganske ren, vi måtte utsette den første obduksjonen i dag.

Grens trykket hånden, som straks vinket til ham om å følge med inn i en smal gang, forbi et kontor og et akvarium på veien mot obduksjonssalen.

– En helt alminnelig morgen. En kopp kaffe – eller et par kopper for å være ærlig – deretter en gjennomgang av nye henvisninger, så var det inn hit for å flytte nattens pasienter over i stativene.

Pasienter, jeg pleier å kalle dem det. Døde, eller lik, eller bare kropper, jeg vet ikke, jeg syns det lyder uverdig.

Hun åpnet døren inn til det atskillig større rommet innenfor obduksjonssalen. Kjølerommet. Hissig takbelysning og åtte grader, ifølge termometeret som lå på en slags arbeidsbenk. Stativene hun snakket om, var digre stålreoler med tolv nisjer fordelt på tre etasjer, montert på hjul som gjorde det enkelt å manøvrere dem langs de hvite, fliskledde veggene.

– Tre eldre menn, en ung kvinne og et seks år gammelt barn. Det var de nye, ifølge henvisningene. Jeg løftet over en om gangen. Vi har en maskin, en slags liten løftekran som gjør at vi ikke sliter ut ryggene våre.

En merkelig lukt, som hadde vært enda mer markant ute i obduksjonssalen.

Kjøtt. Det var det det luktet.

– En helt alminnelig morgen – frem til omtrent da. Da de ble overflyttet. Og jeg fikk for meg at … ja, at det var for mange her.

Pasienter, altså.

Stålreolen nærmest dem hadde åtte fulle nisjer og fire ledige.

17

Ubevegelige kropper innpakket i hvite laken, og alle med en liten rød navnelapp festet på midten.

– Jeg talte tre ganger. Men uansett hvordan jeg sammenliknet det med mine notater på PC-en, så stemte det ikke. Det var og ble en for mye. Så jeg trakk dem frem en etter en og sjekket navnelappen, deretter ansiktet, og så – da det ikke var tilstrekkelig på et par av dem – undersøkte jeg særskilte kjennetegn.

Hun smilte igjen, og et smil i de omgivelsene og under de omstendighetene hadde fra en hvilken som helst annen gitt et inntrykk av morbiditet, kanskje til og med galskap. Men ikke smilet hennes.

Ewert Grens sto overfor et menneske som ville formidle ro, som skjønte at en besøkende i dette rommet sjelden følte seg komfortabel, og hun klarte det. Smilet hennes var oppriktig og varmt, og hun fikk ham til å slappe av. Han pleide jo alltid ved sine besøk på bårerom – en kriminaletterforsker i en storby var jo stadig innom de dødes rom – å forsøke å skjule ubehaget ved å overspille, som plutselig å gripe tak en utstikkende fot og si noe morsomt eller sarkastisk. Det var ikke nødvendig nå. Han adopterte roen hennes idet hun trakk ut den nederste båren lengst ut til høyre, en hvit bylt i normal mannsstørrelse.

– Her har vi dem som ennå ikke er obdusert. Dem jeg skal forberede, ta organene ut av, så patologen kan finne dødsårsaken.

Grens hadde lagt merke til de rustfrie skålene da de gikk gjennom obduksjonssalen, det var der de ble oppbevart før de skulle legges tilbake – de løse delene som til sammen utgjorde et menneske.

– Her. Pasienten som ikke er vår pasient. Den avdøde som ble til overs.

Hun fjernet lakenet fra ansiktet. Og der lå han. Mørk hud med en tydelig pigmentforandring på halsen, det var mulig å se til tross for fraværet av all livskraft, kort hår og relativt slank, trettiårsalde18

ren. Det var i hvert fall det Grens gjettet på, døden kan noen ganger spille en et puss.

– Avkledd, som alle de andre. Fagmessig svøpt i et hvitt bomullsklede, som alle de andre. Til og med utstyrt med en rød navnelapp der det var kludret ned noe uleselig. Men verken jeg eller noen av de andre her nede har tatt imot ham. Han er ikke registrert, og han lå ikke på den båren i går kveld. Jeg talte dem ikke da, men jeg bare vet det. Dette er jobben min. Jeg har faktisk omsorg for disse pasientene også, møter dem med samme profesjonalitet som det sykepleiere og leger gjør overfor de levende pasientene på de andre avdelingene.

Obduksjonsteknikeren, Laura, la hånden sin lett på armen til Ewert Grens. Kanskje for å understreke hvor mye hun brydde seg om dem. Kanskje på grunn av engstelsen over ikke å skjønne hva det egentlig var hun hadde oppdaget. Eller kanskje hun bare fortsatte å berolige den besøkende. Hva det enn var så lot Grens den bli der, han som ellers pleide å anstrenge seg for å unngå kroppskontakt.

Alene i rom med en masse lik. Og likevel, det føltes nesten godt.

– Har det forekommet tidligere, her?

– Hva da?

– At det dukker opp et uidentifisert lik?

– Aldri.

Han bøyde seg frem mot ansiktet som ikke kunne se ham, lirket forsiktig opp resten av svøpet og blottet en naken kropp.

Ingen ytre skader.

Et tilsynelatende friskt menneske.

Ewert Grens lot blikket gli rundt i rommet, som var like kaldt som det så ut.

Hvem er du?

Hvorfor døde du?

Og – åssen faen havna du her?

jeg ropte navnet hennes for litt siden.

Alyson. Alyson.

Jeg vet at vi ikke har lov til å snakke. At de sa det. Men de siste døgnene, med alle som har sluttet å puste, og når til og med den metalliske skrapelyden er borte, med lukten som har blitt til stank av forråtnelse, måtte jeg.

Alyson.

Hun svarte ikke.

Så jeg ropte igjen, etter hvem som helst, men stemmen min forsvant i det trange rommet. Uten å få svar.

Kanskje de ikke tør?

Kanskje jeg er helt alene, selv om vi er så mange?

Kanskje er det bare jeg som lever?

for en merkelig morgen.

Det som hadde begynt så bra, på hans egen stein utenfor det gamle vinduet til Anni, hadde endt med at han nå eskortere transporten av en ukjent død mann fra ett bårehus til et annet. Det grytidlige anropet hadde utviklet seg til full etterforskning og måtte derfor fortsette på rettsmedisinsk institutt i Solna.

En times tid senere sto Ewert Grens under en lampe med et intenst lys rettet mot en benk i rustfritt stål og en ung mannskropp som fortsatt manglet et navn.

– Fullt utviklede dødsflekker. Maksimal dødsstivhet. Men øyets ringmuskel reagerer tydelig på strøm. Og her, Ewert …

Ludvig Errfors, rettsmedisineren som opp gjennom årene hadde blitt en av de få menneskene Grens stolte på, førte kanylen mot øyet til den navnløse, inn gjennom pupillen, fylte sprøyten og tømte innholdet i et reagensglass.

– … når jeg måler kaliuminnholdet i glasslegemet, ser jeg at det har steget. Jeg vil si … drøyt et døgn. Tjuefem, kanskje tretti timer siden han trakk pusten for siste gang.

Så fort var det gjort å bytte ut ro med uro.

Den behagelige roen som Ewert Grens fant i en obduksjonsteknikers varme smil, ble nå knust av den rastløsheten som hadde blitt hans eneste følgeslager i livet.

– Når han døde sier meg ikke en dritt om hvem han er.

– Begge øyehvitene, i likhet med innsiden av øyelokkene, har små blødninger.

21

– Hvilket betyr?

– Han ble kvalt, Ewert.

– Hvordan han døde sier meg heller ikke en dritt om hvem han er.

Og da uroen og rastløsheten ble til irritasjonen som alltid lå på lur, gikk han bort fra brisken og den sterke lampen, og begynte å vandre frem og tilbake i et rom som luktet enda mer kjøtt enn det forrige. Så slo han hånden hardt mot et trillebord som var like blankt som alt annet, en metallisk klang som ga gjenlyd i hele rommet.

– Men for faen, Errfors – gi meg noe som handler om identitet!

Om hvor han kommer fra. Om hvem han er.

Rettsmedisineren sto fortsatt bøyd over det livløse ansiktet, fortsatt like avslappet, verken overrasket eller skremt. De hadde gransket et par hundre lik sammen, og førstebetjentens frykt for sin egen død ble her inne som for de fleste til aggressivitet, to sider av samme sinnstilstand.

– Afrika.

– Afrika er temmelig digert.

– Langt vest, Ewert, og langt nord. Men ikke stater langs kysten av Atlanteren eller Middelhavet.

Den rastløst vandrende kriminaletterforskeren hadde rukket å løfte armen til et nytt slag, denne gangen mot en stabel med plastforklær, en bevegelse som nå sto frosset i lufta mellom dem idet Ludvig Errfors med kraft trakk den navnløse mannens kjever fra hverandre og pekte mot en hvit rad med tenner i overkjeven.

– Ser du? Flekkene på emaljen? Fluorose. Han har vokst opp i et område med ekstremt høyt innhold av fluor i grunnvannet.

Ewert Grens gikk nærmere. Hvite flekker på hvite tenner. Store flekker. Overalt.

– Fluor, som i grunnen er bra for tennene, Ewert, bygger opp tennene – men som i store doser skader tannemaljen.

22

– Høye fluornivåer fins det vel både her og der?

– Ikke så høye. Og hvis vi så ser på resten, så har vi …

Rettsmedisineren banket lett med en metallstav på en og en tann.

– … sterke, friske tenner. Til vi kommer hit.

To hjørnetenner. I en fargenyanse som var alt annet enn hvit.

– Vi pleier å si at de er brent ned til grunnen. Så hardt angrepet av karies at de ikke kan reddes. Hvis han hadde gått til en tannlege, ville de ha blitt trukket. Men han har ikke det. Gått til en tannlege.

Noensinne.

Han presset sammen kjevene igjen, også det så ut til å kreve styrke.

– Jeg har sett det ved flere obduksjoner av mennesker oppvokst i store deler av Afrika. Fantastiske tenner til tross for manglende tannhelse. Og samtidig, alvorlige skader på et par av dem. Det, i kombinasjon med fluorosene – de hvite flekkene på emaljen – i tillegg til utseendet generelt, peker mot Vest-Afrika, muligens SentralAfrika.

Ewert Grens ble kanskje stående litt lenger enn nødvendig ved siden av patologen mens en menneskekropp ble demontert. Det var egentlig ikke noe særlig mer informasjon å hente her. Han hadde fått en mulig dødsårsak – kvelning. Omtrentlig dødstidspunkt – tjuefem timer tidligere. Og sannsynlig opprinnelse – VestAfrika. Men det hadde vært vanskelig å slippe ansiktet til den døde mannen. Det hadde hendt at han i andre saker hadde opplevd at avdøde iakttok ham mens han iakttok dem. Men ikke denne gangen. Nå følte han nærmest et slags ansvar for en ung mann som hadde blitt stuet bort i et bårehus, med en falsk navnelapp. Og mens han hadde blitt stående og se på ansiktet som verken kunne svare på spørsmålet om hvem det tilhørte eller hvordan det hadde kommet dit, hadde han innsett at det var straffbart å ta et menneskes liv, men at det deretter var mer eller mindre risikofritt å frata 23

vedkommende døden. At det ikke burde være slik. Og at det var en kriminalførstebetjents ansvar å gi døden tilbake til den unge mannen.

Rettsmedisinsk institutt lå bare et par kilometer fra Norra begravningsplatsen, og på vei inn mot Stockholm og politihuset stanset han ved den store kirkegården som en gang hadde vært det jævligste som fantes. Av det som han hadde fryktet til tross for at det allerede hadde hendt. Det var hit han ikke hadde turt å gå. Det var hit han turte å gå nå. Til graven som var en av trettitusen og lå i et område som het Kvarter 19B og hadde nummer 603. Et enkelt hvitt kors og et messingskilt med navet hennes inngravert. anni grens. Han plukket vekk noen visne løv, fylte en av kannene og vannet rosebusken og lyngen og de to plantene som het kjærlighetsurt og skulle få lyserosa blomster. Han satt på parkbenken og stirret ned i plenen mens han tenkte på ansiktet som lå på en kald obduksjonsbåre, og han lurte på om det var noen som savnet den unge mannen på samme måte som Grens savnet sin kone, og om den unge mannen savnet noen som Anni kanskje savnet mannen sin.

Den uventet hissige morgentrafikken hadde gått over til formiddagens midlertidige stillhet, og det ville bare ta noen få minutter fra Solna til Kungsholmen og en ledig parkeringsplass like utenfor politihuset.

De første stegene Ewert Grens tok i korridoren til voldsavsnittet, gikk i retning automaten for varm drikk og knapp nummer 38, svart, to store kopper. Han helte i seg den første på stedet og fylte opp igjen før han fortsatte mot neste stopp, døråpningen til Mariana Hermanssons kontor.

– God morgen.

Han pleide sjelden å gå lenger inn. Det hadde bare blitt sånn.

Den mye yngre kvinnen han var så stolt over en gang å ha ansatt, og som uten å vite det iblant måtte fylle rollen som den datteren 24

han aldri fikk, hadde etablert sin egen intimsone, og den gikk vel omtrent der, ved terskelen.

– Ingen matcher signalementet hans på forsvunne personer i det svenske etterlysningsregistret, Ewert. Jeg sjekket det også opp mot København, Helsingfors og Oslo. Ingen treff.

Han hadde ringt dem begge to i løpet av transporten mellom de to bårehusene, Mariana som allerede var på plass ved papirbunkene som inneholdt rundtomkring tjue parallelle etterforskninger, og Sven som nettopp hadde forlatt rekkehusets frokostbord med Anita på den ene siden og Jonas på den andre.

Grens forflyttet seg over til Svens døråpning.

– Sven?

De eneste kollegaene han holdt ut med, og de eneste kollegaene som holdt ut med ham.

– Jeg stakk innom C-huset og Interpol på veien inn, Ewert, som du ba meg om.

– Ja? – Ingenting der heller. Verken på tannavtrykk eller fingeravtrykk. Det er ingen politimyndighet i verden som savner ham.

Tre dører igjen til hans eget kontor. Han satte ned de to kaffekoppene på det vaklete salongbordet ved manchestersofaen som en gang hadde vært mørkebrun og hatt tydelige striper. Kassettspilleren sto i hyllen mellom mappene med etterforskningsrapporter og serien med bøker om politietikk som fortsatte å komme selv om han aldri leste dem. Han hadde akkurat satt på Siwan med Tweedle Dee og lagt seg ned på sofaen, som nå for tiden var altfor myk for en tung kropp, idet et ansikt dukket opp i hans egen døråpning.

Med rynker som minte om det Grens møtte i baderomspeilet hver morgen. Nils Krantz, kriminalteknikeren som hadde jobbet her like lenge som han selv.

– Har du et øyeblikk, Ewert?

– Ikke ennå.

25

– To minutter og …?

– To minutter og førtifem sekunder.

Krantz gikk over terskelen, satte seg i besøksstolen på den andre siden av salongbordet og ventet den tiden det tok Siw Malmkvist å synge ferdig. Ved tidligere anledninger hadde han i frustrasjon argumentert med førstebetjenten om stupiditeten i å la akutt politiarbeid vente mens en poplåt fra sekstitallet spilte ferdig, men han hadde lært seg til å la det være, det gikk fortere på den måten.

Tweedle-deedeli-dee.

Ewert Grens strakk på seg i sofaen, snudde seg over på siden for å kunne se besøket sitt bedre.

– Hennes aller første innspilling. Noensinne. Visste du det?

– Kan du være så snill å sette deg opp, Ewert. Det gjør det lettere å lese.

Kriminalteknikeren hadde et ark i hånden da han kom inn i rommet.

Nå la han det på salongbordet og skjøv det over mot Grens.

– Jeg foretok en midlertidig undersøkelse av liket nede hos Errfors. For å spare tid. Den får du svar på tidligst i kveld, mest sannsynlig i morgen. Men jeg fant noe annet. Noe som … ikke stemmer.

Krantz trakk lesebrillene sine opp av brystlommen og rakte dem til Grens.

– Se der. Femte linje. Jeg fant tydelige, for ikke å si omfattende fragmenter av akkurat dette stoffet på flere steder. I den avdødes hår. På huden i ansiktet. På hendene, over korsryggen og nederst på leggene. Det vil si alle de overflater som ikke var dekket av de plaggene han hadde på seg da noen tok livet av ham, kledde av ham og svøpte ham inn.

Fingeren til kriminalteknikeren var en anelse bøyd, men lot seg likevel følge hele veien frem til ordet som var understreket med svart tusj.

Ammoniumfosfat.

26

Grens trakk på skuldrene.

– Og hva betyr det?

– Pulverapparat.

– Pulver … apparat?

– Ammoniumfosfat er den mest effektive hovedingrediensen – og derfor en av de mest brukte – i den typen som slukker brann ved å kjøle den ned.

– Nå skjønner jeg enda mindre. Brannoffer? De pleier å se atskillig verre ut.

Kriminalteknikeren rakte frem håndflaten sin, ventet til Grens hadde tatt av seg brillene og lagt dem i den.

– Det er nettopp det som ikke stemmer – kroppen hans har ingen spor som tyder på at han i det hele tatt skulle ha vært i nærheten av en åpen ild.

Etter at Krantz hadde gått for å fortsette med neste utredning som også hastet, det gjorde de alltid, ble Ewert Grens liggende på manchestersofaen og lytte til musikken fra en annen tid. Lyttet og tenkte. På bårehus – og på hvordan de alltid hadde vært en naturlig del av livet hans, helt siden den aller første drapssaken hans som nyansatt politiaspirant. Men han hadde aldri tidligere hatt en sak med et lik som ikke skulle vært der.

Som hadde kommet seg dit på egen hånd.

Som manglet både navn og bakgrunn.

Som ikke var noen i det hele tatt.

alyson.

Jeg husker jo at hun hvisket.

Vi hadde ikke kommet særlig langt, de fleste var fortsatt i live, den svake stemmen hennes nådde meg i mørket mellom hver gang hun pustet, og jeg hvisket tilbake.

Alyson.

Jeg fikk ikke noe svar.

Jeg har fortsatt ikke fått noe svar.