Tre sekunder av Roslund og Hellström

Roslund & Hellström

Tre sekunder Oversatt av Thor Dag Halvorsen

Anders Roslund & Börge Hellström Originalens tittel: Tre sekunder Oversatt av Thor Dag Halvorsen Opprinnelig utgave: Copyright © Anders Roslund & Börge Hellström 2009 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41548-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Eric Thunfors Omslagsfoto: Getty Images / Photodisc Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Vanja, som gjorde bøkene våre litt bedre

FØRSTE DEL

SØNDAG

EN TIME TIL midnatt.

Det var sent på våren, men mørkere enn han hadde trodd det skulle være. Det var vel mest vannet langt der nede. Det var nesten svart, en hinne som var i veien for det som så ut til å mangle bunn. Han likte ikke båter. Eller kanskje var det havet han ikke forsto seg på. Han frøs alltid når det blåste slik det gjorde nå og Świnoujście langsomt forsvant. Han pleide å stå med hendene hardt om relingen og vente til husene ikke var hus lenger, bare små firkanter som løste seg opp når mørket omkring ham ble større og større.

Han var tjueni år og redd.

Han hørte mennesker bevege seg bak ham. De var også på vei. Én natt og noen timers søvn, og så våknet de opp i et annet land.

Han bøyde seg forover og lukket øynene. Det var som om hver reise var litt jævligere enn den forrige, og sjelen hans var blitt like klar over farene som kroppen hans – hendene som skalv, pannen som svettet og kinnene som brant, trass i at han frøs i den kalde vinden. To døgn igjen. To døgn til han ville stå her igjen, men da på vei tilbake. Da ville han allerede ha glemt hvordan han hadde sverget på at han aldri skulle gjøre det igjen.

Han slapp taket i rekka og åpnet døren som byttet kulde mot 9

varme og førte ham til en av de store trappene der ansikter han ikke kjente igjen, var på vei tilbake til lugarene sine.

Han ville ikke sove. Han klarte ikke sove. Ikke ennå.

Det var ikke mye til bar. M/f Wawel var en av de største fergene mellom det nordlige Polen og Sør-Sverige, men dette – bord fulle av smuler og stoler med fire tynne pinner som ryggstø – det var ikke meningen at man skulle sitte her særlig lenge.

Han svettet fremdeles, og hendene for nervøst mellom smørbrødet og ølglasset. Han stirret rett frem, forsøkte å ikke virke engstelig. Et par klunker øl, litt ost; han kjempet fremdeles mot kvalmen og hadde håpet at en ny smak ville overdøve den andre.

Først en stor og fet bit med svinekjøtt som han hadde vært tvunget til å spise til magesekken var mykt smurt, og så det gulaktige som de hadde gjemt i en brun gummimasse. De hadde telt høyt hver gang han hadde svelget, to hundre ganger til gummiballene hadde raspet i stykker svelget.

«Czy podaćpanu coś jeszcze?»

Den unge kvinnen som serverte, så på ham. Han ristet på hodet. Ikke i kveld, ikke mer nå.

Varmen i kinnene var nå bare en bedøvet følelse. Han møtte et blekt ansikt i speilet ved siden av kassaapparatet og skjøv tallerkenen med det urørte smørbrødet og det fulle glasset så langt bort på bardisken som mulig. Han pekte på det til servitøren forsto og flyttet det bort til oppvaskhyllen.

«Postawić ci piwo?»

En mann på hans egen alder, lett beruset, en som bare vil slå av en prat med hvem som helst for å slippe å føle seg ensom.

Han stirret rett frem som før, mot det hvite ansiktet i speilet, og snudde seg ikke engang. Det var vanskelig å vite sikkert hvem som spurte, og hvorfor. Noen som satte seg ved siden av ham og lot som om han var beruset og ville spandere en øl, kunne like gjerne være en som kjente til formålet med reisen hans. Han la tjue euro på det sølvfargede fatet med kvitteringen og forlot det ødslige rommet med de tomme bordene og den meningsløse musikken.

10

Han hadde lyst å skrike av tørst, og tungen lette etter mer spytt for å kunne fukte det tørre, for han våget ikke å drikke, var altfor redd for å bli kvalm og ikke greie å beholde alt han hadde svelget.

Han måtte gjøre det. Beholde alt. Ellers, og det var han fullstendig klar over, var han en død mann.

HAN LYTTET TIL fuglene slik han pleide når det var sen ettermiddag og den varme luften som kom et eller annet sted fra Atlanteren, langsomt vek unna for enda en kjølig vårkveld. Det var denne tiden på dagen han likte best. Han hadde avsluttet det han måtte, men var alt annet enn trett og hadde flere gode timer igjen før han måtte legge seg i den smale hotellsengen og prøve å få sove i rommet som fortsatt bare var ensomhet.

Erik Wilson kjente det svale putetrekket mot ansiktet. Han lukket øynene kort for å slippe de sterke lyskasterne som badet hele området i et lys som var altfor hvitt. Han lente seg tilbake og myste forsiktig opp mot de store ballene av kvass piggtråd som gjorde det høye gjerdet enda høyere, og tvang vekk en merkelig følelse av at det holdt på å velte over ham.

Et par hundre meter lenger borte hørte han lyden av en gruppe mennesker som forflyttet seg over det veldige og opplyste området av hard asfalt.

Seks svartkledde menn foran, ved siden av, og bak en sjuende.

En like svart bil som kjørte sakte etter dem.

Wilson fulgte nysgjerrig hvert steg.

Transport av et beskyttelsesobjekt. Transport over åpen flate.

Plutselig tok en annen lyd over. Noen som brukte våpen. En 12

eller annen avfyrte punktild, ett skudd om gangen, mot menneskene som gikk. Erik Wilson sto stille. Han så hvordan de svartkledde som befant seg nærmest beskyttelsesobjektet, kastet seg over vedkommende og presset ham eller henne mot bakken. Han så de andre fire snu seg og rette våpnene sine i retning av stedet der skuddene kom fra.

De gjorde det samme som Wilson. De identifiserte våpenet ved å lytte.

En Kalasjnikov.

Fra en passasje mellom to lavhus, kanskje femti meter unna.

Fuglene som nettopp hadde sunget, var borte. Til og med den varme vinden som skulle bli kjøligere om en stund, hadde flyttet seg.

Erik Wilson hadde kontroll over hver eneste bevegelse gjennom gjerdet, og kunne høre hver stillhet. Mennene i svart besvarte ilden. Bilen akselererte kraftig og stanset tett inntil beskyttelsesobjektet samtidig som den sto i veien for skuddene, som fortsatte å komme regelmessig fra de to lavhusene. Et par sekunder etter, ikke mer, hadde skikkelsen de skulle beskytte, blitt trukket inn i baksetet på kjøretøyet gjennom en åpen dør og forsvunnet i mørket.

«Bra.» Stemmen kom ovenfra.

«Da er vi ferdige for i kveld.»

Høyttalerne var plassert rett under de store lyskasterne. Også denne kveldens president hadde overlevd. Wilson strakte på seg og lyttet. Fuglene var tilbake. Et merkelig sted. Det var tredje gang han var her. FLETC, het området. Federal Law Enforcement Training Center. Det lå så langt sør i Georgia som det gikk an å komme, var en militærbase eid av den amerikanske stat, og treningsplass for amerikanske politiorganisasjoner, DEA, AF, US Marshals, Border Patrol og denne, Secret Service, som nettopp hadde reddet nasjonen igjen. Han var sikker på det. Han gransket den opplyste asfalten. Det hadde vært deres bil, deres mannskap.

De øvde ofte på denne tiden av døgnet.

13

Han fortsatte å spasere langs gjerdet som var grensen til en annen virkelighet. Det var lett å puste. Han hadde alltid likt været her. Det var så mye lysere, så mye varmere enn ventingen på en Stockholm-sommer som aldri kom.

Det så ut som et hvilket som helst hotell. Han passerte lobbyen med kurs mot den dyre og triste restauranten, men ombestemte seg og gikk mot heisene i stedet. En av dem løftet ham opp til tolvte etasje, som i noen dager eller uker eller måneder var et felles hjem for hver kursdeltaker.

Luften var innestengt og rommet for varmt. Han åpnet vinduet som vendte mot den store treningsplassen, og så en stund inn i lyset som blendet ham. Han satte på tv-en og zappet mellom kanaler som alle viste samme program. Han lot den stå på. Det skulle den gjøre helt til han gikk og la seg. Det var det eneste som fikk et hotellrom til nesten å føles levende.

Han var rastløs.

En uro et eller annet sted midt i kroppen. Den krøp fra magen via bena til føttene. Han reiste seg fra sengekanten, strakte på seg, gikk bort til skrivebordet med de fem mobiltelefonene som lå på rekke og rad med noen centimeters mellomrom på den blanke bordflaten. Det var fem identiske telefoner mellom lampen med litt for stor skjerm og skriveunderlaget i mørkt skinn.

Han løftet dem opp og leste dem av, en om gangen. De fire første hadde ikke registrert noen samtaler eller beskjeder.

Den femte, derimot – han så det til og med før han hadde den i hånden. Åtte tapte anrop.

Alle fra samme nummer.

Det var slik han hadde arrangert det. Til denne telefonen, samtaler fra kun ett nummer. Fra denne telefonen, utgående samtaler til kun ett nummer.

To uregistrerte kontantkort som bare ringte opp hverandre dersom noen undersøkte, dersom noen kom over telefonene deres.

Det fantes ingen navn, bare to telefoner som tok imot og ringte 14

samtaler til og fra ukjente abonnenter som ikke kunne spores noen steder.

Han så på de fire som lå igjen på bordet. Alle var innstilt på samme måte som denne. Alle ringte bare til kun ett ukjent nummer, og alle ble oppringt fra kun ett ukjent nummer. Åtte tapte anrop.

Erik Wilson holdt hardt i telefonen som tilhørte Paula.

Han regnet etter. Det var over midnatt i Sverige. Han slo nummeret.

Paulas stemme.

«Vi må ses. På femmeren. Om nøyaktig en time.»

Femmeren.

Vulcanusgaten 15 og Sankt Eriksplan 17.

«Det går ikke.»

«Vi må møtes.»

«Det går ikke. Jeg er utenlands.»

Tunge åndedrag. Veldig nært. Og flere hundre mil borte.

«Da har vi et helsikes problem, Erik. Vi gjennomfører en stor leveranse om tolv timer.»

«Avbryt den.»

«Det er for sent. Det er femten polske muldyr på vei inn.»

Erik Wilson satte seg på sengekanten, på samme plass som før, der sengeteppet var krøllete.

Et stort kjøp.

Paula hadde trengt langt inn i gruppen, lenger enn noen han hadde hørt om.

«Du hopper av. Nå.»

«Du vet at det ikke er slik det fungerer. Du vet at jeg må fortsette. Eller få to kuler i tinningen.»

«Jeg gjentar: hopp av. Jeg kan ikke – og nå hører du etter – gi deg oppbakking denne gangen. Hopp av, for helvete!»

Det blir alltid ubehagelig stille når noen legger på midt i en telefonsamtale. Wilson hadde aldri likt den typen elektronisk tomhet. Når en annen bestemte at samtalen var over.

15

Han gikk bort til vinduet igjen og lette i det sterke lyset som fikk den store treningsplassen til å krympe, nesten drukne i hvitt.

En anstrengt stemme, en som nesten hadde vært redd.

Erik Wilson holdt fremdeles mobilen i hånden. Han så på den, på stillheten.

Paula måtte gjennomføre det på egen hånd.

MANDAG

HAN HADDE STANSET bilen midt på Lidingöbron.

Solen hadde brutt mørket første gang noen minutter over tre, og siden hadde den skubbet og truet og jaget, og det svarte kom ikke til å våge seg tilbake før sent på kvelden. Ewert Grens rullet ned vinduet og så mot vannet. Han pustet inn noe som fremdeles var kaldt mens soloppgangen ble til morgen og den helvetes natten lot ham være i fred.

Han fortsatte til den andre siden og gjennom den sovende øya til huset som lå så vakkert til på en klippe med utsikt over båtene som passerte langt der nede. Han parkerte på den tomme asfalten, koblet kommunikasjonsradioen fra laderen og festet mikrofonen på jakkeslaget. Han hadde alltid lagt den fra seg i bilen når han besøkte henne. Ingen anrop hadde vært viktigere enn samtalen mellom dem, men nå fantes det ingen samtale å forstyrre lenger.

Ewert Grens hadde kjørt til sykehjemmet en gang i uken i tjueni år og siden bare fortsatt med det. Trass i at noen andre bodde på rommet hennes nå. Han gikk frem til det som hadde vært vinduet hennes, der hun hadde sittet og sett ut på livet som drev forbi, og der han hadde sittet ved siden av henne og prøvd å forstå hva hun egentlig lette etter.

Det eneste mennesket han noensinne hadde stolt på.

17

Han savnet henne slik. Den helvetes tomheten klamret seg fast.

Han løp natten lang, og den løp etter ham. Han greide ikke bli kvitt den. Han skrek til den, men den bare fortsatte. Han pustet den inn og ante ikke hvordan en slik tomhet skulle forsvinne.

«Førstebetjent Grens.»

Stemmen hennes hadde kommet fra glassdøren som pleide å stå åpen når det var pent vær og alle rullestolene fikk plass ved bordene på verandaen. Det var Susann, legestudenten som ifølge navneskiltet på brystlommen på den hvite frakken hadde rukket å bli assistentlege. Hun som hadde reist sammen med ham og Anni i skjærgårdsbåten og advart ham mot å ha for store forhåpninger.

«Hei.» «Du er her igjen.»

«Ja.» Han hadde ikke sett henne på veldig lenge, ikke siden Anni levde.

«Hvorfor gjør du dette?»

Han så mot det tomme vinduet.

«Hva mener du?»

«Hvorfor gjør du dette mot deg selv?»

Rommet var mørkt. Den som bodde der, sov fremdeles.

«Jeg skjønner ikke.»

«Jeg har sett deg utenfor her tolv tirsdager på rad.»

«Er det forbudt, eller?»

«Samme ukedag, samme klokkeslett. Som den gang.»

Ewert Grens svarte ikke.

«Som da hun levde.»

Susann tok et skritt ned trappen.

«Du gjør deg selv vondt.»

Hun hevet stemmen. «Én ting er å bære sorg,» sa hun. «Men det går ikke an å skjemaføre den. Du lever ikke med sorgen. Du lever for den. Du klamrer deg til den, gjemmer deg bak den. Forstår du ikke, førstebetjent Grens? Det du frykter, har allerede skjedd.»

Han søkte med blikket inn i det mørke vinduet. Han så seg selv, 18

så solen reflektere en eldre mann som ikke visste hva han skulle svare.

«Du må slippe taket. Du må gå videre. Uten skjema.»

«Jeg savner henne slik.»

Susann forlot trappen og tok rundt dørhåndtaket på altanen.

Hun var i ferd med å lukke den da hun stanset halvveis og ropte til ham.

«Jeg vil aldri mer se deg her.»

DET VAR EN NYDELIG leilighet i femte etasje i Västmannagatan 79. Tre store rom i en gammel gård: høyt under taket, slipte tregulv og en følelse av lys med vinduer også mot Vanadisvägen.

Piet Hoffmann sto ute på kjøkkenet. Han åpnet kjøleskapet og tok frem en ny liter melk.

Han så på mannen som lå på gulvet med ansiktet over en rød plastbøtte. En liten dritt fra Warszawa. En småtyv og narkoavhengig, kvisete fyr med dårlige tenner og klær han hadde gått i altfor lenge. Han sparket ham i siden med skospissen. Den illeluktende jævelen falt overende og spydde. Endelig. Det fosset hvit melk og små brune biter gummimasse på buksene og på det blanke kjøkkengulvet i en eller annen slags marmor.

Han skulle drikke mer. Napij si˛e kurwa. Og han skulle spy mer.

Piet Hoffmann sparket til ham igjen, men ikke like hardt denne gangen. Den brune gummimassen var viklet rundt hver kapsel for å beskytte magen fra ti gram amfetamin, og han ville ikke risikere at et eneste gram havnet der det ikke skulle. Den illeluktende mannen som lå foran føttene hans, var en av femten preparerte muldyr som i løpet av natten og morgenen hadde transportert omtrent to tusen gram hver via fergen Wawel fra Świnoujście og tog 20

til Ystad uten å være klar over de fjorten andre som hadde krysset grensen og nå satt på forskjellige steder i Stockholm og ventet på å bli tømt.

Han hadde lenge forsøkt å snakke rolig. Han foretrakk det. Men nå skrek han pij do cholery stadig høyere mens han sparket den lille skitten. Han skulle for helvete drikke av den jævla melkekartongen og skulle for helvete pij do cholery, spy opp nok kapsler til at kjøperen kunne kontrollere og regne ut.

Den tynne mannen gråt.

Han hadde flekker på buksene og skjorten, og det kvisete ansiktet var like hvitt som gulvet han lå på.

Piet Hoffmann sparket ikke til ham lenger. Han hadde telt de mørke bitene som svømte i melk, og trengte ikke flere akkurat nå. Han fisket opp den brune gummimassen, tjue nesten runde klumper som han skyllet med plasthansker på hendene under oppvaskkranen. Etterpå plukket han dem i stykker til de ble til tjue små kapsler, og la dem på en av porselenstallerkenene fra kjøkkenskapet.

«Det er mer melk. Og flere kartonger med pizza. Du blir her.

Du drikker og spiser og spyr. Vi venter på resten.»

Det var varmt og innestengt i stuen. De tre mennene som satt ved et avlangt bord i mørk eik, svettet. De hadde for mye klær på seg og for mye adrenalin i blodet. Piet åpnet døren og sto stille mens kjølig vind feide ut oppbrukte åndedrag.

Piet Hoffmann snakket polsk. De to som skulle forstå hva han sa, foretrakk det.

«Han har atten hundre gram igjen. Ta hånd om det. Og betal ham når han er ferdig. Fire prosent.»

De var ganske like hverandre: i førtiårsalderen, kledd i mørke dresser som var dyre, men så billige ut, barberte hoder som når man sto på kloss hold, ble en tydelig krans av døgngammelt og rottefarget hår. Øynene var fraværende og uten glede, og ingen av dem smilte heller særlig ofte. Han hadde faktisk aldri sett noen av dem le. De gjorde som han sa, og forsvant ut på kjøkkenet for å tømme det liggende og spyende muldyret. Det var jo hans leve21

ranse, og ingen av dem hadde lyst til å måtte forklare et kjøp som var gått til helvete mens de var i Warszawa.

Han snudde seg mot den tredje mannen ved bordet og snakket svensk for første gang.

«Her er tjue kapsler. To hundre gram. Det holder om du skal kontrollere.»

Mannen var lang, blond, veltrent og på hans egen alder, det vil si rundt trettifem. Han hadde svarte jeans og hvit t-skjorte og mye sølv rundt fingre, håndledd og hals. Han var dømt for drapsforsøk og hadde sittet fire år på Tidaholm, og hadde sonet tjuesju måneder på Mariefred for to grove tilfeller av mishandling. Alt virket riktig. Likevel hadde han en følelse han ikke helt klarte å sette fingeren på, en følelse av at kjøperen var forkledd, som om han spilte og ikke gjorde det bra nok.

Piet Hoffmann fortsatte å se på ham da han trakk et barberblad opp av den svarte jeansen og skar av en av kapslene på langs før han bøyde seg frem mot porselenstallerkenen for å lukte på innholdet.

Denne vemmelige følelsen. Den var der fortsatt.

Men han som satt der og skulle kjøpe, var kanskje bare ruset. Eller nervøs. Eller kanskje var det nettopp dette her som Piet hadde ringt til Erik for midt på natten, denne sterke følelsen av at noe ikke stemte, men som han ikke hadde kunnet formulere per telefon.

Det duftet av blomster, tulipaner.

Hoffmann satt to stoler unna, men kjente det tydelig.

Kjøperen hadde hakket i stykker den gulhvite og harde massen til noe som lignet pulver, pirket det opp på barberbladet og lagt det i et tomt glass. Han trakk opp tjue milliliter vann i en sprøyte og sprutet det på pulveret i glasset. Pulveret løste seg opp og ble til en klar, men tyktflytende væske. Han nikket fornøyd. Det hadde løst seg raskt opp. Det var blitt til en klar væske.

Det var amfetamin, og det var like sterkt som selgeren hadde lovet.

«Tidaholm. Fire år. Var det sånn?»

22

Det hadde sett profesjonelt ut. Men det føltes fremdeles ikke bra.

Piet Hoffmann trakk tallerkenene med kapslene til seg og ventet på svar.

«Nittisju til to tusen. Men satt bare tre. Gikk ut på to tredeler.»

«Hvilken avdeling?»

Hoffmann studerte kjøperens ansikt.

Ingen muskelrykninger, ingen blunking, ingen andre tegn på nervøsitet.

Han hadde snakket svensk med en svak aksent. Fra et naboland. Piet gjettet på dansk, kanskje norsk. Han reiste seg plutselig, en irritert hånd litt for nær Piets ansikt. Det så fremdeles bra ut, men det var for sent. Det er slikt man føler. Han skulle ha blitt krenket mye tidligere, slått ut med hånden foran ansiktet med én gang. Stoler du ikke på meg, din jævel?

«Du har allerede sett dommen. Ikke sant?»

Det var som om han spilte irritert.

«En gang til. Hvilken avdeling?»

«C-huset. Nittisju til nittini.»

«C-huset. Hvor?»

Og han gjorde det for sent.

«Hva faen er dette?»

«Hvor?»

«C-huset. Avdelingene har ingen nummer på Tidaholm.»

Han smilte.

Piet Hoffmann smilte tilbake.

«Hvem satt du sammen med?»

«Nei, nå får det faen meg være nok!»

Kjøperen snakket høyere. Han skulle høres enda mer irritert ut, enda mer krenket.

Hoffmann hørte noe annet.

Noen som hørtes usikker ut.

«Skal vi fortsette med dette her eller ikke? Jeg hadde liksom trodd at du ba meg komme hit fordi du hadde noe å selge?»

«Hvem satt du sammen med?»

23

«Skåne. Mio. Josef Libanon. Virtanen. Greven. Hvor mange vil du ha?»

«Hvem flere?»

Han sto fremdeles og tok et første skritt mot Hoffmann.

«Nå avslutter jeg dette her.»

Han stilte seg nær. Det glinset i sølvet rundt håndleddet, og fingrene blinket da han holdt hånden foran ansiktet til Piet Hoffmann.

«Du får ikke flere. Det holder nå. Du bestemmer om vi skal fortsette eller ei.»

«Josef Libanon er utvist på livstid og forsvant da han landet i Beirut for tre og en halv måned siden. Virtanen har det siste året sittet på Säter og siklet i en kronisk psykose, helt umulig å få kontakt med. Mio ligger nedgravd …»

De to snauskallene i dyre dresser hørte de høye stemmene og åpnet kjøkkendøren.

Hoffmann stanset dem med en håndbevegelse.

«Mio ligger nedgravd i sandtaket på Ålstäket på Värmdö med to skudd gjennom venstre side av bakhodet.»

Nå var det tre stykker som snakket et fremmed språk i rommet.

Piet Hoffmann så hvordan kjøperen så seg omkring, hvordan han lette etter en utvei.

«Josef Libanon, Virtanen, Mio. Jeg fortsetter med Skåne. Ødelagt av alkohol og husker ikke om han satt på Tidaholm eller om det var på Kumla, eller hvorfor ikke Hall. Og Greven … ham skar personalet ned da han hengte seg med et fengselslaken i arresten i Härnösand. Der har du de fem mennene dine. Du har plukket dem ut med omhu, siden ingen av dem kan bekrefte at du satt inne samtidig med dem.»

En av mennene i mørk dress, han som het Mariusz, tok et skritt frem. Han hadde en pistol i hånden, en svart, polskprodusert Radom. Den så ny ut da han presset den mot hodet på kjøperen.

Piet Hoffmann uspokój si˛e do diabła skrek til Mariusz. Han skrek flere uspokój si˛e do diabła. Mariusz skulle for faen uspokój si˛e do diabła ganger, Mariusz skulle for faen uspokój si˛e do diabla ta det rolig. Ingen jævla pistolmunninger mot tinningen på noen.

24

Med en tommel mot sikringen førte Mariusz den langsomt tilbake, lo og senket pistolen, og Hoffmann fortsatte på svensk igjen.

«Vet du hvem Frank Stein er?»

Hoffmann så på kjøperen. Øynene som burde se irriterte og krenket, ja til og med rasende, ut nå.

De var presset og redde, og armen med sølvet forsøkte å skjule det.

«Det vet du at jeg gjør.»

«Bra. Hvem er han?»

«C-huset. Tidaholm. Et sjette navn. Fornøyd nå?»

Piet Hoffmann tok mobilen sin opp fra bordet.

«Da vil du kanskje snakke litt med ham? Ettersom dere satt inne sammen?»

Han holdt telefonen foran ansiktet, fotograferte øyne som iakttok og slo et nummer han hadde lært seg utenat. De betraktet hverandre i stillhet mens han sendte bildet og slo nummeret igjen.

De to i dress, Mariusz og Jerzy, snakket iltert med hverandre.

Z drugiej strony. Mariusz skulle flytte på seg. Han skulle stå på den andre siden – til høyre for kjøperen. Blizej glowy. Han skulle gå enda nærmere. Han skulle løfte våpenet, holde det mot høyre tinning.

«Du får unnskylde mine venner fra Warszawa. De er litt nervøse av seg.»

Noen svarte.

Piet Hoffmann sa noen ord og holdt så opp telefondisplayet.

Et bilde av en mann som hadde det lange, mørke håret festet i en hestehale, og et ansikt som ikke lenger så like ungt ut som det var.

«Her. Frank Stein.»

Hoffmann møtte urolige øyne som til slutt vek unna.

«Og du … du påstår fremdeles at dere kjenner hverandre?»

Han slo av telefonen og la den på bordet.

«Mine to venner snakker ikke svensk. Dette her sier jeg bare til deg.»

Han skottet bort på de to som nettopp hadde kommet, og som 25

nå diskuterte hvilken side de skulle stå på når de rettet pistolmunningen mot hodet på kjøperen.

«Du og jeg har et problem. Siden du ikke er den du sier du er.

Jeg skal gi deg to minutter til å forklare meg hvem du egentlig er.»

«Jeg skjønner ikke hva du mener.»

«Ikke prøv deg. Ikke kødd. Det er for sent for det. Fortell bare hvem faen du er. Og gjør det nå. Til forskjell fra mennene mine er jeg av den formening at lik bare skaper problemer, og at de er fryktelig dårlige til å betale for seg.»

De ventet. På hverandre. På at noen skulle snakke høyere enn den monotone, smattende lyden som kom fra mannen som presset sin Radom hardere mot den tynne ansiktshuden.

«Du har gjort deg mye bry med å lage en troverdig bakgrunn.

Men du vet at den nettopp sprakk, og at du har undervurdert hvem du har å gjøre med. Denne organisasjonen er bygd opp rundt offiserer i den polske etterretningstjenesten, og jeg kan få greie på hva faen jeg vil om deg. Jeg kan spørre deg hvor du gikk på skole, og du kan svare etter din innøvde lekse, men bare én telefon, og jeg vet om det stemmer eller ei. Jeg kan spørre deg hva moren din heter, om hunden din er vaksinert, hvilken farge det er på den nye kaffetrakteren din. Én telefon, og jeg vet om det stemmer. Nå gjorde jeg nettopp det. Ringte én telefon. Og Frank Stein kjente deg ikke igjen. Dere satt ikke sammen på Tidaholm, ettersom du aldri har sittet der. Dommen din var en løgn for at du skulle kunne sitte her hos oss og late som du ville kjøpe nyprodusert amfetamin. Så vi tar det en gang til. Forklar hvem du er. Kanskje, men bare kanskje, kan jeg overtale disse to til ikke å trykke av.

Mariusz holdt hardt rundt pistolskjeftet: De smattende lydene kom tettere og ble stadig høyere. Han hadde ikke forstått hva Hoffmann og kjøperen hadde snakket om, men oppfattet at noe var nær ved å briste. Hva faen snakker dere om, hvem faen er han, sa han på polsk og løsnet sikringen på våpenet.

«Ok.» Kjøperen kjente veggen av umiddelbar aggressivitet av den rastløse og uberegnelige sorten.

26

«Jeg er politi.»

Mariusz og Jerzy snakket ikke svensk.

Men et ord som politi behøvde ingen oversettelse.

De skrek til hverandre igjen, mest Jerzy. Han skrek at Mariusz skulle trekke av, for helvete, men Piet Hoffmann løftet begge hendene i været og tok et skritt nærmere.

«Tilbake!»

«Han er politi!»

«Jeg tar meg av dette her.»

«Ikke nå!»

Piet Hoffmann løp mot dem, men mannen som hadde pistolløpet mot hodet, følte på seg at han ikke ville rekke det. Han ristet på hodet med fordreid ansikt.

«Jeg er politi, for faen. Få ham vekk!»

Jerzy hadde senket stemmen aldri så lite og var bliżej nesten rolig da han kommanderte Mariusz til å stille seg nær og z drugiej strony bytte side igjen. Det var nok tross alt bedre å skyte gjennom den andre tinningen.

HAN LÅ FREMDELES i sengen. Det var en sånn morgen da kroppen nektet å våkne, og verden var for langt borte.

Erik Wilson pustet inn den klamme luften.

Det var fortsatt kaldt da han åpnet vinduet og slapp inn morgenluften i den sørlige delen av Georgia, men det ville snart bli varmt, enda varmere enn i går. Han forsøkte å følge bladene på den store takviften som lekte over hodet på ham, men ga opp da han fikk tårer i øynene. Han hadde sovet en time om gangen.

De hadde snakket med hverandre fire ganger i løpet av natten, og Paula hadde virket mer og mer oppskrudd for hver samtale.

Stemmen hadde hatt en fremmed klang. Den hadde vært stresset og fortapt på en måte som grenset til flukt.

Han hadde hørt den velkjente lyden fra FLETCs store treningsplass en god stund nå. Klokken måtte altså ha passert sju. I Sverige var det tidlig ettermiddag nå. Snart ville de være klare.

Han reiste seg halvveis opp og la en pute bak ryggen. Fra sengen kunne han se ut gjennom vinduet og på dagen som allerede hadde vært på plass en god stund. Det harde asfaltdekket der Secret Service hadde beskyttet og reddet en president i går, var riktignok tom, og bare stillheten etter en øvelse med løsskudd gjallet fremdeles i luften. Et par hundre meter lenger borte, på treningsplassen ved siden av, trente en gruppe morgenfriske menn fra gren28

sepolitiet i sine militærlignende uniformer. De løp mot et hvitt og grønt helikopter som landet like ved dem, og Erik Wilson telte åtte menn som klatret om bord og forsvant opp mot himmelen.

Han sto opp fra sengen og tok seg en kald dusj, og det hjalp nesten. Natten ble tydeligere for ham, samtalen med redselen.

Jeg vil du skal hoppe av.

Du vet det ikke går.

Du risikerer ti til fjorten år.

Om jeg ikke gjennomfører dette, Erik, om jeg trekker meg nå, om jeg gjør det uten noen plausibel forklaring … da risikerer jeg enda mer. Da risikerer jeg livet.

I hver eneste samtale og på forskjellige vis hadde Erik Wilson forsøkt å forklare at en leveranse og salg verken kunne eller skulle gjennomføres uten hans oppbakking. Men han hadde ikke kommet noen vei. Kjøperen og selgeren og muldyrene var allerede på plass i Stockholm.

Det hadde vært for sent å avbryte.

Han ville rekke en rask frokost med blåbærpannekaker, bacon og det der lyse, luftige brødet. En kopp svart kaffe og New York Times. Han satt alltid ved det samme bordet. Han foretrakk å beholde morgenen for seg selv.

Han hadde aldri hatt noen som Paula før. Aldri hatt noen som hadde trengt så dypt inn i en organisasjon, noen som hadde vært like fokusert, årvåken og kald. Han arbeidet sammen med fem stykker nå, men Paula var bedre enn alle de andre til sammen, for dyktig til å være kriminell.

En kopp svart kaffe til, og så skyndte han seg tilbake til rommet. Han var sen.

Utenfor det åpne vinduet surret det grønne og hvite helikopteret høyt over bakken. Tre uniformskledde betjenter fra grensepolitiet hang i tauet som stakk ut under det. Det var kanskje et par meter mellom dem der de klatret ned i farlige liksom-grenseområder nær grensen til Mexico. Enda en øvelse. Alltid en øvelse her. Erik Wilson hadde bodd på militærbasen i den østlige delen av USA i en knapp uke. Det var to uker igjen av denne omgan29

gen med utdannelse av europeiske politimenn innenfor emnene informasjon, infiltrasjon og vitnebeskyttelse.

Han lukket vinduet. Rengjørerne likte ikke at det sto åpent. Det var noe med offisershotellets nye klimaanlegg, og at det visstnok sluttet å virke dersom alle luftet på egen hånd. Han skiftet på seg skjorte. I speilet så han en lang og ganske lys, middelaldrende mann som allerede burde ha vært på vei til en innedag på skolebenken med politibetjenter fra fire amerikanske delstater som kurskamerater.

Han ble stående i ro. Tre minutter over åtte. De burde være ferdige nå.

Paulas mobiltelefon lå lengst til høyre av de fem på skrivebordet. Akkurat som alle de andre hadde den bare ett eneste ferdigprogrammert nummer.

Erik Wilson rakk ikke engang å spørre.

«Det gikk til helvete.»

SVEN SUNDKVIST HADDE aldri lært seg å like etterforskningsavdelingens lange og mørke og iblant nokså støvete korridor. Han hadde arbeidet i sentrumspolitiet hele sitt voksne liv. Fra sitt rom i den ene enden, ikke langt verken fra posthyllene eller vareautomaten, hadde han utredet hver eneste rubrisering som var formulert i straffeloven. Denne formiddagen var han på vei bortover den mørke og støvete korridoren da han passerte den åpne døren til sin sjefs kontor og plutselig stanset.

«Ewert?»

Den store og ganske klossete mannen krøp omkring langs en av veggene i rommet.

Sven banket forsiktig på dørkarmen.

«Ewert?»

Ewert Grens hørte ham ikke. Han fortsatte å krype foran et par store, brune pappkartonger, og Sven svelget følelsen av ulyst.

Han hadde sett den røslige kriminalførstebetjenten på et annet av politihusets gulv for atten måneder siden. Grens hadde sittet i kjelleren med en papirhaug fra en gammel etterforskning i fanget og sagt to setninger langsomt om og om igjen. Hun er død.

Jeg drepte henne. En tjuesju år gammel forundersøkelse om vold mot tjenestemann. En ung, kvinnelig politibetjent var blitt alvorlig skadd og måtte leve resten av livet på et pleiehjem. Sven Sund31

kvist hadde merket seg navnet hennes flere ganger da han senere leste rapporten. Anni Grens. Han hadde ikke ant at de hadde vært gift.

«Ewert, hva er det du driver med?»

Han pakket noe ned i de store og brune kartongene. Så mye kunne han se. Men ikke hva. Sven Sundkvist banket på igjen. Det var helt stille i rommet. Likevel hørte ikke Ewert Grens ham.

Det hadde vært en merkelig tid.

Som alle andre sørgende hadde Ewert først reagert med fornektelse – det har ikke skjedd – siden med sinne – hvorfor gjør de dette mot meg – men så hadde han ikke orket å ta seg videre til neste fase. Han hadde grodd fast i sinnet. Det var hans måte å takle det meste på. Ewerts sorgprosess hadde ikke begynt før helt nylig, for bare noen uker siden. Han var ikke lenger like sint, han var mer innadvendt, mer tankefull, snakket mindre og tenkte antakeligvis mer.

Sven gikk inn i rommet. Ewert hørte ham, men snudde seg ikke, sukket bare høyt, slik han gjorde når han var irritert. Det var noe som plaget ham. Det var ikke Sven. Noe hadde plaget ham helt siden besøket på sykehjemmet, som ellers hadde pleid å gjøre ham rolig til sinns. Susann, legestudenten som hadde vært der så lenge og tatt så godt vare på Anni, og som nå var blitt assistentlege … kommentarene hennes, fiendtligheten – du kan ikke skjemaføre sorgen din. Det var jo jævlig lett for en liten pike på Lidingö å løpe rundt og spre sin tjuefemårige livsvisdom. Det du har fryktet, har skjedd allerede. Hva faen visste hun om ensomhet?

Han hadde kjørt fortere enn han hadde tenkt fra sykehjemmet og gått rett til politihusets lagerrom og hentet fire flyttekartonger.

Uten å vite hvorfor hadde han fortsatt til kontoret sitt som han hadde hatt like lenge som han hadde hatt minner. Der hadde han stått en stund foran hyllen bak skrivebordet og det eneste som betydde noe: kassettene med Siw Malmkvists musikk som han hadde spilt inn og siden blandet selv. De tidlige plateomslagene fra sekstitallet fremdeles i sterke farger, fotografiene av Siwan 32

han hadde tatt en kveld i Folkets Park i Kristianstad, alt det som hørte sammen med den gang alt var bra.

Han hadde begynt å pakke inn ting i avispapir, lagt dem i kartong etter kartong som han så hadde stemplet.

«Hun finnes ikke mer.»

Ewert Grens satt på gulvet og stirret på den brune pappen.

«Hører du det, Sven? Hun kommer aldri mer til å synge i dette rommet.»

Fornektelse, sinne, sorg.

Sven Sundkvist sto rett bak sjefen sin og så en blank isse og deretter bilder av alle de gangene han hadde ventet mens Ewert hadde rugget frem og tilbake alene i rommet under den ganske triste lampen. Han husket tidlige morgener og sene kvelder og stemmen til Siw Malmkvist. Alle de gangene han hadde stått der og danset med noen som ikke fantes, men som han hadde holdt hardt omkring. Sven tenkte at han sikkert kom til å savne den irriterende musikken og tekstene som hadde tvunget seg på ham til han nynnet dem utenat. Det hadde vært en egen del av alle årene han hadde samarbeidet med Ewert Grens.

Han kom til å savne disse bildene.

Han kom til å le over at de endelig var borte.

Ewert hadde gått gjennom sitt voksne liv med en krykke under hver arm. Anni. Siw Malmkvist. Nå skulle han gå selv. Det var vel derfor han krabbet omkring på gulvet.

Sven satte seg ned i den slitte besøkssofaen og så på mens Ewert løftet den siste kartongen og stilte den oppå de tre andre i hjørnet av rommet, før han teipet dem møysommelig igjen. Ewert Grens var målbevisst og våt av svette. Han dyttet til kartongene til de sto nøyaktig der han ville ha dem. Sven hadde tenkt å spørre ham om hvordan han egentlig hadde det, men det ville bare bli feil. Det var omtanke mest for sin egen skyld, og det Ewert holdt på med nå, var svar nok. Han var på vei, men ikke klar over det selv.

«Hva er det du har gjort?»

Hun hadde ikke banket på.

33

Hun hadde gått rett inn i rommet og stanset brått da det slo henne at musikken var fraværende og hyllen ved skrivebordet var et tomt hull.

«Ewert? Hva er det du har gjort?»

Mariana Hermansson så på Sven, som først nikket mot hullet og deretter mot stabelen av tre pappkartonger. Hun hadde aldri vært inne på kontoret hans uten å høre musikken, fortiden, Siw Malmkvist. Hun kjente det ikke igjen uten den lyden.

«Ewert …»

«Var det noe du ville?»

«Jeg ville vite hva du har gjort.»

«Hun finnes ikke mer.»

Hermansson gikk bort til den tomme hyllen og lot fingeren gli langs rette striper av støv etter kassettene, musikkmaskinen, høyttalerne, og til og med langs det svart-hvite fotografiet av Siwan som hadde stått på samme plass i alle år.

Hun feide opp en støvball og gjemte den i hånden.

«Hun finnes ikke mer?»

«Nei. «Hvem da?»

«Hun.» «Hvem? Anni? Eller Siw Malmkvist?»

Ewert snudde seg omsider mot henne og møtte blikket hennes.

«Var det noe du ville, Hermansson?»

Han satt fremdeles på gulvet og lente seg mot kartongene og veggen. Han hadde sørget i snart ett og et halvt år og vandret mellom sammenbrudd og galskap. Det hadde vært en fryktelig tid, og hun hadde bedt ham dra til helvete like mange ganger som hun hadde bedt om unnskyldning for det etterpå. Et par ganger hadde hun vært på nippet til å gi opp og slutte i jobben for å slippe dette ødelagte menneskets bitterhet, som det virket som aldri tok slutt.

Langsomt hadde hun begynt å tro at han en dag ville kapitulere og falle fra hverandre fullstendig, legge seg ned for aldri å reise seg mer. Men dette ansiktet hadde midt i lidelsen et preg av noe målbevisst, en besluttsomhet som lenge hadde vært et annet sted.

34

Noen pappkartonger, et stort hull i en bokhylle, det var slikt som kunne være en uventet lettelse.

«Ja. Det var noe jeg ville. Vi har nettopp fått inn en melding.

Västmannagatan 79.»

Han lyttet. Hun følte det på seg. Han lyttet til henne på den intense måten hun nesten hadde glemt.

«En henrettelse.»

PIET HOFFMANN SÅ ut gjennom ett av de store vinduene i den vakre bygningen. Han befant seg i en annen leilighet i en annen del av Stockholm sentrum, men de lignet hverandre. Begge besto av tre forsiktig renoverte rom med lyse vegger og stor takhøyde. I denne leiligheten lå det imidlertid ingen tenkt kjøper på det slipte tregulvet, med et stort hull i den ene tinningen og to i den andre.

På det brede fortauet nedenfor sto det klynger av oppdressede og forventningsfulle mennesker på vei til en ettermiddagsforestilling på det store teateret – et eller annet lystspillaktig i oppskrudd tempo der folk gikk ut og inn gjennom dører og skrek ut replikkene sine.

Iblant lengtet han til et slikt liv. Bare hverdag, bare vanlige mennesker som gjorde vanlige ting sammen.

Han forlot de pyntede og forventningsfulle og vinduet med utsikt over både Vasagatan og Kungsbron og gikk gjennom det største rommet i leiligheten. Det var hans rom, et kontor med et antikt skrivebord, to låste våpenskap og en peis som nå fungerte riktig bra. Han hørte det siste muldyret kaste opp ute på kjøkkenet. Hun hadde holdt på lenge nå. Hun var ikke vant til det ennå. Det måtte alltid noen reiser til før man ble det. Han gikk ut dit. Jerzy og Mariusz sto borte ved oppvaskbenken med gule plasthansker på hendene og plukket opp bit etter bit av den brune 36

gummimassen som den unge kvinnen kastet opp sammen med melk og noe annet i de to bøttene på gulvet foran henne. Hun var det femtende og siste muldyret. Det første hadde de tømt på Västmannagatan, men resten hadde de vært nødt til å tømme her.

Piet Hoffmann likte det ikke. Denne leiligheten var hans beskyttelse og fasade. Han ville ikke at den skulle kunne kobles verken til polakker eller narkotika. Men det hadde hastet. Alt sammen hadde gått i dass. Et menneske hadde fått en kule gjennom tinningen. Han studerte Mariusz, mannen med det barberte hodet og den dyre dressen, som hadde drept en annen for bare et par timer siden, men som ikke viste noe som helst, enten det nå var fordi han ikke var i stand til det, eller om han bare var profesjonell.

Hoffmann var ikke redd verken for ham eller Jerzy, men hadde respekt for deres grenseløshet. Om han hadde gjort dem urolige, eller fått dem til å tvile på hans lojalitet, kunne skuddene som var blitt avfyrt, like gjerne ha truffet hans eget hode.

Raseri jaget frustrasjonen som jaget ulysten, og han hadde vanskelig for å stå stille mens denne kampen pågikk inne i ham.

Han hadde vært der, og han hadde ikke kunnet forhindre det. Å forhindre det ville ha vært hans egen død.

Derfor hadde et annet menneske dødd i stedet.

Den unge kvinnen foran ham var ferdig. Han kjente henne ikke, de hadde aldri møtt hverandre. Det holdt lenge at han visste at hun het Irina, kom fra Gdańsk, var tjueto år og student, og at hun tok større sjanser enn hun ante. Hun var et perfekt muldyr. Det var nettopp sånne typer de lette etter. Det fantes selvfølgelig andre, rusmisbrukerne som kom i tusentall fra storbyenes forsteder, folk som var villige til å bruke kroppene sine som containere for enda mindre summer enn det en som henne fikk. Men de hadde lært seg ikke å bruke narkomane. De var upålitelige og sørget ofte for å kaste opp på egen hånd lenge før de var fremme.

Innvendig herjet raseriet, frustrasjonen og ulysten sammen med en rekke andre følelser, andre tanker.

Det hadde ikke blitt noen operasjon. Derimot en leveranse han ikke hadde hatt kontroll over.

37

Det hadde ikke blitt noe resultat. Begge polakkene skulle ha vært tilbake i Warszawa nå for å kartlegge og identifisere enda en samarbeidspartner.

Det hadde ikke blitt noen handel. De hadde tatt inn femten muldyr helt fånyttes, ti erfarne de hadde benyttet før med to hundre kapsler hver, og fem nye med hundre og femti kapsler hver – til sammen mer enn tjuesju kilo fabrikkstjålet amfetamin som blandet ut for salg på gaten var åttien kilo for hundre og femti kroner grammet.

Men uten oppbakking ble det ingen operasjon, ikke noe resultat, ikke engang en handel.

Det ble en ukontrollert leveranse som endte med drap.

Piet Hoffmann nikket mot den unge, bleke kvinnen ved navn Irina. Pengene hadde ligget ferdig i bunter i bukselommene hans siden formiddagen. Han tok opp den siste og blafret med sedlene så hun skulle se at det stemte. Hun var en av de nye og manglet ennå den kapasiteten organisasjonen forventet seg. På den første reisen hadde hun bare levert femten hundre gram. I utblandet og salgbar form ble det tre ganger så mye og verdt til sammen seks hundre og syttifem tusen kroner.

«Dine fire prosent. Tjue tusen kroner. Men jeg avrunder oppover. Tre tusen euro. Våger du å svelge mer neste gang, tjener du mer. Hver leveranse utvider magesekken din litt til.»

Hun var vakker. Også når ansiktet hennes var blekt og hårfestet klamt av svette. Også når hun hadde ligget på kne i en svensk treromsleilighet og spydd i et par timer.

«Og billettene mine.»

Piet Hoffmann nikket mot Jerzy, som dro to billetter opp av den mørke jakkelommen. Én til toget mellom Stockholm og Ystad, og én til fergen mellom Ystad og Świnoujście. Han rakte dem til henne. Hun skulle akkurat til å ta dem da han trakk hånden tilbake og smilte. Han ventet og rakte dem mot henne en gang til.

Hun strakte seg etter dem igjen, men han dro dem til seg igjen på nytt.

«Men hold opp, for faen! Hun har fortjent dem!»

38

Hoffmann nappet billettene ut av hånden hans og ga dem til henne.

«Du hører fra oss. Når vi trenger din hjelp igjen.»

Sinnet, frustrasjonen, ulysten.

De var ensomme igjen i leiligheten som forestilte et kontor for et av Stockholms sikkerhetsselskaper.

«Dette var min operasjon.»

Piet Hoffmann tok et skritt nærmere mannen som samme formiddag hadde skutt og drept et annet menneske.

«I dette landet er det jeg som snakker språket, og jeg som gir ordrer.»

Det var mer enn sinne. Det var vrede. Han hadde holdt den tilbake helt siden skuddet hadde falt. Først måtte de ta seg av muldyrene, tømme dem, sikre leveransen. Men nå kunne han slippe den ut.

«Om noen skal skyte, så er det på min, og bare på min, ordre.»

Han var ikke helt sikker på hvor den kom fra, hvorfor den var så sterk. Kanskje det var skuffelsen over at en samarbeidspartner ikke var blitt identifisert. Kanskje det var frustrasjonen over at et menneske som sannsynligvis hadde hatt samme oppdrag som han selv, var blitt unødig henrettet.

«Og pistolen, hvor faen har du den?»

Mariusz pekte mot brystet og innerlommen.

«Du har drept. For det får du livstid. Og så er du så jævla dum at du fremdeles oppbevarer våpenet i innerlommen din?»

Vreden og noe mer rev i ham. Dere skulle ha vært tilbake i Polen for å rapportere. Han slo fra seg følelsen, som var like mye redsel, gikk mot mannen som smilte og pekte mot innerlommen, og stanset med ansiktet tett inntil hans. Spill rollen din. Det dreide seg egentlig bare om det. Om makt og respekt, om å ta og siden ikke slippe. Spill rollen din eller dø.

«Han var politi.»

«Og hvordan i helvete vet du det?»

«Han sa det.»

«Og når lærte du svensk?»

39

Piet Hoffmann pustet langsomt. Han markerte at han var irritert og oppgitt da han gikk bort til det runde kjøkkenbordet og metallskålene som inneholdt to tusen sju hundre og femti oppspydde og renvaskede kapsler, drøye sju kilo utblandet amfetamin.

«Han sa politi. Jeg hørte det. Du hørte det.»

Hoffmann snudde seg ikke da han svarte.

«Du var med på samme møtet som jeg i Warszawa. Du visste hva som gjaldt. Inntil vi er ferdige her, er det jeg, og bare jeg, som bestemmer.»

HAN HADDE SITTET ubekvemt på den korte reisen mellom Kronoberg og Vasastan. Det vil si, han hadde snarere sittet på noe. Da Hermansson svingte inn i Västmannagatan og de nærmet seg nummer 79, løftet han aldri så lite på den tunge kroppen mens han famlet på setet med den ene hånden. To kassetter.

Blandet Siwan. Han holdt de harde plasteskene i hånden og så på musikk han burde ha pakket ned. Blikket fortsatte mot fremsetet og hanskerommet. Der lå det ytterligere to kassetter. Han bøyde seg ned og stakk dem så langt inn under passasjersetet som mulig. Han var like redd for å være nær dem som for å glemme å ta dem med seg. Det var de fire siste bitene fra et annet liv som skulle ha ligget i en pappeske forseglet med teip.

Ewert Grens foretrakk å sitte nettopp der, i baksetet.

Han hadde ikke lenger noen musikk å spille, og hadde heller ikke lyst til verken å lytte til eller besvare sambandsradioens regelmessige anrop. Dessuten kjørte Hermansson langt bedre i den tette hovedstadstrafikken enn både Sven og han selv.

Det var trangt. Tre politibiler og kriminalteknikernes mørkeblå folkevognbuss sto dobbeltparkert utenfor den tette raden med leieboernes egne biler. Mariana Hermansson saktnet farten, svingte opp på fortauet og stanset foran porten like ved de to uniformerte politimennene som sto vakt ved den. De var begge unge og bleke, 41

og den som sto nærmest, skyndte seg frem mot to menn og en ung kvinne i en rød bil. Hermansson visste hva han ville, og i samme øyeblikk som han skulle til å banke på ruten, sveivet hun den ned og holdt opp politiskiltet sitt.

«Vi er etterforskere. Alle tre.»

Hun smilte mot ham. Han så ikke bare ung ut. Han var til og med betydelig yngre enn henne selv. Hun gjettet på at han hadde tjenestegjort i bare noen uker. Det var ikke særlig mange som ikke kjente igjen Ewert Grens.

«Var det du som tok imot meldingen?»

«Ja.» «Hvem var det som meldte fra?»

«En anonym oppringer, ifølge LKC.» «Dere nevnte noe om en henrettelse?»

«Vi sa at det så ut som en henrettelse. Dere kommer til å skjønne det når dere kommer opp dit.»

Døren i femte etasje, lengst unna heisen, sto åpen. Enda en uniformert kollega sto vakt. Denne betjenten var imidlertid eldre og nikket til Sven Sundkvist. To skritt bak hadde Hermansson sitt eget politiskilt klart. Hun skulle snart vise det frem. Lurer på om jeg kommer til å bli her lenge nok til at jeg blir gjenkjent av flere enn den nærmeste kretsen, tenkte hun. Men hun trodde ikke det.

Hun var ikke av den typen som ble værende for lenge på ett sted.

De hadde på seg hvite frakker og gjennomsiktige trekk over skoene og gikk inn. Ewert hadde insistert på å vente på en heis som gikk sakte ned og sakte opp. Han skulle komme snart.

En ganske trang entré, et soverom med en enkel og smal seng som eneste møbel, et kjøkken med vakre skap malt i en slags grønnfarge og et arbeidsrom med et forlatt skrivebord og tomme bokhyller.

Ett rom igjen.

De så på hverandre og fortsatte inn.

Dagligstuen hadde egentlig bare ett møbel: et stort og rektangulært spisebord i eik med seks stoler til. Fire av dem sto nær, den femte et stykke unna og ganske skrått – som om noen hadde 42

satt seg og reist seg brått. Den sjette lå veltet på gulvet. Den tunge stolen hadde veltet av en eller annen grunn, og de gikk nærmere for å prøve å finne ut hvorfor.

Det var den mørke flekken på teppet de så først.

En ganske stor flekk, nesten brunaktig og med ujevne kanter.

De anslo den til å være førti, kanskje femti centimeter i diameter.

Og så var det hodet.

Det lå midt i flekken, oppå den, som om det fløt. Mannen virket relativt ung, men det var vanskelig å si for sikkert ettersom ansiktet var fullstendig ødelagt. Men kroppen var sterk og klærne av en type eldre menn sjelden gikk med: svarte støvler, svarte jeans, hvit t-skjorte, mye sølv rundt halsen, håndleddene og fingrene.

Sven Sundkvist forsøkte å konsentrere seg om pistolen i den høyre hånden.

Så han bare lenge nok på den, om han skar bort alt annet, slapp han kanskje den stygge døden han aldri ville forstå.

Den lyste glinsende svart, var 9 mm i kaliber og av et fabrikat han ikke hadde støtt på særlig ofte på åsteder – Radom, et polskprodusert våpen. Han lente seg på teknikk og dermed lenger vekk fra et liv som hadde rent ut og dannet en mørk flekk på et dyrt teppe. Det virket som om sluttstykket hadde satt seg fast i utkastposisjon. Han kunne tydelig se kulen som hadde nådd halvveis inn i løpet, og studerte pipen, skjeftet, låsepinnen – lette etter noe han kunne feste blikket på, hva som helst, bare ikke død.

Nils Krantz sto like bortenfor. Ved siden av ham sto to yngre kolleger. Tre teknikere saumfor hver eneste krok i rommet. En av dem holdt et videokamera i hånden og filmet noe på veggen og på det hvite tapetet. Sven tok et langt steg vekk fra hodet og så på det kameraet så: en liten misfarging av et eller annet slag, noe som var ufarlig og langt nok vekk fra øyne som manglet liv.

«Den døde har ett inngangshull fra ett skudd i skallen.»

Nils Krantz hadde smøget seg opp bak sin filmende kollega og like ved Sven Sundkvists øre.

«Men to utgangshull.»

43

Sven snudde seg vekk fra tapetet og misfargingen og så spørrende på den eldre kriminalteknikeren.

«Og inngangshullet er større enn begge utgangshullene, på grunn av gasstrykket.»

Sven hørte hva Krantz sa. Man han forsto det ikke, og lot være å spørre for å slippe å vite. I stedet fulgte blikket hans fingeren idet den pekte på misfargingen på tapetet.

«Det som vi nettopp filmet og som du nå ser på, kommer forresten fra den døde. Det er hjernesubstansen hans.»

Sven Sundkvist pustet langsomt. Han hadde villet unnvike død og hadde valgt å fokusere på en misfarging på tapetet, men dermed hadde han fått enda mer død, og det så konkret som det overhodet kunne bli. Han senket blikket og oppfattet at Ewert kom inn i rommet.

«Sven?»

«Ja?» «Burde du ikke gå ned og avhøre kollegene som tok imot anropet? Naboene, kanskje? De som ikke er her.»

Sven sendte sjefen sin et takknemlig blikk. Han skyndte seg ut fra mørke flekker på matter og misfarginger på tapeter mens Ewert Grens satte seg på huk for å komme nær den livløse kroppen.

DE HADDE FORDELT makt igjen. De kom til å gjøre det igjen.

Og han måtte vinne hver gang.

Fortsett å spille. Eller dø.

Han sto mellom Mariusz og Jerzy rundt Hoffmann Securitys runde kjøkkenbord og tømte to tusen sju hundre og femti kapsler med amfetamin. Den siste forsendelsen fra fabrikken i Siedlce.

Hender iført hvite operasjonshansker i plast hadde først pirket vekk den brune gummimassen som skulle beskytte muldyrets magesekk i tilfelle lekkasje, og deretter skåret opp kapselen med en kniv og helt pulveret ned i store glasskåler for å blande det ut med druesukker. Én del amfetamin fra det østlige Polen og to deler druesukker fra Konsum ved Odengatan. Tjuesju kilo ren narkotika ble til åttien kilo salgbar på gaten.

Piet Hoffmann plasserte en metallfarget boks på en kjøkkenvekt og fylte den med nøyaktig ett tusen gram utblandet amfetamin.

Så la han en strimmel aluminiumsfolie over pulveret, og deretter noe som lignet en sukkerbit oppå folien. Han førte en fyrstikk mot metatabletten, og da den hvite firkanten begynte å brenne, trykket han fast lokket på boksen. Flammen ville dø så snart oksygenet tok slutt, og ett kilo amfetamin var dermed vakuumpakket.

Dette gjentok han med én boks om gangen, åttien ganger.

«Bensinen?»

45

Jerzy åpnet flasken med kjemisk ren bensin. Han skvettet den fargeløse væsken på lokket og sidene av boksene og gned den ut over metalloverflaten med en bomullsdott. Én fyrstikk igjen, den flammet opp, en blålig flamme som han ti sekunder senere kvalte med en tøyfille.

Nå var alle fingeravtrykk borte.

BLODFLEKKENE VAR NOK minst på tapetet ute i entreen, og litt større på veggen i den andre enden av den store dagligstuen.

Noe større var de på spisebordet og størst på gulvet rundt den veltede stolen. De ble også mørkere og mer kompakte jo nærmere liket de kom, og aller tydeligst var den store flekken på teppet som det livløse hodet hvilte på.

Ewert Grens satt så nær at han hadde kunnet høre det om han som lå der, plutselig skulle hviske noe. Denne døden hadde ingen brodd, den hadde ikke engang noe navn.

«Inngangshullet, Ewert. Her.» Nils Krantz hadde filmet og fotografert og krøpet omkring på alle fire. Han var en av de få profesjonelle Grens stolte på, og som tilstrekkelig mange ganger hadde vist at han var en av dem som ikke foretrakk et enkelt svar for å kunne dra hjem og se på tv en time tidligere.

«Noen har holdt pistolen hardt mot hodet. Gasstrykket mellom våpenmunningen og tinningen var derfor enormt. Du ser selv.

Halve siden er sprengt i stykker.»

Huden i ansiktet var allerede gråaktig. Øynene var tomme og munnen en rett strek som aldri mer kom til å snakke.

«Jeg skjønner ikke. Ett inngangshull. Men to utgangshull?»

Krantz holdt hånden like ved det tennisballstore hullet på hodets høyre side.

47

«I løpet av tretti år har jeg bare sett det et par ganger. Men det skjer. Og obduksjonen kommer til å bekrefte det. Det dreier seg om ett eneste skudd, det er jeg sikker på.»

Han nappet i ermet på Grens’ hvite beskyttelsesfrakk og var nesten ivrig i stemmen.

«Ett eneste skudd mot tinningen. Kulen, som er halvmantlet, halvparten bly og halvparten titan, delte seg da den traff et av bena i skallen.

Krantz reiste seg og strakte en arm i været. Det var en eldre leilighet. Det var 3,2 meter høyt under taket, som bortsett fra et par tynne sprekker var i god stand. Kriminalteknikeren pekte på et dypt sår i den hvitmalte flaten.

«Der plukket vi ut den ene halvparten av kulen.»

Små biter av betong hadde falt ned da forsiktige fingre hadde gravd frem hardt metall.

Et lite stykke unna var det et betydelig større sår i mykt tre.

«Og der satt den andre halvparten. Døren til kjøkkenet var altså stengt.»

«Jeg vet ikke, Nils.»

Ewert Grens satt fremdeles like ved hodet som hadde for mange hull.

«Alarmsentralen beskrev en henrettelse. Men når jeg ser etter … dette kan like gjerne dreie seg om et selvmord.»

«Noen har forsøkt å få det til å se slik ut.»

«Hva mener du?»

Krantz plasserte foten rett ved hånden som holdt i en pistol.

«Det ser arrangert ut. Jeg tror at noen har skutt ham først og så plassert våpenet i hånden hans.»

Han forsvant ut i entreen, men var straks tilbake med en svart veske i hånden.

«Jeg skal sjekke det. Ta en kruttslamtest. Da vil vi vite det sikkert.»

Ewert regnet etter. Et blikk på Hermansson fortalte ham at hun gjorde det samme.

En time og tre kvarter siden alarmen gikk. De hadde fremdeles 48

rikelig med tid på seg. Liket hadde ennå ikke rukket å tiltrekke seg tilstrekkelig med fremmede partikler til å gjøre en kruttslamtest verdiløs.

Krantz åpnet vesten og lette frem en rund tube med fingeravtrykksteip i den ene enden. Han presset teipen flere ganger mot den dødes hånd, spesielt i området mellom pekefingeren og tommelen. Så forflyttet han seg til kjøkkenet og mikroskopet som sto klart på oppvaskbenken. Han la fingeravtrykksteipen på en glassskive og studerte den gjennom et okular.

Noen sekunder var nok.

«Ingen kruttrester.»

«Som du trodde.»

«Hånden som holder pistolen, har altså ikke skutt.»

Han snudde seg.

«Dette er drap, Ewert.»

HAN FØRTE VENSTRE arm mot høyre skulder og trakk i lærreimen til trykket over skuldrene slapp og han kunne holde våpenhylsteret med én hånd. Han åpnet det og dro opp en pistol av fabrikatet Radom og med et kaliber på ni millimeter. Han gjorde en mantelbevegelse og plasserte også den siste kulen i magasinet.

Nå var alle fjorten på plass.

Piet Hoffmann sto stille en kort stund og pustet såpass høyt at han kunne høre det selv.

Han var alene i leiligheten som hadde utsikt mot Vasagatan og Kungsbron. Det siste muldyret hadde allerede for to timer siden satt seg på toget sørover, og Mariusz og Jerzy hadde nettopp startet en bil med samme kurs.

Det hadde vært en lang dag, selv om det fortsatt bare var ettermiddag. Og enda skulle han være våken i mange timer til.

Våpenskapene sto på gulvet bak skrivebordet. To identiske skap, rundt én meter høye og én meter brede, en tom, mindre skuff øverst og to geværer i en betydelig større skuff nederst. Han la pistolen høyt opp i det første skapet og det fulle magasinet like høyt opp i det andre.

Han gikk gjennom rommene som i to år hadde vært kontor for Hoffmann Security AB. En av Wojtek Security Internationals mange filialer. Han hadde etter hvert besøkt de fleste en eller an50

nen gang, og de som lå lengst nord, ved flere anledninger, både den i Helsinki, København og Oslo.

Peisen var vakker med den mørke teglsteinen og den hvite strukturen, akkurat den typen han visste at Zofia lenge hadde ønsket seg hjemme. Han fisket opp en neve små og tørre biter fra bunnen av vedkurven, tente på dem og ventet til de større og tykkere han hadde lagt oppå, brant av egen kraft før han kledde av seg. Dressjakken, buksene, skjorten, underbuksene og sokkene forsvant i nesten gule flammer. Så fulgte haugen med klærne til Jerzy og Mariusz. Flammene var røde og kraftige der han sto naken foran dem og nøt den behagelige varmen mens de sank sammen nok til at han kunne stenge baderomsdøren og dusje av seg et forferdelig døgn.

Et menneske hadde fått skutt vekk tinningen.

Et menneske som sannsynligvis hadde hatt samme oppdrag som han selv, men med en dårligere fundamentert bakgrunn.

Han vred på temperaturvelgeren, og vannet fosset varmt mot huden. Det nærmet seg den skjøre smertegrensen, men om han bare holdt ut, ville kroppen sakte, men sikkert dovne bort og fylles av en merkelig ro.

Han hadde holdt på med dette altfor lenge. Det hendte at han faktisk glemte hvem han var, og det skremte ham når livet som en annen vokste sammen med livet som ektemann og pappa og dager i en villa i et område der naboene klippet gresset og luket i blomsterbedene sine.

Hugo og Rasmus.

Han hadde lovet å hente dem litt over fire. Han slo av vannet og tok et nytt badehåndkle fra hyllen ved siden av sengen. Klokken nærmet seg halv fem. Han skyndte seg til arbeidsværelset, sjekket at ilden døde langsomt, åpnet døren til klesskapet og fant frem en hvit skjorte, en grå dressjakke og et par slitte jeans.

«Du har nå seksti sekunder på deg til å forlate og låse leiligheten.»

Han kvakk til og innså at han aldri kom til å venne seg til den elektroniske stemmen som snakket fra kodelåsen ved ytter51

døren i samme øyeblikk som han hadde tastet inn seks korrekte sifre.

«Alarmen aktiveres om femti sekunder.»

Han skulle straks ta kontakt med Warszawa. Han burde ha gjort det allerede, men hadde bevisst ventet med det. Han ville først forsikre seg om at leveransen var sikret.

«Din alarm aktiveres om førti sekunder.»

Han låste gitterporten og den tykke ytterdøren til Hoffmann Security AB. Et sikkerhetsselskap. Det var slik organisasjonen arbeidet. Det var slik alle grener av øststatsmafiaen arbeidet. Piet Hoffmann husket et besøk i Sankt Petersburg et år tidligere, en by med åtte hundre sikkerhetsselskap stiftet av tidligere KGBoffiserer og etterretningsagenter. Andre fasader, men samme type virksomhet.

Han hadde kommet halvveis ned trappen da den ene av de to telefonene hans ringte.

Den mobiltelefonen bare ett eneste menneske hadde nummeret til.

«Vent litt.»

Han hadde parkert et stykke nede i Vasagatan. Han åpnet døren, satte seg inn og fortsatte samtalen uten mulige tilhørere.

«Ja?» «Du trenger min hjelp.»

«Den trengte jeg i går.»

«Jeg har booket om hjemreisen min og kommer til Stockholm allerede i morgen. Vi ses på femmeren klokken elleve. Og jeg tror du også burde foreta en reise innen den tid. For din troverdighets skyld.»