Tre minutter av Roslund & Hellström

Bøker om Ewert Grens av Anders Roslund & Börge Hellström: Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisningen, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2013 Tre minutter, 2016 Tre timer – kommer i bokhandel sommeren 2018 Neste bok i denne serien, To soldater, kan du kjøpe i dagligvare og kiosk fra 18. juni 2018.

Roslund & Hellström

Tre minutter OVERSATT AV EINAR BLOMGREN, MNO

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 © Anders Roslund & Börge Hellström 2016 Published by agreement with Salomonsson Agency ISBN 978-82-02-57799-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2016 av Cappelen Damm.

Originalens tittel: Tre minuter Oversettelse: Einar Blomgren Omslagsdesign: Torill Gaarder Omslagsillustrasjon: Eric Thunfors Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback A/S, Danmark Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Facebook: krimbøker Besøk forfatternes hjemmeside: roslund-hellstrom.com

Alltid alene.

det er en fin dag. Noen ganger bare vet man det.

Varmt, slik det var i går, slik det kommer til å være i morgen.

Det regnet nettopp, så det er lett å puste, og han trekker pusten langsomt og holder luften inne, lar den ligge der i halsen før han slipper den ut litt om gangen.

Han forlater bybussen, som en gang var rødlakkert og som en time tidligere gikk fra bussholdeplassen i San Javier, Comuna 13 – noen høyblokker, en del lavblokker og de husene som ikke har hele vegger. Det finnes folk som sier at det er en stygg bydel, men han synes ikke det. Han bor jo der, han har gjort det i alle sine ni år. Og den lukter annerledes, ikke som her i sentrum. Her lukter det ikke kjent – det lukter spennende. Et stort torg som nok alltid har vært her, akkurat som fiskebodene, kjøttbodene, grønnsakbodene og fruktbodene og de små restaurantene med tre eller kanskje fire plasser. Men menneskene som trenger seg sammen her, som knuffer og dytter, de kan vel ikke alltid ha vært her? Mennesker blir jo født, dør og skiftes ut. Akkurat nå er det akkurat dem han ser, men når han er blitt stor, kommer en del av dem til å være borte, og andre vil ha kommet til. Det er slik det fungerer.

Camilo går tvers over torget, gjennom de trange passasjene og fortsetter inn i La Galería. Her er det enda flere mennesker. Og litt skittent. Men det er fint med alle eplene og pærene og bananene og ferskenene som ligger i hauger av forskjellig farge. Han støter sammen med en eldre mann som banner til ham, og går så litt for nær klasene med store og blå druer, som triller bortover gul7

vet. Han tar dem opp og spiser så mange han rekker før kvinnen som ligner moren hans, begynner å rope. Samme banneord som fra den eldre mannen nettopp, men han hører dem ikke, han er allerede ved neste bod. Da han passerer de siste kassene med fisk – og akkurat her lukter det ikke spennende, døde fisker liker ikke varme, og de som ikke blir solgt før lunsj, gir beskjed om dette ved å lukte mer – da vet han at han er nesten framme. Noen skritt til, og de sitter der. På trebenkene og trestolene foran de tunge bordene, som ikke hører til selgerne eller kjøkkenene, som noen har plassert ut helt bortest, siden alt egentlig har tatt slutt. De sitter og venter sammen. Han har ikke sittet der så mange ganger ennå, han er jo bare ni år. Men han gjør som dem – slår seg ned og venter og håper at i dag skal han få et oppdrag. Han har aldri fått det.

De andre er litt eldre, ti, elleve, tolv, tretten, et par av dem er til og med hele fjorten år og i stemmeskiftet. Stemmene deres skjærer gjennom luften og mister festet noen ganger, ramler ut av munnene og flagrer hit og dit akkurat idet de begynner å snakke. Han vil bli som dem, tjene penger som dem. Som Jorge. Broren hans, som er sju år eldre. Som var sju år eldre, han er død nå. Politiet kom hjem en gang, ringte på og snakket med moren hans om at en gutt var blitt funnet i Río Medellín. Om at de trodde det var han, og at de ville at moren skulle bli med og se. Han hadde ikke ligget så lenge i vannet, så det var mulig å kjenne ham igjen.

– Hei. Camilo hilser forsiktig, så forsiktig at de ikke engang merker det. Han setter seg helt ute på kanten på en av benkene. Der sitter noen av de andre som også er ni år. Han drar hit hver ettermiddag etter skolen. De som har stemmer som skjærer gjennom luften og har vært her litt lenger, går ikke på skolen i det hele tatt.

Ingen tvinger dem, og derfor sitter de her hele dagen. Venter, prater litt, ler noen ganger, men hele tiden skotter de bort på det åpne området mellom de siste bodene – blomkål og hvitkål som myke 8

fotballer på den ene siden og store fisker med øyne som ser på ham på den andre siden. De skotter mens de later som om de slett ikke bryr seg. Alle vet at alle lurer alle, og likevel fortsetter alle å late som om de slett ikke holder utkikk og har kontroll i nettopp den retningen. Det er jo derfra de pleier å komme. Clientes, de kaller dem det.

Camilo puster dypt og kjenner hvordan det blir født en sky i magen, hvit og lodden og lett, og det føles deilig i hele kroppen.

Hjertet hans tikker fortere, og det røde i kinnene blir mørkere.

I dag.

Han lengter sånn.

Han visste det jo allerede i morges; i dag kommer noen til å gi ham hans aller første oppdrag. Han kommer til å ha gjort det. Og har man en gang gjort det, er man for bestandig en annen.

Det er varmere nå, men fremdeles lett å puste. Byen ligger femten hundre meter over havet. De fleste som kommer hit og overnatter, slik kundene ofte gjør, beklager seg over at det ikke er nok oksygen, at de nesten får krampe i lungene når de svelger og svelger for å få i seg mer luft.

Der. Der. En cliente.

Camilo ser ham samtidig med de andre, og strekker hals akkurat slik de andre strekker på seg, reiser seg og skynder seg mot ham, flokker seg rundt ham. En tykk mann uten hår, i svart dress og svart hatt og med øyne som er små og skarpe som på en fugl. Mannen ser på flokken som strekker på seg, peker ut en av dem i midten, en som er elleve år, nesten tolv, og som har gjort det før. Og de går av sted sammen.

Faen.

Camilo svelger ned det som kanskje er gråt. Faen, faen, faen.

Det var kanskje den eneste i dag.

Og han som hadde visst at det var hans tur.

9

Det går en time, og en til. Han gjesper, bestemmer seg for at han ikke må blunke med øynene, teller hvor mange ganger han kan heve og senke venstre arm på seksti sekunder, synger på en dum barnesang som er av det slaget som man ikke får ut av hodet når man først har begynt på den.

Ingenting i dag heller, bare venting.

Så kommer det en med målbevisste skritt rett mot dem.

Det kommer en.

Og alle gjør som før, som alltid, strekker hals, flokker seg sammen, prøver å synes.

En mann denne gangen også, kraftig, ikke tykk som den andre, mer storvokst. Indianer og likevel ikke. Mestis. Camilo kjenner ham igjen. Han har sett ham her før, helt fra Cali kommer han, eldre enn hans egen far. Han tror det i hvert fall. Han har aldri sett faren sin, og moren hans sier ikke så mye om ham. Indianeren, eller mestisen, pleide å gi oppdragene sine til Enrique, som har gjort det sytten ganger.

Alle er like forventningsfulle. Det pleier aldri å komme mer enn et par stykker med oppdrag, og dette er dagens siste sjanse før de fleste av dem må gå hjem uten å ha gjort annet enn å vente. De omringer mestisen, og han ser på dem, der de prøver å se voksne ut.

– Har alle gjort det før?

De svarer sammen, samtidig.

– Sí!

Alle unntatt Camilo. Han kan ikke rekke opp hånden og svare ja på det spørsmålet og lyve. De andre roper åtte ganger og tolv ganger og tjueen ganger. Helt til mannen ser på Camilo.

– Og du?

– Aldri. Eller … ikke ennå.

Camilo er helt sikker, mestisen som har et oppdrag, ser bare på ham.

– Da skal du få gjøre det. Ditt første.

10

Camilo retter seg opp så mye han kan mens han prøver å forstå hva mannen nettopp sa. At han skal gjøre det. I dag, i morgen, når han beveger seg gjennom rekkene av boder, kommer alt til å være forandret. De andre kommer til å se på ham med respekt. Han har gjort det.

Bilen står feilparkert utenfor La Galería, nær torget. Mercedes G-Wagen, svart, firkantet med store lyskastere på taket. Camilo teller til fire, brede og robuste, og de kan snus i forskjellige retninger. Solide vinduer som man ikke kan se inn gjennom, ikke engang frontruten. Skuddsikre, han vet det. Og inni lukter bilen dyr, nye biler gjør det. Denne har hvitt skinn på setene, mykt å sitte på. Det høres omtrent ikke når den starter og de kjører av sted. Mestisen ved rattet, han selv i passasjersetet. Når han tror det ikke merkes, kikker han litt på mannen, som er så høy at han nesten når opp i taket. Firkantet ansikt, firkantet kropp, ser ut litt som bilen de sitter i. En butt, svart hårflette som ligner et brent brød og ligger samlet i et hårbånd med gulltråder som glinser når man ser på dem. De sier ikke et ord til hverandre. Det tar tjue minutter å kjøre dit de skal gjennom en by som skifter utseende, fra slitt til skitten til renovert til dyr og tilbake til slitt. Over Carrera 43A og inn på en mindre vei som heter noe han ikke vet. Så stanser de. Camilo ser etter gateskiltene. De står akkurat der hvor Calle 32 krysser Calle 10, og byen er dyr igjen. En fin bydel som heter El Poblado og som han aldri har vært i. Her bor mennesker i enebolig med egne plener og har to biler i oppkjørselen, selv om det ikke er særlig langt til sentrum.

Herfra kan de se huset uten å bli sett, og mestisen peker.

– Der. Hun står i vinduet, helt bortest, oppdraget ditt.

Han ser henne og nikker. Også da han tar imot håndkleet og legger det i fanget, bretter det ut. En pistol, en Zamorana, laget i Venezuela, femten skudd, ni millimeter. Camilo vet slikt. Jorge lærte ham nesten alt.

11

– Og du vet resten også? Hva du skal gjøre?

– Ja. – Når du skyter?

– Ja, det har jeg gjort mye.

De gjorde det, Jorge og han, trente på en ubebygd tomt ganske langt borte, i La Maiala. Om kvelden skjøt de med samme type pistol som Jorge kunne låne av en som Camilo ikke fikk treffe.

– Bra, om to timer sees vi igjen. Samme sted, ved butikksenteret. Du kommer deg dit på egen hånd.

Hjertet banker like mye av glede som forventning, spenning og redsel.

En sicario.

Da bilen er forsvunnet, går Camilo mot trærne som danner en liten vegg mot veikanten, og setter seg under et av dem. Herfra kan han iaktta huset og henne som står der og ikke vet noe.

Grønn kjole. Ikke så gammel som han hadde trodd. Hun går rundt i noe som antagelig er kjøkkenet, og gjør noe han ikke helt kan oppfatte. Han skrur på lyddemperen slik Jorge har lært ham, og lader magasinet med fem kuler som også ligger i håndkleet. Det er det man får.

Fokuser.

Jorge pleide å si det: Fokuser, lillebror, fortsett å puste langsomt, og lukk øynene og tenk på noe du liker. Camilo tenker på en båt.

Han liker båter, store båter med seil, som går sakte hvis vinden går sakte, og fort hvis vinden er sterk. Han har aldri reist med en båt, men tenkt på det så mye at han er temmelig sikker på hvordan det føles.

Et par minutter og han er klar.

Reiser seg, stikker pistolen ned i bukselinningen og passer på at skjorten henger over, går mot døren til huset som mestisen pekte på.

12

Gitter, en sikkerhetsdør, ekstra tykk. Han har sett den typen dører før.

Han ringer på.

Skritt som kommer nærmere. Noen ser i kikkhullet, det kan han se, det blir liksom en skygge da.

Han trekker pistolen opp av buksene og trykker på den lille knappen som sitter langt nede ved bøylen, løsner sikringen akkurat i det øyeblikket han hører at hun løfter av sikkerhetslenken.

Så åpner hun. Hun har jo sett et ni år gammelt barn.

Og han møter blikket hennes, slik Jorge har sagt at han skal, og hever pistolen, sikter på skrå oppover, hun er jo så mye høyere enn ham.

Han holder den med begge hender, slik Jorge har vist ham, og trekker av.

To ganger.

Det første skuddet treffer brystkassen hennes. Hun rykker til, hopper litt og ser forbauset ut, hun har en sånn munn og sånne øyne. Da skyter han det andre skuddet, mot hodet. Hun synker ned, som et forsiktig blad som forlater et tre, med ryggen mot dørkarmen og et blødende hull midt i pannen. Men hun flyr slett ikke bakover eller til siden, ikke slik han hadde tenkt seg det, slik det ser ut på film.

Etterpå sitter han bakerst i bussen. Hjertet hamrer av glede og spenning, slett ikke som nå nylig, det finnes ingen redsel igjen. Nå har han gjort det. Det kommer til å synes på ham, det vet han, han ser det jo selv på andre.

Bilen venter på samme sted, nær torget. Den firkantede mestisen i førersetet, den butte hårfletten mot skuldrene hans. Camilo banker på sidevinduet, og døren på passasjersiden åpnes.

– Ferdig?

– Ferdig.

13

Mestisen har hansker på seg da han tar imot pistolen og trekker magasinet ut. Det er tre kuler igjen.

– Du brukte to?

– Ja, én i brystet, én i pannen.

Jeg, sicario.

Bussen igjen. Det er fullt bakerst, så han setter seg på den eneste plassen som er ledig, rett bak sjåføren. Han leverte tilbake pistolen i et håndkle og fikk to hundre dollar. Camilo er varm, rød i kinnene. To hundre dollar i høyre lomme! Og sedlene er like varme som kinnene, brenner mot låret som om de vil ut, vise seg fram for alle dem som reiser med bussen denne kvelden og ikke har to hundre dollar i sine egne lommer.

Seks soner langs Río Medellín, som blir seksten comunas og to hundre og førtini barrios. Han er på vei til en av dem et stykke oppe i skråningene i Comuna 13, San Javier. På vei hjem. Han har reist her så mange ganger, med moren, med Jorge og alene, men det har aldri føltes som det føles nå. Skyen i magen farer ikke lenger hit og dit, den har lagt seg rolig til rette omtrent ved hjertet, og det lodne trenger seg ikke ut mot brystet, det omslutter. Han lener seg bakover mot det harde setet og tenker på huset som er trangt og rotete og har mange lyder, og at han skal løpe dit så fort han kan fra endeholdeplassen og skynde seg inn og allerede før han har sett henne, rope: Kjøleskapet, mamma, jeg sa jo at jeg skulle fikse det, og rekke henne halvparten av pengene. Hun skal se stolt ut, og han skal senere gå inn i rommet som de sover i. På det hemmelige stedet – en flat blikkeske som han har funnet, og som det en gang har ligget tynne sjokoladebiter i, og som kan gjemmes nesten hvor som helst – der skal han legge den andre hundredollarseddelen, hans første.

14

Stol bare på deg selv.