TRÆRNES HEMMELIGE LIV Skogen i bilder, en illustrert guide til en vidunderlig verden
PET E R WOH L L E BE N Oversatt av Cecilie Horge Walle Denne utgaven er forkortet og tilrettelagt av Lise Gundersen
Peter Wohlleben. Den uavkortede originalen ble først utgitt i Tyskland som Das geheime Leben der Bäume av Peter Wohlleben. copyright © 2015 Ludwig Verlag, Munich, en del av Random House GmbH publishing group Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58987-5 1. utgave, 1. opplag 2018 © Foto s. 164-166 Denne illustrerte utgaven ble utgitt på engelsk av Greystone Books 343 Railway Street, Suite 201, Vancouver, B.C. V6A 1A4, Canada Omslagsdesign: Nayeli Jimenez Norsk tilrettelegging: Hilde Mork Trykt i Kina Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
første oppslag Fairy Lake, Britisk Columbia Forrige oppslag Skogbunn Følgende oppslag Bøketre i granskog
Innhold
Introduksjon
1
1 Skogen som fellesskap 7
4 Overlevelsesstrategier 83
Vennskap 7 Trærnes språk 13 Den fantastiske soppen 20 Treets sanser 27 Kunsten å være et tre 29
Vinterdvale 83 Fornemmelse av tid 98 Å tilpasse seg endringer 103
Eksotiske trofeer 111 Gatebarna 120
2 Livsvisdom 39 Å frø seg 39 Hør på mor 40 Treskolen 51 Trærnes uskrevne regler
5 På den gyngende gren 111
6 Skogens frynsegoder 125 56
Skogen skaper klimasoner, små og store Mer enn øyet kan se 140 Fremtidens skoger 151
3 Alderdommens gleder 63 Stolt over sin alder 63 Sosial boligbygging 68 Født på ny 78
Etterord 161 Bildeoversikt
164
125
Introduksjon
Bli med på en oppdagelses reise i skogens skjulte underverk. Da jeg begynte å jobbe som skogforvalter, visste jeg like lite om trærnes skjulte liv som en slakter vet om dyrs følelsesliv. Jobben min bestod av å se på hundrevis av trær hver dag: gran, bøketrær, eik og furu, vurdere deres tømmerkvalitet og markedsverdi. Derfor så jeg trærne bare på denne måten. For omtrent tyve år siden begynte jeg å arrangere overlevelseskurs og hytteovernattinger i skogen for turister. Senere opprettet jeg en gravlund i skogen, som et alternativ til vanlige gravsteder, og jeg opprettet et urskogsreservat. Gjennom møtene med besøkende endret
1
forrige side Peter Wohlleben i sin bøkeskog motstående side Høstfarger neste side Mose gjemt inni bark og snøkrystaller på mose
mitt syn på skogen seg. Gjestene i skogen var som forhekset av de krøkete og knudrete trærne jeg tidligere hadde avskrevet som kommersielt uinteressante. På vandringer med mine gjester lærte jeg å være oppmerksom på mer enn trestammenes kvalitet. Jeg begynte å legge merke til merkelige rotformasjoner, pussige voksemønstre, og noen snåle mosete puter på treets bark. Jeg ble brått oppmerksom på tallrike små mirakler som jeg ikke kunne forklare for noen, ikke engang for meg selv. Livet som skogforvalter ble spennende igjen, og hver eneste dag ble en ny oppdagelsesreise.
Trær kan gi oss mye glede. Del denne gleden med meg.
2
1
Skogen som fellesskap
Vennsk ap En dag støtte jeg på noen pussige, mosegrodde steiner i det gamle bøkeskogreservatet jeg har ansvar for. I ettertid er jeg klar over at jeg må ha gått forbi dem utallige ganger uten å registrere dem, men en dag stoppet jeg altså opp og bøyde meg ned for å se nærmere på dem. Formen på steinene var merkelig: krum og med flere hulrom. Da jeg løftet litt på mosen, oppdaget jeg bark under dem. Dette var altså ikke steiner likevel, men gammelt trevirke. Slike bøketrærrester råtner vanligvis etter få år når de står på fuktig grunn, så jeg ble overrasket over hvor hardt dette trestykket var. Det var åpenbart fast forankret i grunnen også, for det lot seg ikke bikke løs sånn uten videre. Jeg skavet forsiktig av litt bark med lommekniven min, helt til jeg traff på et grønt sjikt. Grønt? Dét er jo et fargestoff som kun forekommer i form av klorofyll! Klorofyll finnes i friske blader, og dessuten lagres det som en reserve i stammen
7
forrige oppslag Nedblåst bartre motstående side Sammenflettede røtter
hos levende trær. Dette kunne bare bety én ting: Trestykket var likevel ikke dødt! Da skjønte jeg fort hva de øvrige «steinene» måtte være også, der de stod i en sirkel med et tverrsnitt på halvannen meter. Dette var rett og slett de forvridde restene av en kjempemessig, eldgammel trestubbe! Det eneste som stod igjen var fragmenter av den tidligere ytterkanten. Stubbens indre hadde råtnet og blitt til jord, et klart tegn på at stammen var hugget for 400-500 år siden. Men hvordan kunne de levende stammerestene ha greid seg så lenge? Det ble fort klart for meg at stubben ble holdt i live med hjelp av sine nabotrærs røtter. At trærne slår røttene sine sammen på denne måten, kan man ofte se i skråninger. Der blir jorden skylt bort av regnet, slik at disse underjordiske nettverkene avdekkes. Forskere i Harz-området har funnet ut at dette er tett sammenvevde systemer som forbinder de fleste individene i en art – og i en bestand – med hverandre. Det ser ut til å være vanlig at trærne bruker nettverket til å utveksle næringsstoffer med hverandre – som en slags nødhjelp naboer imellom. Dermed kan man fastslå at skoger er
8
superorganismer; altså konstruksjoner som har fellestrekk med – for eksempel – maurtuer. Så kan man spørre seg om ikke disse trerøttene bare vokser tilfeldig og tankeløst i jorden, inntil de treffer på en artsfrende og inngår en forbindelse med den? I så fall ville de utveksle næringsstoffer med hverandre og bygge opp et tilsynelatende sosialt fellesskap, men uten å oppleve det som annet enn en helt tilfeldig deling hvor man gir og tar av de ressursene som finnes til enhver tid. Den vakre forestillingen om at de aktivt hjelper hverandre ville bli erstattet av tilfeldighetsprinsippet (som også kan gi skogen som økosystem visse fordeler). Men så enkelt fungerer ikke naturen. Ifølge funn som Massimo Maffei fra Universitetet i Torino har gjort, kan planter, og dermed også trær, faktisk skille sine egne røtter fra røtter som tilhører andre arter – til og med fra røtter som tilhører andre eksemplarer av sin egen art. Så hvorfor er trær slike sosiale vesener? Hvorfor deler de næringen med sine artsfrender, slik at de styrker konkurrentene? Årsakene er de samme som hos oss mennesker: Sammen står man sterkere. Ett tre gjør ingen skog. Alene kan ikke et tre skape noe lokalt, jevnt klima og det er vergeløst utsatt for