Stig Aasvik
Tøyenparken
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-66906-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Gjennom gresset og den ruglete grusen som har kilt seg fast i seigjernstrukturene i kumlokkdekoren, gjennom luften og de gulspettede flekkene av sol som vibrerer i trestammene, gjennom det gråbrunsvarte greinverket og de larvegrønne bladene, gjennom de fuktige og buklete raklene, gjennom lukten av klorofyll. Insektvinger. Fuglelyder. Den blåhvite himmelhvelvingen. Ansiktet i det konvekse speilet. De innfelte flakene av hud, de nakne innvollene, de innvendige ansiktsuttrykkene, de innkapslede og stengte utveiene. Skyene nedenunder må også nevnes, de underjordiske værsystemene, lysblinkene i endene av gressrøttene, lanternene, nuppene i sokkene, knollene, de glødende svulstene, flisene i skolissene, de vage stjernebildene i mørket, alt det andre som befinner seg under de eldste trærne, de eldgamle bergartene, de nye, tomrommet som stanger på undersiden av fotsålene, alt dette som verker etter å slippe til, alt dette som verker etter å utfolde seg samtidig som jeg fortsetter med å studere tankene og følelsene mine, alt dette jeg ikke kan se eller kjenne eller føle når jeg forsøker å se og føle enten det er noe håndfast eller noe vagt som gir seg til kjenne når jeg som nå mer5
ker at jeg beveger meg i en strøm av ord og setninger, bilder og minner, som fortsetter og bare fortsetter med å virvle opp i min bevissthet. Jeg vil så mye, men ofte ingenting. Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er eller hvor jeg er på vei, jeg er usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg, spørre og svare meg selv, fortsette, jeg er usikker på alt, tviler på meg selv og min egen indre verden, på alt utenfor, jeg vet at jeg er deprimert og at jeg har vært det lenge, jeg vet at angst og uro er en del av meg, i likhet med ansiktet, denne ytterveggen jeg har lent meg til, men ennå ikke vent meg til, jeg vet at alt dette er en del av denne bevissthetsstrømmen, denne retningen, som har blitt min, jeg vet hvordan jeg skal håndtere de verste periodene, angstanfallene, nei, ikke med vin, jeg vet hvordan jeg kan leve med et sprengt indre og samtidig fungere sånn noenlunde som kjæreste, pappa og venn, som forfatter og innbygger, jeg vet og jeg vet det ikke, tvilen siger inn straks jeg skriver at jeg vet, jeg vet derfor ingenting, hvem kan skrive jeg vet og samtidig unngå å framstå som latterlig, uttrykket jeg vet ikke byr på lignende problemer, for når jeg skriver jeg vet ikke, så skriver jeg samtidig at jeg vet, jeg slår nærmest fast at jeg ikke vet, noe som er minst like latterlig, og da er jeg tilbake til start, eller nei, jeg befinner meg enda lenger vekk fra utgangspunktet, enda lenger vekk fra meg selv, jeg kan også se langt etter eventuelle innsikter, noe å klamre meg til, et ståsted, et balansepunkt, noe å hoppe og springe videre fra. Jeg kan ikke skrive noe som helst hvis jeg vikler meg for 6
langt inn i problemstillinger som dette, eller, er det ikke det jeg gjør, skriver på den måten, akkurat denne måten, jo, nå ser jeg det, jeg lar elva strømme, flyte, renne, virvle, jeg lar elva bestemme retningene, setningene. Elva. I meg. Jeg kan ikke se eller høre den. Selv ikke når jeg faktisk får øye på den og faktisk kan høre den, for eksempel når jeg til fots eller på sykkel krysser Akerselva på vei gjennom Grønlandsleiret eller når jeg sykler eller går langs Alnaelva på tur gjennom Svartdalsparken. Jeg fortsetter der jeg slapp. Har ingen begrunnelse, ikke for meg selv og dermed heller ikke for andre. Jeg har ikke noe mer på hjertet, heller ikke mindre. Det er fortsatt lett å skrive og lett å føle. Jeg overdriver både når det gjelder å skrive og å føle. Å kombinere skrivingen og følingen med overdrevne virkemidler er noe jeg har lagt meg til uten å ville det. Hvorfor skrive om en rumlende indre elv når jeg egentlig ønsker å skrive om å gå inn i en stille og rolig park? Antakelig vet jeg ikke bedre. Åh, parken. Byens åpenbare meditative mellomrom. Den merker jeg. Den hører jeg. Den innbiller jeg meg at jeg ser når jeg ser. Det vil si når jeg tenker på den. Eller dem. Parkene. Her i Oslo. Parkene i Paris. Og alle de andre byparkene jeg på ulikt vis har vært innom og som derfor har blitt en del av mitt indre liv, og som innimellom siver, spretter og flerrer opp i bevisstheten. Å gå inn i en park. Jeg gjør det hver eneste dag. Men det er først nå, akkurat nå, jeg forstår hva jeg gjør når jeg går inn i parken. Først nå jeg forstår hva jeg ser og tenker. Først nå jeg får øye på meg selv 7
idet jeg ser og tenker at jeg går inn i parken. Hyggelig å se deg igjen, Takk det samme, Skal du sitte på en av benkene mine i dag? På vei til biblioteket ved Tøyentorget, Ah, forstår, låne eller levere? Begge deler, Vi ses når du skal hjemover igjen, Kanskje det, Du har tenkt å ta en omvei, unngå meg? Ikke noe med deg å gjøre, Hva står på timeplanen? Ingenting, vi ses kanskje allerede om noen minutter, så sant jeg da ikke får en plutselig trang til å tusle ned til vannkanten i Bjørvika, kanskje tar jeg en kaffe på Åpent Bakeri når jeg først er der nede, skriver noen setninger, noen bilder jeg kommer på mens jeg glor på folk i kafeen eller dem som spaserer forbi på fortauet utenfor, kanskje stikker jeg innom Oslo S for å kjøpe en avis eller et tidsskrift, har jeg kommet så langt kan jeg kanskje rusle til en bokhandel lenger opp i byen eller til en klesbutikk, hvem vet, kanskje tar jeg t-banen hjem, kanskje går jeg over Kampenparken og Ensjø eller via Carl Berner og Keyserløkka på vei til Hasle, det kommer an på så mye, God tur videre, Takk for det. Nedslitte minner i et virvar av friske og retningsløse beskrivelser, mer eller mindre virkelige hendelser sett eller sanset gjennom et finmasket nett av synsvinkler, ulike tidsperspektiv, ulike livsløp, korte og lange, uavbrutte og sunne, avbrutte og kaputte, kryssende og tvinnende, spirende og visnende – en park i byen rommer som så mange andre indre verdener også et virvar av former, tynne og skjøre, men også sterke og solide, former som på ulike måter legger igjen avtrykk, er avtrykk, som hver for seg og 8
til sammen er bevissthetsutvidelser, noen med framtiden foran seg, andre ikke, et virvar av bevissthetsutvidelser er også et virvar av flokete følelser, reine og skjære fakta, et virvar av underfortalte antydninger, tydelige fravær, utviskede sammenhenger, han eller hun som går gjennom parken på vei til jobb, han eller hun som sitter på en benk og ser utover byen og fjorden eller inn i seg selv, han eller hun som går tur med hunden, han eller hun som triller barnevognen foran seg, han eller hun som ligger i gresset og soler seg, han eller hun som ligger i gresset eller på et teppe eller et håndkle, i solen, i sine egne tanker fordi omgivelsene akkurat nå, og akkurat her, legger til rette for det, og som en følge av disse tankerekkene, denne tilstedeværelsen, denne oppmerksomheten, kan bevege seg i tid og rom, oppklare vanskelige og brysomme tankefloker, eller legge til rette for flere, og verre, tankefloker, en park i byen er en meditativ tilstand man kan oppsøke enten man står på terskelen til selve parken eller i den delen av hjernen der man har tilgang til grøntarealer, de man på hver sin måte gjerne forbinder med å bevege seg inn i en park, det er forresten ikke sant, parken er ofte alt annet enn grønn, den kan strutte av grønske, trær og planter kan stå i blomst, parken kan ha fått rikelig med regn og sol, årstidene kan ha vært vennlige, men også tydelige, kommunen har orden på sine gartnere, de har gjort jobben, og mer til, sånn at parken akkurat nå framstår som grønn, og sunn, og sterk, som en frisk lunge omringet av et grått og usunt åndedrett, like fullt kan par9
ken være alt annet enn grønn, alt annet enn det man forbinder med en sunn og livsfrisk park, mer om det seinere, han som sitter på en benk og leser vil ha oppmerksomhet, han er i begynnelsen av tyveårene, han er student, han sitter og leser en bok for sin egen nysgjerrighets skyld, det er langt utenfor pensum, han er lei av pensum og sine egne framtidsplaner (et par tilfeldige og uklare brikker i livets tilfeldige puslespill som virket forlokkende og som ramlet på plass ved juletider det siste året han gikk på videregående), han har i smug begynt å lese romaner, dikt og filosofi, han har dessuten begynt å skrive dikt, i hemmelighet, selvfølgelig, og siden i forrige måned, i begynnelsen av mai, har han vært forelsket i foreleseren sin, en gift tobarnsmor som er fjorten år eldre enn ham, han kom i snakk med henne i forbindelse med et kveldsarrangement på Universitetet, på Blindern, de slo følge, han skulle til studenthybelen på Sogn, hun hjem til mann og barn i Ullevål hageby, han snakket om poesi, hun om franske og italienske byer han aldri hadde vært i, hun tok hånden hans i Bergsalleen, dro ham med inn i en av hagene der, han kan fortsatt kjenne de varme og fuktige leppene hennes mot sine, den første forsiktige berøringen, usikkerheten, famlingen, selvtilliten som vokste i munnen, så å si, og som de sekundene det første kysset varte, åtte, ni, ti, fortrengte den grunnleggende livsfølelsen av å være mislykket. En kråke flyr over ham som sitter på benken med en bok i fanget. Vingebevegelsene er langsomme, men energiske, for kråka har ikke som så mange andre fug10
ler evnen til å gli gjennom luften, det vil si utnytte vinden og kraften i vingeslagene. Akkurat nå er det heller ingen vind. Himmelen er blå, som den har vært hele dagen. Det er 24 varmegrader. Kråka legger merke til den unge mannen som sitter på en benk med en bok i fanget, kråka ser også to kvinner i slutten av tyveårene som nærmer seg benken og den unge mannen. Den ene kvinnen skyver på en barnevogn. I barnevognen ligger det en fem måneders jentebaby. Det ene barnevognshjulet er bløtere enn de tre andre. Om noen dager, kanskje allerede i morgen, vil hjulet være tom for luft. Kråkas overblikk, kan man tenke seg, er større og videre enn vårt; den har for lengst lagt merke til alle som ligger i gresset for å sole seg denne junidagen. Alle disse kjøttstykkene som ligger og glor på sola. Alt disse kjøttstykkene har brakt med seg. Disse fjørsamlingene som ikke ligner kråkenes. Om noen timer vil det ligge igjen saker og ting i gresset, emballasje, kartonger, papir, flasker, korker, sigarettsneiper, snusklumper, smuler, en og annen pølsebit. Det gjelder å være på vakt, det vil si, på vingene. Det gjelder å smette ned når man kan, og ellers vente, fly og se, og huske. Nei, ikke det, eller jo, sånn kan jeg også begynne. Begynne, men ikke fortsette. Jeg vil ikke, kan ikke, selv om jeg allerede har gjort det, begynne på denne måten. Jeg må fortsette som før. Skrive som før. Holde meg til den stemmen som dukket opp da jeg for noen år siden brått ble arbeidsledig. Solen skinner ikke over Tøyenparken. Det er ikke juni, ikke sommervarmt, ingen ung student sit11
ter med en bok i fanget og lengter etter å fortsette sitt påbegynt erotiske eventyr, ingen barnevognstrillende venninner, ingen, absolutt ingen, ligger i parken og soler seg. Det er begynnelsen av april. Det regner. Det er snart påske. For første gang på flere dager faller regnet over Tøyenparken, og, ser det ut til, over resten av Oslo. Jeg befinner meg i parken akkurat nå selv om jeg ikke gjør det rent fysisk. Jeg er der. Men jeg er også i barndommen min, jeg vokser opp, i rykk og napp, på den måten jeg først merket i etterkant – den ubemerkede måten å vokse opp, hva med den, den vet jeg naturligvis ingenting om, jeg kan bare ane den, mistenke at denne usynlige og langsomme måten finnes, eller fantes, nok om det, jeg fortsetter å vokse opp selv om jeg har rundet femti år, jeg befinner meg i pubertetens uutholdelige hjerne- og hjertekamre samtidig som jeg så vidt har begynt å bli kjent med den middelaldrende mannens sjels- og kroppskriser, jeg er den jeg er og den jeg er i ferd med å bli, jeg er min sønns pappa, min avvisende pappas sønn, jeg er mammas energi, skrik og plutselige død, jeg er den unge mannen som lengter etter å bli eldre, jeg er den drømmende gjøken som begynner på nytt i en annen kropp i et annet hode på et annet sted og med andre mennesker enn dem jeg til vanlig omgir meg med, jeg er mine egne kalde skuldre, jeg er min egen melankoli, min egen sorg, beklager, men jeg er også min egen bitterhet, og, like mye som før, mine egne nevroser. Heldigvis er jeg også min egen grådige livslyst, jeg er mine gleder, forelskelser, ja, stadig vekk, 12