Issuu

Tonefall

Andreas Veie-Rosvoll

Tonefall

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

They’ll introduce me, «Hello, hello» Women seduce me and champagne flows Then the lights go low There’s only one song I know

– Ron Mael / Russell Mael

TIL Maria, Josefine og Amanda

Prolog

Simen svelger hardt, prøver å vise med hele seg at han har vært med på alt dette før, selv om det bare er hans andre gang. Han er glad han ikke er denne jenta, hun som skal på først. Hun som han så trippe rundt med storesøsteren backstage, mens de begge prøvde å vifte vekk en innpåsliten mor. Jenta var 16 år og likblek av nervøsitet, turte ikke å møte noens blikk, tydelig ukomfortabel blant alt det yrende livet rundt seg: oppspilt pugging av tekster på skjør engelsk, bandmedlemmer som krangler om hvem som egentlig er ustemt, kaoset forsterket av den flakkende testingen av scenelyset som lekker gjennom sceneteppet, inn fra Selve Salen. Den hese, sprakende stemmen til konferansieren ser ut til å fange publikum, som i kveld består av mødre og fedre, de andre bandene som skal spille i kveld, de vennene som ikke kommer inn på barene i Oslo ennå, samt et par andre som ikke har hatt en god nok unnskyldning til å ikke komme. «Mi-ne daa-mer og he-rrrer. Nestemann, eller nestejente skulle man vel sagt!» Konferansieren høster mild latter 9

fra de eldste i publikum. Holger kommer opp ved siden av Simen, hvisker vi må gå backstage. Simen rister på hodet. «Nestejenta har aldri stått på scenen før, så dette blir skikkelig spennende. Men, nå vet jo alle sammen her hvor tøft det kan være å opptre live for første gang. De fleste av dere har jeg fulgt siden dere var så godt som bleiebarn. Jeg har sett folk grine av nervøsitet, så jeg vil ikke ha noen fnising eller hånlig latter. PETTER!» Han retter en finger til bakerst i lokalet, mot en person Simen kjenner som nettopp PETTER, som sitter i en skitten sofa og gjør opp en sjokkert mine. «Nei, jeg er sikker på at dette blir skikkelig bra», fortsetter konferansieren. «Så, ta godt imot … Emily Stever!» Lyset gjør nok en brå manøver. Alt blir mørkere, samtidig, men to flaue lys gjenstår: begge fiksert på et punkt litt til venstre for midten av den ovale scenen. Jenta kommer ut, hodet ned, kjeven stram. Hun setter seg ned ved Roland-keyboardet, klamrer seg til det, som i frykt for å drive vekk uten forankringen til denne midlertidige virkeligheten. Hun er ferdig før hun har begynt, Simen ser det på henne. Han skal til å snu seg for å gå backstage med Holger, da hun begynner å synge. A cappella. Den krystallklare klangen trenger gjennom alt, unntatt nervøsiteten. Emily Stever er i dette øyeblikket, vet Simen, sin egen beste venn og verste fiende. Når strofen er sunget blir det stille, så begynner fingrene å klimpre fire simple pianogrep, og lyset skjerpes en anelse. Emily skjelver stadig, men holder fingrene i sjakk med innbitt konsentrasjon. Hun begynner å synge igjen, og Simen stopper opp. 10

Faen heller. Det er denne velkjente følelsen av profesjonell misunnelse som melder seg. Han prøver å ikke la seg bevege av vokalen; full av følelser den insisterer på er sanne, og den glitrende melodien som følger etter stemmen, som et ekko, slepende bak, en anelse styggere og røffere, men polert nok til å passere som stemmens tvillingsjel … Simen ser på dommerne. Alle sitter fjetret og følger med bak langbordet, pennene lagt vekk. Faen. Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor kan ikke Simen bare bli blendet av dette, la seg bevege av musikken, uten å misunne talentet bak? Han har mest lyst til å gå, men nå er det for sent. Han er fanget her, sammen med alle andre. Så … En sur akkord blir til to, til tre, og hun må hente seg inn igjen, skvetter ut av sonen hun har tvunget seg selv inn i, og må starte på nytt. Som en motor som kveles i et travelt lyskryss. Stillheten må brukes til noe. Alle holder pusten, men ikke Simen … Lettelsen for at hun nå har avslørt hvor nære hun hele tiden har vært å fucke opp, stabiliserer ham. Han prøver å ikke smile. Hun spiller, men snubler igjen. Denne gangen er det vokalen. Starter på feil sted, stopper opp og sier «sorry». Simen lar seg nesten rive med, føle med henne, før han henter seg inn igjen, gjør seg liten da han roper ut i rommet: «Oi daaa!» Han fordreier stemmen halvveis uti, som for ikke å bli tatt, før han smyger seg gjennom folkemengden. Den dår11

lige samvittigheten stikker i ham, i takt med hjerteslagene, han forsvinner backstage idet hun begynner på nytt med all nøling i verden, i ekkoet av en fiasko som hun vil bære med seg lenge. Var det verdt det?

Kapittel 1

«Fint å ha deg på plass!» Mannen som introduserte seg som Pavel, leder Simen bort til en blå plaststol. Pavel smiler skjevt, rolig, betryggende; et hjørne av den stramme munnen gjør jobben for hele ansiktet. Med tanke på hvor nervøs Simen har vært, hjelper det faktisk. Han holder seg fast i hånden så den ikke skal skjelve sånn, idet han setter seg. Den blå livbøyen knirker et skralt hallo. Rommet er en slags miks av gamle museumsgjenstander som en gang hadde en rolle å spille, men som fortsatt ikke har blitt til søppel. Ennå. Simen lar seg berolige av at selv her, på Kon-Tiki-museet, finnes ting som ikke varer evig. «Du er musiker?» «Ja, jeg spiller i band.» Stemmen hans er rusten, ubrukt, uforberedt. «Så gøy», sier Pavel og setter seg ned overfor Simen. Et mørkt skrivebord ligger som et skip mellom de to mennene. Pavel bøyer seg ned i en av skuffene, graver intenst etter noe, mens han sporadisk gløtter opp på sin nye ansatte: «Noe jeg har hørt om?» «Nei, det er heller tvilsomt. Vi heter Nihilist Supreme. 13

Spiller en slags …» Simen famler litt med ordene før han lander på en bastardisert beskrivelse: «indie-rock-støy … greie? Litt elektronika. Vanskelig å beskrive.» «Har aldri skjønt meg på sjangre, jeg.» «Ikke jeg heller, egentlig.» Pavel lar det knekke litt i nakken mens han gransker Simen. Et av øynene hans er mer åpent enn det andre, får ham til å se ut som en person som bestandig er på vakt, ikke ut av noen skepsis, men ut av vanlig, grå nysgjerrighet. Han bøyer seg igjen ned til skuffen, før han røsker opp en tynn mappe med en bunke ark, ille tilredt. Noen av dem er prydet med fargerike illustrasjoner, bilder av Thor Heyerdahl, hans Kon-Tiki og hans rare karikaturer av polynesierne han hadde møtt på sine reiser, tegninger som slår Simen som litt smårasistiske. «Liker du Einar Steenberger?» «Ja. Veldig godt.» Simen holder tilbake det han egentlig ville si: Einar Steenberger er en gud. Pavel sender ham det som skal være et diskrét blunk, selv om de er alene på kontoret. «Han bor der nede!» «Hva mener du?» «I Colla Micheri. Der Thor Heyerdahl bodde til han døde.» «Hva? Hvordan vet du det?» Pavels glis får Simen til å tenke på lærervikarene som hadde vært spesielt opptatte av å nå frem til ham på barneskolen, få ham til å stole på autoriteten deres. «Bamse Heyerdahl fortalte meg det. Vi er jo gode venner med alle Thors barn, vet du. Flere av dem bor der nede, og de kommer ofte til Oslo. Jeg var faktisk på besøk der nede, en gang. Nydelig. Et paradis. Han holder seg for seg 14

selv, gamle Einar. Men han har vært på frokost hos dem et par ganger. Visstnok en trivelig fyr, når han først sier noe.» «Det visste jeg ikke. Det er jo –» «Ikke sant? Men, hold på den hemmeligheten. Det er en del av jobben her!» humrer Pavel mens han lener seg ned igjen til skuffen sin, på jakt etter nye papirer. «Altså, i forrige uke svømte jeg omtrent i de nyansatt-brosjyrene, og nå kan jeg ikke finne noe av det. Når man snakker om mysterier, liksom. Men du!» Han spretter opp igjen, anstrengt, men fortsatt gira. Simen liker ham. Han liker når noen kan ta seg av situasjoner som disse, med en entusiasme han selv ikke kan trylle frem. «Jeg glemte nesten: Hvorfor vil du egentlig jobbe her? Jeg spør alle, eller skal spørre alle om det.» Kaldsvetten kommer som bestilt. Simen svelger hardt og smiler stramt. Hvor langt unna sannheten kan han, kan man, egentlig sikte? Simen ser for seg bilder av oppdageren han aldri har følt seg særlig beslektet med, eventyreren. Hva slags eventyrer er Simen, egentlig? Kan han ikke bare finne på noe? Noe om måten eventyrere og musikere kan ha så mye til felles, hvordan de famler i blinde, vasser gjennom jungelen for å finne frem til noe de ikke kan definere underveis, uten mer enn en følelse av å være på rett spor. Nei, Simen Marbo nekter å sammenlikne seg selv med Thor Heyerdahl i et kontor på mannens eget museum! Selv om Simen aldri har klart å riste av seg følelsen av at folk en dag vil reise minnesteiner til hans monumenter, hyllester til låtene han tryllet frem på kvelder alle andre for lengst har glemt … At museer som disse en dag vil skryte av å ha ansatt ham, mer enn mannen de var 15

ansatt for å hedre. Simen Marbo er kommet for å fly videre. «Jeg syns det virker som et hyggelig sted å jobbe.» * Han våkner midt i låta. Det har skjedd før, men det har aldri før hatt denne effekten på ham. Kroppen henger langt etter, hjernen er tappet for surstoff. Det inntrengende lyset fra dovne pærer spidder skallen som et lyssverd, gjør hodepinen verre. Han ser seg rundt, på de andre, på Emily, Holger og Terje, han denger løs på gitaren som for å temme en vill hest, og ser for seg, nok en gang, at de har et publikum; at veggene smelter ned, blir til rad på rad med forventningsfulle, tålmodige mennesker. Det hjelper litt. Hodet blir klarere. Emily stirrer ned i keyboardet, med store, forvirrede øyne, biter seg hardt i underleppa. Hun spiller på feil innstilling, en skingrende og billig Moog-etterlikning, og hun er klar over det. Vi er ikke klare. Ikke på lenge. Simen prøver å ikke la seg irritere. Terje ser opp fra trommene, brekket hans kommer snart, som leder til broa der alt annet enn synthen skal stoppe. Trommisen loser dem, resten av Nihilist Supreme, inn i dette øyeblikket; en enslig svetteperle renner nedover i rykk og napp fra pannen, stoppes av øyebrynet, så barten, også den våt av svette, før dråpen faller til skarptrommeskinnet. Brekket kommer. Alt stopper. Emily har plutselig riktig lyd, men stakkato-rytmen borer seg inn i hodet hans, høres ikke bra ut, selv nå. Det er ikke hennes feil. Når vokalen kommer tilbake synger Simen med mer innlevelse, som om han har dårlig samvittighet for de negative tankene, men ingen enser det. Han gauler ut de intetsigende ordene han skrev i fylla for tre år siden. Han gjentar 16

dem. Prøver å legge inn luft mellom frasene. De er ikke klare for noe av dette. Han blir tretti neste år. På dager som disse, kjennes det som om han fortsatt står på musikkrommet på ungdomsskolen og øver på dårlige AC/DC-covere. Refrenget er her igjen. Hvor mange ganger skal vi fucke opp denne jævla låta, tenker han idet han lukker øynene, og hodet dunker litt hardere. Den trykkende heten har gitt seg når de endelig kommer seg ut av lokalet. Alle fire gisper etter oksygen, med blikkene rett fremfor seg, der de velter ut i gater som bærer byens mennesker frem og tilbake, til og fra parker og barer. Holger leder dem til baren uten å snu seg, og Emily og Simen finner plass på et bord med fire stoler rundt. Egget er mer folksomt enn vanlig denne kvelden. En liten provisorisk scene er satt opp i hjørnet, innerst i rommet. Det er knapt plass til én person på den, men det ser ikke ut til å være rigget opp til flere. Holger kommer tilbake med et brett med duggvåte seidler med øl, og skuler morskt på scenen. «Faen, skal noen spille?» «Vi overlever.» Emily napper glasset sitt fra brettet og setter seg ned. Simen legger merke til at hun er sliten, mer enn vanlig. Terje løfter seidelen i en skål. Det henger litt dødt skum fra midten av barten hans, som Holger tørker vekk med en serviett. «Skål, for Emily!» Simen og Holger stemmer i, Emily gjør opp en ironisk blyg mine, blåser opp kinnene. Emily Stever hadde begynt i Nihilist Supreme igjen bare et par måneder tidligere, to og et halvt år etter at hun først 17

hadde sluttet i bandet. Nå er hun tilbake, etter et opphold hvor hun forsøkte å satse på duoen sin Stever, som hun startet med storesøsteren Louise for mange år siden. Simen hadde trodd at Emily ville glemme Nihilist Supreme i mellomtiden. Han hadde forsøkt å holde kontakten dem imellom, opprettholde en relasjon som hadde blomstret fra det Simen kun kan beskrive som taus gjensidig respekt. Emily beundret Simen og Holger fordi de var eldre (kunne, og ville kjøpe øl for henne og vennene), noe kulere, og spilte i verdens mest bråkete og skranglete band. Simen beundret Emily for den litt bortgjemte energien, som kom frem når hun sang visse låter; de låtene som lot stemmen hennes få eksplodere i full kraft utover hele Bærum og Oslo. Begge spilte på de samme stedene, om igjen og om igjen, til de ble rivaler som hadde en mer uttalt respekt for hverandre, og til slutt venner. De ble venner i en sånn fart som bare to steile fronter som endelig innser den andres verdi kan. Det kulminerte i at Emily ble keyboardisten i verdens mest bråkete og skranglete band, det fjerde medlemmet som skulle temme lydbildet med rare synther og pianotrylling. Siden Emily kom tilbake har bandet spilt inn fire låter på like mange uker, låter som sammen skal utgjøre Nihilist Supremes andrealbum. Og denne kvelden, før første runden øl har ankommet bordet, påpeker Emily noe vesentlig: sangene er ikke gode nok. «Den siste vi øvde inn nå, for eksempel», sier hun, «er bra, men det er jo flere som er bra. » De to ordene blir uttalt som på forskjellige språk. «Så ille, ja», murrer Holger. 18

«Nei, men det er mye bra. Det er bare noe som mangler for at albumet skal bli skikkelig … helhetlig.» «Jeg ser du får god valuta på Musikkhøgskolen, Emily. Helhetlig?! En bolig er helhetlig. En firmatur er helhetlig !» «Jeg tror det er du som ikke bruker det ordet riktig, Holger», sier Simen. «Bare ikke heng dere opp i det!» sier hun. «Jeg tror fortsatt vi har godt av å plukke litt på ting, spesielt de sangene vi ikke har spilt inn enda.» «Arhh!» Holger synker ned i stolen, trekker genseren over ansiktet, det sorte stoffet går fullstendig i ett med håret. «Jeg orker ikke mer plukking, ass.» «Jeg vet at dere har jobbet med disse sangene i flere måneder, og de er jo gode, en god start, liksom, men hallo, hvorfor skal jeg være med i bandet igjen hvis ikke jeg får bestemme litt, jeg også?» «En god start!» Holger ser ut som om han nettopp har fått vite at øl er giftig. «Vi har jo faktisk jobbet med dem i noen år», sier Simen. «Tre, kanskje, hvis man tenker tilbake på de første idéene. Du husker sikkert noen av dem, til og med.» «Jeg husker bare at vi ikke var fornøyde den gangen», svarer hun. «Trommeinnspillingen til resten av låtene er allerede booket.» Holger peker på trommisen, som ikke lenger følger med på samtalen. «Tre uker! Vil du utsette mannen for enda mer jobb?» En bartender kommer bort, prøver med ynde og irritasjon å lande øl etter øl på bordet mellom Holgers vindmølle-gestikulering. «Se på han!» fortsetter Holger. «Du har bare spilt med 19

han i to måneder, du kjenner han ikke så godt. Kanskje det er dette som får ham til å klikke fullstendig? Vil du ha det på samvittigheten?» «Det er jo ikke noe problem å øve inn noen nye låter», svarer Terje jovialt. «Flott. Veldig solidarisk!» «Dette albumet må være perfekt.» Simen hever stemmen aldri så lite. Låner av en autoritet han aldri har hatt. «Det bare må. Det her kan være vår siste sjanse.» «Er ikke det litt dramatisk», flirer Emily. «Hva mener du?» spør Terje Simen. «Han mener, og tilgi meg hvis jeg fucker opp den sedvanlige talen din, Marbo –» Holger reiser seg fra stolen, retter seg opp i ryggen, vrir ansiktet til det fremkaller en diktators alvor. «– at dette, mine damer og herrer, er siste skanse. Vi er ikke unge lenger. Vi blir snart tretti, noen av oss har allerede falt av det stupet.» «Jeg er ikke så mye eldre enn dere!» klager Terje. «Ach jah, never-ze-less, mein banden … eh, kameraten. Vi zkal gi ut et album som er tzo parfekt, så überveldende originalt at vi iche kan unngå å bli anerkjent som muzikalske innovatører av båte muzikere og folk som får betalt for å schrive –» «Bare få dette overstått, vær så snill.» «Men det skal også treffe en nerve hos ze volk! Folket!» «Jeg er ikke tysk, Holger. Hvorfor er jeg alltid tysk i disse –» «Og det skal bli massivt! Og populært! Og alle skal anerkjenne oss som kreative genier samtidig som vi selger ut arenaer! En enkel oppgave, mine damer og herrer! Ah, og jeg holdt på å glemme! Hvis noen av oss protesterer på dette 20

fucka ambisjonsnivået, kontrer herr Marbo med to ord: Einar Steenberger.» Simen rister på hodet. Terje humrer litt i ølen. «Men Einar Steenberger er jo bra.» Hun har begynt å ta ham i forsvar igjen. Det varmer mer enn Simen kan huske. «Det er ikke noe galt med å ha høye ambisjoner heller. Steenberger var jo ingen før han ble Steenberger!» Holger himler med øynene, setter seg ned, skanner bordet som han alltid gjør, med en hauks konsentrasjon. «Det er ikke noe galt med å ville bli ferdig heller.» «Neimenhallo!» De blir avbrutt av hender på skuldre; klamme og selvsikre labber med massasjeferdigheter ingen vil teste. En i overkant munter stemme ingen av dem har hørt på en god stund: «Det var faen meg lenge siden!» «Bror Ådne, hei.» Aah, Bror Ådne Kippersund. Et navn som alltid vil forpeste Nihilist Supremes idyll, også nå. Sist Simen så Bror Ådne, hadde han forsøkt å velte en Billy-bokhylle over ryggen på Holger og skreket: «STÅ STILLE MENS JEG PRØVER Å VELTE DENNE HYLLEN OVER DEG!» Nå bærer mannen et avvæpnende smil, et noe roligere lynne. Håret er lengre, ligger i en halvlang midtskill og gjør hårfestet ingen tjenester, huden er slappere, plaget av prematur middelalder. Han er kledd i grønne skinny jeans og en olajakke over en sort T-skjorte med «keep calm and manage on» skrevet i tykke, hvite bokstaver. «Takk for sist.» Han ler oppriktig mens han lener seg over de fire uinteresserte. «Halla, Emily! Er du med i bandet igjen? Herregud, så fett da. Nesten som old times, jo!» Han 21

flytter hånden til ryggen hennes. Emily krymper seg. Simen liker ikke å bli konfrontert med det. Den tidligere trommisen var ikke en ubetydelig faktor i Emilys avgjørelse om å forlate bandet i 2015. Bror Ådne likte idéen om å være trommis i et rockeband mye bedre enn å faktisk spille. Han kjøpte dyrt utstyr han ikke visste noe særlig om, med penger fra offentlige støtteordninger som skulle gå til hele bandet. Han maste om hvor dårlige låtene deres var, at ingen kunne spille, hvor skuffende vanskelig det var å låte som det perfekte bandet han gjerne så for seg at de skulle være. Men å alliere seg med Bror Ådne hadde hatt sine fordeler. Den aller største var at den innflyttede moldenseren hadde utallige kjenninger i musikkbransjen. Han hadde, via disse vennene, fått debutplata til Nihilist Supreme, Winging It In Front Of Millions, omtalt i flere mindre aviser og radiokanaler. Men for Emily Stever var Bror Ådne så mye mer enn en levelig irritasjon man måtte tåle for karrierens skyld. Flere ganger hadde hun opplevd valsende hender, klønete, svette, idet hun skulle gå forbi ham, akkompagnert av en slags hvesing, spørsmål som ikke ventet på svar, hypotetiske scenarioer om røff sex … Hun ble lei av å føle seg som et innleid byttedyr for en rikmannssønn i kamuflasjeklær. Hver gang hun forsøkte seg på avvisninger, eller om hun bare dyttet ham vekk, virket han genuint sjokkert, nesten til og med såret. I øvingslokalet tok han hevn ved å tråkke på henne på subtile måter, latterliggjøre idéene hennes, kritisere timingen. Hun hadde prøvd å ignorere det, å være profesjonell. Ventet i det lengste med å ta opp dette problemet med Simen og Holger. Simen hadde uansett vært for konfliktsky til å 22

gjøre noe, selv om han visste han burde. Men det hadde lenge vært for risikabelt å gi slipp på Bror Ådne, så han skjøv det bort, prøvde å vise Emily at han forstod, men at dette kanskje bare var noe de måtte tåle. Men Bror Ådne ledet ikke bandet til noe gjennombrudd, og Simen hadde, innser han senere, stått på sidelinjen og sett på at Emily ble skviset ut. Med årene hadde han forstått at han ikke klarte seg helt uten henne. Det var ikke bare det hun gjorde i bandet, den vennen og verdige rivalen hun så lenge hadde vært før de begynte å samarbeide. Han følte ting for Emily han ikke kunne vedkjenne seg. Følte hun noe for ham? Måten hun så på ham over glasset sitt på Perestrojka, hennes klare, grønne øyne under neonlys og det syntetiske livet fra skjermen bak baren. Simen rakk aldri å finne det ut den gangen, han hadde blitt en mester i å skyve følelsene under overflaten, prøvde å glemme dem i andre kvinner han for det meste ikke klarte å knytte seg til uansett. Han klamret seg til mulighetene som aldri kom, avstanden som fulgte alle skuffelsene, løftene, og når Emily til slutt ga seg i Nihilist Supreme etter fire år, var det for sent å gjøre noe med det. Hun var borte. Og det skulle gå halvannet år til før resten av bandet endelig fikk nok av Bror Ådne. Han hadde uansett mistet interessen for bandet, og Holger og Simen hadde regnet med at han kom til å ta lett på avskjedigelsen. Men, det var det som var greia med Bror Ådne: Han var uforutsigbar. «Simen. Herregud, hvis det var en gjenforening du ville ha, skulle du bare ringt! Hvem er han karen her? Ny trommis, eller?» sier Bror Ådne. «Terje Thygesen», sier Terje Thygesen. 23

«Hyggelig. Hygg’li-hygg’li-hygg’li», sier Bror Ådne. «Lykke til da, Terje-mann. Disse gutta, og jenta, er faen meg sprø, haha! Selv har jeg gitt opp hele det jaget her. Blitt manager! Ble for mye barnslige greier og backstabbing i bandverdenen. No offense.» «Manager?» spør Simen, mot bedre vitende. «Representerer talenter fra hele landet. Jobber akkurat nå i Kriker og Kroker talentbyrå, men tenker å starte for meg selv. Jeg innså at det viktigste en artist faktisk har er noen i ryggen. Noen som tror på dem hele veien.» «Bør jeg passe ryggen min akkurat nå?» kvekker Holger. «Haha! Fy faen, Holger. Det var før! Jeg bærer ingen nag til Nihilist Supreme. Faktisk tilgir jeg dere. Vi hadde det jo fett også da, gutta. Og jenta!» Døren åpner seg med et lite pling og knirk. Inn halter en mann i femtiårene med et dratt, skjeggete ansikt Simen har sett mange ganger før. Han bærer en tynn olivengrønn jakke, tross varmen, over lute skuldre. Noen grå hårtuster stikker ut under en sort hatt som for lengst har gått av moten. Han går rett bort til baren og holder opp en finger mens han smiler svakt til bartenderen. Han får en øl, og ser ut i lokalet. Øynene hans, skarpe, grønne nåler, møter Simens. Mannen ser perpleks ut, og Simen innser hvor intenst han må ha stirret. Han prøver å rive seg tilbake til resten av bandet. Bror Ådne er borte, har satt seg ned ved et bord med en liten gjeng, for å høre på dama som skal spille i kveld. Hun står alene på scenen, slår an et par usikre akkorder på en nylonstreng-gitar med tommelen. Tonene fyller rommet via et par ustø høyttalere som balanserer på stativer. Hun kremter usikkert og ser på sin venstre hånd, som 24

lager en G, løser den opp og rister litt på hånda, før hun gjentar det: G-slipp-G-slipp. «Hei. Jeg heter Mina Mortensen. Jeg skal spille noen sanger. Den første …» Han får ikke med seg mer enn noen strofer her og der. It should have happened years ago. Alt Simen kan fokusere på er mannen med de grønne øynene, han som nå har satt seg i hjørnet og nipper til sin egen øl mens han holder et halvt øye på bordet med de fire menneskene som med ett har begynt å vise en voldsom interesse for ham. Sure is hard to see. «Hva gjør Jacob Reiner her?» sier Holger, litt for høyt. «Det samme som alle andre. Drikker øl og prøver å ikke tenke på jobben», sier Emily. «Åh, ja. Så slitsomt å være på radio tre–fire ganger i uka og snakke om musikk.» Noen hysjer. Musikken er ikke høy nok til å drukne bassistens skvalder, Simen kan se at hun prøver å ignorere støyen, lukker øynene litt for hardt til at det skal fremstå som en del av showet. Hun har et tappert smil plastret på det runde ansiktet som skjuler seg bak det lange, tjukke, rustrøde håret, som henger ned til gitarhalsen. You’ve gotta be seeing this. Hun åpner øynene, ser ned, stirrer på halsen som om den har svarene, ser bare opp når hun synger, opp i taket, mot lyset. «Hørte dere det klippet fra i dag? Han klikka på en liten drittunge med sin egen festiva–» Lenger kommer ikke Holger, før bartenderen legger sin digre bjørnehånd på skulderen hans, lener seg ned til sin bråkete gjest, og hvisker mellom sammenbitte tenner ord Simen ikke kan høre, men kjenner igjen overalt: «Jeg syns du skal gå nå.» 25

Solnedgangen er bare så vidt ferdig med åpningsnummeret, fortsatt bare beskjeden i sin fargelegging av sensommer-Oslo. Lavt lys stikker seg inn mellom skyene som har lagt seg, treffer som en serie med spottelys på asfalten overalt på nedre Grünerløkka, fra over bygårdene, kirkespirene fra horisonten der oppe mot Sagene, Torshov. Overalt i Thorvald Meyers gate sitter små grupper utenfor barer og restauranter og strekker seg mot solen. Hytta er et av de få stedene hvor uteserveringen ikke er proppfull, og Nihilist Supreme er de eneste som sitter utenfor, alle uten solbriller, mysende mot svarte silhuetter som glir forbi dem, mens Terje prøver å fortelle en historie fra noe som skjedde på en konsert han har vært på. Simen hører ikke etter. Han har en melodi på hjernen, en hvis hensikt han ikke kan plassere, uten noen form eller faste holdepunkter, men som likevel nekter å slippe taket. Det er en av disse parasittiske melodiene, som plager deg lenge nok til å begynne å tvile på hvor du egentlig har den fra, som like gjerne kan stamme fra en radioreklame, eller en salme om døden; det eneste du kan huske fra din bestefars begravelse tjue år tidligere. «Ikke sant, Simen?» Han nikker, uten å vite hva han svarer på. Han skal til å snu seg mot Emily når han ser det: den samme haltingen, slepende gange full av irritasjon og dyp oppgitthet. Jacob Reiner krysser inn i bandets synsfelt. Han har sett det for seg mange ganger, møtet deres. Det skulle være annerledes, han skulle svare på spørsmål over det slitne gamle bordet i et studio på Marienlyst, og Jacob Reiner skulle være interessert i ham, ikke som med de andre, ikke som det har vært i det siste. Simen skulle vise 26

hvor original han var, hvor lite avhengig han var av trendene De Andre fulgte, hvor lite villig han var til å gå disse pilegrimsreisene til for lengst døde helligdommer. Og Jacob Reiner skulle smile og nikke. Jacob og Simen. Simen og musikken hans. Nå skulle det starte. Før Simen kan stanse seg selv er han på beina, det kjennes ut som han vasser i våt sement, kaver seg bortover mens han synker, stadig redd for å miste synet av Jacob Reiner. Det er nesten som om Reiner merker at han har noen i ryggen, for plutselig har radioverten stoppet opp, snudd seg, og viet sin fulle konsentrasjon til Simen. Han er så mye høyere enn han hadde trodd, og Simen føler seg som en barbert bikkje med nakkekrage i flokklederens åsyn. All selvsikkerhet tappes ut av kroppen. Det var aldri så skummelt, han skulle smile mer … «Ja?» bjeffer Jacob Reiner. «Jeg lurte på om du, eh … Vi sendte deg en låt for noen år siden.» «År siden?» Det finnes lite av den selvsikkerheten Simen er vant til å høre fra sprakende høyttalere. Reiner klør seg i skjegget og ser lengselsfullt oppover Thorvald Meyers gate. «Hva heter bandet ditt? Er det dem?» Han peker mot de tre bandmedlemmene som sitter og stirrer på dem. Terje og Emily ser ut som vettskremte katter, mens Holger er oppslukt i en øl. Simen har ingen tid å miste. Han begynner å romstere i handlenettet sitt, strekker en desperat arm langt ned og graver etter det han trenger. «Her.» Simen røsker frem det han tror er et ark, gir det til Jacob, som studerer det uttrykksløst. «Thor Heyerdahl?» 27

«Åh, vent! Faen, det er noen greier fra jobben …» Simen river til seg bildet av oppdageren. At han kunne være så dum. Han snur på det og begynner å skrible på baksiden. «Du vet, de hadde ikke innlagt vann da han bosatte seg der. Eller veier», sier han. «Hvem?» «Eh, landsbyen han bodde i til han døde. Heyerdahl.» Simen prøver å ikke la skjelven ødelegge, men tør heller ikke bruke for lang tid på dette. Når han blir fornøyd gir han arket tilbake. Jacob Reiner myser mot det. «Nihilist Supreme. Okay, jeg skal –» «Vi jobber med andreplata vår. Den skal komme tidlig neste år, er det vel? Jeg tror du kommer til å like den. Vi er skikkelig inspirert av Einar Steenberger, og …» Det er for sent. Jacob bare blunker. «Ja, det er dere vel. Okay, takk skal du ha.» Radiohelten holder opp arket og vinker til farvel mens han halter oppover gaten. Simen blir stående og se etter ham til han er borte, slik at han kan tvinge seg til å forstå at dette faktisk skjedde, så han kan straffe sin egen dumskap med en sunn dose skam og anger. Det er først da han kjenner hånden hennes på skulderen at han våkner. «Det kunne gått verre», trøster hun. Han lukter den søte lukten hennes over alt annet byens versjon av sommer kan by på. Holger kommer opp på andre siden, lener seg hardt på andre skulder. «Det kunne definitivt ikke gått verre.» Rommet nærmest angriper ham idet han åpner døren. Støv fra hjørner virvler opp som små sykloner, belyses av en 28

naken måne som så vidt slipper gjennom en glipe i gardinene. Simen krymper seg hver gang han tenker på møtet med Jacob Reiner. Hva hadde han forventet? At hans gamle helt skulle ta ham i hånden, glise, invitere ham inn i sin egen boble, der han slipper inn færre og færre nå, at han bare skulle plukke opp eimen av originalitet fra Simens person? At han, uten å høre en tone av det Simen har å by på, simpelthen ville forstå at det eneste Simen Marbo lever for er å toppe seg selv, at ingenting er godt nok før det gnistrer, før ingen kan fortelle hvor musikken hans kommer fra …? Han går i ring, ser ned på gulvet etter noe å oppdage i den mørke parketten. Han syns han ser et skip i et av mønstrene treverket danner, et skip hvor en mann står rakrygget, stoisk og troverdig, og viser veien til en smal horisont. Hvor enn han ser i rommet, fra korktavlen på veggen til det innrammede bildet av faren, moren, broren, ser han abstrakte mønstre og figurer, vesener som prøver sitt hardeste for å danne en større relevans for Simen nå, en rød tråd i denne uforståelige balletten. Alt endrer seg som ved et trylleslag. Han blir svimmel, det er som om noen har skrudd av og på lyset og han står i et annet rom, en fjern og fremmed tyngdekraft holder ham ikke lenger til bakken på samme måte. Gulvet er i ferd med å bli borte under sokkene, og Simen må støtte seg på hva enn som er bak ham nå. Han møter skrivebordet med et brak, og velter en samling med bilder, plektre og ark, som lander på gulvet. Han kaster seg ned på huk, frykter det verste fra lyden av glass som knaser under vekten. Faen! Det er bildet av han og Emily på samme scene en gang i 2012, i forbindelse med en eller annen musikkonkurranse der de hadde delt en andreplass, Nihilist Supreme, og 29

Emily og søsteren. Nå ligger bildet knust under en dekorativ mørkelilla stein. En splint over det gravalvorlige ansiktet hennes, som ikke røper mer enn et hint om en lysere fremtid. Han vet ikke hvorfor han fortsatt har det. Han har bedre bilder av dem sammen. Som da de stod utenfor vaskeriet i Stockholm med skiltet «Fitmans Tvätt» med hver sin tilgjorte dobbelthake. De to på NRK, foran en pappfigur av Ivar Dyrhaug, som hadde blitt mystisk borte fra Marienlyst, og som han kan sverge på at han hadde sett stikkende ut av klesskapet hennes noen uker senere. Men det var dette han hadde rammet inn, som et slags bevis på at de alltid har vært på vei i samme retning. Med skjelvende hender inspiserer han bildet. Et lite skår har blitt trykket inn mot ansiktet hennes, laget en så vidt synlig rift langs kinnet, et slags falsk smil. Simen reiser seg brått og henter gitaren. Det må skje nå, før han glemmer det han tenker på, faen, en eller annen tone borer seg inn i hodet, dominerer et annet sett med toner, grepene som dukker opp blir et lite samfunn, hvor B-moll er den definitive sjefen, bølla, dikterer hva de andre grepene skal gjøre, mens A-dur er dens høyre hånd, kommanderer respekt på sin egen måte. E7 er den kuede kjempen, som får dukke opp igjen og igjen, den tankeløse akkorden, den som kommer når melodien blir mer håpefull. Han spiller ut akkordene, telefonen tar det opp mens den balanserer på et skjelvende kne. Han hoster ut støv fra halsen og synger en melodi som kommer av seg selv, manifesterer seg fra en skjult kilde, en han forstår at han ikke har kontroll på. Han har hørt den før, det er så klart. Den erter ham med sitt eget opphav; bare våg å bruke meg … 30

Skygger glir inn i hverandre, i en ønskedrøm han ikke har tillatt seg å ha på lenge nå. Han ser Emily, mysende mot solen på en odde et sted på Sørlandet, i en sort-gul-stripete bikini og med solbrente knær, en Donna Tartt-bok i hånden. Hun har en tilgjort svai i ryggen idet hun teatralsk mimer et stup fra bryggen ned i det de vet er iskaldt vann, og han ler, mer nå i ettertid enn da, og ord dukker opp her og der. Han vet hva slags stedfortreder hun er for ham, men han vil ikke si det, så det får bli låtas utakknemlige jobb. Han har null kontroll; det fyller ham med en ustoppelig glede, en følelse av ekte inspirasjon, uforklarlig. Idet han gjenvinner kontrollen lagrer han opptaket, gru-gleder seg til å høre på det, og bestemmer seg for å vente. Han går rundt i rommet, prøver å ikke se på klokka, og vet at hans jobb er gjort. Nå gjenstår det vanskelige.