Tolv lysår
Gro Dahle
Tolv lysår Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72117-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tusen takk til romfartsekspert Øyvind Guldbrandsen for gode råd, svar på spørsmål og inspirasjon! Og til Maria Høegh Berdahl, romentusiast, sivilingeniør og fagkonsulent. Og takk takk takk til redaktøren min, Kari Joynt.
Svarthet, hva er det? Lyset fra en uåpnet bok. Livmorlyset. Øyvind Berg, «Et foranskutt lyn»
1
Terra, Luna og det store Verdensrommet
18. juni 1178
Fem engelske munker ved klosteret i Canterbury var vitne til et nedslag fra en meteor på månen. De sa at de så en flamme lyse opp nattehimmelen som en fakkel, det var selve månen som brant, glødende kull, gnister over et stort område, og de så at månen vred seg i fortvilelse.
3. november 1957
Den sovjetiske romhunden Laika var det første levende pattedyret som ble skutt ut i bane rundt jorda, og hun var også den første som døde på en romferd, det første dødsofferet i bane. Denne herreløse blandingshunden fra gatene i Moskva, litt terrier, litt husky, litt spisshund, het opprinnelig Kudrjavka, den lille med krøller, men hun ble også kalt Limontsjik, Lille Sitron, og Zjutsjka, Lille Basill, for hun var liten, knapt fem kilo. Det var to andre hunder som også ble trent opp, Albina og Musjka, men disse to ble sendt ut på andre, mindre viktige oppdrag. Albina fløy to ganger opp i en høytgående testrakett, Mushka prøvde ut ulike instrumenter og livsoppholdelsessystemer. Treningen av hundene innebar en stor sentrifuge med simulert akselerasjon, og de ble også utsatt for høy støy og sterk vibrasjon. Da doblet pulsen seg, og blodtrykket økte. Det var den lille med krøller som ble valgt ut til den ærefulle oppgaven, Lille Curly, lille Muttnik, fordi hun var så flegmatisk, og hun fikk etter hvert det mer offisielle navnet Laika, som både var en betegnelse på en spisshundtype og som også betydde å bjeffe og hyle, noe jeg antok at hun gjorde, da hun ble spent fast i en spesialsydd sele i den trange cockpiten på Sputnik 2. Om bord i kapselen var det et oksygenapparat, en vifte, samt hundemat i gelatinform beregnet på sju dager i rom10
met. Og Laika ble dessuten utstyrt med en pose for avføring. Noen vitenskapsmenn trodde ikke levende organismer ville kunne overleve verken oppskytingen eller forholdene utenfor atmosfæren og vektløsheten i rommet, belastningen og trykket, men Laika overlevde de første utfordringene, og dette ble klarsignalet for bemannede romferder. Hun var en pioner! Det ble rapportert at hun levde i flere dager, eksperimentet viste at levende organismer kunne overleve oppskytingen, tåle vektløsheten og påkjenningene i bane rundt jorda. Men i ettertid kom det fram at hun døde bare noen timer etter påbegynt ferd av overoppheting på grunn av en funksjonsfeil i varmeanlegget. Noen påsto også at hun ble forgiftet, for det var aldri meninga at Laika skulle overleve. Fem måneder seinere, etter 2570 runder rundt jorda, ble Sputnik 2 ødelagt da den vendte tilbake til atmosfæren.
12. april 1961
Gagarin, «Rommets Columbus» som han ble kalt, var den som virkelig utmerket seg av kandidatene, han var den som best hadde taklet 13 G i sentrifuga og det å sitte alene tjuefire timer i et lydisolert, mørkt rom. Dessuten var han kort, bare 1,57, godt kvalifisert, og han overlevde ferden som det første mennesket ute i verdensrommet. Han ble ikke kvalt av mangel på luft, ikke knust av trykket, og han døde heller ikke av overoppheting. Han returnerte trygt og landet i en åker nær Saratov, der en gammel dame og hennes barnebarn oppdaget kapselen og gikk for å møte ham. Han fikk et krater på månen oppkalt etter seg, utover det var det statuer, berømmelse og alkoholisme, og det var ingen som visste helt hva som var sant, hvorvidt det var generalsekretær Khrusjtsjov eller Gagarin selv som sa «Det var ingen gud der». Men det gikk ut på det samme, for det var ingen gud der.
20. juli 1969, september 1989
David Carver ble ikke astronaut. Han ble ikke flyver engang, han var for høy med de lange beina sine og for nærsynt. Men han hadde sett månelandingen. Da var han fem år og trygt plassert mellom faren og moren i den blomstrete sofaen foran TV-en hjemme. Som 600 millioner andre mennesker så de månelandingsfartøyet støte ned i støvet i Stillhetens hav, og han hørte verdens mest berømte setning, Neil Armstrongs ord om et lite skritt for mennesket, men et stort sprang for menneskeheten. Som ungdom og etter hvert ung mann klippet han ut artikler om romfart fra aviser og blader og limte utklippene om ISS og romfergene Columbia, Discovery og Challenger, inn i tre store scrapbooks, disse tok han med seg da han flyttet til Norge etter endt utdannelse som ung geolog med olje som arbeidsfelt. Han ble værende i Norge. Og hadde han ikke slått seg ned her, ville ikke min fortelling blitt til. Det var kanskje tilfeldig, hvis man trodde på tilfeldighetene. Det var kanskje skjebne, hvis man trodde på skjebnen. Det var kanskje røttene som trakk i ham, sangen i knokler og bein om fjell og fjorder, de lyse sommernettene, vintermørket, gården tippoldefaren reiste ifra, kanskje var det også eventyrlyst og utfartstrang, men først og fremst var det arbeidet som førte ham til Norge, til oljeeventyret, til oppgaven med å utvikle Snorrefeltet for produksjon, dette reservoaret som besto av sandstein fra sein trias og tidlig juratid.
21. juli 2003
Min egen reise gjennom verdensrommet startet med blikket faren min sendte moren min over midtgangen på Bergensbanen. Faren min var trettifem og skilt, moren min tjueåtte. De havnet skrått ovenfor hverandre og ble kjent på Finse stasjon, 1222 meter over havet, da begge løp ut de tre minuttene toget stanset der, bare for å puste frisk fjellluft, før de leende satte seg tilbake, utvekslet adresser og telefonnummer, møtte hverandre igjen dagen etter, kysset hverandre oppe på Fløien, holdt hverandre i hendene hele veien ned til byen. Og seinere den kvelden la moren min seg bakover på den tynne skumgummi-madrassen på den smale senga med faren min over seg, lakenet krøllet seg under dem, og Mamma ble skjøvet bakover så hodet hennes skallet i veggen og hun måtte ligge skrått med nakken, og lampa på nattbordet som sto ustøtt og for nær, falt over ende og ned på gulvet, men de enset det ikke.
14. mai 2004
Unnfangelsen. Og meteoren slo inn i månen, inn i månens bakside med hele sin tyngde, og månen ristet som en slange.
2
Åsane, Bergen
Juni 2004
Først fantes det ikke tid. Og ikke rom heller. Bare mørkt, bare tomt, bare uendelig. Så samlet massen seg, ikke engang lyset slapp unna, og romtiden krummet seg og ble bøyd.
November 2007
Jeg husker den smale trappa til tredje etasje hvor vi bodde. Den grønne sofaen som var som et skip. Stjernekartet over vinterhimmelen på veggen i stua, plansjen av den gulhvite månen med sine hav av støv og titusenvis av krater. En rød huske som hang fra taket. De blå gardinene på soverommet til Mamma og Pappa, skrikende ansikter i mønsteret og ikke blomster, jeg husket at Pappa sto ved vinduet med ryggen til meg, og først trodde jeg at han lo, at han lo så han ristet, og jeg ble så glad, for det var gøy når Pappa lo, og jeg lurte på hva som var morsomt, spurte ham. – Hva er det? Han snudde seg ikke, sto med ryggen til ved vinduet og så ut, armene rett ned, og jeg tenkte det var noe morsomt han så, noe rart ute i hagen, kanskje et dyr, og jeg krøp innunder armen hans, den tunge armen hans, sto inntil ham og så ut og så på Pappa, jeg husket at jeg så på Pappa, for han bare sto der, og det var ingenting å se ute, for det var natta, og det var bare mørke hagen utenfor og ingenting å se. Og han lo ikke. Men han ristet, og han så ikke på meg, og han smilte ikke. Og det var noe som var galt, og jeg visste ikke hva det var. Men jeg husket at vi sto der og at jeg ikke spurte mer. Og at det ikke var måne. Ikke var noen ting. Og jeg husket at jeg tenkte at kanskje månen var blitt borte, kanskje det var derfor. At månen ikke fantes mer. Og da begynte jeg å gråte, jeg også, for månen ville aldri mer komme tilbake. 20
Seinere, mye seinere, sa han at han ikke kunne huske situasjonen, at han ville ha husket det, hvis det virkelig var slik at han hadde stått ved vinduet og grått, han kunne ikke huske at han hadde grått. Hvorfor skulle han ha grått? Jeg husket nok feil, husket forvridd, at det nok ikke hadde skjedd, at det kanskje bare var en drøm. Og det var kanskje en drøm, men jeg husket det så klart og sterkt som noe av det klareste og sterkeste jeg kunne huske. Og når jeg tenkte på det, så kjente jeg en tyngde i magen, et sluk i brystet, en følelse av å synke. En sorg, tenkte jeg, at det var en sorg, men jeg visste ikke for hva, for faren min kanskje, men jeg visste ikke hvorfor.
Mars 2005
Mare Tranquillitatis, Mare Anguis, Mare Australe, Mare Cognito, Mare Crisium, Mare Frigoris, Mare Imbrium, Mare Marginis, Mare Nubium, Paulus Nebularum, Oceanus Procellarum, Lacus Aestatis, Lacus Autumni, Lacus Mortis, Lacus Somnorium, Palus Somni, Sinus Iridium. – Stillhetens hav, sa jeg og pekte det ut på kartet, – det var der Apollo 11 landet. Og der er Slangehavet, sa jeg og pekte, – og der er Det sørlige hav, Det kjente havet, Farenes hav, Kuldens hav, Regnhavet, Randhavet, Skyhavet, Stormenes osean, Sommerens sjø, Høstsjøen, Dødens sjø, Drømmesjøen, Tåresumpen, sa jeg. – Tåkesumpen, sa Pappa, – Paulus Nebularum. – Tåkesumpen, gjentok jeg og fortsatte, – Søvnens sump, Regnbuebukta, sa jeg og pekte dem ut på kartet. – Men hvorfor heter det hav og sjø og sump, når det ikke er vann? spurte jeg. – De som lager navnene, bestemmer det, sa han, – det er den internasjonale astronomiske unionen som gjør det, de lager navn etter bestemte regler. – Var det hav der før, er det derfor? – De mørke feltene som ser ut som hav, er støvsletter. De er dannet etter vulkanutbrudd hvor store mengder lava har trengt opp fra månens indre og dekket store områder. Men det som er virkelig spennende, er at vi ikke kan se baksiden av månen, for månen har bundet rotasjon, som det heter, og 22
da vender alltid baksiden bort fra jorda. Baksiden som vi aldri får se, er helt annerledes, mye mer kupert, et fremmed måneansikt. Jeg fikk ikke lov til å ha Sjokade på maten lenger. Pappa sa at det bare var for småunger, at nå som jeg var i tredjeklasse, var jeg ikke lenger i Sjokade-alderen. Nå kunne jeg velge mellom gulost, brunost, syltetøy eller makrell i tomat. Jeg valgte bringebærsyltetøyet, og forsto ikke hvorfor syltetøy var lov og ikke Sjokade. Mamma forsto heller ikke det. Den kvelden så jeg lenge på Mamma og Pappa da vi spiste kveldsmat. Jeg tenkte at vi kanskje var i en bundet rotasjon, vi i familien, at de også hadde en bakside som jeg aldri fikk se, et hemmelig ansikt, forbudt og skjult, jeg så bare forsiden av ansiktet som alltid vendte mot meg. Jeg lurte på om baksiden kanskje ville være helt annerledes, slik som med månen, og det skremte meg, tanken på at jeg plutselig skulle se dette skjulte og hemmelige ansiktet, at det kanskje var fordreid. Og jeg drømte om det, at Pappa sto med ryggen til, og da han snudde seg, var det det hemmelige ansiktet som jeg fikk se, det som ingen måtte se, og da våknet jeg og var redd og våget ikke gå inn til dem, for kanskje Pappa så slik ut, sånn som i drømmen.
Oktober 2017
Pappa sa jeg kunne stole på stjernene, uansett hva som skjedde, uansett hva jeg hadde sagt eller gjort, uansett hva jeg hadde opplevd eller mistet, så kunne jeg stole på stjernene, holde meg fast i dem. Sirius, Procyon, Betelgeuse, Bellatrix. Og Morgenstjernen Fosforos på østhimmelen før soloppgang og Aftenstjernen Hesperos på vesthimmelen etter solnedgang – selv om de ikke var stjerner i det hele tatt, bare den samme planeten, bare vår egen Venus på to forskjellige steder. Jeg kunne holde meg fast i Venus, sa han, og i månen. De var der. Uansett. Og han hadde rett. De var der. Og ja, jeg holdt meg fast. Så etter dem på vei hjem fra sykehuset og fant dem, hvis det ikke var overskyet, hvis det ikke regnet, så var de der. Stjernene mine. Kvelden etter begravelsen var det klar nattehimmel. Den var der for meg og for Pappa. Milla var hos Mormor og overnattet der, mens vi gikk til det mørkeste stedet vi kunne finne. Vi stjernebadet, la oss ikke ned på bakken, slik som den vinternatta for et par år siden, men så opp på nattehimmelen stående, sa ingenting, for det var ingenting å si, vi bare holdt oss fast og fulgte en stjerne med blikket, mens jorda langsomt dreide. Og jeg håpet så veldig at Pappa skulle få se Betelgeuse eksplodere. At han skulle få se det fantastiske. Jeg ønsket meg det, og det ville skje hvis jeg bare ikke tråkket på sprekkene i fortauet, hvis navnet mitt gikk opp i flisene på badet 24
fem ganger, hvis jeg klarte å telle til hundre og femti uten å trekke pusten, så ville han få se Betelgeuse bli en supernova seks hundre og førti lysår unna. Hvor mye er et lysår? 9461 milliarder kilometer. Strekningen lyset tilbakelegger i vakuum i løpet av et år. Altså litt over ni billioner kilometer. Det er langt, så langt at jeg ikke klarte å forestille meg det, så langt at hodet mitt begynte å spinne, sveve, og jeg ble svimmel. Og Pappa la armen sin rundt meg, så jeg ikke skulle falle.
30. juli 2020
Nyheten om landingen nådde jorda elleve minutter etter nedslaget, bare det var spennende i seg selv, denne tidsforskjellen og at døgn på Mars var kortere enn jorddøgn og ble kalt sols. Vi satt tett ved siden av hverandre, skulder mot skulder, og jeg som ikke tidligere hadde hatt noen venner, hadde plutselig Cathrine. Og nå satt vi her på rommet hennes og så de første bildene fra Mars. Gult støv, rødlig støv, oransje sand, klumper, steinørken. Den røde planeten. Hvorfor er Mars rød? spurte hun. – Rust, sa jeg. – Rust? – På en måte, sa jeg, – overflaten på Mars består for det meste av jernoksid, og jernoksid er det som gjør både rust og blod rødt. –Var Mars grå før i tida. Som grillkull? Eller blank som en metallkule? – Jeg vet ikke, sa jeg, – umulig å si, sa jeg, selv om jeg gjerne ville at Cathrine skulle tro at jeg visste alt som var verdt å vite om Mars og roveren Perseverance, som nå landet i støvet i Jezero-krateret sammen med helikopteret Ingenuity, en solcelledrevet drone, som også var med på lasset. – Jeg vet ikke engang hva perseverance betyr, sa Cathrine og lente seg inntil meg. – Utholdenhet, sa jeg. Cathrine tung mot armen. Jeg prøvde å rette meg opp. Og jeg sa at navnet var resultatet av en navnekonkur26
ranse og at det kom inn 28 000 forslag fra barn over hele Amerika, og jeg la til, – nå kaller de roveren bare for Percy. Jeg syns det er litt koselig. Det syntes Cathrine også, og vi satt tett oppi senga til Cathrine og var i samme kohort, trengte ikke passe på, holde meteren, vi lente ryggen inn mot veggen, satt med dataen på fanget, og det var litt for varmt, litt skjevt med ryggen, men det gjorde ingenting. Vi snakket om Elon Musk og SpaceX, vi snakket om de andre i klassen, om fedrene våre, jeg snakket om moren min og fortalte om begravelsen og ukene etterpå, Cathrine snakket om bestemoren sin som hadde tørr, grå tunge da de så henne død på syningen, vi snakket om koloniseringen av Mars, og jeg sa at de ville sende opp nyttelasten først på ubemannede oppdrag, deler til drivhus, boligmoduler, atmosfæreregulator og utstyr for å produsere vann, oksygen og varme, vi snakket om hva vi skulle gjøre etterpå, hva vi skulle studere, vi begynte å telle dagene i sols, trettiseks sols til påske, hundre og tretten sols til sommerferien, og kanskje vi en gang kunne dra til Mars, jeg og Cathrine, kanskje vi kunne bo der, og jeg var så voksen, så voksen, at jeg ikke så hvor barnslig jeg var, hvor umoden for alderen, og jeg var så smart, at jeg ikke egentlig skjønte noen ting. Men akkurat da, med ryggen i en litt for skrå vinkel mot veggen, med det ene beinet halvveis innunder dyna, med litt for tett luft, litt for trangt å puste, litt for varmt rom, litt vondt i skulderen fordi jeg satt så skjevt, så var jeg mer lykkelig enn jeg noen gang hadde vært. – Vet du, sa jeg, – elleve millioner mennesker sendte navnene sine inn til NASA for å bli sendt med roveren til Mars. Nå er navnene deres der oppe. – Crazy, sa Cathrine.
3
Bakklandet, Trondheim
November 2024
Nå sto jeg der, innkapslet i drakta. Fanget. Og et øyeblikk var det vanskelig å puste, kjente at jeg hyperventilerte, måtte fokusere på å puste med magen, puste som om jeg blåste opp en ballong. Alt var så annerledes enn det jeg hadde forestilt meg, helt annerledes enn på treningen, suset av blodet i ørene, hjertet som dunket i hodet. Cathrine, jeg og Ebba satt i den slitte, blå sofaen i den gamle, slitte leiligheten vi akkurat hadde flyttet inn i, og vi så den første kvinnelige astronauten i ferd med å gå ut av månelandingsfartøyet. Vi hørte henne puste helt nær innpå, det var som om hun pustet rett i øret på meg, en fuktig, nervøs pust. Det var lett å leve seg inn i hennes situasjon, forestille meg dette store og overveldende øyeblikket. Det var lett å tenke at det var meg. Jeg rettet meg opp, lente meg fram i sofaen. Hun bare sto der. Hun ville ikke klare det. Det var i ferd med å gå galt. Jeg kjente musklene stivne. – Kom igjen, da, sa jeg høyt, kjente hvor anspent jeg var i skuldrene, kjente hendene stramme seg i knyttnever, som om det var jeg som var der ute, som om det var jeg som sto der i full romdrakt og bare sto der og sto der, stivnet på øverste trappetrinn, frosset fast, – kom igjen, sa jeg, – kom igjen. Ikke bare stå der! – Hvorfor går hun ikke? spurte Cathrine. – Hun må ikke bare stå der, sa jeg, også bakkekontrollen var nervøse. 31
Går det bra? spurte bakkekontrollen. Hun svarte ja, svarte at det gikk bra. Hun ble bedt om å fortsette, noe hun gjorde, for da løsnet det. Hun fortsatte nedover, tråkket ned på neste trinn, beveget seg møysommelig. Den hvite drakten var klumpete, fottøyet stivt, det var som å gå med slalåmstøvler. Men alt dette var trent inn, kunnskapen satt i kroppen, hun trengte ikke tenke, bare stole på treningen, stole på kroppen, lene seg tilbake på musklene. De visste hva de skulle gjøre, selv om tankene løp i alle retninger samtidig. Hun husket instruktørens stemme, husket at hun måtte spenne tankene fast i baksetet, få på dem bilbeltet, strappe dem inn og gå framover. Det var vanskelig å bøye nakken, vanskelig å se ned. Det var noe med vinkelen på visiret. Hun måtte bare stole på føttene, hun telte trinnene inni seg. Hun hadde veldig lite lyst til å falle, holdt seg fast i rekkverket, langsomt tok hun ett skritt til og enda ett, så tok hun spranget fra metallstigen og ned mot bakken. Det var ikke høyt, det var bare ett trinn, og hun visste at det var fast grunn, allikevel var hun redd for at det bare var støv, lag på lag med svevestøv, at hun bare ville synke ned gjennom støvet og forsvinne. Hun beveget seg mot underlaget, som i sakte film, fikk brått fast grunn under foten, stødig, den andre foten fulgte etter. Det brungrå støvet virvlet opp, knusktørt, finmalt. Vekten var uvant – eller rettere sagt mangelen på vekt. Hun mistet nesten balansen. Den kraftige ultrafiolette strålingen ladet støvpartiklene med statisk elektrisitet, og støvet klebet mot romdrakten, mot hjelmen, klistret seg mot vinduet i hjelmen, det gjennomsiktige visiret og hindret sikten. Hun prøvde å stryke det vekk, men det gikk ikke. De finmalte støvkornene som aldri hadde vært slipt av vær og vind slik som på jorda, var skarpe, derfor satte de seg fast i drakten, på visiret, overalt, skarpt, klebrig støv. Det hvite landingsfartøyet lå bak henne nå. Over henne var månen, bare at det ikke var månen, det var jorda sett fra månen, blå med hvite virvler, en opal, et smykke, og den 32
var ikke rund heller, det var en lysende halvklode svevende i svarteste mørke, en klinkekule, et øye, en knapp. – Det var på tide, sa hun, da hun seinere ble spurt av en reporter. Hun var ESA-astronaut og hadde trent til dette i testsenteret i Köln, finmalt aske dekket gulvet i et tykt lag støv. Hun forsto nå hvorfor månestøvet ville være en plage. Her i dette støvet med jorda over skulderen skulle de bygge Lunar Gateway, en mellomstasjon til Mars, en internasjonal månelandsby, og hun var ikke bare den første astronauten på femti år som gikk på månen, hun var også den første kvinnen i et astronaut-team bestående av bare kvinner. – Det hadde vært noe for deg, det, sa Cathrine og sank tilbake i sofaen ved siden av meg, hun lente hodet sitt mot skulderen min, og jeg åpnet potetgullpose nummer to. Det var ikke mer brus igjen, og jeg reiste meg for å hente en flaske til, stanset i døråpninga, blikket fortsatt mot skjermen. Jeg var sliten i kroppen av å sitte så anspent, irritert på meg selv, jeg lente meg tilbake, nesten sliten. – Jeg mener det, sa Cathrine. – Du hadde kledd den romdrakta!
Januar 2031
Noen dager var ikke som vanlige dager. Og dette var en uvanlig dag. Jeg la magasinet fram på kjøkkenbordet, først midt på bordet, men det ble for oppstilt, jeg ville at det skulle se tilfeldig ut, så jeg skjøv det litt mot den ene kanten og på skrå. Sånn. Det var bedre. Og så ventet jeg, tok ut av oppvaskmaskinen, satte glassene inn i skapet, vasket over benken. Jeg rakk til og med å gå over komfyren før Cathrine gikk i døra. Hun sparket av seg skoene i gangen, trakk av seg munnbindet og stappet det i jakkelomma, hengte fra seg jakka på knaggen i gangen, kom inn på kjøkkenet med to remaposer hun satte fra seg på bordet, den ene posen satte hun på magasinet, tok av seg lua, vottene, vrengte av seg ullgenseren, så på meg, så at det var noe. – Hva? sa hun, – hva er det? Jeg ristet på hodet, trakk på skuldrene, satte meg ned ved bordet, så henne sette inn melken. – Hvorfor smiler du? spurte Cathrine. – Jeg smiler alltid. – Det gjør du virkelig ikke, sa Cathrine, – si det da! Bladet lå midt på bordet. Hun så det ikke. Det var bare et blad. Men det var ikke bare et blad. Det var Norwegian Journal of Geology. Og det var meg. – Ta-da, sa jeg og pekte på bladet. Cathrine tok det. – Det er jo deg, jo. Også på forsiden, Tenk! Forsiden! Det er helt vilt! Du er på forsiden, Vera! – Jo, sa jeg, – i og for seg, sa jeg og smilte. 34
I tre uker svevde jeg. Den fjerde uken gikk jeg i bakken. Jeg fikk ikke den postdoc-stillingen jeg hadde søkte på, research fellow in deep sea mineral resources. Jeg hadde vært så sikker på å få den. Dette var mitt område. Jeg hadde ikke hørt noe, ingen hadde kontaktet meg, og da jeg ringte for å spørre om når avgjørelsen ville bli tatt, sa hun at jeg var innstilt som nummer to. Tre ganger på rad hadde jeg vært nummer to. Men det var ingen trøst i en annenplass, annenplass er for tapere, for nummer to fikk aldri noen ting, ingenting.
31. mars 2031
Slump. Det var kanskje slump, en tilfeldig hendelse. Jeg var så ferdig med det trange rommet mitt, jeg var så lei av den oppsprukne grårosa malingen på veggene, utsikten ut til den mørke elva, regnet i mars, de grå dagene av grus og sand. På et eller annet tidspunkt ville jeg kanskje og forhåpentligvis få en stilling ved NTNU. Men var det det jeg ville? Postdoc-depresjon kalte Cathrine det. Søknaden kunne sendes digitalt. Det var en invitasjon for alle til å søke. «Alle» i betydningen fagfolk med doktorgrad og gjerne et par års praksis i feltet sitt. Hva var det han sa, den amerikanske generalen, han som ble så oppskrytt under andre verdenskrig, George S Patton: There is no such thing as luck, merely opportunity meeting preparedness. Søknadsfristen gjaldt USA, noe som betydde at jeg hadde åtte timer på meg til å fylle ut spørreskjemaet og skrive et personlig brev om hvorfor dette kunne være noe for meg. Og for første gang var inntaket åpent også for fagfolk utenfor USA, også for folk uten militærbakgrunn og flyverutdannelse. Jeg måtte bare være US Citizen og ha amerikansk pass, og det hadde jeg på grunn av Pappa. Jeg krysset ikke av på depresjon, selv om Cathrine mente jeg var deprimert, at jeg hadde vært det de siste månedene. Men det var ikke depresjon, det var limbo. Jeg krysset ikke av på noen annen sykdom enn allergi for appelsiner. Og 36
etter å ha fylt ut skjemaet, begynte jeg på det personlige brevet. Og jeg skrev: When I was three years old, I told my father and mother I wanted to be an astronaut. And my father said: Good, Vera! Very good! Go for it.
Februar 2032
Et halvt år seinere hadde jeg nesten glemt det. Året etter hadde jeg lagt det helt fra meg. Jeg hadde lest et sted at det hadde kommet inn over nitten tusen kvalifiserte søknader. Nitten tusen! Og det var mellom ti og tjue plasser.
26. mai 2032
Det var min uke, og jeg sto der i stor T-skjorte og underbukse, strøk det svette håret bort fra panna og lurte på om det faktisk ville bli tropenatt. Det var like før jeg skulle legge meg, og jeg hadde satt tallerkenene fra fellesmiddagen i oppvaskmaskinen, tørket over komfyren. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste 21 grader. Ebba var på rommet. Cathrine jobbet med en rapport på kjøkkenbordet, hun så opp på meg da det ringte. – USA, sa jeg. Cathrine løftet øyebrynene, åpen i ansiktet. – Høyttaler, hvisket hun. Jeg tok den, men satte ikke på høyttaler. – Yes, sa jeg. Stemmen jeg hørte var sterk og langsom, snakket bredt amerikansk, hadde en tydelig og autoritær tone. Dette var no nonsense. Han presenterte seg som John. Etterpå suste det i ørene. – Hvem var det? spurte Cathrine. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var fortsatt hemmelig. Jeg hadde fått streng beskjed om å ikke si det til noen, ikke engang til familien. Ikke før pressekonferansen. Jeg svelget. Ordene satt fast i halsen, både ordene jeg ikke kunne si og de vanlige ordene som var lov. Jeg ristet på hodet. Kjente at tårene sto klare i øynene mine. Jeg klarte ikke la være å smile. – Hva er det? spurte hun. – Jeg kom videre til intervju, sa jeg.
Juni 2032
En hel uke med intervjuer på zoom, spørsmål om politisk holdning, legning, hva slags forhold jeg hadde til rusmidler, samtaler om familiebakgrunn, foreldrenes og søskens jobber, spørsmål om det amerikanske passet mitt, om reiser til utlandet, om jeg hadde en historie med psykiske problemer, om kroppslige plager, kartlegging av arvelige sykdommer, hvilke vaksiner jeg hadde tatt i vaksineprogrammet, allergier og intoleranser, seksuelt overførbare sykdommer, samtaler om studiene, spesialiseringen, utvekslingsprogrammet på Reuters, dykkeroppdragene, om kolleger, venner og bekjente, om jeg på noe som helst tidspunkt hadde vært i konflikt med loven, om jeg hadde blitt kontaktet av hemmelige statstjenester, om jeg noen gang hadde fraktet ulovlige gjenstander, om jeg hadde løyet om min identitet. Jeg fikk en liste av ting som måtte sjekkes, blodprøver som måtte tas, blodtrykk, puls, pust. Jeg måtte også til ryggspesialist, fysioterapeut, optiker og øyenlege. Jeg måtte løpe på en tredemølle og blåse inn i en pustemaskin som målte lungekapasiteten. Dessuten måtte jeg gjøre en egenerklæring om helse og søvn. Til slutt husket jeg ikke hva jeg het. Og i plutselige spørsmål om utregninger, svarte jeg feil og måtte begynne forfra. Jeg følte meg skyldig, følte et akutt behov for å bekjenne ulovlige handlinger som jeg ikke hadde gjort, reiser til Midtøsten jeg aldri hadde foretatt, samtaler med russiske agenter jeg aldri hadde møtt.
August 2032
Dager med luftspeiling på asfalten. Netter med vinduene åpne. Det var seks tause uker, nesten sju, før jeg plutselig en sein kveld fikk en mail med en link til en innloggingsside og en sms med en kode. Og der var navnet mitt og en egen postkasse med flybilletter og reiserute med tider, flyspesifikasjoner og kart over terminalene, en kontrakt med taushetsløfte som skulle undertegnes digitalt, en forsikringsavtale og en helseerklæring som også skulle skrives under, en visum-søknad som allerede var delvis utfylt, men som jeg var usikker på om jeg trengte, siden jeg allerede var amerikansk statsborger, og det var et dokument på over femti sider med planer, kursbeskrivelser, oversiktskart over Johnson Space Center. Jeg ropte på Cathrine. Hun kom, hysjet på meg, sa det var seint, bøyde seg over, lente seg fram for å se skjermen bedre, la hånda si på skulderen min, og plutselig ble det virkelig. Og hun var ikke glad, selv om hun smilte, selv om hun sa at det var fantastisk tre ganger på rad, men for hver gang hun sa det, ble ordet litt mer tømt for mening. Hun luktet rabarbra og eple, og jeg tenkte at jeg alltid skulle huske hvordan hun luktet. Og jeg sa uten å mene det, at jeg ikke skulle dra allikevel, at jeg skulle trekke meg og si nei til plassen. Og hun sa uten å mene det, at jeg skulle jeg dra, selvfølgelig skulle jeg dra, at jeg ikke skulle tulle med det. 41
Jeg hadde visst om det, uten helt å vite, hadde skjønt det, uten å ha tenkt over det. Det hadde vært på vei i mange år, kanskje helt siden starten, kanskje helt siden den gangen vi så Perseverance lande på Mars, og jeg hadde forsøkt å unngå dette, denne typen nærhet, hadde alltid snudd meg vekk i siste liten, alltid tatt et skritt tilbake, alltid begynt å snakke om noe, reist meg fra sofaen, snudd meg mot vinduet. Kysset hadde likevel vært der, ligget under, ventet på riktig øyeblikk, tatt seg god tid, men jeg hadde ikke vært klar, jeg var ikke klar nå heller. Hun lente seg over og kysset meg. Hun smakte litt salt. Og jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg bare sto der. Og etterpå var vi høflige, praktiske. Stemmen hennes lysere enn ellers, ordene kom raskere. Da vi spiste middag, strakte jeg meg ikke over tallerkenen hennes, men ba henne sende saltet.
Desember 2032
Hele livet mitt hadde jeg pakket ned i de to store koffertene. Det hadde gått så fort disse siste månedene, alt det som måtte ordnes med visum, forsikring, alle disse testene som jeg måtte ta på sykehuset, styrke- og utholdenhetstreningen, alt som skulle avvikles, alt som skulle leses. Det verket i muskler jeg ikke engang visste at jeg hadde. Til og med tankene mine var slitne i ryggen. Oppstarten av Basic Training startet allerede i begynnelsen av januar denne gangen, ikke i august slik som tidligere år. Det var space-boom, og det hastet. Kvalifiserte astronauter var mangelvare. Hvis alt gikk som jeg håpet, ville jeg kunne kalle meg astronaut allerede i juni 2034. Og her var jeg og alle disse tingene mine. Og her var jeg med tingene mine spredt utover på den smale senga i det lille rommet, de oppsprukne veggene, jeg sittende der på sengekanten, den klumpete puta, det velkjente dynetrekket, og med tingene mine rundt meg i en vifte. Alt det jeg måtte huske av pass, billetter, papirer, ladere, det jeg absolutt ville ta vare på, det jeg ikke kunne være foruten. Konvolutten med fotografier. Mistborn-serien av Brandon Sandersen som var lest i filler, Odysseen som jeg ennå ikke hadde fått begynt på. Den bærbare dataen med klistremerkene fra dykkerklubben på toppen. Et lite ikon fra Spania. En rød blonde-bh jeg aldri hadde brukt og som fortsatt hadde prislappen på, men som jeg kanskje kunne få bruk for, de gode joggeskoene mine med ekstra god fjæring til jogging 43
på asfalt, tre nye, nøytrale T-skjorter, to helt ok joggebukser, alle de fargerike sokkene mine, undertøyet. Julepynten som jeg hadde fått da søsteren min og jeg delte tingene etter Mamma. Jeg fikk også smykkeskrinet, mens Milla fikk smykkene. Og så var det alt det andre, alt det jeg ikke visste hvordan jeg skulle få plass til, de slitte T-skjortene med trykk som var en del av livet mitt, buksene jeg var så glad i, den røde, tykke, store strikkegenseren etter Mamma, den semska jakka fra nittitallet som jeg hadde funnet i en vintagebutikk. Turstøvlene som hadde gått gjennom lyng og over myrer. Den fôra, vanntette vinterjakka som hadde vært så dyr? Og så var det alt det jeg garantert ikke ville få plass til, det la jeg på gulvet i hauger, alt det jeg hadde samlet meg, alt det heller ikke Cathrine og Ebba ville ha, det la jeg ut på Finn gi-bort. Møblene, tallerkener og kjeler lot jeg stå igjen på felleskjøkkenet. Stekepanner og bestikk. Plantene mine satte jeg inn i stua, skiene ga jeg bort til noen i etasjen under, snowboardet lot jeg bare stå igjen i kjelleren. Dykkerutstyret satte jeg på instituttet. Resten kastet jeg. Og så dro jeg. Fra rommet mitt og teppet på gulvet. Fra sofaen i stua. Fra kjøkkenbordet som ikke var ryddet, fra smulene på skjærebrettet og fra den smale gangen. Jeg reiste fra taklampa hvor to av tre pærer hadde gått. – Dere får huske å skifte pæra, da, sa jeg. Bare for å si noe. Cathrine fulgte meg til stasjonen, og vi snakket om veps bare for å ha noe å snakke om, at engvepsen var mindre aggressiv enn jordvepsen, at jeg vokste opp med geithams på hytta, men at den nå var utdødd. Og vi så en stygg hund som så ut som en rotte. Og vi så noen vi kjente og tok en annen vei.
3. januar 2033
– Skal vi gå litt? spurte jeg. Milla sa ok, og så gikk vi litt, så Monolitten foran oss, broa med skulpturene i granitt, stanset foran Sinnataggen, og hun fortalte om leiligheten hun leide. Jeg spurte hvor mye hun betalte, og hun sa at det kostet ti tusen i måneden. Jeg syntes det var dyrt. – Det er det det koster, sa hun. – Bare syntes det var dyrt, sa jeg. – Det er det som er prisen, sa hun. – Like fullt, sa jeg, – hvor mye koster en studenthybel, da? – Jeg veit ikke. – Veit du ikke? Har du ikke undersøkt? – Jeg hadde ikke lyst til å bo på studenthybel. Jeg hadde ikke lyst til å dele bad og kjøkken og sånn. Jeg hadde lyst til å bo for meg selv. – Ok, sa jeg. – Det er det det koster, sa du igjen. – Det er bare så utrolig dyrt, sa jeg. – Får du hjelp av Pappa? –Ja, sa hun, jeg hørte at hun var litt reservert. – Ok, sa jeg. Og jeg slapp tak i det, spurte om hun trivdes der, og hun gjorde det, om det var varmt nok, og det var det, om hun lagde seg middag, og det gjorde hun, om hun likte å bo alene, om hun sov godt, om hun hadde venner, jeg spurte om faget, og hun sa at det var interessant. Jeg spurte om Bård, om de fortsatt var sammen, og det var 45
de. De hadde vært sammen i ett og et halvt år nå. Jeg følte meg plutselig gammel, nesten som en tante som intervjuet henne, tok meg i det, og vi ble gående uten å snakke, gikk opp til monolitten og ble stående og se opp på alle figurene. – Det er kanskje sånn det er, sa jeg. – Åssen da? – All den kravlinga. Alt det kavet for å komme fram. Alt det presset fra alle kanter. At vi hele tiden vil noe annet. At vi hele tiden har et mål. At vi tråkker på hverandre, drar hverandre ned, presser oss fram, bruker hverandre, klatrer. At vi aldri blir fornøyd, at vi alltid vil videre. – Jeg er fornøyd, sa hun. – Jeg har det bra, sa hun. Hun frøys. Jeg så at hun frøys. Jeg hørte det også. At hun skalv litt på stemmen, at hun dirret. – Fint, sa jeg. – Kanskje vi skulle gå, sa jeg. Hun nikket, spurte meg ikke om Houston eller månen, om hva jeg tenkte, hva jeg ville, hva jeg håpet på med alt dette. Kanskje like greit, for jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Hun spurte om jeg ville se leiligheten. Jeg fikk se leiligheten. Da vi kom til porten, tok vi på oss munnbind, og jeg gikk etter henne opp. Hun hadde en matte innenfor døra. Et teppe på gulvet. Blå gardiner med grønne blader på. Hun hadde gjort det så fint. Et rom med både kjøkkenbenk og sofa, spisebord og seng og arbeidsplass, alt på en gang. Hun hadde gjort det så fint. Blomster i vinduskarmen. En hylle med bøker. Et sengeteppe over en bred seng. En skål med mandariner på bordet. Så fint så fint. Et helt liv hadde søsteren min lagd seg. Et helt liv for bare ti tusen kroner i måneden.