Tolken

Tolken

Simen Sætre og Qais Wahidi

Tolken En afghaners beretning om en muldvarp i Det norske forsvaret

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Forfatter har fått støtte fra NFF og Fritt Ord til å skrive denne boken.

ISBN 978-82-02-60169-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Illustrasjoner: Bjørn Brochmann Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog Vinteren 2015 ble Cappelen Damm forlag kontaktet av en afghaner som bodde i Norge. Han hadde en historie han ville fortelle. Jeg ble invitert med til forlaget for å høre den. Qais Wahidi, som han het, var 28 år. Han hadde vokst opp i Mazar-e Sharif i Afghanistan, men de siste to årene bodd i Sandefjord, hvor han var etablert med sin afghanske familie og jobb i kommunen. I det første møtet snakket han lite, men jeg syntes å merke en stille bestemthet i ham, som fikk meg til å tro på at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene når han sa at han ville skrive en bok. Han var blitt kontaktet av journalister og forskere som hadde fått nyss om opplevelsene hans, men dem ville han ikke snakke med. Om han først skulle fortelle hele historien sin, med alt det innebar, ville han gjøre det selv mellom permene til en bok.

Ettersom vi møttes flere ganger gjennom vinteren og våren det året, begynte jeg å forstå hvor motivasjonen hans kom fra. Han hadde jobbet for NATO i Afghanistan i seks år, de fleste med Norge som arbeidsgiver. I løpet av disse årene var han blitt en av tradisjonsbærerne i det nordiske opptreningslaget som lærte opp en afghansk brigade. De norske offiserene kom og gikk i sine halvårlige perioder, men han var blitt værende. Som øverste tolk i enheten sin var han en følgesvenn og betrodd medarbeider for oberster og generaler. De var nyankomne i landet og manglet kunnskap om afghanerne og deres kultur, og for dem ble tolken en uoffisiell rådgiver, en de kunne støtte seg til i situasjoner 5

de ikke forstod. Han lærte dem opp i afghansk skikk og bruk, og tolket ikke bare språket, men også de uformelle sosiale kodene som er så viktige når man skal utføre krevende jobber med fremmede mennesker i et fjernt, farlig land.

Norge hadde først sendt Afghanistan blant annet spesialstyrker. De bidro til den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (OEF), som del av terrorbekjempelsen etter terroranslaget 11. september 2001.

Etter et par år ble innsatsen dreid over mot NATO og ISAF-styrken.

Fra 2005 tok Norge også over driften av et stabiliseringslag i Faryabprovinsen nordvest i landet, med hovedkvarter i byen Meymaneh. De fleste av de rundt 9000 nordmennene som tjenestegjorde i Afghanistan mellom 2001 og 2014, jobbet her. Etter hvert som årene gikk og NATO-landene nærmet seg den dagen de skulle trekke seg ut, ble opplæring av de afghanske styrkene viktigere. Utlendingene kunne ikke krige for afghanerne, de måtte læres opp og gjøre jobben selv. Norge og 22 andre land sendte sine mest erfarne offiserer for å veilede afghanerne og være deres mentorer. Norge og de nordiske landene fikk blant annet i oppgave å veilede en afghansk brigade i Meymaneh. Norske og afghanske styrker skulle bo sammen, snakke fag sammen og krige sammen, tolkene var mellomleddet som fikk det hele til å gli. En av dem var Qais. Med årene ble han tolk for opptreningslagets øverste leder, som ga råd til sjefen for en brigade på 3000 mann.

Med det kom han inn i de lukkede rommene. Han tok aldri selv de viktige beslutningene, og førte ikke ordet på viktige møter, men han var alltid til stede. Slik ble han et vitne. Han fikk høre planer om nye, topphemmelige krigsoperasjoner idet de ble lagt, og møtte ISAFs høyeste ledelse. Han hørte på når afghanske soldater kom til brigadesjefen med sine private problemer, og ble som en lege i en landsby kjent med alle sensitive hendelser i leiren. Toppoffiserene delte intime øyeblikk med ham og var hans fortrolige. Etter hvert som han fortalte om alt han 6

hadde opplevd, kom jeg til å tenke på ham som et middel til å komme inn i de rommene i de leirene i Afghanistan hvor vi, journalister og offentligheten ellers, aldri slapp inn. Han fortalte selvopplevd og tilstedeværende om hendelser som hadde vært holdt hemmelig i Norge, eller som vi bare hadde fått høre om i korte, nøkterne uttalelser.

Et viktig poeng var at Qais selv var afghaner. Der det norske Afghanistan-engasjementet fra før var omtalt i soldaters beretninger, diplomaters memoarer, journalisters reportasjer og akademikeres analyser, fortalte Qais som en afghaner på bakken. Han kunne språket, studerte kulturene, og som afghaner ansatt i en norsk og nordisk enhet så han begge gruppene utenfra. Slik ble han en skarp observatør av de norske offiserenes kulturproblemer i et karrig landskap de aldri helt ble fortrolige med. Han var vitne til Afghanistans omveltninger, fra kommunismens fall og Talibans senere maktovertakelse til invasjonen eller frigjøringen i 2001 og den påfølgende optimismen og boomen, deretter tilbakeslagene og den vestlige styrkeoppbygningen som endte med at NATO til slutt stod i Afghanistan med 130 000 mann som for hver uke følte seg mer truet og mer isolert.

Ettersom jeg tok på meg å skrive ned Qais’ opplevelser, satt vi i timevis hver uke og snakket, enten hos meg i Oslo eller hos ham i Sandefjord, der han bodde med afghansk kone, to barn og jobb i kommunen. Mens han i begynnelsen var tilbakeholden og holdt enkelte hendelser for seg selv, begynte han etter hvert å fortelle mer. Da kom vi dypere inn i de opplevelsene som hadde gjort sterkest inntrykk på ham, og jeg forstod at den viktigste delen av historien hans sirklet rundt arrestasjonen av fem av hans kolleger. De hadde jobbet som tolker for Norge, men i 2011 var de blitt arrestert av amerikanerne, uten at det noensinne var gitt noen utfyllende forklaring på hva de var skyldige i.

Saken ble internt omtalt som «ip-saken», der ip står for interpreter.

Den var blitt dysset ned av den norske etterretningstjenesten og ameri7

kanske CIA. Qais mente at dette var feil, saken burde frem i lyset, og han var villig til å fortelle alt han visste. Å omtale denne saken fordret at vi gjorde noen grep, slik som å anonymisere de omtalte offiserene og tolkene, for ikke å skape unødvendige problemer for dem som var involvert (de andre menneskene i denne boken er derfor ikke omtalt ved sine egentlige navn).

Arrestasjonene, eller «ip-saken», forstod jeg, var av spesiell betydning fordi den satte noen av problemene Norge møtte i Afghanistan på spissen. Etter hvert som sikkerhetsproblemene eskalerte, stod afghanerne som jobbet for Norge overfor et valg. De kunne tenke langsiktig og skifte lojalitet til Taliban, som styrket seg og skulle bli værende i landet, eller de kunne følge sin kontraktsfestede plikt og være lojale overfor utlendingene, som hadde bidratt til utvikling, demokrati og materielle fremskritt, men som snart skulle reise. Jo mer Norges tilbaketrekking nærmet seg, jo mer maktpåliggende ble dette valget. For noen handlet det til slutt om å velge mellom prinsipper som på lang sikt kunne gagne landet, og det å sikre, rent fysisk, seg selv og sin familie.

Jeg har ikke sett det som min oppgave å sensurere Qais, eller å forfine hans historie, eller å fornorske den. Jeg ville ha et afghansk perspektiv, helt enkelt. Ingen kan diktere en bok på sparket, heller ikke Qais, så jeg har redigert, organisert og satt historien sammen på en logisk måte.

Noen ganger har jeg gått tilbake til Qais gang på gang for å dobbeltsjekke opplysninger eller finne flere detaljer. Bortsett fra det har målet vært bare å skrive historien ned, fra begynnelse til slutt slik Qais selv forteller den, ufiltrert.

8

Noen ordforklaringer/forkortelser ISAF = International Security Assistance Force. På norsk «ISAFstyrken» eller «Den internasjonale stabiliseringsstyrken».

NATO-ledet styrke med mandat fra FNs sikkerhetsråd.

OEF = Operation Enduring Freedom. USA-ledet flernasjonal operasjon for å bekjempe terror.

OMLT = Operational Mentoring and Liaison Team. På norsk opptreningslag. Ordet «mentorlag» blir også brukt.

PRT = Provincial Reconstruction Team. På norsk kalt stabiliseringslag. «Stabiliseringsstyrke» blir også brukt.

NATO = North Atlantic Treaty Organisation. På norsk også kalt «Atlanterhavspakten».

Kandak = Afghansk ord for en bataljon. Militær enhet på rundt 500 personer eller mer.

Brigade = Militær enhet på rundt 3000 personer eller mer.

IED = Improvised Explosive Device. Improvisert bombe.

1.

Den 20. august 2011 ble min nærmeste kollega i tolkeleiren, Samir, arrestert av amerikanske spesialstyrker og tatt med til interneringsfengselet på Bagram. Jeg var bortreist da, jeg var med obersten på et møte i Mazar-e Sharif, men da jeg dagen etter kom tilbake, fikk jeg høre hva som hadde skjedd.

Samir hadde vært på vei til å dra på ferie. Han stod utenfor brakka vår med to fulle bager, klar til å bli hentet. En annen tolk, Rasool, kom forbi, og de slo av en prat, tok farvel og ønsket hverandre god ferie. Så skulle Rasool gå på rommet for å skifte klær, men før han kom så langt, så han noen amerikanske spesialsoldater i feltuniform ankomme med brune masker foran ansiktene. De var bevæpnet med skarp ammunisjon. En norsk offiser guidet dem og viste veien. Så stilte de seg opp, tre foran brakka vår, en på veien, en i posisjon foran tv-rommet.

«Jeg skal bare gå på rommet mitt», forklarte Rasool dem, men han ble bryskt kommandert til tv-rommet, og ble beordret til å holde seg i ro.

«Bli hvor du er, lukk døren, ikke se ut.»

Så hørte han lyder.

En stund senere, da alt var stille igjen og han til slutt våget seg ut, så Rasool at døren til Samirs rom var brutt opp. Eiendelene hans lå strødd utover, klær, papirer, batterier, bøker, til og 11

med sengetøy og madrass. Det var brutt hull i veggene, som om amerikanerne lette etter noe. Rasool ante ikke hva som var på gang, men han var redd for å bli innblandet i noe, så han holdt munn som han hadde fått beskjed om.

Snart kom også en annen av tolkene, Bashir, tilbake i leiren etter oppdrag. Også han så rotet som var kastet utover, og forstod at noe alvorlig var skjedd, uten at han turte spørre de norske offiserene.

En tredje kollega mente senere å ha hørt at Samir var påsatt håndjern, og var blitt ført ut med en svart hette over hodet av to menn som holdt ham fast i armene, men ingen visste sikkert.

Alle i tolkeleiren fikk beskjed om å holde munn om det som hadde skjedd, ikke nevne det i telefonsamtaler, og ikke si noe selv til nærmeste familie.

Noen dager senere satt jeg i Camp Nidaros i Mazar-e Sharif, hovedsetet for det norske styrkebidraget, og ventet på et fly.

Ferien var over, og jeg skulle tilbake til leiren vår i Meymaneh.

I innsjekkingsområdet la jeg merke til en mann som satt og leste et blad. En annen mann hadde solbriller, og håndjern i beltet.

En av dem gikk bort til skranken og snakket med han som sjekket oss inn, det virket som om han viste ham noe. Så, da alle tolkene var sjekket inn, smalt døren opp der vi satt, og to amerikanske spesialsoldater stormet inn.

«IKKE RØR DERE.» De brølte.

«STOPP, STOPP, STOPP.» Så gikk de mot hver og en av oss, og spurte oss ut.

«Hva heter du? Hva heter du?»

De tok med seg Rameen. Snart kom han imidlertid inn 12

igjen, det viste seg at de hadde tatt feil Rameen. Ham de var ute etter, var Samirs romkamerat, en stille kollega av meg som sjelden gjorde så mye ut av seg. Egentlig skulle han tatt samme fly som oss, men han hadde ikke møtt opp. Senere fikk vi vite at han hadde rømt.

Snart forsvant også Samirs tredje romkamerat, Elham. Han var blitt stoppet, fikk vi senere høre, av en amerikaner i sivil som var dukket opp i den samme innsjekken i Camp Nidaros.

«Bli med oss», hadde amerikaneren sagt.

«Hvor?» spurte Elham.

«Bare kom, ikke snakk, vær stille.»

Elham fikk ansiktet dekket til og hendene låst bak ryggen med håndjern, før de kjørte ham av gårde til et ukjent sted.

Fjerdemann var Nasir. Nå begynte det hele å bli virkelig skremmende for oss. Nasir var for meg en harmløs, smilende unggutt, en som hang rundt i leiren og snakket om fotball og Playstation.

Våre afghanske kolleger hadde sett amerikanerne lande i leiren med helikopter, sette svart hette på ham og fly ham ut igjen.

«Hva var det?» lurte de, «hvem var han?» Fra nå av visste alle i brigaden at noe underlig foregikk i tolkeleiren, uten at noen av oss fikk vite hva.

Ettersom vi snakket med kolleger andre steder, hørte vi at tolker i andre leirer også var arrestert. Elhams bror, som jobbet for tyskerne, ble hentet i Mazar-e Sharif. Det samme skjedde med Samirs fetter, som jobbet for amerikanerne. På noen få dager var dermed fem tolker arrestert og tatt med til interneringsfengselet på Bagram-basen ved Kabul, mens en sjette var rømt og forsvunnet.

13

Den lille leiren vår, Camp Griffin i Meymaneh, var forandret. Vi hadde ikke vært mange, bare 17–18 tolker som jobbet for et lite lag av norske og svenske offiserer som lærte opp den afghanske brigaden. Nå bredte det seg en usikkerhet blant oss.

De som var forsvunnet, var våre nære venner og kolleger, folk vi jobbet med døgnet rundt og hang med om kveldene. Hva hadde skjedd med dem? Hvem kunne vi nå stole på? Når ville amerikanerne lande i leiren og ta flere av oss?

Det virket som om de norske offiserene, våre arbeidsgivere, heller ikke visste hva som foregikk. Da sa at de ventet på mer informasjon. Det eneste de sa til oss, var at de som var tatt, var «bad guys» og satt internert. Det gikk alle slags rykter. Det demret for oss at de arresterte visste alt om oss. De visste hvor vi bodde, hvem vi var i familie med, de hadde tatt bilder av oss. De hadde deltatt på de samme møtene, fått kjennskap til de samme graderte operasjonsplanene. Hvis de ønsket, kunne de blottstille oss for Taliban, som så på tolker som landsforrædere og stadig truet dem på livet. Hadde vi hatt fiendtlige personer på innsiden av leiren som visste hvor vi skulle reise, hvem vi siktet mot og hva vi planla? Ville de arresterte en dag komme tilbake og hevne seg?

Informasjonen vi ventet på, kom aldri. Jeg har senere fått gjenfortalt brokker av det som skjedde, men jeg har ennå ikke, til i dag, fått vite hva mine kolleger egentlig hadde gjort, og hvorfor de eventuelt gjorde det.

2.

Det er første gang jeg forteller noen om dette. Jeg respekterer folks privatliv, og jeg liker å ha et selv. Jeg vet at informasjon er makt, så jeg har holdt det for meg selv. Eller kanskje jeg bare ikke fant noen å fortelle det til, noen som ville forstå verdien av det. Alle er opptatt med sitt, og om jeg skulle komme drassende med dette til venner, ville de si: «Ro deg ned, Qais, du tenker for mye.»

Det sies at en afghansk bryter alltid beholder et knep for seg selv. Hvis han lærer bort det siste knepet sitt til andre, vil de beseire ham. Kanskje er det slik jeg har tenkt? Problemet er at jeg har holdt ni knep for meg selv og bare delt ett med andre.

Jeg har snakket lite i diskusjoner, bare sittet og hørt på og holdt meningene mine for meg selv. Men så har meningene begynt å hope seg opp i hodet mitt, lagret seg, tårnet seg opp i store stabler.

Hjemme i Afghanistan betrodde jeg meg ikke engang til broren min. Jeg grublet, forsøkte å sortere informasjonen på egen hånd. Hvis jeg var ute på byen og fikk en telefon fra nordmennene, trakk jeg meg unna, og røpte ikke til noen hvem jeg snakket med. Jeg var lei, sliten av å tenke på disse tingene.

Hadde jeg sagt noe, ville vennene mine begynt å spørre mer, og for å svare utfyllende og logisk måtte jeg ha snakket en hel masse. Det orket jeg ikke.

En gang forsøkte jeg å fortelle det til kona. Jeg startet nølende, snakket i et minutt eller to, så sa hun: «Du solgte deg for billig. Du solgte livet ditt for ingenting.» Den kommentaren slo meg i bakken. «Der ødela du uka mi», sa jeg. Hun visste ikke hva jeg hadde gjort for landet mitt, hva jobben gikk ut på. Hva 15

ISAF-styrkene egentlig var i Afghanistan for, hva de gjorde, hva nordmennene forsøkte å få til. Jeg burde fortalt mer, mye før, selvsagt, men å høre henne si det på mitt eget språk var et slag i ansiktet.

Jeg gikk på soverommet, tok med meg telefonen og ringte til Kristian, en av de norske offiserene jeg jobbet for. Han spurte hva som var galt, hva jeg følte. Kanskje var han redd for at jeg skulle bryte sammen, han hørte vel at jeg gråt.

Jeg fortalte hva kona hadde sagt, at jeg var usikker på det jeg hadde vært med på, om jeg hadde gjort det rette. Kanskje nevnte jeg inntrykket jeg hadde fra vennene mine, at de viste med kroppsspråket sitt at jeg hadde valgt feil. Da sa Kristian at det jeg hadde gjort, var viktig. At jeg hadde utsatt meg for fare og trolig hadde reddet livet til mange mennesker. Jeg roet meg. Han visste hva jeg hadde vært gjennom, han var en av de innvidde, en av dem som forstod meg.

Jeg trenger å rydde opp i minnene og tankene mine, alt det som farer rundt oppe i hodet mitt. Et minne fra 2006, så et fra 2012, en episode fra 2008. Livet mitt er blitt en miks av for mange ting. Jeg vil sette opplevelsene sammen i et system, kartlegge hva jeg har vært gjennom, finne ut av de tingene jeg aldri har fått vite. Jeg tror det vil være godt for meg. Jeg tror det vil være godt for andre også, alle dem jeg ble kjent med i Afghanistan, som i dag lurer på hva de egentlig var med på. Jeg tenker på alle disse offiserene som kom og dro igjen, alle sjåførene og soldatene og tolkene man ble kjent med. De som var der i et halvt år og ikke aner hva som skjedde før eller etter. De som jobbet med meg i opptreningslaget. De 16

som lurer på om alt det arbeidet vi la ned, egentlig var verdt noe.

Det var Emil som først fikk ideen om at jeg burde skrive en bok. Han var den siste av offiserene jeg jobbet med. Det var 2012, rundt oss ble leiren vår pakket sammen, oppdraget var utført, og vi satte oss i solen med en kopp kaffe og så ut over brakkene, teltene, det som i de siste årene hadde vært hjemmet mitt, og jeg fortalte Emil om hvordan ting hadde vært der. Det var da Emil sa: «Qais, du som har jobbet her siden begynnelsen, du som har sett så mye, hvordan alt har vært her, du burde skrive det ned. Skriv en bok!» «Det er ikke mulig», svarte jeg.

«Glem det.» Men senere modnet tanken i meg. Skulle jeg virkelig kunne skrive en bok? Jeg hadde jobbet tett med tolv forskjellige offiserer, opplevd så mye, skulle jeg kunne skrive det ned? Da det ble for farlig for meg i Afghanistan, og jeg kom til Norge, begynte mine nye norske venner å spørre meg, og igjen sa de at jeg burde skrive noe ned. Jeg forstod at de faktisk mente det. De ville vite hva som egentlig hadde skjedd der nede. Nedtegnelser fra en militær mann. Fra selve leiren.

Jeg var usikker, nevnte ideen for venner og for offiserer jeg hadde holdt kontakt med. Det innebar taushetsbelagt informasjon, som jeg hadde fått streng beskjed om ikke å dele med journalister. Men hva om dette bare var en livshistorie, en erfaring? Noen skriver om sine år som fotballspiller eller om sine liv i politikken, andre om å krige i et hjørne av Afghanistan. Alle har en livshistorie, dette er min.

3.

Jeg er født i 1987 i Mazar-e Sharif, den største byen i NordAfghanistan. Faren min er en utdannet mann etter afghansk standard. Da han var ferdig på skolen i 1982, sto russerne i landet, og han fikk jobb i Departementet for nasjonal sikkerhet.

Han jobbet med logistikk, kultur og etter hvert i sikkerhetsseksjonen. Moren min kommer fra hjertet av byen, hun er datter av en embetsmann. Også hun tok utdanning, og selv da hun fikk meg, beholdt hun jobben i en telefonsentral. Vi hadde et privilegert liv i et fint hus i byen. Vi hadde tv, og jeg hadde til og med videospill, som fetterne mine kom for å spille. Faren min hadde tilgang til en militær bil, en Volga.

Jeg elsket å fly drager. Jeg klatret opp på taket av huset vårt, hvor vinden var god og jeg kunne se langt utover byen. Her kunne jeg fly dragene oppover, hundrevis av meter. Jeg hadde laget dem selv eller kjøpt dem for lommepengene. Hvis jeg så en drage jeg absolutt måtte ha, maste jeg på faren min til han kjøpte den. Dag etter dag holdt jeg på med dragene mine, og oppe i lufta sloss jeg med dem mot andre drager. Målet for begge parter var å kutte andres dragetråder med sin egen tråd.

Når dette skjedde, løp vi, stormløp, dit dragen falt ned, for den som fikk tak i den først, kunne hevde at den var hans.

Faren min var opprinnelig fra landsbyen Charsang tre mil utenfor byen. Da russerne trakk seg ut og kommunistregimet senere falt, mistet han jobben. Da flyttet vi tilbake til landsbyen.

Navnet «Charsang» betyr «fire steiner», men vi kalte stedet «den grønne landsbyen». Rundt oss var det karrig fjellandskap, men i dalen rant en elv. Jeg pleide å bade der, og den ga vann til dyrking. Rundt oss vokste grapefrukt, ferskener, vannmeloner, 18

kål, agurk, paprika, chili, alt man kunne ønske. Jeg og faren min plantet epletrær i hagen, jeg husker hvert av dem, jeg fulgte dem mens de vokste. Vi dyrket noen saftige moreller og noen særlig gode mandler, men eplene var de beste, og fortsatt hender det at faren min sender meg et bilde når eplehøsten er klar til å selges på markedet. Charsang var en god landsby, innbyggerne herfra tjente nok penger til å sende barna på skole, slik at de fikk god utdanning og etter hvert godt betalte jobber inne i byen.

Landsbyen var trygg i mange år, og innbyggerne valgte sine ledere, men i 1978 brøt krigen ut. Kommunistene tok makten ved et kupp. I landsbyen kom det islamistiske krigere fra mujahedin og hengte fire mann i et tre. Bestefaren min var en av landsbyens viktigste menn, en kultivert mann som spilte afghansk musikk og kunne mye om den tradisjonelle kulturen.

Mujahedin var ute etter ham også, men han klarte å rømme til byen. Der ble han imidlertid snart kidnappet, trolig av menn fra Gulbuddin Hekmatyars islamistparti Hezb-e islami. Det ble sagt at han var drept. Vi fant ham aldri.

Etter kommunistenes fall i 1992 ble det igjen uro i landet, og noen ganger kom krigen til landsbyen. Jeg husker at soldater satte opp bombekastere på veien utenfor huset vårt. Jeg holdt meg for ørene når de skjøt. Etterpå gikk jeg nølende ut og så på dem, og løp ivrig rundt og samlet de brukte geværpatronene de la igjen på bakken. Fant vi noen ubrukte, snittet vi dem opp og helte ut kruttet, for å finne ut hva som skjedde om vi tente på. Noen av patronene hadde en slags stav i seg, som vi lagde fyrverkeri av.

I 1995 måtte faren min hjelpe til med forsvaret av landsbyen.

19

En gang klatret han opp på taket av huset vårt for å snakke i radio, og der ble han truffet av en kule. Han falt to etasjer ned.

Onklene mine fikk kjørt ham til sykehuset i byen. Jeg husker at jeg savnet ham og var hos ham i lange perioder på sykehuset, mens han flere ganger ble operert i magen. En høst var han hjemme for å slappe av og bli frisk. Jeg skulle hogge ved, men klarte det ikke, og han tok øksa fra meg for å vise meg hvordan det skulle gjøres. «Nei, ikke gjør det, vær forsiktig!» ropte vi til ham, men han plukket opp øksa, løftet den, og i det samme slo han opp igjen skaden.

Jeg har noen minner fra disse årene som fortsatt står levende for meg. Jeg husker første gang jeg så døde mennesker, to lik innsunkne i blod som lå på en vogn bak et esel, mens beina deres slepte mot bakken. Vi barna hadde sneket oss opp på taket av et lite hus, og lå der og stirret når følget kom forbi. Det ble visket at det hadde vært et oppgjør mellom to familier, og de var hugget i hjel med ljå.

En annen gang, i byen, så jeg sønnen til en krigsherre. Han fikk ikke startet bilen, og vi måtte dytte. Da kom en FN-ansatt mann med slips syklende forbi. Han ble bedt om å hjelpe til, men ville ikke. Da tok krigsherrens sønn tak i ham og slo ham i ansiktet så blodet sprutet. «Hvordan våger du å avvise meg?» brølte han. Det gjorde inntrykk på meg å se det, en høyt utdannet FN-mann få juling av en ung analfabet. Slik var landet vårt, menn med kunnskap ble ydmyket med vold og våpen.

«Nå er det nok, vi må flykte», sa faren min en dag krigen var på sitt verste. Han solgte alt vi eide. Jeg var åtte-ni år. Jeg husker den russiske jeepen som kjørte oss med voldsom fart gjennom sanden og tok oss med gjennom Usbekistan og inn i Turk20

menistan. Planen var å reise via Moskva til Europa, men vi kom ikke videre. Jeg tror faren min ble lurt, han har aldri villet si hva som hendte.

Jeg husker jeg var på en skole i Turkmenistan, hvor barna flokket seg rundt meg for å se på meg. Jeg lærte språket raskere enn de andre i familien, og måtte oversette for foreldrene og søsknene mine. Jeg husker en elv ved skolen hvor man kunne stå og se fisker svømme forbi, noe slikt hadde vi aldri sett i hjemlandet.

Ni måneder senere ble vi deportert derfra. Da vi kom tilbake til landsbyen stod vi igjen uten noe. Faren min hadde solgt alt for å finansiere flukten. Jeg ble sendt vekk, til tanten min i Peshawar over grensen til Pakistan. Jeg sov i et hjørne av rommet til fetteren min. Jeg husker følelsen av å savne faren, moren, småsøsknene mine. Telefon hadde vi ikke da, men på to år fikk jeg to brev fra faren min. Dem gikk jeg alltid med i lommen.

Jeg husker at jeg lengtet hjem om nettene. Fetteren min var eldre enn meg, og han spilte indiske kjærlighetssanger og gråt av kjærlighetssorg mens jeg lå stille og gråt av hjemlengsel. Vi snakket aldri om det. På skolen satt jeg på første rad og gjorde alle leksene som jeg skulle, og fikk ros av lærerne. Jeg følte at jeg dugde. Snart ble jeg best i klassen.

Da jeg kom hjem til landsbyen etter to år i Pakistan, tok far meg med til skolen. Rektoren var en mulla, Taliban hadde makten. De hadde strømmet ut over landet med svart øyenskygge, turbaner og lange skjegg, og på skolen måtte vi gå med turban. Gym var utelukket, jenter utestengt. Bøkene var dårlige, og det samme var lærerne. Faren min snakket meg opp fra fjerde til sjuende klasse, men stort sett pugget vi bare religiøse tekster.

21

Hele dagen satt jeg og drømte om en sykkel. Noen i klassen hadde fått det, og syklet den sju-åtte kilometer lange skoleveien. «Ok», sa faren min etter at jeg hadde mast i lang tid, «når vannmelonene er høstet, skal du få sykkel». Hele tiden gikk jeg og så på vannmelonene. De spirte, vokste, begynte å få form, men så stoppet veksten opp. Vannmelonene ble små og bitre det året, det var ikke penger å få for dem. Hele året kom vennene mine syklende forbi og snakket om vannmeloner. Da jeg endelig fikk sykkel likevel, var den brukt, «Made in China», sveiset sammen flere steder og malt rød. Jeg vasket den hver dag etter skolen, og satte den foran vinduet for å vokte på den, holde småsøsknene mine unna.

Det store idolet mitt var fetteren i byen, sju-åtte år eldre enn meg. Han bodde for seg selv, kunne engelsk og brukte datamaskin.

Jeg forgudet ham. Ofte dro jeg inn til byen og overnattet hos ham, mens jeg forsøkte å lære meg litt engelsk selv. En grytidlig morgen banket det på døren, en venn av ham stod i døråpningen. Ute på gaten strømmet folk ut av moskeen etter morgenbønnen. To talibanere fikk øye på oss i døråpningen, og kom mot oss med tau og stokker.

«Har dere bedt i dag?»

«Klart det», løy fetteren min.

«Så hvorfor har du ikke vasket ansiktet?»

De så på det trøtte fjeset hans. Deretter tok de ham i nakken, og slo ham med stokkene og tauet. Han ble tatt med til talibanernes politistasjon. Alt var vilkårlig under Taliban, de kunne straffe deg for småting uten bevis, og du kunne ikke motsi dem. Folk ble dratt med til fotballstadioner for å bli steinet eller hengt, uten rettsprosesser og dommer. Fetteren min slapp hel22

digvis unna, vi løp til en organisasjon som fikk forhandlet ham fri.

Et år ble det dyrket opium i landsbyen. Høstingen varte en ukes tid, og jeg jobbet for en bonde før og etter skolen. Om ettermiddagen snittet vi frøkapslene med en skarp kniv formet som kjeften til en hai. Så stod vi opp tidlig neste morgen, når saften hadde sivet ut av snittene, brun og klissete som grillsaus, og vi gikk rundt med skje og samlet den. Etter noen timer på åkeren kunne jeg føle meg trøtt og svimmel. Siden så vi de reisende mennene som kom og kjøpte opp opiumshøsten. Vi studerte dem på avstand, de hadde skjegg, turban og lange frakker.

På stemningen rundt oss følte vi at de var farlige. Jeg fikk sikkert dårlig betalt, men jeg var fornøyd med jobben, som etter en ukes arbeid ga meg inntekt nok til å kjøpe noen blyanter, notatbøker og annet småtteri jeg trengte på skolen.

4.

Jeg har ikke noe sterkt minne om 11. september 2001, men jeg husker den 9. godt. Jeg var tidlig i tenårene og stod i skolegården. Vi pleide å løpe bort til en mann som kom i friminuttene og solgte sjokolade og snacks, og det var ham som først fortalte oss at «løven av Panjshir», Ahmad Shah Massoud, var drept. Massoud var en helt, en tadsjikisk krigsherre og mujahedin-leder som i årevis hadde kjempet mot russerne og Taliban.

Nå var han drept av to arabere som hadde utgitt seg for å være journalister.

23

En ettermiddag da vi kom inn fra jordene etter innhøsting, hørte vi at Taliban hadde falt. Jeg lekte ute i gata med venner, og forstod først ikke hva det betydde, men da det ble mørkt og jeg kom inn om kvelden, satt faren min ved radioen. «Mujahedin har overvunnet Taliban med amerikanernes hjelp», sa han.

Vi ble sittende ved radioen og lytte til langt på natt. Det var en spesiell radio, meterlang og gråsvart, som faren min hadde fått i bryllupsgave. Den gikk stadig i stykker, men vi fikk den alltid reparert. Faren min kunne sitte ved den og peile inn kanaler, og på en god dag fikk han inn persisk BBC og Voice of America. Nå hørte vi at de nye lederne hadde tatt over Talibans gamle radiostasjon. Der det før bare var programmer om sharialover og slikt, kunne vi nå høre musikk. Vi slapp å gå med turban på skolen, vi kunne snakke fritt, og vi fikk nye fag på pensum, som engelsk og geografi.

Vi kjøpte oss en tv med cd-spiller og flyttet inn hos onkelen min i byen. Hver kveld satt vi sammen, hele familien, og så på nyheter på den lille skjermen. Den nasjonale tv-kanalen meldte stadig om endringer, ny regjering, nytt politi, nytt forsvar, innimellom avbrutt av at elektrisiteten forsvant. Da vi så tv-bilder av steder vi kjente, ble vi opprømt. Programlederen for det nye programmet «Under den blå himmelen», om musikk, poesi og afghansk kultur, var fra samme nabolag som moren min, og vi følte at vi kjente ham. Det var merkelig: I det ene øyeblikket kunne vi møte ham på gaten, i det neste dukket han opp på tvskjermen. Best likte jeg det da han reiste ut og intervjuet elever, for eksempel jenter som hadde fått begynne på skolen. Etter hvert begynte vi å leie indiske filmer, en ny hver eneste kveld.

Jeg satt med fetterne mine og så dem, til slutt hadde vi sett så mange at fetteren min tidlig i hver film kunne fastslå hvordan 24

de ville ende, og tok ut veddemål på om hovedpersonen ville dø eller overleve.

Jeg husker en busstur fra landsbyen og til byen. Jeg satt og så gjennom vinduet, beundret alt det nye som dukket opp på veien, nye skoler, sykehus, veier. Da Taliban styrte, ble det aldri bygget noe nytt, nå kunne du kjøre på en vei og se at de begynte å grave der, og uken etter var en ny vei på plass. I byen kom nye typer butikker, de solgte filmer og cd-er, og det kom til og med slike steder der man kunne gå og spille dataspill. Da bussen vår ble stoppet av bevæpnet politi, hørte jeg en av mennene fra landsbyen bryte ut av glede: «Så deilig å se bevæpnede menn i uniform!» Før hadde menn med våpen vært noe å være redd for, de tilhørte militser og krigsherrer, nå var menn i uniform noe trygt, noe befriende, om uniformen var aldri så enkel og våpnene var russiske og gamle. De jobbet for oss, folket, de beskyttet oss.

«Du trenger noe bedre å gjøre», sa faren min en dag han hadde oppdaget meg i gaten sammen med andre gutter. Han likte ikke at jeg drev dank etter skolen. Jeg hjalp riktignok til hos en skredder, sydde i knapper og strøk med strykejern, men det var ikke så mye å finne på etter skolen, og faren min mente gatene var utrygge.

«Jeg skal gi deg tusen dollar», sa faren min.

Han hadde kjøpt seg en Lada og begynt som sjåfør for et amerikansk firma.

«Du kan gjøre hva du vil med disse pengene, men du må bruke dem slik at du får betalt din egen utdanning og at de øker i verdi. Når du er ferdig utdannet, forventer jeg at du betaler pengene tilbake.»

25

Han så strengt på meg.

«Våg ikke å komme tilbake og si at du har sølt bort pengene.»

Han var en strikt mann, jeg tok oppgaven alvorlig. Jeg bestemte meg for å åpne en butikk ved skolen. Broren min, som hadde første time senere på dagen, jobbet det første skiftet, mens jeg selv tok over når min skoledag var ferdig. Jeg tok inn notatbøker, blyanter, alt vi trengte. Det jeg hadde lært fra skredderen om å drive butikk, kom nå godt med. Hver gang kunder kom innom og spurte etter noe vi ikke hadde, tok jeg det inn, og slik forstod jeg også at jentene, som hadde begynt på samme skole som oss, trengte nye varer. De gikk nå i skoleuniform, de trengte håroljer, kremer, sjampo og leppestift. Salget gikk strålende. I tillegg til å betale utgiftene kunne jeg fra nå av også kjøpe med litt frukt eller annen mat hjem til familien etter stengetid.

En dag skrev jeg en lapp til meg selv og la den i innbindingen til en av skolebøkene mine. Det var en hemmelig plan for livet mitt. «Først studier, så jobb, så ekteskap.» Det var slik jeg så det for meg. Å håpe på en slik fremtid virker kanskje ikke så ambisiøst for nordmenn, men i Afghanistan livnærer folk flest seg av strøjobber, litt salg og drosjekjøring, og studier og fast jobb er for de fleste uoppnåelig. Jeg var full av optimisme. Jeg ville bli advokat eller politiker, studere juss eller historie. Fra jeg var liten, hadde jeg sittet i min bestefars gjestehus og hørt onklene mine diskutere politikk, og jeg likte det. Vi har et munnhell på dari som heter: «Hånden din er fri herfra til London.»

Det var slik jeg følte det, jeg var fri og kunne bli hva jeg ville.

Overalt rundt oss gikk oppbyggingen av landet med en nesten utrolig hastighet, de stadig nye mediene kom med gode nyhe26

ter. Faren min pleide å si: «Mazar-e Sharif kommer til å bli et nytt Dubai!» Jeg trodde på ham.

Da han fikk jobb som sikkerhetsvakt for NATOs internasjonale styrke, ISAF (International Security Assistance Force), snappet han opp at de manglet tolker.

«Kan ikke du litt engelsk, da Qais?» spurte han meg, han hadde fått med seg at jeg gikk på engelskkurs mens jeg ventet på å få nok poeng til å komme inn på jussen.

«Nei, kurset mitt er ikke nok til å kvalifisere seg til noen slik jobb», avfeide jeg ham.

«Bare forsøk! De mangler kvalifiserte folk», insisterte faren min.

Jeg hadde sittet i butikken noen ganger og sett de utenlandske militærbilene kjøre forbi, og lurte på hva som var inni dem. På tv så jeg oppfordringer om å verve seg, soldater og politi ble lært opp av utlendingene. Vi likte dem, de hadde jaget Taliban og kom på skolene med gaver. Det ble til at jeg sendte en cv til leiren. De andre på engelskkurset holdt jeg det hemmelig for, de ville ha ledd av meg. Etter intervjuer og testing ble jeg likevel, til min store overraskelse, ansatt. Jeg skulle jobbe for OMLT, som betydde Operational Mentoring and Liaison Team, eller på norsk et «opptreningslag».

Det bestod av utenlandske offiserer som skulle gi råd til sine afghanske kolleger i oppbyggingen av militære avdelinger, også kalt kapasitetsbygging. Jeg fikk beskjed om å møte opp i Camp Shaheen, en halvtimes reise hjemmefra.

5.

Her er noen minner fra mine første arbeidsdager.

Jeg sitter i en nyopprettet afghansk bataljon sammen med de kroatiske offiserene som jeg er satt til å tolke for. Rommet er overfylt av folk, det er klamt og bråkete. De afghanske soldatene sitter på den ene siden av rommet, de er akkurat kommet, de skal bli del av en ny hærstyrke, men er fortsatt blanke. Kroatene skal lære dem opp, men de er helt nye i landet, og aner heller ikke hvordan de skal gå fram. Inn kommer noen amerikanere. Jeg har aldri møtt en amerikaner i hele mitt liv, har bare sett bilene deres utenfra, nå sitter de ved samme bord som meg, og det gjør meg nervøs. Kroatene er dårlige i engelsk, nesten like dårlige som meg selv, men amerikanerne snakker språket flytende. Tolkene deres er erfarne, de snakker så fort at jeg ikke aner hva de sier. Jeg er redd for å bli avslørt, at amerikanerne skal oppdage hvor dårlig engelsken min er, og fortelle det til de andre. Jeg hører stadig om tolker som er blitt sparket, og jeg ønsker for alt i verden ikke å bli en av dem.

Venner og familie har hørt om jobben jeg har fått, og hvis jeg mislykkes, vil de gjøre narr av meg. Prøveperioden er tre måneder lang, og jeg vil bite meg fast og bli med videre. Det er høsten 2006, jeg er 19 år og jobber for OMLT i tredje kandak, første brigade, 209 Shaheen Corps. Jeg er en «NFG», som amerikanerne sier, en «new fucking guy», og jeg er en av mange.

En dag står jeg fast. En kroatisk offiser vil sette opp en vegg i en brakke, og snakker med afghanerne om hva som må ordnes. Jeg oversetter, men klarer ikke å huske ordet «snekker».

Det stopper opp, jeg roter rundt i hjernen etter ordet, men det 28

kommer ikke. Desperat roper jeg gjennom rommet til noen kolleger.

«HVA ER ’SNEKKER’ PÅ ENGELSK IGJEN?» De ler av meg. Noen sier «carpenter».

En annen dag oversetter jeg for kroatene mens de lærer opp afghanske soldater i å skyte med PKM, et russisk maskingevær.

Jeg har forsøkt å slippe, sagt at jeg mangler vokabular for det, men de sier det er enkelt, de skal bare plukke geværene fra hverandre og sette dem sammen igjen, vise ladegrep. Det går greit en stund, men så kommer det noen amerikanere inn døren med tolkene sine, og igjen blir jeg redd for å bli avslørt. Jeg kjenner svetten renne. Jeg blir våt under armene og på ryggen. Det pipler fra pannen, det er som å bli dukket ned i vann. Så kjenner jeg føttene svikte. Det svartner for meg. En soldat og en tolk hjelper meg ut, setter meg i baksetet på en bil så jeg får hentet meg inn.

Hver dag etter jobben satte jeg meg ned for å pugge. Jeg hadde fått noen A4-ark med militære forkortelser og faguttrykk som jeg alltid gikk med i sekken. Når BBCs engelsksendinger kom på radio ved midnatt, lå jeg i sengen på rommet hjemme med høretelefoner. Jeg kunne ligge til langt utover natten med ordboken ved siden av meg og slå opp ord jeg ikke kjente. Lå jeg for lenge, kom moren min inn og lurte på hva jeg drev med.

Ved tre-fire-tiden kunne hun slå av strømmen så det ble mørkt i huset og jeg måtte sove. Hun visste at jeg skulle opp igjen klokka seks, for å reise til jobben som begynte åtte.

For å holde meg våken gjennom arbeidsdagene begynte jeg å drikke Red Bull, som vi kunne forsyne oss av i leiren. Det var så mye nytt å forstå. Jeg visste så lite om verden. Vi hadde 29

ikke internett, og skolegang hadde jeg heller ikke fått all verden av, men nå lærte jeg mye ved å snakke med utlendinger og eldre afghanere. Jeg forstod at jeg kunne skaffe meg erfaring og forme livet mitt gjennom denne jobben, hvis jeg klarte å holde på den.

Før hadde jeg stått på utsiden og undret meg: Hvem bygger disse veiene, hvem lager skolene, hvor kommer pengene fra?

Nå var jeg selv del av det. Før hadde jeg sett humveene, de amerikanske militærbilene, og lurt på hvem som satt i dem, nå satt jeg der selv og så ut på mine landsmenn.

«Hva er det jobben din egentlig består i?» lurte onkelen min fra landsbyen en gang jeg var på besøk.

«Vi trener opp de nye soldatene», sa jeg.

Restene av den afghanske hæren skulle samles og en ny hær bygges, med utenlandske rådgivere. Vanlige afghanere visste lite om hvordan det foregikk, utlendingene var fortsatt mest på treningsfeltene, og mange var nysgjerrige. Faren min og fetterne på morssiden jobbet nå selv med utlendinger, men for onklene mine i landsbyen var det fjernt, og de var skeptiske.

«Er det bare på dagtid, eller har du nattarbeid også?» lurte de på.

«Det er bare en åtte-til-fire-jobb», forsikret jeg.

Det var en jobb som alle andre. Jeg ville ikke stikke meg ut, så etter arbeidstid gikk jeg i vanlige afghanske klær og snakket nødig om jobben, men kolleger kunne gå på byen med militærbukser og ISAF-kort på magen. Det var et tegn på rikdom, alle visste at vi tjente bra, vi var populære, kvinner ga oss oppmerksomhet.

Vi i ISAF reiste ut i landsbyene med gaver, og folk samlet seg rundt oss mens vi delte ut sjokolade, skolemateriell, medisiner 30

og klær. Jeg husker et barnehjem vi var på. Vi kom overraskende. De fattige, underernærte guttene samlet seg rundt oss, en av dem kunne verken høre eller snakke. Vi stod foran dem og delte ut klær, sko og sjokolade, og i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke på dem, hvor fattige de var, foreldreløse, og hvor heldig jeg selv hadde vært i livet. Uten at noen la merke til det, felte jeg en tåre.

Det var en fin tid. Vi gjorde noe konkret. Vi satt ikke bare på et kontor, eller i messa og spiste middager med mange retter, vi hjalp mennesker. Jeg var del av noe stort, noe som ga mennesker håp om en bedre fremtid. Taliban var glemt, afghanere ga hverandre hånden og lovet å bygge landet sammen. Vi var den eneste brigaden i nord, og reiste rundt i tusenvis av kilometer, stoppet og snakket med folk. Regionen var rolig hele veien til Badakhshan. En gang hørte vi et skudd, men det var ingenting.

6.

«Legg på en null, du.»

Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var sendt ut på oppdrag til en leir ved byen Meymaneh i Faryab-provinsen. For meg var det et par uker i en fredelig del av landet. Jeg skulle tolke for noen kroater der oppe, de hjalp til i et afghansk kompani på omtrent hundre soldater. Den lille gruppen av tolker var et tett lite team, jeg kjente dem ikke. Det hendte at jeg overhørte at de snakket om penger, uten at jeg helt oppfattet hva de sa, bortsett fra at det var noe med pengeforsendelser.

31

En gang jeg satt på kjøkkenet, forsto jeg mer. Rommet var delt med finerplater, tv-rom på den ene siden og et lite kjøkken på den andre. Der kunne man gå innom for en matbit, en kopp te eller en Rip-it energidrikk.

En afghaner kom inn i rommet. Han var en av disse lokale leverandørene som kjørte rundt i Toyota Surf firehjulstrekker og kunne fikse ting for utlendingene når det krevdes. Han kom sammen med en amerikansk major jeg hadde sett i leiren.

Majoren var liten, litt fyldig med briller og gikk alltid rundt i shorts. Det syntes som om bukselommene hans alltid var stappfulle med penger, han delte i alle fall raust ut med sedler for å få ting gjort i leiren.

De to satte seg ned med de andre tolkene. De skulle gjøre opp en regning. Det var da denne skulle undertegnes, at jeg hørte amerikaneren si til sin afghanske leverandør: «Legg på en null, du.»

Det var snakk om tusener av dollar.

«Dere får deres andel, jeg får min», sa amerikaneren.

Afghanerne brukte ingen avanserte regnskapssystemer, det meste ble betalt kontant og få dokumenter ble etterlatt. Ved å øke summen på regningen, ville de tjene på det, både majoren, den afghanske leverandøren, og tolkene. Regningen gikk uansett til USA på den andre siden av kloden.

Jeg satt sjokkert og hørte på. Det var første gang jeg observerte korrupsjon som dette. Jeg ville ikke havne i trøbbel, så jeg holdt munn om det jeg hadde hørt. Jeg forstod at disse mennene, som alle andre rundt om i landet, så etter raske penger og ønsket å berike seg av verdiene som utlendingene nå la igjen.

Jeg tenkte mye på det jeg hadde hørt, men nevnte det aldri for noen. De andre tolkene ga meg noen telefonkort så jeg 32

kunne ringe oftere hjem, og jeg tenkte: «Vel, dette er vel min andel.» Kanskje så de meg bare som et barn, en NFG som fortsatt ikke forstod hva som skjedde, og ikke kunne særlig mye engelsk. Om kveldene hørte jeg dem snakke om at majoren kunne «bli en god kontakt å ha i fremtiden».

Da jeg senere så ham igjen, var majoren innom leiren i Mazar-e Sharif for å si farvel til tolkene. Han blunket lurt, og sa noe om at han enten ville ende opp med et godt liv med golf og raske biler i en solfylt del av verden, eller så ville han havne i fengsel.

7.

Jeg ble oppringt og bedt om å komme til porten.

«Nordmennene mangler tolker», sa min kroatiske sjef. Han stod sammen med en ny offiser, en tilreisende fra Norge. «Fra nå av skal du jobbe med kaptein Kurt.»

Kurt var en blond mann med lyst, rødlig skjegg. Han ba meg møte opp etter lunsj for å tolke på et møte i brigaden. Jeg skulle jobbe med G2-staben, som hadde ansvar for etterretning.

Jeg var stresset, klarte nesten ikke å få i meg maten. Jeg var blitt vant til jobben med kroatene nå, det var en praktisk jobb, vi snakket om enkle ting som å skyte, lade og ta vare på bilene, med et vokabular jeg hadde lært meg. Vi jobbet i det som på afghansk heter kandaken, som på norsk blir kalt en bataljon.

Brigadenivå, hvor nordmannen jobbet, var ett nivå opp og 33

mer teoretisk. I brigaden snakket de om planlegging, etterretning og logistikk. Alt var mer teoretisk og seriøst. Vi tolker snakket oss imellom om de store, viktige møtene i brigaden, og hvor krevende det var å tolke der. Jeg hadde selv vært på et slikt møte, og sett hvordan tolkene der snakket engelsk foran et femtitalls mennesker uten å vise tegn til nervøsitet. Jeg beundret dem.

Under lunsjen, før jeg skulle møte kaptein Kurt, grep jeg tak i en kollega som jeg visste jobbet i brigaden.

«Skal du på møtet etter lunsj?»

«Ja.» «Tror du at … dette er første gang jeg er med på et slikt møte. Tror du at du kan gjøre jobben for meg, denne ene gangen.»

«Ok, det er greit.»

Møtet var i et stort telt med et gedigent bord i midten, mange titalls offiserer, og en stor skjerm for presentasjoner.

Da det ble min tur, så jeg meg om etter fyren som skulle hjelpe meg, men jeg så ham ikke. Jeg nølte.

«Qais, reis deg!» ropte offiserene.

Så måtte jeg likevel kaste meg ut i det.

Jeg var nervøs, nølte og stotret mens jeg festet blikket på powerpointene for å unngå å se hvor mange som satt i salen, men jeg dummet meg ikke ut.

«Hva i helvete skjedde?» ropte jeg til fyren som skulle hjelpe meg, straks jeg kom ut og var ferdig.

Han satt og røkte og lo av meg.

«Du burde takke meg», sa han, «det vil komme en tid der du er glad for at du ble tvunget til å kaste deg utpå».

34

Kaptein Kurt merket ingenting. Han var mer erfaren enn kroatene, smilende og hardt arbeidende, med et raskt og flytende engelsk. Landet hans, som jeg nå skulle jobbe for, visste jeg lite om, bortsett fra det vi hadde lært på skolen, at det var mørkt halve året og lyst resten. Oss tolker imellom ble det sagt at nordmenn kunne være slitsomme å jobbe med, de ville arbeide hardt og var bedre i engelsk enn tyskere og kroater. Snart merket jeg imidlertid at de behandlet oss med en respekt jeg ikke var vant til. Kroatene trakterte oss profesjonelt og distansert, men kunne skjelle oss ut og snakke vulgært, og amerikanerne snakket til oss med den nedsettende betegnelsen «terp», som slang for interpreter, men skandinavene kalte oss «tolker» på sitt eget språk og tiltalte oss ved navn. Det virket som om nordmennene dessuten hadde brukt litt tid på å sette seg inn i afghansk kultur, og de var interessert i å snakke med oss og lære mer. Jeg la merke til at mange av dem hadde med seg en bok, som de leste hvis det ble lang ventetid ute på et oppdrag, og det hadde jeg aldri sett hos kroatene. Om vi skulle ut i felten, kom norske sjåfører bort og håndhilste.

«Hyggelig å møte deg, jeg ser fram til å jobbe med deg!»

I bilen begynte de straks å spørre deg ut, nysgjerrige. Slik ble det interessante diskusjoner på vei ut på oppdrag. Jeg husker en norsk sjåfør, han var 21 år og fortalte åpent at han hadde kjæreste, og det hadde broren hans også. For meg som afghaner var dette eksotisk, for oss var det forbudt å ha kjæreste før man var gift. En annen gang ble jeg sittende og snakke med en nordmann om prisnivået i Norge. Blant oss afghanere ble det sagt at nordmenn var de rikeste i verden, de hadde det beste utstyret, og tolkene deres, ble det sagt, fikk spise den samme maten som dem og drikke så mye Red Bull de ville, men når rikdom35

men kom på tale, pleide nordmennene å si at de bare var vanlige folk, og at Norge var et så dyrt land å leve i at de ikke var rike. Sjåføren jeg ble kjent med, fortalte til og med at han delte leilighet med broren for å spare penger.

Vi afghanere er vant til å bruke lang tid før vi stoler på noen.

Kanskje skyldes det alle krigene våre eller kulturen. Om vi møter nye folk, observerer vi dem på avstand i lang tid og blir kjent med dem, og om de gjør seg fortjent til det, begynner vi å stole på dem. Med nordmennene, ble det sagt, var det motsatt. De ga deg full tillit fra første dag, ingen forbehold. Hvis du ikke gjorde noe galt, fikk du beholde den tilliten, men hvis du en dag brøt den, ville de trekke den tilbake, og det for alltid. Kanskje var det derfor jeg fra første øyeblikk ble tatt med ut på tokt, med våpen, ammunisjon, kart, GPS og alt tenkelig dyrt utstyr liggende fritt tilgjengelig i bilen, uten at jeg noensinne fikk høre noe «den bør ikke du røre» eller «du burde ikke vært her nå».

8.

Etter at Kurt var ferdig med sin periode, kom Anders, en gal svenske. Han var overvektig og skjeggete og snakket alltid om sykling. Han ville ut i felten, likte seg der, hatet kontoret. For øvrig var han streng og seriøs. Alt skulle gjøres på hans måte, han rådførte seg sjelden med andre. Jeg fulgte ham døgnet rundt. Opptreningslaget jeg jobbet for, ble ledet av norske og 36

svenske offiserer annenhver gang, i seks måneders perioder, og det kunne bli intense halvår.

Jeg husker at Anders ringte meg og ba meg møte i porten neste morgen klokka seks. Jeg ante ikke hvor vi skulle, pakket bare med en liten sekk. Han styrte ut på ringveien, og kjørte og kjørte. Det gikk timevis, han fortalte ikke hvor vi skulle.

I Meymaneh, hvor den norske stabiliseringslaget, det såkalte PRT-et, holdt til, stoppet han opp. Jeg tror jeg nevnte for ham at jeg skulle ønske jeg hadde fått beskjed om at vi skulle på langtur, så jeg hadde fått pakket skikkelig.

Neste morgen stod vi opp grytidlig og fortsatte å kjøre. Jeg trodde vi skulle hjem, men han reiste videre, mot Badghis-provinsen, utenfor vårt ansvarsområde. Jeg visste at det var utrygt.

Taliban var etablert der. Anders kjørte videre, mens jeg satt urolig i bilen. Han sa ingenting om hva han drev med, eller hvor vi skulle, og jeg ble sittende og gruble og forsøke å forstå formålet med turen. Plutselig stoppet han opp ved en opiumsåker.

Jeg ble redd, følte meg ille. «Nå kan alt skje», tenkte jeg. Ute på åkeren drev lokale bønder og høstet saften fra opiumen, og jeg kjente den søte, kvalmende lukten. Jeg så at de stirret på oss. ISAF-folk kom ellers aldri hit. Jeg så det stramme blikket til opiumsbonden, han drev med ulovlig dyrking, og trodde kanskje at vi var kommet for å arrestere ham eller ødelegge avlingen. Anders bare snakket om løst og fast, spurte ikke om noe spesielt, mens jeg måtte oversette. Så tok han fram kameraet og tok noen bilder. Så dro vi hjem. Jeg satt nervøs på hjemveien og fryktet at vi skulle bli angrepet, men han spilte musikk, spiste snacks og moret seg, han mente visst at det hadde vært en interessant og morsom erfaring. Da vi kom hjem, fortalte jeg de andre at vi hadde møtt opiumsbønder og tatt bilder av dem.

37

Ingen var informert. Senere fant jeg ut at han trolig hadde brutt regelverket. Det var hans siste måned i landet, han sluttet brått før seksmånedersperioden hans var over. Jeg skjønte meg ikke på Anders.

9.

Etter Anders kom Jan, en strikt svensk kaptein i 50-årene. Jeg vil aldri glemme vårt første møte.

«Jan, dette er Qais, han jobber som tolk i G2-staben», sa Anders og introduserte meg.

«Jeg vil finne ut i dag om du er en god tolk eller ikke», sa Jan kjapt.

Slik var han, røff, direkte, streng. Jeg måtte gjøre nøyaktig som han sa. Snakke som ham, sitte som ham, adlyde ham.

«Hvorfor er det alltid jeg som må jobbe med slike offiserer», fleipet jeg med kollegene og kalte dem «lucky IPs», «IP» var slang for «interpreter». Andre fikk jobbe med milde, behagelige offiserer som spurte hvordan det gikk med deg og ga deg rom, offiserer som lyttet til det du sa om landet ditt, og ikke pirket hvis du sa noe feil. Ikke Jan. Han mente visst at han kunne alt i denne verden.

En dag etter lunsj skulle vi gå over til afghanerne for å drive opplæring av G2-staben. Da vi kom fram, merket vi at vi hadde glemt plasten vi pleide å legge over kartene våre. Jan sa: «Qais, vent her, jeg stikker og henter plasten.» Jeg hadde jobbet hardt 38

i mange dager og hadde nettopp spist, så jeg var trøtt, og visste det ville ta ham tjue minutter å hente plasten. Jeg satte meg bakover i sofaen, pustet tungt, og der sovnet jeg.

Jeg våknet med et brak. Jan hadde kommet tilbake, oppdaget meg sovende og kastet hele den digre, tunge rullen med plast over meg. Hjernen min sov fortsatt, så da alt falt over meg, trodde jeg halvt i ørska at vi ble rammet av en bombe. Da jeg kom til meg selv, stod Jan over meg.

«Dette er ikke tiden for å sove», sa han og så hardt på meg.

Jeg var satt ut, sjokkert og opprørt, og skulle til å protestere.

«Slutt å behandle meg slik», skulle jeg ha sagt, «du ser meg ikke som et medmenneske, en likeverdig». Jeg fikk tanker om hvor fattig jeg var sammenliknet med ham, hvor fattig Afghanistan var, og hvordan vi levde i dette landet. «Se på oss», skulle jeg sagt, «du kommer hit fra en annen del av verden og behandler oss som bor her, som dritt». Jeg skulle ha slengt plasten tilbake på ham, revet ISAF-kortet mitt i filler og tråkket på det, jeg skulle ha gått fra leiren og aldri kommet tilbake, men jeg gjorde ingenting av dette. Jeg sa ingenting. Han kunne ha klaget på meg, og det var lett for ledelsen å sparke meg og ansette en annen. Jeg hadde holdt ut med ham i lang tid, og var i ferd med å få ord på meg som en tålmodig tolk å jobbe med. Jeg svelget stoltheten.

10.

Etter Jan kom Olav, og han var annerledes. Han kom fra Finnmark og snakket så fort at selv nordmennene slet med å forstå ham. Han var en fin type, aldri brutal. Jan hadde tvunget sine meninger gjennom med makt, han belærte de afghanske offiserene om hva de skulle gjøre, og de ble frustrert av det, men Olav bare diskuterte med dem over en kopp te og forsøkte å gi råd når det trengtes.

Når ordren kom og vi skulle ut på operasjon, sprengjobbet vi. Vi i G2-staben, som hadde ansvar for etterretning, satte oss ned med G3-staben, som hadde ansvar for planlegging og gjennomføring av operasjonene. Så bad de oss skaffe informasjon. Hvor var fienden? Hva visste vi om terrenget der vi skulle?

Hva med innbyggerne i landsbyene der, hvor stod de? Var ISAF vel ansett der, og hva med de afghanske styrkene? Hvilke kapasiteter hadde vi selv i området? Hvordan var forholdet mellom de lokale og Taliban? Kunne vi eventuelt få dem over på vår side?

Så bar det tilbake til G2-kontoret, der fem afghanere satte i gang med å innhente etterretningsinformasjon. De forhørte seg med politiet, med sikkerhetstjenesten, med andre offiserer.

Ute i landsbyen hadde de kontakter som hjalp dem i hemmelighet. Snart føk meldingene gjennom luften i det lille kontoret. «Taliban har x motorsykler og våpen i området, sies det», «informantene mine sier at …»

Teknologien var enkel. Afghanerne hadde en gammel pc, men nettet lå som regel nede. De hadde verken GPS eller avlyttingskapasitet. Noen ganger beundret vi dem for informasjonen de klarte å få tak i. De hadde ikke penger til å betale 40

informanter, midlene forsvant et eller annet sted på veien fra Kabul. For oss som skulle veilede dem, var dette irriterende, vi forsøkte å hjelpe dem med å bygge opp en god etterretningsenhet, men pengene kom ikke. Å snakke om det var sensitivt, så vi holdt det unna. Det hendte at vi stusset: Hvordan klarte de å skaffe så mye informasjon, uten å betale? Uten penger, ingen spioner. Hvem vil risikere livet sitt for ingenting? Og kan du tro at informasjonen folk gir deg, er sann, hvis du ikke betaler for den? Hva om de samme informantene også tipset Taliban?

Vi forsøkte så godt vi kunne å hjelpe til, gikk på kontoret og ringte andre ISAF-enheter, spurte hva de visste om området dit vi skulle.

Midt i operasjonsrommet hang et stort kart på veggen, der all informasjon ble plottet inn. Vi dekket kartet med gjennomsiktig plast, satte inn tegnestifter der viktige opplysninger var notert inn. Så ble situasjonen streket opp med tusj. De områdene vi kontrollerte, farget vi blå. Farlige veier og fiendtlige områder fikk fargen rød. Vi oppdaterte kartene fortløpende gjennom døgnet, mens Olav overfor afghanerne stadig terpet på hvor viktig det var med gode, pålitelige kart. Vi lærte dem opp i målestokker, angivelse av koordinater og hvordan man opplyste om posisjoner.

Når informasjonen var innhentet, skulle den analyseres og sammenfattes. Alt måtte være korrekt. Om vi tok feil, kunne våre menn bli drept. Jeg satt med Olav og oversatte: «Denne Taliban-gruppen opererer her», «de har den og den typen våpen», «de har forbindelser til denne andre gruppen», «her er hva de har gjort før». Noen ganger kom vi inn på bakgrunnen deres, hva de kjempet for, hva som oppildnet dem og hva de planla. Olav forsøkte å gi afghanerne råd av typen «dette er ikke 41

bekreftet, ikke legg for stor vekt på det». Eller: «Kilden her er ganske troverdig», «dette er viktig og bør prioriteres».

Samtidig ble det lagt planer i andre deler av brigaden. G1staben, som hadde ansvar for personell, planla hvordan folk kunne evakueres. G4-staben, som jobbet med logistikk, fant ut hvordan materiell og forsyninger kunne fraktes ut i terrenget.

G5 hadde ansvar for alt av operasjonsplaner utover 48 timer, mens G3 ledet de pågående operasjonene. G6 hadde ansvar for samband og la til rette for gode kommunikasjonslinjer. I tillegg kom seksjonen for religiøse og kulturelle saker, RCA, som hang seg på og planla taler og propaganda for å vinne folk i operasjonsområdet over på vår side.

G3-staben sammenfattet det hele i en operasjonsplan på tifemten sider, som jeg måtte oversette og bringe videre til Olav.

Mens timene gikk utover kvelden, ble jeg ofte sittende foran computeren i leiren med oversettingsarbeidet. Alle de militære uttrykkene og forkortelsene måtte være korrekte og forståelige for offiserer av alle nasjoner, noen ganger skulle det oversatte dokumentet sendes helt til ISAFs øverste ledelse. Jeg finpusset, slo opp ord og forkortelser mens natten falt på og det ble stille i leiren. Ble det for sent å reise hjem for å sove, måtte jeg finne meg en sovepose og en feltseng og overnatte i et telt i leiren. Å jobbe med disse etterretningsrapportene gjorde noe med meg. De handlet alltid om Taliban. Jeg leste om våpnene deres, om aksjonene, propagandaen, hvordan de stadig ekspanderte.

Det fylte hjernen min, og snart tenkte jeg på det konstant.

Da jeg begynte i jobben, hadde Taliban bare hatt tilhold sør i landet, men nå kom det rapporter om veibomber i vårt distrikt, skyting på våre soldater, Taliban-demagoger i våre lands42

byer. Slik jeg leste rapportene, ble sikkerhetssituasjonen verre for hver måned.

En episode fra Sar-e Pol-provinsen i sørvest i vårt operasjonsområde gjorde særlig inntrykk på meg. Taliban hadde kidnappet noen arbeidere fra en frivillig organisasjon, og vi måtte rykke ut for å redde dem. I G2-staben hadde vi fått inn opplysninger om at en kjent Taliban-kommandant stod bak. Det ble lagt planer for en operasjon. Jeg ble igjen i leiren, det var ikke plass i helikopteret, men en venn av meg ble med som tolk.

Da våre folk landet på stedet, begynte de å lete etter Talibankommandanten. De omringet et område, alle rapporter tilsa at han befant seg der. Så begynte de å søke. De lette og lette, men kommandanten var vekk.

Etter en stund fikk vi informasjon om at han hadde sneket seg gjennom beleiringen. Det hadde skjedd da våre styrker gikk mot landsbyen der han visstnok skulle befinne seg. På veien hadde de møtt noen gjetere med en saueflokk, og høflig sluppet dem gjennom. Det viste seg at en av gjeterne i virkeligheten var Taliban-kommandanten. Han var forkledd. For oss var dette en voldsom ydmykelse, vi hadde reist ut med hundrevis av mann, med biler og helikoptre og masser av våpen, og så hadde målet for aksjonen sneket seg ut som en enkel gjeter. Så flaut, så fornedrende. Å reise ut på operasjon hadde nå fått et større alvor. Før dro vi ut for å hjelpe folk, nå dro vi ut for å krige. Vi hadde alltid vært spent når vi etter noen dager med intens planlegging tok fram de skuddsikre vestene og satte oss i bilene, men nå visste vi at vi ville ligge i ukevis i felt, vekk fra familiene våre, og vi risikerte å kjøre på veibomber, såkalte IEDer. Hvor du satt i bilen, hadde 43

nå betydning for risikoen for å bli rammet. Vi tolker tenkte at setet inn mot veikanten var sikrest. Det hendte at jeg ble slått av en tanke om at jeg kunne dø, men jeg slo den vekk og sa til meg selv at jeg uansett ikke ville dø alene.

Beskyttelsesutstyret vårt var dessuten blitt bedre. Vi hadde fått jammere som kunne detektere telefonsignaler og hindre veibomber i å detoneres. Flere soldater beskyttet bilene når vi kjørte i konvoi, de var bedre trent og hadde flere typer våpen.

De lette bilene våre var erstattet med tunge, pansrede kjøretøy, de hadde top cover, en luke i taket der en skytter satt med mitraljøse. Amerikanerne begynte til og med å ta i bruk droner.

Det var på denne tiden alt begynte å bli annerledes.

11.

27. mars 2009.

Alarmen gikk i leiren. En afghansk soldat hadde stått i vakttårnet på den amerikanske siden, Camp Spann, og sett tre amerikanske soldater komme joggende. Himmelen var blå, og i det fjerne kunne man skimte fjell, mens amerikanerne løp forbi de lys beige kasernene.

Da de var om lag 30 meter unna, kløv den afghanske vaktsoldaten ned mot dem. Så løftet han våpenet og skjøt. Runde etter runde med kuler traff de tre amerikanerne. To falt blødende til bakken. Afghaneren siktet igjen og skjøt for å drepe, mens den 44

tredje amerikaneren styrtet brølende mot ham. Så ble også han skutt og drept. Til slutt rettet afghaneren våpenet mot seg selv, og trakk av.

Tre soldater, angivelig allierte i kampen mot Taliban, lå døde på bakken.

Skuddene falt bare noen hundre meter fra arbeidsstedet mitt.

Jeg hadde fri den dagen, men andre fra G2-staben dro raskt til drapsscenen og observerte. Da jeg var tilbake neste dag, holdt jeg og Olav oss i bakgrunnen mens afghanerne jobbet. De fant raskt ut at gjerningsmannen hadde etterlatt seg en telefon, og selv om den var knust, fikk de tak i data derfra. Så startet jakten på flere personer. Drapsmannen var infiltratør. Den afghanske hæren, ANA, drev massiv rekruttering av nye soldater, og systemet var blitt så åpent at Taliban hadde klart å lure folk inn på innsiden. I dette tilfellet hadde mannen hatt i oppdrag å drepe flest mulig straks han fikk sjansen. Rundt ham var et nettverk på flere mann, som det nå ble nøstet opp i.

Det aller mest skremmende var at det kunne være flere slike blant oss. Før hadde vi i hvert fall følt oss trygge inne i leiren, nå viste det seg at vi kunne gå rundt som levende mål. Vi kunne ikke lenger vite sikkert hvem som var venn, og hvem som var fiende. Denne utryggheten satte seg fast i meg. Jeg ble mer vaktsom, begynte å granske folk rundt meg og se etter mistenkelige tegn. De afghanske soldatene var så nye, de hadde akkurat startet treningen, vi kjente dem ikke. Når en slik ukjent mann stod foran deg med våpen, skulle du hilse blidt eller stikke av?

«Innsidetrusselen» ble et tema over hele landet. Angrepene spredte seg. Taliban lot sine folk rekruttere til hæren eller politiet, og rettet våpen mot kolleger når de minst ventet det. Det 45

ble sagt at så mye som ti prosent av rekruttene kunne være fiendtlige.

Vi som jobbet med etterretning ble kritisert. Hvorfor hadde ikke vi fanget opp dette? Da kritikken kom, svarte G2-sjefen tilbake: Hva kunne han gjøre når pengene som skulle tilfalle hans stab, ikke kom fram? Så stilnet også kritikken, for dette var sensitivt. Vi begynte uansett å bruke masse tid på å sjekke bakgrunnen til de nye soldatene. Jeg ble med ut på rekrutteringssentrene for å se hva slags siling soldatene gikk gjennom, og ble overrasket over hvor lett det virket å snike seg inn.

12.

En dag jeg skulle gå tilbake til kontoret etter lunsj, så jeg to menn komme gående over den store plassen. Det var varmt, sola stekte, og jeg så at de bar på hver sin sekk. Jeg antok at de hadde vært hos amerikanerne for å søke jobb.

Det var mange som kom og gikk i leiren disse dagene. Amerikanerne hadde utlyst jobber og skulle ansette nye tolker. Før hadde alle tolkene deres vært ansatt gjennom et selskap i Kabul, nå hadde dette selskapet åpnet kontor i leiren vår. Det fristet oss til å søke, lønnen var høyere. Amerikanernes tolker bodde dessuten bedre. Hos oss var vi 40 mann stuet sammen i to tyske militærtelt, vi svettet og slet oss gjennom sommeren, med temperaturer opp mot 45 grader. Når det var på det verste, pleide vi å legge oss i den svale skyggen under en bunker av betong og 46

kjøle oss ned. De amerikanske tolkene, derimot, bodde i luftavkjølte brakker. Mens vi måtte stille oss i kø med tallerkenene våre og få mat av en afghaner som kom kjørende med catering, fikk amerikanerne lunsj og middag i en velutstyrt messe. Mellom oss ble det sagt at hvis man var ansatt hos amerikanerne og gjorde en ærlig jobb, kunne man få greencard og bo resten av livet i USA. I flere dager så vi disse unge, håpefulle mennene som vandret rundt i leiren og gjennomgikk sjekker, tester og intervjuer, slik som disse to mennene som nå kom imot meg over plassen.

Jeg studerte dem med sola i ryggen. Den ene gikk i t-skjorte og jeans, og det var noe med øyet hans, jeg tenkte han var blind på det. Den andre hadde skjegg og bar på noen bøker, han myste mot meg.

Idet jeg passerte ham, møtte jeg blikket hans. I et øyeblikks innskytelse som jeg ikke kan forklare, følte jeg at noe var feil.

En kald, foruroligende følelse.

Jeg ble gående og tenke på det. Hvorfor reagerte jeg slik? Jeg var på randen av noe, mistenksom mot alle rundt meg. Jeg sa til meg selv at jeg måtte slutte å tenke slik. Sikkerhetssystemene til amerikanerne var gode, og jeg ville bli sprø av å gå rundt og mistenke folk.

Da jeg noen dager senere stod i kø for å spise, så jeg den samme fyren igjen. Han hadde fått sydd seg noen klær som lignet på en amerikansk uniform, med flagg på skulderen og det hele. Folk ved bordene gjorde narr av ham, «det var da voldsomt så raskt han tilpasset seg».

Han fortsatte å dukke opp i leiren noen dager, så forsvant han. Jeg forstod at han var sendt ut i landet på oppdrag, og at jeg, heldigvis, ville slippe å se ham igjen.

13.

Etter Olav kom Bjørn, en myndig offiser, politimann av yrke, med et sterkt ønske om å gjøre jobben rett. For ham måtte jeg oversette nøyaktig det som ble sagt, ikke mer, ikke mindre. Jeg ville gi mine innspill noen ganger, balansere og analysere, men Bjørn sa: «Nei, du oversetter nøyaktig hva de sier.»

En gang vi reiste til Meymaneh og skulle finne veien til den norske leiren, stoppet vi ved leirkjøkkenet, hvor det satt en gjeng soldater. Jeg løp ut og spurte dem om veien. Da tok Bjørn meg til side og sa: «Hva spurte du om, og hvem ba deg spørre om det?»

Min jobb var å oversette, mente han, jeg skulle gjøre som jeg fikk beskjed om og ikke spørre selv. Jeg ble irritert, jeg hadde hatt denne jobben i tre år nå og følte jeg kunne den godt, hvorfor skulle jeg bare repetere andres spørsmål? Men det var bare slik Bjørn var, strikt, tøff, bestemt. Jeg lærte mye av å studere ham. Jeg så hvor oppmerksom han var når vi stoppet ved veisperringer og når han snakket med afghanske soldater og politimenn, og jeg lærte å ta bedre vare på min egen sikkerhet. Jeg visste mye etter å ha lest etterretningsrapportene, men Bjørn visste mer.

En gang kom han hjem fra Norge med ring på fingeren, han var blitt forlovet. Selv hadde jeg også forlovet meg, etter afghansk tradisjon. Det betydde at min familie hadde besøkt familien til den jenta jeg ønsket meg, de hadde hatt diskusjoner, snakket sammen flere ganger over noen kopper te, og etter tre uker hadde den andre familien sagt ja. Faren min ringte meg med den gode nyheten en gang jeg var på oppdrag. Jeg hørte beskjeden og var lykkelig.

48

«Wow, er dere blitt forlovet begge to?» sa folk i leiren. «Dere må arrangere en fest!»

Så holdt vi lag i G2-stabens rom. Jeg lagde afghansk mat og Bjørn fikk tak i noen amerikanere som spilte for oss. Vi holdt en liten tale hver. Fin kveld.

Jeg husker at jeg og Bjørn en gang var ute i Baghlan-provinsen.

Vi reiste ut med fire ISAF-biler og et dusin soldater og etablerte oss på en høyde, hvor vi skulle hjelpe den afghanske hæren.

Om natten ble vi vekket.

«Våkn opp! Våkn opp! Det skytes fra toppen av fjellet!»

Jeg kastet på meg skuddsikker vest, støvler og hjelm. Sammen med Bjørn fikk jeg i oppdrag å gå over til de afghanske soldatene og høre hva som skjedde. Vi snakket med dem som ledet operasjonen, men kampene stilnet raskt, og snart hørte vi bare noen få skudd bak fjellet. Jeg var stuptrøtt og ville sove videre, men Bjørn satte seg ved den afghanske radiooperatøren og spurte ham ut om hva som skjedde. Selv hadde jeg forstått at trusselen var over, og radiooperatøren ville nok gjøre jobben sin i fred, men Bjørn fortsatte å spørre. Jeg forsøkte å si til Bjørn på en indirekte måte at vi forstyrret, at vi burde gå, men jeg var redd for at han ville tenke at jeg var trøtt og ikke orket å gjøre jobben min, så jeg satt bare og ventet. Det skjedde hele tiden slike små episoder der nordmenn og afghanere ikke helt forstod hverandre. «Bjørn, jeg tror kanskje det er best at vi kommer tilbake litt senere», forsøkte jeg å si, men jeg ville aldri ha sagt det rett ut: «Bjørn, vi forstyrrer her, vi må gå.» Så Bjørn satt bare der.

14.

Afghanerne kom jublende tilbake i leiren.

«Vi tok dem!»

De dro tre talibanere i håndjern ut av bilene.

De hadde vært på operasjon i Balkh, noen afghanske soldater var drept, men etter noen dager hadde våre folk klart å fange disse tre, to Taliban-soldater og en kommandant.

De ble slengt inn på et rom i leiren. Alle ville se dem, selv politisjefen i Mazar-e Sharif kom kjørende. Jeg ble bedt om å være med Bjørn og en svensk offiser inn i avhørsrommet. Først forsøkte jeg å nekte, jeg visste at talibanerne trolig kom fra et område nær min landsby, men da jeg likevel måtte bli med, tok jeg på meg solbriller for ikke å bli gjenkjent.

I det dunkelt belyste rommet satt Taliban-kommandanten rett foran meg på golvet. Synet gjorde meg nervøs. Det var første gang fienden kom så nært innpå meg. Han smilte uberørt, en kraftig, brunbarket mann med trimmet skjegg, knapt 30 år.

Politifolkene i rommet visste at han hadde vært involvert i drapet på to politimenn.

«Hvorfor gjorde du det?» spurte de.

Mannen svarte ikke stort, han sa bare at han var stolt av det han hadde gjort. Han sa at vi var okkupanter, at vi drepte uskyldige, og at det var legitimt å gjøre motstand mot oss, han ville gjort det samme igjen.

Motet og selvsikkerheten hans forbløffet meg. Jeg hadde alltid tenkt på talibanere som monstre, men dette var en helt vanlig bonde. Han fortalte kort hvorfor han hadde tatt til våpen.

Han hadde levd i fred i mange år, sa han, han hadde klart seg 50

selv uten myndighetenes innblanding. Så en dag var han blitt arrestert for å dyrke opium, «for ingenting», som han sa, og han var blitt satt i fengsel i to måneder. Etter det slapp han ut og han fikk aldri noen dom. Men så var han blitt arrestert på ny, fortsatt uten rettsprosess eller nærmere forklaring. Og så slapp han ut igjen. Etter dette hadde han for alvor blitt forbannet. Myndighetene, som før hadde latt ham drive med sitt, hadde grepet inn i livet hans på en måte som for ham virket helt vilkårlig.

Han hadde bestemt seg for å jage politiet og militæret vekk fra landsbyen sin for godt. Han anskaffet våpen og motorsykkel, og erklærte seg å være Taliban-kommandant. Unge menn i landsbyen hadde sagt seg villig til å jobbe for ham for et stykke brød, og slik oppstod det en milits.

Jeg fikk inntrykk av at mange Taliban-bander ble til på denne måten. De hadde ingen forbindelse til det egentlige Taliban, de var bare frustrert over korrupsjonen og vilkårligheten i det nye systemet. Det verste var at jeg forstod dem. Hva annet kunne denne mannen ha gjort? Han var fengslet uten dom.

Eventuelt, hvis det var sant at han hadde brutt loven og dyrket opium, hvorfor slapp han ut igjen? Det virket som om menn som ham ble mobilisert på Talibans side i frustrasjon over regjeringens udugelighet. Jorda de hadde var tørr og gold. Å tjene penger var vanskelig for dem, og når de ble utsatt for myndighetenes vilkårligheter, var det nesten logisk at de tok til våpen.

Jeg konsentrerte meg om å få alt han sa presist oversatt for offiserene. Jeg satt med notatboken foran meg, noterte poenger, forsøkte å være på mitt beste. Ingen justeringer, ingen balansering, bare budskapet ord for ord.

51

Ved kommandantens side satt en ung talibaner. Han hadde knapt fått skjeggvekst ennå. Han stirret ned i golvet og lot den eldre lederen ta seg av snakkingen. Jeg syntes at det var noe kjent med ham. Opptatt som jeg var av oversettelsen fikk jeg ikke studert ham så nøye, men etter hvert som avhøret forløp, forstod jeg at det var ham som hadde skutt politimennene, på kommandantens ordre. Han het Fawad.

I dagene som fulgte, ble jeg gående og tenke på denne gutten. En dag nevnte jeg ham for moren min. Jeg husket vagt at vi for noen år siden hadde vært på besøk hos noen slektninger av henne, og at de hadde en gutt som jobbet i huset. Han var ikke eldre enn åtte-ni år den gangen. Det er ikke et ukjent fenomen at velstående familier på landsbygda får fattiggutter til å gjøre enkle jobber for seg. Disse guttene har få muligheter.

De går ikke på skole. For å tjene litt til livets opphold går de med vann til dyrene, vasker i huset og gjør hagearbeid. Noen ganger får de betalt, andre ganger får de bare mat og klær.

Da jeg senere besøkte disse slektningene igjen, forhørte jeg meg om denne gutten, og om det kunne stemme at han het Fawad. Det viste seg å være riktig. Gutten som hadde passet dyrene, hadde vokst opp, anskaffet våpen og blitt en farlig mann.

Han må ha blitt inspirert av Taliban-kommandanten. Som soldat kunne han løsrive seg fra fattigdommen og få seg god mat når han ville. Ble han sulten, var det bare å banke på nærmeste hus og kreve noe å spise. Han kunne stoppe biler langs veien, rane og plyndre, og hevde at han gjorde det i Guds navn siden han jaget de vantro ut av landet. Han var analfabet og hadde aldri fått gå på skole, nå ble han fraktet til byen for å tilbringe årevis i fengsel.

15.

24. juli 2009.

Et minne fra denne tiden. Jeg var på nattevakt, en ny ordning vi hadde innført nå som Taliban var mer aktive enn før og vi måtte holde høyere beredskap. Brått ringte telefonen min. En oppskaket svensk offiser ba meg komme til porten. I bilen forklarte han hva som hadde skjedd. Svenskene var tatt i bakhold på ringveien ved Balkh. Taliban hadde først åpnet ild fra den ene siden av veien, og da svenskene rettet våpnene dit, skjøt de i stedet fra den andre siden. En RPG-rakett traff svenskenes bil.

De hadde klart å områ seg, og innkalte forsterkninger fra den afghanske hæren. Så presset de angriperne tilbake.

Da jeg og svensken ankom stedet, myldret det av uniformerte soldater og politi i mørket. Trafikken ble dirigert forbi.

Jeg var eneste tolk på stedet, og ble sendt rundt på oppdrag. Vi stod med kikkerter og studerte stedet hvor talibanerne hadde skutt fra. I mørket kunne vi skimte noen jorder. Kornet var høstet og aksene stod gulbrune igjen. Bak der igjen var det busker og trær, men ikke lenger tegn til talibanere. Vi ventet.

Da det første lyset kom, gikk vi ut på jordene for å lete etter falne. Jeg ble sendt med som tolk. Det var et farlig område, det kunne være hva som helst der ute, som miner, veibomber, eller etterlatte talibanere. Soldater stod på veien og holdt øye med oss og ga oss støtte.

Etter en stund fant vi det første liket, en skjeggete mann som var skutt i magen. Siden fant vi noen flere, men det ble sagt med sikkerhet at det var én igjen. Gjemte han seg mellom buskene? Hadde han klart å rømme? Et sted vi gikk forbi, kjente 53

jeg en svidd, kvalmende sterk lukt. Jeg rotet i asken med foten, og der fant jeg et våpen. Så ropte jeg til de andre: «Her er han!»

Talibaneren hadde gjemt seg i en høystakk. Da høyet tok fyr, var han blitt brent levende.

16.

En sommerkveld i 2010 kom jeg til Meymaneh, som skulle bli mitt nye arbeidssted. Et håndskrevet skilt møtte meg i porten, «OMLT Camp Griffin». Bak der ledet en gruslagt vei til noen hvite metallbrakker, noen store trær og et telt med gym og arbeidsrom. Camp Griffin var innrammet av en tjukk mur og avgrenset fra leiren til de afghanske soldatene i brigaden som vi i opptreningslaget skulle veilede.

Jeg var blitt forespurt i Mazar-e Sharif om jeg kunne ta den nye jobben. Det skulle opprettes en ny brigade i Nord-Afghanistan, og den jeg jobbet med, skulle flyttes hit. Vi som hadde vært der som tolker, ble bedt om å bli med videre. Jeg vurderte å takke nei, jeg var akkurat blitt forlovet og mislikte tanken på å dra fra forloveden og familien. Jeg tenkte dessuten på Meymaneh og Faryab-provinsen som farligere. På den annen side var jeg blitt kjent med nordmennene nå, og jeg kjente afghanerne i brigaden, og de sa at de trengte meg.

Jeg gikk rastløs rundt i den nye leiren hvor jeg nå skulle bo døgnet rundt. Vi ble innkvartert to-tre i hver brakke. Alle forsøkte å komme i orden, skaffe seg en dyne og en pute eller andre ting de manglet, og gjøre seg kjent i leiren.

54

Etter en tur i matsalen ble noen av oss sittende på tv-rommet og drikke te. Kjente fjes fra «terp village» i Mazar-e Sharif dukket opp. Det var gjensynsglede. Vi hilste spent på dem som var nye.

Da kom en mann inn og slengte fra seg bagen. Det var han jeg hadde sett den dagen på den store åpne plassen i Mazar-e Sharif, han som hadde gitt meg den foruroligende følelsen.

Jeg lot som ingenting og hilste pent.

«Qais.»

«Samir her.»

Straks jeg var ute av rommet, lette jeg opp noen jeg stolte på, og spurte lavt: «Den tolken, Samir, ble ansatt av amerikanerne for noen måneder siden. Hva gjør han her?»

«Han jobber her.»

17.

I Meymaneh rykket jeg oppover i hierarkiet. Jeg skulle jobbe med Gustav, en kraftig, avslappet og klok svensk oberst som var opptreningslagets øverste sjef og dermed brigadesjefens rådgiver, eller «mentor» som vi kalte det.

Etter den faste, daglige morgenbriefen gikk vi hver morgen til brigadesjefens kontor. På vei inn passerte vi sekretæren hans, som hele tiden behandlet en strøm av henvendelser. Gustav kunne stoppe der og spørre: «Er han i godt lune i dag?»

Så gikk vi forsiktig inn på brigadesjefens kontor, et stort rom 55

med oransje lenestoler og sofaer av plysj. Der satt han i uniform bak et massivt skrivebord. Brigadesjefen var stor som en bjørn, sterk og sindig. Jeg ble stolt hver gang jeg så ham. Han beviste at vi afghanere kunne være like storvokste som utlendingene.

«Er det greit at vi kommer nå?» spurte Gustav høflig, og brigadesjefen gryntet eller viste tegn med armen til at vi skulle sette oss.

Han satt med to telefoner i hendene. Om han la på den ene, ringte den andre. Han dirigerte en brigade på 3000 mann, alt gikk gjennom ham. Var det blitt problemer oppe i Ghormach, ringte offiserene derfra og ba om råd. Skulle det legges planer for nye operasjoner, ble de først drøftet med ham. Og om han ikke satt i telefonen og ga ordre om dette, ga han instruksjoner til styringen av forretningsimperiet han eide på si, med bensinstasjoner, eiendommer, et stort hotell og hester til buzkashi, en tradisjonell afghansk sport. Oppi alt dette holdt han styr på sine 15 barn, fordelt på to koner.

Allerede i tenårene hadde han vervet seg til mujahedin, og blitt herdet av hæren som hadde satt seg opp mot Sovjetunionen.

Soldatene hans respekterte og fryktet ham. Han hadde forbudt dem å røyke, snuse eller snakke i telefonen når han var til stede, og det ble strengt overholdt. De snakket nervøst seg imellom når de ventet i kø for å komme inn til ham med sine ærend, som å spørre om perm, ymte frampå om forfremmelse eller be om hjelp.

Brigadesjefen snakket ofte om trening, men bevegelsene hans var langsomme. Hadde vi et viktig møte i byen, kunne du finne ham rolig snakkende i telefonen fem minutter etter at møtet skulle ha begynt. Når han til slutt ankom, åpnet han 56

møtet i «Guds navn». Så introduserte han seg selv og gikk rett på de sakene han ville løse. Han holdt seg til det store bildet og var sjelden nøye med detaljene. Han husket ikke alltid hvilken bataljon som var hvor, og pleide å si til meg før møtene: «Om jeg sier noe feil, så rett på det i oversettelsen din er du snill.»

I følge med ham dro Gustav og jeg på møter på høyeste nivå i provinsen. Et møte var om sikkerhetssituasjonen, ledet av guvernøren i Faryab. Der satt politiledere, grensepoliti, etterretningsmenn, amerikanere fra ISAF og nordmenn fra stabiliseringslaget.

På kommandantmøtet, Commanders Conference, utvekslet brigadesjefen fremtidige planer med andre militære ledere, grensevakter og politi.

Jeg satt lyttende og forsøkte å være årvåken og presis i oversettelsen. Jeg var bevisst på at feil fra meg kunne skape misforståelser og ødelegge forholdet mellom ISAF og afghanere. Det var spesielt ett spørsmål jeg hatet: «Kan du si det en gang til?»

Jeg avskydde det. Om jeg fikk det spørsmålet, ble jeg sittende ukonsentrert og lytte til meg selv, analysere språket mitt, finne ut hva jeg gjorde feil. Jeg ville snakke klart, enkelt og tydelig. Det fantes andre, mer erfarne tolker som forsøkte å snakke som en brite eller amerikaner, men utlendingene forstod dem ikke. Du kan sikkert finne ti ord som betyr «god», men for en utenlandsk offiser med engelsk som andrespråk, er det best å oversette det til «good». En kollega av meg hadde pugget hele ordboken, virket det som. Ham ga vi kallenavnet «dictionary».

Han var så god i engelsk at utlendingene ikke forstod ham, ordene hans var for avanserte.

Selv la jeg ofte notatboken foran meg på bordet, skrev ned 57

poenger og satt tålmodig og hørte resonnementene ut, for deretter å oversette. En vanlig feil var å bryte inn i samtalene, «vent, la meg oversette». Da ville man forstyrre. Jeg lærte meg å vente ut samtalene, notere lange argumenter og konsentrere meg om å huske det viktigste. Om mentorene da ville vite mer, kunne jeg gå tilbake til notatene, forklare og utdype. Konsentrerte du deg om de første setningene som ble sagt og forsøkte å huske dem, ville du glemme alt det som kom etterpå og miste tråden.

Jeg var selvlært, hadde ingen kurs eller utdanning som tolk, men nå tolket jeg for høytstående gjester. Å jobbe med dem var en ekstra utfordring. De kom utenfra og snakket om andre ting og med annen sjargong, terminologi og aksent enn dem jeg jobbet med til daglig. Jeg måtte strekke meg, men hadde begynt å trives med det.

«Hvilket universitet har du gått på?» spurte nestkommanderende i ISAF meg etter at jeg hadde tolket for ham på et møte med journalister og tv-kameraer til stede.

«Jeg har aldri studert, Sir», svarte jeg.

Han var overrasket.

«Du har aldri gått på universitetet, og likevel sitter du her og tolker på toppnivå i ISAF?» Jeg hadde begynt som 19-åring. Nå var jeg 23 år og sikker på meg selv. I begynnelsen hadde jeg hørt kolleger snakke bak ryggen min: «Se på den lille gutten som jobber med nordmennene.» Slikt hørte jeg ikke lenger. «Qais, sist jeg så deg var du bare guttungen, nå er du blitt voksen», sa en kroat jeg møtte igjen da jeg var med brigadesjefen på et møte i Mazar-e Sharif.

Afghanerne visste at jeg var «brigadesjefens tolk», som de sa, og betraktet meg som en mulig kontakt til utlendingene. De 58

stoppet meg og spurte om alle slags råd og tjenester, om jeg kunne skaffe dem soveposer, militærstøvler eller annet utstyr utlendingene hadde som var bedre enn deres eget.

«Jeg er veldig svak», sa en eldre afghansk soldat som stoppet meg på vei fra matsalen. «Jeg trenger noen tabletter.»

«Ja vel, er du syk?»

Jeg forsøkte å høre hva slags tabletter han trengte.

«Jeg er ikke syk. Jeg er bare svak i seksuell forstand.»

«Slike tabletter har vi ikke, og vi snakker heller ikke så mye om det», svarte jeg ham og lo. Han hadde antatt at jeg kunne skaffe Viagra. Jeg klarte siden aldri å holde meg alvorlig når jeg traff ham, alltid på det samme stedet etter middag.

18.

27. juni 2010.

Vi satt i et møte. Gustav fikk en tekstmelding, rakte opp hånden og spurte om han kunne bryte inn.

«Jeg fikk akkurat en melding. Det har vært en hendelse med en veibombe i Almar, fire nordmenn skal være drept.»

Vi var i det bunkerlignende, vindusløse operasjonsrommet hvor all viktig informasjon ble utvekslet. På veggen over oss hang kartet vi stadig oppdaterte mens vi gjorde oss kjent i vårt nye område. Midt i rommet satt brigadesjefen stoisk, omringet av sine viktigste medarbeidere. Rundt dem satt noen ISAF59

menn og deres tolker. Det spredte seg en hvisking i rommet.

Noen snakket lavt til hverandre. De afghanske offiserene var herdet og vant til tap, men dette gikk inn på dem.

«Hvilken tragedie», sa Gustav kort da vi gikk over til opptreningslagets kontor etter møtet.

Snart ble han oppholdt i en rekke telefonsamtaler. Han gikk til og fra mellom brigadesjefen, etterretningsfolk og nordmenn fra det norske stabiliseringslaget, PRT-et, som lå et annet sted i byen. Det var der de avdøde hadde jobbet. Vi merket at nordmennene var i sorg. De var sjokkerte, sinte, stresset og engstelige.

At noen kjørte på en veibombe, var ikke nytt. Afghanske soldater ble stadig drept, og rundt om i leiren kunne vi se representanter fra kontoret for kulturelle og religiøse saker komme med kister som de døde ble sendt hjem i. Det spesielle nå var imidlertid at fire ble drept på en gang, og at det rammet nordmennene, med alt deres beskyttelsesutstyr og deres aktsomhet.

«Hvorfor er dette så ekstremt vanskelig for dem?» spurte en afghansk offiser etter å ha sett nordmennenes sorg. Han var overrasket over alle journalistene som kom og alle sikkerhetsforanstaltningene de innførte. «Amerikanerne lider jo slike tap hver eneste dag», kommenterte han.

En nordmann forsøkte å forklare: «USA har 250 millioner innbyggere, Norge har bare fem millioner. Dette er for oss som om amerikanerne skulle ha mistet 200 mann.»

Det ble også snakket om at en av de drepte, Trond Bolle, hadde hatt en spesiell stilling blant dem. Jeg hadde selv aldri jobbet med ham, men det hadde noen av mine kolleger. Da vi hørte at han hadde jobbet i Afghanistan i flere perioder, ikke bare et par kontingenter som de fleste andre, fikk vi stor respekt 60

for ham. Dette var en mann som hadde gjort en innsats for landet vårt, og til og med ofret livet for det.

Fra operasjonsrommet snappet jeg raskt opp noe de afghanske offiserene snakket om etter hendelsen. Jeg hørte det ble sagt allerede da Gustav orienterte dem første gang.

«Slik går det når de drar ut alene, uten å informere oss.»

De sørget over de drepte, men de var samtidig irritert over at nordmennene dro på operasjon alene uten å informere sine afghanske samarbeidspartnere. Det var en løpende diskusjon rundt dette. Alle visste at utlendingene før eller siden skulle reise hjem, og at ansvaret for sikkerheten måtte overlates til afghanerne selv. Operasjonene måtte derfor i større grad koordineres. Afghanerne måtte tas med på råd om sikkerheten i sitt eget land. En del av offiserene var kritiske når utlendinger dro av gårde alene. Nå blusset diskusjonen opp igjen, som internt snakk mellom afghanere. De mente at det først og fremst var dem som kjente terrenget der ute, de hadde best informanter og de fnøs av utlendinger på tur.

Det ble aldri tatt opp offisielt med nordmennene eller skrevet ned i noen rapport, og det var heller ikke konsensus om at nordmennene hadde gjort en feil, men de mest bastante offiserene hadde en oppfatning om at de kunne ha fått informasjon fra sine nettverk som i beste fall kunne ha forhindret tragedien.

Jeg tok fram notatboken og skrev noen linjer om det jeg hørte. En gang vi var alene, nevnte jeg det for Gustav. Han lyttet nøye og tok notater. Kanskje tok han informasjonen videre til stabiliseringslaget, i alle fall ble det etter dette mye snakk om koordinering og felles operasjoner. Uansett var det hele en 61

avsluttet sak. Fire nordmenn var døde, og etterpåklokskap ville ikke vekke dem til live.

Jeg stod med tårer i øynene og så kistene bli båret inn i flyet som skulle ta de falne hjem. Det norske flagget stod på halv stang. Jeg lyttet til talene og sørget med de gråtende nordmennene. Jeg følte at jeg var nær dem. Vi kjørte i de samme bilene, spiste sammen og gikk i de samme militærbuksene. Vi var født i hvert vårt land, men delte oppdraget. De døde var også mine kolleger.

19.

Etter Gustav kom Kristian, en seriøs, diger norsk oberst som tok alt rundt seg med stort alvor. Han sparket raskt en av tolkene, uten at vi forstod hvorfor. Jeg ble bedt av de andre om å spørre ham hva som hadde skjedd.

Vi var redde for jobbene våre. Stadig nye kolleger fikk fyken på dagen uten at vi helt forstod hvorfor, og dette hadde vi alltid i bakhodet. Én tolk, for eksempel, hadde brukt et ord offiseren hans ikke forstod. Når han skulle forklare ordet, brukte han 50 nye ord som offiseren heller ikke kjente. Da følte vi som satt i rommet at noe alvorlig var på gang. Tolken var engelsklærer og godt kvalifisert for jobben, men han forsvant på dagen.

En annen tolk var respektert blant oss for sin «sweet english».

Han hadde jobbet for amerikanerne i fem år, men en gang 62

hadde offiseren hans bedt ham vente utenfor et kontor og han hadde i stedet gått inn. Han fikk et kvarter på seg til å pakke og dra.

En tredje tolk klaget på varmen i teltene, mangel på senger og dårlig lønn. Tyskerne ga ham fyken.

Vi hadde kontrakter, men vi var ikke organisert og kunne kastes ut på dagen uten nærmere begrunnelse.

Hva så med denne gangen?

Jeg spurte Kristian. Han forklarte at vi skulle være «som rør».

«Når vi sender noe inn i røret, må vi være sikre på at nøyaktig det samme kommer ut igjen», sa han. «Sender vi en stein inn i røret, må vi vite at det kommer en stein ut igjen og ikke en papirball.»

Hvis oversettelsen kom feil ut, sa han, ville det bare forvirre.

Forholdet mellom ISAF og den afghanske hæren kunne ødelegges.

Vi satt og nikket til det Kristian sa, litt forskremt alle sammen. «Ja, selvsagt», medga vi, «det er slik det henger sammen».

Tolken som ble sparket jobbet for mentoren som var nestkommanderende i opptreningslaget. Det ble en diskusjon om hvem som skulle ta hans jobb. Siden han som var sparket, var pashtuner, og det var få slike blant oss, ville offiserene velge en ny pashtuner.

Med det falt valget på Samir.

20.

«Hvor er du fra, Samir?»

Vi satt med tekoppen i tv-rommet hvor vi alltid kom sammen etter jobb. Jeg forsøkte å få vite mer om ham som nå skulle bli min nærmeste kollega.

«Hvor er du vokst opp, Samir? Hvor bor familien din?»

«Det kan jeg ikke svare på.»

«Hvorfor?»

Han sa at han ville beskytte seg.

«Vi er alle på lag, vi må kjenne hverandre», sa jeg, «vi er mange tolker her. Vi andre snakker om familiene våre».

Jeg ville vite hvem jeg hadde rundt meg. Samir likte det ikke.

Han ble irritert og forlot rommet.

Elham, romkameraten hans, kritiserte meg.

«Qais, det der har du ingenting med.»

Jeg forsøkte å forklare.

«Vi som sitter i dette rommet, snakker om familiene våre, hvor vi bor, vi jobber tett sammen, og da synes jeg alle bør fortelle litt om seg selv. Men greit, glem det.»

De andre kjente jeg. Jeg hadde jobbet med mange av dem i Mazar-e Sharif eller møtt dem underveis. Jeg var trygg på dem.

Samir var annerledes, han var ny og ubeskrevet. Han var en streber, offensiv og intens. Jeg la merke til at han hele tiden forsøkte å gjøre seg til venns med offiserene. Om vi var ute i felten kunne han uoppfordret gjøre små tjenester for dem, slik som å re opp sengene eller pusse skoene deres. Kanskje ønsket han å vise initiativ. Skulle han møte opp et sted, kom han ti minutter før for å være sikker.

64

Kom vi gående fra hver vår side i leiren med hver vår offiser, hilste han «hello Sir» og trakk seg unna, liksom for å markere at de skulle få rom for seg selv og at han ikke lyttet til samtalene. «Hva i huleste er det du driver med», sa jeg lavt til ham en gang han stod slik. Selv var jeg vant til å se på offiseren som en kamerat, en likeverdig.

Samir forvirret meg. Noen ganger kom han gående i afghanske klær med skjerf og sandaler som en annen religiøs pashtuner, andre ganger møtte jeg ham i militærbukse og en rød, norsk landslagstrøye som han hadde fått i gave av en offiser. Han forsøkte hele tiden å utveksle gaver, sendte til og med små presanger med til offiserenes barn når de dro hjem på ferie.

Jeg fortsatte å stille ham spørsmål om hvem han var og hvor han var fra, men han svarte aldri. Den ene dagen kunne han si at han kom fra Mazar-e Sharif, den neste var han fra Kandahar.

Han kunne si at han var gift, eller at han var enslig. Alle spørsmål om privatliv snakket han vekk. Han satt som en fremmed blant oss og hørte alt vi sa. Det plaget meg.

Jeg forstod etter hvert at han hadde familie i Chemtal, et fattig pashtunsk distrikt der Taliban stod sterkt. For oss var det et av de farligste områdene å operere i. Pashtunerne hadde bygget opp Taliban, og det var i pashtunske områder vi slet mest med å få fotfeste. Ikke det at etnisitet i seg selv betydde så mye, som tadsjiker hadde jeg venner av alle etnisiteter, og i begynnelsen visste jeg ikke engang at Samir var pashtunsk.

Når han snakket om ISAF, lyttet jeg nøye og forsøkte å finne ut hvilke holdninger han hadde. Det hendte at han roste de norske offiserene og alt de gjorde for landet vårt, men andre ganger baksnakket han dem. En gang jeg satt foran brakka med 65

noen kolleger, kom han irritert hjem fra felten og mumlet om nordmennene: «Jeg skal pisse i de blonde skjeggene deres.»

En kveld jeg kom tilbake fra jobb, hørte jeg at Samir hadde hatt med to fremmede på besøk i leiren. De to mennene hadde gått rundt og sett seg om. Han hadde sagt at de var slektninger av ham. Jeg lurte: Kunne fremmede virkelig gå rett inn i leiren vår uten id-kort?

En gang vi hadde fått lønn, så jeg Samir stille seg opp og vente på den norske offiseren. Jeg lurte på hva han pønsket på, så jeg fant et påskudd for å bli stående, jeg også. Jeg så at Samir trakk et ark ut av lomma og ga det til nordmannen. Det var visst cv-en til fetteren hans, han med det blinde øyet. Samir ville tydeligvis skaffe ham jobb.

Da en norsk offiser kom tilreisende for å gjennomføre den faste, halvårlige sikkerhetssjekken som skulle sikre at vi var til å stole på, forsøkte jeg å ta opp mine mistanker.

«Dere burde ikke stole på alle tolker», sa jeg.

«Nei vel? Men du vil vel at jeg skal stole på deg selv, eller?»

«Det vil jeg.»

«Mener du at du er den eneste her som er til å stole på?»

«Nei», sa jeg, «jeg er ikke den eneste. Men jeg ville heller ikke føle meg trygg hvis dere stolte på enhver person».

Han spurte meg grettent tilbake: «Hvis du mener at jeg skal stole på deg, burde jeg ikke da behandle alle andre på samme måte?»

Det endte selvfølgelig med at Samir gikk lei. Han klaget på meg til Kristian. Hadde jeg rett til å spørre ham ut i tide og utide, lurte han på. Jobbet jeg kanskje med etterretning? Nei, svarte 66

Kristian. «Qais er bare en vanlig tolk». Han kalte meg inn til seg og ga meg en irettesettelse. Han sa at Samir følte at spørsmålene mine var ubehagelige. Jeg fikk beskjed om å slutte å forfølge ham.

21.

Jeg diskuterte med en venn.

«Den nye norske mentoren begynte for bare tre uker siden», sa han, «og nå pakker han allerede for å dra hjem på ferie!»

Vennen min mente at de seks månedene de norske offiserene var i Afghanistan, var for lite til å lære landet å kjenne. Mentorene, som vi kalte dem, skulle komme inn i jobben, gjøre seg kjent med kolleger, lære seg operasjonsområdet og forstå afghanerne, alt dette på et halvt år. På dette halvåret skulle de også ha to ferier i hjemlandet på to uker hver. Ikke før hadde de kommet i gang, så skulle de dra igjen. Arbeidet ble ikke effektivt.

De norske mentorene nevnte det selv også noen ganger. De ville gjerne ha vært lenger i landet når de først var kommet i gang. Offiserer fra andre land, som USA og Storbritannia, holdt ut lenger. Men seks måneder? På den tiden rakk de vel knapt å oppdage hvor vanskelige afghanerne var å samarbeide med.

Jeg fulgte opp resonnementet til kompisen min: «Hvis han skal fly til Norge på onsdag, må han tilpasse seg tidssonen, justere sovingen sin som de pleier, så i realiteten vil han begynne å forberede seg allerede på lørdag. Og så vil han 67

være i Norge to uker. Og når han lander her igjen, vil han være så trøtt at han ikke engang orker å svare når telefonen ringer.

Så vil han justere seg gradvis tilbake, og først etter noen dager kan vi oppdatere ham på alt det som har skjedd mens han var borte.»

«Herregud», sa vennen min. «Håpløst!»

22.

Jeg var blitt en av veteranene i opptreningslaget. Nye offiserer kom til meg og ba om råd. «Hvordan er han?» kunne de spørre når vi var på vei til å møte en av afghanerne de skulle jobbe med. «Hvordan kan jeg få et best mulig forhold til ham?»

De hadde landet i en fremmed kultur, og for å få jobben gjort måtte de bygge tette, gode relasjoner til de afghanske offiserene de skulle veilede. En misforståelse eller ubevisst fornærmelse kunne ødelegge alt. Selv om de hadde vært i Afghanistan før og tatt et kurs eller lest seg opp på landet, var de ikke forberedt på dette.

Mentorene satt i stekende varme og forsøkte å forstå ting rundt seg, på guvernørmøtene søndag morgen kunne det være 40–45 varmegrader. De forsøkte å følge med mens en liten vifte roterte i taket. «Hva ble sagt nå?» spurte de, «hva diskuterer de?»

En gang ville de ha med seg brigadesjefen i badstua for å bygge relasjoner med ham.

«Brigadesjefen naken i en badstue? Glem det!» svarte jeg dem.

68

De gjorde hele tiden små kulturelle feil. De kunne snakke nedsettende om afghanere som var til stede eller stille spørsmål ved om det egentlig var så lurt å faste under ramadan.

En gang en afghansk offiser i en nøkkelrolle hadde bedt sin norske mentor med hjem til seg, ble jeg med som tolk. Vi satt og spiste og snakket om dagligdagse ting, da det ble nevnt at afghaneren hadde to koner. «Å være her langt borte fra familien, er slitsomt for meg», sa nordmannen. «Kanskje jeg kunne få en av konene dine?»

Det var åpenbart sagt som en spøk, men om jeg hadde oversatt det, ville det vært en katastrofe. Samarbeidet mellom dem ville vært ødelagt for alltid. Jeg måtte glatte over det som ble sagt, men siden jeg visste at andre mennesker også lyttet og de kunne engelsk, måtte jeg også legge inn ord som «kone» i oversettelsen. Jeg diktet opp noen setninger om at nordmannen syntes det var slitsomt å være borte fra kona. Til afghaneren sa jeg på dari: «Det var ikke akkurat det han sa, men det kan vi snakke om etterpå.»

Straks vi var ute, sa jeg til nordmannen: «Still aldri en afghaner et slikt spørsmål igjen.»

Jeg begynte å holde små orienteringsmøter om afghansk kultur.

Vi kunne samle en liten gruppe offiserer i møterommet, hvor jeg gikk gjennom de vanligste feilene. Jeg lærte dem å hilse, hvordan man snakket til kvinner, og hva som ble ansett som god oppførsel under de afghanske høytidene. Jeg forklarte dem at brigadesjefen hadde 15 barn, men at det ikke var noe de trengte å legge stor vekt på. Jeg anbefalte at de ikke drakk vann foran noen som fastet, og at de aldri, aldri måtte snakke om sex.

69

Den afghanske hæren, ANA som vi kalte den, var en sak for seg. For mange år siden hadde Afghanistan hatt en annen hær, en som fulgte det russiske systemet. Nå ble en ny hær bygget opp etter ISAFs prinsipper, men det var fortsatt rester av den gamle hæren i systemet, og mange offiserer hadde erfaring fra sovjethæren. De kunne ha god militær utdanning og solid erfaring, og de var vant til å jobbe med mentorer, for de var blitt veiledet på samme måte av russerne. Mange av dem hadde vært i Russland for å studere. De hadde reist dit i 18–20-årsalderen, og der hadde de drukket alkohol og hørt om kjærester og skilsmisser. Opplevelsene derfra hadde gjort dem liberale.

Nå skulle de jobbe sammen med en annen gruppe offiserer, som hadde bakgrunn som hellige krigere i mujahedin. De hadde ført en religiøs krig mot Sovjetunionen i fjellene. De hadde levd av våpnene sine og et stykke brød, og de var lukket for nye ideer. Holdningene deres kunne minne om Talibans. Det burde man ikke si det til dem, rådet jeg, men mange av dem hadde ganske ekstreme holdninger. Det beste var å være forsiktig med hva man sa, for hvis man som nordmann lot det falle noen ord om en samboer eller et barn utenfor ekteskap, kunne mujahedin-offiseren føle at nordmannen begikk synd. Da kunne samarbeidet strande.

I tillegg til disse fantes det også en tredje gruppe menn i den nye hæren. De var unge afghanere uten krigserfaring. De delte ikke de eldre kollegenes opplevelser, men hadde vervet seg fordi de trengte en jobb. De var som meg vokst opp med krig og hadde fått litt utdanning, og nå skulle de lære seg soldatyrket.

Det var et skjørt samarbeid. Offiserer som i årevis hadde kriget mot hverandre og forsøkt å drepe hverandre, skulle nå jobbe 70

sammen. Det enkleste var å holde fortiden helt unna, men hver og en av dem hadde også et behov for å bearbeide minner og snakke om sine erfaringer. Nølende forsøkte de å nærme seg hverandre. I en enhet jeg jobbet med hadde lederen russerbakgrunn, nestlederen mujahedin-bakgrunn, og nummer tre var helt ny. Jeg hørte dem erte hverandre.

«Vi bygde i det minste skoler, mens dere raserte dem», kunne lederen si, men nestlederen svarte tørt: «De var ikke særlig solid bygget.»

På vei gjennom leiren til møter i brigaden kunne jeg brife de norske mentorene om hvem de kom til å møte. «Den ene offiseren har lang militær bakgrunn og er fordomsfri», kunne jeg si, «men vær forsiktig med kollegaen hans, han har mujahedinbakgrunn og du må være varsom med hvilke temaer du tar opp.»

Min egen oppgave, slik jeg så den, var å balansere relasjonene. Jeg måtte få dem til å forstå hverandre. Jeg hadde studert dette spillet fra første dag på jobben, og forsøkt å se hva som skilte vestlig og afghansk kultur. Å være tolk var mer enn å oversette setninger og ord, det var å lese situasjoner, forutse neste trekk og tolke subtile uttrykk og koder. Jeg var en kulturell bro.

23.

Hvordan fortonte dette seg for de norske offiserene? Der jeg først bare hadde sett for meg å skrive Qais historie ufiltrert som en ghostwriter, en rask og enkel jobb som jeg kunne gjøre på tre måneder, forstod jeg etter hvert at det var mer krevende og at vi måtte oppsøke flere personer.

Etter et halvt år med ukentlige samtaler hadde Qais åpnet seg mer og mer. Vi satt i timevis og snakket, jeg med en bærbar pc på fanget, og han ofte med en Red Bull i hånden, som syntes å virvle opp hukommelsen hans og ta ham ut på lange, uavsluttede digresjoner. Noen ganger gikk han ut på golvet for å dramatisere en situasjon, spille den ut, mens jeg satt med tastaturet og forsøkte å forstå den riktig.

Det plaget meg imidlertid at historien manglet de faktaopplysningene som en dokumentarbok er så avhengig av. Det hele hadde foregått i militæret, en lukket organisasjon, og til dels i etterretningsmiljøer.

Dokumentene var gradert. Det var ingen skriftlige kilder vi kunne søke innsyn i og bygge historien rundt, ingen eksakte tall, datoer eller bekreftelser. Qais pleide å si at han hadde vært så oppslukt av jobben og av å forstå alt som skjedde rundt ham, at han ikke hadde festet seg ved slikt. Hans minner fra seks intense år fløt over i hverandre. Han husket hendelser og kunne ofte gjengi dem i detalj, men ikke når de skjedde.

Han hadde skrevet noen stikkord i noen notatbøker underveis, men de hadde han senere brent. Han forklarte at han ville glemme det som hadde skjedd og unngå at notatene falt i feil hender. Å notere fra lukkede møter i brigaden hadde dessuten blitt et sensitivt tema i seg selv.

Det hjalp at Qais hadde tatt vare på en bunke anbefalingsbrev fra offiserene han hadde jobbet med. Til dels var de tørre bekreftelser av ansettelsesforhold og kopier av hverandre, men etter hvert som årene gikk og Qais ble en erfaren og respektert medarbeider, kunne man ane at mentorene hadde jobbet med formuleringene. «Providing outstan72

ding professionalism and consistent high reliability as a terp», kunne det stå, eller «showed remarkable talent discussing sophisticated issues». Qais ble omtalt som «smart, energisk, lojal og genuint fullendt». Han hadde en «positiv holdning» og en «fin sans for humor».

Etter som årene gikk, ble attestene lengre. De vektla i stadig større grad Qais’ rolle ikke bare som tolk, men også som kulturell rådgiver.

«Han har fungert som min guide til afghansk kultur», skrev en offiser. En annen opplyste at Qais’ tolkearbeid «involverer mer enn bare å oversette det som faktisk sies, han tolker også tonen eller sentimentet som noe blir sagt i».

Der en militær enhet ellers er hierarkisk oppbygd og alle kjenner sin rang, fremstod Qais’ rolle, slik den ble beskrevet i disse brevene, som en anomali. Gjennom sin spisskompetanse og plassering i systemet ble han en person med en viktigere posisjon enn hans posisjon skulle tilsi.

Han hadde omformet rollen sin til å bli en konsulent, en fri spiller.

Kanskje følte offiserene at dette fraværet av rang var befriende, de hadde vel også behov for en lokal fortrolig som alltid var til stede og som de kunne senke guarden overfor.

Attestene hadde datoer, og siden Qais’ minner ofte var knyttet til offiserene han jobbet med, kunne vi dermed tidfeste minnene hans til halvårsperioder. Med det var det mulig å tegne opp en tidslinje over opplevelsene, med Qais sine gradvise opprykk og nye erkjennelser. Til sammen utgjorde dette en dannelseshistorie, en fortelling med trekk av det man i litteraturen ville kalt en «bildungsroman». Ikke minst var datoene gode som utgangspunkt for å søke opp de større hendelsene som Qais fortalte om, og som i noen tilfeller var omtalt i ISAF-dokumenter lekket til Wikileaks og publisert på nettet, eller i medieomtaler fra de landene som var involvert (noen av datoene er lagt inn i historien, satt i kursiv).

73

Det manglet likevel biter av informasjon. Det var ting Qais ikke husket, så klart, men det var også ting han hadde lurt på, men aldri fått vite. Det var derfor vi begynte å oppsøke menneskene i historiene. Vi tok kontakt med tolker han hadde jobbet med. Mange av dem hadde nå fått opphold i Norge for sin egen sikkerhets skyld, og bodde rundt om i landet hvor de skulle integreres i kommunene. Vi sporet også opp offiserene bak anbefalingsbrevene. De var spredt rundt om i verden, mange av dem jobbet fortsatt utenlands. Flere av dem holdt en lav profil, de hadde jobber der man holdt seg unna sosiale medier og skydde offentligheten. Noen takket nei til å møte oss. Kanskje var de redde for å gjøre noe dumt. Å snakke om sensitive hendelser i en bok kunne kanskje for noen sette fremtidige opprykk på spill. Andre var villige til å møte oss. De hadde hatt et nært forhold til Qais, og ville gjerne hjelpe ham med å lappe sammen minnene sine, lære sannheten om hva han hadde vært med på og slå seg til ro med det. Kanskje var de også selv interessert i å få dokumentert det de hadde tatt del i.

Jeg var med Qais på disse gjensynsmøtene med kameratslig kaffedrikking og rekapitulering av felles minner. Jeg satt som stenograf i bakgrunnen og forstod at de var knyttet sammen i et fellesskap vi sivilister aldri helt ville forstå. De hadde vært i stor fare sammen, de hadde stått i utfordringer og overvunnet konflikter, og de hadde levd sammen døgnet rundt i måneder av gangen. I sine familiers fravær, hadde de hatt hverandre. De språklige og kulturelle forskjellene som skilte dem, var underordnet de sterke opplevelsene de delte. For offiserene virket det dessuten som om det var viktig å beholde en forbindelse til Afghanistan og afghanere, som de tross alt hadde fått et hjerte for.

Offiserene, som vi møtte i Norge og Sverige, var noen tiår eldre enn Qais. De var robuste, gråhårede menn med den type intelligens og autoritet som får en forfremmet til forsvarets høyeste stillinger. Der Qais hadde fungert som deres kulturelle rådgiver i Afghanistan, hadde 74

de nå blitt hans rådgivere i Norge, en rolle som syntes å korrespondere med det ordet Qais ofte brukte om dem, «mentor».

For å supplere Qais’ fortelling, og i noen tilfeller fordype den eller bringe inn andre perspektiver, ba jeg dem om lov til å sitere noen av dem i denne boken.

24.

En norsk offiser forteller: Som mentor skulle jeg etablere et godt forhold til brigadesjefen. Da må man ha noen felles ting å prate om, og jenter er jo en av dem. Men det er en stor forskjell fra den vestlige norske måten å prate om dette på til den afghanske. Når jeg uttrykte meg på engelsk på en måte som ikke var verd å oversette, måtte Qais redde situasjonen med å oversette innen de normer som mottakeren syntes var akseptabel. Slik berget han meg. Og en gang en annen norsk offiser, som var en viktig samarbeidspartner for brigadesjefen, plumpa uti det og dro en morsomhet som på norsk er uproblematisk, men som i Afghanistan traff kjernen i den afghanske manns æresfølelse, da tok Qais, snartenkt som alltid, og hentet inn dette og oversatte det innen det akseptable. Det er et godt eksempel på den spesielle rollen Qais og andre tolker hadde for oss i perioden. Det var en spesiell jobb vi hadde, og vi var utsatt hvis slike bananskall oppstod.

I den utrygge afghanske verden kan det for afghanere være 75

farlig å ha samme tolk for lenge, slippe for mange for nært inn på seg, for det kan tenkes at noen på et tidspunkt blir fristet til å la seg bruke. Qais var imidlertid en betrodd tolk for brigadesjefen, og hadde sikkert vært det ennå hvis vi hadde vært der.

Det ble snarere et problem å bruke en annen tolk, for da ble samtalen på et annet nivå, siden man ikke nødvendigvis stolte på tolken. Å dele noe som kan være skadelig med noen du ikke kjenner, kan være livsfarlig.

Når du er så avhengig av en person som jeg var av Qais i sekssju måneder, kommer du nært innpå og blir godt kjent, på godt og vondt. Når du får et sånt forhold og i tillegg har felles opplevelser, opplevelser som bare vi har, som er vanskelig å fortelle andre, betyr det at du resten av livet vil ha noe felles, og når de opplevelsene også har risiko i seg, sitter det lenge i.

Vi hadde nok … følelsen av risiko er subjektiv, noen kan oppleve noe som risikofylt, mens andre ikke gjør det, men vi opererte nok noen ganger med et så høyt risikonivå at det var heldig at det gikk bra. Det var små marginer noen ganger. Og går det galt i Afghanistan, da blir du drept.

Fire av de fem ledende afghanske offiserene som vi jobbet med, ble senere drept. Den femte ble skutt, men overlevde.

Samtlige av dem vi jobbet med i de afghanske sikkerhetsstyrkene, ble også drept. Vi har delt måltider med dem, møtt familiene, hatt barna deres på fanget – rett etterpå er de drept.

Hadde noen av angrepene skjedd på en litt annen tid, ville vi trolig vært sammen med dem. Vårt konsept var nemlig å være med brigadesjefen dit han skulle. Vi var der alltid. Det er ganske fantastisk hvor fort man tilpasser seg risikoen og ikke tenker på den før etterpå, etter en stund. Men følelsen av å leve med risiko ligger der likevel, og Qais har levd i det miljøet 76

hele tiden. I ettertid ser jeg at jeg bidro til å øke risikoen ved måten jeg jobbet på, sammenlignet med flere av de andre. Vi tok større sjanser, så enkelt er det.

Opprørere er merkelige greier. Et område i Darzab, vest i Afghanistan, hadde vært under opprørernes, eller Talibansidens, innflytelse lenge. Det var skyting nesten hver dag, svenske team lå der oppe. Plutselig en dag fikk vi beskjed om at det var inngått en avtale med opprørerne om at de skulle overgi seg. Det fantes et program som knyttet penger til det å slutte som opprører. En kveld ble det skutt som fanden på ISAF-styrkene, og neste dag skulle de overgi seg. Vi fløy inn og var med på denne overgivelsen. Så kom de frem, disse opprørerne, og overleverte våpnene og fikk penger. Og så fikk de utlevert våpnene igjen, justerte skuddretningen så de ikke skjøt på oss, og ble erklært å være på vår side.

Den natten stod jeg vakt fra klokka to til tre. Vi ble akterutseilt, helikoptre kom ikke på plass, og vi var uten mulighet til å komme vekk, og jeg stod på vakt og så denne mannen som dagen før hadde vært opprører og gjort seriøse forsøk på å ta livet av oss, stå med våpen tjue meter unna. Det er ingen trygghetsfølelse som sprer seg da.

Sett fra Norge, når man ikke er oppi det, er dette ganske sprøtt. Det var det også, men risikoen var del av jobben. Risikoen ble ikke lammende, men vi hadde stor respekt for den, og lite ble overlatt til tilfeldighetene.

En annen gang var jeg og Qais med brigadesjefen til hans hjemmeområde i Takhar-provinsen. Det var langt unna der vi ellers opererte. Jeg spurte ikke Qais hva han syntes om å dra dit, men jeg mente, og jeg antar at han også mente, at det var innenfor marginene. Vi var to ganger på slike turer og ble gjes77

ter i afghanske hjem. For meg var det skjellsettende. Jeg var der ikke bare som ISAF-offiser, men også som en gjest blant afghanere. Jeg hadde ikke afghanske klær, så jeg kjøpte et antrekk og bestilte kniv hos noen lokale håndverkere som smidde en til meg, og jeg hadde Helmand-turban. Jeg kunne nok gått som en talibaner, hvis det ikke hadde vært for høyden …

Det var ikke sikkerhet der, sikkerheten lå i at afghanerne ikke ville oss vondt, selv om vi visste at folk, at Taliban, kunne ønske det hvis de fant ut at vi var der. Vi rekognoserte en fluktvei ut av vinduet på baksiden av hotellet, og jeg hadde et tau som jeg kunne knytte Qais i. Det farligste i en slik situasjon ville være å miste tolken, så jeg bandt ham fast i utstyret og sørget for at jeg dro ham med meg hvis han snublet og datt. Tolken ble en livsforsikring, og jo høyere risiko, jo større livsforsikring.

25.

«Hvis dere vil ha nøkkelen til paradiset, så bli med meg og be!»

Samir ropte mot oss. Han var på vei til moskeen. En gjeng av oss satt utenfor brakkene og slappet av.

«Du får be, du, så deler vi belønningen», ropte en av oss, Ali, tilbake.

Samir snudde seg mot oss.

«Ikke tull med islam. Tenk over hva du sier. Hvis du ikke ber, vil du brenne i helvete.»

78

«Greit det», svarte Ali, «jeg brenner i helvete, du slipper. Ikke tenk på meg».

Enten hadde vi bare ikke lagt merke til det før, eller så hadde Samir og romkameratene, Elham og Rameen, fått større interesse for religion i det siste. På rommet hadde det vokst opp en stabel med islamske bøker som de satt og leste i om kveldene. De spilte av prekener på bærbar pc. «Mulla Elham», som vi hadde begynt å kalle ham for spøk, ville til og med dra med meg inn på rommet for å se et klipp av en preken. Han mente visst at jeg ville bli overbevist av det.

Ved fire-fem-tiden om morgenen vekte de Rasool og Ahmad og ropte «opp! Opp! Tid for bønn!» enda de veldig sjelden ville være med. Og når de skulle forklare noe, hadde de begynt å snakke gjennom koranvers. Vi andre satt på tv-rommet og så fotball eller filmer fra Holly- og Bollywood, men de mente at vi heller burde se noe afghansk eller religiøst. Det ble til og med en krangel om parabolantennen. Vi satte den opp for å få inn utenlandske filmer, men de tok den ned igjen.

Da vi feiret ramadan sammen og skulle bryte fasten, hadde vi fått tak i en kokk. Han spurte hva vi ønsket å spise, og noen av oss var enige om å få laget dashi med bønner. Før maten var det bønn, men noen av oss avsluttet bønnen tidlig og gikk for å spise. Da vi satt ved bordet, kom Samir og vennene hans inn og begynte å klage på maten. Den var ikke laget på rett måte, sa de. Det ble krangling. Under ramadan skal man være rolig og verdig, men nå ble det i stedet ufred. Noen av oss tok med maten ut.

I begynnelsen hadde vi holdt sammen som en familie, men nå ble vi mer og mer splittet opp. Noen av oss hadde jobbet sammen i Mazar-e Sharif og kjente hverandre derfra, vi 79

hadde møttes utenfor arbeidstiden og drukket alkohol sammen.

Samir, Elham og Rameen hadde jobbet i kandaken og i Ghormach sammen, og kjente hverandre derfra. Når de gikk for å be, satt vi igjen i leiren.

Jeg er oppdratt som muslim. Faren min mener riktignok at politikk og religion ikke må blandes, og jeg har aldri vært så flink med fasten og fredagsbønnen, men muslim er jeg. Noen opplevelser i arbeidet gjorde meg imidlertid mer skeptisk med årene.

Et oppdrag i Baghlan-provinsen, for eksempel. Vi var i et område som vi like før hadde tatt tilbake fra Taliban. Jeg stod med nordmennene mens en gjeng afghanske smågutter samlet seg rundt oss.

«Hvorfor er han kristen?»

De pekte på den ene nordmannen og ba meg oversette.

«Jeg er født i en kristen familie», svarte han.

«Hvorfor konverterer du ikke til islam?»

«Jeg er født kristen, vokste opp i en kristen familie og tror på Gud.» Guttene lo og smilte.

Det kom flere til, også eldre gutter.

«Og du. Hvorfor jobber du med de vantro?» spurte de meg.

«Det finnes ingen annen jobb for meg», sa jeg. «Jeg bryr meg ikke om hvor de kommer fra. De forsøker å skape fred og stabilitet.»

Ettersom de fortsatte med dette småpratet, spurte jeg dem tilbake.

«Hva vet dere egentlig om islam, og om de kristne?»

«De lager pornofilmer», sa en.

80

«Hvordan vet du det?»

«Jeg så det selv.»

«I så fall har du syndet, for det er ikke lov i islam. Pass dine egne saker.»

Da vi ruslet videre rundt i landsbyen, kom vi i prat med en møller.

«Disse menneskene her …», sa han med lav stemme, «jeg vet hva som er sant og usant, men hvis jeg kritiserer dem og sier det jeg mener, kan jeg bli drept».

Siden kom guttene som hadde spurt oss ut, tilbake og begynte å følge etter oss.

«Fortell hvor du bor!» ropte de til meg. «Vi vil gjerne komme på besøk!»

Jeg følte meg utrygg.

Jeg sa til de norske offiserene at jeg ikke visste hva denne gjengen kunne finne på. Vi bestemte oss for å dra derfra. Vi hastet mot bilen mens guttene fulgte etter oss og ropte.

En gang jeg var hjemme på perm, kom onkelen min på besøk med noen venner fra landsbyen. De ble sittende og snakke om alle i landsbyen som skulle på hajj i Mekka det året. Å reise på pilgrimsferd er ikke uvanlig for velstående afghanere, men jeg visste at mange av disse hadde fattige slektninger.

«Koranen sier at man skal hjelpe fattige slektninger først», sa jeg til onkelen min.

Hele opplegget virket for meg å være rent sløseri. Jeg visste hvor hardt disse menneskene jobbet på åkrene sine. Nå skulle de sløse bort 4000-5000 dollar på en to ukers reise.

«Onkel», fortsatte jeg, «bør ikke noen snakke til disse familiene? Skolen i landsbyen er fattig, den mangler alt av utstyr.

81

Kunne de ikke heller brukt pengene sine på å oppgradere skolen?»

«Hva snakker du om, du som jobber for utlendingene?» sa han. «Tror du alle tenker som deg? Når du sier slike ting, spotter du folks religiøse følelser.»

Han påstod at jeg hadde forandret meg. Han mente å se at jeg var påvirket av nordmennene jeg jobbet med.

«Si aldri noe slikt når du er i landsbyen», tordnet han. «Da vil de steine deg.»

Jeg sa ikke mer. For meg var dette enda et eksempel på at religionen ble misbrukt. Jeg ville leve slik jeg selv ønsket, jeg ville verken skade eller ydmyke andre, men respektere dem uansett religion, bosted eller hudfarge. Jeg ville ikke la meg diktere av folk som mener deres egen tro er den eneste rette.

Afghanistan er et muslimsk land, men det var et muslimsk land også for 40 år siden, da foreldrene mine var unge. På den tiden kunne gutter og jenter gå på samme skole. Kvinner kunne jobbe, og jenter kunne gå uten hijab. I dag blir kunnskapsløse menneskers følelser og sinn misbrukt med religiøse og politiske formål. De som står bak, er ofte fra utlandet, for eksempel fra Pakistan og Saudi-Arabia. De leder landet vårt ut i mørke.

Med tiden kom jeg til at det var umulig å være den «gode muslimen» som var løftet opp som et ideal for oss. Man skulle be fem ganger hver dag, unngå å se på tv, unngå å se på jentene eller dra på hotell. Det ble påstått at hvert blikk på en jente var et seksuelt blikk, men for meg var det feil, jeg kunne lett se på kvinner uten å bli opphisset, for jeg så dem som personer.

Og når jeg i tillegg så disse angivelig «gode muslimene» flørte, snakke med kvinner på telefonen og håndhilse og spise ved 82

samme bord som dem de kalte «vantro», besluttet jeg at jeg ikke ville være en god muslim, men bare et godt menneske. Og jeg kom fram til at hvis landet vårt skulle utvikle seg videre, måtte vi afghanere for en liten stund glemme religionen og konsentrere oss om å bygge landet.

26.

Qais’ romkamerat Ahmad forteller: Qais mente at Samir var mistenkelig, og kom til meg og snakket om det. «Ahmad, prøv å unngå kontakt med den fyren, vær forsiktig», sa han, men jeg var ikke så interessert. Jeg var usikker. Jeg visste at Qais hadde tenkt på dette lenge, og hadde ventet med å fortelle det. Han ble skuffet og frustrert da jeg ikke trodde på ham.

Jeg hadde kjent Samir lenger enn ham, vi hadde jobbet sammen for amerikanerne første gang i Camp Spann rundt mars 2009. Jeg fikk inntrykk av at han var en morsom fyr. Han laget seg en enkel uniform, en greie av fløyel eller noe slikt, det så pussig ut. Folk tullet med ham og sa at han var gæren, men det ga han blaffen i. Han var vennlig mot alle. Jeg hadde ikke så mye med ham å gjøre, men en stund jobbet vi sammen på et prosjekt der vi intervjuet og registrerte nye soldater. Vi tok fingeravtrykk av dem og scannet øynene deres. Amerikanerne ønsket å vite mer om soldatene, hvem de var og hvor de kom fra. Registreringen var del av dette.

83

Senere møtte jeg Samir igjen i Meymaneh. Da hadde han forandret seg. Han var ikke lenger den samme bajasen. Han hadde lengre skjegg og virket roligere og mer religiøs. Når folk spøkte med ham slik de hadde gjort før, holdt han seg bare helt rolig.

Det var to grupper av tolker, de på bataljonsnivå og de på brigadenivå. Vi som jobbet i brigaden startet på jobb samtidig og gikk sammen til lunsj, så vi hang mye med hverandre og ble gode venner. Samir, Elham og Rameen jobbet i bataljonen, eller kandaken som den ble kalt. Samir holdt seg litt unna Qais.

Han var avventende og ville sjelden henge med ham. Når de to snakket sammen, ble det formelt og stivt. De pratet bare om arbeidet.

Mentorene hadde et godt inntrykk av Samir. Han var punktlig. Han kom til avtalene 10-20 minutter før tiden og satt og ventet. Han var rolig, leste bøker og ba. Han smigret mentorene, når de dro på ferie sendte han med gaver til barna deres.

Han gjorde også andre ting for å lette livet for dem, for eksempel kunne han spørre om de hadde skitne klær som trengte å vaskes. En gang så jeg ham rydde og rengjøre gårdsplassen utenfor kontoret deres.

En gang laget han ramadanfrokost til oss. Han vekket alle klokka tre om natten og gikk rundt og banket på dørene våre.

Da hadde han laget alle måltidene ferdig. Det var en fin gest, for vanligvis måtte vi skaffe maten selv. Kanskje han ønsket å stå fram som et godt eksempel?

Mentorene anså ham som en dyktig oversetter og en tillitvekkende person, men når de ikke hørte noe, kunne han håne dem og kalle dem «kafir». Noen ganger sa han at utlendingene ikke hadde kommet til landet for å gjøre Afghanistan godt, men 84

at de var der for sin egen del og for å fremme sin egen agenda.

Han mente at muslimske land aldri hadde kommet godt overens med USA. En morgen jeg var tidlig oppe og skulle ut på en operasjon, kom Samir bort til meg. Jeg pusset tennene og skulle dusje. Han spurte om jeg skulle be. Han ba morgenbønn, og det var stort sett bare han som var oppe så tidlig. Jeg svarte at jeg skulle ut på et oppdrag og måtte forberede meg. Da begynte han å spørre meg ut. «Hvor skal du?» «Når kommer du tilbake?» Slike ting.

Vi hadde fått ordre fra mentorene om ikke å snakke om slikt, ikke engang til venner. Tidspunkt for avreise og retur skulle vi holde for oss selv. Samir visste det, likevel spurte han meg ut.

Det reagerte jeg litt på. Jeg syntes også at det var underlig at han stilte meg personlige spørsmål, slik som hvor jeg bodde, hva adressen min var, telefonnummeret mitt … Det ville vært greit å spørre en venn om slike ting over en kopp te, men hvorfor avbrøt han meg og spurte om det på dari når jeg var midt i en diskusjon med mentorene om afghansk kultur?

Jeg husker at vi var sammen på en operasjon i Darzab. Da ba han mentorene om å få dra hjem for å forberede bryllupet sitt.

Operasjonen var forlenget med en uke, og det begynte å haste for ham. Han tagg og bad om å få dra. «Jeg må dra, jeg skal gifte meg om en uke.» Det var snakk om et helikopter som han kanskje kunne få ta, det skulle komme med forsyninger. Samir sa imidlertid at han ville ordne seg selv. Han ville reise via land, på veien. Det var farlig. Det var en lang reise gjennom Talibankontrollerte områder. Han ga seg likevel ikke. «Jeg må reise», sa han. «Jeg ordner meg selv, jeg finner en drosje.» Jeg hørte hvordan han maste. Han satt utenfor teltet og bannet: «Disse vantro morrapulerne lar meg ikke dra … de tror jeg blir drept hvis 85

jeg reiser.» Jeg spurte ham om det ikke egentlig var for farlig.

Taliban skjøt jo fra bakketoppene. Men nei, det syntes han ikke.

Det forbløffet meg at han var villig til å ta en slik risiko. Han kunne dø, men virket likegyldig. «Jeg sverger», sa han. «Jeg drar hvis jeg får tillatelse.»

Selv om jeg ikke delte Qais’ bekymring, la jeg merke til at Samir alltid fulgte med på morgenbriefen. Hvem som skulle oversette der, var organisert i en turnus. De som ikke var oppført, hadde ikke noe der å gjøre. Likevel møtte Samir daglig opp og tok notater. Jeg antok at han gjorde det for å øve seg på språket og få et bedre vokabular, han var jo nylig forfremmet til jobb i brigaden. Men månedene gikk og han fortsatte å gå på disse møtene, der det ble avgitt rapporter om utviklingen. «Den og den veibomben er gått av, to sivile er drept», og så videre.

Jeg lurte på hvorfor Samir satt der og skrev ned detaljene.

27.

«Hold kjeft, Qais», sa vennene mine når jeg ble for oppslukt av alt som skjedde rundt meg. Vi satt i lange diskusjoner og snakket om fremtiden, forsøkte å forstå hvor landet vårt var på vei.

«Ta lønnen din, Qais, og lev livet!» sa de. «Du kan uansett ikke forandre noe. Du er ikke en dritt!»

De stod utenfor og så ikke hele bildet. Jeg var for dypt inne i det til å slutte å bry meg.

Jeg satt i bilen på vei ut på oppdrag og lot blikket vandre over 86

landet. Jeg så på landsbyer, på jorder, på folk vi passerte. Veien fremover ledet ikke til «det nye Dubai» som faren min hadde trodd, i stedet så det mørkt ut.

Jeg var fortsatt tidlig i 20-årene. Jeg burde vært student og sittet over bøkene. Jeg burde fordypet meg i afghansk historie og lært alt det jeg hadde lurt på som liten. I stedet var jeg ute i felten i en uoversiktlig verden. Faren min satt hjemme og trodde vi i ISAF ville ordne opp og at alt ville gå bra.

«Vi skal ha noen brød.»

Mannen på det støvete, forblåste markedet i Ghormach-distriktet stirret på meg. Vi hadde kommet i konvoi, to militære biler. I gaten lå søppel. Esler ruslet rundt oss. Den turbankledte mannen med langt skjegg kikket skeptisk bort på oss mens han stekte brød og solgte dem.

«Jeg har ingen brød, dessuten tar jeg ikke dollar», sa han.

Jeg antok at han så på oss som inntrengere. Jeg ba de norske soldatene som fulgte meg om å røre litt på våpnene så han kunne se at de støttet meg.

«Jeg skal ha brød, og jeg vil kjøpe dem her», sa jeg.

Så slengte jeg penger på bordet og tok de brødene jeg skulle ha.

Folk vendte seg mot oss og jeg forstod det ikke. Da jeg var ny i jobben var denne provinsen, Faryab, fattig. Veien var knapt fremkommelig, men sikkerhetssituasjonen var god og det var orden i byene. Så var veiene blitt asfaltert. Skoler og sykehus var bygget. Mulighetene for å drive forretning var forbedret. Jeg kunne se at folk hadde fått en bedre levestandard.

I tillegg hadde det kommet flere soldater for å holde orden.

Da jeg begynte, var stabiliseringslaget lite og enkelt utstyrt. Det 87

var få amerikanere og bare en håndfull politifolk, mens den afghanske hæren bare hadde hatt ett kompani med et hundretalls soldater her. Så hadde vi kommet hit med en hel brigade på 3000 mann. Hundrevis av amerikanere var blitt sendt hit, grensepolitiet hadde opprettet en bataljon, og i tillegg var det kommet afghanske etterretningsfolk. I bakhånd hadde vi også spesialstyrker og luftstøtte fra ISAF. Likevel ble sikkerhetssituasjonen verre.

En kveld var jeg i Sheberghan og skulle hjem. Jeg dro til busstasjonen og fant en drosje av den typen som flere passasjerer deler.

Det mørknet. Jeg visste at veien kunne være farlig om natten, så jeg tilbød meg å betale for en ekstra passasjer så vi kom oss av gårde.

På veien ble vi liggende bak en amerikansk konvoi. De kjørte sakte og slapp ingen biler forbi. Alle visste at det var slik amerikanerne kjørte. Det var noe herk. Da sjåføren forsøkte å kjøre forbi dem, rettet amerikanerne våpen mot oss, og han måtte legge seg bak igjen.

«Disse amerikanerne, disse vantro, har invadert oss», sa sjåføren irritert. Han raste fra seg og skjelte dem ut, og da han var ferdig, snudde han seg mot meg, som satt i framsetet, og sa: «Ikke sant? Du vet vel best, du som jobber for dem?»

Jeg krympet meg. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å skjule at jeg jobbet for utlendingene. Før jeg kom til drosjen, hadde jeg bedt ISAF-konvoien slippe meg av på et øde sted, jeg hadde skiftet til sivil og til og med byttet drosje på vei til busstasjonen.

Hvordan kunne sjåføren likevel ha sett det? Hva var det med jobben min som var så vanskelig for vanlige afghanere å forstå?

Jeg prøvde å føyse det vekk, snakket meg rundt det og avviste 88

at jeg jobbet for ISAF, mens de andre i bilen fortsatte å kakle om amerikanerne, okkupasjonen og regjeringen de foraktet.

Jeg ble svett av å høre på dem. Opphisselsen deres gjorde meg kvalm.

Da vi var framme og jeg skulle gå, var telefonen min borte.

Jeg passet alltid godt på den. Jeg spurte de andre.

«Unnskyld, har noen av dere sett telefonen min?»

En av dem var på vei vekk. Jeg ropte etter ham.

«Hei, vent, har du sett telefonen min?»

Han ble forbannet.

«Står du der og beskylder meg for å ha stjålet telefonen din?»

Det ble intenst. Jeg kom i krangel med de andre passasjerene.

Da klarte jeg ikke å holde meg lenger: «Det dere satt og snakket om der i bilen, det var … bullshit.»

Telefonen fant jeg aldri igjen.

En annen gang hadde jeg vært i Charsang, min barndoms landsby. Jeg satt i en drosje med åtte–ti andre passasjerer på en humpete vei mot byen. Da vi passerte nabolandsbyen, begynte noen å snakke om en skuddveksling som hadde funnet sted der.

«Hva var målet?» lurte én.

«ISAF», svarte en annen. «De ville skade ISAF.» «Jeg hører det er mange ISAF-soldater i området nå», var det en som sa.

«Det stemmer», sa en av dem som satt i baksetet, en diger analfabet som jeg aldri hadde likt. «Eller hva tenker du om det, Qais?»

Ryktet om jobben min hadde nådd landsbyen. Jeg fikk lyst til å stoppe drosjen og hoppe av, men det ville bare ha bekreftet mistanken deres.

89

Å holde ISAF-jobben hemmelig hadde blitt en alvorlig ting.

Vi hørte stadig om tolker som ble truet eller kidnappet. Taliban gikk rett på dem og krevde at de skulle si opp jobbene sine. Om de ikke gjorde det, satte de press på familiene deres.

En tolk vi kjente bodde rett ved leiren vår i Mazar-e Sharif.

En dag ringte talibanere ham opp og sa at faren hans var kidnappet. «Si opp jobben din og overgi deg, hvis ikke dreper vi faren din», sa stemmen i telefonen. Da tolken i stedet gikk til politiet med saken, ble faren hans drept.

Hvis jeg var på jobb og noen spurte meg hvor jeg var fra, ga jeg dem en falsk adresse i en fremmed by.

Jeg gikk med solbriller for ikke å bli gjenkjent.

Jeg var forsiktig med hva jeg sa selv til min nærmeste familie.

Hadde jeg fått en gave fra nordmennene, en bok med bilder, viste jeg den fram og forklarte: «Dette er en bunad», «her feirer de 17. mai», men jeg snakket minst mulig om jobben.

Jeg ga beskjed til lillebroren min om alltid å låse ytterdøren hjemme. Han hadde en tendens til å la den stå åpen når han ventet besøk. Kom han for sent hjem, skjelte jeg ham ut.

Hvis jeg hadde satt meg ned og forklart familien min det hele, «dette er hvor landet vårt er på vei akkurat nå», ville de kanskje ledd av meg. Jeg visste mer enn folk rundt meg. Jeg følte meg innvidd noen ganger. Andre ganger kunne jeg tenke: «Er det bare meg, eller går alle rundt og føler på dette nå?»

Jobben handlet ikke lenger bare om lønn, jeg måtte holde på den for å ta vare på min egen sikkerhet.

Som tolk for brigadesjefen hadde jeg innsyn i mengder med gradert informasjon. I det ene øyeblikket satt jeg på etterretningsmøter, i det neste satt jeg på byen med en kompis. Jeg 90

måtte konsentrere meg og være svært nøye med hva jeg sa. Selv andre tolker, mine nærmeste kolleger, tiet jeg for. Jeg visste så mye. Operasjoner, planer, hvilken statsleder som skulle komme på besøk neste dag. Hvis jeg var på restaurant eller i drosje, snakket jeg ikke om jobben i det hele tatt. Jeg fryktet for at folk på nabobordene skulle høre hva jeg sa. Når venner spurte meg om jobben, ga jeg tegn til dem om å droppe temaet. Var jeg i Mazar-e Sharif, unngikk jeg å ta drosje hjem, og hvis det likevel var helt nødvendig, skiftet jeg drosje og ba den sette meg av et stykke hjemmefra, så ingen skulle se hvor jeg bodde.

«Herregud, Qais», sa vennene mine. «Ikke vær dum. Hva kan en enkelt sjåfør gjøre? Blant alle de tusener av mennesker som finnes i en by?» Men jeg ville være sikker.

Hvis fem-seks venner skulle på piknik for å grille og spille fotball, tenkte jeg på rømningsveier. «La oss klatre opp på det fjellet!» kunne de si, men jeg stoppet dem: «Dette er et fremmed sted.» «La oss snakke med dem!» kunne de foreslå når vi møtte noen, men jeg sa: «Man kan aldri vite hvem de er.» Vennene mine irriterte seg over meg. De syntes at jeg var blitt annerledes.

En gang på veien mellom Meymaneh og Mazar-e Sharif stoppet vi på en kro for å spise. Der hørte jeg en mann snakke i telefonen på et afghansk språk jeg ikke forstod. Jeg plukket opp ordene «ANA» og «ISAF». Med det begynte jeg å tenke: Kunne han være en agent? Røpte han oss? Var han selvmordsbomber?

Jeg orket ikke maten.

Man visste aldri hvor fienden var, det var problemet. En gjeter, en soldat, en mann som solgte epler på gaten – alle kunne være Taliban-informanter. Jeg hørte snakk om at 85–90 pro91

sent av alle butikkeiere rapporterte til dem. Når vi ba om hjelp, snakket de oss etter munnen. Straks vi var ute, anga de oss.

En gang stod jeg i et vakttårn i Ghormach og så ut over landskapet. Det var stadig kamper rundt leiren og døde kropper ble båret inn, men nå var det solnedgang og stille, og en norsk løytnant spurte om jeg ville bli med opp i vakttårnet og ta kaffekoppen der. Vi klatret opp og så på solnedgangen. Vi kunne se i alle retninger. Tørre fjelltopper. Landsbyer av grå små hus med flate tak. Lysene ble tent for kvelden.

«Hva ville du gjort hvis du skulle sikre stabiliteten i dette området?» spurte nordmannen meg.

Jeg tenkte meg om en stund før jeg svarte.

«Jeg ville fått tak i den største bulldoseren i verden og jevnet hele stedet med jorden.»

28.

Det var under en morgenbrief vinteren 2011 at det toppet seg.

Vi satt i operasjonssenteret. En offiser orienterte brigadesjefen om det viktigste som hadde skjedd det siste døgnet. Snart kom turen til G2-stabens redegjørelse. Jeg så at Samir tok opp notatboken og begynte å skrive noe. Hva gjorde han her egentlig?

Ifølge turnusen var det min tur til å tolke. Hadde mentoren hans bedt ham om å komme? Jeg observerte ham. Snart hadde han skrevet ned hele dagens etterretningsrapport. Den gjaldt blant annet noen Taliban-planer som vi hadde avlyttet. Jeg så 92

på ham og kjente at jeg var lei av det hele. Jeg var trøtt av å gå rundt og mistenke ham. Jeg måtte finne ut, en gang for alle, om han var til å stole på.

Etter møtet gikk jeg på rommet og snakket med Ahmad.

«Hva tenker du om Samir?»

Jeg hadde forsøkt å nevne det for ham før, uten at han var interessert. Jeg fortalte at jeg hadde sett Samir sitte og notere hele etterretningsrapporten, og at jeg var lei. Ahmad hadde sett det samme noen ganger, og kom på glid.

«Men hva har du tenkt å gjøre?» lurte han.

«Jeg vil rapportere ham.»

Ahmad var skeptisk. Han ble stående og tenke.

«Er det egentlig så lurt? Har du tenkt over konsekvensene?»

«Det står i kontrakten at man skal melde ifra hvis man ser noe mistenkelig. Det står at det er en plikt.»

Ahmad ga snart etter og sa han ville bli med meg. Jeg gikk videre til Rasool. Da også han stilte seg bak meg, banket jeg på dørene til andre kolleger jeg stolte på. Bashir ble med, og Abdullah. Så var det Zia, Mahmod og Mansoor. Uten å røpe noe for Samir fikk jeg samlet dem i et rom og sa hva jeg mente.

Jeg ba dem bli med meg til obersten.

Vi forsøkte å banke på noen dører til, men de andre var tvilende eller de ville ikke. På et kvarter fikk jeg avtalt et møte med Kristian.

«Hva er det, Qais?» spurte den saklige obersten da vi møtte opp hos ham og satte oss på sofaen.

«Sir, det handler om Samir.»

«Hva er det med Samir?»

93

Det var Kristian som noen måneder tidligere hadde forfremmet ham.

«Vi har sett ting ved ham som gjør oss mistenksomme, og det står i kontraktene våre at vi har en plikt til å melde ifra», sa jeg.

Ahmad rakte opp hånden.

«Vi mener ikke at Samir skal få sparken. Det eneste vi lurer på, er om det er mulig å sjekke bakgrunnen hans. Vi vil bare være sikre på at alt er som det skal og at vi ikke trenger å bekymre oss.»

Som en forklaring pekte jeg på en av de andre tolkene i rommet.

«Han her, for eksempel. Jeg kjenner ham. Jeg vet hvem faren hans er og hvor han bor. Vi har festet sammen i byen. Jeg stoler på ham. Men med Samir er det annerledes. Vi vet ingenting om ham, han vil ikke dele noe med oss. Vi blir utrygge av det.

I denne jobben trenger vi å føle oss trygge.»

Jeg sa at jeg hadde tenkt på dette en stund, og at det ikke var noen god situasjon verken for meg, Samir eller miljøet i leiren.

«Alt vi trenger er en sikkerhetssjekk, en bekreftelse.»

Jeg nevnte ingen episoder. Jeg tenkte at jeg kunne utdype dette senere hvis de var interessert. Det var best å gjøre ting enkelt.

Kristian satt og kikket på oss. Han så overrasket ut. Han spurte noen av de andre tolkene som satt der om hvilket inntrykk de hadde. De nikket stort sett bare og holdt seg i bakgrunnen. De sa at de støttet seg til meg og Ahmad.

Kristian sa at han satte pris på informasjonen vi hadde kommet med og at han skulle forhøre seg litt.

«Jeg skal se hva jeg kan gjøre.»

94

Samir hadde vært ute på jobb hele formiddagen. Vi var enige oss imellom om å holde møtet hemmelig for ham, men av en eller annen grunn hadde han raskt klart å finne ut hva som hadde skjedd. Han var rasende.

«Jeg vet hva dere gjorde», sa han til Ahmad. «Hvorfor gikk dere bak min rygg?»

Ahmad forsøkte å roe ham, men lyktes ikke.

«Pass på hvor dere tråkker fra nå av!» ropte Samir etter ham.

Snart stoppet han Bashir også.

«Jeg hører at du også var med på å melde meg inn?»

«Jeg var bare med vennene mine», sa Bashir. «Det var ikke min idé. Jeg vet ingenting om dette.»

Samir hadde tydeligvis fått vite nøyaktig hvem som var med på møtet. Nå gikk han og konfronterte hver og en av oss.

De som ikke hadde vært med på møtet, begynte å spørre meg.

«Qais, hva skjedde egentlig? Hvorfor gjorde dere det?»

Da jeg bestemte meg for å rapportere ham, hadde det skjedd spontant. Først nå gikk det opp for meg hva jeg hadde stelt i stand. Samir var afghaner, og jeg var det samme. Nå hadde jeg meldt ham inn til utlendinger. Jeg hadde stilt lojaliteten til dem foran lojaliteten til en landsmann. Han forstod selvsagt at det var jeg som stod bak. Han snakket ikke lenger til meg, han passerte meg bare taust foran brakkene uten å hilse. Jeg så ned og fiklet med telefonen.

29.

Noen dager senere stod vi i ring rundt Kristian.

«Vi har undersøkt Samir, slik dere ønsket», sa han.

Han hadde kalt ham inn til en sikkerhetssamtale, som han selv gjennomførte. En slik samtale følger et system. Man blir spurt om ting man har sagt tidligere. Hvis man har løyet, vil man ikke huske hva man svarte sist, og så blir man avslørt.

Samir svarte imidlertid godt for seg, sa Kristian. Han var riktignok litt mer religiøs enn oss andre, og litt annerledes, men han utførte jobben godt og var på ingen måte farlig.

«Samir utgjør ingen risiko i leiren», konkluderte Kristian.

De andre tolkene var lettet. De følte at offiserene hadde hørt på vår bekymring. Nå hadde vi en gang for alle fått bekreftet at vi ikke trengte å engste oss. Men selv tenkte jeg mest på at jeg hadde fått en fiende i leiren.

«Hvorfor gjorde du det? Hvorfor meldte du inn Samir?» spurte de andre meg på tv-rommet.

Samir var fri for mistanke og smilte selvsikkert. De andre sa nå til ham at de bare hadde blitt med meg siden jeg var øverste tolk og beordret dem med på møtet.

Det jeg hadde gjort, ble et ikke-tema, noe man ikke snakket om. Jeg følte at praten stoppet når jeg kom inn i rommet.

De andre sluttet å be meg med for å sparke fotball. De banket ikke lenger på døren min når de skulle gå i matsalen og spise.

Før hadde vi reist til byen nesten hver uke for å spise palau, doshti, kebab med saus eller de andre rettene vi likte. Nå ble jeg ikke lenger bedt med.

Hvis jeg så Samir sitte på tv-rommet med vennene sine, 96

Rameen og Elham og de andre, fikk jeg hetta og stakk ut igjen.

Jeg følte at mentorene ikke hadde forstått. Jeg hadde håpet at de ville kalle meg inn til et møte så jeg kunne forklare nærmere. Da kunne jeg underbygget hvorfor jeg syntes Samir var mistenkelig. Jeg hadde også håpet at møtet vi hadde med Kristian kunne bli mellom oss.

Når jeg skulle spise lunsj, gikk jeg på tidspunkter der jeg visste at jeg ville slippe å møte folk. Jeg sluttet å gå på tv-rommet og satt alene på rommet i timevis. Brakka, eller containeren, der vi bodde, var så vidt stor nok til en køyeseng, en safe der vi låste inn lønnen, og en liten hylle med plass til en bok, litt snacks og en bærbar pc. Der satt jeg om kveldene og så tvserier og filmer. Prison Break, Gossip Girl, How I met your Mother, The Taken, The Fast and the Furious, Don Mess With the Zohan, Blood Diamond …

Fra tid til annen kom Ahmad innom. Jeg forstod på ham at jeg måtte være forsiktig. «Du må slutte å plage Samir.» Jeg antok at det var snakk om å få meg sparket. Jeg hadde kopiert opp arbeidskontrakten min, og hadde et eksemplar i bagen, et hjemme hos foreldrene og enda en kopi på pc-en. Jeg visste nøyaktig hva som stod der og var klar til å forsvare meg hvis noen ville ha meg sparket. Likevel så jeg for meg hvordan nordmennene ville banke på døren og orientere meg om at jeg hadde fått sparken.

Jeg helte innpå med kaffe og Red Bull for å holde meg våken gjennom arbeidsdagen. Når natten kom, slet jeg med søvnen.

Ahmad kunne våkne av at jeg ropte i søvne. Jeg drømte at jeg ble kidnappet av Taliban.

97

En drøm hjemsøkte meg natt etter natt. Jeg er skadet og kommer meg ikke tilbake til bilen. Talibanerne kommer nærmere. De ler og smiler. Når de kommer helt nær meg, forsøker jeg å løpe, men beina mine bærer ikke. Jeg klarer ikke å bevege meg.

En kollega hadde fortalt meg en annen episode som jeg stadig gjennomgikk i drømmene. Han var blitt stoppet av talibanere langs veien. De kommanderte ham ut sammen med passasjerer fra flere andre biler. Før han gikk ut, gjemte han ISAF-kortet sitt under setet med en rask bevegelse uten at noen så det. Sammen med de andre passasjerene ble han så kommandert til å stille seg opp, og talibanerne holdt en liten preken for dem. De proklamerte at landet var okkupert. Så oppfordret de alle til å si ifra hvis det var noen ISAF-sympatisører blant dem.

Vennen min stod i høyspenning og ventet. Han så at Taliban undersøkte bilene. Heldigvis undersøkte de ikke grundig nok, for de fant ikke ISAF-kortet. Til slutt fikk han kjøre videre.

Jeg hadde så mye å tenke på. Hjemme i Mazar-e Sharif hadde jeg og familien satt i gang å bygge et nytt hus på 220 kvadratmeter. Faren min solgte halvparten av all jorda vår i landsbyen for å få kapital. Jeg bidro med penger og planla et stort rom for meg selv. Jeg og forloveden min hadde dessuten booket hotell med plass til 1300 gjester. Vi skulle gifte oss. Afghanske bryllup er store, men selv etter den standarden hadde vi slått til litt ekstra.

Hvordan skulle det gå med alle planene nå? Hva skulle jeg gjøre hvis jeg mistet jobben? Måtte bryllupet avlyses?

Jeg hørte om en ledig jobb i Mazar-e Sharif og gikk straks til Kristian.

98

«Du vet hva som er skjedd i leiren i det siste», sa jeg. «Og jeg er forlovet og skal snart gifte meg. Kunne du være så snill å hjelpe meg med å få jobben i Mazar-e Sharif?»

«Nei», sa Kristian. «Den har vi gitt til en annen.»

30.

Oppi alt dette kom faren min og fetteren min til leiren. De hadde startet et firma og fått noen småoppdrag. Kristian hadde hilst på dem. Det gikk rykter om at firmaet egentlig var mitt, men sannheten var at jeg bare hadde hjulpet dem litt.

«Kan du ikke sørge for å få firmaet vårt registrert i Meymaneh, så vi kan få kontrakter med ISAF?» hadde fetteren min spurt en dag jeg var hjemom.

Faren min hadde jobbet for de tyske ISAF-styrkene, men jobben slet ham ut og han sluttet. Fetteren min hadde fått ideen om et firma. Han jobbet med utenlandske selskaper før, og visste hvordan man fikk kontrakter. Litt nølende tok jeg med meg brosjyrene han ga meg, og leverte dem til de rette personene i leiren vår og i det norske stabiliseringslaget.

«Faren og fetteren min har startet et firma, og de vil gjerne at jeg overbringer dette», sa jeg.

Det var ikke noe spesielt ved det. Jeg tok stadig med slik informasjon, også for andre. Det var mange som ønsket kontrakter med ISAF, ja for afghanske forretningsmenn var slike leveranser selve lykken. Vandrehistorier gikk om enorme for99

tjenester. Naboen min i Mazar-e Sharif, for eksempel, hadde fått kontrakt på å klargjøre en gammel militærleir for amerikanerne. Hans firma skulle bygge en mur rundt leiren og gruslegge den. Alt ble avtalt raskt på telefon. Først da amerikanerne landet der med helikopter, spurte de hvor mye han skulle ha for jobben.

«En million dollar», sa naboen min. Det var en enorm sum.

Han fikk en fortjeneste på hele 50 prosent. Amerikanerne betalte uten å nøle. Etterpå angret naboen min, pleide han å fortelle oss med et smil: «Hvorfor sa jeg ikke to millioner?»

Raske penger var i omløp. Også vi tolker diskuterte hvordan vi kunne tjene noen ekstra penger. Enkelte snakket om å leie ut biler til offiserer. Vi hørte at flere andre drev med dette og tjente stort på det. Tolkene kunne kjøpe en bil til 5000–6000 dollar og leie den ut igjen for 750–1500 per måned, et innbringende opplegg.

Min kollega Zia fant sin egen variant. Han jobbet for en utenlandsk offiser som kjøpte tjenester lokalt, slik som oppussing, vedlikehold og andre småjobber i leiren. Zias jobb var å oversette mellom nordmannen og de afghanske leverandørene.

Snart begynte han imidlertid å by på jobbene selv. Han hadde registrert et firma på kona og ungene. Når han fikk inn anbud fra andre firmaer, gikk han på rommet og skrev e-post fra sitt eget selskap. Prisen satte han litt under de andre. Kona hans kom og gikk i leiren. Hun var angivelig sjef for det lille firmaet, som fikk stadig flere kontrakter. Ingen visste at Zia selv var involvert. Når vi kom på rommet hans, lukket han den bærbare pc-en sin raskt, så ingen skulle se hva han drev med.

Det var romkameraten hans som til slutt røpet det for meg.

Vi avslørte ham da tv-rommet skulle bygges om. Han infor100

merte potensielle anbydere, deriblant faren og fetteren min. Da fant vi ut at han la inn sitt anbud fra rommet etter å ha sett hva de andre bød.

«Dere betaler ham allerede som tolk, hvorfor lar dere ham fortsette med dette?» spurte jeg offiseren hans. Da Zia skjønte at opplegget var avslørt, sluttet han i jobben.

Firmaet til faren og fetteren min gikk det heller ikke så bra med. De fikk noen småjobber. De leverte en sofa, en vannkoker, litt kontormateriell og noen telefonkort til mentorene, men tjente neppe mer enn tusen dollar til sammen.

«Du kjenner mange i ISAF-systemet nå, kan du ikke prate litt med dem så vi får noen store kontrakter?» ymtet fetteren min frampå, men det ville jeg ikke. Jeg måtte ta vare på anseelsen min. Jeg ville ikke gjøre noe dumt. I det siste hadde jeg fått mer enn nok annet å tenke på.

31.

Den høsten ble det planlagt en reise til Norge. Alle ville sikre seg en plass på turen. Å bli med var et privilegium, en spennende tur til et fremmed land, med alle muligheter det kunne åpne. Jeg hadde vært med på en slik tur året før, og ville gjerne være med igjen. Jeg var jo med obersten og brigadesjefen overalt ellers. Når jeg reiste med dem i farlige situasjoner i Faryab, hvorfor skulle jeg ikke da også få være med på det morsomme?

101

Men nå snakket alle om at det var Samirs tur. En av de afghanske offiserene, Baset, sa til og med at han nektet å bli med hvis jeg skulle være der. «Hvorfor vil ikke Baset ha deg med?» spurte nordmennene meg.

Baset var en av de garvede russisk-utdannede offiserene, en ubarbert mann med bart, kulemage og et lurt smil. Han sa det han mente, og visste hvordan man ledet en operasjon. Han kunne til og med litt engelsk, så utlendingene følte at de kunne snakke med ham. Tolkene fryktet ham. Han gikk i rette med oss hvis vi sa noe feil, og det ble sagt med et afghansk munnhell at den som tolket for Baset, måtte «drikke sitt vann med forsiktighet».

Første gang jeg traff ham, gikk jeg i følge med en av kroatene jeg jobbet med. Han stod og røkte da kroaten kom bort og presenterte ærendet sitt. I stedet for å lytte, overså han kroaten fullstendig og snakket til meg på dari.

«Hvem er denne fyren?»

«Han er offiser og mentor, Sir.» Baset bare ristet på hodet og røkte videre.

På en operasjon i Badakshan møtte jeg ham igjen. Da ledet han de afghanske styrkene som hadde etablert hovedkvarter i en gammel leir. Vi tolker gikk over til dem for å få varm mat, slik som ris med saus, korma, bønner med potetsaus og annen mat vi likte. Vi betakket oss for de tørre norske feltrasjonene.

Da sendte Baset bud på oss.

«Slutt å forstyrre soldatene mine», sa han og skjelte oss ut.

Så mistet han tråden og gjentok seg selv, og jeg la for første gang merke til at han stinket alkohol.

102

Snart anklaget han oss også for å speide med kikkert inn i et hus hvor kvinnene gikk uten å være tildekket.

Etter hvert kom jeg nærmere inn på ham. Da så jeg hvordan humøret hans svingte. Noen ganger hilste han blidt og var i toppform, andre ganger svarte han i korte grynt, «ja», «nei», «ikke det». Da så han ut som en ulv som er ute av stand til å spise det byttet den har fanget.

Når det ble mørkt om kvelden og folk ruslet rundt i leiren, kunne jeg og Ahmad noen ganger gå over til den afghanske siden av leiren med noen ispinner, sjokolader eller muffins som vi hadde plukket opp i den amerikanske matsalen. Vi tok det med over til Basets sjåfør. Han slapp oss inn på det lille kjøkkenet som Baset hadde fått installert ved kontoret sitt, og så byttet vi til oss litt varm afghansk mat som han lagde til ham på kveldene. Gjennom dørsprekken kunne vi se Baset sitte og spise i mørket foran tv-en. Rommet var fylt av sigarettrøyk, og på bordet stod en flaske vodka.

Baset syntes å følge sine egne regler. Alkohol er forbudt i Afghanistan, men likevel så vi ham stoppe hos en kjøpmann i Andkhoy mot grensen til Turkmenistan og bli borte i 15–20 minutter. Da kjøpte han sprit.

Da han fortsatt jobbet i Mazar-e Sharif, ble han en gang sendt på sykehus. Ifølge mentoren som besøkte ham, hadde han fått streng beskjed om å slutte å drikke, hvis ikke ville han miste både helsen, familien og jobben.

En gang var jeg med ham på et møte med korpssjefen, en tostjerners general. Det ble en amper diskusjon. Baset kritiserte ham og ble irettesatt.

103

«Baset, nå snakker du som om det var du som var general, mens jeg jobbet i brigaden», sa korpssjefen. «Har du glemt hvem som er korpssjef her? Ikke snakk slik til meg.»

Baset svarte spakt.

«Ok, Sir. Ok.» Han ville ikke at jeg skulle oversette opptrinnet, men da vi var ute derfra, følte jeg likevel at jeg måtte fortelle det til mentoren. Jeg skyldte ham jo å holde ham best mulig orientert.

Baset irriterte seg over det. Jeg følte at det var en stille kamp mellom oss.

En gang det skulle anskaffes et bord til et rom i leiren som skulle innredes, ble forholdet vårt verre. Det norske stabiliseringslaget, altså PRTet, skulle betale for bordet. Jeg forstod på Baset at han var interessert i å skaffe det gjennom sine afghanske kontakter. Jeg mislikte tanken på at han skulle rigge dette gjennom bekjente og kanskje få et mellomlegg, så jeg brøt inn.

«La oss ikke forhaste oss. Dette må gjøres skikkelig», sa jeg.

Så var det i stedet meg som fikk i oppdrag å skaffe bordet.

Jeg innhentet pristilbud fra flere leverandører, overbragte prisene og sørget for at bordet ble innkjøpt på redelig vis. Da Baset kom forbi og så bordet som ble satt opp, klagde han på kvaliteten.

På en oppstilling i leiren ble det for mye for meg. 600–700 soldater stod på geledd, og Baset stod foran dem og gikk gjennom planene for dagene fremover. Han repeterte reglene for skikk og bruk i leiren: Ikke lov å ha langt hår, ikke å gå med skjerf i leiren, ikke å røyke foran offiserene.

Jeg stod ved mentoren og oversatte, hviskende. Da Baset kom til forbudet mot å drikke alkohol, følte jeg en avsky bygge 104

seg opp i meg. Her stod en mann som skulle være et eksempel for andre, en leder, og så drakk han selv. Mange i leiren visste det. Likevel stod han skamløs foran oss og forbød soldatene å drikke. Hvordan skulle det gå med dette landet når det ble styrt av slike hyklere?

Jeg sa det til mentoren: «Du vet det selv. Han drikker.»

Da offiserene spurte hvorfor Baset ikke ville ha meg med til Norge, sa jeg at jeg visste ting om ham som han ikke ville at andre skulle vite.

Jeg møtte offiseren som planla turen og lurte på om jeg likevel kunne bli med, men han sa at avgjørelsen var tatt.

«Jeg forstår at du har lyst til å være med til Norge, men denne gangen mener vi at det er Samir sin tur.»

32.

Vi satt på den lille trammen utenfor rommene våre. Samir kom ut fra dusjen med et håndkle rundt livet. Jeg husker ikke hva som ble sagt til ham, men noen tullet med at Mahmod, en av tolkene, hadde liten penis. Samir snappet det opp i forbifarten, rev vekk håndkleet, og viste fram underlivet.

«Så stor er min.»

Så gikk han videre uten å si noe.

33.

En serie fotografier dokumenterer stemningen i leiren tidlig i april 2011.

Første bilde, 2. april. Det har vært konsert i leiren. En scene er rigget opp med røde, grønne og blå lys. I bakgrunnen skimtes en gitar og et keyboard. Fremst i bildet står en kvinne, trolig en artist eller tilreisende journalist fra Norge eller et annet vestlig land. Hun står arm i arm med en mann. Han har militærbukse, beige t-skjorte og en Becks-øl i hånden. Det er Samir. Det er ingenting dystert ved ham, ingen tegn til at han er veldig religiøs, han virker lett til sinns og i flyt. Senere samme kveld fotograferes han sammen med en gjeng norske soldater, trolig kompiser av ham. De sitter ved et trebord i den svale kvelden og slapper av med chips, snop og Coca cola. På et bilde gjør han en grimase mot kameraet, rynker på nesen og holder fingrene ut til siden som om han aper etter fotografens bevegelser.

Andre bilde, 4. april. Brigadesjefen står ved talerstolen med et manus foran seg. Ved hans side er et afghansk flagg satt opp, og bak ham står noen stramme offiserer. Der er også Qais. Han står med blokk og penn i hendene. Han jobber konsentrert, forsøker å være årvåken og få med seg hvert ord, for å oversette til utlendingene i rommet. Ved hans høyre side står Samir og ser bort på ham. Han er høyere og kraftigere, mer ledig i klesstil og mimikk, med den oppknepte jakken virker han avslappet og uformell. Også han står med blokk og penn i hånden. Hvis Qais glipper, vil han hvert øyeblikk kunne steppe inn og ta over tolkingen.

10. april. En serie bilder viser kveldens forløp. Først ser vi Qais som sitter i fleece-jakke foran containeren der han og kollegene bor.

Siden rusler Samir forbi i afghanske klær, lang kjortel, på det samme stedet. Kristian, obersten, står i skumringen. Han har jobbet her i et 106

halvt år, og er klar til å reise hjem. Kanskje er han lettet idet han nå overlater ledelsen av opptreningslaget til sin svenske etterkommer. Som avslutning på hans periode skal det arrangeres en avslutningsseremoni med god mat, taler og med overrekkelser av diplomer og attester. Siden stiller tolkene seg opp. De skal få sine anbefalingsbrev. De er kledt i militærbukser og grønne eller beige gensere og hettejakker – sivile klær som etteraper uniformer. En av dem skiller seg ut fra de andre. Han har knall rød t-skjorte med det norske flagget på brystet, det norske fotballandslagets trøye. Dette er Samir. Med den t-skjorten trekker han all oppmerksomhet til seg. Det er lett å tenke at klesvalget vil bidra til å bryte isen og få diskusjoner i gang, og at han slik får kontakt med nordmenn. Denne kvelden får han en god attest fra Kristian. Offiseren rekker ham hånden og takker for innsatsen. Qais står i bakgrunnen og ser på med et stivt smil. Det er han som har skrevet navnet på Samirs attest, Kristian var redd for å skrive navnet feil og ba Qais gjøre det for ham.

Hva foregår i Camp Griffin disse dagene? Qais’ versjon kjenner vi, men hva tenker de andre? Tolkene er vel mest opptatt av jobben, og orker ikke involvere seg i det som nå utspiller seg mellom Qais og Samir. Kanskje legger de merke til en slags maktkamp mellom dem, der begge parter forsøker å vinne deres sympati. Den ene energisk, ambisiøs og godt likt av offiserene, den andre i det siste mer grublende og innesluttet med en følelse av å stå alene. Kanskje vil de andre tolkene bare glemme det hele og gå videre, unngå å ta stilling? Kanskje ønsker de bare fred i leiren, slik at energien rettes mot den ytre fienden, som er på offensiven. Kanskje vurderer de fram og tilbake om hvem de skal støtte av dem, hvis det nå har gått så langt at man må velge side.

Hva tenker offiserene? De er nye i landet. Deres anliggende er å bygge gode relasjoner med afghanerne, så tolkene er for dem bare et hjelpemiddel. Konflikter tolkene imellom blir en distraksjon. Hva som 107

foregår dem imellom blir fjernt. De forstår ikke kjernen og de kan heller ikke bruke energi på å komme til bunns i det, så det er best å være nøytral. Det de vet, er at Qais er tadsjiker og Samir pashtuner. De vet også at det ofte er etniske spenninger mellom disse gruppene. Pashtunerne er fattigere og mindre privilegerte i dette området, og etter at Taliban ble slått tilbake, er de blitt diskriminert. Er det dette som også spilles ut mellom Qais og Samir? Eller det kan være en kamp om posisjoner.

Qais har vært brigadesjefens tolk i lang tid, men nå utfordres han av Samir. Den svenske offiseren som tok over på dette tidspunktet, Karl, sier at han ble tvunget til å velge mellom dem og ble anbefalt av afghanerne å skifte ut Qais: «Han hadde vært der lenge og hadde fått med seg en mengde informasjon, og det ble ikke ansett som bra, det kunne være truende», sier han. «Jeg tenkte som bare helvete. Hvordan skulle jeg forholde meg til dette? Skulle jeg spørre brigadesjefen, som også måtte ha tillit til tolken? Det var en hel masse som skjedde blant tolkene rundt dette med posisjon, rangorden, hvem som skulle være seniortolk.» En norsk offiser som på denne tiden var innom for å forberede seg til å ta over ledelsen av opptreningslaget senere, husker at Samir utmerket seg blant tolkene. «Jeg møtte Samir der nede og glemmer det aldri. Jeg har bilde av ham på mobilen … han hadde en spesiell utstråling, han stod i ansiktet ditt og pratet. Han tok plass i forhold til de øvrige tolkene, og det var tydelig at han var interessert i å få kontakt da han skjønte at jeg ville bli arbeidsgiver. Han ville tidlig etablere noe.

Han hadde et spesielt utseende også …» sier nordmannen, med henvisning til Samirs åpne, uttrykksfulle ansikt, rammet inn av et velfrisert hår og skjegg. En tredje offiser sa i sin avskjedstale at han hadde hatt tre livvakter. De første to hadde han med seg fra hjemlandet, den tredje var Samir.

Hvordan ser det hele ut for Samir selv? Hvordan vil han skildre denne tiden? Samir vil med rette hevde at han selv ikke står bak for108

fremmelsene. Det er offiserene som har likt ham og gått god for ham.

De trenger hans pashtunske språk og kompetanse, for den er sjelden, og det er i de pashtunske områdene de møter sterkest motstand. Han er raskt forfremmet. Kanskje er det naturlig at dette irriterer de kollegene hans som har jobbet lengre. Nå truer han deres posisjon. Hvis man spurte ham, ville han sagt at dette var alt, at det var her det både begynner og slutter. Men med Samir er det også noe annet. Hva som på denne tiden foregår i hans skygge, er det ingen som vet. Kunne alt likevel ha vært annerledes?

34.

Etter Kristian kom Karl, en energisk, hardt arbeidende svensk oberst.

«Ikke ta for mye tid fra brigadesjefen», rådet jeg ham da han begynte, jeg visste at brigadesjefen var travel.

«Takk for rådet, men jeg har en annen metode», svarte Karl.

Han ville sitte på brigadesjefens kontor i timevis. Han ville vite alt. Han satt med notatbok i hånden og så soldater og offiserer komme og gå. En kunne klage over offiseren sin, en annen snakke om opplæring eller be om perm.

Noen ganger kunne jeg se at Karl ble rød i ansiktet, da hadde han hørt noe han reagerte på, noe som ikke var vanlig i hans hjemland. Det kunne handle om korrupsjon. Det var alltid noe snusk på kjøkkenet, folk tok for seg av maten eller inngikk hemmelige avtaler med leverandører, slik det også skjedde med 109

andre deler av utstyret i brigaden. De som kom til brigadesjefen med slike opplysninger, følte at det var ubehagelig at Karl satt der. Noen ganger ba de meg om å la være å oversette, men Karl ville likevel vite. Om jeg satt stille uten å tolke, hendte det at han ga meg et spark i leggen som et hemmelig tegn, «fortell meg om dette senere».

Vi satt, og vi satt. Vi drakk sikkert femten kopper te. Det skjer mye rart i en brigade på tre tusen mann. Om ikke Karl forsto alt, så fikk jeg det med meg, jeg som snakket språket.

Brigadesjefens kontor var som et legekontor der alle kommer med sine private problemer. Jeg fikk vite om sensitive ting jeg strengt tatt ikke ønsket å kjenne til. Seksuelt misbruk blant soldater, for eksempel. I afghanernes leir kunne jeg møte folk som jeg dagen før hadde hørt legge ut om de mest private foreteelser. Om brigadesjefens privatliv var jeg også godt orientert, og visste etter hvert mer enn selv livvaktene hans. Det ble for mye, noen ganger, jeg prøvde å stenge det ute.

«Hva sier de, Qais?» kunne Karl hviske til meg når enda en offiser kom inn med problemet sitt.

«Ingenting viktig.»

«Det er bare jeg som vet hva som er viktig her. Det kan være viktig for meg.»

«Ok, da. Det er bare noe om det som hendte oppe i […].»

«Noe nytt om den saken?»

«Nei, nei, nei.»

Jeg vet ikke hva Karl var ute etter. Kanskje ønsket han å tilegne seg mer informasjon og vite mer enn de andre utlendingene. Med alt han etter hvert visste, kunne han informere de andre og overraske dem med kunnskap som de bragte videre til de norske stabiliseringslaget og kollegene hans i Sverige.

110

Brigadesjefen møtte ham med stor tålmodighet. Han sa det aldri rett ut, men han viste noen ganger at han trengte litt tid for seg selv. Alle visste at han hadde mye å holde styr på.

«Dere må gjerne sitte her, men … det er litt stille nå. Jeg kan si fra til dere hvis det skjer noe», sa han, men Karl bare satt der.

Andre offiserer fikk fra tid til annen nok av mentorene sine, og ropte: «Kom deg til helvete ut av mitt kontor!» Blant oss tolker var det knapt en kveld uten at noen kom hjem fra jobb og klagde: «Mentoren og offiseren min kan ikke utstå hverandre.» De var tilfeldig satt sammen, en afghaner og en nordmann/svenske, og de skulle jobbe sammen i et halvår. Ikke alle fikk en god tone.

«Jeg skulle egentlig ha jobbet med en annen mentor, men så kom denne fyren i stedet, og det er veldig … annerledes» klagde en afghaner til meg.

En annen kom i full krangel med mentoren sin, etter å ha etterlatt ham nærmest i Taliban-land da de andre dro med helikopter.

Andre mentorer kom til Afghanistan med en suveren holdning. De ville ikke tilpasse seg, og relasjonene ble anstrengte.

Best gikk det for dem som lyttet og forklarte: «Hvis du velger dette alternativet, vil konsekvensene bli slik, hvis du velger det andre alternativet, vil det slå ut slik …»

Det oppstod mange konflikter rundt spørsmål om materiell.

Før nordmennene og svenskene kom til brigaden, hadde afghanerne hatt amerikanske rådgivere. De hadde et annet mandat.

Når afghanerne spurte etter noe, så skaffet de det bare. Hvis 111

afghaneren trengte militærstøvler, så spurte de bare amerikanerne om å skaffe det, og så kom de med støvlene.

Så ble systemet forandret. Afghanerne fikk ansvar for å skaffe utstyr selv, via sitt eget nye anskaffelsessystem. Mentorene kunne ikke lenger gi dem noe, bare fortelle dem hvilke skjemaer de måtte fylle ut. Afghanerne mente at systemet ikke virket. Alt utstyret forsvant bare på veien. Da så de også på opptreningslaget som overflødig. Utlendingene hadde bedre utstyr, men ville ikke dele, så hvorfor var de der egentlig?

Mentorene, på sin side, trengte gode relasjoner for å få noe ut av jobben de var sendt ut på. For å smøre forholdet kom de med gaver. Kameraer var populært. Ofte ga de penger.

Jeg fikk pengegaver selv noen ganger. En mentor ga meg 40 dollar i en konvolutt da han dro. «Jeg vet ikke hva du trenger», sa han, «men nå kan du kjøpe deg det selv».

En gang fikk jeg en gave som skremte meg. Jeg hadde jobbet med en nordmann i lang tid, og vi hadde flydd drager sammen.

Jeg hadde til og med kjøpt en drage til ham. Da han skulle dra, kalte han meg inn til seg. Det var mørkt og sent på kvelden.

Han satt med hodelykt på seg da jeg pakket opp gavepapiret.

Så skvatt jeg. Figuren jeg pakket opp var forferdelig stygg. Den lignet et spøkelse. Hva i helvete var dette? Og hvorfor i all verden hadde han gitt det til meg?

«Det er et troll», sa han.

Jeg hadde ikke sett noe slikt før, og forsøkte å late som om jeg satte pris på gaven.

Mentorene til Baset hadde en spesielt stor utfordring. Hvis han mislikte dem, unngikk han dem og lot være å ta telefonen hvis 112

de ringte. Det hendte at han bare forlot dem på kontoret og sa han måtte stikke. Om mentorer skulle vinne hans respekt, måtte de være unge, smarte, djerve, og selvsagt generøse med gavene. De måtte skaffe ressurser til soldatene hans, ikke bare henvise til det afghanske anskaffelsessystemet. Ba han mentorene om å skaffe en av soldatene hans plass på ISAFs sykehus, forventet han at de fikk det til, selv om sykehuset ikke var for dem. Når noen avslo forespørslene hans, eller ikke var nyttige for ham, baksnakket han dem og snodde dem rundt lillefingeren. Hvis de spurte ham om arbeidet, kunne han svare dem rett ut: «Dette har du ingenting med.»

Min jobb i dette var å tilpasse og justere relasjonen mellom afghaner og mentor, mellom brigadesjefen og Karl.

«Det er slik det fungerer her», kunne jeg si til Karl. «For å få ting på gli kan det lønne seg med noen gaver.»

Men en gang jeg ikke var på jobb, gjorde Karl en feil. Han ville gi brigadesjefen en gave på den første dagen av eid, og troppet opp på kontoret hans med hundre dollar i en konvolutt.

Rommet var fullt av soldater. Da brigadesjefen så pengene, ble han brydd og ga dem rett videre til noen andre. Hvis ikke ville nok soldatene i rommet ha tenkt: «Aha, er det slik de kommer overens …» Brigadesjefen måtte gi gaven videre for å vise at han ikke trengte pengene, og demonstrere at det ikke var slik de jobbet. Om jeg var der da, ville jeg ha sagt til Karl: «Vent litt … ikke gi gaven før dere er alene i rommet. Og gjør det klart at pengene er gitt for å kjøpe noen leker til barna nå som det er eid.»

35.

Jeg hadde dusjet, og stod foran speilet og tok gelé i håret da Samir kom inn. Jeg så at han var sint. «Nå kommer det», rakk jeg å tenke. Jeg hadde i lang tid forsøkt å unngå å møte ham.

«Hvorfor gjorde du det?» sa han.

Vi stod med hvert vårt håndkle om livet i det trange rommet.

Foruten dusjen var det noen speil der og en vaskemaskin. Han var større enn meg. Hvis det ble slåsskamp, ville han vinne.

«Jeg har holdt øye med deg», sa jeg. «Jeg gjorde det jeg måtte ifølge kontrakten. Du tenker på din sikkerhet, jeg tenker på min. Andre har også vært mistenksomme.»

«Nei.» Samir så hardt på meg.

«Det var bare deg. Du tvang de andre til å bli med deg. Du angir dine egne landsmenn. Du tenker ikke på at vi skal leve videre i dette landet, mens utlendingene skal reise hjem.»

«Det er nettopp det», sa jeg. «Jeg vil være trygg, også i fremtiden.»

Han sa at han jobbet på sin egen måte, og at det var derfor han ikke ville fortelle noe om seg selv.

«Jeg vil være trygg, og jeg vil at familien min skal være trygg.

Derfor holder jeg dem unna.»

Jeg sa at andre kolleger også hadde hatt sine mistanker, og hvis han ville, kunne jeg få dem til å bekrefte det.

«Nei», sa han, «jeg har snakket med dem. Du tvang dem».

Det var ikke mer å si. Jeg plukket med meg sjampoen og barbermaskinen og gikk. På veien ut stoppet jeg, så på ham og sa: «Du vet selv hvem du er. La oss stoppe her og la tiden vise.»

36.

Det var øyeblikk der jeg slet med å se hvem som gjorde det rette for landet. Da jeg var gutt og Taliban falt, hadde alt vært enkelt. Utlendingene kom til landet, vi så på tv at de hjalp oss, og alle følelser var gode. Så ble alt gradvis mer komplisert. Noen ganger klandret jeg regjeringen, andre ganger folket. Vi i ISAF hadde slått fast at vi gjorde det rette når vi kriget mot Taliban, men mellom oss og fienden stod sivilistene.

Alt vi gjorde, gjorde vi for dem. Men hva om de ikke ønsket oss?

Når vi reiste ute blant folk, smilte de og sa at de støttet oss, men straks vi dro igjen, rapporterte de til Taliban. Det fantes ikke noen bestemt person eller organisasjon man kunne legge skylden på, det var bare noe som skjedde.

Jeg følte at afghanerne selv ikke tok ansvar. De tenkte ikke på fremtiden. Jeg skulle ønske at folk hadde gått sammen, tatt et tak og ofret noe. At de hadde tvunget Taliban vekk, bygget skoler og forsvart helseklinikker, men det skjedde ikke. De fleste ville fortsatt at landet skulle utvikles, men det virket som om de trodde at det nye, gode Afghanistan skulle falle ned fra himmelen, med nye, gode veier, skoler, og BMWer til alle, og at de ikke selv trengte å jobbe for det.

Regjeringen til Hamid Karzai hadde styrt i nesten ti år, men landet var fortsatt gjennomsyret av korrupsjon. Først hadde det forbløffet meg, men nå gjorde det ikke inntrykk lenger. Systemet var gjennomkorrupt.

«Det er ustoppelig», sa en afghansk soldat til meg og fortalte hvordan medsoldatene drev videresalg av bensin som de fikk av ISAF. De gadd ikke engang å skjule det. En gang de var ute på 115

konvoi, hadde han sett en soldat kaste en kanne bensin ned til en kjøpmann. Det var korrupsjon uten blygsel. Hvordan kan man bygge et land når det blir plyndret på den måten?

Jeg hadde kvaler når jeg spiste i den amerikanske matsalen. Du kom inn i rommet, og foran deg stod et halvt dusin mennesker i hvite forklær og bød fram retter du kunne velge blant: Kylling, biff, lasagne, bønner med saus, potetmos, supper, hummer – de hadde alt. I salatbaren var det agurk, paprika, løk, mais og alt du kunne ønske, og i brødseksjonen fantes flere typer brød.

Så gikk du videre til drikkeseksjonen. Der var det Coca-Cola, energidrikker, appelsinjus, granateplejus med mere. I iskremdisken stod to fulle frysere man kunne forsyne seg fra, og en mann stod og lagde iskremkuler med sjokoladestrø, mandler, blåbær, jordbær …

Første gang jeg var der kom jeg hjem og sa at jeg hadde vært i paradis. Mange av matvarene var ikke engang mulig å få tak i fra butikkene i byen.

Ettersom jeg gikk inn og ut av slike steder, ble jeg var for kontrastene. I landsbyen utenfor leiren levde folk på vann og et stykke brød, og hvis de var heldige hadde de kanskje te og sukker i tillegg. Å se disse forskjellene gjorde meg sint. Jeg syntes det var frastøtende. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Jeg prøvde å si til meg selv at hvis jeg gjorde en god jobb, ville andre afghanere også få nyte slike goder i fremtiden, men det gikk jo ikke den veien. I stedet økte forskjellene i landet.

De rike var blitt rikere enn før, for de hadde tjent på utlendingenes nærvær. De fattige forble fattige.

Selv jobbet jeg bare, og kunne ikke gjøre stort med dette, men jeg klandret Karzai og de rike menneskene han omga seg 116

med, for de kunne faktisk ha gjort noe med det. De virket mest interessert i å berike seg selv.

Amerikanerne gjorde ikke saken bedre, når de satt i leirene sine bak høye murer med piggtråd, flomlys og overvåkningskameraer. Inne mesket de seg med mat og så på kino, kanskje visste de ikke engang at noen stod utenfor og sultet. Mange av soldatene deres beveget seg aldri utenfor leiren sin. De ble fraktet dit med fly, bodde der i noen måneder og dro igjen. De hadde aldri vært i det ekte Afghanistan, bare i «et lite USA».

«Russerne lot oss afghanere spise først, og spiste selv etterpå», sa en eldre venn av meg. Han hadde jobbet for russerne på 1980-tallet.

«Med amerikanerne er det motsatt», sa han. «De spiser selv først, og gir restene til oss hvis det blir igjen noe.» Han mente russerne, tross alt, hadde etterlatt mye for vanlige folk.

De hadde bygget brødfabrikker, universiteter, administrasjonsbygg.

En gang ble jeg stående og se på en amerikansk terrenggående bil, en «humvee». Fattige afghanske barn løp etter bilen.

De hadde sett at amerikanerne kastet ut penger, og håpet at de ville gjøre det igjen. 15–20 barn stormet i flokk etter bilen mens en topgunner begynte å kaste ut småpenger. De sloss med hverandre om pengene. Jeg fikk en ekkel følelse av å se det.

Disse barna burde vært på skolen, de skulle aldri ha kjempet mot hverandre bak en amerikansk bil. Jeg ropte til amerikaneren: «Hva i helvete driver du med? Du setter barnas liv i fare.

Og du gjør dem til tiggere.»

En av de amerikanske offiserene kom til et viktig møte i shorts. Media var der, og det samme var flere viktige afghanske 117

offiserer. Jeg hørte at de snakket om det seg imellom. Afghanere går aldri i shorts, det er ikke vel ansett. Mannen satt med beina i kryss, så hvis man hadde ønsket, kunne man se innover i buksebeina hans. Han må ha manglet kulturelle antenner.

Jeg tror ISAFs problem var at de ikke kjente landet godt nok.

De visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre da de kom. Noen offiserer var så heldige å få dra på rekognosering før de begynte, men mange gjorde ikke engang det. De var dyktige, godt trent og godt utstyrt, men de kom fra en annen og tryggere del av verden. Nå ble de sluppet ned i en krig.

De økte antall soldater ekstremt raskt. Med større mannskaper skulle landet i teorien blitt sikrere, men det motsatte skjedde. Jeg forstår det fortsatt ikke. Tenkte ISAF på konsekvensen av denne styrkeoppbyggingen? La de planene for fort?

La de for stor vekt på kvantitet og antall mann, og for liten vekt på kvalitet? Å bygge opp brigader som de afghanske er ikke lett. Vi snakker om enheter på tre tusen mann. Å etablere en slik styrke på noen få måneder, med rekruttering, ansettelser og sikkerhetssjekker, krever mange raske avgjørelser. Systemet blir åpent.

Mye rart kan skje.

Jeg overhørte en diskusjon om å etablere mindre, afghanske spesialstyrker. De skulle ha godt utstyr, god trening, og holde høy standard. Kunne det vært en bedre ide? De afghanske enhetene hadde dårlig utstyr. Jeg hørte dem si: «Hva er egentlig dette? Våpnene våre fyrer ikke av engang!» De brukte gamle russiske våpen. Kunne de da bringe sikkerhet til landet?

Det virket også som om utlendingene slet med å forstå at Afghanistan er bygget opp av en mengde ulike etniske grupper: 118

Pashtunere, tadsjiker, hazaraere, turkmenere, usbeker, nuristanere, kirgisere og aimaqer. De har hver sin livsstil og kultur.

Utlendingene forstod kanskje ikke hvor splittet og mangfoldig Afghanistan er. Hvis landet bare hadde hatt ett språk og én kultur, ville det kanskje vært lettere for dem å forstå det.

Det etniske mangfoldet gjorde det også vanskelig å bygge opp en god hær og en god regjering. Hvordan får man alle disse gruppene til å jobbe sammen? La oss si at en brigade bestemmer at den øverste lederen skal være tadsjiker. Når han er ferdig, ønsker en hardt arbeidende og dyktig usbeker å ta over, men en annen tadsjiker, som er dårligere kvalifisert, får jobben på grunn av etnisitet. Slik var det. Hele tiden var det overveielser rundt hvor mange pashtuner, usbeker og tadsjiker som skulle ha lederjobbene.

Det ble ikke lettere av at ISAF også bestod av en rekke nasjoner, med sine språk, metoder og ideer. Vanlige afghanere så ikke forskjellen. De kalte dem «amerikanerne» eller «de vantro». Soldater fra andre land gjorde sitt beste for å si at de ikke var fra USA: «Nei, nei! Vi er nordmenn!» De satte flagg på bilene sine, men det hjalp ikke. Alle var «amerikanere». Og hvis amerikanerne gjorde noe dumt, fikk alle svi for det.

En gang var jeg hos en frisør i Meymaneh. Jeg var kledd i sivil.

Jeg satt og fikk håret klippet da en ISAF-konvoi kjørte forbi.

Folk i rommet begynte å snakke om en overvåkningsballong som var satt opp over den norske leiren.

«De spionerer på oss», var det en som sa. «De ser alt vi gjør.»

De mente at nordmennene til og med kunne se hva de gjorde inne i husene sine. Når det er sommer, sover afghanere ofte ute i hagen under en myggnetting. Afghanerne fryktet da 119

at nordmennene overvåket dem om natten og kunne se på når de hadde sex med konene sine. Ballongen over byen ble et stort diskusjonstema. Ingen fikk med seg at den egentlig var del av et amerikansk system. Om nordmennene da ønsket å vinne afghanernes respekt, ble forsøket undergravet av andre.

Var vi okkupanter? Taliban mente jo det. De fant fram til ekstreme episoder som «de vantro» var skyldige i, og spredte dem rundt om i landet. Tenk deg en fredagsbønn i en liten landsby i Ghormach. Tilhørerne er religiøse analfabeter og skeptiske til utlendinger. Så sender Taliban en mann for å holde preken.

Han forteller om regjeringen, siterer Koranen og trekker fram alt det verste som utlendingene gjør seg skyldig i. Og eksemplene finnes. På det meste var det 130 000 ISAF-soldater i landet, og da skjer det ting. Uskyldige blir drept, groteske episoder kommer i media. Når talibanerne da legger episodene fram på verst tenkelig vis, vekker det følelser.

«De vantro er kommet hit for å knuse vår kultur», sier de.

«De dreper våre barn og de voldtar våre kvinner.» Folk lytter, og blir påvirket.

Etter hvert traff jeg flere afghanere som var imot regjeringen, enn dem som var for. Jeg forstod det ikke. En vanlig mann som jobber for staten, la oss si en lærer, hvordan kunne han være imot regjeringen? Landet vårt hadde knapt eksport, svært få fabrikker solgte varer til utlandet, så i praksis ville lønnen til en lærer komme fra det internasjonale samfunnet. Veiene han syklet på, var bygget av utlendingenes penger. Skolen han jobbet på, likeså. Hvordan kunne han da være imot regjeringen og ISAF? 120

Og hvis en lærer tenker slik, hva da med en analfabet på landsbygda der de verken har elektrisitet eller skole? Å bygge en skole tar mange måneder. Det krever tusenvis av kroner og masse arbeid. Men hvis noen ønsker det, kan de tømme ut en bensinkanne og brenne skolen på en halvtime.

Hvis mange nok ønsker å ødelegge, hvordan kan man da bygge et land?

37.

Den 20. august 2011 skulle Karl og jeg være med brigadesjefen på et møte i Mazar-e Sharif. Karl skulle fly, mens jeg skulle sitte på i brigadesjefens konvoi. Jeg visste at Samir skulle på ferie samme dag og trengte skyss, så jeg gikk innom ham og sa at vi skulle dra ganske snart, og at han måtte gjøre seg klar hvis han ville sitte på.

Døren til rommet hans var låst. Jeg banket på noen ganger, og det tok litt tid før han åpnet. Jeg ble litt stresset, for jeg visste at brigadesjefen ville dra presist på minuttet, og da dundret han av gårde i 150 kilometer i timen, han tenkte på sikkerheten.

Etter et minutts tid åpnet Samir døren på sprekk. Han plirte mot meg med øynene fra det mørke rommet. Han stod i sine afghanske klær og hadde høretelefoner på, som om han var i en telefonsamtale.

«Hva er det?» spurte han.

«Konvoien går snart, du må skynde deg.»

121

«Jeg skal ikke være med likevel.»

Jeg stusset. Det virket som om Samir var blitt fortalt at han måtte være igjen, og jeg følte et ubehag, en nervøsitet som jeg riktignok alltid følte når vi skulle kjøre denne turen til Mazar-e Sharif. Jeg visste at man kunne bli kidnappet av Taliban. Jeg hadde uansett ikke tid til å dvele ved det. Jeg måtte på rommet og pakke og innfinne meg ved konvoien presis klokka ti.

Turen gikk som planlagt. Jeg overnattet hjemme, var med forloveden min og møtte familien. Så deltok jeg på møtet med Karl og brigadesjefen neste dag, og tok flyet tilbake til Meymaneh.

I ankomsthallen traff vi Tom, den norske offiseren som Samir tolket for. Han trakk Karl til side. De snakket lavt sammen i noen minutter, og så dro vi tilbake til leiren.

Det var en varm ettermiddag, hett og tørt. Tolkeleiren lå tom og stille. Det var ramadan, og mange hadde allerede dratt på ferie. Andre var ute på jobb. Jeg tok bagen over skulderen og ruslet til rommet mitt for å slappe av.

Da jeg hørte at noen kolleger var kommet tilbake, gikk jeg ut. Der satt Bashir på tv-rommet.

«Har du hørt det?» sa han.

«Nei, hva da?»

«Tuller du?»

«Nei, jeg vet ingenting. Hva har skjedd?»

«Fyren er arrestert.»

«Hvem?»

«Samir.»

Jeg var forbløffet og oppskaket.

«Er du sikker?»

122

«Helt sikker.»

«Hvordan skjedde det?»

«Noen fremmede kom og arresterte ham på rommet. De satte visst en svart hette over hodet på ham og tok ham med seg.»

Det var som om alle hårene på kroppen min reiste seg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Bashir klemte meg.

Følelsene mine spriket. På den ene siden var jeg rørt. De tankene jeg hadde hatt om Samir, hadde likevel ikke vært oppspinn. De som ikke hadde trodd meg, ville nå forstå hvorfor jeg hadde meldt mine mistanker. Det var en lettelse. På den annen side: Hva skulle skje med oss nå?

Snart kom også en annen kollega, Rasool, bort til oss. Han fortalte at han hadde sett Samir stå med bagene ferdig pakket, fulle av energidrikker og annet snacks vi fikk hente oss på kjøkkenet, da amerikanske spesialsoldater kom inn i leiren. De hadde gitt Rasool streng beskjed om å holde seg på tv-rommet. Han ante på lydene at noe hadde skjedd, og da han kom ut igjen, var Samir borte. Tolkene som var i leiren da, hadde holdt seg i ro. De var redde for hva som kunne skje videre.

«Jeg sa det jo til dere», utbrøt jeg til Bashir og Rasool. «Hvorfor støttet dere meg ikke?»

De hadde vært med meg da vi meldte våre mistanker til Kristian første gang. Så hadde Samir konfrontert dem, og de hadde unnskyldt seg for ham. Jeg hadde følt at de sviktet meg.

«Vi trakk oss ikke», sa de nå. «Vi støttet deg egentlig hele tiden.»

Vi droppet det temaet. Det eneste viktige var hva som ville skje fremover.

123

Når Samir ble hentet av amerikanske spesialstyrker, måtte det bety at han var en farlig mann, resonnerte vi. Hva kunne det bety for oss? Han hadde tatt bilder av oss og visste mye om oss.

Hva om han hadde sendt bildene til fienden? Kunne han ha angitt oss? Hva om Taliban nå visste alt om oss? Og hva ville skje med Samir selv? Om han ble satt i fengsel og straffet hardt, kanskje torturert av amerikanerne, ville han da hevne seg? Eller familien hans ville hevne seg. Og den som hadde meldt ham, det var meg.

ISAF ville snart forlate landet, det visste vi jo innerst inne.

Og om Samir var en virkelig kjeltring, ville han bli overlatt til det korrupte fengselssystemet hvor han kunne betale seg ut.

Han ville gå løs i gatene. Han visste hvor vi bodde.

Jeg ringte til Karl og spurte om vi kunne ta en prat.

«Kom innom», sa han.

Jeg løp over til kontoret hans, satte meg ned og spurte ham rett ut.

«Hva har skjedd?»

Han var rød i ansiktet. Han kikket alvorlig rundt seg og sa noe om at «store ting kan skje i en liten leir».

«Du har sikkert hørt om det», sa Karl. «For å si det som det er, så har jeg ikke blitt informert om detaljene. Så vidt vi vet, var Samir en dårlig mann. Han er arrestert. Vi antar at han er på Bagram-basen hos amerikanerne. Dette er alt jeg kan fortelle deg. Hvis jeg hører noe mer, vil jeg si ifra.»

Det var ikke mer å si.

«Jeg visste at jeg hadde rett», sa jeg.

«Vi holder kontakten», sa Karl.

124

Senere lagde vi mat i tolkeleiren. Vi spiste sammen, snakket og snakket. Jeg klarte nesten ikke å sitte stille. Alle nyhetene kvernet i hodet mitt. Den første lille lettelsen over at jeg hadde hatt rett, deretter tankene om fremtiden, om familien min, om kollegene, om hvordan alt nå ville bli, om hvem som hadde støttet meg og hvem som hadde trukket seg unna, om systemet, det norske systemet som hadde latt dette skje, om hvor gjerne jeg skulle ha ønsket å bli informert om etterforskningen, om det var mitt tips eller noe annet som hadde ført til arrestasjonen, om …

Jeg ringte forloveden min. Vi snakket lenge. Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle henne alt, alt det viktige som hadde skjedd, men jeg kunne ikke, det skulle holdes internt, det var en ordre.

Den norske leirsjefen ropte på meg bort fra patioen, der folk satt og drakk kaffe i solen. Det var han som hadde ansvar for lønnen vår og kontakten med oss.

«Qais, kan jeg snakke litt med deg?»

Vi gikk og satte oss alene i skyggen ved parkeringen.

«Jeg antar at du vet hva som skjedde», sa han. Han skisserte saken i noen få setninger, heller ikke han hadde mye å si.

«Fortell mer», sa jeg. «Alle vil vite mer.»

«Jeg vet ikke mer. Hvordan fant du forresten ut om Samir?»

«Det orker jeg ikke å snakke om.»

38.

Dette var mot slutten av ramadan. Flere var allerede reist for å feire eid, slutten på fastemåneden. Vi som var igjen i leiren hadde fått streng beskjed om ikke å nevne saken for andre, verken kolleger eller familie. Om vi ble oppringt og spurt hvor Samir var, skulle vi legge på eller la være å svare. Jeg hadde hodet fullt av sterke følelser da jeg noen dager senere dro tilbake til familien for å feire eid.

En gang i ferien forsøkte jeg å ringe Ahmad, som jeg visste skulle jobbe. Han tok ikke telefonen. Det var merkelig, Ahmad tok alltid telefonen når jeg ringte. Jeg fant nummeret til en annen kollega, men han tok heller ikke telefonen. Så ringte jeg en tredjemann, og enda en til. Ingen svarte. Dette var ikke normalt. Jeg skalv litt. Hva skjedde egentlig nå?

Til slutt ringte jeg Karl. Endelig var det noen som svarte.

«Jaså, du ringer kollegene dine?» sa Karl. Han sa at han satt sammen med dem og hadde sett alle telefonene ringe etter tur.

«Vi har innført en ny regel. Hvis andre tolker ringer, har man ikke lov til å ta telefonen.»

Senere fikk jeg en tekstmelding som fikk meg til å stusse. Jeg ble spurt om jeg kunne ringe Rameen og be ham komme til den norske kontingentledelsen i Mazar-e Sharif. Hvorfor spør de meg om det, lurte jeg. Kunne de ikke bare ringe Rameen selv?

Rameen var den stillferdige romkameraten til Samir og Elham, en av disse pashto-tolkene som alltid gikk rundt i norske militærbukser og -støvler, ofte hadde de også våpen med seg når de dro på operasjon med bataljonen. Nå viste det seg at han var forsvunnet. Offiserene hadde forsøkt å få tak i ham per 126

telefon, uten hell. Det eneste vi hørte, var at han hadde sagt at han måtte reise til Pakistan. Moren hans var angivelig syk og trengte behandling.

Han skulle ta samme fly som meg tilbake til Meymaneh etter ferien. Amerikanske spesialstyrker ventet på ham på flyplassen for å arrestere ham, men han dukket ikke opp. Hadde han fått et tips av noen om å stikke av? I så fall av hvem?

Da jeg kom tilbake til leiren, hørte jeg at Elham også var arrestert. Amerikanerne hadde anholdt ham i Camp Nidaros den 29. august, da han skulle sjekke inn for å fly tilbake til leiren.

Med det var alle de tre romkameratene borte. Rasool og en kollega ble beordret til å vaske og rydde rommet deres. De bar ut uniformer, skuddsikre vester, kamuflasjebukser, gassmasker og en haug med batterier. Disse batteriene ble det snakket om, hva skulle de med dem? Offiserene ga beskjed om at sengetøy og tepper skulle legges til side, mens de som ryddet kunne forsyne seg med klær og håndklær. Resten skulle brennes.

Til slutt bar Rasool også ut de religiøse bøkene som Samir, Elham og Rameen hadde sittet og lest på rommet. Det var en stabel med bøker på arabisk. Brigadens avdeling for religiøse og kulturelle saker skulle undersøke dem.

En dag landet et amerikansk helikopter på afghanernes del av leiren. Denne gangen gikk spesialsoldatene til min kollega Nasirs rom. De satte en svart hette over hodet hans og tok ham med seg i håndjern. Alle afghanerne så på mens de førte ham gjennom leiren, forbi matsalen, forbi en frisør som holdt til der, forbi hundrevis av soldater som alle lurte: Hvem er det? Hva har han gjort?

127

At Nasir ble tatt var en overraskelse for alle. De andre tre hadde tross alt bodd på rommet sammen og bedt sammen. Men Nasir? Jeg hadde alltid bare sett på ham som en harmløs, smilende unggutt. Etter de første arrestasjonene hadde han snakket masse om saken. «Hvordan fant du det ut, Qais?» hadde han spurt meg. «Hvordan visste du om Samir?» Nå fløy de ham til Bagram i helikopter.

Fra nå av visste alle i leiren, også afghanerne, om arrestasjonene.

Fra kolleger i Mazar-e Sharif hørte vi snart at de også hadde tatt Elhams bror, som jobbet som tolk for det tyske opptreningslaget i tredje brigade. Også Samirs fetter, mannen med det blinde øyet som jeg hadde observert på den store plassen den første dagen jeg så dem, var blitt arrestert.

Hva skjedde egentlig rundt oss?

Fem var i fengsel, en sjette var forsvunnet. Hvem ville bli den neste? Vi fryktet alle at det kunne bli oss selv. Vi så etter tegn, vi følte at de utenlandske offiserene mistenkte oss. Det nære tillitsforholdet vi hadde fått til dem, var brutt. Før hadde vi snakket sammen om alt, nå vek de unna oss.

«Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg synes dette er underlig», sa Ahmad og forsøkte å få i gang en samtale med sin svenske mentor, Gustaf.

«Ja … jeg vet ikke … det er best ikke å snakke om den saken», svarte Gustaf og skiftet tema.

Om kveldene snakket vi tolkene om at vi satt i klisteret. Taliban så på oss som overløpere, og av hensyn til sikkerheten turte ingen av oss lenger å slutte i jobben. Men nå viste det seg at vi heller ikke kunne være trygge hos utlendingene, som skulle beskytte oss. Vi var i limbo.

128

Vi gikk og ventet på å få vite mer. Vi trodde Karl ville innkalle oss til et informasjonsmøte, men det skjedde ikke. Det viste seg at Karl heller ikke var informert. Han hadde meldt gjennom sine kanaler at vi trengte mer informasjon for å legge saken bak oss og fortsette arbeidet, men han fikk bare beskjed om at denne saken ble behandlet i det norske og det amerikanske systemet. Selv var han svensk. «Denne informasjonen er ikke for deg», sa de visst til ham. På Bagram var det amerikanerne som styrte, og de delte ikke informasjon selv med sine partnere i ISAF. Karl informerte brigadesjefen om saken. Han sa han var lei for det, men brigadesjefen trakk bare på skuldrene.

«Dette er Afghanistan. Det er vanskelig å stole på noen her.»

Offiserene ble bekymret for at vi afghanere kunne bli presset av våre landsmenn til å gi fra oss informasjon. De mente de måtte bli strengere enn før med hvem av oss som fikk vite hva.

De var triste for det som hadde skjedd, og over kaffe spekulerte de også på om uærlige mennesker i leiren hadde satt oss i fare.

De som var arrestert hadde visst hvor vi skulle dra på operasjon og hvilke veier vi skulle kjøre. De visste om møtene der alle viktige personer i provinsen var samlet. Kunne våre folk ha mistet livet på grunn av lekkasjer? Man kunne tenke på den og den operasjonen, der en veibombe ble plassert for å ramme oss, eller en talibaner skjøt mot oss. Kunne han ha fått et tips?

Det norske systemet var satt i forlegenhet. Nordmennene hadde ansvar for å skaffe tolker til opptreningslaget, men nå viste det seg at de hadde feilet. De hadde ansatt feil folk. Dette var ikke blitt oppdaget før etter et halvt år, tross alle sikkerhetssystemene deres, og tipset jeg hadde gitt dem. Nå ble systemene 129

gransket og evaluert. Det kom sikkerhetsfolk fra Norge for å gå gjennom arrestasjonene og hele denne saken som vi fortsatt ikke kjente omfanget av. Siden «ip» ble brukt som forkortelse for «interpreter », ble saken fra nå av omtalt som «ip-saken».

39.

Qais’ kollega Bashir forteller: Noen dager etter arrestasjonen kom Samirs bror til leiren. Han lignet på Samir, men var tynnere enn ham og hadde et lite skjegg. Han gikk sammen med en afghansk soldat som kom bort til meg og sa: «Denne fyren forsøker å få kontakt med nordmennene. Kan du hjelpe ham?»

Jeg tok ham med til den norske leirsjefen og presenterte ham som Samirs bror. Han kunne ikke engelsk, så jeg måtte oversette. Han sa at han forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd med Samir. Familien hadde visst ikke hørt noe.

Jeg husker at nordmannen svarte noe slikt som at «Samir er ute på operasjon» og at han ikke visste hvor han var eller når han kom tilbake. Broren gikk igjen med uforrettet sak.

Venner av oss i Mazar-e Sharif forsøkte også å finne ut hvorfor deres kolleger var forsvunnet. De jobbet med tyskerne.

De hadde forstått at det var en sammenheng mellom det som skjedde hos dem og det som skjedde i Meymaneh. Det var dette 130

alle snakket om, men jeg ville ikke dele informasjon med noen.

Det hadde vi fått streng beskjed om.

Vi visste at alle telefonene våre ble sporet og avlyttet. Det hadde kommet en regel om at ingen fikk lov til å ha mer enn én telefon. Vi følte at vi var i fare, at livene våre var i fare. Alt hadde skjedd plutselig. Qais hadde riktignok delt noen tanker med oss tidligere, han mente vi burde spørre nordmennene om å få vite litt mer om Samir. Når dette skjedde, var det likevel som om en bombe eksploderte i leiren. Selv gjorde jeg ikke noe forsøk på å finne ut hvorfor de var arrestert, jeg er ikke en slik person. Jeg følte meg ille til mote da jeg dro hjem på ferie til Mazar-e Sharif.

En ettermiddag mens jeg var hjemme, banket det på døren.

Utenfor stod en 12–13 år gammel gutt.

«Er du Bashir?»

«Ja», bekreftet jeg.

Da jeg åpnet døren, var det Samirs bror som kom fram.

Han hadde gjemt seg og fått gutten til å spørre for seg. Han forsøkte fortsatt å finne ut hva som hadde skjedd med broren.

«Har du hørt noe?» lurte han.

«Jeg har bare hørt det du har hørt. Jeg vet ingenting», sa jeg, ubekvem med situasjonen. Broren hadde tydeligvis forstått at nordmennene løy til ham, og håpet at jeg kunne gi ham mer informasjon privat.

«Hvordan fant du ut hvor jeg bodde?» spurte jeg.

«Jeg spurte mannen som er ansvarlig i denne gaten.»

Det skremte meg at han så lett hadde klart å spore meg opp.

Folk i nabolaget visste tydeligvis at jeg jobbet for ISAF. 131

Senere sa han at han hadde fått høre at Samir var på Bagram.

Han hadde visst hørt det fra tolker i Mazar-e Sharif.

«Da vet du mer enn meg», sa jeg.

Etter at han hadde gått, ringte jeg den norske kontaktoffiseren.

«Ikke fortell om dette til noen», formante han. «La oss ikke snakke om dette på telefon. Vi tar det når du er tilbake. Vi holder på å spore dette, ikke snakk om det til noen.»

40.

«Hva er det, Qais?»

Jeg hadde spurt Karl om vi kunne ta en samtale på kontoret.

«Vi er kommet til enden av en lang reise», sa jeg til ham. «Du har kommet midt oppi det. Nå er vi her og forsøker å få orden på det hele.»

Vi satte oss i sofaen på kontoret hans. Jeg sa at jeg var lei for at han måtte involveres i denne saken, som med alle arrestasjonene virket mer komplisert enn jeg hadde forestilt meg.

«Jeg aner ikke hva som har skjedd eller hvor dette vil ende», sa jeg, «men jeg vet at jeg skal gifte meg om tre uker. Nå trenger jeg din hjelp».

«Hva kan jeg hjelpe med?»

«Jeg antar at navnet mitt er å finne overalt i etterforskningen av denne saken. Jeg frykter at amerikanerne vil komme og hente meg også.»

132

Tanken skremte meg. Jeg klarte ikke slå den vekk. Jeg var redd for å bli innblandet ved en misforståelse. Jeg sa til Karl: «Det beste du kan gjøre for meg nå, er å snakke med dem som etterforsker denne saken og spørre om de har tenkt å arrestere meg. Jeg skal gifte meg. Alt er planlagt. Hvis de kommer og arresterer meg rett før bryllupet, vil livet mitt være over.»

Jeg stod midt i planleggingen. Hotellet og 1300 gjester ventet. Det var så mye som skulle ordnes. Huset i Mazar-e Sharif var dessuten ferdig og vi hadde flyttet inn. Jeg ba Karl formidle til dem som håndterte ip-saken at jeg gjerne bidro med informasjon, men at de ikke måtte hente meg akkurat nå.

Karl skulle snart reise. Jeg visste ikke hvem som kom etter ham, eller hva slags forhold jeg ville få til den som tok over. Hva om den neste nordmannen ikke forstod saken?

Jeg fryktet at det hele var kommet ut av kontroll.

41.

Etter Karl kom Steinar, en norsk oberst. Bryllupet gikk bra.

Dansing, musikk og altfor mange mennesker å hilse på. Jeg hadde fri i noen hvetebrødsdager mens Steinar gikk i gang med arbeidet.

Rutinene var gjennomgått og en rekke innskjerpelser innført.

Alle telefoner og sim-kort skulle nå registreres. Tidligere kunne vi ha flere telefoner. Hvis noen ville ha kontakt med 133

Taliban, kunne de bare kjøpe et sim-kort eller en telefon på det lokale markedet uten å registrere navn. Det var ikke lenger mulig. Hvis offiserene fant uregistrerte telefoner på rommene våre, ville det få konsekvenser.

Notatbøkene våre skulle heretter leveres til mentorene etter bruk. De tok vare på dem mellom møtene, og så over hva vi hadde skrevet. De sjekket dem til stadighet. Jeg smilte litt av det. Nordmennene var så opptatt av å skrive ned all informasjon, men om vi virkelig ville lekke noe, kunne vi jo bare memorere.

Det ble masse styr med låsing av dører. Hver kveld skulle porten mellom offiserenes og vår del av leiren låses fra nå av.

I det graderte, innerste observasjonsrommet, den såkalte «TOC»-en der vi før hadde kommet og gått, fikk vi ikke adgang lenger.

På tv-rommet snakket vi om at vi betalte prisen for det de andre hadde gjort. Kanskje nordmennene måtte vise handlekraft, vise at de innførte tiltak og sikret seg, men for oss var det som om de ikke stolte på oss lenger. Vi følte at de veide ordene sine når de snakket med oss. Karl hadde sagt lite om ip-saken, men Steinar sa enda mindre: «Den saken er tilbakelagt, nå kan vi fortsette arbeidet».

Noen tolker turte fortsatt ikke å snakke om arrestasjonene, redde for å si noe feil nå som de ble avlyttet. Når de var hjemme på perm, tok noen til og med ut batteriet fra telefonen sin og la den i garasjen.

42.

Steinar forteller, i ettertid: Jeg traff Qais første gang da jeg var på operativ «rek» i mitt kommende ansvarsområde i mai 2011. Jeg brukte ikke mye tid på tolker da, jeg hadde ingen forutsetninger for å mistenke noe eller noen. Vi drev operativ rekognosering, og hadde blant annet samtaler med kontingentsjefen i Mazar-e Sharif. I Camp Griffin hadde vi en runde med Karl, og fikk se operasjonsområdet. Det var veldig nyttig å ha miljøet og problemstillingene på netthinnen før man overtok, særlig det som gjaldt den politiske situasjonen i Afghanistan, og Faryab spesielt. Disse ukentlige møtene med provinsguvernøren og hele sikkerhetsstrukturen, politi, etterretning, status på utfordringer lokalt, og interne forhold i avdelingen … gjøre seg kjent i terrenget, ansvarsområdet, møte sentrale aktører i brigaden, forberede seg best mulig på å ta over kommandoen …

Qais var ikke til stede i leiren da jeg kom, han hadde fått innvilget fire ukers ferie, han skulle gifte seg. Ahmad fungerte i mellomtiden, han var den Qais kunne anbefale. Jeg brukte den første tiden på å gjøre meg kjent. Dette var et nordisk bidrag, med Norge, Sverige og Finland. Svenskene trente med oss en uke i Norge, vi var i Stockholm en uke.

Finnene var ikke med, de kunne vi bli kjent med i badstua.

Etter en måned kom Qais tilbake. Jeg merket raskt at han hadde en spesiell autoritet blant sine kolleger. Han var en av dem som tok ansvar for å få ting gjort raskt og effektivt. Tolkingen på morgenbriefen var litt ymse, og det var ofte problemer 135

med hvem som skulle tolke, men Qais ryddet opp og sørget for å fordele oppgavene.

Jeg tilbrakte mye tid sammen med brigadesjefen. I prinsippet kunne jeg bruke min egen close protection, altså egne folk å kjøre rundt med, men ofte kjørte jeg i hans kjøretøy. Det var ikke pansret, og tålte ikke håndvåpen, men jeg følte meg aldri utrygg. Vi kjørte blant annet ut til Ghormach, og til Mazar-e Sharif. Vi brukte mye tid i bil sammen.

Qais var en klippe i tolkemiljøet. Tolker var det viktigste verktøyet vi hadde der, og jeg ville ha et regelmessig møte med tolkene, helst ukentlig, jeg mente at det ville være praktisk. Jeg ville også ha en talsmann som jeg kunne orientere de andre tolkene gjennom. Det var det en utfordring å få til. «Det er likegyldig hvem, men pek ut en person», sa jeg, men de ble ikke enige. Det var en voldsom vegring mot å ta på seg det ansvaret. Jeg vet ikke om det hadde med makt blant tolkene å gjøre.

Det var da uansett naturlig å deale med Qais. Når det ikke var tid til allmøte, brukte jeg ham. Qais hadde kontroll på tolkene og visste hva som foregikk.

Jeg brukte ikke mye energi på ip-saken da jeg kom. Karl snakket ikke mye om den, i hvert fall ikke til meg. Det var noe han orienterte om roughly: Det hadde vært en sak, et helikopter hadde landet i leiren og arrestert fire og sendt dem ned til Bagram, og der satt de i amerikansk varetekt, that’s it. Jeg la det i bakhodet. Da jeg tiltrådte, sa jeg at jeg visste at det hadde vært en utfordring knyttet til tolkene, men at det var tilbakelagt, lagt dødt.

Så fikk jeg alt tilbake som en boomerang.

Dagen før vi skulle dra til Norge ble jeg tatt med til sjefen for den norske G2-staben i Mazar-e Sharif. Der fikk jeg noe 136

informasjon om at flere var involvert i saken. Det var e-miljøet i Mazar-e Sharif, i den nasjonale kontingentstaben, som hadde fått informasjon om dette via ISAF-kanaler, altså fra kontraetterretningsmiljøet i ISAF. Sjefen for etterretningsstaben i ISAF hadde kommet til Norge med denne informasjonen. Det frustrerende var at det ikke var substansiell info, bare mistanker.

De sa at Qais og fem andre hadde mistanker mot seg.

Det var ubehagelig å ha ham med til Norge når jeg ikke visste hva som skjedde. Kunne jeg stole på Qais, eller ikke?

Det irriterte meg da jeg ble kalt inn at det var ullent, «det er noe», «vet ikke», så jeg sa til dem: «Sjekk ut om det er en sak eller ikke før dere orienterer meg.»

Det skapte masse usikkerhet og bryderi som tok unødig mye av min tid. De burde avklart om det var en sak. Må jeg bytte tolk, eller hva gjør jeg? Det var ubehagelig informasjon å få.

I første runde var det utpekt fire, og jeg trodde saken var lagt død. Så kom altså dette opp i månedsskiftet oktober-november 2011.

Når jeg likevel pustet rolig angående den saken, så var det fordi jeg kjente til at brigadesjefen hadde gode kontakter. Han visste mye. Hadde han hatt mistanke om at tolkene var involvert med Taliban, hadde han foretatt seg noe selv. Det var en sikkerhet for meg. Det jeg fikk fra Mazar, var så ullent at jeg ikke kunne forholde meg til det. Det var ikke noe i det. De måtte sikkert sjekke noe info de hadde fått fra Bagram, men de kunne ha sjekket det ut før de begynte å involvere så mange. Hadde de hatt substansiell informasjon som kunne si «det er noe med Qais, du må parkere ham, bruke en annen tolk», så ville det være greit, men det kom ikke noe info som skulle tilsi det.

Det var innført usikkerhet i leiren. Jeg vil tro at det gjør inn137

trykk, selvfølgelig. Når jeg nå ble konfrontert med saken på nytt, lurer man jo på hva som egentlig foregår. Det var ødeleggende å ha dette gående. Det var bare mistanker. Jeg fikk kun vite at det var seks personer innblandet, men jeg fikk aldri noe mer svar. Null konkret. Det var sikkert Samir som hadde sagt at de var involvert med Taliban, jeg regnet med at dette var noe han slengte ut for å dra de andre ned i gjørma. For meg var dette bare egnet til sterk frustrasjon.

43.

I november 2011 dro vi på tur til Norge. Etter at Samir ble arrestert, hadde jeg steppet inn som reserve. Jeg satt ved flyvinduet og så ut over landskapet. Hjemme var det alltid bare ørken og fjell å se, nå så jeg blå sjøer, grønne skoger, gule åkrer og hvite fjelltopper.

I Norge dro vi på omvisninger og besøk, og det ble holdt sosiale sammenkomster der afghanske og norske offiserer skulle bli kjent med hverandre, men selv var jeg fjern. Det var som om jeg hadde blitt en annen person det siste året. Jeg tenkte mye på Samir. Hadde han virkelig vært farlig? Hva ville skjedd om jeg ikke hadde meldt ham?

Jeg tolket fra morgen til kveld. Hvis vi satt i bilen på vei til et møte og afghanerne så noe langs veien, spurte de meg: «Hva er det?» Hvis de så noe i byene som de lurte på, spurte de meg «Qais, kan du spørre dem? Hva for slags hus er det der?» Så 138

kom vi fram til møtet. Der tolket jeg også. Det samme i bilen til hotellet om kvelden.

Vi besøkte norske leire og fikk orienteringer fra det norske forsvaret. Vi møtte viktige folk og orienterte dem om situasjonen i Faryab. Men uansett hva vi gjorde lå ett tema under det hele: At Norge snart skulle trekke seg ut. Det var fortsatt ikke bestemt når det skulle skje, men vi visste det var nært forestående. For meg fikk møtene derfor et ekstra alvor. Jeg skjønte at jeg ville miste jobben.

Jeg visste også hvor svake de afghanske styrkene var. Snart skulle de sikre landet på egen hånd. Det bekymret meg, ikke bare for landets sikkerhet, men også for min egen. De som beskyttet meg, skulle reise. Jeg ville bli etterlatt, og fienden var i ferd med å få overtaket. Dermed begynte jeg også å tenke på Norge. Var dette et land jeg kunne tenke meg å bo i?

Jeg hadde bestemt meg for at det ikke var aktuelt. Norge var et vakkert land, men ikke noe for meg. På den første turen min til landet hadde jeg vært i Tromsø. Vi hadde spist middag på en italiensk restaurant, og etter det fikk vi noen timer til overs for å gå på et kjøpesenter. Jeg kjøpte ingenting, alt var for dyrt for meg, men mens jeg kikket rundt i butikkene så jeg en liten gutt som romsterte rundt i butikkhyllene, og hørte at moren hans skjente på ham på dari. «Nei, nei, slutt, legg det tilbake», ropte hun til gutten. Da introduserte jeg meg på samme språk. De ble overrasket og nesten rørt over å møte en landsmann.

Faren til gutten kom også til, og vi snakket om livet i Norge.

De sa at de var utslitt. Jeg forstod at de bodde på et asylmottak og ventet på å bli intervjuet. Nå var de blitt kjørt til dette kjø139

pesenteret. De bodde langt utenfor byen, det stod folk utenfor og ventet på dem.

«Vi har ødelagt livet vårt», sa mannen til meg. Han fortalte at mange afghanere betalte store penger for å komme dit. Menneskesmuglerne krevde 10 000–20 000 dollar, og ledet folk til Norge gjennom Iran og Tyrkia eller Moskva og Ukraina. Når de kom fram til Norge, satte de seg imidlertid fast. De endte med å bo i årevis i leirer eller mottak, mens de ventet på at søknadene deres skulle bli behandlet. De levde miserabelt. Mange ble bare sendt hjem igjen til en uviss fremtid. Hvis noen var heldige og fikk søknaden innvilget, startet de på en ny, tung prosess. De måtte lære seg språket, integrere seg i samfunnet og vakle seg gjennom et innviklet byråkrati.

«Gud, det er vanskelig», sa mannen. «Det er tragisk at folk velger å gjøre dette.»

Han mente at mange av dem som kom bare var lei av livet hjemme og drømte om noe bedre. Kanskje så de for seg et nytt liv med stort hus og fine biler i et vakkert, fjernt land. De visste ikke hva de hadde kastet seg ut i. Selv hadde denne mannen solgt alt han eide i Afghanistan. Han virket ulykkelig og angrende. Samtalen gjorde inntrykk på meg.

Den kvelden bestemte jeg meg for å legge alle tanker om å flytte til Norge til side. Det var Afghanistan som var landet mitt. Det var det landet jeg elsket. Naturen der, maten, språket, vennene mine, måten vi snakket sammen på. Det var alt som betydde noe.

Likevel trengte jeg et sikkerhetsnett. Jeg passet på å ta vare på e-poster og telefonnumre til nordmenn jeg ble kjent med, så kunne jeg i hvert fall ha kontakt med Norge via vennene mine.

140

Da vi kom til Bardufoss, møtte jeg Kristian igjen for første gang siden aprildagen han reiste. Vi omfavnet hverandre. Jeg hadde gledet meg til å møte ham. Det var snart gått et år siden jeg samlet kollegene mine og gikk til ham med mine mistanker mot Samir. Nå ville han vite alt som hadde skjedd siden sist vi møttes.

Da de andre etter en sen middag gikk på rommene sine og la seg, fant vi oss et ledig rom på hotellet. Kristian spurte meg om Steinar, om hvordan det hadde gått på jobben, og om hva som skjedde i kulissene. Det virket som om han hadde fulgt med på ip-saken fra Norge og var informert. Jeg forstod at saken ble tatt alvorlig i Norge. Han snakket om det positive. «Dette er over nå.» Han ba meg fortsette å jobbe som før.

Ute var det mørkt og det snødde, og mens vi snakket og det ble natt, funderte jeg over noen spørsmål som jeg hadde tenkt på og ville ta opp med ham. De handlet om mistankene mine mot Samir og hvordan de ble håndtert. Hvorfor måtte de fortelle ham at jeg hadde meldt ham? Jeg hadde ment å gjøre det i hemmelighet. For meg virket det logisk at den som melder fra om noe mistenkelig, må beskyttes. Kanskje de måtte forklare Samir hvorfor de skulle sjekke bakgrunnen hans, men måtte de si at jeg stod bak? Forstod de hva dette betydde, afghansk hevnkultur tatt i betraktning? Jeg ville spørre Kristian hvorfor det tok seks måneder fra jeg sa ifra til Samir ble arrestert. Var de klar over all ugagn han kunne gjort på denne tiden? Og hvordan det var for meg, jeg sov jo knapt. Hvorfor hadde Kristian latt dette skje?

Jeg hadde lyst til å ta opp alt dette, men da vi satt der og jeg forstod at Kristian hadde tatt saken alvorlig, var det som om bitterheten min forsvant. Jeg lot de såre tankene ligge. Det var 141

tilbakelagt. Vi hadde ikke all verden av tid, og det var ikke verdt å snakke om gammelt agg. Vi tok farvel og lovte å holde kontakten. Så gikk vi hver til vårt og la oss.

På en restaurant i Norge smilte brigadesjefen senere til meg og sa: «Qais, nå har du sendt Samir til Bagram, og selv sitter du her i Norge … » Han sa det vennlig, jeg så jo det, men utsagnet plaget meg.

Var det virkelig det jeg hadde gjort?

«Det var ikke jeg som sendte Samir til Bagram, han ble tatt dit av andre», svarte jeg. Men jeg klarte aldri helt å tolke smilet hans.

44.

Tilbake i Meymaneh ble vi en morgen fortalt at vi skulle til det norske stabiliseringslaget for å få informasjon om bruk av sosiale medier. Vi var 30–40 tolker der, som jobbet for nordmennene flere ulike steder.

I begynnelsen fikk vi litt informasjon om bruk av Facebook, som forespeilet, men snart begynte de å rope opp navn. Vi ble tatt med enkeltvis til hver våre deler av leiren. Jeg måtte avgi fingeravtrykk, og nå ble jeg usikker. Dette handlet visst ikke om sosiale medier likevel.

Jeg ble tatt med inn til en tynn kvinne med briller. Hun så amerikansk ut. En mann ved hennes side snakket med russisk 142

aksent, og jeg antok at han var fra et østeuropeisk land. De gikk i sivilt begge to, men de var bevæpnet med pistoler.

Kvinnen snakket om situasjonen i Afghanistan. Hun stilte meg kompliserte spørsmål om sikkerhet, terrorisme og sekterisme. Innimellom sa hun litt om seg selv: «Hjemme i USA jobber jeg som lærer i en barneskole.»

«I så fall er du i feil yrke.»

Jeg trodde henne ikke.

«Hva behager?»

«Du ville åpenbart passet perfekt til en jobb i CIA.» Dette var selvfølgelig ingen orientering om sosiale medier.

Jeg kunne ikke fatte at de trodde vi var så lettlurte.

Jeg ble tatt med videre til en mann som spurte meg om situasjonen i landet vårt, om Taliban og om ip-saken. Han spurte om Samir hadde flere venner i leiren, eller om andre kunne stå i ledtog med ham.

«Tenk deg en fotballkamp», sa han. «To lag spiller mot hverandre. Det er elleve mann, hver med sine ansvarsområder. De spiller på hver sin måte, men de står sammen om målet, som er å vinne. De satser alt på seier. Det er jobben deres. Det er derfor laget fungerer.»

Jeg var ikke redd for disse sikkerhetsintervjuene, «screening» som vi kalte det. Jeg hadde sagt til både Karl og Steinar at jeg gjerne stilte opp og forklarte meg. Vi har et munnhell i Afghanistan som sier at «hvis din samvittighet er ren, så frykt ingen, selv ikke kongen». Slik følte jeg det, men jeg hadde også en uro i meg. Jeg kunne bli et tilfeldig offer. Det kunne være at Samir og de andre satt på Bagram og løy. Jeg hadde lest bøker og sett filmer om folk som var på feil sted til feil tid og fikk skylden 143

for ting de ikke hadde gjort. Gjennom årene hadde jeg klart å bygge meg opp gode relasjoner til mentorene, og unngått å ha hemmeligheter for dem. Karl hadde til og med vært i bryllupet mitt. Det var en forsikring, men man kunne aldri være trygg.

Jeg kunne komme til å svare feil, eller glemme noe.

I et sikkerhetsintervju med amerikanerne hadde jeg en gang vært i en knipe: Jeg hadde glemt å nevne årene jeg bodde hos tanten min i Pakistan. Jeg snakket nervøst om faren min, om årene i landsbyen og skolegangen min, men det med Pakistan hadde jeg glemt å nevne. Jeg resonnerte meg fram til at når jeg glemte å nevne det i det første intervjuet, måtte jeg også la være å nevne det i neste. I det andre intervjuet ble jeg imidlertid spurt hvor mange tanter jeg hadde, og da måtte jeg også nevne denne tanten. Jeg sa at jeg hadde møtt henne i Mazar-e Sharif, så jeg slapp å nevne Pakistan. Heldigvis gikk det bra. En kollega av meg ble sparket for noe lignende.

Intervjuet gikk heldigvis bra, men nå ble jeg ført inn i et nytt og skremmende rom. Det var mørkt, svakt opplyst. Jeg fikk assosiasjoner til obduksjonsrom der man parterer lik. En mann med et meksikansk utseende satt i et hjørne bak en liten pult.

I et annet hjørne stod en stol med elektronisk utstyr som lignet medisinsk apparatur i en operasjonssal, bortsett fra at det var svart og ikke hvitt. Det blinket i lys og paneler. Jeg fikk ledninger hektet til hender og føtter.

«Vet du hva dette er?» spurte mannen.

«Nei.» «Det er en løgndetektor. Har du sett det før?»

«Nei.» «Vet du hvordan den fungerer?»

144

«Nei.» En afghansk tolk satt ved hans side og oversatte.

«Jeg trenger ikke tolk», sa jeg.

«Nei?» «Jeg er tolk selv. Jeg har jobbet her i fem år. Hvorfor har dere en tolk til å tolke for en annen tolk?»

«Ok. Du får si fra da, hvis det er noe du ikke forstår.»

Mannen forklarte hvordan maskinen virket, og hva vi skulle gjøre. Hvis jeg løy, sa han, ville maskinen avgi et signal. Jeg fikk hetta av tanken. Hva om han spurte om jeg hadde stjålet noe?

Vi har vel alle stjålet noe en gang i livet? Jeg stjal sikkert godteri fra moren min da jeg var liten. Hva skulle jeg svare hvis han spurte om noe slikt? Jeg forsøkte å ta det opp med ham. Han sa at jeg bare måtte svare det jeg følte var riktig. Snart satte han i gang.

«Er det et lys i dette rommet?»

«Ja.» «Sitter du på en stol?»

«Ja.» Snart ble spørsmålene mer personlige, hvor gammel jeg var og slikt, før han kom til saken.

«Har du noensinne gitt informasjon til Taliban?»

«Nei.» «Har du samarbeidet med Taliban?»

«Nei.» Han stilte de samme spørsmålene gang på gang, på ulike måter. Han kunne spurt hundre ganger, men svaret var uansett nei. Jeg satt der i en time før jeg ble koblet av. Så ble jeg bedt om å holde alt som hadde skjedd, for meg selv.

145

To menn fulgte meg gjennom leiren til neste stopp. På veien møtte jeg en venn og hilste blidt, men mennene dro meg unna.

De kommanderte meg til ikke å snakke med andre. Ute på plassen møtte jeg også broren min. Han var kommet fra Mazar-e Sharif. Jeg hilste overrasket, men igjen ble jeg stoppet bryskt.

I en korridor så jeg Steinar.

«Steinar!» ropte jeg. «Dette er latterlig! De drar meg fra sted til sted som en fange. Hva skjer?»

Jeg følte meg ydmyket og hjelpeløs. Visste disse mennene i det hele tatt hvem jeg var? At mitt tips hadde startet hele saken?

Jeg fikk lyst til å rope «fuck off» og nekte, slutte i protest, men jeg visste at jeg bare ville ødelagt for meg selv. Jeg klarte å roe meg og tenke rasjonelt. De ville sikkert bare forsikre seg om at det ikke var etterlatt utro tjenere i leiren.

«Kjære Steinar», ropte jeg. «Vær så snill … hvor lenge skal dette vare?»

«Jeg vet ikke», sa Steinar.

Da vi etter tolv timer endelig ble kjørt hjem, var det mørkt. Jeg låste meg inn på rommet og så at teppene vi hadde teipet til veggen var dratt av og rommet gjennomsøkt. Pc-er og telefoner var sjekket grundig og lagt tilbake på plass. De hadde vært i alle rommene.

Det gledet oss å høre at mentorene uten oss hadde gått hele dagen uten å ha fått noe arbeid gjort.

45.

En dag dukket Nasir opp i porten. Han hadde sluppet ut av Bagram-fengselet etter tre måneder, og reist rett til Meymaneh for å få jobben tilbake. Til afghanerne i portvakta sa han at han fortsatt jobbet der. De slapp ham inn i afghanernes leir, men da han skulle inn i tolkeleiren, som lå innenfor der igjen, ble han stoppet.

Han stod ved gjerdet og ventet og så etter oss.

«Rasool! Rasool!» ropte han da hans gamle kollega kom forbi, men Rasool ble stoppet av sin finske mentor, som sa til ham med lav stemme: «Det er vel best at du holder deg unna han fyren der, hvis du vil unngå trøbbel.»

Også andre vek unna.

«Beklager, har ikke tid.» Vi var alle redde for å bli innblandet.

Selv passerte jeg Nasir på vei til et møte. Jeg hadde det travelt og hilste kort. Det var et sjokk å se ham igjen, tre måneder etter at han ble ført ut med hette over hodet. Jeg fryktet at han var bitter og la skylden på meg for at han mistet jobben, men det sa han ingenting om. Mer opptatt var han av å få kontakt med offiserene og få jobben igjen. Kanskje håpet han at jeg kunne sette ham i kontakt med Steinar.

«Pass godt på deg selv», sa han før jeg gikk videre.

Det var første gang vi hørte noe om hva som skjedde på Bagram, og de som hadde snakket mer med Nasir fortalte hva han hadde sagt. Det skulle visstnok være strenge avstraffelser der nede, fangene ble låst inne og truet av hunder. Samir, som Nasir bare kalte «nummer én», var visst plassert blant hardkokte 147

talibanere i en avdeling med høy sikkerhet. En gang de to møttes i det området i fengselet der man vasket beina før man ba, hadde Nasir kjeftet på Samir og sagt: «Vi er her alle på grunn av deg.» Han hadde forbannet både Samir, søsteren hans og kona hans. Samir skulle på sin side ha ropt: «Når jeg slipper ut, vet jeg nøyaktig hva jeg skal gjøre.» Nasir var redd for at han skulle hevne seg. Tanken skremte meg også, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Nasir løy sjelden bevisst, men man må rulle utsagnene sine litt i munnen før man snakker. Man må resonnere og tenke seg om, og det gjorde ikke alltid Nasir. Han hadde selv vært uskyldig oppi det hele, sa han, og det trodde jeg for så vidt på og syntes synd på ham. Samtidig: Hvis han virkelig var uskyldig, hvorfor hadde amerikanerne hentet ham på den måten?

46.

På dette tidspunktet var jeg for lengst hektet på Qais’ historie. Det som hadde begynt som en slags memoarbok, eller memoir om du vil, hadde mens vi snakket utviklet seg til en spenningshistorie. Kanskje var han i begynnelsen usikker på hva slags taushetsplikt han hadde. «Jeg tror ikke det er noen god idé at vi nevner ip-saken i boken», sa han en gang i begynnelsen, mens vi satt i en sofa i Sandefjord og snakket om hans tidlige erfaringer med offiserene.

Den gangen var han nøye med hva han sa. Det var som om han veide hver setning før han uttalte den, bevisst på at den kunne havne i 148

en bok. Helt unaturlig var det vel ikke, vi ville nok alle vært bevisst på hva vi tok med i en bok om oss selv. Men det syntes også å være noe i det Qais sa om at afghanere hadde lært av historien å være knepne med tilliten og holde kortene tett til brystet. Når vi satt på kaffebar og snakket, kunne han plutselig begynne å hviske, eller ønske å forlate stedet. Da hadde han observert mennesker av afghansk bakgrunn – en kunde, en servitør – som han fryktet kunne overhøre hva vi snakket om. Med denne forsiktigheten eller vandringen rundt grøten tok det lang tid før jeg egentlig forstod alle ip-sakens aspekter. Men nå, når vi først var inne i det, ville jeg til bunns.

Jeg ville vite alt. Hva med dem som var involvert, men som vi ikke hadde snakket med? Elham og Nasir, for eksempel. Og Rameen. De hadde sittet i fengsel i flere måneder eller år og fått ryktet sitt ødelagt.

Hvordan hadde de opplevd denne historien? Hvilke flere sider var det ved dette som vi ikke hadde fanget opp? Hvor var de i dag?

Jeg begynte å mase på Qais om at vi måtte kontakte dem. Kunne de være fengslet uten lov og dom? Jeg foreslo at vi skulle dra til Afghanistan og finne dem. Jeg ville ha avhørsdokumenter, bevismateriale, dommer. Det syntes Qais var en dårlig idé. Han ville for så vidt gjerne dra, men han hadde fått opphold i Norge fordi han hadde et beskyttelsesbehov, og da var det forbudt for ham å reise tilbake. Han steilet ved ideen om at jeg skulle dra til Mazar-e Sharif og møte dem alene, for han mente det var farlig og hadde ingen som kunne ivareta min sikkerhet.

Han forstod heller ikke hvorfor det trengtes i boken. Hvorfor skulle vi involvere disse fiendtlige personene som uansett ville lyve til oss? Hvorfor hadde jeg forresten ikke nevnt fra begynnelsen av at dette var nødvendig?

Han vred seg og skiftet tema når dette kom på tale. Han hadde ingen kontakt med disse menneskene i dag, hadde ikke telefonnumrene, motstod passivt min insistering på at vi måtte ha motstemmer i boken. Jeg 149

ante at ubehaget hans var dypere enn det som ble sagt. Ip-saken hadde vært traumatisk for ham, nå veltet det hele fram på ny. Dette var mennesker fra en fortid som han endelig hadde klart å legge bak seg, og nå satt jeg og gravde i det i uke etter uke, ba ham leve seg inn i episodene og dvele ved detaljene. Slik kom de ubehagelige minnene fram i bevisstheten hans, i tankene og drømmene. Jeg skjøv ham framover mot konfrontasjoner med mennesker han hatet. Han følte skyld, han antok at de klandret ham for det som hadde skjedd, og han var selv usikker på om det han hadde gjort var det riktige. Oppi dette kom også frykten, han var redd for at de en dag ville hevne seg.

Senere sa han at han hadde skjøvet tanken foran seg, men til slutt ble overbevist av mitt argument om at boken måtte være komplett. Det var en forpliktelse å få dokumentert alle sider ved historien for ettertiden. Som et første skritt forhørte han seg med folk han kjente, for å finne ut hvordan de ville reagere hvis han en dag ringte. På hans forespørsel kjøpte vi en egen telefon til ham for dette formålet, så de ikke kunne spore ham.

Siden gikk tiden.

«Jeg hadde telefonen liggende på bordet når jeg så på tv», fortalte han senere. «Skulle jeg ringe dem nå? Nei, senere. Hva med nå? Nei, i morgen. Jeg var som en person som skulle slutte å røyke, men som når den siste sigaretten er ferdig, bare tar en ny, og enda en, bare én til. Men så, en dag da kona mi var ute og gikk tur med sønnen min, snakket jeg med den lille datteren min. ’La oss ringe dem’, sa jeg til henne. Og så tok jeg den første telefonen.»

47.

Vinteren 2016 fortalte Nasir sin versjon av hendelsene på telefon fra Afghanistan: I 2009, mens jeg fortsatt gikk på skolen, fikk jeg jobb i et selskap som laget mat for tolkene til amerikanerne i Camp Spann.

Gjennom kolleger jeg ble kjent med, sendte jeg cv-en min til den norske kontingentledelsen, NCC, og søkte jobb som tolk.

Takket være kontaktene mine fikk jeg komme til intervju og fikk jobben.

Som tolk jobbet jeg for flere personer. Først noen måneder i den norske stabiliseringslaget, og så etter et drøyt halvårs tid for opptreningslaget. Det var der, mens jeg jobbet i Camp Griffin, at jeg ble arrestert.

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra ferie. Vi hadde landet i PRTet og dro hjem til leiren, hvor jeg gikk på rommet. Klokka var rundt halv seks. Jeg satt og hørte på musikk. Kollegene mine kom inn og spurte om jeg ville være med i matsalen, men jeg sa at de kunne gå i forveien, jeg skulle bare ta på meg noen klær.

Så banket det på døren.

«Kom inn», sa jeg, og fem-seks amerikanske spesialsoldater braste inn og la meg i bakken. De satte håndjern på meg og dekket til hodet mitt.

«Hva har jeg gjort?» spurte jeg. «Hva er min forbrytelse?»

De svarte med stygge ord som jeg ikke vil gjenta. De hånet meg og familien min og ba meg holde kjeft.

Deretter tok de meg med i et helikopter, og reisen begynte.

Først bar det til Mazar-e Sharif, deretter til Kunduz, hvor det 151

første avhøret fant sted. Folk fra CIA avhørte meg. De holdt meg der i to dager og en natt. Jeg tenkte at det måtte være en misforståelse, at jeg ville bli løslatt i løpet av noen dager og kunne komme tilbake i arbeid, for jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe galt. I stedet ble jeg fraktet videre til Bagram.

Jeg satt tre-fire netter i det som ble kalt the black jail, en seksjon av fengselet med betongceller. Det var ingen vinduer der og knapt nok opplyst. Hver natt kom de til cellen min og spurte meg ut en gang eller to.

Det var en mann der som het Jamal, som jobbet med CIA. Jeg spurte ham hvorfor de hadde hentet meg. Han sa at de hadde noen mistanker. Jeg fortsatte å spørre hva mistankene gikk ut på, men de ga meg aldri noe ordentlig svar, de sa bare at de måtte etterforske noe.

De spurte meg mye om Samir. Var jeg truet av Samir? Forfulgte han meg? Jeg sa som sant var at jeg aldri hadde vært truet av Samir og ikke av Elham heller. Det virket som om de var opptatt av dette. De trodde visst at jeg ikke sa sannheten.

Etter noen dager ble jeg flyttet til hovedfløyen av fengselet.

Der fikk jeg en del problemer. Det vanskelige var ikke CIAmenneskene, de oppførte seg pent, lot meg snakke med familien min og ga meg til og med filmer å se på. Nei, problemet var de dårlige folkene, den virkelige fienden. De satt nemlig i det samme fengselet.

En CIA-mann som var der, John som han het, snakket med meg mange ganger. Han sa at de hadde hatt mistanker mot meg, men at jeg hadde bevist min uskyld og snart skulle få slippe ut.

En gang møtte jeg Samir. Han måtte passere min celle når han ble ført ut gjennom korridoren. En gang han var på vei 152

ut, geleidet av fangevokterne, så han meg. Han ble overrasket.

«Hva gjør du her?» spurte han.

«Jeg har ikke gjort noe galt, jeg er her på grunn av dere», sa jeg.

Da jeg møtte ham igjen, på vei til dusjen eller i matkøen, ropte jeg mot ham, skjelte ham ut og fornærmet familien hans.

Jeg vet fortsatt ikke hva han har gjort seg skyldig i. CIA sa til meg at han var en farlig mann, en dårlig mann. Det sa de hele tiden. Det ble til og med sagt i leiren før jeg ble arrestert, og det ble sagt at det var bevist.

Rameen, som rømte, aner jeg ingenting om. Han var en nær venn av Elham. Det var Elham som hjalp ham med å få jobb som tolk, de hadde jobbet sammen tidligere. Han var for øvrig en ganske religiøs person, han kommenterte oppførselen min noen ganger. Jeg svarte ham at «dette er mitt liv, jeg ønsker å leve slik, og det er ikke din sak, du har ingenting med å kommentere det».

Jeg måtte ta en test i fengselet. Det var en slags rettssak der med amerikanske og afghanske dommere. De besluttet å slippe meg fri. Da hadde jeg sittet i i to måneder og 17 dager. Å komme ut av fengselet var tøft for meg. Det eneste jeg tenkte på, var å få navnet mitt vekk fra listen over mistenkelige personer. Forsvareren min sendte et brev til den norske kontingentledelsen og informerte om at jeg var løslatt og at jeg var uskyldig. Jeg forsøkte å få jobben tilbake. Det lyktes ikke, men jeg fikk likevel utbetalt lønn fra nordmennene helt til stabiliseringslaget og opptreningslaget forlot Meymaneh i 2012.

Fengselsoppholdet ødela ryktet mitt i familien. Det ble svært vanskelig for meg. I slekten min blir jeg fortsatt omtalt som en 153

dårlig person, siden mange tror jeg var skyldig. Saken har skadet meg på så mange måter. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg skulle utsettes for dette. Jeg var lojal mot nordmennene. Jeg stod side om side med dem på slagmarken og hjalp dem i hver trefning.

Jeg mener det var feil av Norge å la andre land arrestere deres ansatte. Jeg jobbet med nordmenn, og det burde vært opp til nordmennene selv å ta vare på egne ansatte. De burde ikke overlate dem til fremmede makter.

Nordmennene hadde en screening av oss, et sikkerhetsintervju hvert halvår. De visste hvem vi var, hvem vi var i familie med, hva vi jobbet med, de visste alt om oss. Likevel lot de amerikanerne komme og arrestere meg. De satte meg i fengsel uten grunn, uten at jeg var skyldig i noen forbrytelse. Ryktet mitt er ødelagt. Jeg mener at Norge har et ansvar for å undersøke saken min på ny, og undersøke bakgrunnen min. Jeg forventet å få beskyttelse og opphold i Norge, jeg drømte om å få komme til Norge og møte de flotte menneskene der, men det er avslått.

Jeg vil fortsette å kjempe for det jeg mener er min rett.

48.

Elham ga følgende forklaring via skype fra Afghanistan: Den 1. august 2011 dro jeg hjem på ferie. Jeg skulle tilbake på jobb i Meymaneh den 15., men ble ringt opp av en offiser som sa at jeg kunne vente enda en stund og komme tilbake når de andre tok fri.

154

Så, den 21. august, fikk jeg en telefon fra en venn av meg.

«Vet du hva som skjedde med Samir?» sa han. «Han er blitt arrestert av amerikanerne. Hendene hans ble satt i håndjern og hodet hans ble dekket til, og han ble tatt med et eller annet sted.» Jeg ble overrasket, men sa til meg selv «ok, det må være noe som skal undersøkes».

Jeg var fortsatt på ferie den 29. august, da en svensk offiser ringte meg. Han var kommet tilbake fra ferie i hjemlandet, og sa: «La oss dra tilbake til Meymaneh og jobbe.» Jeg pakket tingene mine og dro til Camp Marmal i Mazar-e Sharif, hvor den norske kontingentledelsen holdt til.

Jeg gikk til innsjekken på flyterminalen. Da kom en amerikaner i sivil bort til meg og ba meg bli med ham. «Bare kom, ikke snakk, vær stille.» Så dekket de til ansiktet mitt og vred hendene mine bak ryggen min og satte håndjern på dem. De satte meg i en bil og kjørte meg et eller annet sted. Jeg var dekket til så jeg verken kunne høre eller snakke. Jeg vet bare at jeg til slutt endte opp på Bagram.

Først holdt de meg ti dager på et veldig dårlig sted, jeg tror det ble kalt «black jail». Etter det ble jeg flyttet til en annen celle, som de kalte «communal cell» eller «communal jail». Jeg fikk vite at jeg var tatt inn fordi jeg var en venn av Samir, som hadde vært romkameraten min. CIA-folkene sa til meg at han var en dårlig mann og hadde kontakt med opprørerne, Taliban. De hevdet at jeg visste om dette, at jeg kjente til det han drev med men hadde skjult det for nordmennene. Det var anklagen. At jeg visste, men ikke rapporterte.

«Greit», svarte jeg. «Det stemmer at jeg var romkameraten hans, og vi var venner, slik jeg også var venner med andre tol155

ker, det var 17–18 av oss.» Jeg sa at også jeg i likhet med andre kolleger hadde hatt mine mistanker mot Samir. Jeg så imidlertid aldri noe konkret, rent fysisk, som var mistenkelig.

Under avhørene sa amerikanerne at Samir hadde vært spion for Taliban. Han hadde gitt videre sikkerhetsrapporter, sa de, altså ISAF-rapporter. Nøyaktig hvilke rapporter, sa de aldri. De snakket om «security reports» og «operational reports». Hvis ISAFstyrkene skulle ut på operasjon, hadde Samir ifølge disse amerikanerne ringt Taliban og sagt at «på dette eller dette tidspunktet vil ISAF-styrker dra ut mot dere, de har så og så mange biler med slik eller slik ammunisjon og de har med seg det og det».

De sa at Samir ringte Taliban og til og med møtte dem.

Selv har jeg aldri sett ham gjøre noe slikt. De viste meg heller aldri noen fysiske bevis. De første gangene de snakket om dette trodde jeg dermed ikke på dem. Men de stod på sitt: «Jo, vi har folk på innsiden blant dere tolker, gode folk, etterretningsfolk, de jobber for oss, de leter etter dårlige menn, og vi har avslørt Samir.» Jeg er fortsatt ikke hundre prosent sikker, for de la aldri fram noe lydopptak eller dokumenter som beviste det.

Gang på gang spurte de meg om jeg hadde visst hva Samir gjorde. «Nei», sa jeg. «Hvis jeg hadde visst det, ville jeg straks gått til nordmennene og fortalt det. Det var dem som betalte lønnen vår, og sammen med dem forsøkte vi å bygge landet og reise en ny hærstyrke. Hvorfor skulle jeg da latt Samir gjøre dette?»

Etter en stund ble jeg flyttet til en enecelle. Der satt jeg seks måneder i et kaldt rom.

«Dette er forferdelig», sa jeg til amerikanerne. «Hvorfor holder dere meg her?»

De sa at det var fordi jeg ikke hadde skjegg. Hvis jeg ble flyt156

tet til en celle med talibanere og ikke hadde skjegg, kunne jeg bli drept.

Et halvt år senere hadde imidlertid skjegget mitt grodd, og jeg ble satt i en større celle sammen med 32 talibanere. De spurte meg hvorfor jeg var der. For min egen beskyttelse diktet jeg opp en historie om at jeg var sivilist fra Mazar-e Sharif og hadde vært bilforhandler. Jeg sa at amerikanerne hadde arrestert meg fordi jeg hadde solgt en bil til Taliban.

Etter fire måneder i denne cellen kom familien min på besøk. Også talibanerne fikk besøk, og moren min ble sittende og snakke med mødrene deres på venterommet. Hun fortalte dem at jeg var uskyldig, og at jeg til og med hadde jobbet med nordmenn og amerikanere. Da foreldrene til talibanerne hørte dette, spredte ryktet seg videre til de andre fangene.

Snart visste alle i fengselet at det fantes en mann der som het Elham og hadde vært tolk for amerikanere. Dermed fikk også talibanerne jeg satt på celle med, nyss om det. Jeg nektet og sa at det ikke var meg, men de trodde ikke på meg. De begynte å behandle meg annerledes, og ville ikke snakke med meg lenger.

Etter ti dager angrep de meg på cellen. De slo meg med vannflasker, minst tre slag. Jeg tok kontakt med amerikanerne og sa at jeg var redd for å bli drept og ikke kunne være der lenger. Da flyttet de meg til en annen celle.

I den nye cellen gikk det bra en stund. De nye medfangene visste først ingenting om meg. Snart fikk imidlertid de også vite om bakgrunnen min. De begynte å slå meg, og de slo hardere enn de forrige. De slo med sko og støvler. Enda en gang ba jeg de amerikanske fangevokterne om hjelp. Jeg spurte om de kunne flytte meg vekk fra de pashtunske fangene, og over til 157

dem som snakket farsi. De var gode mennesker. Hos dem ble jeg værende.

En gang snakket jeg med Samir gjennom veggen på cellen.

«Hva har du egentlig gjort», spurte jeg. «Hvorfor er vi tatt med hit?»

Jeg var forbannet på ham. Han bare lo og sa: «Slapp av. Jeg har ikke gjort noe galt. Vi slipper snart ut.»

Senere møtte jeg ham i luftegården. Vaktene pleide å ta med en del av oss fanger i et rom når de skulle følge oss ut, og der fikk jeg snakket med ham. Han sa at amerikanerne hadde satt ham på enecelle og sendt en hund inn til ham. Han var visst blitt bitt flere ganger. Han hadde sår på hendene, bitemerker fra hunden.

Under avhørene hadde de visstnok satt ham i en stol med strøm og gitt ham elektriske støt. Dette var noe som flere fanger snakket om.

Enda en gang spurte jeg Samir: «Hva har du gjort? Hva gjør vi her?»

Han sa at jeg skulle ta det med ro og at vi ville bli løslatt.

«Men når jeg kommer ut», sa han, «er det en person jeg ikke skal la være i live».

«Hvem da?»

Han ville ikke svare, han sa bare: «Jeg skal drepe ham.»

Jeg forsøkte å forstå hvem han mente, men han sa ikke mer.

Hver dag kom vaktene og tok med seg noen fanger til den militære domstolen. De plukket med seg folk fra ulike celler. En av cellekameratene mine ble tatt med. Da han kom tilbake, flokket vi oss rundt ham og spurte hva han hadde sett. Jeg spurte 158

om det var noen fra Mazar-e Sharif som var blitt dømt. Han svarte: «Ja, det var en mann som het Samir der.» Han sa at vedkommende ble dømt til 15 års fengsel.

Fra Samirs fetter hørte jeg senere at han var flyttet over til et annet fengsel. Da ble han også overført til det afghanske rettssystemet, og der ble straffen redusert til ti år.

Fetteren hans var også i fengselet med oss. Han var uskyldig, en god mann. En av brødrene mine som jobbet for tyskerne i opptreningslaget i Mazar-e Sharif, satt også inne. Det jeg hørte om dem, visste jeg bare fra amerikanerne. De sa at de to var uskyldige, men at de holdt dem der for å finne ut mer om Samir.

Jeg tror broren min ble arrestert fordi en av vennene våre, Rameen, hadde rømt. Han var klassekamerat med broren min og de kjente hverandre helt fra de var barn. Broren min hadde Rameens nummer på telefonen sin, og amerikanerne pleide å si at han hadde hatt kontakt med ham, siden Rameen hadde lagt igjen nummeret sitt på telefonen hans. Jeg vet ikke hva Rameen gjorde. Da han rømte, tenkte jeg at han kunne være en dårlig mann. Å sitte i fengsel var hardt. Jeg sa til amerikanerne at jeg egentlig ønsket at jeg hadde gjort noe galt. Da kunne jeg ha sagt til meg selv at jeg sonet for en grunn og fortjente straffen. Problemet mitt var at jeg ikke hadde gjort noe. Det halve året jeg satt i enecelle, var verst. Jeg var deprimert og fikk smerter i magen og på ryggen. Jeg hadde veid 68 kilo, men nå sank vekten min til 59.

Jeg satt bare og grublet. Tiden jeg sonet med talibanerne var kanskje enda verre, siden jeg ikke følte meg trygg. Jeg trodde jeg skulle bli drept der inne.

159

Amerikanerne behandlet meg pent tross alt. «Ikke vær bekymret», sa de. «Du er uskyldig og du vil bli sluppet fri. Vi holder deg her bare for å finne ut mer om Samir.»

De kom med god mat til meg og hjalp meg med å ringe hjem til familien.

«Hvorfor holder dere meg her så lenge, hvis jeg er uskyldig?» spurte jeg dem. Jeg sa at de hadde bragt skam over meg, og at det ville bli vanskelig for meg å forklare dette overfor venner og familie: «Hvordan skal jeg overbevise dem om at jeg virkelig er uskyldig? De kommer til å spørre hvorfor jeg da ble holdt her så lenge.»

Jeg slapp ut etter 23 måneder. Da slo amerikanerne fast at jeg var uskyldig, og sendte meg i retten. Jeg ble spurt ut om saken min og kunne svare på alle spørsmål. Dommeren ble lei seg da han hørte på meg. Han beklaget.

«Det er bare slik prosedyren er», sa han. «Vi måtte holde deg her til vi fant sannheten. Nå har vi slått fast at du er uskyldig, og vi kan bare be om forlatelse.»

De ga meg en bekreftelse på at de hadde bragt meg dit på grunn av mistanker, men ikke hadde funnet noe bevis. Jeg fikk dette dokumentet og hundre dollar. Så klemte de og kysset meg og sendte meg hjem.

49.

Rameen hørte vi ingenting fra. Hvem var han egentlig? En korthåret pashtuner med trimmet skjegg og norske uniformsbukser, stadig på oppdrag med kandaken. Hvis det var feiring eller fest, var han der med kameraet sitt og tok stadig masse bilder. Han visste mye om datamaskiner, og vi pleide alle å be ham om hjelp, selv afghanske offiserer kom bort til ham med pcene sine. Han trente, løftet vekter, han hadde til og med slike hansker som man bruker til styrkeløft. Han snakket stadig om biler. Han og Elham hadde jobbet i et firma som reparerte biler for den afghanske hæren. En gang tok han bilen sin, en Toyota Surf med firehjulstrekk, med seg til Meymaneh. Den stod parkert utenfor leiren. Vi ble med ut for å beundre den.

Jeg husker at vi en gang stod foran treningsrommet. Han var tilbake fra felten i Ghormach eller noe, og virket rystet. «Boy, kom deg ut av dette landet», sa han med sin spesielle måte å snakke på. Han hadde nettopp vært i skuddveksling med Taliban.

Jeg hørte at han bodde i samme nabolag som tanten min i Mazar-e Sharif, og ruslet en gang forbi der. Huset så fattigslig ut og stod i kontrast til den dyre bilen han kjørte, uten at det plaget meg den gangen.

Det ble senere fortalt at han i dagene før han forsvant hadde tatt med bilen sin (eller flere biler?) til en venn av seg i byen og bedt ham om å ta vare på den (eller dem). Han hadde visstnok sagt at vennene hans var arrestert og at han ville dra til Pakistan og videre til Russland. Amerikanerne sporet visst opp bilene og kalte vennen hans inn til avhør. Det sies at Rameen nå bor i Russland og er en rik mann.

50.

Jeg og Qais prøvde å spore opp Rameen til denne boken, men vi lyktes ikke. Det nærmeste vi kom var en Facebook-profil. Rameen hadde opprettet den i 2010 og hadde en mengde norske venner som fortsatt sendte ham gratulasjoner på bursdagen. Trolig var de uvitende om det som hadde skjedd etter at de selv forlot Meymaneh.

I månedene før han forsvant, la han ut et bilde av en norsk venn ved et juletre. Han la også ut tekst han hadde kopiert om at «en normal person har tusen ønsker. En SOLDAT har bare et, å komme hjem i live. Jeg vet at 97 prosent av dere ikke vil poste dette som statusen deres, men de tre prosentene som gjør det, er mine venner.» Bortsett fra dette, noen gratulasjoner og et flagg med teksten «lenge leve Afghanistan», var profilen hans taus helt fram til august 2011. Da skjedde det noe.

Den 26. august det året, seks dager etter at Samir var arrestert, oppstod det en frenetisk aktivitet på Rameens Facebook-konto. Først la han ut et bilde av Kabul. Så et av noen afghanske barn med teksten «lovely». Så en folkemasse på en kunstutstilling i Berlin, og et glasshus av farget glass. Alt var kopiert fra nettet. Snart kom enda et bilde av afghanske barn, popstjernen Avril Lavigne, og den russiske tennisspilleren Maria Sharapova i seks ulike poseringer, til dels lettkledd.

Hvorfor la Rameen ut disse bildene, på et tidspunkt der han var ettersøkt og hadde rømt? Inneholdt de en kode eller en melding? Var det tilfeldig at kvinnen på bildet var russisk? Eller kanskje han bare var på reise og hadde bedre internettilgang enn før. Mon tro om han kjedet seg. Opplevde han en frihet ved å forlate Afghanistan og med det kunne legge ut så mange sexy bilder av Maria Sharapova som han bare orket? Eller kanskje noen hadde hacket Facebook-kontoen hans.

Fire dager senere la han ut et ønske om god eid, en quiz om USAs 162

viktigste byer, og et skremmende bilde av en baby med hoggtenner og vampyrøyne.

«Hva i all verden er det der?» spurte en Facebook-venn på engelsk.

Rameen svarte: «Hey dude, whats up?»

Siden forsvant han.

Venneforespørselen jeg sendte ham, står ubesvart.

«Det eneste jeg vet er at Rameen er i Russland», sa en afghaner som lovet å formidle kontakt. De hadde korrespondert på Facebook.

«Er du sikker på at han er i Russland?»

«Ja, det er jeg.»

Afghaneren spurte Rameens far om jeg kunne få skype-adressen hans, men fikk den ikke. Han skrev tilbake: «Etter det jeg forstår er faren fortsatt redd for at Rameens kontaktinfo kan falle i hendene på Taliban. De skjuler visst fortsatt at sønnen har jobbet med ISAF og nordmennene. De er til og med redde for sine egne slektninger.»

51.

Hva skjedde med Samir?

Først hørte vi ingenting, deretter noen rykter. Så, mens vi trodde at han fortsatt var i fengsel, hørte vi fra folk som hadde sett ham rundt om i Mazar-e Sharif.

Rasool fortalte: «En dag etter arbeidet var jeg i området rundt den blå moskeen i Mazar-e Sharif. Jeg passerte en vei, og kom til et marked for brukte klær der det også var en kiosk 163

hvor man kunne kjøpe is. Om lag tjue meter fra meg fikk jeg øye på Samir. Han hadde latt skjegget gro. Han stod borte ved bruktbutikkene og snakket med noen. Jeg skiftet retning og gikk raskt vekk.»

Ahmad fortalte: «Jeg så ham på 200 meters avstand på bruktmarkedet ved den nordre delen av den blå moskeen. Han hadde langt skjegg. Jeg ble redd og snudde. Jeg fryktet at det kunne være farlig å hilse på ham. Jeg hadde vært Qais’ romkamerat og var redd for at han skulle angripe meg.»

Wais, broren min, fortalte: «Vi var en gjeng tidligere tolker som skulle samles ved den blå moskeen. Jeg og to kamerater satt og ventet på de andre. Plutselig dukket Samir opp sammen med to menn med langt skjegg. Han gikk i de samme klærne som han pleide å bruke i jobben, blant annet en kremfarget militær t-skjorte. De kom bort til oss, hilste, og spurte hva vi drev med. Jeg var der med Nasir og en annen tidligere tolk.

De andre snakket pashto, så jeg kunne ikke forstå alt. Jeg forstod at Samir spurte dem om jeg var Qais’ bror. Det nikket jeg til. Samir stirret på meg. Jeg fornemmet at han var sint. Jeg var redd for ham og ville stikke av, men han stod der bare helt rolig.

Etter noen minutter gikk han videre sammen med vennene sine. Dagen etter ble jeg oppringt fra et skjult nummer. Personen i den andre enden sa at de skulle spille fotball klokka sju, og at jeg måtte komme presis. Jeg spurte hvem som ringte, men vedkommende la på. Jeg er ganske sikker på at det var Samir.»

Elham fortalte: «En dag så jeg Samir i byen. Han ropte ut og oppfordret folk til å kjøpe bruktklær og bomullsstoffer. Jeg betraktet ham først. Jo, det var virkelig Samir. Han så meg og vinket. ’Hei! Elham! Kom her!’

164

’Er du virkelig fri?’ sa jeg. ’Fikk ikke du 15 år i fengsel av amerikanerne?’

Han lo og sa noe stygt om dem. ’Slapp av. Nå er jeg fri igjen.’

Jeg forstod ikke hvorfor han var løslatt.

Senere fikk jeg jobb i byen Hairatan på grensen til Usbekistan. Der møtte jeg Samir på et supermarked. Han hadde med seg to bevæpnede menn som sørget for hans sikkerhet. Han kjørte en Toyota Hiace pick-up. Jeg spurte hva han gjorde der, og han svarte at han jobbet for et firma i Kabul som het Inter Asia. Jeg fikk inntrykk av at han var en slags leder eller kontrollør, som reiste rundt til regionale filialer for å drive med ettersyn. Han sa at han skulle tilbake til Kabul om noen dager. Jeg var overrasket over å se ham. Jeg hadde forsøkt å komme meg vekk fra denne mannen, og nå syntes han å dukke opp overalt.

Et par måneder senere observerte jeg ham igjen i samme by.

Han kjørte bil og så meg ikke. Jeg antok at han kanskje jobbet der, i Hairatan, så jeg bestemte meg for å si opp jobben og reise hjem til Mazar-e Sharif. Jeg var redd for at amerikanerne skulle tro at vi to var kommet sammen igjen, og at det skulle virke mistenkelig.»

52.

Etter samtalene med Elham og Nasir presset jeg på for at vi skulle få tak i Samir også. Det virket umulig. Qais visste verken etternavnet hans eller hvor han bodde. Det fantes ingen spor etter ham på nettet.

165

Selv om Qais aldri sa det rett ut, forstod jeg på ham at han kanskje aldri ville klare, eller orke, å kontakte ham.

Som en begynnelse eller et slags kompromiss ble vi enige om å lete etter dommene mot ham. Da kunne vi i hvert fall få tak i et håndfast bevis, en skriftlig bekreftelse på hva han hadde gjort. Stemte det for eksempel, som Elham påsto, at han var dømt til femten års fengsel? Å finne dommen via rettssystemet i Afghanistan var lettere sagt enn gjort. «Å få tak i rettsdokumenter er håpløst», fortalte kontakten min hos den frivillige organisasjonen Afghanistan Analysts Network (AAN), som hadde fulgt Bagram-fangenes rettsprosess nøye. «Vi klarer noen ganger å få tak i dommene, men det er tidkrevende og krever personlige kontakter […] Du må finne en av juristene involvert.»

Hvordan finner man forsvareren til en person man bare kjenner fornavnet på? Det ville være å lete i blinde. Rettsprosessene til interneringsfangene var i det hele tatt en lukket affære. Over 3000 fanger var overført til det afghanske rettssystemet via en tingrett i Parwan. Der ble bevismateriale fra amerikanerne og informasjon fra den afghanske sikkerhetstjenesten vurdert av en komité, som bestemte hvilke saker som skulle føres for retten. En tredel av fangene ble visstnok løslatt. Resten ble tiltalt etter den afghanske loven om forbrytelser mot intern og ekstern sikkerhet, enten for «destruktive aktiviteter», som ville gi dem minst ti år i fengsel, eller for «medlemskap i hemmelige grupperinger som planla forbrytelser mot rikets sikkerhet».

Slik AAN forstod det i sine nyhetsmeldinger var domstolen i Parwan lite komfortabel med å dømme afghanere som var arrestert av utlendingene, fordi disse egentlig ikke hadde lov til å arrestere afghanske borgere. Dommerne stolte visst heller ikke på utlendingenes bevismateriale. De foretrakk å dømme på den afghanske måten, som var etter tilståelser.

Via kontaktene fikk jeg til slutt tak i en mann som hadde forsvart 166

fanger fra Bagram. Til AAN opplyste han til og med at han kjente Samirs sak. Da vi etter hvert korresponderte på google-oversatt persisk, og Qais fikk snakket med ham over telefon, sa han imidlertid at han hadde misforstått og ikke ante noe om Samir overhodet. Så var også det sporet dødt. Skulle vi få tak i dokumenter, måtte vi gå gjennom Samir selv.

Jeg la hardere trykk på Qais. Jeg sa at vi var nødt til å kontakte ham, at det ikke var noen vei utenom.

En vårdag i 2016, etter at jeg sendte Qais en tekstmelding med spørsmål om han var klar til å møtes igjen snart, fikk jeg en gåtefull melding tilbake: No. I feel that my brain is on its way to something else, cant really talk about it. I need to find out why I feel this strange. Have been dreaming shit last night.

Dont call me now.

I will call you myself.

Jeg spurte hva som var galt, men han svarte ikke. Heller ikke neste dag, eller neste uke, eller neste måned.

Det tok to måneder før han igjen tok kontakt. Da forklarte han hva som hadde skjedd på følgende måte.

53.

Det var etter at jeg snakket med Nasir og Elham på telefon at jeg begynte å føle meg annerledes. Samtalen med Elham, da jeg endelig ringte ham, gikk for så vidt greit. Vi snakket i en halvtime. Jeg hadde på forhånd hørt fra kolleger hva han hadde å si om saken. Likevel var det rart å snakke med noen som hadde sittet på Bagram i to år. Etter at vi også hadde snakket med Nasir, i dagene etter, klarte jeg ikke lenger å holde meg i balanse.

Jeg fikk noen vonde drømmer. Jeg begynte å tenke på denne saken hver dag. Hodet mitt føltes tungt som en stein. Jeg ble mørk til sinns. Kona mi merket det og hun spurte om det var noe feil med meg.

Jeg var på jobb da jeg forstod at jeg måtte ta en pause. Du sendte meg en melding, et spørsmål om vi skulle møtes, og det kom på et dårlig tidspunkt. Jeg måtte arbeide, gjøre mitt beste på jobben. Kollegene mine sa ikke noe om det, men jeg følte at jeg ikke strakk til. Normalt klarer jeg å holde disse tankene unna når jeg er på jobb, men denne gangen klarte jeg det ikke.

Jeg måtte roe meg ned, unngå å legge press på meg selv, tenke på familien. Jeg holdt i tillegg på med flytting, og forstod at jeg trengte en pause fra boken. Da jeg hadde sendt meldingen, følte jeg lettelse.

Det sterkeste fra samtalene med Elham og Nasir var å høre om Samirs liv i fengselet. At han lo og syntes å leve godt der, som om han aldri hadde forandret seg, eller fortsatt hadde energi til å gjøre hva han ville i livet. I tankene reiste jeg tilbake til leiren. Jeg stod der med fiender, med personer som så helt annerledes på livet enn jeg selv gjorde. Jeg gjenopplevde 168

episoder jeg bare ønsker å glemme. Jeg så detaljene rundt meg, følelsen av å være et annet sted. Jeg følte at alt var meningsløst, ingenting rundt meg betydde noe. Jeg ønsket at jeg var en fugl og kunne fly vekk, hvor som helst.

De første årene etter arrestasjonene og opplevelsene fra krigen, tenkte jeg at jeg bare kunne glemme alt. Så forstod jeg at det ikke var mulig. Jeg har alle erfaringene mine med meg, men jeg tenker at jeg kan legge dem i en boks og leve videre.

Noen ganger begynner jeg å tenke på boksen, og da må jeg åpne den. Det hender også at den åpner seg selv. Den angriper meg. Hvis tidspunktet er feil, må jeg forsøke å lukke den igjen.

Jeg får hodepine, blir utslitt, kona sier jeg er mørk. «La oss gå oss en tur», sier hun. Det hender at jeg da klarer å lukke boksen. Andre ganger blir hodepinen bare sterkere. Da tenker jeg at jeg vil få et kort liv. Jeg føler det bare – et kort liv.

Når jeg skal legge meg, kommer drømmene. Jeg blir tatt som gissel. Jeg er i hendene på talibanerne, ser ansiktene deres, som for meg ser tomme ut. Jeg ser mennesker bli drept. Vi prøver å kjempe imot, men jeg blir forlatt. Jeg forsøker å rømme, men klarer ikke. Beina lystrer ikke. Talibanerne kommer mot meg, smilende, glade for å ha tatt meg til fange.

Jeg vil ordne opp i disse tankene selv. Hvis jeg føler meg svak, tar jeg en pause. Jeg tar pauser på skolen, på jobben, mens minnene kommer, i en strøm som blir sterkere og sterkere. Den stiger og stiger. Jeg bygger diker rundt og frykter at den skal flomme over. Som regel får jeg kontroll, og den synker igjen.

Da jeg begynte på denne boken hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle kontakte Samir. Denne boken var min, min versjon, mitt prosjekt. Å involvere ham ville være utenkelig. Jeg 169

fulgte ham i to år, lyttet til ham, jeg vet hva slags person han er.

Hvis han ble spurt om å bidra til denne boken, ville han fortalt løgner. Hvorfor sette løgner på trykk i en bok? Hva vil de som ikke kjenner saken tro? De kan like gjerne tro hans versjon, løgnen.

Tanken på å snakke med ham går meg på nervene. Det vil sette meg i en tilstand jeg ikke vil tenke på, ta meg til et sted jeg ikke vil være. Ikke et sekund har jeg tenkt at det kunne være godt å konfrontere ham. Det har aldri slått meg at det kunne være «interessant» å «høre hans versjon». Jeg er ikke redd, tanken på å spore ham opp gir meg bare følelsen av at min tid i verden er over.

Hvis jeg ringer ham, vil jeg få vite hva han holder på med.

Hvis det er noe negativt, vil det bli ille å høre. Hvis han innrømmer skyld, vil jeg ikke tro ham. Han har sikkert en annen versjon av alt jeg har fortalt, det bryr meg ikke.

Jeg frykter ingenting for meg selv. Jeg bor jo her i Norge.

Han kan snakke stygt til meg, skjelle meg ut, true meg på telefonen, det er alt. Det jeg frykter, er at han har startet et nytt liv, at han ikke lenger tenker på denne saken, og at jeg ved å ringe ham vil minne ham på den. Jeg er redd for å helle bensin på bålet, strø salt i sårene. Og da frykter jeg for familien min i Mazar-e Sharif. Foreldre, søstre, brødre. Det kan bli farlig for dem. Hevn er viktig i mitt samfunn. Hvis noe skjer mellom familier, blir det husket, og hevnet. Hvis en mann i en landsby dreper en annen, vil familien drepe noen i drapsmannens familie som hevn.

Og alt er annerledes i en krig. Her i Norge kan du være uenig med naboen din når han parkerer foran naboblokken, men du kan snakke med ham og finne en løsning. Å være uenig 170

i om en person skal få leve, er noe annet. I en krig handler det om liv og død. Og om det grunnleggende: Om landet ditt, religionen din, din måte å leve på. En fiende i en krig er noe annet.

54.

Etter å ha hørt på Qais denne dagen ble jeg overbevist. Kanskje var det sant at alt var annerledes i en krig, og at det å ta kontakt med en fiende fra krigen rørte ved noe jeg som sivilist i et fredelig land ikke kunne forstå. Kanskje var det også slik at vi her rørte ved et hat og en hevnkultur som kunne sette liv i fare. Tryggheten til ekte mennesker måtte gå foran. I mitt ønske om å komme til bunns i historien og gjøre boken komplett, risikerte jeg å presse Qais ut i psykiske problemer og sette hans familie i fare. Ideen om å oppsøke Samir måtte droppes, han måtte stå igjen som et negativ, et svart hull, et mysterium.

Slik tenkte jeg først. Da jeg etter en tenkepause tok skrivingen opp igjen, så jeg igjen at det var huller i historien som bare Samir kunne fylle. Jeg fornemmet at hans eventuelle hevntanker ikke ville forsvinne om vi ga ut boken bak hans rygg. Det var bedre å snakke med ham, gi ham muligheten til å fortelle sin versjon.

Det sa jeg til Qais. Han stod imot. Der stod saken.

Ingen bok, ingen kompromisser, bare to stabukker og et halvferdig manus.

55.

En offiser som jobbet for ISAF i Afghanistan, forteller: Innsidetrusselen økte. Det startet for oss ved at en afghansk grensepolitisoldat i en naboleir drepte to amerikanere. Det var et av de første innsideangrepene. Det gjorde at vi internt, mitt team som bodde i en afghansk leir, ble ekstra oppmerksom på dette.

På et tidspunkt uttrykte Qais bekymring for at en av tolkene som hadde jobbet med oss i et knapt halvår, ikke drev med rent spill. Vedkommende hadde jobbet for en norsk enhet i Ghormach i seks måneder, og hadde fra 2010 vært ansatt ved opptreningslaget i Meymaneh. På dette tidspunktet var han tolk for den svenske nestkommanderende.

Qais hadde tidligere informert om at Samir hadde med seg to personer inn i leiren som ikke hadde noe der å gjøre. Vi var lite interessert i at tolkene skulle ha med seg personer som ikke var godkjent, inn på sitt område, for det var avstengt, begrenset. Å bringe personer nær oss økte risikoen. Qais sa fra om dette, så vi skrudde opp oppmerksomheten mot Samir. Hadde det vært en annen tolk enn Qais som kom med bekymringen, ville vi kanskje ikke gjort det samme, for det var ikke uvanlig at afghanere beskyldte hverandre, men Qais brukte ikke å komme med slikt.

Da Qais senere kom og hadde støtte av de andre, tok vi det alvorlig, men ikke alvorlig nok til å avskjedige Samir på stedet. Han var nemlig tolk på pashto, og det hadde vi ikke mange av. Vi hadde egentlig bare ham, og vi trengte en pashtotolk. Dette var den eneste grunnen til at vi hentet ham. Han 172

hadde jobbet i en annen norsk avdeling før, uten anmerkninger.

Etter at Qais og Ahmad og noen andre hadde redegjort for bekymringene sine, hadde vi en grundig diskusjon om hvordan dette skulle håndteres. Samir ble kalt inn til en sikkerhetssamtale. Vi gjennomfører slike sikkerhetssamtaler rutinemessig for å finne indikasjoner på om en person utgjør en risiko.

Samtalen indikerte imidlertid ikke at noe var galt. Samir ga ingen grunn til å fatte mistanke. I ettertid har vi konstatert at han var usedvanlig flink til å lyve, god til å skjule dette. Han var dyktig, flink til å fremstå bra.

Vi sparket tolker ved den minste indikasjon på adferd som kunne tilsi at de ikke var til å stole på. Det handlet enten om at de gikk lei, at de ikke hadde lyst til å jobbe, eller at de kom i opposisjon. Viste de en slik adferd eller uro, ble de avskjediget på stedet. At han fikk beholde jobben, betød at det ikke var faresignaler. Han hadde dessuten jobbet med amerikanerne, og det gjorde nok terskelen lavere. Man ville undersøke om de hadde anmerkninger, og de hadde ingen indikasjoner på at han hadde gjort noe galt hos dem, det var nok vesentlig.

Det var ofte motsetninger mellom afghanere, særlig mellom dem av ulik etnisitet. Det var vanlig at afghanerne ga uttrykk for ufordelaktige syn om den ene eller andre. Ofte var det litt forskjell på pashtuner og tadsjiker, kulturelt betinget. Samir var alltid litt mer dyster og religiøs enn de andre, nøye med å overholde religionen. Det var likevel ingen grunn til mistanke.

Det eneste som en gang fikk meg til å reagere, var en situasjon hvor han kom og banket på døren til kontoret. Det var begrenset hvem som kom inn der, vi hadde gradert materiale, vi vasket der selv. Da kom Samir en dag overraskende inn og til173

bød seg å vaske kontoret og sovecontaineren der jeg bodde og jobbet. Det var det ingen andre som gjorde. Vi snakket etterpå, jeg og en annen offiser, om hva som fikk ham til å gjøre det.

Vi tolket det som et forsøk på å skaffe seg fordeler, som var en afghansk nasjonalsport.

I alle fall var det en vurdering om mistankene mot Samir ble tatt opp fordi det var en indre konflikt, en personlig konflikt mellom ulike tolker, eller om det hadde substans. Qais og Ahmad stolte vi på, de hadde ikke vist tegn til å være intrigemakere, derfor la vi vekt på det de sa, dette måtte det være noe i. Det ble gjort en screening, et intervju, uten at det avdekket noe, men mistanken, følelsen av at noe ikke var som det skulle, var likevel såpass sterk at vi stilte oss noen spørsmål videre.

Dette ble det ikke snakket så mye om, men vi satte i gang noen tiltak som et halvt år senere førte til en arrestasjon av flere personer.

Hvordan vi fant ut hva Samir hadde gjort, kan jeg ikke snakke om. Når du får tak i en flik, er det enkelt med ubestridelig dokumentasjon, men dette ligger som en del av det sikkerhetssystemet som jeg ikke vil si noe om.

Det vi vet, er at Samir har gitt informasjon til kjente opprørsledere. Dette er personer som er kjent for å tilhøre Talibans skyggestruktur i Nord-Afghanistan. Taliban hadde en parallell struktur, en skyggestruktur. Slik myndighetene hadde en provinsguvernør, hadde også Taliban en mann som var ansvarlig for provinsen, en skyggemyndighet.

Samir hadde gitt informasjon til denne og anmodet om å sende informasjonen videre til dem som kunne gjøre noe med den. Det var snakk om detaljert informasjon som hadde til 174

hensikt å skade noen. Så detaljert var det, at det ikke kunne være noen forsnakkelse. Informasjonen hadde et innhold og et detaljnivå som åpenbart hadde til hensikt å ramme, blant annet, utenlandske og norske styrker.

Vi visste at det i det afghanske systemet lå en risiko for at operasjonsplanene ble lekket. Det er omtrent umulig å holde ting skjult i Afghanistan, hvis noen vet noe, er det nesten bare snakk om tid før alle vet det. Innføring av mobiltelefoner i landet har gjort dette enda mer utbredt enn før. Systemet vårt var dermed basert på at operasjonsplaner ville bli røpet. Om vi la en plan, la vi alltid en annen plan parallelt, som vi skiftet til tett opp til utførelsen.

Problemet var imidlertid at Samir hadde tilgang til denne endringen. Han tok da aktive skritt, og varslet, slik at veibomber som var lagt etter den opprinnelige planen, skulle flyttes og passe inn etter forandringene. Hvis de hadde rukket det, hadde det vært store muligheter for at noen av oss hadde kjørt på dem.

Vi vet at han gjorde dette.

Vi vet også at han ved minst ett konkret tilfelle tok kontakt med Taliban, med dem som kjempet mot ISAF og den afghanske hæren, for å få dem til å endre planer.

Når vi likevel unngikk å kjøre på disse veibombene, var det sannsynligvis fordi Taliban ikke rakk å flytte på dem. Det er et visst arbeid å flytte en slik opprigging av sprengladninger, så jeg tolker det som at de ikke rakk det. Eller det kan ha vært tilfeldigheter. Kanskje våre styrker hadde flaks. Det er mange ISAFbiler som har kjørt over veibomber uten at de har gått av, så man kan ikke alltid si om det har skjedd.

Hvor lenge Samir holdt på med denne aktiviteten, vet vi ikke. Tidligere hadde han jobbet for tyskerne og amerikanerne, 175

men jeg har ingen informasjon om hvor lenge dette pågikk.

Det virker sikkert at det som et minimum skjedde over noen måneder.

Så vidt jeg kjenner til, mistet ingen nordmenn eller allierte livet som følge av det han drev på med, men etter min vurdering var det en tilfeldighet. Han satte norske liv i fare. Å være i Afghanistan uten å sette liv i fare er nesten umulig, men når noen bevisst gjør ting for å ta livet av deg, høyner det jo risikonivået. Når noen i tillegg, som Samir, jobber på innsiden og har tilgang til hemmelige planer, blir risikoen skyhøy.

Om Samir kan kalles «spion» eller ikke, har jeg ikke grunnlag for å si. Å kalle ham det, ville være å si at han gjorde det på oppdrag fra noen. Det vet jeg ikke. Det kan også være at han har bestemt seg underveis. Vi kan påvise at Taliban i noen tilfeller har klart å infiltrere ISAF, men disse tilfellene har skjedd tidlig, og det finnes få tilfeller hvor vi kan påvise bevisst infiltrasjon.

Det uttrykket vi brukte, var «innsidetrussel». Det viser til en trussel innenfor sikkerhetssystemet ditt som du ikke er klar over, og som du ikke kan påvise at handler på oppdrag fra noen.

Motivet kan også være personlig overbevisning, eller hensyn til hva som er bra for deg, klanen eller familien. Å snakke om motiv blir spekulasjon. Afghanere kan ha så mange motiver, fra penger til ære til lojalitet, til sinne mot Vesten og ISAF. Vi kjenner til at Taliban i noen tilfeller rekrutterte folk av ideologiske årsaker, men like ofte leide de dem. Det var en del av deres skattlegging av familiene. Familiene kunne gi Taliban en sønn, en kriger, eller de kunne bli presset til å gjøre det. I Afghanistan er det et klan- og familiesystem der blod er tykkere enn vann.

176

Det som skjedde med Samir, kan ha vært resultat av at hans familie, eller noen med stor innflytelse over familien, direkte eller indirekte, sørget for at han gjorde det han gjorde. Det er ikke sikkert at dette var noe som oppstod i hans hode. Slekten eller klanen hans hadde nok på et nivå forbindelse med opprørere.

Det var tre mann involvert, blant annet fetterne, som indikerer at familien ble satt under press. Å være tolk var i afghansk målestokk en godt betalt jobb, så når én tolk sluttet eller ble sagt opp, anbefalte de noen andre til å overta plassen, ofte noen i familien. Det kunne være bra, men ikke alltid.

I Afghanistan er det vanskelig å skille mellom dem som sympatiserer med Taliban, og dem som kan gjøre det. Samfunnet er gjennomsyret av trading. Hvis det er en større fordel å røpe informasjon enn å holde på den, kan nok mange velge det. Vi la derfor til grunn at informasjon kunne være kjent. Lekkasjene fant vi ofte hos andre, som politiet eller andre instanser, men tolkene var så nær oss at vi var nødt til å stole på dem.

Samir ble pågrepet av amerikanske styrker. De hadde personell tilgjengelig som foretok slike pågripelser. De hadde også interneringsmuligheter på sitt mandat, og det var derfor naturlig at det var de som gjorde dette, uten at nordmenn var involvert.

Derimot kan vi ikke si at det var amerikanere som gjorde undersøkelsene. Det er normalt å dele informasjon, og det var mange land i ISAF, så det var naturlig at den type informasjon ble delt mellom de landene som var berørt. Den type informasjon, etterretning, utveksles raskt. Å samle det inn tar tid, det er et puslespill, og her trengte vi tiden til å komme til et resultat.

Fire andre ble pågrepet samtidig. Tre av dem hadde nær 177

forbindelse med Samir, som ble antatt å være hovedmannen.

Kanskje nettverket var større, det var ikke et nettverk som nødvendigvis hadde noen konstant struktur, mer den typen som oppstår mellom bekjentskaper i perioder. Det er vanskelig å beskrive.

Jeg kjenner heller ikke alle detaljene, men det er to andre vi med sikkerhet vet at var involvert. På dette fantes det beviser, helt konkret informasjon. De to var Samirs fetter og Elhams bror. Vi vet i tillegg at Samir var i kontakt med flere personer tilknyttet Taliban. Om det var en løs eller fast tilknytning, vet vi ikke, men nettverket hadde som mål å ramme ISAF, og disse var del av kommunikasjonen om hvordan ISAF kunne rammes.

Det er sannsynlig at de andre i større grad var opportunister.

Jeg har ikke inntrykk av at de var motivert av penger. Blod er tykkere enn vann, man hører på sine egne og er lojal mot sin slekt og stamme, så hvis man får beskjed om å støtte dem, gjør man det.

Han som rømte, Rameen, er jeg også rimelig sikker på. Jeg kjenner ikke hans sak godt nok til å vite sikkert, men det jeg har fått av informasjon, tyder på at han ville vært pågrepet. Så kan man vel tenke seg at det var en grunn til at han rømte til Pakistan og ble værende der.

Når han da ble påvist å være i Pakistan, var det ikke så viktig å bruke mye ressurser på ham. De andre måtte bort fra gaten, men det ble ikke brukt store ressurser på å jakte på ham. Hans informasjon lå i databaser som ville gitt utslag i søkestrengene hvis han ble gjenkjent og tatt, men Afghanistan er smekkfull av elementer. Dette var noen små fisker i et svært hav. Ikke at det hjalp oss, så lenge de forsøkte å ta livet av oss.

178

Da jeg hørte om dette og fikk det bekreftet, ble jeg sint. Sint, ikke veldig overrasket, og lettet for at han var tatt og det var gått bra. Risikoen ved tjenesten vi gjorde, er noe du lever med, og det sitter godt i, derfor blir den første følelsen lettelse.

Jeg har ikke snakket med Samir etter at dette ble kjent, og har ingen klar formening om hva som motiverte ham, men for meg var dette et fryktelig svik. Han var en person vi trodde vi kunne stole på. I stedet gjorde han en innsats for å få oss drept.

Ikke bare ved å røpe våre operasjonsplaner, men også ved å forsøke å få Taliban til å flytte ladninger. Gjentatte forsøk på å røpe planer i den hensikt at noen skulle miste livet. Da har du stolt på noen som viser seg å svikte.

Det var flere ting ved denne Samir som gjorde meg forbannet og skuffet. Det er hysterisk morsomt i ettertid, men han kom en gang og hadde et problem. Han trengte permisjon, sa han. Det passet dårlig akkurat da, for han skulle ut på operasjon. Da kunne han fortelle at han måtte hjem og gifte seg. Jeg visste at han var forlovet, men måtte spørre hvorfor det hastet slik. Etter mye om og men sa han at forloveden var gravid. Jeg forstod at i Afghanistan var ikke dette særlig bra. Jeg spurte ham hvordan dette hadde skjedd, men det ga han ikke noen god forklaring på. Jeg sa at jeg selv hadde en god ide om hvordan det kunne ha skjedd, og spurte ham om han var sikker på dette. Jo, sa han, hun hadde ikke hatt mensen på noen måneder.

Jeg nevnte for ham at det kunne skje også uten at hun var gravid, så jeg spurte om han hadde hørt om graviditetstester.

Han var fra bygda og hadde ikke hørt om det. Jeg sa at det var en enkel metode hvis man ønsket å finne ut om man var gravid eller ikke, og spurte om han ville prøve det.

Så måtte vi fremskaffe dette i Faryab. Norske styrker hadde 179

det jo med, det var masse norske jenter der og de trengte det tydeligvis. Det var uproblematisk å få tak i.

Et større problem var det vel at en ISAF-offiser som spurte etter graviditetstest, ville være gjenstand for en viss mistanke.

Det fikk gå, for om Samir hadde hatt samkvem med forloveden, kunne jenta risikere livet. Vi måtte dermed først lære opp Samir i instruksjonsmessig bruk av Clearblue graviditetstest. Så måtte han i sin tur lære opp moren, som lærte opp forloveden.

Samir kom tilbake med resultatet, og konstaterte at han skulle bli far. I mellomtiden dro vi på operasjon. Det var masse skyting, og det ble prekært, de kom seg ikke ut. Samir holdt på å miste hele bryllupet. Det ville vært en katastrofe, for det burde være en blodflekk på det lakenet om morgenen.

Vi gjorde dermed en stor innsats for å få Samir ut, og få ham til Mazar-e Sharif i tide til bryllupet. Flere av oss risikerte livet i den innsatsen. Det gjorde vi faktisk. Og dette ultimate, alt det vi risikerte for å få ham til bryllupet på denne veien som ikke var klar … når det da viste seg at svinepelsen hadde lurt oss, også på denne operasjonen, da … Hvis vi hadde visst dette, hadde vi nok sendt ham i en helt annen retning når det stod på som verst i den operasjonen.

Samir ble internert. De tre andre ble internert samtidig, men slapp løs før. At de var assosiert med virksomheten, var i Afghanistan nok til å pågripe og internere dem. Jeg har ikke sett avhørsrapporter, men jeg tviler på at Samir tilsto noe som helst. Jeg er dessuten usikker på hvor viktig dette skulle vært, i og med at han ikke var der for å få noen dom. ISAFs indikasjoner var så konkrete at det ikke var interessant å høre hva han selv hadde å si.

180

Hendelsen ble senere briefet til sjefen for ISAF-styrkene.

Hva som skjedde etter at han ble orientert, vet jeg ikke. Alle sikkerhetstruende hendelser ble loggført, og en egen sikkerhetsorganisasjon håndterte sikkerhetsspørsmålene. Dette inngikk i det totale arbeidet. I Afghanistan totalt sett var denne saken bare en parentes.

Derimot fikk saken noen konsekvenser for Norge. Sikkerhetssystemet rundt de norske ble ivaretatt fra Norge, og hendelsen skapte betydelig oppmerksomhet internt. Det ble satt i gang en gjennomgang av sikkerheten.

I Norge finnes det et rapporteringssystem for sikkerhetstruende hendelser, og en slik rapport blir gjenstand for evaluering, med en fortløpende vurdering av bedring eller endring. Det er Forsvarets operative hovedkvarter som håndterer dette. Noen har ansvar for å beskrive hendelsen, problemet, og så er det andre som i neste ledd vurderer tiltak og utleder hva som bør bedres.

Om denne hendelsen ble det skrevet en slik rapport. Konsekvensene av å anvende lokale tolker, hele konseptet med lokale tolker, ble gjennomgått. Om ikke denne konkrete saken var en direkte årsak, var den et sterkt insitament for gjennomgangen.

Det vi kan se i ettertid, er at systemet med å bruke lokale tolker ble endret. Helt konkret ble tolkene utsatt for større kontroll av telefon- og pc-bruk, de ble screenet nøyere, og man hadde sikkerhetssamtaler der det ble trukket opp hva de kunne og ikke kunne for å beholde jobben. Dette var øyeblikkelige tiltak, etter at det ble sendt ned personer fra Norge for å hjelpe til i prosessen.

Rapportene som ble skrevet om dette, er gradert. De ligger med et rødt stempel på. Du vil ikke finne dem i et arkiv der 181

du kan be om innsyn. Da må rapporten ha et arkivnummer i et offentlig arkiv, hvor den så må være gjenstand for nedgradering.

Det vil ikke skje. Grunnen er at store deler av det som gjøres for å avdekke dette, tilhører de hemmelige tjenestene. De er ikke gjenstand for den type saksbehandling.

Hva slags dom Samir fikk til slutt, vet jeg ikke. Mandatet til ISAF og sikkerhetsstyrkene ga hjemmel til å pågripe og internere. Det betyr at det ikke var noen rettssak eller dom, han ble bare buret inne. Han ble pågrepet og internert på bakgrunn av etterretninger. «Intelligence is not evidence», er det noe som heter, etterretninger brukes ikke som bevis i rettssaker.

Det ville heller ikke vært aktuelt å røpe hvordan man fikk tak i informasjonen. I motsetning til politiet har ikke etterretningen krav til bevisførsel, spesielt ikke i Afghanistan, der man kunne skyte folk på berettiget mistanke. Det vesentlige for oss var dermed bare å få mistanken bekreftet og aktiviteten stoppet.

Amerikanerne håndterte dette. At Samir ble satt i interneringsleir var et rent amerikansk anliggende. Resten av ISAF la seg ikke borti det. Det var også amerikanerne som bestemte hvor lenge han skulle sitte. Vi var ikke involvert, og hadde heller ikke innflytelse på dette. Det var nesten en tilfeldighet at vi ble gjort oppmerksom på det.

En av de pågrepne ble løslatt etter to måneder, to andre etter to år. Samir satt i tre. Han ble sluppet ut da amerikanerne gjorde en avtale med president Karzai som førte til at mange forbrytere ble løslatt. I dag er sikkert mange av dem tilbake der de var.

182

Jeg tror ikke at vi hadde avdekket Samirs aktiviteter hvis det ikke hadde vært for Qais. Måten Samir opererte på var sofistikert, og det måtte en spesiell innsats for å avdekke den. Den innsatsen hadde en kompleksitet og kostnad som ikke ville vært rettferdiggjort om det ikke forelå en konkret mistanke.

Man kan i ettertid si at vi burde sparket Samir på stedet. Når vi får et tips som det Qais kom med, blir vi mistenksomme, men ikke i den grad. Vi måtte innhente informasjon fra andre, og det tok tid. Så viste det seg at vi i første omgang ikke fikk det, derfor ble Samir værende.

Så byttet vi team. Noen offiserer reiste hjem, og de nye som kom ned, hadde en annen forståelse av de lokale forholdene.

Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at det tok fem måneder før man fikk tilstrekkelig informasjon.

Det skal også nevnes at hele denne historien var avgjørende for at de første afghanske tolkene fikk visum til Norge. For de fire første var det i alle fall utløsende. De ble trodd på sine utsagn om at de hadde en trussel hengende over seg ved å fortsette å være i Afghanistan. Vi vet om afghansk kultur at det å bli tatt, buret inne, gjør noe med æren. Ingen liker å sitte i fengsel med oransje dress. Hevnkulturen er utbredt, og vi snakker om tann for tann, øye for øye.

Det ble ansett som sannsynlig at Samir og hans slekt på en eller annen måte ville ønske en form for hevn. Jeg konstaterer at det tidvis, selvsagt, ligger en frykt her hos afghanere som tror, mener, at de risikerer å bli utsatt for hevn, de er nervøs for den, og da vil man ofte knytte alle uforklarlige hendelser opp mot dette. Men det er jo en normal, menneskelig reaksjon.

183

Historien vi nå har snakket om, har ikke kommet fram offentlig før. Norske myndigheter har ikke hatt behov for å opplyse om den. Når jeg i det hele tatt nevner den, er det fordi Qais eier denne historien. Jeg ville aldri bekreftet den åpent i offentligheten, og jeg tror ikke du vil få andre til å gjøre det heller.

Men Qais eier den, og jeg underbygger og bekrefter den. Alle nordmenn som var der, ble informert om at dette skulle forbli internt.

Når jeg nå underbygger det Qais sier, så er det fordi dette er informasjon som i dag ikke utgjør noe stort problem. Jeg kan dermed si at Qais historie er sann, og jeg kan gi den dybde.

56.

Da vi møttes i forlagets lokaler på sensommeren 2016 for å diskutere hva vi skulle gjøre videre med boken, kom Qais til slutt med løsningen.

Han fortalte at han uansett forsøkte å få foreldrene og søsknene sine flyttet til India. Om de kom seg dit, ville de ikke lenger være utrygge for Samirs mulige hevn. Vi ble enige om at jeg skulle kontakte ham alene, straks de hadde reist ut av landet.

Da Qais noen måneder senere ringte og fortalte at familien var i India og i god behold, fikk jeg tak i Samirs nummer og ringte på et på forhånd avtalt tidspunkt.

I den andre enden hørte jeg først et bønnerop, og så, endelig, Samirs stemme. Han var vennlig. Han snakket dårligere engelsk enn jeg hadde forventet ut fra de andre tolkenes omtale. Han formulerte seg langsomt 184

og vektet ordene sine, som om han på forhånd hadde tenkt nøye gjennom hva han skulle si.

«Nordmennene var gode folk», begynte han. «Jeg har hatt et godt forhold til alle de norske offiserene. Spør dem gjerne hvordan jeg var å jobbe med. Men dessverre bodde vi i et område som var dominert av opprørerne, og de var mektige. Uheldigvis hadde de fått vite at jeg jobbet med de utenlandske styrkene.»

Over to telefonsamtaler i desember 2016 ga Samir sin egen versjon av hendelsene i Camp Griffin: Min første jobb som tolk var i Kandahar-provinsen rundt 2008.

Jeg hadde da gått ut 12. klasse ved Bakhter skole i Mazar-e Sharif, og tatt private kurs i engelsk. Jeg trengte en jobb for å skaffe inntekter til familien, og her i Mazar-e Sharif var det umulig å finne noen. Da jeg hørte om dette firmaet i Kandahar som ansatte tolker, reiste jeg dit. Jeg jobbet der i noen måneder med de kanadiske styrkene i forbindelse med veibygging, et privat selskap skulle bygge en vei. Senere fikk jeg jobb for amerikanerne i 209 Corps, i Camp Spann i Mazar-e Sharif. Jeg holdt det hele tiden hemmelig hvor jeg jobbet. Jeg fortalte det ikke engang til folk i min egen familie. Jeg kommer imidlertid fra et område der opprørsstyrkene er dominerende. På en eller annen måte må de ha fått vite at jeg jobbet med de utenlandske styrkene, kanskje de hadde spionert på meg.

En gang kom de på døren hjemme. Jeg var ikke der, jeg var på oppdrag, men moren min var hjemme, og de la igjen et brev til meg. Jeg tror dette må ha vært i slutten av 2008 eller i begynnelsen av 2009. I brevet skrev de at de hadde fått vite at jeg jobbet med utlendingene. De skrev at jeg jobbet med de vantro, 185

at jeg var med på å drepe talibanere, drepe muslimer, og at de ville ta livet av meg hvis det de hadde hørt, var riktig. Hvis det derimot var feil, måtte jeg si ifra til dem. Flere detaljer husker jeg ikke.

Jeg ga dette brevet til amerikanerne jeg jobbet for. De sa at de ville undersøke saken, men de sa ingenting om at de ville sikre meg, eller gi meg sjansen til å flykte fra Afghanistan. Jeg stolte ikke på at de ville beskytte meg. De sikret sine egne soldater først, og brydde seg ikke på samme måte om oss.

Familien min ble skremt etter dette. De ville at jeg skulle flytte til Kabul. Situasjonen var usikker for oss. Vi flyttet fra det området vi før hadde bodd i, men jeg ønsket også å flytte helt vekk fra Mazar-e Sharif. Jeg fryktet at det kunne være spioner blant amerikanerne, eller i nabolaget der vi bodde.

Jeg snakket med en venn, en tolk jeg var blitt kjent med under jobbintervjuene da amerikanerne ansatte nye tolker.

Han het Nasir. Han sa at det var gode muligheter i Meymaneh. Han fortalte at Norge var en god arbeidsgiver som betalte godt. Jeg hadde dårlig økonomi og slet med å forsørge familien på de 700 dollarene i måneden som amerikanerne betalte meg. Nordmennene, fikk jeg vite, betalte 1500 dollar mer per måned. Når man var ute på oppdrag, fikk man 2200 dollar i måneden, når man ikke var på oppdrag, fikk man 1600 dollar.

Da jeg sa dette til familien min og diskuterte denne muligheten med dem, sa de at 2200 dollar i måneden ville være veldig bra. Jeg søkte dermed og fikk jobb hos nordmennene i Meymaneh.

Først jobbet jeg i Qaisar-distriktet, hvor jeg deltok i opptreningen av den afghanske hæren, ANA. Senere jobbet jeg en stund i Ghormach. Etter hvert jobbet jeg i Camp Grif186

fin, for opptreningslaget, de norske offiserene som trente opp afghanske styrker.

Etter en stund ble jeg satt til å tolke for han som var nestkommanderende i opptreningslaget. Snart ønsket offiserene også at jeg skulle jobbe med den øverste lederen, han som var brigadesjefens mentor. Nordmennene sa at engelsken min var god og at jeg gjorde en god jobb. Brigadesjefen ba dessuten om at jeg skulle være hans tolk. Hvert halvår tok mentorene med seg de viktigste offiserene i brigaden på tur til Norge, og brigadesjefen sa: «Denne gangen, når vi drar til Norge, vil jeg at Samir skal være med.»

Jeg var ganske ny. Mange av de andre tolkene hadde jobbet der i to-tre-fire år, mens jeg bare hadde vært der i seks måneder og tolket allerede for de høyeste offiserene. Dette gjorde de andre misunnelige. Flere av dem gikk sammen og sa: «Samir er helt ny her, hvorfor skal han jobbe med brigadesjefen?» «Dette er vår rett», sa de, «det er bare vi som er kvalifisert til å jobbe med ham». Jeg svarte dem at jeg aldri hadde bedt om dette selv. Det var de norske offiserene som hadde satt meg til å jobbe med brigadesjefen, det var ikke noe jeg selv hadde funnet på.

En gang gikk noen av de andre tolkene til obersten, en nordmann. Han kalte meg inn til seg. Han sa at han og jeg var brødre, og at han ikke brydde seg om de andre. Han sa at han visste hvem jeg var, og at jeg ikke skulle bry meg om dem. Han oppmuntret meg veldig. Jeg sa til ham: «Hvis du ser et problem, hvis jeg gjør noe feil, vil jeg si opp jobben nå, på dagen.» Hele episoden handlet bare om uoverensstemmelser mellom tolkene.

187

Jeg fikk ikke flere trusselbrev på denne tiden, men i landsbyen der jeg kom fra, var opprørerne fortsatt i kontakt med slektningene mine. En dag fikk jeg en telefon fra en mann som jeg hadde gått i klasse med i 1995 eller 1996. Han var fra Arab Mazari i Chemtal-distriktet. Navnet hans var Enayat. Han sluttet i klassen vår i sjette eller sjuende for å studere på en madrasa, en religiøs skole. En fetter av faren min hadde gitt ham mitt telefonnummer. Enayat hadde sagt til ham at vi var gamle klassekamerater og skulle møtes, og fetteren til faren min hadde ikke forstått at det kunne skape problemer for meg.

Enayat ringte meg og sa: «Du har tre valg.» Det første alternativet var å betale opprørerne 2000 dollar hver måned. Det andre var at jeg skulle tilslutte meg dem og hjelpe dem i krigen mot utlendingene. Det tredje var at jeg skulle gi dem informasjon om utlendingenes operasjoner. Hvis jeg ikke aksepterte dette, sa han, var det lett for dem å drepe familien min, de kunne gjøre det når som helst. Vi var fra samme landsby, så jeg visste at han snakket sant.

Jeg svarte at jeg måtte tenke på det, men at ingen av alternativene syntes mulige for meg å akseptere. Jeg jobbet for mitt eget land, ikke for utlendingene. Jeg ba ham om aldri å ringe meg igjen. Han svarte at jeg da ville miste familien min, og at jeg selv også ville bli drept så snart de fikk sjansen.

Jeg skiftet telefonnummer, men snart fikk han også tak i det nye nummeret, jeg aner ikke hvordan. «Hvorfor skifter du nummer når du sier at du uansett ikke jobber for amerikanerne», spurte han meg, jeg hadde nemlig nektet for at jeg jobbet for dem. «Hvorfor er du redd», sa han, «hvis du ikke jobber for dem?»

Han bemerket at søstrene mine gikk på skole, og at vi derfor 188

var vantro. Jeg svarte ham at utdanning var viktig for søstrene mine, og at de skulle studere når de var ferdige på skolen. Han visste alt om både søstrene mine, brødrene mine, og resten av familien. Han hadde all den informasjonen han trengte.

Jeg fortsatte å skifte telefonnummer. Jeg byttet mellom 10–15 sim-kort som jeg hadde liggende på rommet. Jeg fikk stadig nye numre, men av en eller annen grunn klarte han alltid å finne dem. Han fortsatte å insistere på at jeg jobbet for amerikanerne, mens jeg nektet. Han maste stadig om at vi skulle møtes. «Jeg har noe å fortelle deg», sa han. Jeg svarte at det var umulig for meg å møte ham.

Siden satte han meg under større press. Han spurte ikke etter spesifikk informasjon, han ønsket først at jeg skulle innrømme at jeg jobbet for amerikanerne. Uansett hva han sa, var det umulig for meg å samarbeide med ham. Jeg hadde mine forpliktelser til området vi jobbet i, og til landet mitt, og til det å være ærlig. Å samarbeide med opprørerne var umulig for meg den gang, og umulig nå, og umulig i all fremtid. Men jeg var selvsagt redd. Jeg trodde de skulle drepe meg.

Jeg bestemte meg for å si opp jobben, og tenkte på å åpne en butikk. Jeg vurderte det fram og tilbake. Hvis situasjonen ble verre, tenkte jeg, eller hvis de kom med nye trusler, ville jeg si opp jobben. Jeg tenkte også på å flytte til Kabul, eller å flytte familien min til Kabul og selv beholde jobben.

Truslene holdt jeg for meg selv. Jeg sa ingenting til venner eller familie. Jeg var redd for at familien min ville bli skremt hvis jeg nevnte noe om det. Jeg vurderte også å fortelle det til offiserene, til nordmennene, men klarte ikke å bestemme meg.

Jeg fant ikke riktig anledning. Jeg fryktet at de ikke skulle forstå hva slags trussel som hang over meg. Hvis jeg fortalte dem 189

om dette, hva ville da skje videre? Jeg var usikker. Hva om jeg lot være å si noe, hva ville da skje?

Etter hvert var det flere som ringte meg, ikke bare Enayat.

Nøyaktig hva de sa, husker jeg ikke. Jeg antar at det var fordi jeg snakket med dem, at amerikanerne kom og hentet meg. Jeg tror det gikk ti eller tjue dager fra jeg fikk den første oppringningen, til de arresterte meg. Kanskje gikk det så mye som en måned.

Jeg var på rommet da amerikanerne banket på døren og sa at jeg var arrestert. «Hva er problemet?» spurte jeg. «Hva er galt?

Kan dere fortelle meg hva jeg har gjort?»

De svarte bare at de skulle ta meg med til et sikkert sted. Det var 2–3 av dem, spesialsoldater, marines. De dekket til hodet mitt så jeg ikke kunne se. Så tok de meg med et eller annet sted, jeg vet ikke hvor.

I avhørene hevdet de at jeg hadde samarbeidet med Taliban.

De sa at jeg hadde snakket med Taliban, og at de hadde bevis på det. Jeg svarte at det stemte at Taliban hadde ringt meg, men at jeg ikke hadde gitt dem noe informasjon. Jeg fortalte dem, som jeg nå forteller deg, at jeg ble presset og fikk disse tre valgene, men at jeg aldri ga etter for presset. Amerikanerne som avhørte meg var ikke fornøyd med svaret. «Nei», sa de, «det er mer». Det fortsatte de å si i tre år. «Fortell mer, mer, mer», sa de, inntil de til slutt sa at jeg var uskyldig. Slik var prosedyren.

Gang på gang sa jeg til amerikanerne: «Jeg har aldri noensinne vært illojal mot de utenlandske styrkene.» Du kan selv spørre generalene jeg jobbet med. Mange ganger hadde jeg våpen, penger, alt … du kan spørre den siste offiseren jeg jobbet med, Tom … Alt jeg nå sier til deg, sa jeg også til amerika190

nerne. «Jeg har ikke mer informasjon», sa jeg til dem. «Jeg kan jo ikke lyve til dere heller. Dette er alt jeg har å fortelle.»

Jeg ble aldri utsatt for tortur i fengselet, ikke fysisk sett, men å sitte der i tre år var mental tortur for meg. Det kom aldri noen nordmenn på besøk. Dette var et amerikansk fengsel, og de lot ingen andre komme og blande seg inn.

Familien min gremmet seg over meg. «Vi sa det til deg», sa de, «ikke jobb med amerikanerne, ikke jobb med ISAF, for Taliban vil utsette deg for fare.» De hadde sagt det flere ganger.

«Ikke jobb med ISAF, Taliban kommer til å drepe deg.» Familien min hadde mange ganger bedt meg slutte, men hver gang svarte jeg at det ikke var annet arbeid å få for meg og at jeg ville fortsette en liten stund til. Da kunne jeg finansiere studiene for brødrene og søstrene mine. Straks de var ferdige med å studere, ville jeg si opp jobben.

Det afghanske rettssystemet arbeider langsomt, men i den siste og avgjørende instansen ble det endelig avgjort at jeg var uskyldig. Jeg fikk et brev som bekreftet dette. Det var et etterforskningsdokument som fortalte hvor jeg hadde jobbet, og hva som hadde skjedd i min sak. Jeg har kopi av det hjemme, jeg kan lete i papirene mine og finne det til deg.

Jeg satt tre år i fengsel. Jeg har lidd stor skade. To av søstrene mine studerte på universitetet og ble satt to år tilbake siden jeg ikke lenger kunne betale for studiene deres. Det samme gjaldt to av brødrene mine. Jeg var den eneste som kunne hjelpe dem med å finansiere studiene.

Etter jeg var løslatt forsøkte jeg å få kontakt med de norske styrkene igjen, men jeg kom ingen vei. Jeg hadde ikke penger til å søke dem opp på internett og ta kontakt med dem. Jeg 191

hadde lyst til å fortelle om alt det jeg hadde vært gjennom, men jeg hadde verken telefonnummer, internett eller Facebook.

Det finnes ikke lenger noen jobb til meg. Jeg selger bare noen klær og jobber litt for noen firmaer. Jeg har aldri fått passet mitt tilbake, så jeg kan heller ikke reise til utlandet og tjene penger der. Om dagene jobber jeg i en butikk, om kvelden går jeg hjem og studerer litt og sover. Jeg snakker ikke med noen, bare med familien min.

Det er omfattende problemer i Afghanistan nå, og jeg har vært gjennom store problemer selv. Jeg ønsker ikke å sette meg i noen slik situasjon igjen. Bare det å snakke med deg på telefonen nå, kan gi meg trøbbel. Jeg vil derfor at du aldri ringer meg igjen.

Jeg klandrer ingen for det som har skjedd, utenom han som ringte meg, Enayat. Hvis jeg skulle ha gjort én ting annerledes i livet, ville det være å holde telefonnummeret mitt hemmelig. Hvis jeg bare hadde latt være å gi nummeret mitt til slektningene mine, ville jeg ha bodd i Norge i dag og levd stille og rolig.

57.

Samir sa senere at han likevel ikke hadde rettsdokumentene.

«Jeg har lett på rommet mitt», sa han, «men moren min sier at hun brente alle papirene for et år siden».

«Hvorfor?»

192

«Fordi de hater det.»

«Hater hva?»

«De liker ikke de tingene fra Bagram.»

Han hadde ringt en fetter som jobbet i retten i Kabul, sa han, og fetteren hadde forsikret at det var fullt mulig å få tak i nye kopier. Det ville bare koste en del penger. Systemet var korrupt, og man måtte betale.

Samir tilbød seg å reise til Kabul og få kjøpt nye kopier av dokumentene. Han antok at det kunne koste opp mot 4000–5000 dollar i alt, med bestikkelser og reise.

Jeg takket høflig nei til dette tilbudet.

Noen måneder senere, da jeg hadde gitt opp håpet om å få tak i dommen, dukket det opp en melding fra Elham. «Så vidt jeg vet, har Samir fortsatt dokumentene, men han vil ikke gi dem til deg», skrev han. «Jeg spurte om han kunne gi meg dem, men han vil at jeg skal kjøpe ham en Galaxy-telefon til 340 dollar i bytte. Han vil dessuten ikke at jeg skal videresende dokumentet til deg.»

Noen dager senere sendte Elham enda en melding. Samir hadde nå vist ham rettsdokumentet. «Det stod at Samir var en av Talibans spioner på innsiden av ISAF», skrev Elham oppglødd. Han hadde også lest at det stod noe om tre års fengselsstraff der, men dessverre hadde han bare fått se den første siden av dokumentet.

Jeg minnet Elham på at han før hadde sagt til meg at Samir var dømt til 10–15 års fengsel.

«Jeg spurte ham om det», svarte han. «Samir sier at han fikk 15 år i den første rettssaken og 10 år i ankedomstolen, men på dette dokumentet stod det tre år.» Elham hadde ikke fått lest hele dommen, Samir krevde fortsatt penger for den.

193

Skulle vi punge ut 340 dollar for å få tak i dommen? Motargumentene var åpenbare, men dokumentet kunne gi en endelig og svært etterlengtet dokumentasjon på hva Samir var skyldig i, og summen var tross alt ikke all verden. Jeg og forlaget besluttet å prøve.

En annen ting var om vi kunne stole på kilden. Ville vi få dokumentet, og ville det være ekte? Elham var en religiøs mann og hadde ikke tidligere gitt indikasjoner på at han bløffet. Selv Qais, skeptisk som alltid, tilkjente ham en viss integritet. Opplegget virket dessuten litt for finurlig til å være svindel.

Jeg ba Elham om bevis på at dommen var ekte. «Jeg viste den til en venn, og han sa det ikke var falskt, men at det er en kopi av originalen som er arkivert i retten», forsikret han. «Det står på baksiden at det er en original kopi.»

Så fikk vi prøve. Hvis vi ble lurt, ville det i det minste bli en god historie til boken. Og en test på Samirs, eller eventuelt Elhams, ærlighet.

En vinterdag i 2017 dro jeg til Western Union ved Jernbanetorget i Oslo for å overføre de 340 dollarene. Kvinnen i skranken så granskende på meg og ville stille noen kontrollspørsmål.

«Hvilken relasjon har du til den som skal ha pengene?»

«Det er en … bekjent.»

«Har du møtt vedkommende?»

«Vi har vært i kontakt.»

«Hvordan da?»

«På nettet.»

«På nettet?»

«Ja.» «Hva skal pengene gå til?»

«Til en … tjeneste.»

194

Kanskje merket hun usikkerheten min. Jeg hadde ikke sett for meg at dette skulle utmales i detalj.

«Dette har alle tegn på å være en svindel», sa kvinnen.

En lang kø av mennesker var i ferd med å samle seg bak meg. Siden kvinnen satt bak et plexiglass, hadde jeg følelsen av å måtte rope svarene ut i rommet.

«Jeg vet at jeg kan bli svindlet. Det er en kalkulert risiko», forsvarte jeg meg. «Kan du ikke bare la meg overføre pengene?»

«Nei. Jeg kan ikke godkjenne en transaksjon jeg ikke forstår».

Det føltes pinlig å stå foran alle disse fremmede menneskene og fortelle at pengene skulle sendes til en afghaner, som skulle kjøpe en Galaxy-telefon til 340 dollar til en Taliban-informant som hadde jobbet for det norske militæret, det hele i bytte mot en dom. Men så måtte jeg likevel gjøre det for å få pengene sendt. Med stadig flere tilhørere redegjorde jeg for forlagsbransjen, oppga kontaktinformasjon til min redaktør, fortalte om arbeidet mitt, om boken, om afghanske tolker i norsk tjeneste, om Samir og CIA og ip-saken. Og at det hele kanskje virket rart for en utenforstående, men at det for meg fulgte en slags logikk.

Et kvarter senere ble transaksjonen godkjent.

340 dollar, pluss tjue ekstra for strevet, ble overført til Elham i Mazar-e Sharif.

Etter noen dagers nervøs venting kom dommen på e-post.

195

58.

Jeg undersøkte hvem som var Norges beste uavhengige translatør på skriftlig oversatt dari, ringte vedkommende, og fikk dommen oversatt.

Ordlyden var som følger.

Den islamske republikken Afghanistan Høyesterett Domstol for forræderi i tjeneste for militære offiserer, og kriminalitet mot intern og ekstern sikkerhet Juridisk kjennelse nr.: 694 av 27.04.2013 Ankende part: Den tiltalte.

Den tiltaltes personalia: Samir, sønn av Shirzad, barnebarn av Sekhdad, beboer av Balkh provins Tiltalen gjelder: Medlemskap, forræderi og spionasje Pågripelsesdato: 20.8.2011 Sammendrag av sakens fremdrift og behandling i lavere domstoler: Samir, sønn av Shirzad, ble pågrepet av afghanske og koalisjonsstyrker i Balkh-provinsen på bakgrunn av at han var spion for Taliban i Griffin leir i Faryab provins. Han ga opplysninger til Taliban i Balkh-området om koalisjons- og afghanske styrker. Han ble pågrepet på datoen nevnt ovenfor og fraktet til Bagram-fengselet. Etter å ha presentert seg selv, forklarte han at han jobbet som tolk for utlendingene. Han forklarte videre at han har vært ærlig og trofast og har vært sammen med utlendingene i krigsområder. Men etter at Taliban fikk vite dette, ble han truet av dem. De truet med å drepe ham og eliminere familien hans dersom han ikke opprettet kontakt med dem. Han var nødt til å godta, og ble deres med198

lem. I noen av operasjonene som afghanske og koalisjonsstyrker utførte mot Taliban, varslet han dem, og har ikke gjort noe annet. Etter at tiltalebeslutningen ble utferdiget av den ansvarlige statsadvokaten, ble saksdokumentene henvist til tingretten i Parwan-provins. I Parwan tingretts avgjørelse ble den tiltalte i samsvar med §19 av loven om terrorhandlinger dømt til tre års ubetinget fengsel. I forbindelse med forræderi ble den tiltalte dømt til syv års ubetinget fengselsstraff i samsvar med straffelovens §49 og 50, jf. straffeprosesslovens §278. I samsvar med straffelovens §156 fikk den tiltalte den strengeste straffen, som er på syv år.

Partene var ikke fornøyde med avgjørelsen, og den tiltalte har anket til ankedomstolen, kriminalitet mot intern og ekstern sikkerhet i Kabul den 18.12.2012. Den nevnte rettsinstansen gjorde om tingrettens avgjørelse og den tiltalte ble dømt til fem års ubetinget fengselsstraff for medlemskap i gruppering mot myndighetene, i samsvar med §19 i lov om terrorhandlinger.

I forbindelse med terrorhandlinger ble den tiltalte dømt til ti års ubetinget fengselsstraff i samsvar med §19 i loven om terrorhandlinger, jf. §15 og 16.

I samsvar med straffelovens §156 ble vedkommende dømt til to års ubetinget fengselsstraff, som er den strengeste. Partene var heller ikke denne gangen tilfreds med avgjørelsen og avgjørelsen ble anket til denne rettsinstansen.

De juridiske rådgiveres analyse og vurdering: Det fremgår av avhørsdokumenter, den tiltaltes og den ansvarlige statsadvokaten ved høyesteretts anførsler, samt den tiltaltes misnøye 199

og domstolenes avgjørelser, at ankedomstolen for kriminalitet mot intern og ekstern sikkerhet i Parwan-provins har dømt Samir, sønn av Shirzad til fem års fengselsstraff for forbindelse til myndighetens motstandere, i samsvar med §19 av loven om terrorhandlinger. I forbindelse med terrorhandlinger og forræderi ble den tiltalte i samsvar med §14 av loven om terrorhandlinger dømt til ti års fengselsstraff.

Ettersom vi har foretatt en helhetsvurdering av sakens dokumenter, saksbehandlingen, pålitelige opplysninger/informasjon fra operative kilder, samt lavere domstolers avgjørelser, kommer vi frem til at det fremgår av dokumentene at tiltalte er en utdannet og kunnskapsrik person som har jobbet som tolk for sikkerhetsstyrkene og utlendingene. Han er en fattig og maktesløs person og har ingen andre enn sin gamle mor. Det er ingen andre som kan forsørge familien, så han er familiens forsørger.

Det går frem av dokumentene at vedkommende ikke har gjort noe som har vært til skade for befolkningen og utlendingene.

På grunn av mangel på erfaring har han blitt brukt eller utnyttet av fiendtlige elementer. Det som er beslaglagt tilhører ham selv, og han har brukt det til sitt daglige arbeid. Det går frem av dokumentene at han ikke har et kriminelt rulleblad.

Straffelovens §145 blir dermed anvendt. Tiltalte kan benytte seg av paragrafen om juridisk benådning. Således er den fastsatte straffen strengere i forhold til handlingene. Etter vår vurdering er de ovennevnte avgjørelsene angående den tiltalte i samsvar med §26, tredje ledd i loven om opprettelse og autoritet av domstoler, justerbare med tanke på strafferabatt.

200

Dette er de juridiske rådgiveres synspunkter/vurderinger som legges fram til rettsmøtet i medhold av § 22 i loven om opprettelse og autoritet av domstoler, men det juridiske panelet tar den avgjørelsen som det anser som nødvendig.

Kjennelsens innhold: Vi, det juridiske panelet ved domstol for forræderi i tjeneste for militære offiserer og kriminalitet mot intern og ekstern sikkerhet ved høyesterett, har basert på de juridiske rådgiveres analyse og vurdering i vårt møte av 28.04.2013 omgjort avgjørelsen fra tingrett for kriminalitet mot intern og ekstern sikkerhet i Parwan, datert 18.12.2012, i samsvar med §26 tredje ledd i loven om opprettelse og autoritet av domstoler, og dømmer Samir, sønn av Shirzad, til to års ubetinget fengselsstraff for overtredelse av §19 av loven om terrorhandlinger og i medhold av §14 av loven om terrorhandlinger og forræderi, jf. straffelovens §145 til 3 års ubetinget fengselsstraff, samt at straffelovens § 156, der den strengeste straffen på tre års ubetinget fengselsstraff, er anvendbar.

59.

Jeg tok med dommen til Qais. Han slo straks fast at den var forfalsket.

Han leste raskt gjennom, festet seg ved noen formuleringer og bemerket at noen ord burde vært oversatt annerledes. Setningen om at Samir «varslet» Taliban burde heller vært oversatt «han informerte dem», mente han. Han var skeptisk til innholdet.

201

«Det er bare Samir selv som vet hva slags person han er», sa Qais.

«Hvis han er en dårlig mann, hvor dårlig? Hvis han er en kriminell, hvor kriminell? Hvis han er uskyldig, hvor uskyldig? Du kan ikke stole på det han sier til deg over telefon der han sitter 4500 kilometer herfra.

Du har aldri møtt ham. Og disse 340 dollarene du har betalt ham …»

Jeg hadde sendt pengene uten å avklare det med ham.

«Hvis jeg skulle plassere meg selv i Samirs sko», sa han, «og jeg visste at jeg var en dårlig mann, at jeg egentlig skulle ha vært i fengsel, og at jeg ikke kunne bevise min uskyld … Hvis noen da ringte meg fra Norge og sa, ’du, jeg trenger litt hjelp, jeg jobber med et prosjekt’ … Da ville jeg helt klart laget et falskt dokument og solgt det for 340 dollar. Og jeg ville fått det til å påstå at jeg var så uskyldig som jeg bare turte».

«Men dommen påstår da ikke at han er uskyldig?» innvendte jeg.

«Det står tvert imot at han har ’godtatt’ og ’blitt Talibans medlem’.»

Jeg påpekte at dommen også motsa det Samir hadde sagt til meg over telefon.

«Hvis du lyver om noe, vil du ikke klare å huske løgnen din», sa Qais. «Samir har fått laget dette dokumentet akkurat så ille at det er sannsynlig at du vil tro på det. Hvis det hadde stått at han var hundre prosent uskyldig, ville du straks forstått at det er forfalsket.»

Han forklarte hvor lett det er å oppsøke en afghansk rettssal, betale en sum penger, og få laget et falskt dokument. Han hadde selv opplevd dette i egen slekt.

«Og nå har du sendt ham 340 dollar», sa han, «så da har det fungert. Han har betalt en dommer for å skrive det. Disse dokumentene følger et standard oppsett. De er lette å lage. Det er faktisk ingen som helst mulighet for at dette er ekte».

«Men dommen sier at han ’var medlem’ av Taliban?»

«Han vet at det var verre, men forstår at det er best å skrive det slik.

202

Og Hvordan fikk du dette dokumentet? Fra Elham. Som selv sa at han var redd for Samir. Hvordan kan han da få et dokument fra ham?

Hvorfor kontakter han den mannen han er redd for? Elham sa til og med at han hadde sluttet i jobben for å komme vekk fra Samir. Nei. Dette handler bare om pengene. De har sikkert delt dem mellom seg. De ekte dokumentene er nok langt verre enn dette. Kanskje skulle de begge ha sittet i fengsel nå. Har du forresten fått med deg at dommen er full av løgner? Det står at Samir er den eneste forsørgeren i sin familie. Vi vet sikkert at han har brødre i voksen alder. Han sa selv at han også hadde to søstre som studerer. Nei, la oss stoppe der. Alt han sier er løgn.»

60.

Så hadde dommen som endelig skulle avfeie all tvil, i stedet ført oss inn i enda en diskusjon. Etter at jeg på flere måter hadde forsøkt å få den verifisert, tok jeg kontakt med den norske ambassaden i Kabul og spurte om de kunne hjelpe meg med å finne et godt ansett og hundre prosent troverdig advokatfirma. De var svært behjelpelige. Mot et avtalt honorar tok et advokatfirma på seg å sjekke dokumentet med Høyesterett. Etter noen dagers utsettelse på grunn av et selvmordsangrep, meldte en advokat hos Shajjan & Associates tilbake i mai 2017: «The document is accurate and confirmed.»

Han hadde samme dag reist til Høyesterett i Kabul, skrev han på e-post. To ulike kilder, en ved arkivseksjonen og en ved korrespondanseseksjonen, hadde uavhengig av hverandre bekreftet at dommen var autentisk.

203

Det Qais uansett hadde rett i, var at Samir ved å gi fra seg denne dommen og ikke dem fra andre rettsinstanser, ganske sikkert hadde gitt fra seg det dokumentet som for ham var mest fordelaktig.

I tingretten i Parwan var han i september 2012 dømt til ti års fengsel for forræderi og brudd på terrorloven.

Så hadde han anket til Domstolen for forbrytelser mot intern og ekstern sikkerhet i Kabul, hvor han i desember samme år fikk straffen skjerpet til 15 år.

Så var saken altså gått til denne tredje rettsinstansen, høyesterett, hvor Samirs sak tydeligvis var mottatt med en større sympati enn tidligere. Han var en «utdannet og kunnskapsrik person», slo de juridiske rådgiverne fast. Han var dessuten «fattig og maktesløs». Retten fant til og med grunn til å gjengi påstanden hans om at han hadde vært «ærlig og trofast», selv om det var uforenlig med det han var dømt for.

Man kan også merke seg denne setningen: «I noen av operasjonene som afghanske og koalisjonsstyrker utførte mot Taliban, varslet han dem, og har ikke gjort noe annet.» Han har altså «ikke gjort annet» enn å varsle at kameratene hans er på vei og formodentlig kan drepes.

Og hva er rettens vurdering av det han gjorde? Retten mener «det går frem av dokumentene» at Samir «ikke har gjort noe som har vært til skade for befolkningen og utlendingene». Han er altså skyldig i forræderi og spionasje, men har ikke «gjort noe som er til skade».

En neste formildende omstendighet, mener retten, er at Samir ikke har «andre enn sin gamle mor». Det er «ingen andre som kan forsørge familien», påstås det, «han er familiens forsørger». At dette skal vektlegges i en dom om forræderi og spionasje virker fremmed, men dette er det afghanske rettssystemet. Et annet spørsmål er om det er sant. Som Qais nevnte, har han brødre i voksen alder. På telefonen omtalte han også to søstre som i alle fall hadde påbegynt høyere utdanning. Kan retten da ha rett i at Samir er familiens eneste forsørger?

204

Mener retten at Samir ikke er å klandre for sine egne handlinger?

Dommeren skriver at Samir er «brukt eller utnyttet» av fremmede elementer. Dette har skjedd på grunn av «mangel på erfaring». Skrev han ikke nettopp at Samir var «utdannet og kunnskapsrik»? Og hadde han virkelig ikke noe valg? Nei, mener dommeren, Samir var «nødt til å godta, og ble deres medlem».

Dommeren synes da å glemme det Samir oppga i vår telefonsamtale, nemlig at han vurderte flere alternativer. Han kunne flyttet til Kabul.

Han kunne også ha flyttet familien sin dit. Han kunne ha sagt opp jobben og startet butikk. Han kunne informert sine overordnede i opptreningslaget, som han daglig snakket med. Han kunne sagt at han var truet og trengte beskyttelse. Han kunne bedt om hjelp. Kanskje finnes det situasjoner der man ikke har noe valg, der man får kniven på strupen og er nødt til å gjøre som fienden sier, men Samirs situasjon synes ikke å ha vært en av dem.

Dette er imidlertid også et spørsmål til Norge som arbeidsgiver.

Samir sa i telefonsamtalen vår at han ikke stolte på utlendingene. De beskyttet sine egne, men ikke afghanerne som jobbet for dem. Han sa at han hadde forsøkt å melde fra til amerikanerne om presset som Taliban øvde på ham, men at de ikke hadde støttet ham. Han hadde blitt skuffet.

Hvis dette stemmer, er det også et spørsmål om tillit. Hva hadde norske offiserer gjort hvis han kontaktet dem og fortalte at han var truet? Hvor langt ville Norge strukket seg? Ville den norske arbeidsgiveren ha gitt ham ny identitet, flyttet ham, eventuelt vært rede til å ta ham til Norge? Ville de satt hans afghanske familie under beskyttelse?

Hvis ikke tok Samir kanskje et rasjonelt valg da han holdt truslene for seg selv og satset på aldri å bli oppdaget.

205

I sum synes retten å ha vektlagt en rad av løst underbyggede formildende omstendigheter. Samir er en flott fyr, synes retten å mene, en stolt sønn av landet, men dessverre ble han presset ut i noe han ikke kunne unngått. Det er synd på ham, og han må tilgis så han kan forsørge sin enslige mor. Med det kan Samir «benytte seg av paragrafen for juridisk benådning». En dom for forræderi, spionasje og brudd på terrorlovene, er slik smuldret ned fra 10 og 15 års fengsel, til to år for overtredelse av terrorloven og tre år for forræderi. Av grunner vi ikke kjenner, slipper han likevel ut før. Rundt tre år etter at han ble arrestert, begynner kollegene å observere ham i Mazar-e Sharif, og han er fri.

For den som har lest dommen, er det vanskelig ikke å fundere på hvor komplekst forholdet mellom afghanere og oss utlendinger var og er. Samir hadde jobbet for Norge, amerikanerne arresterte og internerte ham, men afghanerne slapp ham fri. Der nordmenn og amerikanere behandlet ham som en stor sikkerhetsrisiko, mente den afghanske retten at han «ikke hadde gjort noe som var til skade». Der nordmenn og amerikanere så en utspekulert forræder, så afghanerne en «uerfaren» og «maktesløs» ung mann som ble utnyttet og ikke hadde noe valg. De kjempet side om side i samme krig, men befant seg i to ulike verdener.

61.

Etter Steinar kom Emil, og han var den siste av dem. Han styrte de avsluttende seks månedene. Han ville ikke bare pakke sammen leiren, han ville gjøre noe, så vi jobbet hardt.

I august 2012 stengte vi leiren. Emil hadde sagt at han ikke 206

ville gi bort utstyr til afghanerne, de måtte lære å anskaffe det selv, men han endte opp med å gi bort mest av alle. Vi var det siste teamet og måtte bli kvitt utstyret.

Den siste dagen signerte vi dokumenter og overrakte nøklene til afghanerne i en seremoni, så ga vi leiren over til dem.

Fra nå av skulle de klare seg på egen hånd.

Vi forlot Meymaneh tidlig en morgen mens det ennå var mørkt. Gjennom bilvinduet kunne vi skimte det første lyset av dag mens vi kjørte gjennom byen. Restaurantene var i ferd med å grille kebab til de første morgengjestene. Gatene var tomme, bortsett fra noen få sjeler som var på vei til moskeen for å be morgenbønn.

Veien var asfaltert og langt bedre enn den humpete grusveien jeg en gang kom hit på, men frykten ved å kjøre på den, var større.

«Farvel, Meymaneh, jeg lover at jeg aldri kommer tilbake», sa jeg da vi kjørte ut av byen.

Emil trodde meg ikke.

«Du vet aldri hva som skjer i fremtiden. Kanskje dette blir et handelssentrum i en trygg fremtid og du kommer tilbake på jobb?»

Jeg sa ikke mer, jeg var sikker.

Jeg visste at jeg ikke lenger hadde noen jobb, men jeg var glad for å reise.

Jeg var nostalgisk. Tross alle utfordringene hadde jeg hatt anseelse. Jeg var ansett som en god tolk, jeg hadde ansvar.

Jeg jobbet med oberster, generaler, brigadesjefen, og toppene i ISAF. Noen ganger ble jeg utfordret eller støtte på folk jeg ikke forstod, men etter de vanskelige jobbene kom jeg likevel 207

ut igjen og følte at jeg klarte meg. Å takle jobben, leve opp til det ansvaret jeg var gitt, var den beste følelsen jeg kunne tenke meg. Når jeg kom på jobb om morgenen, ble jeg straks servert en kopp te med mandler og søtsaker til. Straks jeg hadde drukket teen, fikk jeg en ny, og når dagens første økt var over, ble jeg servert lunsj. Jeg var noen.

I Mazar-e Sharif holdt vi en avskjedsfest med svenskene. Offiserene og noen tolker hadde et siste, godt måltid i et VIP-rom.

Utlendingene var lettet over å være ferdig og reise hjem, jeg var glad for å flytte hjem til familien, og vi var stolte over det vi hadde fått til. Jeg holdt en liten tale, takket for bidraget de hadde gitt til landet mitt, og snakket om tiden vi hadde hatt sammen. Jeg hadde vært i opptreningslaget i seks år og det var det eneste livet jeg kjente.

På en benk i sola med en kopp kaffe i hånden sa Emil for første gang til meg at jeg burde skrive denne boken.

62.

Neste morgen våknet jeg til en annen verden. Jeg fikk lønn en ekstra måned, men snart gikk det opp for meg at det var alvor, jeg hadde ikke lenger noen jobb. Jeg begynte å sove til elleve eller tolv om formiddagen. Moren min banket på døren og vekket meg. Etter tre-fire måneder begynte hun å mase.

«Du gjør ingenting», sa hun. «Du kan ikke bare sitte hjemme.

Kom deg ut og søk jobber.»

208

En gang kom jeg til et intervju. Nordmennene skulle sette sammen et opptreningslag for å hjelpe det afghanske politiet.

De to nordmennene som intervjuet meg, spurte hva jeg mente om afghanske politifolk.

«Jeg liker dem ikke», sa jeg. «Politiet her i Afghanistan er korrupt, de tar bestikkelser. Jeg har ikke noe godt inntrykk av politiet.»

Jeg fikk ikke jobben. Å finne arbeid var vanskelig, det var for mange som meg selv.

Amerikanerne hadde på det meste hatt 5000 tolker. I tillegg kom tolkene til australierne, britene, tyskerne og over 30 andre nasjoner. Nå trakk ISAF-landene seg ut, og alle tolker mistet jobben. Noen søkte seg til frivillige organisasjoner som FN, Røde kors og Redd barna, men det var ikke jobber nok. Dessuten kunne det være et problem å ansette ISAF-tolker, siden Taliban jaktet på dem.

En gang jeg var ute i byen fikk jeg øye på en bil bak meg. Den syntes å følge etter meg, uansett hvor jeg svingte. Det var sent på ettermiddagen. Byen var full av folk på vei hjem fra jobb.

For å sjekke om bilen virkelig fulgte etter meg, stoppet jeg ved noen butikker langs veien, slike som har frukt og grønnsaker på hyller ut mot gaten. Jeg gikk inn, småpratet med mannen i butikken, men tenkte hele tiden på forfølgerbilen. Da jeg gikk ut igjen, så jeg at den hadde stoppet et kvartal unna. Da jeg kjørte videre, la den seg på hjul. Jeg gasset på, fikk et forsprang, og vrengte inn på en sidevei. Straks den hadde passert, kjørte jeg raskt i motsatt retning. Da forsvant den, men jeg var våt av svette da jeg kjørte hjem. Jeg låste døren og dusjet, orket ikke mat. Moren min var bekymret og spurte hvorfor jeg ikke spiste.

209

Jeg gikk rundt huset for å sjekke om det var noen der, og følte at det var fremmede rett bak meg. Det var skremmende. Jeg klarte ikke å uttrykke hva jeg følte.

Jeg begynte å våkne om nettene og mistenke at noen var ved huset. Da tok jeg med meg en stor lommelykt jeg hadde kjøpt av nordmennene, og gikk opp på taket. Jeg lyste rundt, lot lyset gli sakte over noen nabohus som stod tomme. Etter mitt ønske hadde vi bygget en 2,5 meter høy mur rundt hele huset, men jeg var redd for at noen skulle kunne klatre over den. Jeg lyste nøye gjennom hagen vår, og spesielt noen busker som stod der.

Jeg fryktet at noen ville gjemme seg i dem. Så gikk jeg ned igjen og forsøkte å sove videre.

Jeg snakket aldri med noen om ip-saken. Jeg forholdt meg fortsatt til ordren om ikke å snakke om den, men den var likevel i tankene mine. Fem mann hadde sittet fengslet. De hadde mistet jobbene sine og tapt anseelsen sin, alt på grunn av meg.

Familien min, som ikke visste hva jeg hadde vært gjennom, syntes jeg oppførte meg merkelig. Når jeg ba broren min om å være forsiktig hvis han skulle overnatte borte, lurte han på hva jeg var redd for. Når jeg ba småbrødrene mine om å unngå å være ute når det var mørkt, syntes de jeg overdrev. Jeg snakket med dem om hva man burde gjøre hvis man ble kidnappet.

«Kidnappet?» sa de. «Hvorfor skulle vi bli kidnappet?»

Moren min spurte kona mi hvorfor jeg hadde blitt slik, men heller ikke hun visste noe om ip-saken. Jeg hadde ingen å snakke om den med. Jeg klarte ikke å bearbeide opplevelsene mine.

Jeg var redd for at noen skulle overhøre det jeg sa, så når jeg snakket i telefonen, gikk jeg opp på taket. Jeg snakket engelsk, 210

eller uttalte ordene langsomt så ingen kunne få med seg det jeg sa.

Jeg ble med faren min på et bryllup. Han som giftet seg var en viktig militærleder i utkanten av byen. Faren min og onkelen min kjente ham. Bryllupet fulgte pashtunsk tradisjon og var lagt til byens fineste bryllupshall, med blomster og masse mennesker. Musikk var det ikke, bare koranopplesning, for det var et religiøst bryllup.

Jeg og faren min satte oss ved et rundt bord med 10–12 mennesker. Da fikk jeg øye på en mann som satt to plasser bortenfor meg. Han var nøyaktig lik broren til Samir. Litt yngre og tynnere enn Samir, men ellers lik.

Jeg hadde afghanske klær og så annerledes ut enn da jeg møtte ham i leiren, og håpet at han dermed ikke ville kjenne meg igjen. Jeg overhørte ham snakke på pashto om religion. Jeg skalv og ville vekk.

Straks etter maten reiste jeg meg og holdt meg bak ham, så han ikke skulle se meg. Jeg tok fram kameraet og lot som jeg fiklet med det, slik at jeg fikk tatt et bilde av ham. Så snek jeg meg unna og ringte den norske kontingentstaben. Jeg ville holde dem orientert, hjelpe dem med å etterforske saken og komme til bunns i den.

63.

En tolk skulle gifte seg. Han hadde vært korpssjefens tolk, og på den måten min overordnede. Han hadde bedt en rekke av oss tidligere tolker, 30–40, til bryllupet på et hotell i Mazar-e Sharif. Jeg kjente mange der, men andre var nye for meg. Jeg visste at en del av dem hadde jobbet med Elhams bror. Vi satt en stor gjeng rundt et bord med tekopper foran oss, da jeg gjennom musikken og de glade stemmene hørte snakk om noe kjent.

«Det skjedde visst i Meymaneh», var det noen som sa. «Jeg hører at flere tolker ble arrestert.»

De snakket om ip-saken. Jeg tror ikke de ante at jeg var involvert i den. Jeg hatet slike situasjoner. Av og til syntes jeg at jeg hørte folk baksnakke meg, «der er Qais, de sier han var involvert». Eller enda verre: «Jeg hørte at en tolk hadde angitt kollegene sine til utlendingene.» Jeg orket det ikke.

«Jeg skal ut og røyke», sa jeg og gikk ut.

Jeg røyker ikke, har aldri gjort det, men jeg utsto ikke diskusjoner om denne saken. Den var relativt ny, kanskje kunne det fortsatt være utro tjenere igjen. Jeg hatet tanken på at de skulle begynne å spørre meg ut og til slutt komme til spørsmålet: «Hvorfor? Hvorfor gjorde du det?»

Jeg måtte ut av hotellet og puste rolig i frisk luft.

Det var ikke det at noen skjelte meg ut eller sa rett ut at de klandret meg. Problemet var heller en frykt eller usikkerhet jeg bar på. Det var jo ingen andre som visste hvordan saken hadde fortont seg for meg og hvilke valg jeg hadde tatt underveis, men jeg følte en anklage mot meg. Den hadde skint gjennom da Samir klaget over «folk som anga sine landsmenn til utlen212

dingene», og da brigadesjefen sa at jeg hadde «sendt Samir til Bagram».

Det var forventet, følte jeg, at man skulle sette sine egne landsmenn først. I den afghanske hæren og i politiet tenkte man slik. Arbeidet med ISAF var bare noe man gjorde for penger.

Når arbeidsdagen var over, skulle man komme sammen med landsmennene sine og spille fotball med dem og be med dem.

Landsmenn skulle beskyttes, utlendingene var fremmede. Hvis man kunne, skulle man gjerne snike til seg av utlendingenes ting, deres støvler, hansker, solbriller …

Det foregikk mye på vårt eget språk som utlendingene aldri fikk med seg. Det ble tatt for gitt at det var slik det skulle være.

Som tolk skulle man hoppe over afghanernes ufine baksnakking av utlendinger, og glatte over det som ble sagt. Hvis utlendingene spurte om noe som kunne stille afghanere i dårlig lys, skulle man si at man ikke visste eller ikke forstod. Slik bygget du gode fellesskap med de afghanske offiserene. De ville bli dine fortrolige og beskytte deg. Du ville få et godt nettverk for fremtiden.

I begynnelsen tenkte jeg også slik. Det var først etter å ha jobbet med utlendingene i flere år at jeg begynte å tenke annerledes. Det var utlendingene jeg spiste med, dem jeg dro i krigen og på møter med, og det var dem som betalte lønnen min.

Med årene lærte jeg av dem. Jeg var blant dem, og så ikke for meg noen fremtid der jeg sto hjelpeløs tilbake og ba afghanske offiserer om hjelp. Noen kalte meg «brigadesjefens tolk», og det irriterte meg. Det var feil. Det var mentorene, nordmennene, jeg jobbet for. Det var dem jeg skyldte å være hundre prosent lojal. Og da jeg erkjente det, forstod jeg også at jeg ikke trengte å gjøre som Baset eller andre afghanske offiserer ville. Jeg kunne 213

avslå. Jeg kunne i stedet fortelle utlendingene hva Baset sa, og hva han skjulte. Jeg skyldte mentorene det, faktisk. Jeg ville hjelpe dem å gjøre jobben sin godt, og da måtte jeg informere dem om alt som skjedde.

Burde jeg beskyttet mine landsmenn? Det er et spørsmål om lojalitet. Du velger å være lojal mot afghanerne, eller mot utlendingene. Men det er ikke så enkelt heller. Om jeg sa til en nordmann: «Denne offiseren er full, la oss forlate kontoret hans», så var det fordi han faktisk var full. Jeg hadde som jobb å følge mentoren til denne offiseren, og vi kjente begge lukten av alkohol. Skulle jeg lyve? Skulle jeg sagt at han drakk vann?

«Hvorfor gjorde du det», spurte andre tolker meg i slike situasjoner. Da stilte jeg spørsmålet tilbake: «Hva ville du selv ha gjort?» De påstod at de ville ha svart unnvikende eller sneket seg vekk, men poenget var at vi lette etter denne offiseren, og vi fant ham, og han var full.

Og da jeg meldte mine mistanker rundt Samir, var det fordi det faktisk stod i kontrakten at man skulle gjøre det. Jeg leste gjennom den, ord for ord. Der stod det: «Meld fra om du ser noe mistenkelig i leiren».

Det var ikke sånn at jeg tok utlendingenes parti eller var formet av dem, jeg tok bare ansvar for byggingen av landet. Hvis man ser på hvilke land i verden som er best å bo i, ser man at Norge og Sverige er blant de beste. Afghanistan er på bunn. Vi må lære av de landene det går godt med, og følge deres eksempel. Hvis jeg skulle beskytte afghanske offiserer og holde deres feilgrep hemmelig for utlendingene, ville det være å gi opp utviklingen av Afghanistan.

Hvis jeg satt på kontoret til en afghaner og hørte ham si noe uhyrlig, og glattet over det, hva ville jeg da også glatte over?

214

Et lovbrudd? En svindel? En avtale om korrupsjon? Ville jeg beskytte en full offiser hvis hans feilberegninger i fylla kostet soldatene livet?

Hvis jeg hadde vært hundre prosent lojal mot landsmennene mine, ville jeg ha unngått noen av de problemene jeg fikk. Men jeg ville også tatt del i svindelen, korrupsjonen og løgnene.

64.

«Hvorfor har du så lyst til å flytte til Norge?»

Den norske sikkerhetsoffiseren så på meg med et flatt uttrykk i ansiktet. Jeg forsøkte å forklare ham ip-saken og hvorfor jeg trengte beskyttelse, men det så ikke ut til at han forstod. I stedet belærte han meg om at «Norge er et lite land i nord».

«Jeg gir blaffen i om Norge er stort eller lite», sa jeg. «Og jeg har aldri hatt noe ønske om å flytte dit. Problemet er at jeg ikke lenger er trygg her i Afghanistan. Det skyldes jobben jeg har gjort for dere. Jeg er bekymret for fremtiden min og for min nyfødte sønn. Om dere vil beskytte meg her i Afghanistan eller et annet sted, er det samme for meg, men jeg trenger beskyttelse.»

Han påpekte at jeg ikke var fra Meymaneh, men fra Mazar-e Sharif, en storby med 700 000 mennesker, som han mente var trygg.

«Se her», sa jeg og viste ham kartet over Mazar-e Sharif.

«Denne byen har 14 distrikter. Dette området …»

215

Jeg pekte det ut for ham. «… er kontrollert av Taliban. Og dette. Og dette. Dette er usikkert, ISAF kan ikke dra dit heller. I denne sirkelen er det ’trygt’ etter afghansk standard, som betyr at folk blir drept hver eneste dag. Det er ’trygt’, men for meg er det likevel ikke trygt.

Det skyldes jobben jeg har gjort for dere».

Jeg hadde med meg et notat som jeg hadde skrevet om ipsaken. Steinar ba meg skrive det. Vi hadde fått et godt forhold, og jeg spurte ham om et råd, sa jeg trengte beskyttelse. Det hadde vært forunderlig å oppdage at norske myndigheter ikke hadde noen plan for å beskytte oss tolker når de trakk seg ut.

De hadde lagt planer for alt utstyret, for hver eneste motorsykkel, men ikke for tolkene. Andre nasjoner, som amerikanerne, hadde sine systemer. Der kunne tolker få visum og beskyttelse.

Nordmennene syntes ikke å ha tenkt over saken.

Det var som om de hadde invitert med seg gjester ut på et stort hav, og når båten veltet, svømte de selv i land. Der stod de og så på hvordan vennene deres ble etterlatt ute i havet med haier svømmende rundt seg, mens de ropte: «Bare bli hvor dere er! Lykke til videre! Håper alt går bra!»

Norge hadde ansatt tolker på lokale kontrakter, og det ble ansett som midlertidig. Underveis var noen få tolker fra spesialstyrken bragt til Norge, men dette ble bare ansett som enkeltsaker. Etter hvert var vi tolkene blitt integrert i de norske styrkene, men det fantes ingen standard retningslinjer. Man var sin egen lykkes smed. De norske offiserene ble byttet ut hvert halvår, noen var hjelpsomme og andre ikke. Informasjonen mellom Afghanistan og Norge fløt dessuten tregt. Jeg vurderte å kontakte den norske ambassaden i Kabul og få saken min vurdert der, men det ble jeg frarådet. Jeg forhørte meg via andre 216

med slike som smuglet folk til Europa, men det fristet heller ikke. Å flykte til Iran eller Pakistan ville ikke være særlig bedre.

I notatet som Steinar ba meg skrive, forklarte jeg alt. Hvordan jeg ble ansatt, møtet med Samir, arrestasjonene, fengslingene. «Jeg har jobbet med nordmenn i seks år», skrev jeg. «Jeg har hele tiden forsøkt å være ærlig i jobben jeg har gjort. […]

Da jeg tok jobben, visste jeg at jeg risikerte å bli drept i kamp eller tråkke på en mine, men jeg hadde aldri forestilt meg at arbeidsgiveren min ville hyre inn Taliban-agenter blant oss […]

Jeg mener at nordmennene med det gjorde en stor feil, og at de nå bør hjelpe meg, siden jeg påviste feilen for dem.»

«Les dette», sa jeg til nordmannen. «Dette er hva jeg har gjort for dere.»

Jeg ga ham også et notat som Steinar hadde skrevet til meg.

«Fra mitt perspektiv har Qais ofret mye av sin livskvalitet gjennom sin involvering i ip-saken, spesielt når det gjelder hans personlige sikkerhet og bevegelsesfrihet. Norge, som en seriøs arbeidsgiver, bør overveie denne situasjonen svært nøye», stod det.

«Jeg sitter ikke her og tigger om asyl», sa jeg. «Jeg har bare bedt om beskyttelse.»

Jeg følte at han så på meg som en helt vanlig afghansk asylsøker, en av dem som har som sitt største mål i livet å komme seg til Norge.

Jeg sa til ham: «Slutt å behandle meg som en av dem.»

65.

Forstod han ikke saken min? Det norske forsvaret hadde gjort alt for å holde den hemmelig. Vi hadde streng beskjed om ikke å røpe noe verken for kolleger eller journalister. Resultatet var at nesten ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg tenkte noen ganger at nordmennene holdt den hemmelig fordi den bunnet i en dum feil begått av dem selv. Hvordan kunne de la uærlige afghanere snike seg inn blant dem på den måten?

Samir burde aldri ha vært ansatt. Det virket som om det norske systemet for ansettelser var for dårlig. Amerikanerne, for eksempel, hadde et firma som gjorde ansettelsene for dem. De undersøkte alle kandidatene nøye og holdt øye med dem. For Norges del var det G1-staben som hadde ansvar for personell, deriblant ansettelser, men de hadde ingen spesialiserte folk til å gjøre det.

Det var dessuten flere ulike systemer for ansettelse. Noen tolker ble ansatt i Mazar-e Sharif og sendt derfra. Andre ble ansatt lokalt i Meymaneh. Hvordan de ble plukket ut til jobbene, vet jeg ikke. Jeg måtte selv aldri levere noen cv til nordmennene, og var heller ikke til noe intervju. Jeg vet imidlertid at andre tolker kom med cv-er fra folk de ville anbefale. Andre leverte inn cv-en sin i porten. Ansettelsene kunne skje gjennom bekjentskaper: En oberst i Meymaneh hadde kanskje en tolk, og denne tolken visste at det trengtes en til, og kunne anbefale en, som ble ansatt. Selv anbefalte jeg Ahmad på denne måten, og Samir forsøkte å anbefale sin fetter. Det virket også som om det var mulig å snakke med nordmennene når de var ute i felt, og skaffe jobb på den måten.

218

Gode sikkerhetssystemer underveis kunne ha fanget opp utro tjenere, men heller ikke disse systemene var så gode som de burde. Sammenlignet med de amerikanske sikkerhetssystemene jeg måtte gjennom i Mazar-e Sharif, var de norske slappe. Amerikanerne tok fingeravtrykk av alle tolker, og scannet øynene deres for å registrere dem. I tillegg gjennomførte de et grundig sikkerhetsintervju hvert halvår. Mannen som gjennomførte dem, var spesialisert og erfaren. Han hadde et kontor der alle samtalene ble gjort, og der satt han med all informasjon om deg oppe på skjermen. En afghaner med amerikansk bakgrunn satt ved hans side og hjalp ham. De gikk gjennom alt det du hadde sagt i forrige intervju, og spurte om forbedringer du hadde gjort deg i livet. De spurte hvem du var gift med, hvor kona var fra, hvem hun var i familie med, om du hadde kjøpt bil, hvordan bilen eventuelt var betalt, om lønnen din kunne finansiere den. De pleide også å spørre om Ahmad Shah Massoud, den avdøde lederen av Nordalliansen, og hva du mente om ham.

Nordmennene gjorde til sammenligning enkle intervjuer.

De kom med penn og papir og tok en liten prat om familien og hvordan man hadde det. De spurte om noe av det samme som amerikanerne, men intervjuene var mindre effektive og kunne gjøres unna på 15–20 minutter.

Nordmennene hadde heller ikke noe eget kontor med folk på bakken for å gjøre intervjuene, de ble gjort av tilreisende fra Norge. Disse manglet ofte lokalkunnskap. Det var dessuten fullt mulig å unngå samtalene med dem, siden de bare kom til Afghanistan i et par uker av gangen. Hvis man var på ferie, eller ute i felten i Ghormach og var opptatt med kamper, kunne man snike seg unna et intervju. Da ville det gå et halvt år til 219

neste samtale. Kanskje ville samtalen da gjøres av mentoren i stedet, men den var fortsatt mulig å unngå. Samir hadde jobbet for amerikanerne før han begynte for nordmennene, kanskje var det derfor de stolte så på ham. Jeg tror at han ville vært fanget opp tidligere om han hadde fortsatt i det amerikanske systemet.

Dette med tillit er kanskje et poeng her. Jeg husker at jeg ble fortalt at nordmenn stoler på deg fra første gang de møter dem, og gir deg tillit inntil du skuffer dem. Kanskje tenkte de slik også når det gjaldt tolkene sine?

Mangel på kulturell forståelse er også et poeng. Hvis nordmennene hadde forstått afghansk kultur bedre, tror jeg at de hadde stilt flere spørsmål om Samirs oppførsel. Problemet deres var at de var i Afghanistan i så kort tid, bare i seks måneder hver med to ferier imellom. På denne korte tiden rakk de ikke å lære seg afghansk kultur. Med større kulturforståelse ville de kanskje spurt: Hvorfor vil Samir beskytte seg mot de andre tolkene? Hvorfor er han annerledes? Hva skjuler han?

Offiserene fra opptreningslaget har i ettertid sagt at det var lite de kunne gjøre for å unngå tilfeller som det med Samir. Det var bare slik det var, sa de. Afghanerne kunne bli presset til å gi fra seg informasjon, men siden tolkene de hadde med fra hjemlandet ikke var gode nok og ikke hadde lokalkunnskap, måtte de bruke afghanere.

Steinar sa det på denne måten: «Man var klar over at tolkene kunne være en utfordring, og hadde regelmessige team der nede for å drive screening, en fast prosedyre for å sikre at du hadde de riktige tolkene. Det var noe det operative hovedkvarteret hadde ansvar for å gjøre, ved hjelp av fagspesialister.

220

Det var en fast rutine, forsvarets sikkerhetsavdeling var inne i det arbeidet. De gjennomførte en sikkerhetssamtale med hver enkelt for å finne ut om de var til å stole på, sikre at de tolkene man engasjerte, holdt mål, språklig, faglig og med hensyn til lojalitet. Men du hadde ikke noe apparat, du måtte gjøre det etter eget skjønn. Å få verifisert info var vanskelig der nede.

I prinsippet var det en svikt da Samir ikke ble oppdaget, men det var vanskelig å gardere seg hundre prosent. Du hadde ikke noe afghansk myndighetsapparat som kunne bekrefte informasjonen. Det var bare opp til den vurderingen man gjorde.»

Det stemmer at dette var vanskelig, men gode systemer kunne ha hjulpet. Det hadde ikke nordmennene. De brukte for eksempel ikke standardiserte kontrakter. Tolkene til stabiliseringslaget, opptreningslaget og spesialstyrkene hadde ulike ansettelsesforhold, ulik lønn og ulike goder. Arbeidsgiveransvaret var uklart. I prinsippet var det den norske kontingentledelsen i Mazar-e Sharif som var arbeidsgiveren, men kontraktene var skrevet lokalt og var ulike. Hos oss var vi 17–18 tolker, hver med sin lønn og sin kontrakt. De som var ansatt i én periode, hadde én kontrakt, og de som var ansatt senere, hadde en annen. Hvert halvår kom det nye offiserer, hver med sine ideer om hvordan ting skulle gjøres.

Noen tolker fikk utdelt våpen. Hvem som skulle ha det, ble bestemt lokalt. Selv fikk jeg aldri tilbud om det, og jeg ville heller ikke hatt det om jeg ble spurt. Min jobb var å oversette, ikke å skyte. Hadde jeg hatt våpen, ville jeg ikke fått konsentrert meg om tolkingen.

Noen tolker fikk utdelt uniform, også det ble bestemt lokalt.

Da jeg kom til Meymaneh, ble jeg overrasket over å få vite at vi tolker kunne få utdelt militærbukser. Det hadde vi ikke fått 221

i Mazar-e Sharif. Det var ingen klare regler rundt det, mulighetene var åpne.

Tolker som kom inn fra felten, ble aldri kontrollert eller ransaket. Det kom rapporter om utstyr som forsvant, også pistoler.

Hvor ble de av? Det kunne bli hett der ute, og soldatene hadde alt annet å tenke på enn å passe på alt det dyre utstyret. Våpen, kikkerter, ammunisjon, radioer, granater. Slike ting var lett tilgjengelig hvis noen skulle ha ønsket å stjele det.

Man kan aldri gardere seg hundre prosent, men et godt system kan hjelpe. Det er som en gjeter som skal passe på en saueflokk.

Han kan ikke alltid beskytte sauene mot ulver, men her snakker vi om antall ulver og gjeterens årvåkenhet. Uansett hvor stor risikoen er, skal ikke gjeteren slippe en flokk ulver inn i saueflokken, hvor de dreper sauene og stikker av. Spørsmålet er: Hvor godt har gjeteren forberedt seg? Hvor oppmerksom er han? Kjenner han området? Vet han om det er ulver der og hvor aggressive de eventuelt er? Har han en plan for hvordan han skal kunne oppdage ulver?

Hvis ikke, er gjeteren lemfeldig. Han risikerer å miste altfor mange sauer. En god gjeter har forberedt seg, er kunnskapsrik og forsiktig og tar gode avgjørelser.

66.

En dag ble jeg ringt opp og bedt om å komme til den norske kontingentstaben. Jeg ble hilst velkommen av to vennlige menn. De spurte meg om familien, la noen papirer på bordet, og sa at de ventet på en telefon fra Norge.

Jeg var nervøs.

«Hva handler dette om?» spurte jeg.

De kunne ikke svare. Etter som tiden gikk og de ikke fikk noen telefon, spurte de om jeg kunne komme tilbake dagen etter. Jeg skulle til et bryllup i Herat, og måtte i så fall kansellere turen, men de sa at hvis jeg hadde tid og kunne droppe turen, var det greit.

Da jeg neste dag kom tilbake, hadde de fått svaret de ventet på. De tok meg i hendene, og sa: «Gratulerer, du har fått opphold i Norge.»

Jeg takket. Jeg holdt meg stram og viste ingen glede da jeg signerte reisepapirene, men det var en lettelse å vite at jeg skulle få beskyttelse. Jeg skulle reise senest 19. juni 2013, stod det i reisepapirene. Jeg la dem i lommeboken og beholdt dem der for ikke å miste dem. Jeg var en av de fire første tolkene som fikk opphold i Norge. Senere kom norske medier til Afghanistan og intervjuet tolker, og det ble en mediesak at tolkene skulle etterlates, men på dette tidspunktet gjaldt det bare fire personer – meg og tre etterretningstolker fra stabiliseringslaget.

En av de siste dagene mine i Afghanistan dro jeg på piknik med småbrødrene mine. Det var en klar, fin dag. Vi gikk opp på en liten fjelltopp sammen. Jeg visste at jeg snart skulle dra fra dem, 223

og det visste nok de også, selv om jeg ikke fortalte dem nøyaktig når. Jeg holdt det fortsatt hemmelig i frykt for at noe skulle hende.

Senere pakket jeg bilen og dro til Kabul med noen venner.

Vi kjørte ti timer hver vei i dagslys for å besøke gamle kolleger og bekjente og ha det gøy sammen.

Så fortalte jeg for første gang broren min om ip-saken og hvilken rolle jeg hadde hatt i den. Han hadde syntes at jeg oppførte meg merkelig, og at alt snakket mitt om sikkerhet virket overdrevent. Nå forstod han hvordan det hele hang sammen, og det gikk opp for ham hvor redd jeg hadde vært. Fra nå av var det han som tok oppgaven med å passe på familien.

Kvelden før jeg skulle dra bar jeg notatbøkene mine ut i hagen.

Jeg hadde hatt dem innelåst på rommet. Jeg ville ikke at noen skulle se dem, verken nå eller i fremtiden. Jeg ville glemme alt som stod der og gå videre i livet.

Jeg fant en lighter og tente på. Der brant arkene med militære ord og uttrykk som jeg hadde skrevet ned i læretiden med kroatene. Der var alt jeg hadde skrevet fra arbeidet i G2-staben og fra offiserene jeg hadde jobbet med: Kurt, Anders, Jan, Olav, Bjørn, Gustav, Kristian, Karl, Steinar, Emil. Til slutt brant jeg notatene der jeg hadde skrevet om Samir mens jeg fortsatt spekulerte på om noe var galt med ham, uten å forstå hva.

Jeg stod og så på røyken som steg mot den blå himmelen, tenkte på alle minnene og på at jeg neste dag skulle starte et nytt liv.

Klokka seks om morgenen fløy jeg, kona og vår lille sønn til Norge med militærfly. Vi landet utpå kvelden på den militære 224

flyplassen på Gardermoen. Der ble vi hentet og kjørt til Sandefjord, hvor vi skulle bo. Vi stod i den lyse sommerkvelden og så på de høye, grønne trærne i det som skulle bli vårt nye nabolag. Vi så på trehusene og de tomme, stille gatene. Så satte vi oss på golvet i leiligheten. Var det virkelig her vi skulle leve fra nå av? Vi hadde seks store bager med afghanske tepper og annen bagasje, det veide 150 kilo.

«La oss begynne å pakke ut», sa jeg. Kona mi nektet.

Hun kunne fortsatt ikke helt tro det.

«Kanskje vi må reise tilbake i morgen», sa hun.

Det var merkelig, en følelse jeg ikke helt kan beskrive. Vi tenkte begge: «Hva slags sted er dette?» Som om du er midt inne i en drøm. Du tror det er umulig, men plutselig er du der likevel, og det føles som om det hele har gått så altfor fort. Du ser at det er virkelig, og følelsene kommer mot deg og angriper deg, og du ser deg om, dette er ditt hus nå, du skal bo på dette stedet, blant disse grønne trærne med de tette bladene og blomstene og gatene, og så kommer den plutselig, gråten. Vi gråt begge to. Vi var overveldet. Vi gråt i mange minutter. Vi visste at det var over, at dette skulle bli vårt sted. Jeg tenkte på familien min, på vennene mine, på alt jeg hadde forlatt i hjemlandet og på at vi nå måtte bygge oss et helt nytt liv. Jeg visste at det ville bli vanskelig, men det stod også klart for meg at jeg for første gang på lenge skulle få sove en hel natt uten å sjekke vinduer og dører for inntrengere og lyse rundt huset for å sjekke at ingen hadde sneket seg inn. Jeg var trygg. Den følelsen. Jeg var trygg.

225

Det norske engasjementet i Afghanistan varte fra 2001 til 2014.

Norge brukte 20 milliarder kroner til militære og sivile formål. Av de rundt 9000 norske soldatene som tjenestegjorde mellom 2001 og 2014, ble 1264 skadet. Ti mistet livet.

NATOs militære utgifter var 45 000 milliarder kroner. På det meste tjenestegjorde 130 000 soldater. 3496 internasjonale soldater døde. Det samme gjorde omkring 23 000 afghanske militære og politi, 30 000 sivile og omkring 35 000 talibanere. Operasjonen var NATOs største noensinne.

Blant tolkene nevnt i denne boken har Ahmad, Bashir, Rasool og Mansoor fått opphold og bor i dag i Norge. Nasir og Elham har fått avslag og bor fortsatt i Afghanistan. Rameen svarte aldri på våre henvendelser. Samir brøt kontakten etter to telefonsamtaler, men er formodentlig fortsatt i Mazar-e Sharif.

En evaluering av det norske engasjementet slo i 2016 fast at Norges innsats ikke har utgjort noen betydelig forskjell i Afghanistan. Det het at situasjonen i landet var «nedslående» og at Taliban stod sterkere enn noen gang siden 2001.

Noen måneder før denne boken gikk i trykken, tok ti Taliban-soldater seg inn i 209th Corps i Camp Shaheen i Mazar-e Sharif, der Qais hadde jobbet sine første to år. De var kledd i uniformene til den afghanske hæren. Straks de kom inn i leiren, skjøt de og drepte minst 140 soldater og offiserer. Qais har trolig jobbet med flere av dem.

Epilog I dag har jeg bodd fire år i Norge. Jeg har lært norsk, tatt lappen, hatt praksisplass, og nå har jeg fast jobb. Jeg har kjøpt leilighet og bil og har to barn som går i barnehage. Jeg har norske og afghanske venner. Jeg leser fag for å få generell studiekompetanse og for å kunne søke meg inn på universitetet. Det skal jeg klare.

Jeg har gode kolleger som av og til hjelper meg med norsk språk, som noen ganger kan være utfordrende. Bortsett fra det er jeg en helt vanlig arbeidstaker med faste rutiner og jobb i kommunen. Jeg viser det sjelden til andre, men jeg har noe i hjertet, noen erfaringer som gjør meg annerledes. Jeg merker det når jeg sitter på jobben eller på skolen, og kollegene kanskje tenker at de skal hjem og lage middag, se på tv, og så er jeg plutselig der igjen, i krigen, i Camp Griffin, i et av de store møtene i Meymaneh.

En vanlig kveld. Jeg skal til å legge meg, men så sjekker jeg Facebook og det forandrer alt. Noen venner av meg har lagt ut en video av et attentat i Mazar-e Sharif som skjedde tidligere på dagen. Jeg ser talibanerne kjøre inn mot domstolen i byen, tungt bevæpnet og kledd i politiuniformer. De skyter politivakten i porten, så gasser de på, løper inn i tinghuset og skyter 227

vilt rundt seg. Ti personer blir drept, 60 såret. Sykehuset går tomt for blod, de skadde får ikke blodoverføringer. Jeg ser et bilde av en jente som ligger på sykehuset, 12–13 år, blodig og forslått.

Vennene mine skriver at en av de døde er en gammel kamerat av meg. Tankene mine går bakover i tid, til da vi gikk på videregående, sparket fotball, ertet hverandre eller gikk ut i friminuttene og spiste fries. Han smilte alltid, han var en morsom fyr. Han ville bli advokat og jobbe i retten, og vi tok privattimer sammen. Han hadde lyktes med målet sitt, det var derfor han var i retten denne dagen.

Når jeg tenker på ham, blir jeg liggende våken. Tankene mine samles ikke, de spriker i alle retninger. Jeg forsøker å styre dem, tvinge dem vekk fra det dårlige stedet, men jeg klarer det ikke, hjernen min vil ikke sove.

Jeg ringer venner. De sier at de har det bra, men jeg føler meg dårlig. Venner av meg drepes, de bader i blod i hjembyen min der jeg kjenner hver eneste gate. Før var det alltid en rolig by, men nå kommer opprørerne nærmere, snart er de i nabolaget der jeg bodde. De er monstre, de slåss mot menneskeheten, jeg har ingenting annet å si om dem.

Det hender at jeg ønsker at jeg var tilbake. Når venner av meg dør, skulle jeg så gjerne ha vært der med dem i begravelsene. Når hele byen min gråter, gråter jeg også, men jeg er ikke der. Jeg skulle vært hjemme og gitt blod, jeg skulle båret min venns kiste, men det er ingen vei tilbake for meg nå.

Tenk deg at du skal hjelpe en mann i fjellene. Han er bitt av en slange. Du vet at du kan hjelpe ham i trygghet, og det er mulig, det er realistisk. Men hva om det ikke er én mann, men tusenvis av dem? Alle er bitt av slanger. For å komme fram til 228

dem må du klatre over fjell og krysse floder. Da har du ingen sjanse. Og det er slik jeg føler det med landet mitt. De som har gode intensjoner og ideer, og vil skape en fruktbar fremtid for barna sine, har ikke lenger noen sjanse.

I dag tenker jeg på årene i Meymaneh som en meningsfull tid.

Jeg snakket med min gamle romkamerat Ahmad her en dag.

Vi mimret. Han husket at jeg en gang i den vanskelige tiden hadde sagt at «hver dag jeg sitter i stolen min på jobben, teller jeg sekundene til jeg kan komme meg vekk herfra, jeg er trøtt, trøtt, trøtt». Han svarte meg den gangen at «det vil komme en tid der du ser tilbake på denne dritten og savner den.» Han fikk rett. For en fin jobb jeg hadde! Jeg jobbet med oberster og generaler, med brigadesjefen. Jeg hadde ingen lang utdanning og var aldri noen stor eller viktig mann, men alle visste hvem jeg var. Jeg fikk mange anbefalingsbrev, og jeg ble aldri stoppet i møtene og fortalt at jeg oversatte feil. Jeg mistet aldri den gode følelsen av å kunne jobben min og utføre den godt.

Jeg hadde ulike relasjoner til ulike folk, men samarbeidet godt med nesten alle. Brigadesjefen hadde 30 mann hos seg, jeg likte dem og de likte meg. De satt sammen med meg med maskingeværene sine om det var 30 varmegrader eller 20 minusgrader. Vi stolte på hverandre. Jeg stod i forbindelse med mange mennesker, og selv om noen mislikte meg og forsøkte å få meg sparket, så lyktes de aldri. Andre mistet jobben, jeg klarte meg.

Jeg savner leiren vår. Jeg savner de gode stundene. Jeg husker at jeg en gang var på et møte i Mazar-e Sharif og måtte stå litt i venteområdet. Jeg var der med tolker som jobbet for alle slags nasjoner, og alle som hadde jobbet der lenge, kjente meg.

229

Da obersten kom, sa jeg til dem, «sorry folkens, jeg må stikke», og der kom fem oberster til, alle norske, og alle visste hvem jeg var. De kom bort og hilste på meg. Hva annet kan man kreve?

Oberstene stoppet for å hilse – på meg. Hva er vel bedre enn det? Jeg hadde anseelse. En mengde mennesker visste hvem jeg var. I dag bor de over hele kloden, i USA, Tyskland, Canada, Danmark, Sverige, Norge. Jeg har fortsatt kontakt med mange av dem.

Så mye som kunne skje der nede, på en eneste dag! Jeg husker en dag i Ghormach, for eksempel. Vi var en stor styrke der ute, afghanske hærstyrker, ISAF, politiet. Jeg hjalp til i operasjonssenteret. En såret afghansk soldat ble båret inn i leiren, og vi måtte følge ham og gi førstehjelp. Så kjørte en konvoi inn i et bakhold rett ved og en soldat ble drept, så ble han også båret inn. Vi løp, la den døde kroppen ned, og det slo meg hvor lite som skulle til for å dø, en halvtime tidligere hadde denne mannen vært levende blant oss. Hva hadde han tenkt, da? Ut igjen, nye kamper. Tapte, sårede. Jeg tolket, jobbet, rakk så vidt å spise feltrasjoner. Det skjedde så mye. Og her i Norge? Jeg sier ikke at livet er tomt, bare annerledes. Jeg har en sønn og datter nå.

Jeg føler ansvaret. Nå er det dem jeg tenker på.

Ip-saken hørte jeg aldri noe mer om. I arbeidet med denne boken har jeg snakket med mange offiserer og fått vite nye detaljer, slik at jeg nå forstår mer av det som skjedde disse månedene i Meymaneh i 2011. Jeg skulle likevel ønske at jeg en eller annen gang hadde fått vite noe direkte fra Forsvaret, arbeidsgiveren min. At de hadde snakket med meg og orientert meg underveis, da jeg virkelig trengte det.

Det var som om nordmennene ga fra seg kontrollen over 230

saken. Vi var Norges tolker. Vi var ansatt av Norge, vi jobbet under norske regler og hadde sikkerhetssamtaler med norske offiserer, vi kjempet for Norges sak. Men straks denne saken kom opp, var det som om nordmennene trakk seg unna og lot amerikanerne overta. Nordmennene sa at de var en liten nasjon i Afghanistan og at alt dette lå i amerikanske hender, men kom igjen, dette var da også opp til nordmennene selv. Hvorfor trakk de seg unna? Hva slags avtale hadde Norge gjort med CIA? Kunne amerikanerne bare komme og plukke opp norske ansatte som de ville, uten at Norge stilte krav til dem? Og burde ikke Norge som et minimum ha vært holdt orientert, og informert oss tolker videre? Vi hadde et stort behov for å vite hva som hadde skjedd. Vi trengte å beskytte oss selv. Vi måtte ha tillit til arbeidsgiveren vår. Nå gikk vi i stedet rundt og fryktet at vi alle kunne bli fengslet, og at nordmennene ikke ville beskytte oss.

I ettertid har jeg forstått at noen av dem som satt i fengsel, ble buret inne uten noen rettsprosess eller dom. Å snakke med Elham gjorde inntrykk på meg. Jeg ble overrasket over det han sa. Han satt i fengsel i to år, og hvis han snakker sant, ble han løslatt som uskyldig. Han kan ha blitt fengslet bare fordi han var på feil sted til feil tid. Det samme gjelder Nasir. Jeg har ikke selv vært i Bagram-fengselet, men jeg forstår at det kan være besværlig å sitte der. Elham fortalte selv hvordan han gikk ned i vekt, var deprimert og fryktet at han ville dø. Hva tenker Norge som arbeidsgiver om at en av deres ansatte kan ha sittet slik i to år uten å ha gjort noe galt?

Norge informerte heller aldri åpent om arrestasjonene og ipsaken. Feilen som Det norske forsvaret begikk ved å ansette 231

Samir og ikke reagere da vi meldte våre mistanker, ble holdt hemmelig. Jeg forstår at denne saken var sensitiv, og at det som skjedde var alvorlig. Det finnes mange argumenter for hemmelighold. Men jeg tenker også at de som var ansvarlig for dette, kanskje holder tett fordi de er forlegne. Hvis dette kom åpent fram da det skjedde, ville det kanskje blitt en betent sak. Forsvarsledelsen kunne blitt kritisert. Kanskje ville noen betale en pris for det.

Jeg mener at Forsvaret burde ha vært åpne om det som skjedde. Hvis du informerer om det når du gjør noe bra, bør du også informere når du gjør en feil. Informasjonen må være balansert. Det er viktig, fordi de beslutningene som politikerne tar, må være opplyste. De må kjenne hele bildet. Det var dessuten det norske folk som betalte skatt og finansierte det Forsvaret gjorde i Afghanistan, og da har de også rett til å få vite hva som skjer der. Hvis noe er farlig eller vanskelig å forsvare seg mot, bør alle som tar beslutninger være klar over det. Hvis ikke, vil de ta beslutninger på feil grunnlag.

For min egen del ville det også være interessant å få vite om det jeg gjorde for Forsvaret, betydde noe. Alt jeg noensinne fikk høre, fikk jeg vite underhånden fra offiserer. Fra offisielt hold hørte jeg aldri noe. Gjorde jeg noen forskjell? Jeg vet ikke.

Noen ganger tenker jeg at jeg var med på noe viktig, andre ganger tenker jeg at jeg burde gjort alt så mye bedre.

Da jeg begynte på denne boken, var jeg usikker og nervøs.

Jeg hadde fortsatt en idé om å holde ip-saken for meg selv.

Jeg ville la folk få vite om Camp Griffin, om Afghanistan, om ISAF-styrkene og NATO, men å snakke om ip-saken var smertefullt, jeg ønsket bare å glemme den. Jeg hadde ulike følel232

ser overfor dem som var arrestert, og orket ikke å gå inn i det.

Kona mi spurte meg noen ganger om denne boken når jeg var nedfor. «Hvorfor begynte du på dette prosjektet?» sa hun.

«Hvorfor strør du salt i sårene dine?» Ut av prosjektet kom alle minnene. Vi måtte snakke så mye, trekke inn flere og flere mennesker, ta inn ulike perspektiver, og da begynner man å huske ting så mye bedre. Og man begynner å forstå ting annerledes, man har tenkt på én måte, men så er det i stedet en annen tolkning som er riktig. Og jeg husket aldri datoene og hva jeg følte den og den dagen. Hvorfor? Fordi hjernen min var fokusert på andre ting. Å forstå hva som var sant og usant, å finne ut av ip-saken, forsøke å finne bevis. Å gå gjennom alt dette på nytt, strukturerte det for meg.

Historien har for meg ikke vært utfyllende, men med denne boken er den blitt det. Folk kan mene hva de vil, men for meg, nå når alt er satt sammen, er historien komplett. Den var som et stort glass som var knust. Jeg manglet noen biter, og det har vært viktig for meg å finne dem og lime det hele sammen igjen.

Det føles bra å ha det glasset. Jeg eier det.

Jeg kom rett fra skolen da jeg begynte å jobbe for ISAF, var bare en ungdom. Jeg hadde riktignok bodd i andre land, levd i Pakistan, men jeg var uerfaren. Det startet som en helt vanlig jobb, der jeg tolket etter beste evne og dro hjem etter arbeidstid, men gradvis ble jobben noe større og viktigere. Den satte meg i kontakt med verden. Jeg kunne lære og utforske på jobben. Jeg fikk være med på givende diskusjoner om landets fremtid, jeg opplevde krig og så hvordan korrupsjon foregikk. ISAF var et universitet for meg. Noen sitter ved en pult og leser bøker for å 233

forstå verden, men mitt studium var opptreningslaget, OMLT. Hvert halvår kom nye offiserer, og jeg tenkte på dem som mine studiekamerater og forelesere, folk jeg kunne lære av.

Til slutt ble jobben massiv. Når jeg sammenlignet meg med andre på min alder som var vanlige soldater eller lærere, tenkte jeg at jeg var involvert i viktige ting. Jeg opplevde utfordringer og stress som kunne drept meg, jeg var sur og snakket med meg selv, jeg lurte på hvorfor ingen forstod meg, men jeg angrer ingenting. Å jobbe i ISAF var noe helt for seg selv. Det har vært min eneste karriere. Det jeg har opplevd, har gitt meg noen problemer, men jeg har også skapt et liv for oss fire i familien min. Jeg har en fremtid, og det samme har sønnen, datteren og kona mi.

Jeg håper at du som leser boken vil forstå hvorfor jeg har vært som jeg har vært. Jeg håper at offiserer som syntes jeg ikke oppførte meg greit, nå vil akseptere min forklaring. Jeg håper at familien min nå vil forstå hvorfor jeg var så opptatt av sikkerhet. Jeg håper barna mine, når de vokser opp og lærer å lese, vil kunne lese denne boken og forstå meg bedre. Når det gjelder kona mi, så trenger hun ikke lese denne boken for å forstå, for nå har vi snakket gjennom det. Jeg har sagt til henne at hun vil se at jeg er preget av det jeg har vært gjennom, men at jeg er stolt og glad for det jeg gjorde.

Jeg har reddet noen liv og jeg har brukt livet mitt på en god måte, la oss stoppe der. Jeg har lært å holde ord. Jeg har forstått hva det betyr å få tillit og å leve opp til den. Jeg har lært å være lojal. Jeg har lært å være sterk og takle utfordringer. Jeg har lært å holde hemmeligheter. Jeg har lært å være ærlig.

Tillegg: Kilder og metode Denne boken bygger på muntlige førstehåndsfortellinger. I den grad det vises til skriftlige dokumenter, fremgår det av teksten.

Boken er derfor ikke utstyrt med noteapparat. I noen tilfeller har jeg likevel brukt sekundærkilder. I gjengivelsen av fakta om det norske og internasjonale engasjementet i Afghanistan i prologen og til sist i kapittel 66, har jeg støttet meg til NOU 2016:8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014.1 I omtalen av angrepet i Camp Shaheen i kapittel 66, er kilden The New York Times.2 I kapittel 52 har jeg forholdt meg til nyhetsoppdateringene fra Kate Clark i organisasjonen Afghanistan Analysts Network.3 Riktig dato i kapittel 15 har jeg funnet i en pressemelding fra det svenske forsvaret.4 Dato og bakgrunnsinformasjon til kapittel 11 har jeg funnet på Wikileaks War Diaries, en samling militære rapporter fra krigen i Afghanistan.5 Dette angrepet er for øvrig gjengitt i en rekke nyhetskilder. Det samme gjelder veibomben i Almar, som er gjengitt i kapittel 18.6 I tillegg til de nevnte kildene vil jeg trekke frem noen kilder som ikke er sitert, men som har vært nyttig som bakgrunnslitteratur. Avisen VG dekket tolkesaken grundig gjennom flere dagsordensettende artikler vinteren 2013. Avisens journalister Rolf Widerøe og Erlend Ofte Arntsen stod også bak den eneste 235

nyhetsmeldingen i norske medier om ip-saken, da de meldte at tre tolker var arrestert og at Taliban-infiltrering ble etterforsket.7 Faizullah Muradi og Jon Gangdals bok Ingen bror får bli igjen handler om en afghaner som jobbet som tolk for Norge, og har gitt interessant bakgrunnslitteratur under arbeidet med boken.8 For å sette meg inn i det norske engasjementet i Afghanistan har jeg hatt nytte av Anders Sømme Hammers bidrag, spesielt Drømmekrigen.9 Av Fredrik Græsvigs bøker om emnet vil jeg trekke frem Skuddene på Serena hotell.10 Nevnes skal også soldatberetningene, hvor jeg har hatt spesiell glede av Henning Mellas For konge og fedreland, Emil Johansens Brødre i blodet og anonyme skarpskytteres Med mandat til å drepe.11 Bjørn Asle Nord og Håvard Bjellands bok Gi meg heller livet og Malin Stensønes På våre vegne gir gode innblikk i Afghanistan-krigernes tilværelse under og etter engasjementet.12 Av de mer analytiske bøkene på norsk har jeg hatt glede av Astrid Suhrkes Eksperimentet Afghanistan og Fredrik Barths Afghanistan og Taliban.13 Kai Eide gir et interessant innblikk i diplomatsirkler i Høyt spill om Afghanistan.14 Terje Skaufjord og Elisabeth Eide møter vanlige afghanere i Afghanistan – ingen fred å få.15 En dokumentarserie skal også nevnes, nemlig NRKs Norge i krig – oppdrag Afghanistan.16 All tilgjengelig litteratur til tross – denne boken bygger på Qais’ opplevelser, slik han har fortalt dem til meg. Boken er dermed en gjenfortelling av begivenheter, med alle de styrker og svakheter en slik fortelling gir. Lite av materialet er dokumentert i samtid, mye støtter seg dermed på Qais’ og de andre kildenes hukommelse. For å få en så riktig gjengivelse som mulig, har jeg snakket grundig gjennom hver episode med Qais 236

flere ganger. Jeg har sammen med Qais konsultert flere kilder der det har vært mulig, og så gått tilbake og drøftet episodene på ny der det har kommet ulike versjoner eller nye elementer i historiene. Qais har i flere omganger lest, korrigert og lest på ny. I tilfeller der Qais er eneste kilde til hendelser, har vi vært spesielt nøye, og snakket om hendelsene flere ganger med lang tids mellomrom.

Der personer er blitt utsatt for sterke beskyldninger, har jeg så vidt det har vært mulig latt dem få komme til orde med sin egen versjon av hendelsene. Dette gjelder særlig Nasir, Elham og Samir, altså kapittel 47, 48 og 56. Intervjuene med disse er gjort over skype og telefon fra Afghanistan, og samtalene er tatt opp på bånd, transkribert og redigert. Offiserene som er intervjuet i kapittel 24, 42 og 55, har fått lese gjennom de aktuelle kapitlene og godkjent gjengivelsen av sine sitater.

Beslutningen om å anonymisere offiserer og de andre tolkene enn Qais, har jeg kommet fram til av to grunner. For det første har flere av dem jobber som ville gjøre det vanskelig for dem å få tillatelse til å uttale seg offisielt. Å uttale seg i en bok ville derfor kunne blitt en belastning for dem. For det andre har jeg vurdert at flere av dem har reell grunn til å frykte represalier hvis de står frem med navn. Dette gjelder spesielt for afghanere som har vært tolker for ISAF, og ønsker å skjule dette for Taliban. De har også fryktet konsekvensene for familiemedlemmer i Afghanistan. Å etterkomme ønske om anonymisering har derfor vært lett. Et viktig element i denne vurderingen er også at Qais står fram åpent med sin historie, slik at en viss transparens tross alt er sikret.

Det kan sikkert diskuteres om det var riktig av oss å betale for Samirs dom. Det finnes sterke argumenter for prinsippet 237

om ikke å betale kilder for dokumentarisk materiale. Når jeg og forlaget i dette tilfellet gjorde et unntak, var det fordi det her var et sterkt behov for å få dokumentert denne saken gjennom en dom, og fordi dette viste seg å være eneste gjenstående mulighet. Del av vurderingen var også at summen var relativt lav.

Fremgangsmåten er beskrevet i det aktuelle kapittelet, kapittel 57. Det skal for ordens skyld nevnes at navnene i dommen før trykking er sladdet med korrekturlakk.

1

2 3

4

5

6 7

8

Bjørn Tore Godal med flere. «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014.»

Norges offentlige utredninger 2016:8. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning. Oslo, 2016.

Mujib Mashal og Najim Rahim. «A Shortage of Coffins after Taliban Slaughter Unarmed Soldiers». The New York Times, 22. april 2017.

Kate Clark. «The other Guantanamo 2: The Afghan State begins Internment» 23. mai 2012, «The other Guantanamo 3: Bagram and the Struggle for sovereignty» 10. september 2012, og «The other Guantanamo 6: Afghans still struggling for sovereignty at Bagram» 25. juli 2013. Afghanistan Analysts Network nettside: https://www.afghanistan-analysts.org/the-other-guantanamo-6afghans-still-struggling-for-sovereignty-at-bagram/, http://www.afghanistananalysts.org/the-other-guantanamo-bagram-and-the-struggle-for-sovereignty/ og https://www.afghanistan-analysts.org/the-other-guantanamo-2-the-afghanstate-begins-internment/. Avlest i mars 2017.

Henrik Klingberg og Veronica Sandström. «Platsen säkrad och strider avslutade».

Informasjonsstaben, Försvarsmakten, 24. juli 2009. http://www.forsvarsmakten.se/sv/aktuellt/2009/07/platsen-sakrad-och-strider-avslutade/ Anonym. «Murder RPT Navy Medical ETT: 2 CF KIA CF HNSF KIA». Wikileaks War Diaries. Iraq and Afghanistan War Explorer. https://wardiaries.wikileaks.org/id/4B4DCAC1-1517-911C-C5F5F34E778EE444/ Avlest i juni 2017.

Se for eksempel Rolf Widerøe og Hans Petter Aass. Krigshelten. Oslo: Gyldendal norsk 2012.

Rolf Widerøe og Erlend Ofte Arntsen. «Tre norske tolker tatt». VG, 30. januar 2012. Se også for eksempel Rune Thomas Ege, Altaf H. Najafizada, Rolf Widerøe og Erlend Ofte Arntsens sak «Taliban til VG: Vil halshogge Afghanistantolker», 25. februar 2013. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/norge-i-krig/ taliban-til-vg-vil-halshugge-afghanistan-tolker/a/10107751/ Jon Gangdal og Faizullah Muradi. Ingen bror får bli igjen. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 2015.

238

9 10 11

12 13 14 15 16

Anders Sømme Hammer. Drømmekrigen. Oslo: Aschehoug forlag 2010.

Fredrik Græsvig. Skuddene på Serena hotell. Oslo: Kagge forlag 2009.

Henning Mella. For konge og fedreland. Oslo: Kagge forlag 2013. Emil Johansen.

Brødre i blodet. Oslo: Kagge forlag 2012. Anonym. Med mandat til å drepe. Oslo: Kagge forlag 2010.

Bjørn Asle Nord og Håvard Bjelland. Gi meg heller livet. Leikanger: Skald forlag 2014. Malin Stensønes. På våre vegne. Oslo: Aschehoug forlag 2012.

Astrid Suhrke. Eksperimentet Afghanistan. Oslo: Spartacus forlag 2012. Fredrik Barth. Afghanistan og Taliban. Oslo: Pax 2010.

Kai Eide. Høyt spill om Afghanistan. Oslo: Cappelen Damm 2011.

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord. Afghanistan – ingen fred å få. Oslo: Pax forlag 2014. Fredrik Barth. Afghanistan og Taliban. Oslo: Pax 2010.

Olav Njaastad med flere. «Norge i krig – oppdrag Afghanistan.» NRK-serie i seks deler sendt 27. april til 1. juni 2011. Tilgjengelig på https://tv.nrk.no/serie/ norge-i-krig-oppdrag-afghanistan/MDFP12001110/sesong-1/episode-1

Tolken

Simen Sætre og Qais Wahidi

Tolken En afghaners beretning om en muldvarp i Det norske forsvaret

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Forfatter har fått støtte fra NFF og Fritt Ord til å skrive denne boken.

ISBN 978-82-02-60169-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Illustrasjoner: Bjørn Brochmann Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog Vinteren 2015 ble Cappelen Damm forlag kontaktet av en afghaner som bodde i Norge. Han hadde en historie han ville fortelle. Jeg ble invitert med til forlaget for å høre den. Qais Wahidi, som han het, var 28 år. Han hadde vokst opp i Mazar-e Sharif i Afghanistan, men de siste to årene bodd i Sandefjord, hvor han var etablert med sin afghanske familie og jobb i kommunen. I det første møtet snakket han lite, men jeg syntes å merke en stille bestemthet i ham, som fikk meg til å tro på at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene når han sa at han ville skrive en bok. Han var blitt kontaktet av journalister og forskere som hadde fått nyss om opplevelsene hans, men dem ville han ikke snakke med. Om han først skulle fortelle hele historien sin, med alt det innebar, ville han gjøre det selv mellom permene til en bok.

Ettersom vi møttes flere ganger gjennom vinteren og våren det året, begynte jeg å forstå hvor motivasjonen hans kom fra. Han hadde jobbet for NATO i Afghanistan i seks år, de fleste med Norge som arbeidsgiver. I løpet av disse årene var han blitt en av tradisjonsbærerne i det nordiske opptreningslaget som lærte opp en afghansk brigade. De norske offiserene kom og gikk i sine halvårlige perioder, men han var blitt værende. Som øverste tolk i enheten sin var han en følgesvenn og betrodd medarbeider for oberster og generaler. De var nyankomne i landet og manglet kunnskap om afghanerne og deres kultur, og for dem ble tolken en uoffisiell rådgiver, en de kunne støtte seg til i situasjoner 5

de ikke forstod. Han lærte dem opp i afghansk skikk og bruk, og tolket ikke bare språket, men også de uformelle sosiale kodene som er så viktige når man skal utføre krevende jobber med fremmede mennesker i et fjernt, farlig land.

Norge hadde først sendt Afghanistan blant annet spesialstyrker. De bidro til den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (OEF), som del av terrorbekjempelsen etter terroranslaget 11. september 2001.

Etter et par år ble innsatsen dreid over mot NATO og ISAF-styrken.

Fra 2005 tok Norge også over driften av et stabiliseringslag i Faryabprovinsen nordvest i landet, med hovedkvarter i byen Meymaneh. De fleste av de rundt 9000 nordmennene som tjenestegjorde i Afghanistan mellom 2001 og 2014, jobbet her. Etter hvert som årene gikk og NATO-landene nærmet seg den dagen de skulle trekke seg ut, ble opplæring av de afghanske styrkene viktigere. Utlendingene kunne ikke krige for afghanerne, de måtte læres opp og gjøre jobben selv. Norge og 22 andre land sendte sine mest erfarne offiserer for å veilede afghanerne og være deres mentorer. Norge og de nordiske landene fikk blant annet i oppgave å veilede en afghansk brigade i Meymaneh. Norske og afghanske styrker skulle bo sammen, snakke fag sammen og krige sammen, tolkene var mellomleddet som fikk det hele til å gli. En av dem var Qais. Med årene ble han tolk for opptreningslagets øverste leder, som ga råd til sjefen for en brigade på 3000 mann.

Med det kom han inn i de lukkede rommene. Han tok aldri selv de viktige beslutningene, og førte ikke ordet på viktige møter, men han var alltid til stede. Slik ble han et vitne. Han fikk høre planer om nye, topphemmelige krigsoperasjoner idet de ble lagt, og møtte ISAFs høyeste ledelse. Han hørte på når afghanske soldater kom til brigadesjefen med sine private problemer, og ble som en lege i en landsby kjent med alle sensitive hendelser i leiren. Toppoffiserene delte intime øyeblikk med ham og var hans fortrolige. Etter hvert som han fortalte om alt han 6

hadde opplevd, kom jeg til å tenke på ham som et middel til å komme inn i de rommene i de leirene i Afghanistan hvor vi, journalister og offentligheten ellers, aldri slapp inn. Han fortalte selvopplevd og tilstedeværende om hendelser som hadde vært holdt hemmelig i Norge, eller som vi bare hadde fått høre om i korte, nøkterne uttalelser.

Et viktig poeng var at Qais selv var afghaner. Der det norske Afghanistan-engasjementet fra før var omtalt i soldaters beretninger, diplomaters memoarer, journalisters reportasjer og akademikeres analyser, fortalte Qais som en afghaner på bakken. Han kunne språket, studerte kulturene, og som afghaner ansatt i en norsk og nordisk enhet så han begge gruppene utenfra. Slik ble han en skarp observatør av de norske offiserenes kulturproblemer i et karrig landskap de aldri helt ble fortrolige med. Han var vitne til Afghanistans omveltninger, fra kommunismens fall og Talibans senere maktovertakelse til invasjonen eller frigjøringen i 2001 og den påfølgende optimismen og boomen, deretter tilbakeslagene og den vestlige styrkeoppbygningen som endte med at NATO til slutt stod i Afghanistan med 130 000 mann som for hver uke følte seg mer truet og mer isolert.

Ettersom jeg tok på meg å skrive ned Qais’ opplevelser, satt vi i timevis hver uke og snakket, enten hos meg i Oslo eller hos ham i Sandefjord, der han bodde med afghansk kone, to barn og jobb i kommunen. Mens han i begynnelsen var tilbakeholden og holdt enkelte hendelser for seg selv, begynte han etter hvert å fortelle mer. Da kom vi dypere inn i de opplevelsene som hadde gjort sterkest inntrykk på ham, og jeg forstod at den viktigste delen av historien hans sirklet rundt arrestasjonen av fem av hans kolleger. De hadde jobbet som tolker for Norge, men i 2011 var de blitt arrestert av amerikanerne, uten at det noensinne var gitt noen utfyllende forklaring på hva de var skyldige i.

Saken ble internt omtalt som «ip-saken», der ip står for interpreter.

Den var blitt dysset ned av den norske etterretningstjenesten og ameri7

kanske CIA. Qais mente at dette var feil, saken burde frem i lyset, og han var villig til å fortelle alt han visste. Å omtale denne saken fordret at vi gjorde noen grep, slik som å anonymisere de omtalte offiserene og tolkene, for ikke å skape unødvendige problemer for dem som var involvert (de andre menneskene i denne boken er derfor ikke omtalt ved sine egentlige navn).

Arrestasjonene, eller «ip-saken», forstod jeg, var av spesiell betydning fordi den satte noen av problemene Norge møtte i Afghanistan på spissen. Etter hvert som sikkerhetsproblemene eskalerte, stod afghanerne som jobbet for Norge overfor et valg. De kunne tenke langsiktig og skifte lojalitet til Taliban, som styrket seg og skulle bli værende i landet, eller de kunne følge sin kontraktsfestede plikt og være lojale overfor utlendingene, som hadde bidratt til utvikling, demokrati og materielle fremskritt, men som snart skulle reise. Jo mer Norges tilbaketrekking nærmet seg, jo mer maktpåliggende ble dette valget. For noen handlet det til slutt om å velge mellom prinsipper som på lang sikt kunne gagne landet, og det å sikre, rent fysisk, seg selv og sin familie.

Jeg har ikke sett det som min oppgave å sensurere Qais, eller å forfine hans historie, eller å fornorske den. Jeg ville ha et afghansk perspektiv, helt enkelt. Ingen kan diktere en bok på sparket, heller ikke Qais, så jeg har redigert, organisert og satt historien sammen på en logisk måte.

Noen ganger har jeg gått tilbake til Qais gang på gang for å dobbeltsjekke opplysninger eller finne flere detaljer. Bortsett fra det har målet vært bare å skrive historien ned, fra begynnelse til slutt slik Qais selv forteller den, ufiltrert.

8

Noen ordforklaringer/forkortelser ISAF = International Security Assistance Force. På norsk «ISAFstyrken» eller «Den internasjonale stabiliseringsstyrken».

NATO-ledet styrke med mandat fra FNs sikkerhetsråd.

OEF = Operation Enduring Freedom. USA-ledet flernasjonal operasjon for å bekjempe terror.

OMLT = Operational Mentoring and Liaison Team. På norsk opptreningslag. Ordet «mentorlag» blir også brukt.

PRT = Provincial Reconstruction Team. På norsk kalt stabiliseringslag. «Stabiliseringsstyrke» blir også brukt.

NATO = North Atlantic Treaty Organisation. På norsk også kalt «Atlanterhavspakten».

Kandak = Afghansk ord for en bataljon. Militær enhet på rundt 500 personer eller mer.

Brigade = Militær enhet på rundt 3000 personer eller mer.

IED = Improvised Explosive Device. Improvisert bombe.

1.

Den 20. august 2011 ble min nærmeste kollega i tolkeleiren, Samir, arrestert av amerikanske spesialstyrker og tatt med til interneringsfengselet på Bagram. Jeg var bortreist da, jeg var med obersten på et møte i Mazar-e Sharif, men da jeg dagen etter kom tilbake, fikk jeg høre hva som hadde skjedd.

Samir hadde vært på vei til å dra på ferie. Han stod utenfor brakka vår med to fulle bager, klar til å bli hentet. En annen tolk, Rasool, kom forbi, og de slo av en prat, tok farvel og ønsket hverandre god ferie. Så skulle Rasool gå på rommet for å skifte klær, men før han kom så langt, så han noen amerikanske spesialsoldater i feltuniform ankomme med brune masker foran ansiktene. De var bevæpnet med skarp ammunisjon. En norsk offiser guidet dem og viste veien. Så stilte de seg opp, tre foran brakka vår, en på veien, en i posisjon foran tv-rommet.

«Jeg skal bare gå på rommet mitt», forklarte Rasool dem, men han ble bryskt kommandert til tv-rommet, og ble beordret til å holde seg i ro.

«Bli hvor du er, lukk døren, ikke se ut.»

Så hørte han lyder.

En stund senere, da alt var stille igjen og han til slutt våget seg ut, så Rasool at døren til Samirs rom var brutt opp. Eiendelene hans lå strødd utover, klær, papirer, batterier, bøker, til og 11

med sengetøy og madrass. Det var brutt hull i veggene, som om amerikanerne lette etter noe. Rasool ante ikke hva som var på gang, men han var redd for å bli innblandet i noe, så han holdt munn som han hadde fått beskjed om.

Snart kom også en annen av tolkene, Bashir, tilbake i leiren etter oppdrag. Også han så rotet som var kastet utover, og forstod at noe alvorlig var skjedd, uten at han turte spørre de norske offiserene.

En tredje kollega mente senere å ha hørt at Samir var påsatt håndjern, og var blitt ført ut med en svart hette over hodet av to menn som holdt ham fast i armene, men ingen visste sikkert.

Alle i tolkeleiren fikk beskjed om å holde munn om det som hadde skjedd, ikke nevne det i telefonsamtaler, og ikke si noe selv til nærmeste familie.

Noen dager senere satt jeg i Camp Nidaros i Mazar-e Sharif, hovedsetet for det norske styrkebidraget, og ventet på et fly.

Ferien var over, og jeg skulle tilbake til leiren vår i Meymaneh.

I innsjekkingsområdet la jeg merke til en mann som satt og leste et blad. En annen mann hadde solbriller, og håndjern i beltet.

En av dem gikk bort til skranken og snakket med han som sjekket oss inn, det virket som om han viste ham noe. Så, da alle tolkene var sjekket inn, smalt døren opp der vi satt, og to amerikanske spesialsoldater stormet inn.

«IKKE RØR DERE.» De brølte.

«STOPP, STOPP, STOPP.» Så gikk de mot hver og en av oss, og spurte oss ut.

«Hva heter du? Hva heter du?»

De tok med seg Rameen. Snart kom han imidlertid inn 12

igjen, det viste seg at de hadde tatt feil Rameen. Ham de var ute etter, var Samirs romkamerat, en stille kollega av meg som sjelden gjorde så mye ut av seg. Egentlig skulle han tatt samme fly som oss, men han hadde ikke møtt opp. Senere fikk vi vite at han hadde rømt.

Snart forsvant også Samirs tredje romkamerat, Elham. Han var blitt stoppet, fikk vi senere høre, av en amerikaner i sivil som var dukket opp i den samme innsjekken i Camp Nidaros.

«Bli med oss», hadde amerikaneren sagt.

«Hvor?» spurte Elham.

«Bare kom, ikke snakk, vær stille.»

Elham fikk ansiktet dekket til og hendene låst bak ryggen med håndjern, før de kjørte ham av gårde til et ukjent sted.

Fjerdemann var Nasir. Nå begynte det hele å bli virkelig skremmende for oss. Nasir var for meg en harmløs, smilende unggutt, en som hang rundt i leiren og snakket om fotball og Playstation.

Våre afghanske kolleger hadde sett amerikanerne lande i leiren med helikopter, sette svart hette på ham og fly ham ut igjen.

«Hva var det?» lurte de, «hvem var han?» Fra nå av visste alle i brigaden at noe underlig foregikk i tolkeleiren, uten at noen av oss fikk vite hva.

Ettersom vi snakket med kolleger andre steder, hørte vi at tolker i andre leirer også var arrestert. Elhams bror, som jobbet for tyskerne, ble hentet i Mazar-e Sharif. Det samme skjedde med Samirs fetter, som jobbet for amerikanerne. På noen få dager var dermed fem tolker arrestert og tatt med til interneringsfengselet på Bagram-basen ved Kabul, mens en sjette var rømt og forsvunnet.

13

Den lille leiren vår, Camp Griffin i Meymaneh, var forandret. Vi hadde ikke vært mange, bare 17–18 tolker som jobbet for et lite lag av norske og svenske offiserer som lærte opp den afghanske brigaden. Nå bredte det seg en usikkerhet blant oss.

De som var forsvunnet, var våre nære venner og kolleger, folk vi jobbet med døgnet rundt og hang med om kveldene. Hva hadde skjedd med dem? Hvem kunne vi nå stole på? Når ville amerikanerne lande i leiren og ta flere av oss?

Det virket som om de norske offiserene, våre arbeidsgivere, heller ikke visste hva som foregikk. Da sa at de ventet på mer informasjon. Det eneste de sa til oss, var at de som var tatt, var «bad guys» og satt internert. Det gikk alle slags rykter. Det demret for oss at de arresterte visste alt om oss. De visste hvor vi bodde, hvem vi var i familie med, de hadde tatt bilder av oss. De hadde deltatt på de samme møtene, fått kjennskap til de samme graderte operasjonsplanene. Hvis de ønsket, kunne de blottstille oss for Taliban, som så på tolker som landsforrædere og stadig truet dem på livet. Hadde vi hatt fiendtlige personer på innsiden av leiren som visste hvor vi skulle reise, hvem vi siktet mot og hva vi planla? Ville de arresterte en dag komme tilbake og hevne seg?

Informasjonen vi ventet på, kom aldri. Jeg har senere fått gjenfortalt brokker av det som skjedde, men jeg har ennå ikke, til i dag, fått vite hva mine kolleger egentlig hadde gjort, og hvorfor de eventuelt gjorde det.

2.

Det er første gang jeg forteller noen om dette. Jeg respekterer folks privatliv, og jeg liker å ha et selv. Jeg vet at informasjon er makt, så jeg har holdt det for meg selv. Eller kanskje jeg bare ikke fant noen å fortelle det til, noen som ville forstå verdien av det. Alle er opptatt med sitt, og om jeg skulle komme drassende med dette til venner, ville de si: «Ro deg ned, Qais, du tenker for mye.»

Det sies at en afghansk bryter alltid beholder et knep for seg selv. Hvis han lærer bort det siste knepet sitt til andre, vil de beseire ham. Kanskje er det slik jeg har tenkt? Problemet er at jeg har holdt ni knep for meg selv og bare delt ett med andre.

Jeg har snakket lite i diskusjoner, bare sittet og hørt på og holdt meningene mine for meg selv. Men så har meningene begynt å hope seg opp i hodet mitt, lagret seg, tårnet seg opp i store stabler.

Hjemme i Afghanistan betrodde jeg meg ikke engang til broren min. Jeg grublet, forsøkte å sortere informasjonen på egen hånd. Hvis jeg var ute på byen og fikk en telefon fra nordmennene, trakk jeg meg unna, og røpte ikke til noen hvem jeg snakket med. Jeg var lei, sliten av å tenke på disse tingene.

Hadde jeg sagt noe, ville vennene mine begynt å spørre mer, og for å svare utfyllende og logisk måtte jeg ha snakket en hel masse. Det orket jeg ikke.

En gang forsøkte jeg å fortelle det til kona. Jeg startet nølende, snakket i et minutt eller to, så sa hun: «Du solgte deg for billig. Du solgte livet ditt for ingenting.» Den kommentaren slo meg i bakken. «Der ødela du uka mi», sa jeg. Hun visste ikke hva jeg hadde gjort for landet mitt, hva jobben gikk ut på. Hva 15

ISAF-styrkene egentlig var i Afghanistan for, hva de gjorde, hva nordmennene forsøkte å få til. Jeg burde fortalt mer, mye før, selvsagt, men å høre henne si det på mitt eget språk var et slag i ansiktet.

Jeg gikk på soverommet, tok med meg telefonen og ringte til Kristian, en av de norske offiserene jeg jobbet for. Han spurte hva som var galt, hva jeg følte. Kanskje var han redd for at jeg skulle bryte sammen, han hørte vel at jeg gråt.

Jeg fortalte hva kona hadde sagt, at jeg var usikker på det jeg hadde vært med på, om jeg hadde gjort det rette. Kanskje nevnte jeg inntrykket jeg hadde fra vennene mine, at de viste med kroppsspråket sitt at jeg hadde valgt feil. Da sa Kristian at det jeg hadde gjort, var viktig. At jeg hadde utsatt meg for fare og trolig hadde reddet livet til mange mennesker. Jeg roet meg. Han visste hva jeg hadde vært gjennom, han var en av de innvidde, en av dem som forstod meg.

Jeg trenger å rydde opp i minnene og tankene mine, alt det som farer rundt oppe i hodet mitt. Et minne fra 2006, så et fra 2012, en episode fra 2008. Livet mitt er blitt en miks av for mange ting. Jeg vil sette opplevelsene sammen i et system, kartlegge hva jeg har vært gjennom, finne ut av de tingene jeg aldri har fått vite. Jeg tror det vil være godt for meg. Jeg tror det vil være godt for andre også, alle dem jeg ble kjent med i Afghanistan, som i dag lurer på hva de egentlig var med på. Jeg tenker på alle disse offiserene som kom og dro igjen, alle sjåførene og soldatene og tolkene man ble kjent med. De som var der i et halvt år og ikke aner hva som skjedde før eller etter. De som jobbet med meg i opptreningslaget. De 16

som lurer på om alt det arbeidet vi la ned, egentlig var verdt noe.

Det var Emil som først fikk ideen om at jeg burde skrive en bok. Han var den siste av offiserene jeg jobbet med. Det var 2012, rundt oss ble leiren vår pakket sammen, oppdraget var utført, og vi satte oss i solen med en kopp kaffe og så ut over brakkene, teltene, det som i de siste årene hadde vært hjemmet mitt, og jeg fortalte Emil om hvordan ting hadde vært der. Det var da Emil sa: «Qais, du som har jobbet her siden begynnelsen, du som har sett så mye, hvordan alt har vært her, du burde skrive det ned. Skriv en bok!» «Det er ikke mulig», svarte jeg.

«Glem det.» Men senere modnet tanken i meg. Skulle jeg virkelig kunne skrive en bok? Jeg hadde jobbet tett med tolv forskjellige offiserer, opplevd så mye, skulle jeg kunne skrive det ned? Da det ble for farlig for meg i Afghanistan, og jeg kom til Norge, begynte mine nye norske venner å spørre meg, og igjen sa de at jeg burde skrive noe ned. Jeg forstod at de faktisk mente det. De ville vite hva som egentlig hadde skjedd der nede. Nedtegnelser fra en militær mann. Fra selve leiren.

Jeg var usikker, nevnte ideen for venner og for offiserer jeg hadde holdt kontakt med. Det innebar taushetsbelagt informasjon, som jeg hadde fått streng beskjed om ikke å dele med journalister. Men hva om dette bare var en livshistorie, en erfaring? Noen skriver om sine år som fotballspiller eller om sine liv i politikken, andre om å krige i et hjørne av Afghanistan. Alle har en livshistorie, dette er min.

3.

Jeg er født i 1987 i Mazar-e Sharif, den største byen i NordAfghanistan. Faren min er en utdannet mann etter afghansk standard. Da han var ferdig på skolen i 1982, sto russerne i landet, og han fikk jobb i Departementet for nasjonal sikkerhet.

Han jobbet med logistikk, kultur og etter hvert i sikkerhetsseksjonen. Moren min kommer fra hjertet av byen, hun er datter av en embetsmann. Også hun tok utdanning, og selv da hun fikk meg, beholdt hun jobben i en telefonsentral. Vi hadde et privilegert liv i et fint hus i byen. Vi hadde tv, og jeg hadde til og med videospill, som fetterne mine kom for å spille. Faren min hadde tilgang til en militær bil, en Volga.

Jeg elsket å fly drager. Jeg klatret opp på taket av huset vårt, hvor vinden var god og jeg kunne se langt utover byen. Her kunne jeg fly dragene oppover, hundrevis av meter. Jeg hadde laget dem selv eller kjøpt dem for lommepengene. Hvis jeg så en drage jeg absolutt måtte ha, maste jeg på faren min til han kjøpte den. Dag etter dag holdt jeg på med dragene mine, og oppe i lufta sloss jeg med dem mot andre drager. Målet for begge parter var å kutte andres dragetråder med sin egen tråd.

Når dette skjedde, løp vi, stormløp, dit dragen falt ned, for den som fikk tak i den først, kunne hevde at den var hans.

Faren min var opprinnelig fra landsbyen Charsang tre mil utenfor byen. Da russerne trakk seg ut og kommunistregimet senere falt, mistet han jobben. Da flyttet vi tilbake til landsbyen.

Navnet «Charsang» betyr «fire steiner», men vi kalte stedet «den grønne landsbyen». Rundt oss var det karrig fjellandskap, men i dalen rant en elv. Jeg pleide å bade der, og den ga vann til dyrking. Rundt oss vokste grapefrukt, ferskener, vannmeloner, 18

kål, agurk, paprika, chili, alt man kunne ønske. Jeg og faren min plantet epletrær i hagen, jeg husker hvert av dem, jeg fulgte dem mens de vokste. Vi dyrket noen saftige moreller og noen særlig gode mandler, men eplene var de beste, og fortsatt hender det at faren min sender meg et bilde når eplehøsten er klar til å selges på markedet. Charsang var en god landsby, innbyggerne herfra tjente nok penger til å sende barna på skole, slik at de fikk god utdanning og etter hvert godt betalte jobber inne i byen.

Landsbyen var trygg i mange år, og innbyggerne valgte sine ledere, men i 1978 brøt krigen ut. Kommunistene tok makten ved et kupp. I landsbyen kom det islamistiske krigere fra mujahedin og hengte fire mann i et tre. Bestefaren min var en av landsbyens viktigste menn, en kultivert mann som spilte afghansk musikk og kunne mye om den tradisjonelle kulturen.

Mujahedin var ute etter ham også, men han klarte å rømme til byen. Der ble han imidlertid snart kidnappet, trolig av menn fra Gulbuddin Hekmatyars islamistparti Hezb-e islami. Det ble sagt at han var drept. Vi fant ham aldri.

Etter kommunistenes fall i 1992 ble det igjen uro i landet, og noen ganger kom krigen til landsbyen. Jeg husker at soldater satte opp bombekastere på veien utenfor huset vårt. Jeg holdt meg for ørene når de skjøt. Etterpå gikk jeg nølende ut og så på dem, og løp ivrig rundt og samlet de brukte geværpatronene de la igjen på bakken. Fant vi noen ubrukte, snittet vi dem opp og helte ut kruttet, for å finne ut hva som skjedde om vi tente på. Noen av patronene hadde en slags stav i seg, som vi lagde fyrverkeri av.

I 1995 måtte faren min hjelpe til med forsvaret av landsbyen.

19

En gang klatret han opp på taket av huset vårt for å snakke i radio, og der ble han truffet av en kule. Han falt to etasjer ned.

Onklene mine fikk kjørt ham til sykehuset i byen. Jeg husker at jeg savnet ham og var hos ham i lange perioder på sykehuset, mens han flere ganger ble operert i magen. En høst var han hjemme for å slappe av og bli frisk. Jeg skulle hogge ved, men klarte det ikke, og han tok øksa fra meg for å vise meg hvordan det skulle gjøres. «Nei, ikke gjør det, vær forsiktig!» ropte vi til ham, men han plukket opp øksa, løftet den, og i det samme slo han opp igjen skaden.

Jeg har noen minner fra disse årene som fortsatt står levende for meg. Jeg husker første gang jeg så døde mennesker, to lik innsunkne i blod som lå på en vogn bak et esel, mens beina deres slepte mot bakken. Vi barna hadde sneket oss opp på taket av et lite hus, og lå der og stirret når følget kom forbi. Det ble visket at det hadde vært et oppgjør mellom to familier, og de var hugget i hjel med ljå.

En annen gang, i byen, så jeg sønnen til en krigsherre. Han fikk ikke startet bilen, og vi måtte dytte. Da kom en FN-ansatt mann med slips syklende forbi. Han ble bedt om å hjelpe til, men ville ikke. Da tok krigsherrens sønn tak i ham og slo ham i ansiktet så blodet sprutet. «Hvordan våger du å avvise meg?» brølte han. Det gjorde inntrykk på meg å se det, en høyt utdannet FN-mann få juling av en ung analfabet. Slik var landet vårt, menn med kunnskap ble ydmyket med vold og våpen.

«Nå er det nok, vi må flykte», sa faren min en dag krigen var på sitt verste. Han solgte alt vi eide. Jeg var åtte-ni år. Jeg husker den russiske jeepen som kjørte oss med voldsom fart gjennom sanden og tok oss med gjennom Usbekistan og inn i Turk20

menistan. Planen var å reise via Moskva til Europa, men vi kom ikke videre. Jeg tror faren min ble lurt, han har aldri villet si hva som hendte.

Jeg husker jeg var på en skole i Turkmenistan, hvor barna flokket seg rundt meg for å se på meg. Jeg lærte språket raskere enn de andre i familien, og måtte oversette for foreldrene og søsknene mine. Jeg husker en elv ved skolen hvor man kunne stå og se fisker svømme forbi, noe slikt hadde vi aldri sett i hjemlandet.

Ni måneder senere ble vi deportert derfra. Da vi kom tilbake til landsbyen stod vi igjen uten noe. Faren min hadde solgt alt for å finansiere flukten. Jeg ble sendt vekk, til tanten min i Peshawar over grensen til Pakistan. Jeg sov i et hjørne av rommet til fetteren min. Jeg husker følelsen av å savne faren, moren, småsøsknene mine. Telefon hadde vi ikke da, men på to år fikk jeg to brev fra faren min. Dem gikk jeg alltid med i lommen.

Jeg husker at jeg lengtet hjem om nettene. Fetteren min var eldre enn meg, og han spilte indiske kjærlighetssanger og gråt av kjærlighetssorg mens jeg lå stille og gråt av hjemlengsel. Vi snakket aldri om det. På skolen satt jeg på første rad og gjorde alle leksene som jeg skulle, og fikk ros av lærerne. Jeg følte at jeg dugde. Snart ble jeg best i klassen.

Da jeg kom hjem til landsbyen etter to år i Pakistan, tok far meg med til skolen. Rektoren var en mulla, Taliban hadde makten. De hadde strømmet ut over landet med svart øyenskygge, turbaner og lange skjegg, og på skolen måtte vi gå med turban. Gym var utelukket, jenter utestengt. Bøkene var dårlige, og det samme var lærerne. Faren min snakket meg opp fra fjerde til sjuende klasse, men stort sett pugget vi bare religiøse tekster.

21

Hele dagen satt jeg og drømte om en sykkel. Noen i klassen hadde fått det, og syklet den sju-åtte kilometer lange skoleveien. «Ok», sa faren min etter at jeg hadde mast i lang tid, «når vannmelonene er høstet, skal du få sykkel». Hele tiden gikk jeg og så på vannmelonene. De spirte, vokste, begynte å få form, men så stoppet veksten opp. Vannmelonene ble små og bitre det året, det var ikke penger å få for dem. Hele året kom vennene mine syklende forbi og snakket om vannmeloner. Da jeg endelig fikk sykkel likevel, var den brukt, «Made in China», sveiset sammen flere steder og malt rød. Jeg vasket den hver dag etter skolen, og satte den foran vinduet for å vokte på den, holde småsøsknene mine unna.

Det store idolet mitt var fetteren i byen, sju-åtte år eldre enn meg. Han bodde for seg selv, kunne engelsk og brukte datamaskin.

Jeg forgudet ham. Ofte dro jeg inn til byen og overnattet hos ham, mens jeg forsøkte å lære meg litt engelsk selv. En grytidlig morgen banket det på døren, en venn av ham stod i døråpningen. Ute på gaten strømmet folk ut av moskeen etter morgenbønnen. To talibanere fikk øye på oss i døråpningen, og kom mot oss med tau og stokker.

«Har dere bedt i dag?»

«Klart det», løy fetteren min.

«Så hvorfor har du ikke vasket ansiktet?»

De så på det trøtte fjeset hans. Deretter tok de ham i nakken, og slo ham med stokkene og tauet. Han ble tatt med til talibanernes politistasjon. Alt var vilkårlig under Taliban, de kunne straffe deg for småting uten bevis, og du kunne ikke motsi dem. Folk ble dratt med til fotballstadioner for å bli steinet eller hengt, uten rettsprosesser og dommer. Fetteren min slapp hel22

digvis unna, vi løp til en organisasjon som fikk forhandlet ham fri.

Et år ble det dyrket opium i landsbyen. Høstingen varte en ukes tid, og jeg jobbet for en bonde før og etter skolen. Om ettermiddagen snittet vi frøkapslene med en skarp kniv formet som kjeften til en hai. Så stod vi opp tidlig neste morgen, når saften hadde sivet ut av snittene, brun og klissete som grillsaus, og vi gikk rundt med skje og samlet den. Etter noen timer på åkeren kunne jeg føle meg trøtt og svimmel. Siden så vi de reisende mennene som kom og kjøpte opp opiumshøsten. Vi studerte dem på avstand, de hadde skjegg, turban og lange frakker.

På stemningen rundt oss følte vi at de var farlige. Jeg fikk sikkert dårlig betalt, men jeg var fornøyd med jobben, som etter en ukes arbeid ga meg inntekt nok til å kjøpe noen blyanter, notatbøker og annet småtteri jeg trengte på skolen.

4.

Jeg har ikke noe sterkt minne om 11. september 2001, men jeg husker den 9. godt. Jeg var tidlig i tenårene og stod i skolegården. Vi pleide å løpe bort til en mann som kom i friminuttene og solgte sjokolade og snacks, og det var ham som først fortalte oss at «løven av Panjshir», Ahmad Shah Massoud, var drept. Massoud var en helt, en tadsjikisk krigsherre og mujahedin-leder som i årevis hadde kjempet mot russerne og Taliban.

Nå var han drept av to arabere som hadde utgitt seg for å være journalister.

23

En ettermiddag da vi kom inn fra jordene etter innhøsting, hørte vi at Taliban hadde falt. Jeg lekte ute i gata med venner, og forstod først ikke hva det betydde, men da det ble mørkt og jeg kom inn om kvelden, satt faren min ved radioen. «Mujahedin har overvunnet Taliban med amerikanernes hjelp», sa han.

Vi ble sittende ved radioen og lytte til langt på natt. Det var en spesiell radio, meterlang og gråsvart, som faren min hadde fått i bryllupsgave. Den gikk stadig i stykker, men vi fikk den alltid reparert. Faren min kunne sitte ved den og peile inn kanaler, og på en god dag fikk han inn persisk BBC og Voice of America. Nå hørte vi at de nye lederne hadde tatt over Talibans gamle radiostasjon. Der det før bare var programmer om sharialover og slikt, kunne vi nå høre musikk. Vi slapp å gå med turban på skolen, vi kunne snakke fritt, og vi fikk nye fag på pensum, som engelsk og geografi.

Vi kjøpte oss en tv med cd-spiller og flyttet inn hos onkelen min i byen. Hver kveld satt vi sammen, hele familien, og så på nyheter på den lille skjermen. Den nasjonale tv-kanalen meldte stadig om endringer, ny regjering, nytt politi, nytt forsvar, innimellom avbrutt av at elektrisiteten forsvant. Da vi så tv-bilder av steder vi kjente, ble vi opprømt. Programlederen for det nye programmet «Under den blå himmelen», om musikk, poesi og afghansk kultur, var fra samme nabolag som moren min, og vi følte at vi kjente ham. Det var merkelig: I det ene øyeblikket kunne vi møte ham på gaten, i det neste dukket han opp på tvskjermen. Best likte jeg det da han reiste ut og intervjuet elever, for eksempel jenter som hadde fått begynne på skolen. Etter hvert begynte vi å leie indiske filmer, en ny hver eneste kveld.

Jeg satt med fetterne mine og så dem, til slutt hadde vi sett så mange at fetteren min tidlig i hver film kunne fastslå hvordan 24

de ville ende, og tok ut veddemål på om hovedpersonen ville dø eller overleve.

Jeg husker en busstur fra landsbyen og til byen. Jeg satt og så gjennom vinduet, beundret alt det nye som dukket opp på veien, nye skoler, sykehus, veier. Da Taliban styrte, ble det aldri bygget noe nytt, nå kunne du kjøre på en vei og se at de begynte å grave der, og uken etter var en ny vei på plass. I byen kom nye typer butikker, de solgte filmer og cd-er, og det kom til og med slike steder der man kunne gå og spille dataspill. Da bussen vår ble stoppet av bevæpnet politi, hørte jeg en av mennene fra landsbyen bryte ut av glede: «Så deilig å se bevæpnede menn i uniform!» Før hadde menn med våpen vært noe å være redd for, de tilhørte militser og krigsherrer, nå var menn i uniform noe trygt, noe befriende, om uniformen var aldri så enkel og våpnene var russiske og gamle. De jobbet for oss, folket, de beskyttet oss.

«Du trenger noe bedre å gjøre», sa faren min en dag han hadde oppdaget meg i gaten sammen med andre gutter. Han likte ikke at jeg drev dank etter skolen. Jeg hjalp riktignok til hos en skredder, sydde i knapper og strøk med strykejern, men det var ikke så mye å finne på etter skolen, og faren min mente gatene var utrygge.

«Jeg skal gi deg tusen dollar», sa faren min.

Han hadde kjøpt seg en Lada og begynt som sjåfør for et amerikansk firma.

«Du kan gjøre hva du vil med disse pengene, men du må bruke dem slik at du får betalt din egen utdanning og at de øker i verdi. Når du er ferdig utdannet, forventer jeg at du betaler pengene tilbake.»

25

Han så strengt på meg.

«Våg ikke å komme tilbake og si at du har sølt bort pengene.»

Han var en strikt mann, jeg tok oppgaven alvorlig. Jeg bestemte meg for å åpne en butikk ved skolen. Broren min, som hadde første time senere på dagen, jobbet det første skiftet, mens jeg selv tok over når min skoledag var ferdig. Jeg tok inn notatbøker, blyanter, alt vi trengte. Det jeg hadde lært fra skredderen om å drive butikk, kom nå godt med. Hver gang kunder kom innom og spurte etter noe vi ikke hadde, tok jeg det inn, og slik forstod jeg også at jentene, som hadde begynt på samme skole som oss, trengte nye varer. De gikk nå i skoleuniform, de trengte håroljer, kremer, sjampo og leppestift. Salget gikk strålende. I tillegg til å betale utgiftene kunne jeg fra nå av også kjøpe med litt frukt eller annen mat hjem til familien etter stengetid.

En dag skrev jeg en lapp til meg selv og la den i innbindingen til en av skolebøkene mine. Det var en hemmelig plan for livet mitt. «Først studier, så jobb, så ekteskap.» Det var slik jeg så det for meg. Å håpe på en slik fremtid virker kanskje ikke så ambisiøst for nordmenn, men i Afghanistan livnærer folk flest seg av strøjobber, litt salg og drosjekjøring, og studier og fast jobb er for de fleste uoppnåelig. Jeg var full av optimisme. Jeg ville bli advokat eller politiker, studere juss eller historie. Fra jeg var liten, hadde jeg sittet i min bestefars gjestehus og hørt onklene mine diskutere politikk, og jeg likte det. Vi har et munnhell på dari som heter: «Hånden din er fri herfra til London.»

Det var slik jeg følte det, jeg var fri og kunne bli hva jeg ville.

Overalt rundt oss gikk oppbyggingen av landet med en nesten utrolig hastighet, de stadig nye mediene kom med gode nyhe26

ter. Faren min pleide å si: «Mazar-e Sharif kommer til å bli et nytt Dubai!» Jeg trodde på ham.

Da han fikk jobb som sikkerhetsvakt for NATOs internasjonale styrke, ISAF (International Security Assistance Force), snappet han opp at de manglet tolker.

«Kan ikke du litt engelsk, da Qais?» spurte han meg, han hadde fått med seg at jeg gikk på engelskkurs mens jeg ventet på å få nok poeng til å komme inn på jussen.

«Nei, kurset mitt er ikke nok til å kvalifisere seg til noen slik jobb», avfeide jeg ham.

«Bare forsøk! De mangler kvalifiserte folk», insisterte faren min.

Jeg hadde sittet i butikken noen ganger og sett de utenlandske militærbilene kjøre forbi, og lurte på hva som var inni dem. På tv så jeg oppfordringer om å verve seg, soldater og politi ble lært opp av utlendingene. Vi likte dem, de hadde jaget Taliban og kom på skolene med gaver. Det ble til at jeg sendte en cv til leiren. De andre på engelskkurset holdt jeg det hemmelig for, de ville ha ledd av meg. Etter intervjuer og testing ble jeg likevel, til min store overraskelse, ansatt. Jeg skulle jobbe for OMLT, som betydde Operational Mentoring and Liaison Team, eller på norsk et «opptreningslag».

Det bestod av utenlandske offiserer som skulle gi råd til sine afghanske kolleger i oppbyggingen av militære avdelinger, også kalt kapasitetsbygging. Jeg fikk beskjed om å møte opp i Camp Shaheen, en halvtimes reise hjemmefra.