Tøffe turer i Norge av Aleksander Gamme, m.fl.

FORORD Larsforlaget har siden den første Turer med trøkk-boka kom i 2006, mottatt en strøm av turskildringer fra kjente og ukjente eventyrere og villmarkinger. Boka traff et stort publikum, og siden har det kommet tre bøker til i denne serien.

Tøffe turer i Norge tar opp arven, men denne gangen har vi lagt om konseptet til å gjelde bare Norge. Vi håper at boka vil inspirere enda flere til å sette turdrømmen ut i livet.

Forfatterne har gjort utradisjonelle rutevalg, og det har vært et viktig poeng å slå et slag for turmuligheter i vårt eget «nærmiljø». Alle landsdeler er representert, fra «heiene» på Sørlandet til lengst nord i Finnmark. Folk har tatt seg frem på ulikt vis: til fots, til hest, med hundespann, på ski, i kajakk, kano og klatretau.

De fleste forfatterne er kjent av våre lesere fra før, men vi har også med noen helt unge som forteller om sine første litt større turerfaringer.

En av bidragsyterne har vært representert i samtlige bøker i Turer med trøkkserien: Aleksander Gamme, mest kjent for sin soloekspedisjon tur-retur Sydpolen uten bistand underveis, men hans meritter er nærmest uten grenser. Her skriver han om en halsbrekkende klatretur i selveste Trollveggen.

Randi Skaug – første norske kvinne som kom til topps på Mount Everest – har tatt skiene fatt denne gangen. Hun og turkompisen skulle egentlig gå sin årlige skitur i grenseområdet mellom Trondheim og Røros med topptur til Storsylen, noe de hadde gledet seg til og fantasert om lenge. Men værgudene var ikke på deres side, dermed endte de på den bløde kyststribe i stedet – i Austheiene i Setesdal. Det var ikke noe dårlig valg.

Marthe Stavaas Nelson og Line Yvonne Yksnøy pakket ski og pulk og la i vei til Sør-Trøndelag med startpunkt Stjørdal og Sylan som mål – «Ekspedisjon Norge på tvers». De to sekstenåringene Håkon Vang Aas og Bersven Røkkum gikk også Norge på tvers, men de valgte apostlenes hester og gikk motsatt vei. De startet ved Sorken, øst for Røros for å gå hjem igjen til det ytterste neset på Nesøya i Møre og Romsdal.

Marius Nergård Pettersen, som omtaler seg selv som profesjonell turidiot, har skrevet og fotografert mye, og er kjent fra mange ulike medier. I denne boka har han tatt for seg minnene om «selve» turen, en fem ukers langtur til fots i «Det gjemte landet» – Lomsdal-Visten nasjonalpark.

4

TØFFE TURER I NORGE

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 4

01.07.14 18:35

F OT O : TER JE

BE KK

EM

EL

LE

M

En gang må være den første alene på langtur. Kristian Reinskau Knudsen hadde lenge gått med drømmen, og tok steget umiddelbart etter dimittering fra grensetjeneste i Finnmark. Det viktigste formålet med turen var å prøve ensomheten over en lengre periode. Han valgte stillheten blant troll og moskus i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Stein P. Aasheim er et navn som er kjent for de fleste. Han har tilbrakt store deler av livet sitt på mer eller mindre halsbrekkende eventyr. Her presenterer han seg som hestekar-waanabe fra Isfjorden, og sammen med fire garvede hesteoppdrettere legger han trøstig i vei til hest med kurs for Sverige.

Per Roger Lauritzen er også blant dem som har mange turer og mange bøker bak seg. Han trives best i kano, og har denne gangen padlet Glomma fra et ørlite oppkomme nord for Røros til elven møter saltvann ved Strømtangen fyr i Østfold.

Lauritzen har selv sporet opp kilden og gitt den navnet Glåmåvuggetjønn.

Randulf og Hilde Furuholt Valle, villmarksekteparet som har gjort finnmarkinger av seg, har padlet Kárásjohka fra kilden ved finskegrensen til Karasjok, noe de beskriver som kanskje den flottest villmarksturen man kan gjøre på norsk grunn.

Et annet ektepar med sans for eventyr, er Birgit Ryningen og Anders Levoll. I stedet for sykkelen har også de tatt årene fatt denne gangen, men i motsetning til de andre som padler i denne boka, har de valgt havkajakk og padlet kysten rundt fra svenskegrensen til Trondheim.

Familien Myklebust fra Lillehammer vinket farvel til skole og jobb for noen uker i 2005, tok med seg hundespannet og dro den lange veien til Finnmarksvidda for å tilbringe en måned i en isolert og primitiv hytte langt fra folk. Eldstesønnen Aleksander, som var 11 år under oppholdet, har ført familiens historie i pennen.

«Baffin-Babe» Kristin Folsland Olsen forteller i sitt bidrag om sin aller tøffeste ekspedisjon noensinne. Den lar seg ikke beskrive her, den må leses …

Oslo i juni 2014 Gro Stangeland

FORORD

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 5

5

01.07.14 18:35

NISSER OG TROLL Tekst og foto: Aleksander Gamme

6

TØFFE TURER I NORGE

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 6

01.07.14 18:35

Aleksander Gamme Født: 1976 Bosted: Oslo Yrke: Ekspedisjonsfarer Aleksanders signatur er eventyr, humor og en liten porsjon galskap. I så måte var ideen om Trollveggen hånd i hanske. Aleksander omfavner kontraster og enhver mulighet til å lære nye og totalt meningsløse ting.

Har et vidt arsenal av lange turer i beltet og blir omtalt som en «gamechanger» i ekspedisjonsverdenen. Er medeier i Chillout reisebutikker og jobber stadig mer som linselus i NRK.

Tormod Granheim Født: 1974 Bosted: Oslo/ Chamonix Yrke: Eventyrer Tormod har en særegen fascinasjon for bratt skikjøring, raske biler og kaffe. Og så er han alltid åpen for ideer om nye eventyr, så lenge det ikke utelukker kaffe. Tormod er aller mest kjent for å ha klatret fra advanced basecamp til toppen av Everest på 24 timer, og kjørt på ski ned igjen. Eventyreren har også krysset Atlanterhavet i en sivbåt, men fant det for godt å trekke seg tilbake i kjent terreng, fjellet. Er til daglig å se blant renner og linjer i Chamonix.

Andy Kirkpatrick Født: 1971 Bosted: Sheffield Yrke: Klatrer Vår mentor er en sjelden hybridmodell av storveggs­ klatrer, forfatter og stand-up komiker. Andy er et vandrende bibliotek av elleville lattermilde historier, refleksjoner og nær-døden-historier, hvorav halvparten ville vært unngått med en litt tykkere sovepose. Andy er verdenskjent for å klatre harde, kalde linjer i de største veggene – gjerne alene. Ble med Aleksander til Dronning Maud Land i 2013.

NISSER OG TROLL

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 7

7

01.07.14 18:35

Mektige Trollveggen har både tiltrukket, fascinert og skremt hardbarkete klatrere fra hele verden i mer enn femti år. Hvordan ville så trollene i Rauma ta imot to ferske nisser i følge med en britisk læremester i et uortodokst forsøk på en vinterbestigning av det legendariske fjellmassivet?

Jeg traff ham så vidt på Fjellfilmfestivalen høsten 2011.

Eller rettere sagt, vi spiste ved samme bord, og jeg hørte på hva han sa. Et kort håndtrykk, og jeg tenkte ikke mer på den saken. Helt til det lå en merkverdig mail i innboksen min: Hi Aleks, you don’t know me, but I’ve just seen ‘Crossing the Ice,’ and I wondered whether you wanted to come and climb the Troll Wall this winter. Cheers, Andy.

Andy Kirkpatrick hadde sett Antarktis-dokumentaren til australske Cas & Jonesy på fjellfilmfestivalen i Banff, Canada, hvor jeg er en del av historien.

Lettere forundret over en slik henvendelse svarer jeg en smule intetsigende «at det kunne være interessant».

Så får jeg høre at Tormod Granheim også har vært i kontakt med den renommerte storveggsklatreren og sagt seg positiv til å være med. Allikevel tar jeg hele ideen med en klype salt. Hvem pokker med vettet sånn noenlunde i behold ønsker å ha med MEG på et storveggsprosjekt?

Ukene går uten mer kontakt. Inntil en mørk og kald novemberkveld. Tormod og jeg mottar en mail med emnet «Troll Wall Home Work» fra Andy.

Jeg får ikke gjort så mye den kvelden. Han er seriøs!

Jeg er veldig usikker. Skal jeg hive meg over bord og satse på at jeg lander i redningsflåten, eller skal jeg ha et snev av fornuft? Alle logiske resonnementer lander på fornuftsalternativet. Men sånt blir det lite eventyr av.

Instruksjonen er delt i flere deler, og starter med ikketekniske elementer vi må beherske.

1. Don’t get frostbitten (you’re Norwegian for fuck’s sake!)

2. Don’t get hypothermia on belays (see nr 1) 3. Don’t run out of food and gas (or ice/water) 4. Always be safe 5. Always have fun 6. Always get to the top (this is last on the list!)

8

Så følger en lang rekke klatretekniske elementer vi må beherske. Jeg drar kjensel på enkelte av uttrykkene. Har lest om dem. Storveggsklatring? Jeg, som trives med å klatre inne og aldri har satt mine bein i en portaledge?

Jeg ringer Tormod, han er på mange måter i samme båt, men har langt mer erfaring som alpinist. Vi finner på en måte en trygghet i at begge er blodferske.

Det er med andre ord bare én ting å gjøre: trene.

Bratt læring Hver knott og knast i Østveggen på Kolsås er dynket med historisk sus. Det er med en viss ærefrykt vi kaster ut tauet over «Andersrisset» og hekter på grigrien.

– Dæven inne i sauskallehelvete hvor det kiler i magen, tenker jeg høyt. – Er jeg ikke vant med høyder da, spør jeg meg sjøl og klør meg i hjelmen. Det er noe som skal gjenta seg mye denne dagen.

Vi henger og dingler. Den første timen går egentlig med til å rydde i alt utstyret i selen. Tormod begynner å rigge en heiseløsning. Jeg er kjempeimponert, vel uvitende om at han har børstet støv av John Longs BIG WALLS, som han kjøpte en gang på 1990-tallet.

Med målrettet blikk forsøker han nå iherdig å overføre side 70 til praksis.

Ordliste Grigri – sikringsbrems som låser tauet så lenge systemet er belastet.

Portaledge – hengetelt som brukes i klatring ved behov for overnatting Jumarere – oppstigning på fast tau ved hjelp av tauklemmer.

TØFFE TURER I NORGE

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 8

01.07.14 18:35

denne gangen føles det ekstra befriende å være to.

Oppgaven er slett ingen rakettforskning. Det handler om timer i tauet. Stein på stein, prøve seg fram, drille rutiner. Få system på seg selv, utstyret og forståelse av løsninger. Og det er fremdeles tid. Vi bestemmer oss for å trene her jevnt og trutt framover.

Det ble med den ene dagen.

Enkelte mener at filosofien begynte da den gamle grekeren Thales undret seg over livet og foreslo at «alt er vann». Etter inngående studier kan artikkelforfatteren konstatere at det er feil. Noe er definitivt ingenting annet enn bratt fjell. Foto: Tormod Granheim

Én variant går over i en annen. Jeg har stadig gode ideer og bidrar ved improvisasjon. I ett sett klipser vi av og på. Det blir stadig flere løkker, knuter og tauender. Slynger overalt. Før vi vet ordet av det, henger vi som to sammensurrete testikler i en spaghettigryte.

Tilslutt vet ingen av oss egentlig hvor vi skal begynne for å komme løs.

– Og vi skal klatre Trollveggen??

Jeg forsøker å le. Sånn uten å virke stresset i det hele tatt.

Tormod kikker opp på meg, og ler. Først forsiktig humring. Så klukkende. Så høyt og hjertelig. De neste minuttene knekker vi sammen til magekrampa tar oss. Et øyeblikk glemmer jeg nesten at selen gnager et blodig gnagsår i høyre hofte.

Det er en kunst å være en ambisiøs nybegynner, og

En sein og mørk vinterkveld på Fjell-feltet gav oss et par svar, men femtiåtte flere spørsmål. Et av de mest vesentlige omhandlet hvordan vi i all verden skulle klare å slå opp denne herskapsboligen av en portaledge hengende 300 meter over bakken. På ny runget latterkuler ut av det beksvarte vinterhullet dypt inne blant rimfrosne furustammer.

Felles for disse treningsdagene var humøret. Tormod viste seg å være den perfekte makker for en bratt læringskurve. Vi brettet opp ermene og kravlet oss opp fra ironiens høyborg mot perfeksjonisme, med metodisk trening basert på sjekklister. Og en bråte med latter.

På en måte hadde ikke alvoret egentlig grepet inn.

Og når alvoret først streifet oss, skjøv vi det hele raskt vekk med spøk og ironi. Trollveggen var fremdeles en fjern tanke, en absurd tanke, som både lokket og skremte skiten av oss.

Ved juletider fortrengte jeg alt.

Ved nyttår hadde jeg mareritt.

Og 13. januar reiste vi.

På fornavn med trollene Laila Hjertvoll, tidligere hotelldirektør på Turtagrø, er godt vant med å gi sine gjester en varm velkomst. Nå har hun åpnet sitt nye hjem på Marstein for norgeshistoriens mest merkverdige Trollveggen-team. Vi får en kald øl i hånda idet vi entrer stua, sånn for å roe nervene.

Det fungerer dårlig. Jeg sover som en skvetten høne, men drømmer bekymringsløst og deilig. Om å fly. Jeg drømmer nesten alltid om å fly, i en eller annen form.

Den neste uken håper jeg inderlig det blir lite av det.

NISSER OG TROLL

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 9

9

01.07.14 18:35

Kl. 06.30 våkner jeg av tassende svette føtter mot gulvdekket. Omtrent den samme lyden som når en frosk hopper rundt på betong. Frosken er Andy, i et håpløst forsøk på å snike seg ut av stua ubemerket.

Hva i all verden skal han opp så tidlig for? Snart følger et hylende hvin som garantert vekker vreden til samtlige troll i dalen. I alle fall min.

Andy er en sammenskrudd personlighet, med en noe nerdete og minimaVår høyt respekterte mentor listisk tilnærming til utstyr. snekrer sitt eget husrom av et par Mens jeg ser det som en stålrør morgenen før avreise. befrielse ikke å være den som har sydd mine egne slynger, er Andy en langt bedre ambassadør for «selvgjort er velgjort». Og denne tidlige morgenen før vi entrer Trollenes rike, sager og snekrer han sitt eget hengetelt av noe gammelt stål.

Jeg er litt usikker på om jeg skal være imponert eller lamslått. Jeg er iallfall ikke nevneverdig mer beroliget.

Det er bekmørkt før vi vet ordet av det. Dagen har gått med til siste innkjøp og pakking. Lyset fra hodelykten virrer over bratt steinrøys, krokete trær og sideveisbuskas. Tett buskas. Alle velger sitt eget spor, men ingen kan på en måte gå feil. Foran meg kan jeg ense et stort, mørkt Mordor som stjeler hele himmelvelvingen. Den ufattelig mektige veggen! Den første berøringen er nervøs og usikker, som et første møte med en villstyrig hingst som ingen har temmet.

Fjellet er kaldt. Og hardt.

– Det er bare fjell, lyver jeg til meg selv.

For trollene har gitt fjellet en sjel. Og Trollveggen

Liten mann – stort fjell. Tormod på andre bærerunde opp til innsteget av «Suser gjennom Harryland».

10

TØFFE TURER I NORGE

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 10

01.07.14 18:35

er den høyeste veggen i Europa. Allikevel er det noe trolsk befriende over denne første berøringen. For første gang tror jeg faktisk at dette kan være mulig. Det er nærmest en gledesfølelse som brer seg i kroppen.

Jeg drar fingrene over den ru veggen.

– Dette skal gå fint. Det er jo bare fjell, lyver jeg igjen.

Først fablet vi om at vi kunne få båret opp alt på den første runden. Så tenkte vi at det var kanskje like greit å gå to ganger. Hadde vi ikke fått massiv bærehjelp fra lokale venner, så hadde vi nok måttet slite både tre og fire ganger opp den helvetes ura.

Heldigvis skal vi ikke helt inn i gapet og opp svaet.

«Suser gjennom Harryland» er en nordvendt rute i sørlige del av Trolltind-massivene. Det er ikke engang Trollveggen, hevder forståsegpåere. Trollveggen light kanskje. Uansett venter 600 meter til dels overhengende klatring, fordelt på 18 taulengder, over oss. Ruten ble først klatret av Halvor Hagen og Kyrre Østbø i 1996, og ble repetert av Backe, Bae, Felde og Sæland i 2007.

Vi planlegger først å sove en natt på bakken. Det blir enda en. Så en til. Og enda en. Det er vel selve signaturen for denne turen, i overkant optimistiske estimater.

Andy har estimert seks dager på klatringen. Tormod og jeg stusser litt over dette, siden han snudde etter ni dager rett under toppen i forrige forsøk.

Andy mener vi har for mye utstyr. Og altfor mye mat.

Det stemmer, vi har iallfall godt mer enn han. Men det skal vise seg at fyren ikke spiser når han klatrer. Te og biscuits til frokost og middag til kvelds, that’s it. Jeg ser ingen kobling mellom ellevill god stemning og å sitte ti timer stille og skrubbsulten på en treplanke og sikre førstemann. Derfor er det greit å ha nok å tygge på.

Og det er mulig maten sinker oss en time eller to.

Men baktanken min er basert på enkel logikk. Når tre mennesker med svært ulik bakgrunn, erfaring, kultur og personlighet skal fungere med et tidvis høyt press,

Endelig i gang! Trollveggens ferskeste klatrelag på vei opp andre taulengde.

Foto: Simen Nordskog

NISSER OG TROLL

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 11

11

01.07.14 18:35

12

TØFFE TURER I NORGE

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 12

01.07.14 18:35

behøves ingen Petter Smart for å forstå at dette kan bli en totalkollaps. Et suksesskriterium blir derfor å unngå å gå tom for mat, fuel og vann. Ispedd tilstrekkelig søvn og hvile kan denne turen bli konge og ikke krise.

Andy setter én taulengde den første dagen. Enkel friklatring på 5-er-tallet opp ett riss og opp til en hjørnestandplass med svære, løse blokker. Tormod drar for øvrig ut et par av dem noen dager senere. – Ups! Jeg henger 200 meter høyere og hører bare drønnet da steinmassene treffer snøen langt der nede.

Etter flere store ras i Trollveggen som har endret og fjernet flere av de mest tradisjonelle rutene i veggen, har klatrere stort sett forsøkt seg vinterstid de siste årene.

Ved foten av veggen, rundt kaffekjelen til Tormod, forsøker Andy å indoktrinere oss med læren om veggens karma. Andys betraktninger om dette har jeg etablert i det nye ordet geokarmalogi.

– Fjellet og vi er som en løve og en liten baby.

Tormod og jeg lytter, som om vi sitter på bestefars kne og hører historier fra krigen. Han fortsetter.

– Vi er her på nåde. Med et lite sveip kan fjellet gjøre det av med oss. Vi trenger all karma, spirit og gode ånder med oss for å innynde oss hos disse massivene.

Herregud. Om fyren ikke var et mysterium fra før.

Nå håper jeg ikke vår kjære fjellsjaman går i transe og overlater vår skjebne de neste dagene i en intetsigende «Inshallah»-mentalitet. Men filosofien om at alt skal behandles med respekt, også fjellet, klinger som et samstemt ekko i vintermørket.

Vi sover under åpen himmel. Med tindrende stjerner og kald nese. Slik som det pleier å være. Nok en gang drømmer jeg om å fly. Siste besøk i veggen startet på toppen. Ett skritt, tyve sekunder fritt fall og nede i løpet av minutter. Nå venter den langt mer skremmende veien opp.

«Suser gjennom Harryland» er en nordvendt rute som garanterte oss uavbrutt skygge under hele klatringen. Andy grafser i isdekkete riss, mens artikkelfotografen kan nyte utsikten til Brudgommen og Store Trolltind.

NISSER OG TROLL

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 13

13

01.07.14 18:35

Artikkelforfatterens iver etter å innføre nye selvoppfunnede knuter skaper tidvis hodebry.

Som blodferske læregutter har en storvegg nok av overraskelser å by på. Noen av dem gir dårligere magefølelse enn andre.

Dagen må presses i gang. Viljen sitter fastlåst i en skrustikke. Nattens agenda har repetert seg selv.

Duppe i søvn, skli nedover på liggeunderlaget, våkne i en bylt nede ved frokoststeinen.

På vei oppover andre taulengde fortsetter Andy å spre sitt geokarmaologiske evangelium.

– Du må tenke som om du skal elske med fjellet.

Keh?? Han refererer tydeligvis til hvordan sette sikringer. Det er iallfall den eneste erotiske metaforen jeg klarer å forestille meg her oppe. Sikringer som settes dypt inne i rissene.

– Bestemt, men ikke pushe for hardt. Presist og elegant, prediker han med et noe forvirrende kroppsspråk.

en grisete klatreseksjon kan han finne på å spørre om hvorfor Amundsen lot teltet stå igjen på Sydpolen.

Framdriften må vi vel bare erkjenne ligger noe bak skjema. I går brukte han hele dagen på tredje taulengde. Andy fant ikke fram, måtte friklatre litt for å komme inn i riktig riss. Alt tar lengre tid i kulda.

Og med blodferske klatrekompiser.

Dagen har startet med hundre meter jumarering. På vei opp til dagens arbeidsplass får jeg en guffen overraskelse. Helt øverst på tauet er beskyttelsesstrømpen allerede slitt over, og kjernen tyter ut. Pokker, det skjedde raskt. Vi er bare en fjerdedel oppe, og vi skal ned igjen. Vi trenger virkelig flere tau. Jeg peser som en vågehval etter å ha jumarert enda noen meter opp.

– Makt er ingen løsning, hvis du blir sliten så gjør du det galt, mener Andy.

Jeg gjør tydeligvis alt galt.

Mot slutten av dagen heiser Tormod og jeg opp istønna. Veggen er så bratt at vi ikke kan regne med å finne noen snødekte hyller. Vi må altså frakte med oss alt av vannforsyninger oppover. En hundreliters tønne fylt med is skal gjøre biffen.

Så er det atter en gang ned til start for en siste natt i steinura.

Nede på bakken får vi en ubehagelig overraskelse.

Rusk i maskineriet Andy sliter seg oppover fjerde taulengde. Grynter lavmælt, men høyt nok til at det høres. Mumler at det er løst. Vanskelig å plassere trygge sikringer. Og stor risiko for å dra ut stein. Som for å understreke hva han akkurat har sagt, lemper han ut en håndfull melonstore kanonkuler.

De første meterne på en taulengde går gjerne praten livlig. Om de merkeligste greier, fra filosofiske mesterverk eller om en film jeg ikke har sett. Midt i

14

TØFFE TURER I NORGE

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 14

01.07.14 18:35

Brenneren, en ny type i Norge, er lite medgjørlig. Jeg skrur de få delene fra hverandre og blåser og sjekker alt. Men nei, ikke pokker. Intet pfizzzz … ikke en lyd.

Bare en steinkald ståldings uten nytteverdi akkurat nå. Etter tre dager er den fullstendig sotet ned. Mest sannsynlig fordi vi ved en misforståelse fikk bensin fra bensinslangen og ikke renset bensin.

Første flause er et faktum.

Vi har til sammen to liter vann å dele på. Det hjelper lite at vi er omgitt av om lag en million kubikkmeter is.

Nok en gang blir vi påminnet om at brenneren er en livsnerve på enhver tur. Det hjelper ikke å ha sovepose à la turbo GTI Premium Extreme, eller du klatrer C4/ A5+/WI8/M6 med én hånd på ryggen, hvis du ikke får pumpet drivstoff gjennom et maskineri som kan lage varme.

Neste dag tusler Tormod nedover ura, til dalen, på jakt etter ny brenner, og med en aldri så liten handleliste. Blant annet to nye tau. Imens biter Andy og jeg i oss tørsten og jobber en ny dag i veggen.

Og så, endelig. Etter en halvside smårusk i maskineriet, vrir vi om nøkkelen for alvor. Vi er klare for å kappe navlestrengen. Bryte livlinen. Og heise alt utstyret opp og etablere ny leir over femte taulengde.

de to boltene over meg skulle finne på noe ugagn.

I geokarmalogiens ånd utnevner vi raskt boltene til ypperstebolter av enhver heiseridders æresbevisning.

Så full stopp. Lasten har kilt seg fast. Øverste bag sitter som en skrustikke under et tak langt der nede.

Det er tid for en av dagens mange klø-seg-i-hodet-oghva-gjør-vi-nå-seanser. Jeg rapellerer ned, haler og drar, og får omsider lirket lasten ut fra en flaskehals.

– Klart!!

Etter nok en time har vi fått lasten halve veien opp og noenlunde funnet en rytme. Jeg gir «OK», og Tormod tråkker vekten over i jumaren som er koblet på heisetauet. Etter et dypt knebøy klatrer jeg to flytt oppover i tauet og sier «OK» igjen. Sånn holder vi på, i symbiotisk rytme, som et stadig mer veldreid arbeidslag.

Lasten lar ikke en eneste mulighet til å kile seg fast gå fra seg.

Sosial dumping – Har den kilt seg, mon tro?

Jeg ser ingenting, tauet skraper over en skarp egg langt der nede. To heisebager og to vanlige bager skal løftes fra bakken, men jeg får ikke rikket på lasten. Det må være over hundre kilo i den andre enden av tauet.

Jeg lener meg bakover, og presser på. Én centimeter. Jeg stemmer beina i veggen og skyver fra, sparker meg selv nedover i veggen. En centimeter til. Selen skjærer i hoftefileten, svetten pipler under lua under hjelmen. Bare 117 meter til, nå ...

Tormod kommer opp og fungerer perfekt som ekstra motvekt. Med brattskiguruen på laget snegler lasten seg endelig oppover. Heisesystemet knirker idet vi drar på med alt vi makter. Det er ingen reell risiko med mindre

NISSER OG TROLL

Tøffe turer i Norge 2014_materie.indd 15

15

01.07.14 18:35