To soldater av Roslund og Hellström

ROSLUND & HELLSTRÖM

To soldater Oversatt av Tormod Ugelstad

© 2012 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © Anders Roslund & Börge Hellström 2012 ISBN 978-82-02-39153-9 1. opplag 2012 Originalens tittel: Två soldater Oversettelse: Tormod Ugelstad Omslagsdesign: Eric Thunfors Omslagsfoto: Michael Denora/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Man vil bli elsket, i mangel av det beundret, i mangel av det fryktet, i mangel av det avskydd og foraktet. Man vil vekke følelser i andre. Sjelen skjelver av frykt for tomheten og vil ha kontakt for enhver pris.

(Hjalmar Söderberg, Doktor Glas, 1905)

Din bror er som din egen kropp, som lever for deg og dør for deg. Som er der om morgenen og om kvelden, i nøden og lysten. Som alltid lystrer ordre. Han leter opp Bazz, Raha, Jamba. Respekt. Skjønner dere? Hvis ikke gjelder wallah: EN KULE I HVER KNESKÅL. Vi er brødre. Vi er makten. Vi er krigere og familie inn i døden.

(Beslag 2012-0221-BG2219 p.41, funnet i Adidas-bag 120207)

mye tidligere

HUN HAR LIGGET her så lenge.

Mest er det det nok stemmene.

Kanskje skrittene.

Når de går utenfor i den lange korridoren, de som går så fort, og de som liksom sleper seg fram, iblant er det som om de stopper like ved metalldøren, som om de lytter, og hun vil rope til dem da, be dem komme inn og holde hånden hennes. De gjør aldri det. De fortsetter lenger bort, skritt som drukner i maskinens regelmessige pip og sterke lampers tikking – pip tikk pip tikk – hun lukker øynene, men våger ikke å holde seg for ørene – pip tikk pip tikk – hun er ensom og vil ikke være det.

–––––––– Ansiktet hennes, så underlig.

Hun er kanskje seksten år, kanskje sytten, kanskje atten.

Men hun ser gammel ut. Om det er smerten, frykten, eller om det bare er forskjellige ting, hvordan en kropp innkapsler tid, lar den ta plass.

Hun later til å ligge komfortabelt. Båren som er trillet inn er bred og kroppen hennes sped. Et rom som er ganske mye større enn de andre, sengen og skapet og bordet og stolen og dusjen, og det er – til tross for åtte mennesker som puster hos henne – nesten tomt. Den 9

grønne frakken nær føttene hennes, hånden fram og tilbake mot det strie stoffet som for å gjøre den varm før den berører unge lår, forsiktig mot underlivet, fingertuppene mot livmortappen, mens den andre hånden holder hardt i nålen, tretti centimeter plastrør mot hinnen som er så myk, en gjennomsiktig ballong med vann som viker unna, som spretter, nålen igjen, igjen, igjen, den gir etter, sprekker.

–––––––– Skrittene som stopper og forsvinner.

Noen som åpner en dør et stykke unna. En annen som skriker, eller gråter, det er vanskelig å bestemme.

Hun lukker ikke øynene lenger. Det er hvitt, det hun ser, hvitt som nærmer seg glinsende, de bare lampene og maskinene som har siffer og grønne streker og tynne slanger, det tar nok en stund, og enda en til, før øynene venner seg til det.

Det gjør ikke like vondt. Om hun bare utholder det. Som mens.

Akkurat som det. Men mer, oftere, lenger.

To av dem i rommet, begge kvinner, har på seg de grønne klærne.

De andre, tre kvinner og tre menn, hvite frakker som dekker over svarte bukser, svarte sko.

De grønne står nært, de hvite ganske langt unna, nesten ved veggen.

Hun kjenner ikke igjen noen av dem, hun tror i hvert fall ikke det, eller forresten, den kvinnen der, hun kjenner igjen henne, en som jobber her, og han, han som brøt opp døren hennes og ropte mot henne, presset henne ned mot gulvet, låste armene hennes.

–––––––– Det er lettere å se nå. Hun snur seg mot vinduet. Det er mørkt ute, kaldt, snøen er dyp, og det er bare noen dager siden hun lagde en engel i den, la seg ned og førte armene og beina opp og ned opp og ned til de ropte på henne og kom fram til henne og trakk i hendene hennes, bar henne inn. Nå står det en ambulanse akkurat der, ved 10

siden av engelen hennes, midt på den store gårdsplassen. Hun forsøker å reise seg opp og gå fram til vinduet og vinke litt til vakten som venter ved bilens fordør, tykke skyer når pust møter kald luft.

– Du. Den grønne frakken sukker, den tynne kroppen på en båre virker så skjør, så feil.

– Du må bli liggende.

Kjære deg. Ikke her.

Rommet korridoren metalldøren gitteret.

Kjære, lille deg.

– Hører du meg? Du må bli liggende.

Hendene til den grønne frakken mot armene hennes, bryster, lår, de drar i det harde og brune båndet som følger ryggen, retter den elektroniske armen mot nøyaktig det punktet på magen der hjertelyden slår med sterkest kraft, ett hundre og førtisju slag i minuttet, den løper, skynder seg.

Hun er nesten helt åpen nå, ni centimeter, ikke særlig lenge igjen.

–––––––– Som bølger. Som ild.

Noe som slår, presser, tvinger. Det pågår inne i kroppen hennes.

Men hun bestemmer ikke selv.

–––––––– Hun forsøker å se bort mot vinduet igjen, gitteret som blokkerer, de runde svarte stålstengene foran den store glassruten. Der ute – innenfor stengsler og skarp piggtråd – møter lyskasterne den hvite snøen, lys som er så annerledes sammenlignet med vanlige gatelykter. Men ambulansen blir værende hos snøengelen, og vakten gjør store bevegelser med armene for å holde varmen, og hvis hun løfter hodet litt og slipper den grove sengekanten, ser hun den andre bilen også, liten, grå, helt mørk.

– Vannet?

11

– Klart.

– Hodet?

– Ved spinae.

De i grønne frakker tar på henne hele tiden, snakker med henne.

De i hvite står stille med ryggen mot veggen.

Hun blir liggende her av sikkerhetsgrunner.

Det var det de sa.

Risiko for rømningsforsøk.

–––––––– Bølgen. Ilden. Presset. Slaget. Tvangen.

Hun skriker slik.

Brystkassen som klemmes sammen når den passerer fødselskanalen, og vannet som presses ut, og lungene som fylles med luft – det første åndedraget.

Det er ikke hun. Hun hører det nå. Det er ikke hun som skriker.

–––––––– Det våte, varme på magen hennes. Et barn. Hennes barn. Hun ser på det når to hender som blir fire, løfter det, bærer det gjennom rommet, døren, korridoren, bort.

–––––––– Kvinnen og mannen – de som holdt i barnet, som gikk bort med det og siden kom tilbake uten det – kler nå av seg, jeans og jakke under de hvite frakkene når kvinnen strekker seg etter en dokumentmappe, legger i et ark, ett til, ett til. De andre – som har stått stille lengst unna – to av dem, kvinnene, har på seg blå uniformer under det hvite, Kriminalomsorgens tykke stoff og avlange navneskilt i hardplast over venstre bryst. De ved siden av, mennene, har vanlige dresser under, og de trenger ikke noen uniformer, hun vet at de er politi, han som er kraftig og i førtiårsalderen og politiførste12

betjent, og han som er politiaspirant og bare noen år eldre enn hun selv.

Hun kjenner dem ikke, men til tross for det: De har sett henne naken, bli tømt.

–––––––– Den hadde ligget på magen hennes, pustet nært, munnen litt fuktig.

De burde ha lagt et pledd over den røde og hvite huden som var myk og glatt, og som ingen noensinne hadde tatt i.

–––––––– Hun ser ut gjennom gittervinduet igjen. Jordmoren og pleiemedhjelperen åpner dørene til den hvite ambulansen, en bærbar kuvøse i hendene deres, som en veske. Den grå personbilen rett bak. De to i jeans og jakker åpner hver sin fordør og setter seg inn. Bilene slår følge langs asfaltstien i den indre gården mot det høye stengselet og den skarpe piggtråden og porten som sakte glir opp. Den ene fortsetter mot sykehuset i Örebro og den andre mye lenger bort, mot familieenheten i Botkyrka.

Hun lurer på om det er glatt på den blanke veien, om det er vanskelig å kjøre når det er natt og ganske langt.

–––––––– Hun har ikke sagt noe på en lang stund.

Ikke da de tok barnet som hvilte på magen hennes, ikke da de to bilene forlot Sveriges sikreste fengsel for kvinnelige innsatte.

Nå er det som om hun ikke holder den ut lenger, stillheten.

Hun snur seg mot det eneste mennesket som er igjen i rommet, han som er politi og i førtiårsalderen og som presset henne ned mot gulvet, tvang henne hjemmefra.

– Så du?

13

Han rykker til, i egne tanker, eller kanskje han bare har glemt hvordan stemmen hennes høres ut.

– Så hva?

Hun peker på magen som fortsatt er klisset, hun burde kanskje tørke bort det som er gjennomsiktig og det andre som er litt blodig.

– Om det var en gutt eller jente?

nå første del (tjueåtte dager)

LYST UTE. Pleddet, som var rødt og en anelse gult og kanskje hadde en liten, hvit strek lengst ute på kantene, dekket ikke hele det skitne vinduet.

Han så det nå.

De pleide å leve i mørke og sove gjennom det lyse og våkne igjen omtrent når kvelden og natten var på vei tilbake, men i august – og med det helvetes pleddet som ikke var så stort som det burde være – kom dagen brått på. Jo hardere han lukket øynene, desto større ble den gjennomsiktige flekken like innenfor øyelokkene, den som vokste og sakte gled innover, mot hjernen, mot brystet.

Han slo hånden hardt i veggen og satte seg opp i den lave sengen, en tykk madrass som hadde ligget i en av villaene i Hägersten, en sånn som kostet tjue tusen, en tykk firkant mot det blanke plastgulvet.

Hun var naken, sov.

Den bleke, myke huden hennes, hun lå så stille med ryggen mot ham, og han strøk forsiktig hånden sin langs hoften, rumpa, låret, hun beveget seg urolig, snudde seg, kanskje hun drømte, det så sånn ut, det spente ansiktet og føttene som hun gned mot hverandre, hun pleide å gjøre det.

Han var like naken. Han glemte det av og til. Så merkelig det var.

17

Et annet menneske som kunne se huden hans og som ikke lo. Det hendte at han tenkte over om det bare hadde vært i hodet hans. Han hadde jo vært så jævla sikker på det han så at de så. Han var ikke det lenger. Det hadde begynt med Leon. De hadde vært elleve år og en dag hadde de stått der i samme rom, sett på hverandre da de kledde av seg, og øynene – ikke vemmelse, hån, eller overraskelse. Lenge bare Leon, ingen andre. Til og med speilene. Han hadde knust dem hjemme hos mamma og sett bort hver gang han hadde gått forbi det som var avlangt og ganske bredt og hang hos mormor. Alltid når han passerte gjennom gangen – han hadde visst nøyaktig når det så på ham, og når han skulle se bort.

Han betraktet henne.

Aldri en kvinne. Før henne. Hun hadde heller ikke sagt noe, hadde heller ikke blitt redd, veket unna, stilt spørsmål.

Hånden lå fortsatt på hoften hennes, hun våknet, myste mot ham med små pupiller som festet seg ved lyset fra glipen mellom pledd og vinduskarm. Hennes myke fingertupper mot hans rygg, over hud som var tykk og hadde ujevne kanter, som puslebiter lagt over i stedet for ved siden av hverandre. Han hvilte på henne lenge etterpå, hun hadde hatt mensen, og begge luktet stramt. Det var vanskelig å ligge stille når svette gled mot svette.

Han var ikke trøtt. Han burde være det. Det var tidlig om morgenen, og de som ellers aldri sto opp før sent på ettermiddagen. De hadde, hvis han skulle tippe, sovet i tre timer – av og til var det sånn.

Han tørket seg helt tørr med lakenet, så salven fra den hvite tuben som alltid sto ved sengen, føttene beina overkroppen ryggen magen halsen, men aldri i ansiktet, aldri der.

– Gi den til meg.

Han så på henne.

– Hva? – Gabriel, gi den til meg. Tuben. Jeg kan smøre deg inn, du kommer ikke skikkelig til, ikke på skuldrene, på ryggen.

Hun strakte ut hånden mot den klissete og glatte tuben, og han slo hardt, håndflaten mot fingrene hennes, et rødt merke på et par 18

av dem. Han så på henne, og hun så ned, han snudde seg, smurte inn brystet og lårene.

De forlot soverommet og gikk inn i stuen. Påkledde kropper i hjørnesofaen, i lenestolen og på en del av gulvet: Jon, Store Ali, Javad Hangaround, Bruno – berusede åndedrett som sov.

Han dyttet, ristet.

– Hva faen …

Han klapset Javad hardt i ansiktet.

Hun skulle ikke ha strukket seg etter tuben.

– Du må våkne, bror.

– Hvorfor?

Han gikk nærmere.

Hun skulle ikke ha bedt om å få smøre inn ryggen hans.

– Fordi jeg er våken.

Sneipene, flaskene, sprøytene, boksene på glassbordets overflate av gulaktig saus og utspyttede peanøtter og rester av en kålsalat. De var våkne, men ble liggende, trøtte på den måten man blir av bare et par timers søvn, og han strakte seg mot den nye tv-skjermen, måtte få bukt med en malende høy tone som hadde fulgt dem gjennom natten fra fire store høyttalere og som fortsatt ropte fra rommets fire vegger. Alle rykket til da han skrudde den av, til og med haugen med filmer vaklet, falt framover.

Gangen hadde alltid vært tom.

Ingen møbler, ingen tepper, ingen lamper.

Bare det som sto lent mot veggen, avlangt og glinsende med like rader av små hvite perler rundt kantene. Han likte det svært godt, rettet ofte på det – det var viktig at det kunne sees når han og hun kom inn gjennom ytterdøren. Et skohorn. Fra et innbrudd i et stort jævla hus utenfor Södertälje. De hadde solgt resten til han i Nacka, men skohornet, det solgte han ikke.

Hun var fortsatt naken.

Han kysset brystet hennes og ga henne jeans og en kort T-skjorte med glanset trykk på. Hans egne klær lå fortsatt på stolen på balkongen, de svarte joggebuksene med hvite striper, den grå hettegenseren, den røde skyggeluen.

19

Han var sulten. Han var sjelden det om morgenen.

På hyllen øverst i kjøleskapet – det som var igjen av en stor Coca-Cola.

Den smale hyllen i kjøkkenskapet – en uåpnet pose vingummi, han sorterte ut de røde og de grønne.

Det blåste litt ute, lett å puste.

De gikk ved siden av hverandre, han syntes at hun var vakker, han visste at han ikke var det selv. De passerte den første parkeringsplassen, og hun var på vei mot en sølvfarget BMW, åtte hundre og femtito tusen kontant, da han tok hånden hennes – ikke den, ikke i dag. De gikk langsomt gjennom fortiden hans, via nåtid og det som skulle komme. Han kjente igjen hver eneste betongblokk og hver asfaltsti, lyttet til det ingen andre kunne høre, og skilte ut alle lukter, den fra en nedbrent søppelplass og den fra kiosken som sto tom, og der han som liten kjøpte godteri, porno, hasj, til og med lukten som ikke fantes lenger, og som var søt og hørte sammen med fruktbutikken på torget. De jævlene burde ha betalt mer.

Hele Råby var tomt.

Asfaltgårdsplassene var tause, øde, ikke engang pleddene foran vinduene beveget seg lenger. Han snudde seg mot Wanda, så hennes ansikt og øyne, og han lurte på hva hun egentlig så, hun som ikke hadde sett det andre, hun som kom fra en annen verden flere mil unna. Dette var det Råby hun kunne se, ingen andre bilder, ikke sånne som før da det var flere ute.

T-banen som en blå, levende, regelmessig åre gjennom det som ikke fantes.

Det bildet, den lukten han kanskje likte aller best.

Veien inn. Veien ut.

Trappene ned, de gikk forbi en tynn og kortvokst en, så ut som ti, men var tolv, gullkjede rundt halsen, håret kjemmet bakover.

– Gabriel.

Den lille hadde uttalt navnet hans. Han snudde seg ikke.

– Gabriel!

Han stanset. Fire trappetrinn unna.

Den lille smilte stolt og rakte fram den ene hånden.

20

– Halla, bror.

Den andre hånden gjennom det bakoverkjemte, han sto rettere nå.

Ett hardt slag.

Det ene kinnet.

Et tydelig merke etter en av ringene.

– Du vet vel, bror …

Gabriel så på den lille. Ikke en mine. Like stolt, like rak. Og stemmen like påtrengende da den tynne hånden ble strukket fram igjen.

– … at det er jeg som er Eddie?

Gabriel slo ikke flere ganger.

Han fortsatte ned trappene og forbi kjerringa i billettluken, og hun sa ingenting, heller ikke da han snudde seg og nikket mot Wanda.

Hun skulle følge etter, og hun betalte ikke, ingen påpekte det.

De lente seg mot vinduet, glasset kaldt mot pannen, forbi stasjoner som så like ut.

Samme høyblokker, samme mennesker på vei hjem, på vei bort.

Hallunda, Alby, Fittja, Masmo, Vårby gård, Vårberg, Skärholmen. Tolv og et halvt minutt.

De gikk ut, gikk gjennom et kjøpesenter som for hver oppussing hadde blitt mer lik en overbygd gågate, men med mindre liv, den blanke rulletrappens vegger av glass ned mot tre tusen parkeringsplasser. De søkte seg lengst bort – nye skilter og nye farger, men det luktet likt, fukt og eksos.

Han ba om Adidas-bagen og valgte en Mercedes. En litt eldre modell. Det var de som var enklest.

Han startet stoppeklokken på mobiltelefonen 00.00 og la seg ned med ryggen mot den skitne asfalten, skjøv med bøyde bein overkroppen bakover og inn under bilen, armene høyt over hodet 00.05 i det trange rommet under grillen, lette etter den røde kabelen som var tynn og tydelig og koblet til bilhornet. Han pleide å bruke en tynn frisørsaks når han klipte av den røde plasten, ålte seg ut og reiste seg opp, den nyslipte spissen på et skrujern i låsen på bensinlokket 00.11 og en skiftenøkkel rundt håndtaket på skrujernet, han vred om, kunne nesten høre hvordan lufttrykket sank, og alle dører ble låst opp samtidig.

21

Han kikket mot utgangen, løftet en arm og fikk en løftet arm tilbake. Hun sto der, hun var pålitelig, og de var fortsatt alene.

Han satte seg i det skinntrukne førersetet og tok fram 00.15 en bladføler fra bagen, lot den hvile over flammen fra lighteren, førte den så inn i tenningen, og vred, vred, vred, varmet opp igjen, vred igjen, smeltet hurtig ned 00.24 de små skarpe tappene som skulle huke fast, selve låsefunksjonen.

Hun løftet armen.

Stemmer.

Skritt.

Han kjente med 00.28 spissen av en kulepenn i tenningen, ikke noe som grep tak nå, tok fram en annen bilnøkkel, hvilken som helst av de som lå i bunnen av bagen, uten plasttupper startet hver eneste eldre Mercedes umiddelbart – og sjekket stoppeklokken igjen, 00.32.

De snakket ikke mye. De gjorde aldri det.

Han hadde jo ikke noe å si til henne.

Gabriel kjørte ut av kjøpesenterets store parkeringsgarasje for besøkende, sakte forbi Stockholms søndre forsteder i midtre fil – sentrum kunne skimtes der borte – og han økte farten i filen til venstre, de skulle jo fortsette nordover, drøyt førti kilometer til. De pleide å stoppe foran det firkantede glasskapet med luft og vann på Shell-stasjonen ved Täby-avkjøringen. Wanda pleide å gå inn på det skitne toalettet på baksiden for å forberede besøket, og han pleide å gå inn i butikken og ta sine to Cola ut av kjøleskapet og stirre på kvinnen ved kassen som så bort når han gikk ut, som aldri sa noe, som hadde sett sånne som ham, så mange varianter av sånne som ham, et arrogant og overlegent blikk det ikke lenger var verdt risikoen å møte og kreve svar av for hender med brus til atten kroner flasken.

Han satt i førersetet av bilen, radioen på fullt volum og en halv boks med Cola på dashbordet, da hun etter tjue minutter kom tilbake fra toalettet. Han forsøkte alltid å se hvordan hun gikk, om hun beveget seg normalt, så etter om hun var skitten på ryggen fra det harde gulvet, det skulle jo ikke synes.

De forlot den store veien, og allerede ved avkjørselen mot Aspsås 22

kunne man skimte kirken, tettstedet, fengselet. Kriminalomsorgsanstaltens nesten øde parkeringsplass. Han stanset alltid lengst unna, like ved den høye muren.

Han var atten år. Hun var sytten.

De fant ikke fram til særlig mange steder, reiste sjelden særlig langt, men her, hit, det var så selvsagt.

Hun rettet på jeansen, genseren, lette etter speilet som ikke fantes bak solskjermen, snudde på sidespeilet på døren og smilte mot det, gikk deretter mot grå betong mens han kjørte mot kirken som raget opp et par kilometer unna – han skulle vente der ved den velpleide grusstien foran rader av gravsteiner på kirkegården til hun var ferdig.

Porten i muren, ringeklokken ved håndtaket, hun snudde seg mot kameraet og mikrofonen.

– Ja?

Den spraket, slik alle høyttalere ved alle fengselsporter spraket.

– Besøk.

– Hvem?

–Leon Jensen.

Noen i blå i uniform med omstendelige hender som kontrollerte en liste over forhåndsvarslede besøk.

– Og hvem er du?

– Wanda.

– Ja?

– Wanda Svensson.

Hun frøs.

Vindstille, sterk sol mot tykk betong, hun svettet og frøs.

Det klikket. Døren var åpen.

Langsomme skritt fram til sentralvakten og vindusluken og uniformen med hendene som så på henne.

– Legitimasjon.

Det var visst kaldere. Hun frøs mer, skalv.

– Har du vært her før?

– Ja. – Da vet du, gå inn dit. Ta av deg der.

23

Et innestengt rom.

Et eneste vindu, med gitter.

Muren der borte, innefra.

En, to, tre, fire tikroninger, begge mobiltelefonene og nøkkelknippene inn i et av de små skapene. Hun låste, gikk sakte mot den grå buen, gjennom den, klemte nøkkelen til oppbevaringsboksen i hånden.

Den monotone gjennomtrengende lyden rundt henne, i henne.

Du må høres.

To uniformer tok et skritt fram, kontrollerte en rød lampe som blinket omtrent midt på oversiden av buen, den som betød midjehøyde.

– Lommene.

Frøs, svettet, frøs.

Hun lot som om hun lette i lommene, baklommene, holdt fortsatt nøkkelen til oppbevaringsboksen hardt i hånden og gikk så gjennom sikkerhetsbuen igjen, den gjennomtrengende lyden igjen.

Leons ordre.

Du må kontrolleres.

– Fortsatt i midjehøyde.

En av uniformene plasserte ut to krakker med en halvmeters mellomrom, den andre strakte fram en lang pinne av plast, hun skulle gå opp, hun skulle stå stille på den med beina fra hverandre mens plastpinnen gikk langs hoftene, utsiden av lårene, innsiden av lårene.

– Beltet.

Hun tok det av seg og la det i plastkurven.

– Å … unnskyld.

Hånden høyt i luften og nøkkelen som lå der, som om hun hadde glemt den, hun så på dem og smilte svakt, og de så på henne til hun la den ved siden av beltet i plastkurven.

– Gå igjen.

Brystet, et lite punkt en anelse til venstre, akkurat der, det gjorde så vondt.

Hun var sikker på at de så hvordan hun skalv.

24

Hun gikk igjen.

Men bare det.

Intet pip, ingen annen lyd.

Denne gangen, ikke mer, du må høres, du må kontrolleres.

Hun ventet mens uniformen som hadde stått aller lengst borte, lot hunden sin lukte ferdig på beltet, fikk det så tilbake og trakk det gjennom hempene i jeansen, forsøkte å møte blikket deres og skyndte seg over betongen mot besøksrommet som lå i midten og var litt lysere enn de andre.

De låste døren fra utsiden.

Hun hadde sittet på denne stolen tidligere. Hun så seg rundt.

Det var ikke et snilt rom.

Hun pleide å gjøre det, dele inn rom og leiligheter og hus i snille eller slemme. Dette, det var slemt. Sengen med plast under lakenet og som ingen noen gang skulle sove i. Vasken med det gulnede porselenet og kranen som bare hadde kaldtvann. Vinduet med gitter og utsikt over stripen av gress som førte sammen en sju meter høy mur med umalte administrasjonsbygninger.

Hun frøs ikke like mye lenger, svettet knapt i det hele tatt.

Hun vasket hendene og tørket dem med papir fra dorullen på sengegavlen. Hun så mot speilet, smilte som hun alltid gjorde, lillebroren hennes hadde kalt den speilminen, kontrollerte leppene, øyenbrynene, håret.

En metalldør i et fengsel har kraftige låser som har en helt særegen lyd. Når noen åpner, er det som om det knepper, først lavt, så høyere.

– En time.

Han kom inn.

– Vi henter først deg og så henne. OK? De to vaktene som hadde flyttet seg foran og bak ham, stanset i døråpningen, nikket mot henne og ventet til hun nikket tilbake, de kunne gå, de kunne låse igjen.

Han pekte på sengen. Hun satte seg, han pekte igjen, hun la seg ned på rygg, puta var hard, og plasten skrapte mot nakken når lakenet gled bort.

25

Han så på henne.

Hun visste hvordan hun skulle ligge da hendene hans kneppet opp beltet, trakk ned glidelåsen, dro av henne buksene.

Leons hånd mot huden hennes, over kneet, låret, den førte trusekanten til siden, fikk henne til å skille mer på beina, pekefingeren og tommelen hans mot kjønnsleppene hennes.

–––––––– Utenpå.

– Slapp av.

Inni.

–––––––– Han tok tak i den, holdt i den, trakk den ut.

En plastpose, vanskelig å se gjennom.

Han veide den i hånden.

To hundre gram.

LEON SMILTE til henne, med den glatte og glinsende plastposen i hånden. Ikke så mye, men kanskje tilstrekkelig til at også hun skulle våge å smile til ham.

– Du skal hit igjen. Tilbake om fjorten dager.

Om han var fornøyd, om hun hadde vært flink – hun pustet forsiktig, nølte, pustet igjen. Og smilte.

– Da skal du stappe inn. Du stapper inn igjen, men dumper før du kommer. Du skal lukte. Men være tom.

De sto nær hverandre.

Han var ikke særlig mye høyere enn det hun var.

Hun burde ikke ha smilt.

Leons stemme, høy igjen.

– Skjønner du, hore?

Bevegelsene hans, opphissede.

– Du smiler så stygt, hore, du skal lukte, men være tom, skjønner du ?

Pusten hans. Hun nikket.

– Jeg skjønner.

Han så på henne. Jeg skjønner. Du skjønner ikke en dritt.

Han hadde i løpet av hele uken vært påpasselig med å fortelle at han skulle få besøk, hvem som skulle besøke, når hun skulle komme på besøk igjen.

To hundre gram.

27

Hver eneste vakt på hele avdelingen i D-huset kom om et par dager til å vite at det hadde kommet inn nytt og sterkt til D1 venstre, og de ville alle tippe at det var blitt gjort på denne måten.

Han så på henne til hun vendte blikket bort, og la så hånden på sin egen mage, kjente på den, det presset mest på sidene.

Han hadde tatt åtte kondomer ut av en av de pakkene som alltid lå ved siden av dorullene på sengegavlen, og fylt hver og en av dem med tjuefem gram og svelget dem med kaldt vann fra kranen på den gulaktige håndvasken, og om en stund skulle han spy, i en annen vask, i en annen celle.

– Reza. Österåker. Ett hundre gram.

– Uros.

Storboda-anstalten. Ett hundre gram.

– Du skal dit, nå.

Aspsås, Österåker, Storboda.

Ett besøk i tre fengsel annenhver uke.

– Jeg skal dit nå.

– De har bøter. Begge to. Fem tusen spenn.

– Fem tusen?

– Ja. Du gir dem først det de skal ha. Så forteller du at de har bøter. Skjønner du, hore?

– Jeg skjønner.

Leon gikk fram til metallskiven på veggen mellom dørkarmen og speilet, fingret lett på den røde knappen uten å trykke.

– Og Gabriel?

– Ja? – Rapporten hans.

Han sto fortsatt nær, pusten hans var like varm.

– Kidsa har solgt alt sammen. Nitti tusen. Det kommer mer fra Södertälje og kanskje fra Märsta.

Den lave stemmen hennes, som om hun ramset opp noe hun hadde lært seg utenat, det var viktig at hun husket riktig.

– Tolv villaer i Salem og Tullinge. Hundre og førtiseks tusen.

To inndrivninger i Vasastan. Femtifem tusen. To store tønner med 28

bensin på Shell i Alby. Ni tusen. I morgen, tror jeg, en dataforretning.

Han nikket. Hun visste ikke om det var bra. Hun håpet det.

– Og … en ting til. Det var viktig.

– Jaha?

– Gabriel sa at det var viktig at jeg sa at en av telefonene deres er avlyttet.

Leon hadde holdt hånden rett ved den røde knappen, nå slapp han den ned, så på henne.

– Hvilken?

– Han sa … Gabriel, han sa …

– Hvilken, hore?

– Han sa … den du deler med Mihailovic.

Hun hadde husket det. Hun lukket øynene nå. Øynene hans, hun likte dem ikke.

– Og du er sikker, hore, du er sikker på at det var det han sa?

– Ja. Hun ville ikke bli stående der. Ansiktet hans – det spente seg når han i stedet for å slå, vendte det mot metallskiven på veggen mellom dørkarmen og speilet, når han lente seg fram mot mikrofonen og trykte på den røde knappen.

– Vi er ferdige her.

Sprakingen igjen.

– Sentralvakten.

– Jensen. Vi er ferdige her.

– Fem minutter.

Han hadde problemer med å stå stille, han pustet kraftigere, og stemmen var høyere.

– Du bor der?

– Hvor?

– Der. Hver gang når de var ferdige, når de sto der og ventet, de samme spørsmålene.

– Ja. 29

– På rommet hans?

– Ja. – Hele tiden?

– Ja. Han sto så nære. Hun var redd.

– Jeg flyttet hit. Du flyttet dit.

Hun ble værende i rommet da han gikk, en fengselsbetjent foran ham og en fengselsbetjent bak ham, nedover spiraltrappen, inn i kulverten. De stanset ved det første rommet på høyre side. Han måtte være naken når fingre med plasthansker ble ført gjennom håret hans og under armene hans og mot endetarmen hans når han bøyde seg fram. Jeg skal drepe dem alle sammen. En ny runde med klærne, og de fortsatte lenger inn i den rette og brede kulverten noen meter under fengselsgården, gjennom de låste dørene med de små kameraene som beveget seg når man nærmet seg dem, gangen mot D-huset, en trapp opp, avdelingen til venstre.

–––––––– Han hadde latt være å spise i løpet av dagen, og mens fangevokterne forberedte innlåsingen for kvelden, hadde han tømt seg i en av vaskene i dusjrommet, delt ut den første avdelingsdosen og senere i cellen brukket i stykker tre togramskapsler over kaffekoppen, rørt lenge i det grumsete vannet med lillefingeren og drukket opp før pulveret ble helt oppløst. Til slutt skylte han ned med enda mer vann for å slippe kontakt mot tunge og svelg. Han skulle dele ut resten neste morgen, det skulle ikke koste noe i det hele tatt denne gangen, og hver fange i avdelingskorridoren skulle i løpet av noen døgn ta for mye og for lenge.

Denne gangen, du skal høres, du skal kontrolleres.

Han så ut gjennom vinduet.

Du skal hit igjen. Tilbake om fjorten dager.

Det var allerede lyst ute.

Da skal du stappe inn igjen. Men dumpe før du kommer. Du skal lukte, og de skal stå der med sine hunder, leger og undertegnede 30

papirer fra politiadvokaten. Du skal kontrolleres. Du skal undersøkes. Men være tom.

Det hadde vært grålysning, det var nok morgen nå.

Leon hadde allerede da celledøren ble låst, skrudd på lampen som manglet skjerm og ga et hardt hvitt lys, men som alltid skulle lyse hele natten. Han hadde sittet ved det enkle trebordet som i hver celle var vendt mot vinduet og muren, lagt fram tynne filtpenner og lyse A4-ark – ordentlig brevark som kunne kjøpes i fengselskiosken med smale blå streker som markerte hver linje – for å begynne å skrive og Kjærlighet bror! etter to jævla ord – kastet pennene i veggen, reist og ropt jeg skal drepe dem alle sammen mot gittervinduet og metalldøren og Savner deg så fuckings mye. igjen skreket jeg skal drepe dem alle sammen mot veggene og taket og gulvet og sengen og klesskapet og bordet og stolen og Men håper alt er bra med deg bror. Aspsås er bare soft. Og bror Alex hilser med kjærlighet og respekt. han hadde like etter midnatt tatt ytterligere fire g, og det hadde blitt vanskelig å føre den svarte filtpennen framover, som om hodet ikke lenger fikk tak i tankene som løp rundt så fort, og som når de stanset opp en liten stund, ikke kunne holdes tilbake særlig lenge. Han hadde lest gjennom de elleve sidene.

Det er natt, ja, og det er sommer. Jeg teller til 4 inne og 4 ute. Og vi kan ikke krige sammen, men snart bror.

31

og innsett at det som virket så bra da han skrev om mørke og lys og forskjellen mellom en mur som var sju meter og en som var gjennomsiktig, egentlig bare var dritt, og Bror, du vet at jeg tar den riktige avgjørelsen for familien. Nå begraves RW og GS. Nå bevæpnet og sluttet orden. da den første rusen hadde glidd av sted, hadde han skrevet igjen, talt på fingrene, tjuesju dager, det skulle fortsette da, de skulle fortsette da.

Elleve sider.

Leon slapp pennen og reiste seg, så på lampen over sengen og slukket den, aldri før det var lyst ute.

Der ute bak gitteret, allerede sol, det var en vakker dag.

Første etasje i D-huset.

D1 venstre.

Celle 2.

Han så nesten hele fengselsgården herfra, den sprukne asfalten, de små firkantene av brunt gress, så muren, kanskje seksti meter unna, så grå, så tung. Han visste at han burde hate den, at det var viktig. Men han hadde aldri gjort det. Ikke da for lenge siden da den hadde vært mer som et gjerde, ikke senere da den ble til et stengsel med store ruller av piggtråd lengst opp, selv ikke da den første av betong som var tre meter høy, begynte å vokse til denne som var sju. Han hadde forsøkt å hate dem, spytte på dem, men det var som om de bare sto der og beskyttet, bevoktet, holdt rundt.

Leon klatret opp på det vaklende bordet, så over kanten på muren mot en sol som traff et kirkespir langt der borte, og tretopper som beveget seg sakte, nesten nølende, og det fullstendig hvite som antagelig var skyer på den blå himmelen. Gabriel, kjærlighet bror, hadde stått på den andre siden i går, på den velpleide grusstien foran porten til kirkegården der de alltid ventet i bilens førersete mens hora som skulle ta inn, forsøkte å smile mot fangevokternes hender.

Hans første bror. Den eneste han stolte på. Den eneste han trengte.

32

De hadde hilst på hverandre en morgen i tredje klasse, Gabriel hadde sittet ganske langt fram i klasserommet med alle sine stikksår og kraterstore hull mot venene, ni år og narkoman – kroppen fanget i et hus som hadde brent ned. Leon hadde aldri forstått hvordan, eller om det var Gabriel som aldri forklarte – og hvite frakker hadde behandlet huden som skrek, med morfin i nesten åtte måneder, og da han forlot det store sykehuset, hadde han fortsatt å hente resept og fortsatt å injisere. Senere, da huden ikke skrek like mye, hjalp de hverandre med å selge det Gabriel ikke trengte lenger, høsten da de begynte på ungdomsskolen, hadde de sammen dekket en tredjedel av Råby og lagt til amfetamin, de hadde tjent mer på det.

Han forlot utsikten og bordet og la seg ned i sengen. Taket var gult og gikk over i hvitt ved klesskapet og grått ved vasken og døren.

Han svelget, harket, samlet forsiktig inn spytt med tungen, smurte med langsomme bevegelser inn stedene hvor han kom til, de sved, de store blemmene som fylte oversiden av tungen, og de som var litt mindre langt nede i svelget, han hadde forsøkt å helle i seg amfetaminvannet uten å komme nær, men hadde ikke lyktes særlig godt, blemmene rev, og de skulle fortsette å rive enda et døgn, kanskje to.

Skramling i metall. Metalldøren beveget seg. Klokka var sju.

– God morgen.

Hun lente seg fram, kikket inn, søkte blikket hans.

Han svarte ikke.

– God morgen.

Den kvinnelige vakten kom ikke til å gi seg, og han løftet hånden, markerte at han hadde hørt, og at han levde, det var jo det hun ville vite. Men blemmene – han ville snakke så lite som mulig.

Leon reiste seg, brevet på bordet.

Bror TUNGT bevæpnet og VELDIG sluttet orden!!!

Vi bærer vårt navn med 200 % kjærlighet stålthet broderskap plikt fellesskap heder.

33

Han snudde de elleve sidene opp ned og fant fram et par nye bukser fra haugen under stolen og et håndkle fra hyllen i det smale klesskapet. Han forlot den sju kvadratmeter store cellen og spaserte gjennom en korridor som var i ferd med å våkne, forbi åtte åpne celledører på hver side, forbi tv-kroken, biljardbordet, kjøkkenet og stoppet like før akvariet, vaktenes rom med vindu. Han stirret på vakthora som åpnet døren hans for å avkreve et god morgen, og hun stirret tilbake, og han jukket, og hun burde se bort eller ned, men fortsatte å møte blikket hans, og han valgte den grå døren med det duggete vinduet, gikk inn i dusjrommet, og den i midten hadde vann som var hett mot huden og brente halsen, skuldrene, brystet. Han var lett og tung da den bleke og høye Alex kom inn, og Leon nikket mot ham – nitten og nesten pålitelig. Ingen av dem snakket, tungene og svelgene deres var like såre, og Leon kastet et blikk på pikken – Alex skrev ikke brev når han brukte, han runket, trøtte pupiller som hadde vært åpne hele natten, og rødflammet forhud som hang skrukkete, den skjelvende hånden hadde holdt rundt den, dratt i den uavbrutt. De hadde møtt hverandre første gangen på ungdomshjemmet i Örkelljunga, en slipt slåsshanske hadde blitt tre runde merker over høyre bryst som fortsatt syntes tydelig, den jævelen hadde vært så nærgående. Noen år senere på Bärby-anstalten, ganske høyt oppe på venstre skulder og hele veien ned til hoften, et arr som var avlangt og hadde lysere kanter, Alex hadde forsøkt igjen, og Leon hadde holdt ham i venstre arm mens han hadde trukket ham over asfalten i luftegården.

Det hete vannet – han lukket øynene.

Metalldøren jamret da den eldre kom inn, sikkert tretti eller førti, noen sa til og med femti, det var alltid vanskelig å vurdere når kjemien brøt årene ned. Han var så mager og beveget seg framover med en vaggende gange og et ansikt som trakk seg sammen når øyet ville ned og øyebrynet opp, flere tenner var borte, en sånn en som satt ti måneder om gangen for et mislykket ran med brødkniv og uten maske i videobutikken eller 7-Eleven, det som lå nærmest.

De siste skrittene nesten slepende mot dusjen lengst inne, armenes folder med store hull som lignet de Gabriel hadde hatt, men som 34

fortsatte ned på håndbakene og opp på halsen, kanylespisser som hadde skåret i stykker de samme venene, tomrom som hadde blitt til brusk, og som for hver gang hadde krevd enda litt hardere press for å bli tvunget vekk. Leon så på ham, denne slepende gangen, han visste at fotsålene var på samme måte, at det var derfor han gikk slik, han brukte bare fremre fotblad.

Leon nikket mot Alex, og de forlot det varme vannet samtidig, og den gamle jævelen rakk akkurat å snu seg, den nakne kroppen nesten gjennomsiktig, leppene litt adskilt. Leon holdt hånden åpen, og kraften var stor da den traff det ene kinnet, mannen sank sammen, lå stille på gulvet, fingertupper over hevelsen, og leppene langt mer adskilt.

– Hva smiler du av, din jævel?

– Jeg … smiler ikke.

– Jo, du smiler.

Hånden igjen, samme kraft, det andre kinnet.

– Slutt å smile, for helvete.

Det var flere som Knarkerjævelen, som smilte hver gang de avsluttet en setning, anstrengt, som et ritual, kanskje av usikkerhet, kanskje av frykt, de fleste visste ikke om det engang, bare sto der og smilte og ville bli likt.

Han hatet sånne smil.

– Når er du ferdig?

Smilet enda bredere, den ødelagte kroppen beveget seg urolig mens vannet fortsatte å renne på den, rykningene mellom øye og kinn og øye og panne kom oftere, kraftigere. Leon tok tak i det viltvoksende håret hans og holdt det hardt, det eneste som fantes om man skulle trekke opp en våt og naken mann med en våt og naken hånd.

– Jeg sa når er du ferdig, Knarkerjævel?

Smilet.

Rykningene ved kinnet.

Kroppen som forsøkte å gjemme seg.

– Snart. Snart. G-ene mine?

Leons fingre hardere rundt det lange, viltvoksende.

35

– Snart?

– Jeg har alt, for faen! Unntatt fargen. Og jeg vil ha mine ti g.

Den andre hånden mot den magre skulderen, en tommel og pekefinger rundt det tydelige kragebeinet.

Knarkerjævelen skrek, slik de pleide å gjøre.

– Snart?

– I dag. I dag, for faen! Etter lunsj. En vakt som …

Fingrene og kragebeinet, inn, rundt, igjen.

– Jeg driter i hvem. Den er ferdig. Eller hva? Den er ferdig når jeg kommer til deg i morgen?

Han dyttet den lette kroppen foran seg, presset den mot flisveggen til den begynte å blø og det jævla smilet forsvant.

tjuefem dager igjen

ETTERMIDDAG. Han var sikker på det.

Solen trengte inn lenger gjennom glipen mellom det røde og gule og hvite pleddet og vinduskarmen, han tippet den var mellom halv tre og tre, kanskje halv fire. Han hadde våknet av hundens illeluktende tunge mot kinnet og halsen, han likte den ikke, hvit og svart og mye tyngre enn den så ut til. Det hadde skjedd at han hadde tatt tak i den og forsøkt å løfte den bort og hver gang glemt hvordan halvmeterlange kropper kunne bli til stein som nektet å forlate gulvet.

Gabriel dyttet bort tungen og snuten, det hugget til i skulderen, såret hadde i løpet av natten blitt til en bred og hoven strek over de gamle arrene – et vindu på baksiden av butikken, som til tross for to steiner og et langt jernrør hadde etterlatt skarpe armer av glass som var vanskelige å se i den svake belysningen, og som hadde strukket seg mot kropper som forsøkte å passere. Han hadde på vei til varehyllene krøpet sammen og gjort seg liten, men satt seg fast og først etter tre forsøk kommet seg løs. De hadde sittet på kjøkkenet etterpå, Jon hadde holdt lighteren mot den korte nålen og varmet den til den glødet, og etterpå dynket både den og såret i finsk vodka, han hadde sydd med tynn nylontråd som passerte elleve ganger gjennom hud som allerede var delvis død. Gabriel kjente forsiktig på flengen som hadde blødd ferdig, og førte armen opp og 39

ned, smerten slapp noe med de langsomme bevegelsene og etterlot en murrende, taus verking.

Wanda sov fortsatt.

Han gjespet, satte seg opp på sengekanten, så på hennes nakne rygg og rumpe og lår, han stivnet og Ja akkurat bror. Hora di. Det virker jo som om hun har godt med plass på ALLE måter hahaha bror. lukket øynene, ventet til den roet seg ned, så på klokken, nesten tre, bare en halvtime igjen. Den hvite tuben. Han smurte raskt inn huden hele veien opp til halsen. Klærne lå på det røde teppet som var så tykt og mykt, hettegenseren mørkebrun av inntørket blod på høyre skulder og et stykke ned på ryggen, han tok den opp og trakk den over hodet og skrapte det bort med neglen der han kom til, fant ikke buksene og ikke den ene sokken, to par joggebukser og bare føtter i joggeskoene. Ørene hennes. Han lente seg fram, fingertuppene forsiktig mot myk hud og ørepynt som var to kors og hadde en liten diamant i midten. Guldfynd på Kungsgatan. Han hadde tømt søppelsekken på gulvet, og hun hadde fått velge to ting før de solgte videre til kineserne på Odenplan – ett hundre og nittifire tusen for et utstillingsvindu og fem montre. Hun hadde valgt ørepynten og en ring som hadde en rød perle og var for stor, men som passet om hun hadde den på ved knoken på langfingeren.

Han så på den nakne kroppen hennes, hun beveget seg urolig da han åpnet døren, sa noe han ikke oppfattet, og snudde seg igjen.

Store Ali lå i sofaen i stuen, flengen i pannen etter at han hadde viklet jakken rundt hånden, slått i stykker vinduet og strukket seg inn i glasshullet for å nå låsen på butikkdøren, var nå en rett og mørk strek fra det ene øyebrynet til hårfestet. Gabriel ristet hardt i de sovende skuldrene hans, klasket til Jons føtter i den andre enden av sofaen, og deretter satte han en knyttneve

40

i brystet på Javad Hangaround som satt i lenestolen med åpen munn.

Den røde eller kanskje oransje ytterdøren var ulåst, dette var Råby, ingen ville noen gang gå inn i leiligheten deres uten tillatelse.

Luft som var ettermiddagsvarm og helt uten lukt når den liksom pakket seg sammen mellom svalgangens betongvegg og rekkverk, inn i porten og heisen ned til kjelleretasjen og metalldøren, den grove nøkkelen i låsen. De gikk inn i garasjen som var gravd ut under asfalten og de sju etasjer høye husene som var Råby Allé 1 til Råby Allé 214, forbi rekken med biler, ned gjennom vindeltrappen til neste etasje og de to blanke som sto lengst bort, den som var sølvfarget, og den som var helt svart. Gabriel fortsatte mens de andre stanset, ventet, betraktet, han beveget seg i en langsom runde rundt dem, en om gangen. Mercedes CLK 500, kabriolet, åtte sylindre, ingen riper, ingen skader, Audi R8, firehjulsdrift, seks gir, han åpnet fordøren, tre hundre og seks hestekrefter, startet, lyttet, fire hundre og tjue hestekrefter, kontrollerte bagasjeluken, dekkene, lyktene, felgene. To parkeringsplasser lenger bort sto utleiehengeren fra OKQ8. Han så seg rundt, låste opp to hengelåser og løftet av det beskyttende plastlokket. Tolv små, hvite pappesker med bilder av bærbare datamaskiner på sidene og to betydelig større for skjermer av størrelse femti tommer og fire gule og avlange med noe som så ut som høyttalere.

Gabriel regnet, ett hundre og tjue tusen, en fjerdedel om han solgte det til han i Tumba.

Han kjente på skulderen, den tynne nylontråden strammet – elleve sting og Store Alis panne og tretti tusen, det hadde ikke vært verdt det.

De gikk mot skyvedøren, som lydløst gled opp og markerte slutten på det underjordiske betongrommet, fortsatte over torget mot T-banen, forbi stasjonsverten og sperrevakten som så bort og ned da fire uten billett gikk rett gjennom og opp trappene og inn på 15.25-toget mot Norsborg, neste stasjon, endestasjonen.

41

De gikk ut, røykte, ventet.

Ti døde minutter mens en kortvokst mann i uniform spaserte langs åtte vogner for å bytte fra førerplassen i ene enden av toget til den andre og reisen tilbake via den røde linjens søndre forsteder til holdeplassen i sentrale og nordre Stockholm. Gabriel sto på perrongen utenfor en av midtvognene da føreren passerte, den håndrullede fortsatt mellom fingrene mens Jon, Store Ali og Javad Hangaround gikk inn og ut gjennom åpne vogndører, kontrollerte hvem som satt hvor, forklarte for de som hadde valgt feil plass, hvor lang tid de hadde på seg til å flytte til en annen.

De søkte så blikket hans, rakte tommelen opp og forsvant inn i hver sin vogn.

Han ble stående. Ventet.

Straks, der, der, han hørte raske skritt i trappene og over perrongen, jeans, dressjakke, tjuefem, en sånn som syntes idet han satte seg ganske langt bak i den nå tomme vognen.

Gabriel gikk inn.

Ett minutt mellom Norsborg stasjon og Råby stasjon.

Rikelig med tid, de hadde gjort det mange ganger før.

Kjærlighet respekt stålthet broderskap plikt fellesskap heder. Glem ikke det bror.

Dørene gled igjen, toget begynte å rulle, han på den ene siden av setet langt bak i vognen, Dressjakken på den andre, de satt rett overfor hverandre og så på en som så tilbake. Gabriel tok av seg hettegenseren, trakk luftevinduet ned og deretter opp igjen med genseren mellom. Det store fjellet laget nå skygge på den ene siden, det grå stoffet på den andre.

42

Den nye GS skal fra og med nå ledes av Kommandoen.

Kommandoen skal fra og med nå bestå av 2 stk.

Han som satt rett overfor, tok ut to plastposer, hvite med ICA-logo, fra dressjakkens innerlommer, og plasserte dem på et ledig sete. Gabriel la hånden på tynn plast rundt metall som var hard og kantet, og han løftet dem og veide dem med forsiktige bevegelser inn mot kroppen. Lahti. De inneholdt det de skulle inneholde. Glock. Han løftet hånden og så hvordan Store Ali i vognen foran, og Jon i vognen etter, åpnet kupédørene med sine firkantnøkler og skyndte seg inn for å ta imot hver sin plastpose, og så tilbake gjennom samme dører.

Bare 2 stykker bror!! TUNGT bevæpnet VELDIG sluttet orden!!

Ett minutt. Rikelig med tid. Da T-banetoget stoppet på Råby stasjon, forlot de hver sin vogn og gikk mot utgangen og et tomt sentrum med et underlig lys fra avlange lysstoffrør. De passerte to nedlagte butikker og ventet mens en liten fyr reiste seg fra benken et stykke bort, gullkjedet rundt halsen og håret bakoverkjemmet. Han søkte Gabriels blikk – det er jeg som er Eddie – og fikk et blikk tilbake. Det var nok, han strakte seg, merket fra en ring på kinnet var fortsatt tydelig. Han tok imot en plastpose med ICA-logo og bar den til matbutikken og skapene rett innenfor inngangen der man kunne legge på en femmer og plassere vesken mens man handlet. De så hvordan gutten la på mynter og la inn posen og låste, og Gabriel visste at han var perfekt – tolv år, ulovlig våpenbesittelse, under den kriminelle lavalder.

43

Vi er ikke president, visepresident, prospect. Vi er befal, soldat, menig.

Det var sol nesten overalt da fire gutter, tenåringer, unge menn, forlot et tomt kjøpesenter og gikk gjennom en sommer som nok var en anelse varmere enn den forrige. Råby var ikke et vakkert sted for folk som ikke hørte til, og på sånne dager, når det sterke skinnet skrellet vekk den siste hinnen av farge fra høye bygninger og gårder av asfalt, fremsto det på samme måte også for Gabriel, Jon, Store Ali og Javad Hangaround. Et grått, luktløst sted. Ingen av dem sa noe særlig siden det ikke var noe å si. Den elektroniske døren til parkeringsgarasjen gled opp like lydløst som den hadde gjort en halvtime tidligere, og de gikk inn i det svale mørket som ble et hulrom under hele Råby Allé – utgangen i midten av garasjen, trappen som hadde nummer 34, og heisen til fjerde etasje, døren ved søppelsjakten.

Hun så ut til å være trettifem, mørkt hår som var blitt farget enda mørkere da grå striper hadde sprengt seg frem over tid, et ganske vakkert, men blekt ansikt, en munn som ikke orket å smile, og øyne som var eldre enn henne selv.

– Du skal ha denne.

Hun så på den andre hvite plastposen med ICA-logo som nettopp hadde ligget på et tomt togsete.

Hun svarte ikke.

Hun trakk hardt i døren, men foten hans var i veien, det gikk ikke å lukke den når han som var høy og litt kraftig og ble kalt Store Ali, hindret henne.

– Fem hundre spenn om dagen. Du skal ha den i tjuefem. Til han kommer og henter den.

– Dra til helvete!

Befalet har makten. Befalet bestemmer oppdrag.

Soldater og menig kan aldri nekte.

44

Hun presset den ene hånden mot skulderen hans og trakk i døren med den andre.

Han ble stående.

Hun så på dem som sto et halvt skritt bak, samme klær, samme jævla vinkel på nakken da de stirret på henne.

Hun møtte Gabriels blikk. Han ville se bort. Han gjorde det.

En fuckings ordre nektes ikke.

– Gabriel?

Det var ikke lenge, men han så mot gulvet akkurat i det øyeblikket, noe som ga henne flere ord, høyere ord.

– Gabriel? Du? Han der, se til …

Nektes ikke! Ellers blir det avstraffelse.

Så var øyeblikket borte, han så opp, møtte blikket hennes, han kom ikke til å unnvike det lenger.

– Du skal oppbevare denne, hore, fordi vi vil at du skal oppbevare den.

Hun tok et skritt fram, han flyttet seg ikke, den åpne hånden hennes traff kinnet.

– Du truer ikke meg.

De sto rett overfor hverandre og så inn i øyne som ikke blunket, og de både kjente hverandre og kjente hverandre ikke i det hele tatt.

Hun hadde truffet kinnet hans.

Han var ikke helt sikker på hvorfor den skulle oppbevares akkurat hos henne, Leon hadde vel fortsatt sin grunner, men han hadde ikke beveget seg, ikke sett bort, ikke svart.

– Du truer ikke meg, Gabriel, du …

– Oppbevar den.

Han tok tak i armen hennes og trakk i den, ikke hardt, men tilstrekkelig til at hun måtte flytte seg slik at Store Ali kunne gå inn i leiligheten hennes og legge en hvit plastpose på hattehyllen hennes.

45

HAN STO, som han pleide å gjøre, ved vinduet ved skrivebordet og gjestestolene og fotografiet av en datter som hadde flyttet hjemmefra, og som han aldri traff. Hvis han strakte seg, kunne han se både den øverste etasjen og en liten del av et av soverommene i huset han hadde bodd i størstedelen av livet sitt. Lennart Oscarsson tilbrakte sine dager i to verdener som var adskilt av to minutters rask gange, og han hadde aldri lett etter et annet sted. Tettstedet Aspsås med de hvite, lave eneboligene i kjede og de røde, litt høyere rekkehusene og de store villaene nærmest skogen, hadde to tusen seks hundre og førtisju innbyggere, og Aspsås fengsel, med tolv betongbygninger i tre etasjer innenfor et gjerde, innenfor en mur, innenfor to yttergjerder, hadde to hundre og nittien. Det føltes som om han hadde snakket med hvert eneste ansikt der ute. Han våknet fortsatt hver morgen til vissheten om at han var en av dem som heller var stor i en liten verden enn liten i en stor.

Glasset i vinduet skinte, han flyttet på seg for bedre å kunne se de som satt der nede i solen og ventet, klyngene av dømte, innelåste i dager, måneder, år. De som aldri tenkte tid, ikke tillot seg det, som visste at han eller hun som regner på sine åndedrag i fangenskap, ikke orker å trekke pusten så mye lenger.

Denne morgenen – tre hadde dratt. Ved femtiden: fangetransport, 0342 Gorgis og 2415 Lang fra F-huset, på vei til henholdsvis Kumla 46

og Tidaholm. Ved sjutiden: løslatelse, 0221 Jacobs fra C-huset på vei til hospitset Bommen i Göteborg.

Deler av liv. Som skulle fortsette et annet sted.

Denne morgenen – tre som skulle ankomme. Fra Härnösandfengselet, seks og et halvt år, grov voldtekt, plassering A3 høyre.

Fra varetektsfengselet i Huddinge, fire og et halvt år, grovt ran, plassering F2 venstre. Fra Kumla, forflyttet på grunn av dårlig innvirkning på medinnsatte, livstid for drap, plassering disiplinæravdelingen H-huset.

Deler av liv. Som skulle fortsette her. Og som ikke skulle telle.

Han pleide å gjøre det.

Telle.

Fire og et halvt år, pluss seks og et halvt, pluss den livstidsdømte som var forventet å sitte i tjuefem. En formiddag med trettiseks nye år.

Et halvt gjennomsnittsliv som skulle lengtes bort.

Han så ut over den tørre fengselsgården igjen, betraktet dem som satt på enkle trebenker innenfor en betongmur og var så annerledes enn de som hadde sittet der da han begynte – yngre, sintere, voldsommere og mer frynsete – det som da var liv i kriminalitet som rant ut når trøttheten ble større enn kraften, kunne nå være en karriere formet etter bevisste valg: Jeg skal lykkes, jeg skal bli noen, jeg skal bli kriminell, og skjønn det: hvis det går jævlig bra, skal jeg til og med sitte i fengsel. Han hadde gått mellom rekkehuset og muren i et helt arbeidsliv, og et sted der på veien hadde han ikke sett forandringen og hadde ikke lenger noen anelse om hvordan han skulle kunne kjenne den igjen. I Aspsås hadde det vært samfunnet innenfor å lengte seg bort fra og det utenfor å lengte til. Nå var det kommet til enda ett, og han hadde aldri besøkt det fordi han ikke visste hvor det lå.

Det banket på døren.

Han ble stående, snudde seg mot det andre vinduet, det som var bredere, med utsikt over den store porten som akkurat nå gled opp, og taket på Kriminalomsorgens hvite transportbuss som nettopp kjørte inn og parkerte ved inngangen til sentralvakten.

47

Døren igjen, lenger, hardere.

Han åpnet.

– Har du tid?

– Kom inn.

En eldre mann, høy, slank, et ansikt som var vennlig, rynker som hadde levd. Martin Jacobson. Lennart Oscarsson så på en av sine få venner. Her og i samfunnet der ute. En venn han hadde vært nær ved å miste etter en gal avgjørelse ved et gisseldrama et års tid tidligere, men som hadde overlevd og søkt om omplassering til Bunkeren – større sikkerhet for personalet, to fengselsbetjenter til stede ved hvert besøk, ingen kontakt mellom utenforstående og internerte, innlåste som bare kunne omgås med andre innlåste etter loddtrekning og ikke etter eget ønske.

– Vi har et problem.

– Ja? – Han der.

Fengselsdirektøren snudde seg mot det brede vinduet igjen. En ung mann, knapt mer enn en tenåring, ble ført ut gjennom sidedøren på den hvite transportbussen.

Håndjern. Reimer rundt midjen.

Fire fengselsbetjenter foran og ved siden av og etter.

– Fra fengselet i Mariefred. Seks år og fire måneder. Omplassert etter trussel mot personal og mistenkt for å ha mishandlet to medfanger kraftig, dømt for overgrep i rettssaken.

Enda en.

Seks år og fire måneder.

En morgen med trettiseks år hadde blitt en formiddag med førtito år og fire måneder. Mer tid til å la være å telle.

– Marko Bendik. Han er på vei til meg. Men jeg kan ikke ta imot ham.

– Nei vel?

– Dømt i samme rettssak som en som allerede sitter hos oss. Grov mishandling og drapsforsøk. Og aktor forbereder ytterligere rettssaker for andre lovbrudd de begge har gjennomført sammen.

Kriminalomsorgens transportbuss hadde røde striper på hvit bak48

grunn. Den unge mannen rev seg løs et øyeblikk, slo med håndjernene på en av sidevinduene, det både hørtes og så ut til at den sprakk.

– Aldri to medgjerningsmenn samtidig. Aldri i Bunkeren.

Lennart Oscarsson nikket og satte seg ned på kontorstolen, rettet på tastaturet, lette på skjermen.

– D-huset.

Han skiftet til lesebriller, det var vanskelig å skille bokstaver og ruter fra hverandre når sollyset reflekterte hans eget ansikt på en støvete glassplate.

– D1 venstre. Celle 12. Den har vært tom siden i går.

Ett forsiktig skritt om gangen nedover vindeltrappen som forente den administrative avdelingen med mottaksrommet. Lennart Oscarsson hvilte blikket på vennens nakke til de skilte lag, Martin Jacobson fortsatte i kulverten mot Bunkeren, og Oscarsson åpnet døren og steg inn i et rom som var lyst og trangt og det første som møtte en nyankommen fange. Midt på gulvet, omgitt av fire i uniform, sto en kraftig bygd og veldig blek gutt som helt nylig hadde vært et barn. Øyne som så forbi, gjennom, over, hvor som helst, men ikke på den som strakte fram en hånd og ønsket velkommen.

– Lennart Oscarsson.

Og som ikke svarte.

– Jeg er fengselsdirektør her. Øynene som ikke så og ikke svarte, ble mindre.

– Gøy for deg.

Nyvisitert, nye klær.

Nylig et barn, nå en langtidsdømt mann.

Oscarsson vendte seg mot den fengselsbetjenten som sto nærmest, senket stemmen.

– Han skal til D-huset.

– Men det står jo …

– Jeg vet det. Det var jeg som skrev det.

Nå for tiden forflyttet han seg ikke særlig ofte gjennom kulverten, den firkantede betongkonstruksjonen som strakte seg under fengselsgården, som rette armer og bein i ulike retninger som regel49

messig delte seg og ble til låste dører og spanende kameraer, veien inn når dager ikke skulle telles, og veien ut når mindre liv gjensto.

Han kastet et blikk mot fangen som hadde levd ett eneste voksent år i frihet og nå skulle leve seks år og fire måneder innenfor en mur.

Han så ut som de andre, hatet som de andre. Han skulle straks slippes inn på avdelingen og sette seg på sengen i cellen sin og løpe rett inn i veggen av tilpasningsproblemer. Hver gang kom de fra en annen tid, de hadde begått forbrytelser og fylt venene med narkotika om natten og sovet og samlet kraft om dagen, nå skulle metalldøren de satt og stirret på, låses hver kveld klokka halv åtte og låses opp hver morgen klokka sju, de skulle våkne, stå opp, tisse, dusje og senere gå enten til verkstedet for å produsere røde klosser av tre eller til klasserommet for å lese høyt.

– Vakt på avdelingen.

Oscarsson hadde ikke rukket å åpne døren engang.

Barnet som hadde noen få minutter på seg til å rekke å forklare at han var en langtidsdømt som visste nøyaktig hvordan det foregikk, og derfor burde møtes med respekt, ropte inn i en søvnig avdeling slik som han hadde lært seg å rope, fra og med nå én av til sammen tretti unge blant eldre fanger, plassert på Aspsås’ ulike avdelinger.

Aldri flere enn det. Da vokste samholdet til gjeng. Da vokste gjeng til kraft. Og fengselsdirektøren hadde flere ganger for sent innsett øyeblikket når en gruppe, for å være en fiende og trussel, ikke lenger behøvde næring fra de utenfor som identifiserte og benevnte dem som nettopp fiende og trussel – øyeblikket når gruppen var tilstrekkelig stor og sterk til å leve av egen næring.

Lennart Oscarsson sto igjen i døråpningen, vakt på avdelingen, så den første jevnaldrende komme fram til den nye, strekke ut hånden.

– Ey. Straks enda en, og enda en.

– Ey. Det var alltid sånn. De unge kjente alltid hverandre. Det spilte ingen rolle om de kom fra Fittja eller Råby eller Södertälje eller Gävle. De kjente alltid hverandre. Hver gang en ung mann tok sine 50

første skritt i en av fengselets avdelingskorridorer, sto de andre der på rekke og hilste ham velkommen.

Lennart Oscarsson skulle nettopp til å gå da han så en av dem han ikke kunne huske navnet på, nærme seg, en ganske høy og kortklipt type, med lang straff for grove forbrytelser, og med hånden hevet høyt i luften. Øynene hans, et forvirret flakkende blikk.

Munnen hans, tørre lepper, en smattende lyd.

– Marko.

Oscarsson var sikker. Han som hilste, var kraftig påvirket.

– Leon.

Først hånden, så omfavnelsen, de smilte mot hverandre.

– Velkommen, min venn.

–––––––– Leon iakttok den eldre mannen som sto der i døråpningen, og som han visste var fengselsdirektøren. Uniformen hadde drøyd for lenge ved øynene, han hadde sett at de var påvirket, og Leon hadde smattet høyt, slik alle smattet når amfetaminet stjal spyttet. Han løftet hånden mot Markos, deretter omfavnelsen, de hadde møtt hverandre da han var tolv og Marko tretten, Örkelljunga, Sirius, Bärby, Marko fra Rotebro var en sånn som alltid hadde vært der, og som ville høre til. Kanskje skulle han få lov til å gjøre det en gang også.

De gikk gjennom korridoren, forbi tv-kroken, forbi cellene med lave nummer, mot den som hadde vært tom siden i går, han som hengte seg mellom klesskapet og vasken, celle 12. Marko bar sine stive og fargeløse klær og håndklær og laken i armene, og Leon forlot ham da han satte seg ned på en uoppredd seng i et nakent rom med skadde vegger.

– Celle 2.

Ansiktet som nikket mot ham.

Han var eldre, nitten nå, men akkurat der, akkurat da, ansiktsuttrykket av forlatthet – han hadde sett det før.

Vemyra.

51

Fjorten år. Barnevernshjem.

De hadde ligget på rygg på hver sin benk i klasserommet, det hadde vært natt, og de hadde brukt sterkt lim, og kraftig påvirket hadde de knust det armerte glasset som var av en type de bare hadde sett på barnepsykiatrisk. Han husket kjelen med kokende vann og krysset med en mynt i det ene hjørnet av vinduet. De hadde tatt seg inn i lærerkorridoren og til rektorens kone som hadde holdt vakt den natten, og de hadde knust skallen hennes og brukket av den høyre tommelen og tatt nøklene.

To døgn. Så hadde de vært tilbake.

Marko hadde sittet akkurat sånn da, da de ble adskilt og tvunget inn på hvert sitt rom, ansiktet, ansiktsuttrykket, forlatthet.

– Celle 2. Hvis det er noe.

Tvers over korridoren til den andre siden og cellene med oddetallsnummer, 9, Leon banket.

– Kjærlighet, bror.

– Kjærlighet.

Alex hadde ventet en som allerede hørte til. Det hadde så lenge bare vært Leon og Gabriel, Leon og Gabriel, Og så hadde de blitt en til med Alex, så en til med Bruno og en til med Jon og Reza og Uros og Store Ali. Nå var de åtte og skulle ikke bli mange flere, en kjerne skulle være hard. Denne jævla lengselen inn var for de på utsiden, de som var klare til å gjøre hva som helst for å bli godtatt.

Han så på Alex og slapp hans utstrakte hånd da de fortsatte mot celle 10.

De sto ved siden av hverandre foran den stengte døren.

Aldri noensinne åpne og gå inn i noens celle i noen korridor i noe fengsel uten å banke på.

Fordi det ikke er en dør. Fordi det ikke er en celle.

Fordi de fleste bor her lenger enn de bor der, ute.

Han banket ikke.

Dette var ikke noe hjem. Dette var et narkoreir.

– Du. Den magre satt med ryggen mot døren på den eneste stolen ved 52

det eneste bordet, og så ut gjennom vinduet. Han hadde ikke hørt ham komme, og rykket til, snudde seg rundt.

Smilet.

Stive lepper, litt adskilte.

– Knarkerjævel.

En knyttet hånd hardt mot den ene skulderen.

– Du smiler, aldri, til meg.

Leon forsto ikke hvorfor, han hadde aldri gjort det, men det helvetes smilet irriterte fortsatt, det grep tak og var stygt og blottet gule, skitne tenner som festet seg i følelsen av å være i veien, en lang jævla uttrukket unnskyldning, refleks som stirret mot den som stirret.

En knyttet hånd igjen, den andre skulderen, knokene mot det magre og spisse.

– Skjønner du?

– G-ene mine.

– Senere. Skjønner du?

Den tynne kroppen reiste seg.

– Jeg vil ha dopet mitt.

– Når du er klar. Knarkerjævel.

– Jeg heter Sonny. Og du kan slå hvor faen du vil. Når faen du vil.

Desperasjon. En underlig kraft.

– Men jeg vil ha betalt. Først. Jeg vil ha mine ti g.

Han pekte på bordet, på det som lå der, på rad.

Barbermaskinene, kulepennen, skjeen, nålen, teiprullen, piperenseren, negleklipperen, sytråden, metallbiten.

Den lyse stemmen hans, stammingen hans, den var verre nå.

– Jeg har alt. Til og med farge. Men jeg bygger den ikke ferdig.

Ikke uten betaling.

Leon så på de vansirede føttene som hadde problemer med å stå stille på det harde gulvet, kinnene som rykket uavbrutt i øyelokkene, tungen som forsøkte å vaske de gule tennene rene.

Men leppene. De var ikke lenger adskilt, smilte ikke.

Leon åpnet celledøren, nikket mot Alex som sto der utenfor, kontroll over hele korridoren.

53

– Ti g.

Han gikk inn igjen, lukket døren, så på den magre, gamle, han som var tretti, kanskje til og med førti.

– Men du rører dem ikke. Ikke før du er ferdig.

De sa ingenting mens de ventet. De hadde ingenting felles, kjente ikke hverandre, hadde aldri møtt hverandre tidligere, skulle aldri møtes igjen noe annet sted når dagene som innelåste på samme sted tok slutt. Det var like høye, så rett inn i hverandres øyne, på en som allerede hadde levd et liv i kriminalitet og nå bare forsøkte å overleve den langsomme veien ned, og en som fortsatt var på vei opp, som tok mer plass, som var mer kraft og hat og ikke hadde en anelse om at den eldre foran ham en gang hadde vært som ham.

Døren ble åpnet. Alex, med fem kapsler i hånden, like ved et magert ansikt som så på dem, kjente på dem, tok på dem.

– Du rører dem ikke før du er ferdig.

Smilet igjen, leppene adskilt da den magre tok opp teiprullen og stilte seg på bordet og festet fem kapsler mot veggen akkurat der gardinstangen var som bredest. Nå var de hans, nå hadde han gjemt dem, og han satte seg ned igjen, med ryggen mot dem, som før.

Tatoveringen, bror. BARE på høyre lår. BARE DER!!

Først barbermaskinen. Alltid en Braun. Med den typen kniv som beveget seg vannrett fram og tilbake.

Den smilende knarkeren holdt barbermaskinen i den ene hånden og løftet med den andre opp metallbiten fra bordet, den han den siste uken hadde slipt stadig litt skarpere i de øyeblikkene han hadde vært sikker på at vaktene hadde sett bort i løpet av formiddagenes arbeidsskift i verkstedet. Metall til å skjære over en blottet hals med, til å skjære av en rund låsering på en barbermaskin med og så løfte ut hele kniven.

Han la barbermaskinen til side, byttet den med kulepennen, skar den forsiktig av på midten og trakk først ut plastbeholderen med blekk, bet så metallkulen i pennespissen i to med negleklipperen.

54

Nå tok han opp skjeen, presset den hardt mot bordet, vred til den grunne delen han nettopp hadde spist kulturmelk fra, falt av. De magre fingrene holdt i et rett og rustfritt skaft som da han presset den en andre gang mot bordplaten, ble til en metallkrok, bøyd i nitti grader.

Jeg stoler 200 % på en nytatovert.

Nålen. Det strået han hadde rykket bort fra en av stålbørstene på verkstedet med en tang.

Piperenseren. Den han hadde kjøpt i fengselskiosken.

Sytråden. Den han nettopp hadde sprettet opp fra buksene sine.

Han plasserte nålen tett inntil piperenseren og virret sytråden hardt rundt dem, nålens spiss noen millimeter lenger enn piperenseren, førte dem forsiktig gjennom kulepennens tomme halvdel, og da piperenseren ble for stor og buttet mot, fortsatte nålen ut gjennom åpningen. Det hullet som på en fabrikk var laget for en plastbeholder med blekk, hadde blitt utgang for en nål som var skarp nok til å trenge inn i og farge hud.

BARE høyre lår. En fuckings ordre! Ellers blir det avstraffelse.

Så teipet han fast det bøyde skjeskaftet på den ene siden av barbermaskinen, kontrollerte at nålen beveget seg fritt, plasserte penneskallet på skaftet av skjeen og hektet til slutt fast bakdelen av piperenseren i den låseringen som nettopp hadde holdt fast barberkniven, og teipet igjen.

– Nå.

Barbermaskinens kontakt i veggen. Knarkerjævelen smilte, nesten på ordentlig.

Lyden var sterk, en surring som tok over når han holdt maskinen foran seg i luften, den spisse nålen som en gang hadde vært et strå i en stålbørste, var nå den vitale delen i en tatoveringsmaskin som med høy hastighet beveget seg fram og tilbake. Leon kneppet 55

opp buksene og la seg ned på siden i den illeluktende sengen. Hvite bukser i formløst stoff og på venstre lår den store, firkantede sårskorpen. Leon pirket i den med en langfingernegl, skrapte i stykker det som hadde begynt å leges, til den ferske skorpen falt bort og det åpne såret begynte å blø igjen.

– Ser bra ut.

Infisert. Blødende.

Knarkerjævelen lente seg nærmere, nikket.

– Ser jævlig bra ut. Noen uker til. Du pirker i det en gang hver dag.

Leon så på den avlange, blødende firkanten.

Et gammelt navn. Et navn som ikke fantes lenger og skulle byttes ut.

Med en nål hadde han stukket inn surmelk i huden rundt hver av de for lenge siden tatoverte bokstavene, ventet til infeksjonen begynte å gro, og da den første skorpen forsøkte å leges, hadde han skrapt bort også den, han hadde skrapt igjen og igjen, og for hver skorpe som ble skrapt bort, hadde enda en anelse av farge forsvunnet, med hver ny dråpe blod hadde det forgagne rent bort litt til.

– Bollnäsfimpen. Jeg satt på Skåltjärnshytta i Filipstad, og han lærte meg det. Jeg har laget mer enn hundre sånne som dette, tatovert hundre og førtifire. Jeg …

– Hold kjeft.

– Jeg …

Den unge mannen som hadde trukket ned buksene sine og lagt seg i en illeluktende seng, reiste seg og slo med knyttneven mot et magert kinn, barbermaskinen falt på gulvet, teipen rundt den bøyde skjeen løsnet litt.

– Du holder kjeft. Og du fikser den. Og så skriver du det du skal skrive på låret, her, hele veien fra kneskålen til buksekanten.

BARE DER!!

Den magre, som kanskje var førti år, sa ingenting, kastet et blikk mot gardinstangen, og de fem kapslene som var teipet fast der veg56

gen møtte dens feste, spyttet i hendene tre ganger som han pleide å gjøre, og stakk kontakten til barbermaskinen i støpselet. Den fungerte, som før, den nyslipte nålen fram og tilbake i luften med høy frekvens. Han smilte da han dyppet den i skålen med farge som het Rotring og kunne stjeles hos velassorterte bokhandlere og akkurat denne gangen var tatt inn via analåpningen på en av de langtidsdømte på permisjon, ett eneste g som betaling for farge som med flaks var nok til tre eller til og med fire tatoveringer.

ANA STO PÅ en rød og hvit fillerye i en trang gang og så på en plastpose hun aldri kom til å åpne. Hvis hun ikke ble en del av den, ville heller ikke den bli en del av henne. Det var hun som bestemte.

Det var hun som så på en plastpose, ikke en plastpose som så på henne.

Hun skulle kaste den.

Hun skulle gå ut i trappeoppgangen og fram til søppelsjakten og slippe den ned i det mørke.

Hun visste at det ikke fungerte sånn. Du skal ha den her. Hvis den forsvant, forsvant hun. Du skal ha den her til han kommer og henter den.

Hun hadde tjuefem dager. De hadde tjuefem dager.

Til å begynne på nytt.

Hun lukket øynene, en annen tid, så andre attenåringer utenfor en annen dør med en annen plastpose.

Samme ord. Samme trussel.

Til han kommer og henter den.

Han hadde ikke kommet. Han hadde ikke hentet den. Ikke den dagen. Ikke noen gang.

Det var som om det bare fortsatte, lenger inn, lenger bort.

Og de hadde ikke noe sted å gå fordi det ikke fantes noe å forlate.

Ana så på den igjen, plast som omsluttet harde kanter av metall foran henne på den stygge hattehyllen, og neste besøkende av nor58

malhøyde som kom til å stå der, ville se det hun så, og … det var så vanskelig å puste og svelge og få inn ny luft når et helt liv lå i veien og tok all plass.

Ikke igjen. Ikke en gang til. Ikke noen gang.

Hun hadde sittet sine fire år for andre.

Hun var helt sikker på at hun fortsatt sto oppreist, men ettersom beina sviktet og gulvet kom nærmere og hun slo hodet i veggen, virket det som om hun langsomt sank sammen og kanskje at hun gråt litt også. Den som ikke kan gå framover og ikke kan gå bakover og ikke orker å sitte stille, har ikke særlig annet igjen enn gråt.

Hun gråt og skalv og så opp på den helvetes jævla faens plastposen som bare lå der, og så tilbake.

Hun reiste seg.

Hun strakte hånden mot den og tok i den med pekefingeren og tommelen. Hvis hun holdt langt ut mot kanten, skar den kanskje ikke like dypt inn i hånden og ble kanskje ikke like tung. Hun løftet den og begynte å gå og satt på Hinseberg igjen, hun var innestengt, og hun ventet, og hun forsto ikke hvorfor den tykke metalldøren var låst, og hun la seg ned i den trange cellen sin, og hun sov i fire år og hadde kommet til ytterdøren da hun slapp ned plastposen og vendte tilbake inn i leiligheten. Hun trengte teip, den grå og litt tykke rullen. Hun løftet posen igjen med to fingre og gikk ut i trappehuset og ned til neste etasje, åpnet luken til søppelsjakten og holdt plastposen midt i sementrøret og kjente hvordan hun fikk krampe i hånden.

Hun gråt, og så for seg andre plastposer fra da han var mindre og fra da han var større. Hun hatet dem like mye som hun hatet denne, fordi ingenting noensinne ble annerledes. Tiden klamret seg fast og var skarp og gjorde vondt. Du skal oppbevare den her, hore, fordi vi vil at du skal oppbevare den. Hun skalv da hun trakk ut hånden og la plastposen ned på det harde gulvet. Hun tok fram teiprullen og dro av fire like lange biter, festet dem på armen og løftet plastposen igjen. Inn i hullet, et stykke opp, litt bakover, hun presset den hardt mot sementveggen inni søppelsjakten og overfor åpningen, en teipbit fra kant til kant, en til, en til, en til. Den satt fast, og hun stengte luken.

59

HUN GRÅT VISST ikke lenger. Men hun satt fortsatt på en fillerye og lukket øynene. Hun hadde ingen anelse om hvor lenge, om det var nå nettopp, om det var timer, dager, år.

Så hørte hun sirenen. Hun strakte seg – den var jo kjent, hjemmevant.

Hun hatet den.

Først svak, Ana gjettet at den var et par kilometer unna, så sterkere og snart hørte hun den krevende, påståelige, jagende ulingen som ilte fra hus til hus.

Hun hadde talt dem.

I dag, fem ganger hittil.

I går, seks.

Dagen før, ni. Dagen før, fem. Dagen før, fjorten.

Et raskt blikk mot hattehyllen som var tom, men til tross for det, den helvetes jævla forbanna plastposen lå der og stirret tilbake mot henne.

Hun gikk mot kjøkkenet og lyden som slo mot vinduet, som tvang seg inn og tok over. Der ute var det overfylt av gårder og hus som hun hadde elsket og beskyttet slik en kvinne alltid elsker den som slår, helt til hun ikke lenger har noe valg, bli sønderslått eller slå tilbake. Samtalene som forstummet, torghandelen og butikkene som stengte, livet var demontert bit for bit av dem som truet og tok, mens de utenfor i den andre verdenen så på, de som ikke hadde en anelse 60

om hvordan man kjenner igjen han og hun som så sterkt ønsker å komme seg bort at de brenner ned hjemmene sine.

Ulingen, lyden, den var der. Hun lurte på om det var samme bil, samme brannmenn som for litt siden, det pleide å være det.

–––––––– Han satt lengst fram til høyre i bilen. Sjef høyre. Han kontrollerte sidespeilet, kastet et blikk mot sjåføren, snudde seg, røykdykkerlederen, røykdykkereneren, røykdykkertoeren, de var klare.

De hadde gjennomført utrykningen på åttito sekunder, aldri over nitti, og de var stolte over det, at de hver dag, hver gang, kunne kalle seg nittisekundersmenn. Og reisen hadde ikke tatt et minutt engang, femten hundre meter fra stasjonen Eriksberg til Råby Allé, én av fire adresser som ved utrykning var det samme som kontakt med eller eskorte av politi. Denne dagen hadde de besøkt dem alle – Råbygången, Råby Backe, Albyvägen, Råby Allé.

Thom sukket.

For hver reelle utrykning talte han seksten som dette. Biler, sykler, mopeder, søppeldunker, gjerder, papirkurver. Seksten. Og så én alvorlig.

Han hadde nettopp gått og lagt seg, det hadde vært en lang morgen, han hadde tatt av og på utstyret fem ganger, og heten og røyken og den underlige følelsen av å lete etter skygger fikk for tiden beina hans til å miste kraft nå og da. Han hadde ligget uten å klare å sovne på en brannstasjon han åpnet dørene til tjueto år tidligere, og som hadde blitt hans trygghet. Åtte uker brannmannsutdannelse hadde blitt sju uker ambulanseutdannelse, noen år med én dag ambulanse, to dager transporttjeneste og to dager brannmann. Så kom tilbudet om Statens Brandskola og en fast stilling – og sengen han nettopp forlot, og korridoren han nettopp løp gjennom, og skapet han nettopp hadde trukket overall og hjelm og den skuddsikre vesten sin ut fra.

61

Svart røyk.

Han rullet ned sidevinduene.

Det luktet metall, olje, bensin.

Den første tidlig i morges, Råby Allé 17 – en moped. Den andre noen timer senere, Råby Allé 128 – en container og to hauger med dekk. Nå, Råby Allé 46 – det luktet og så ut som en bil.

Han åpnet døren, og flammene lot til å vokse, røyken ble svartere. Han skimtet ansikter, oppfattet stemmer.

Han forsto det ikke.

De brente ned sitt eget rom.

Han kjente på reimene til den skuddsikre vesten han så lenge hadde nektet å bære, og skulle akkurat til å klatre ned og ut av bilen, da det hule smellet rørte ved kinnet hans, pannen, tinningen. Den tunge firkantede brosteinen hadde med stor kraft truffet det armerte sidevinduet, tykt glass pakket inn i et slags lag av beskyttende plast som ble montert da hatet for noen år siden hadde gått over i ønsket om å skade.

Han så på vinduet som fortsatt var intakt, lente seg framover, brosteinen lå der nede ved fordekket til bilen, den som nettopp skulle ha truffet hodet hans.

– Vi avbryter.

Sjåføren, en ung, sjenert mann som siden grålysningen hadde kjørt fram og tilbake fem ganger mellom brannstasjonen i Eriksbergs industriområde og den søndre Stockholms-forstaden som het Råby, satt urørlig med hendene på rattet, som om han ikke hadde hørt og ikke hadde forstått brannmesterens ordre.

Thom hevet stemmen.

– Vi avbryter. Nå.

Det store kjøretøyet hadde nettopp begynt å rygge da det stanset tvert.

Thom så på det unge ansiktet, rødt, oppildnet.

Så bakover, framover.

Brannbilen var omringet. Han tippet på tretti, til og med førti, unge kropper i joggebukser og hettegensere og med ansikter som 62

var vanskelige å skjelne etter hvert som de ble visket ut av mørk røyk, bensin som brant.

De sto helt stille og så på en bil som skiftet farge idet den ble til et lik av metall.

Da også frontruten ble truffet, rakk ingen av dem å reagere, det harde og skarpe slo i stykker ubeskyttet glass som ble snøfnugg på gulvet, setet, dashbordet, mest i fanget hans. Øksen så ny ut og var ganske kort, tretti centimeter, den hadde truffet rett ovenfor sjåførens hode, i metallisten, et stort hakk i det røde.

– Kjør.

Trussel. Hat. Men ikke dette.

Han som aldri, ikke en eneste gang i løpet av alle disse årene, hadde truet tilbake, hatet tilbake. Han som valgte å la være å se dem – noen hundre som ødela for tolv tusen.

En spyttklyse.

– Kjør!

Han hadde lent seg fram gjennom det forsvunne vinduet, og klysen hadde truffet ham på halsen. Den kom fra noen av dem som sto like ved, spyttet rant mot brystet.

Den neste traff ham i ansiktet, gjorde nesen våt, det ene kinnet, haken.

En gutt.

Det var jo … bare en gutt.

Tolv, kanskje tretten år, det glinsende håret, det tykke gullkjedet, et barn som hadde kledd seg ut som en voksen han ikke var og aldri skulle rekke å bli, og guttemunnen smilte da den pekte på øksen og deretter snudde seg mot de tretti eller kanskje førti som bevoktet brannbilen, og spyttet igjen. Thom var ikke sikker på hvordan, men det brast et sted langt, langt der inne, og han så ikke på sjåføren med det unge og spente ansiktet, men hørte tydelig sin egen stemme.

– Kjør.

– Kjør?

– De kommer til å flytte seg. La det brenne.

63

–––––––– Kinnet og pannen mot vinduet.

Kanskje var det innbilning, kanskje flammene var for langt borte, men det kjentes en anelse varmere, som om heten fra en bil som brant opp, fulgte med den svarte røyken og stanget mot høyblokkene og menneskene som bodde der.

Ana kjente ham igjen.

Hun hadde sett ham mange ganger tidligere. Han ropte aldri. Ikke som de andre. Han så gjennom dem, fortsatte å jobbe, slokket, ikke et ord noen gang.

Denne gangen hadde han vært redd.

Hans rykkvise opphissede bevegelser, blikket hans, han hadde møtt dem, gransket dem.

Først steinen. Så øksen.

Men mest var det nok spyttklysen, spytt traff hardere, skar dypere enn metall.

Bilen brant fortsatt da det store, røde kjøretøyet rygget ut fra parkeringsplassen og ringen med joggebukser og hettegensere løste seg opp. Det plutselige høye smellet kjente hun igjen, en bensintank som eksploderte, en lyd som var like påtrengende som sirenen nå nettopp.

Hun satte seg på den smale vinduskarmen av tre og så ut mot metall som var blitt svart, og flammer som hadde fått ny kraft, gned pannen og kinnet mot vindusruten og var sikker på at den akkurat da ble varmere.

En verden i verden.

Like betongbygninger som en mur mot E4 og de som passerte der i hundre og ti kilometer i timen.

De hadde ikke noe sted å gå all den stund det ikke fantes noe å forlate.

64