Tilbake til drømmeøya av Kerry Fisher

er god bit

Kerry Fisher

Tilbake til drømmeøya Oversatt av Daniel Reinsfelt

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 © Kerry Fisher, 2017 ISBN: 978-82-02-57873-2 1. opplag 2018 Originalens tittel: Then. Now. Always.

Oversatt av: Daniel Reinsfelt Omslagsdesign: Johanna Blom Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

forord

Jeg har fått så mye støtte siden min første roman, The School Gate Survival Guide, ble utgitt i fjor, at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal begynne å uttrykke min takknemlighet denne gangen. Jeg har fått masse oppmuntring fra lesere, så jeg vil gjerne gi en stor takk til alle som har sporet meg opp på Facebook/Twitter, eller lagt inn en omtale på Amazon for å fortelle meg hvor mye de har satt pris på å lese romanen min – det har betydd mye for meg.

Jeg vil også gjerne gi en stjerne i boka til bokbloggerne – de arbeider hardt for å fremme interessen for forfattere, og jeg bøyer meg i støvet over hvor mange bøker de klarer å lese og gi omtale.

Ved å starte romanen i en politistasjon, er jeg også uendelig takknemlig for at jeg ikke endte opp med en hel krimroman å faktasjekke. Jeg har fått meget sjenerøs assistanse fra Tracey Blair, Mandy Bewicke, Gary McDade og Alan Tebboth. De reddet meg ut av en del politiprosedyreblundere jeg rotet meg inn i – alle gjenværende slike er et resultat av en dose kunstnerisk frihet jeg har måttet unne meg.

Jeg er utrolig heldig som kjenner så mange vidunderlige forfattere som har hjulpet meg underveis, og ekstra hederlig omtale går til min skrivekompis, Jenny Ashcroft. Uten henne ville det hele vært så mye mer vanskelig. En stor 5

tommel opp til Harriet Benge, som også ga meg nyttig tilbakemelding tidlig i prosessen.

Jeg er nødt til å berømme mine barn, som holdt forespørsler av typen «Ja, ja, jeg vet du jobber, men kan du kjøre meg til byen/har vi noe brød/kan jeg bruke datamaskinen?» til et absolutt minimum, spesielt i den intensive redigeringsfasen. En stor takk til min mann Steve, bare fordi han er en god mann som ønsker at jeg får drive med det jeg liker å gjøre.

Jeg kan ikke på noen måte glemme agenten min, Clare Wallace, hos Darley Anderson, som passer så godt på meg som hun gjør. Det er litt flaut at jeg er såpass mye eldre enn henne, men likevel bare halvparten så klok. Sist, men ikke minst, det har vært et privilegium å jobbe med gjengen på Avon, spesielt redaktøren min, Helen Huthwaite, som hjalp meg å forme Tilbake til drømmeøya til en bok som gjør meg stolt. Eller – i tilfelle pappa leser dette – en bok jeg kan være stolt av.

Tilegnet Steve, Cameron, Michaela og Poppy

roberta

Det var feil BH å ha på seg i en fengselscelle.

Typisk at jeg valgte å ta på meg den tidlige julegaven jeg fikk av Scott akkurat denne dagen. Men jeg hadde ikke regnet med at politiet ville komme til å beslaglegge skjorten min som bevismateriale da jeg kledde på meg om morgenen. Jeg kledde på meg og tenkte at sexy undertøy kanskje kunne få mannen min i et mer lystig humør.

Da vi ankom politistasjonen, tok politikvinnen som arresterte meg, Julie Pikestaff, med meg inn til varetektskammerset. Jeg var mer vant til kammers av typen som inneholdt sjampanje og roser.

Pikestaff forklarte raskt vakthavende politimann bak skranken årsaken til at jeg var innbrakt, og sukket som om hvis det ikke var for min del, ville hun ha ligget på en solseng i St. Lucia. «Hun må ta av seg skjorten, vi må ha den i en bevispose.»

Politimannen rotet rundt under skrivebordet, ga Pikestaff en hvit kjeledress og sa: «Hun kan ta på seg denne straks du har skrevet henne inn. Ta av håndjernene hennes.»

Det knirket i skulderbladene idet jeg strakte armene opp foran meg, noe som minnet meg på at jeg burde ta et par timer med pilates igjen. All sjokk og vantro jeg hadde opparbeidet meg på vei til politistasjonen var på vei ut 7

av systemet mitt. Kjeledressen oppsummerte hvor lavt jeg hadde sunket.

Jeg prøvde å finne igjen stemmen jeg pleide å bruke på foreldremøter, hver gang lærerne prøvde å gå rundt grøten, men jeg fikk bare til et fortvilt kvekk.

«Beklager,» sa jeg, «jeg kan ikke ha på meg den der.»

Folk som meg kom bare ned til politistasjonen for å anmelde en stjålet iPad eller savnede siamesiske katter. Jeg prøvde å berge de siste små bitene med stolthet jeg hadde igjen, og å subbe rundt i den bedrøvelige romdrakten ville ha betydd kroken på døren for det forsøket.

Pikestaff veivet benektende med armen. «Hør her, det er bare for å dekke deg til mens etterforskerne undersøker skjorten din, det fikser du.»

Før hun kunne si noe mer, braste det inn to politimenn som åpenbart strevde for å anholde hver sin unge dame i tjueårene. Den ene hadde svartfarget hår, knehøye støvletter og et minimalt miniskjørt. Den andre var iført en neonrosa body. Stoffet i drakten hennes hadde gitt opp å omfavne den tykke kroppen, og puppene hennes veltet ut som to boksehansker. Jentene snerret og kavet så mye som håndjernene tillot, og prøvde så godt de kunne å angripe hverandre i en virvelvind av verbal mishandling.

Jeg så bort på Pikestaff, og hun var ikke sjokkert. Hun kjedet seg. Enda en helt vanlig torsdagskveld.

Bortsett fra meg.

Disse to kvinnenes fikk Scotts utbrudd til å ligne mer på te og småkaker med min mors syklubb. Kvinnen i trikoten spyttet på politimannen, klysen landet på jakken hans.

Den andre prøvde å stikke ned alle som kom nær henne med stiletthælene sine. Det var ikke så rart at Pikestaff ikke nødvendigvis ble berørt av antrekkskrisen til en middelaldrende kvinne som meg.

8

Hun skyflet meg bort til kanten av disken, mens jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke glo på bråket bak oss. Jeg ba en stille bønn om at hun kom til å holde de to hunndjevlene et stykke unna meg.

Med min aristokratiske talemåte og aversjon mot miniskjørt, måtte den eneste fellesnevneren mellom dem og meg være det elendige valget av møteplass. F-ordet snublet ikke ut av munnen min heller, selv om Scott ikke var fremmed for å høre det fra tid til annen.

Hver gang han sa det til meg, kjente jeg det svi.

Pikestaff la et skjema foran seg. Jeg sto ved siden av henne, og lurte på om jeg skulle starte en samtale, men hva i all verden skulle jeg ha startet en med? «Får dere mange middelaldrende middelklassefruer inn her?» «Er det alltid like mye kaos på en torsdagskveld?»

Jeg klarte ikke holde tårene tilbake lenger, og tok et stykke tørkepapir fra en boks på disken. Det var et billig, ekkelt stykke papir som løste seg opp, og jeg ble stående og plukke papirbiter fra fjeset mitt.

Pikestaff ignorerte de patetiske små klynkene mine, og satte i gang med å gjennomgå opplysningene mine. Hun skrev uforstyrret, og stakk et utålmodig punktum i papiret etter hvert svar, som om det var et ekstremt grovt mord hun hadde å komme til bunns i straks hun ble ferdig med meg. «Alder?» Trettini. «Øyenfarge?» Brune. «Kjennetegn eller tatoveringer?» Ingen. «Tøm lommene dine, er du grei, jeg er nødt til å kroppsvisitere deg.»

Jeg prøvde å se om hun spøkte med meg, men det var ingenting som tydet på det. Ingen giftering. Jeg lurte på om hun hadde barn. Det var vanskelig å se for seg henne synge nattasanger. Innholdet i lommene mine var totalt sett et skuffende stykke Kleenex. Hun klappet meg nedover langs sidene. Trodde hun virkelig at jeg hadde en kniv eller noe gjemt nede i buksene mine? Hun åpnet en 9

plastpose og raslet med den. «Legg beltet og smykkene dine oppi her.»

Jeg slapp beltet og armbåndet mitt ned i posen, og nølte litt da jeg kom til halskjedet. De australske opalene mine.

Scott kjøpte dem til meg i Sydney, hjembyen hans, på den første turen hans helt bort dit etter at Alicia ble født, for tretten år siden. Jeg pakket halsbåndet inn i serviett, og la det forsiktig ned i hjørnet av posen.

Jeg hev oppi den store diamantringen Scott hadde tryllet frem på vår femte bryllupsdag. «Vis den til faren din,» hadde han sagt. «Jeg sa jo at vi kom til å klare oss uten pengene hans.»

Hver gang jeg så den, fikk den meg til å tenke på min fars protester.

Pikestaff skrev stadig notater. Om jeg skulle dømme etter konsentrasjonen i ansiktsuttrykket hennes, ville skjemaet komme til å bli korrekt utfylt ut i alle bokser og felt.

Jeg tok av meg gifteringen. Huden under hadde en grop.

Blek og skinnende, etter fjorten år i mørket.

«Du kan beholde gifteringen,» sa hun, og tittet så vidt opp.

Jeg holdt den et øyeblikk og tok inn blandingen av minner, før jeg førte den sakte tilbake over fingeren.

Jeg ga henne håndvesken, og hun undersøkte og registrerte innholdet. Hun kastet papiret ned foran meg. «Signer her.» Hånden min skalv så mye at det var vanskelig å forme bokstavene i navnet mitt.

«Du har rett til en advokat. Vil du at jeg skal ordne med en, eller vet du om en du heller vil bruke?»

«En advokat? Nei takk.» Jeg hadde ikke engang fått en parkeringsbot fra før. Dette kunne vel ikke trappe opp til en fullblods politietterforskning? Jeg var overbevist om at det på et eller annet tidspunkt ville komme en av Pikestaffs undersåtter, og fortelle meg at jeg kunne dra hjem.

10

Pikestaff rynket på nesa som om jeg ikke skjønte bæret.

«Vil du gi beskjed til noen om at du er her? Du har også rett til en telefonsamtale.»

Frykten var på vei til å erstatte opprøret, men jeg avsto.

Scott visste at jeg var her. Det fikk være nok.

Det måtte vel være nok.

Med et siste rykk i papirene, plukket hun opp kjeledressen og sa: «Greit, vi får deg ned til en celle så du kan skifte.»

Min egen vantro, i tillegg til det sjokkerende anarkiet de to kvinnene bedrev der de etter tur skrek usømmeligheter til hverandre, tilslørte tankene mine. Ville de virkelig låse meg inne, og tvinge meg til å kle av meg?

«Kan jeg ikke få beholde skjorten min? Kan jeg bare få sitte her til dere finner ut av dette? Jeg lover jeg ikke skal gå noe sted.»

Jeg tror jeg forventet at hun skulle gjøre et unntak for meg, jeg snøvlet ikke, hadde ingen tatoveringer, og hadde til og med dusjet i løpet av de siste fireogtjue timene.

Hun ristet på hodet og åpnet en tung, grå dør. «Skjorten din er bevismateriale, ettersom du har blod på skjorteermet. Det er ingen vits å krangle, vi er nødt til å konfiskere den. Med makt om nødvendig.»

Jeg gjorde den øynene-vid-åpne-greia, prøvde å få kontroll på tårene, men de spratt nedover kinnene mine, og vætet skjorten der jeg slepte etter henne, enda en skurk hun måtte håndtere før matpausen.

Alle celledørene hadde et par sko utenfor. Straks var det min tur til å kjenne den kalde betongen under føttene mine. Lakkskoene mine stakk seg ut blant joggeskoene og stiletthælene. Pikestaff gikk til side for å slippe meg inn, og fulgte så etter. Hun flyttet den ujevne sveisen vekk fra pannen.

«Skjorten din.»

11

Jeg ga etter. Stoltheten min hadde allerede forduftet fullstendig. Jeg hadde ingen planer om å begi meg ut på et skandaløst basketak med en politikvinne, så jeg tok av meg skjorten, og kastet den mot henne uten å møte blikket hennes.

Hun la kjeledressen ned på madrassen. «Er du sikker på at du ikke vil ha på deg denne?»

«Helt sikker, takk.» Jeg løftet på skuldrene, og prøvde å ignorere at jeg sto foran et menneske jeg ikke kjente, i kun en BH med mer blonder enn substans. Skulle jeg dømme etter uttrykket hennes, var Pikestaff mer en fjellstøvler-oganorakk-type kvinne.

«Du bestemmer.»

Den stille duellen blåste liv i et lite gnist av opprør i meg. Hun visste ingenting om mitt liv, ingenting i det hele tatt. La henne bedømme hva slags kvinne jeg er, tenkte jeg.

La hele verden gjøre det.

Noe endret seg så smått i fjeset hennes. «Kom igjen. Ta den på. Du har ikke lyst til å ende opp med å bli avhørt i bare undertøyet. Det er overvåkningskameraer overalt.»

Jeg prøvde å se for meg å gå gjennom politistasjonen med bare en anelse svarte blonder til å forsvare anstendigheten min. Jeg så for meg en gjeng med betjenter stående og peke på overvåkningsmonitorene og flire. Til min frustrasjon forsvant besluttsomheten min. Jeg ristet ut den teite kjeledressen, og trådte inn i den. Idet jeg dro opp glidelåsen, ga jeg opp. Jeg så ikke på Pikestaff, i tilfelle fjeset hennes skulle ha et selvtilfreds glis plastret over seg.

Da hun gikk, slamret døren igjen som en scene fra en billig krimserie. Jeg prøvde å distrahere meg selv ved å tenke på mennesker som satt livstid i fengsel for sine meninger, og hvordan det ville være å våkne opp i en liten celle hver dag i årevis. I stedet ble jeg besatt av tanken på om jeg kunne komme meg ut herfra før jeg ble nødt til å 12

bruke den avskyelige metalldoen i hjørnet. Jeg prøvde å huske sist jeg hadde drukket noe. Et glass vin før middag, rundt halv ni. Det var tre timer siden. Jeg ba om at jeg skulle klare å holde meg hele natten.

Jeg satte meg forsiktig ned på madrassen, og prøvde å ikke ta på noe. Jeg lurte på om Alicia lå og sov. Jeg hatet å tenke på at hun kanskje kom til å gå på skolen i morgen trøtt og sliten. Minnet om hennes forvirrede fjes idet politiet marsjerte meg av gårde, all den tøffe tenåringsfreidigheten fullstendig borte, truet den skjøre sinnsroen min.

Jeg håpet hun hørte meg rope: «Ikke vær redd, kjære, det er bare en misforståelse,» over skulderen min idet jeg dukket inn i politibilen. Jeg håpet – antageligvis forgjeves – at Scott var mer interessert i å trøste henne enn å få henne til å forstå at jeg hadde «drevet ham til det».

Han kunne ikke ha villet at jeg skulle sitte her vel, i denne luftløse hulen. Hver gang noen åpnet døren ute i korridoren, snek det seg inn en duft av gammel urin. Jeg så stadig skygger gå forbi det halvgjennomsiktige vinduet mot utsiden, og overtalte meg selv hver gang at det var Scott som var på vei for å redde meg. En mann sang «Why are we waiting?» i cellen over gangen. Hvem nå enn det var som holdt til ved siden av meg prøvde å slå seg gjennom døren. Jeg skvatt til ved hvert dunk.

Etter det som virket som en evighet, signaliserte et illeluktende gust en ankomst. Den lille metall-luken i døren ble skjøvet til side. En mørkhåret politimann jeg ikke hadde sett før kom inn, bærende på en papirkopp. Enda en person jeg kan føle meg ydmyket overfor. Normale mellommenneskelige interaksjoner ble umulige sittende i et plagg mer passende for å bedrive åstedsetterforskning.

Jeg pleide ikke engang å kle meg ut til kostymefester.

Håret på armene mine reiste seg i statisk elektrisitet da jeg krysset dem over brystet.

13

«Går det bra med deg?» Stemmen hans var skånsom.

Noe annet enn Pikestaffs aggresjon.

Jeg trakk på skuldrene, og nikket.

«Her.» Han ga meg koppen med te. «Kan jeg komme med et råd? Ikke si nei til en offentlig utnevnt advokat.»

«Hvorfor ikke? Jeg burde ikke ha vært her engang!»

«Jeg ville hatt en, bare i tilfelle. Det kan være litt skremmende å være på egen hånd første gangen. Det er den første gangen, ikke sant?»

«Ja.» Jeg hadde lyst til å legge til selvfølgelig.

«Få noen som kan reglene til å hjelpe deg. Jeg burde ikke fortelle deg dette, men de har tatt en uttalelse fra mannen din.» Han bet seg i leppen, og kikket mot døren.

«Han kommer til å anmelde deg.»

Jeg gispet. Jeg trodde ikke Scott kunne sjokkere meg lenger. Jeg tok feil. Vi hadde vært midt i en rolig periode for bare en dag siden. Vi diskuterte Scotts neste tur til Australia for å inspisere et av hans byggeprosjekter, spiste en curry og så nyhetene sammen. Etter det hadde vi gått opp i andre etasje og hatt sex. Bra sex.

Og nå ville han dra meg for retten.

Herregud. Jeg kom faktisk til å trenge en advokat. Fanken. Det ville bety rettigheter og kryssforhør. Jeg skalv.

Inntil da hadde jeg egentlig ikke trodd at Scott ville gjennomføre denne farsen. Jeg ville bare kaste meg rundt beinet til politimannen, og trygle om å få slippe ut herfra. Jeg grov dypt, og tenkte pussig nok på min far og hans favorittmantra. «Du kan oppnå hva som helst med litt bein i nesen, Roberta, det er det som definerer Deuville-familien.» Jeg tror ikke min far forventet at jeg kom til å bruke nesebeinet mitt mot ham, men jeg var takknemlig for det nå.

Jeg svelget tungt, og konsentrerte meg om pusten.

14

«Kunne du ha ordnet med en advokat for meg, vær så snill?» Stemmen min vaklet. «Og jeg tror jeg bør ringe noen.»

Han nikket. «Jeg skal gi vakthavende beskjed.» Han la en hånd på skulderen min. «Det kommer til å gå fint.

Hvem vil du ringe?»

Jeg ble forfjamset. Hvem hadde arrestanten-løslateskortet liggende til meg? Scott? Trygle og be ham komme ned for å fortelle dem at det hele var en idiotisk spøk?

Det var åpenbart ikke en del av planen hans. Min mor?

Nei, hun kunne jo gjøre en helt ordinær søndagsmiddag til en nasjonal krise. «Å, herregud, jeg glemte potetmosen.

Vent litt, bare spis, det kommer til å bli kaldt, ingenting verre enn kald mat, kom igjen, spis.» Jeg, BH-en min og fengselscellen ville antageligvis få henne over på lykkepiller resten av hennes liv. Min far? Jeg var slettes ikke sikker på om han ville komme til min unnsetning, eller bare si: «Dette er din egen feil.»

Politimannen så ned på meg, ventet på et svar. Jeg stolte på ham. Til og med navnet hans – Joe Miller, etter skiltet hans å dømme – var betryggende. En actionfigur. Han så ut som typen som vet hvordan man fikser en vask som lekker, som kan skifte dekk uten å banne, som ville akseptert at det finnes meninger i verden som var annerledes enn hans egne.

«Jeg vil gjerne ringe min beste venn, Octavia Shelton.»

Han ledet meg ut av cellen til et siderom, og jeg ga ham nummeret han skulle ringe. Jeg visste at hun lå og sov. Jeg så for meg henne ligge i skje med Jonathan, i nattkjole og ullsokker. Jeg ertet henne stadig for den hensiktsmessige nattegarderoben hennes. Scott ville aldri ha godtatt det. Telefonen ringte i evig lang tid. Actionfiguren presenterte seg som representant for politiet i Surrey, og sa raskt at det ikke var noen grunn til bekymring, selv om 15

det selvfølgelig kom an på ens perspektiv. Han ga røret til meg.

Lettelsen virvlet rundt i meg. Octavia ville få orden på dette. Det fikk hun alltid.

octavia

Jeg hatet hver gang telefonen ringte midt på natten. Gode nyheter kunne alltid vente til det var dagslys. Min første tanke var at det gjaldt mamma. Jeg likte ikke at hun bodde alene i det store huset etter at pappa døde. Jeg våknet ved første ring; det tok meg litt lenger tid å finne det forbannede håndsettet under gårsdagens jeans.

Jeg prøvde fortsatt å fatte at samtalen kom fra politiet i Surrey, da Roberta kom på linjen. Hun hørtes anstrengt ut, som om hun ble tvunget til å snakke foran et fiendtlig publikum. Med en gang hun sa «Arrestert», brøt hun ut i gråt, og klarte ikke å sette sammen hele setninger. Jeg fikk med meg «Scott» og «advokat» og noe om å ta med en T-skjorte. Jeg snakket langsomt inn i røret, og var slettes ikke sikker på om hun hørte meg.

Jeg forsikret at jeg skulle komme så fort jeg kunne, og hadde allerede tak i en genser fra sengekanten. Så kom politibetjenten tilbake i telefonen. Da jeg spurte om når jeg kunne besøke henne, svarte han meg at: «Innsatte er ikke tillatt besøk så lenge de er i varetekt.» Det skremte livskiten ut av meg. Selv om han sa at han ikke visste hvor lang tid det ville ta før det ble reist sak mot Roberta, bestemte jeg meg for å dra ned allikevel.

Jeg dro i håndleddet til Jonathan, og prøvde å se hva klokken var i mørket. Den nærmet seg ett. Han snudde 17

seg rundt i halvsøvne. Jeg ristet i ham. Så igjen, mye hardere. Hele familien kunne ha blitt hakket i hjel med machete, og Jonathan ville bare ha dratt dyna litt lenger opp. Jeg ble desperat og holdt ham for nesen. Jeg tenkte han kanskje ville komme til å dø av surstoffmangel før han åpnet øynene. Panikken jeg kjente ved tanken på at Roberta var i skikkelig trøbbel, fikk meg til å klemme hardt.

Da han til slutt gispet seg våken, myste han rundt i rommet som om han aldri hadde stått opp her før i sitt liv.

Dersom huset hadde stått i brann, kunne jeg ha reddet tre barn, hund, hamster og vært tilbake for å hente den afrikanske kjempesneglen før Jonathan hadde rukket å finne ut hvor han var.

«Roberta er arrestert. Jeg er på vei til politistasjonen,» sa jeg, mens han så seg rundt som en muldvarp. Det forundret meg at min mann kunne blåse liv i enhver skadet datamaskin, men samtidig var innehaver av den tregeste tankeprosessen på planeten når gjaldt å begripe essensen i en telefonsamtale mottatt midt på natten.

«Arrestert? Hva? Hva har skjedd?» Han var på vei ut av sengen, og veltet nesten vannglasset. «Er hun skadet?»

Jeg ristet på hodet. «Jeg tror ikke det.»

«Hvor lenge blir du?»

«Jeg vet ikke, hun kunne ikke riktig snakke. Ikke sikker på hva som har skjedd, det har med Scott å gjøre.»

«Herregud, jævla Roberta. Kan hun ikke lage drama på mer siviliserte tidspunkt enn klokken ett på natten, da?»

«Hun kan ikke noe for det. La oss håpe hun ikke har myrdet Scott,» sa jeg, og bandt opp håret med en av Pollys hårstrikker.

«Tror ikke verden ville blitt et verre sted om hun hadde kvittet seg med den arrogante idioten.»

«Ikke si sånt. Legg deg til å sove igjen.» Jeg følte ikke 18

for en lang tale om hvordan Scott led under det inntrykket at han var Guds gave til menneskeheten, med sitt enorme hus, selv om det var tilfellet.

Han pakket seg inn i dynen igjen, men stakk ut hånden for å klemme min. Jeg holdt den et øyeblikk. Han var varm, som alltid. Jeg forkastet et snev av irritasjon for at jeg ble nødt til å gå ut i den iskalde desembernatten for å rydde opp i en annens liv. For en gangs skyld skulle jeg ha likt at Jonathan hjalp meg å skrape bilen, og sørget for at den fordømte Volvoen startet. Jeg grep tak i vesken min, og håpet at Roberta ikke hadde gjort noe ekstremt dumt.

Selv om gudene skulle vite at Scott fortjente det.