Peggy Blair
Tiggerdramaet Oversatt av Jørn Roeim
Peggy Blair Originalens tittel: The Beggar’s Opera Oversatt av Jørn Roeim Copyright © Peggy Blair 2012 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-35537-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jade I en universelt svikefull tid er det revolusjonært å si sannheten. George Orwell
INNLEDNING
Foreldrene til Ricky Ramirez sto på den andre siden av døra og snakket lavmælt med legene. Bestemorens hånd kjentes som et ønskeben i den vesle hånden hans. Hun lå fortsatt med lukkede øyne og pustet fort og overfladisk. Sykerommet luktet tobakk og anis blandet med svette. Han ble mer overrasket enn redd da hun brått satte seg opp, grep tak i ørene hans og dro ham inntil seg, så hard i klypa at tårene spratt i øynene til niåringen. «De døde vil komme,» sa hun med hes røst. «Det er min gave til deg, som det eldste barnet.» Han kjente nesten ikke igjen stemmen hennes. Hun hadde ikke sagt noe på flere dager. «Hvilke døde, bestemor? Kommer du tilbake?» Døde mennesker ble bare borte, og så vidt han visste, kom de aldri tilbake. «Nei,» smilte hun matt. Hun slapp taket i ørene hans og klappet ham på kinnet med en myk, brun hånd. «Enda så mye jeg skulle gitt for å se deg vokse opp, lille mann.» «Men hvem er det da som kommer, mamita?» Han gned de såre ørene sine. Langsomt sank hun ned på sengen. Hun grep etter hånden hans igjen. «Budbringere fra den andre siden. Eshu, orishaen, vil sende dem for å hjelpe deg, slik at du kan hjelpe dem. Du kommer til å bli politimann, Ricky. Jeg ser det i fremtiden din. Vis dem respekt. Da kommer de til å vise deg respekt. Men én ting må du aldri glemme: Eshu er en luring.» De siste ordene hvisket hun så lavt at han måtte anstrenge seg 7
for å høre henne. «Dette må være vår hemmelighet, for gudene blir så lett sinte. Lov meg det.» «Jeg lover.» Hun slapp fingrene hans for siste gang og lukket øynene igjen. Da han kjente hånden hennes bli kald i sin, skjønte han at hun var borte, men ikke hvor hun var blitt av, og han begynte å gråte. Da Ricky hadde kommet over den verste sorgen, syntes han dette med gjenferd virket spennende. Samtidig ønsket han at hans mamita hadde etterlatt ham noe mer anvendelig, som for eksempel et balltre. Men ukene og månedene gikk, og det kom ingen gjenferd og ingen budbringere. Og han hadde fortsatt ikke noe balltre. Foreldrene forklarte ham at bestemoren var gammel og rørete, og at hun hadde dødd av en sjelden form for demens som fikk henne til å fantasere. Etter hvert gikk det opp for ham at arven etter bestemoren var dårlige gener og ikke en sjette sans. Da Ricardo Ramirez skjønte at han selv skulle dø, var han politioverbetjent og leder for kriminalavdelingen i Cubas nasjonale revolusjonære politi.
1
1. januar 2007 Overbetjent Ramirez sto på kontoret til Hector Apiro i trettende etasje i høybygget på Hermanos Ameijeiras-sykehuset og betraktet den unge politimannen som sto dovent lent mot en lyktestolpe på fortauet nedenfor. En uke tidligere, på julaften, hadde den samme politimannen stått på et hjørne av Malecón. Det var tydelig at han kjedet seg, og nå som da var det sikkert ingenting han ønsket seg mer enn en veskenapping, en bilulykke eller hva som helst annet som kunne bryte ensformigheten. Men på julaften hadde han, ifølge sin egen rapport, holdt øye med et utenlandsk ektepar som ble plaget av en tiggende gategutt, og som tydeligvis var sterkt uenige om hvordan de skulle reagere. Ville gutten fortsatt vært i live hvis han hadde grepet inn? For Apiros skyld håpet Ramirez nesten det motsatte. «Den politimannen der burde tenke litt mer over hvor han står,» sa Ramirez til den døde damen som hadde materialisert seg på parkeringsplassen samme morgen. Hun var kledd i en omfangsrik sommerkjole med rysjer og volanger og hadde et bredt hodetørkle prydet med en enorm stoffblomst. De mange perlekjedene rundt halsen viste at hun var – eller rettere sagt hadde vært – en tilhenger av santeria. På en eller annen måte hadde hun klart å presse det omfangsrike akterspeilet sitt ned i en av de små stolene 9
til Apiro. Hun satt ikke godt, og viftet seg i varmen mens hun ventet tålmodig på at Ramirez skulle bli ferdig med Apiro og begynne å jobbe med drapssaken hennes. «Det var et hus som raste sammen like i nærheten her tidligere denne måneden,» forklarte Ramirez med lav stemme, i tilfelle Apiro skulle dukke opp uten at han hørte det karakteristiske hoppende ganglaget hans. «Jeg etterforsket dødsfallene, Apiro undersøkte likene.» Hun nikket høflig, men mistenksomt. I motsetning til de andre nektet hun å spille teater. Hun kommer til å bli en hard nøtt å knekke, tenkte Ramirez. Men noen hadde tatt knekken på henne, noe den store kniven som stakk ut midt i brystet, tydelig vitnet om. Ramirez var overrasket over at kreften ikke hadde gjort det av med henne først. Selv som død hadde hun en veltygd, nesten tyve centimeter lang håndrullet Montecristo i kjeften, enda hun aldri ville komme til å kunne inhalere mer. Apiro hadde planlagt å obdusere levningene hennes senere på dagen. Ramirez hadde feilaktig trodd at de døde ville ha en mer avslappet innstilling til noe så forgjengelig som kropp, men han så hvordan skuffelsen vokste i damens ansikt da hun betraktet fotografiene på veggen hos Apiro, som alle hang godt under øyehøyde. Hun hadde kanskje ventet at en så ruvende medisinsk kapasitet som Apiro også skulle ruve litt mer i fysisk forstand. Men Apiros mangler kunne tross alt ikke måle seg med hennes, for han var i det minste i live. Hector Apiro jobbet deltid som patolog for kriminalpolitiet i Havanna. Ramirez skjønte ikke helt hvorfor den tidligere så berømte plastikkirurgen hadde sagt ja til denne ubehagelige jobben. Det eneste han hadde fått ut av Apiro, var at lik aldri forsvant midt på natten. Han hadde ingen forventninger til dem, og derfor ble han heller aldri skuffet. «Hør nå her,» sa Ramirez beroligende. «Du må ikke bedømme Apiro ut fra utseendet. Det at han er dverg, betyr ikke at det er noe i veien med vettet hans. Det har bare gjort ham litt ekstra følsom.» 10
Den døde damen trakk misbilligende på skuldrene. Tanken på å bli skåret opp av en dverg føyde bare spott til de dødelige skadene hun allerede var påført. Selv om Apiro var dyktigheten og vennligheten selv, reagerte de fleste på dvergveksten hans. Hodet og hendene var usedvanlig store, mens ben og armer var abnormt korte. Resten av Apiros kropp var, så vidt Ramirez visste, helt normal. Akkurat nå hadde Apiro gått bortover gangen for å hente en kjele vann så han kunne lage kaffe. Ramirez ville gjerne gjennomgå den siste ukens hendelser sammen med sin venn før han avsluttet saken og overleverte den til statsadvokaten. En så viktig rapport som denne måtte utformes meget bevisst. Med de løgnene Innenriksdepartementet krevet, ville den bli like tragisk som en russisk roman, men uten humoren. Ramirez sukket. Han ville begynne rapporten med julaften, den dagen fortiden begynte å få overtaket på nåtiden. To drap, ett selvdrap og én internasjonal skandale i løpet av en liten uke. Noen sa at Fidel Castro kanskje ville forlate sykesengen for første gang på flere måneder for å delta i begravelsene. Hvem i all verden skulle trodd at så mange dødsfall ville bli utløst av noe så hverdagslig og trivielt som et ektepar som småkranglet på strandpromenaden? I hvert fall ikke den patruljerende politimannen nede på gaten. Men den døde mannen visste det, tenkte Ramirez og mintes det forrige gjenferdet som hadde dukket opp. Men jeg skjønte ikke hva han prøvde å fortelle meg. Og da jeg omsider gjorde det, var det for sent. «Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen,» lovet han damen med sigaren. «Jeg skal finne den som gjorde dette mot deg. Stol på meg. Det spørs bare om jeg rekker det før jeg vandrer.» Den gamle damen nikket lett og vendte blikket bort.
2
Lørdag 24. desember 2006 En flokk på seks–syv skitne, halvnakne guttunger løp etter Mike og Hillary Ellis da de spaserte bortover Calle Obispo, forbi kunstgalleriene der eierne sto utenfor og lokket, innsmigrende som sirener, for å få turistaene til å kjøpe de fargesprakende maleriene deres. De tiggende guttene pilte mellom flokkene av kanadiere og europeere som hadde kommet til Cuba for å nyte solen og en dash Hemingway. En av dem ble værende igjen etter at de andre hadde forsvunnet i alle retninger. Han hoppet og spratt smilende ved siden av ekteparet, uten å legge merke til løgnene munnene og øynene deres utvekslet. De tomme metallskurene på utendørsmarkedet skinte i de lave strålene fra kveldsolen. Den fillete røde og hvite shortsen til gutten flagret i den lette brisen da de krysset Malecón sammen gjennom strømmen av biler og de allestedsnærværende drosjene og kom seg bort til muren ut mot vannet, der bølgene vasket dovent mot steinene og unge kubanske menn flørtet med forbipasserende kvinner. Gutten pekte stadig på munnen sin mens han hele tiden gjentok på spansk: «Hjelp meg. Jeg er sulten. Moren min er enke. Lillesøsteren min får ikke mat.» Kvinnen gjorde sitt beste for å overse ham, men mannen virket villig til å la seg overtale, med det resultat at gutten hang på dem og tigget om penger på et språk de ikke forsto. 12
«Nei,» gjentok hun og prøvde å føyse den lille gutten bort med hendene. «Gå vekk. Herregud, Mike, jeg sa jo at du ikke skulle gi ham noe. Nå kommer han ikke til å gi oss fred et sekund. Jeg er så lei av disse menneskene som løper etter oss hele tiden.» Ellis stakk hånden i lommen etter flere mynter. Han hadde fortsatt en viss tro på at det nyttet med bestikkelser. «Jeg tror ikke det kan skade å gi ham et par pesos, Hillary,» sa han, selv om alt tydet på det motsatte. «Opp med humøret. Vi er på ferie.» «Å ja? Litt av en ferie. Jeg hater dette landet,» glefset hun lavt, selv om det var tydelig at gutten ikke skjønte engelsk. «Jeg kan ikke fordra det. Alle disse husene som står og raser sammen overalt. Omtrent som i Beirut etter bombingen.» «Du har aldri vært i Beirut,» kontret Ellis sammenbitt og la ytterligere to pesos i den skitne gutteneven. Det var blitt fem i alt nå. «Sånn, nå er det nok. Non disturbo, por favor.» Vær så snill og ikke plag oss mer. Det var det eneste han kunne si på spansk, takket være dørvakten på hotellet. Gutten knuget fingrene rundt pengene og ga Ellis en kort og hard klem. Ellis prøvde å smile, men munnvikene trakk i motsatt retning, uten at det virket som om gutten brydde seg om det. «Vekk med deg nå,» sa Ellis. Gutten nikket og gliste og stoppet et øyeblikk for å se etter en flokk større gutter som løp bortover fortauet på den andre siden av gaten. Da de hadde forsvunnet ut av syne, løp han endelig sin vei med pesosene godt knuget i neven. Som en fargestrålende fisk smatt han mellom de tutende bilene inntil den gule skjorten forsvant i skyggen av en høy mur langs en liten park ved kunstnermarkedet. Et pariserhjul og en karusell i grelle farger dreide sakte rundt bak en klynge palmetrær. «Du skjønte pokker så godt hva jeg mente med det,» sa Hillary, uten å skjule hvor sint hun var nå da gutten var borte. Hun snudde seg bort, stiv av raseri. Ellis lente seg 13
mot muren og ventet med bange anelser på det neste utbruddet hennes. Ellis hadde hatt flere ukers ferie til gode da han ble sykmeldt. Sheriff O’Malley hadde sagt at han bare kunne ta den tiden han trengte, slik at han fikk slappet skikkelig av og roet nervene. Så kunne han komme tilbake på jobb når han hadde kommet helt til hektene igjen. Og så måtte han selvfølgelig sørge for å «hoppe i bingen» med den pene konen sin hver eneste dag. Valget av Havanna som reisemål hadde vært en overraskelse for Hillary. Ellis husket ikke lenger hvorfor han trodde Hillary ville like det, eller – for å være ærlig – om det spilte noen rolle. Det eneste hun så, var fattigdommen. Nedslitte, overfylte leiligheter stivet opp med stjålne materialer, og skabbete bikkjer som holdt på å klø seg fordervet. Hillary hadde begynt å beklage seg i samme øyeblikk de kom ut av flyet. Skrikende måker kretset over dem. Andre duppet som små, hvite bøyer i de mørke bølgene. Hun ristet oppgitt på hodet. «Jeg begriper ikke hvorfor du gjorde det. Hvorfor du ga ham mer penger når jeg uttrykkelig ba deg om ikke å gjøre det.» Ellis trakk hjelpeløst på skuldrene. De var på full fart utfor stupet igjen mot en ny krangel. «De har så lite, Hillary. Hvorfor blir du så sint bare for noen få dollar?» Men han visste at sinnet hennes ikke gikk på det. Det var dem det gikk på. Eller mer presist: på ham. «Det er nettopp det som er feilen med deg,» sa hun med en stemme så skarp at man kunne skjære seg på den. «Du sa at vi ville få det bedre etter noen dager i Havanna, men ingenting kan vel gjøre oss til noen andre enn dem vi er, kan det vel? Noen dager her kan ikke forandre noe som helst. Jeg har fremskyndet tilbakereisen. Jeg drar tilbake til Ottawa i kveld.» Det smalt i eksospotten på en gammel bil, og hjertet til Ellis gjorde et hopp. Han kjente de stramme muskeltrekningene i brystet som hadde plaget ham siden Steve Sloans død. Panikkanfall hadde psykiateren kalt det. Angst. 14
Et øyeblikk var det som om han ikke fikk puste. Han bøyde seg over muren slik at den skarpe murkanten presset mot brystet. Noe oljesøl på vannet skinte i alle regnbuens farger. Han svelget og trakk pusten dypt. Omsider dabbet anfallet av, og han klarte å rette seg opp. «Vil du skilles? Er det det du egentlig sier?» Hun svarte ikke på spørsmålet. «Flyet går klokken ni. Du liker deg jo så godt her, så jeg drar alene.» «Kan jeg spørre når du bestemte deg for det?» Han grep henne i armen og prøvde å tvinge henne til å se på ham, men Hillary var halsstarrig. «Når ringte du flyselskapet? Da jeg sto i dusjen i dag morges, etter at vi hadde elsket?» «Spiller det noen rolle?» Hun rev til seg armen. «Jeg drar uansett.» «Er det meg eller Cuba du reiser fra? Eller har du ikke bestemt deg ennå?» «Ikke ta den tonen overfor meg.» Hun kastet håret tilbake med indignert mine. «Det var helt feil å dra hit. Det vet du like godt som jeg. Nå drar jeg tilbake til hotellet og pakker. Jeg ringer deg fra foreldrene mine når jeg har bestemt meg for hva jeg gjør.» «Du mener vel at du skal få den drittsekken av en advokat du har, til å ringe meg.» «Hvis det er sånn du vil ha det.» Hun gikk sin vei med bestemte skritt, uten å se seg tilbake. De sølvfargede sandalene klapret mot den sprukne steinleggingen. De kubanske mennene som sto langs muren, plystret anerkjennende etter henne.
3
Første gang det skjedde, hoppet Ricardo Ramirez så høyt at han stanget hodet i taket på den blå kinesiske minibilen sin. Han så seg rundt, men det virket ikke som om noen på det myldrende fortauet hadde lagt merke til det blodige liket som satt rolig i baksetet. Var dette en makaber spøk? Hadde en av kollegene hans fått en eller annen til å late som om han var offeret fra det åstedet han nettopp hadde reist fra? Ramirez kikket seg rundt i alle retninger, men kunne ikke se noe uvanlig. Ingen som lo av forfjamselsen hans. «Er det meningen at dette skal være morsomt?» spurte han bryskt. «Hvor kommer du fra?» Liket trakk på skuldrene for å vise at det ikke kunne snakke. Ramirez studerte mannen mer inngående for å se etter tegn på at det var en practical joke, men hvis ikke drapsofferet hadde en tvillingbror, var det ingen tvil om at dette virkelig var den drepte. Han hadde et gapende rødt sår der strupen var skåret over, og blåmerkene i ansiktet var helt identiske med dem Ramirez hadde sett på den døde bare noen minutter tidligere. «Dette kan ikke være sant,» sa Ramirez og grøsset. Hector Apiro og teknikerne hans var fortsatt på åstedet og undersøkte den drepte. Hvordan kunne han ligge der som lik i en bakgate, og samtidig sitte her i bilen til Ramirez? Ramirez blunket gjentatte ganger i håp om at gjenfer16
det skulle forsvinne, men hver gang han åpnet øynene, var den døde mannen der fortsatt. Han vinket nølende til Ramirez, men Ramirez vinket ikke tilbake. Den udøde mannen fulgte etter Ramirez som en løshund hele formiddagen. De eneste gangene han forsvant ut av syne, var når Ramirez var på do. Da ventet gjenferdet ute i gangen. Men straks han kom ut igjen, fulgte dødningen i hælene på ham. Apiro hadde berammet tidspunktet for obduksjonen til klokken to samme ettermiddag. Det var bare tyve minutter til. Ramirez gikk til likhuset så fort han kunne uten å løpe, og prøvde å ikke vekke oppmerksomhet. Enda en gang undret han seg over hvorfor ingen andre la merke til det blodige gjenferdet som fulgte i hælene på ham. Du har vært død i et døgn, tenkte Ramirez. Apiro skal snart skjære deg opp. Hva i himmelens navn er du egentlig for slags vesen? Ramirez smatt inn gjennom metalldøra til Apiros private helligdom. Den døde mannen ble stående utenfor med rynkede bryn. Da Ramirez var vel inne i disseksjonsrommet, var det første gang på flere timer at han ikke kunne se noe til gjenferdet. Ramirez trakk døra godt igjen etter seg og lente ryggen mot den for å forsikre seg om at den var forsvarlig lukket. Han så seg spent rundt i det lille lokalet. Den eneste som befant seg der, var Hector Apiro, som sto på den lille trappestigen sin, bøyd over et lik som lå utstrakt på en metallbåre. Ramirez hengte fra seg jakken og prøvde å få armene gjennom ermene på den hvite laboratoriefrakken som det var påkrevet at han hadde på seg der inne. Han skalv slik på hendene at han ikke traff åpningene, men Apiro var så opptatt at han ikke la merke til det. Apiro snudde seg og hilste. «God ettermiddag, Ricardo. Men jøss, så blek du er, da. Du ser ut som om du har sett et spøkelse.» «Alt i orden, Hector,» sa Ramirez og svelget et par gan17
ger. «Det går helt fint med meg.» Men han var ikke så sikker på om det var sant. «Det står glass på arkivskapet hvis du vil ha litt vann. Obduksjoner er aldri behagelige, selv ikke for meg. Og hvis du trenger litt luft, er det bare å gå. Dette liket skal ingen steder.» Ramirez var ikke så sikker på det heller. Han gikk forsiktig bort til Apiro, nesten redd for å se i tilfelle liket skulle røre på seg. Apiro hadde fjernet alle klærne fra den døde, men det var så utvilsomt samme mann som hadde hjemsøkt Ramirez hele formiddagen. Ramirez ventet nesten at den døde mannen skulle blunke til ham, men øynene som stirret i taket, var voksaktige og livløse. Vesenet ute i gangen er levende sammenlignet med dette, tenkte Ramirez. Men hva i himmelens navn er det for noe? «Han er død, vel?» spurte Ramirez, selv om levningene på båren og innholdet i glassbeholderne på benken ved siden av var bevis godt nok. «Hvis ikke han var det da han kom, så er han det i hvert fall nå,» sa Apiro og lo. «Jeg har fjernet alle de indre organene.» Ramirez famlet etter en sigar i lommen. «Si meg en ting, Hector. Tror du på spøkelser?» «Som vitenskapsmann tror jeg ikke på noe som helst,» sa Apiro tankefullt med skalpellen i hånden. «Men jeg er sikker på at slike illusjoner kan være nyttige for oss mennesker. Katolske prester tror jo på spøkelser, ikke sant? Det innviede brødet … Den Hellige Ånd …» «Men du tror ikke på dem selv?» «Mener du om jeg tror på prester, Ricardo?» spurte patologen. Han skakket på det store hodet og så på Ramirez med glimt i øyet. «Du vet hva jeg mener om organisert religion. Forestill deg hva jeg ville ment om en Gud som hadde skapt meg i sitt bilde.» «Men hva om noen sa at de hadde sett et spøkelse? En troverdig person?» Ramirez ga seg ikke. «En som ikke hadde det med å fantasere.» 18
«Å, du vet, Ricardo – å tro på spøkelser er én ting. Å se dem er noe annet. Jeg ville kanskje anta at det hadde en medisinsk forklaring. Det er visse sykelige tilstander – hjernesvulst, forgiftninger som for eksempel blyforgiftning – som kan forårsake hallusinasjoner. Det samme kan mentale lidelser som schizofreni og aldersdemens. Slag kan også ha sånne virkninger noen ganger.» «Hva med santeria?» spurte Ramirez. Han dro til seg en stol og satte seg for å få bena til å slutte å skjelve. «De hevder jo at de kan kommunisere med de døde. Bestemoren min på farssiden var vodun.» Forfedrene til Ramirez hadde kommet som slaver fra Vest-Afrika på 1800-tallet for å jobbe på de kubanske tobakks- og sukkerplantasjene. Yorubaene dyrket både sin egen religion, vodun, og katolisismen, som ble påtvunget dem av slaveeierne. I hvert fall lot de som de gjorde det. I virkeligheten skjulte de bare sin egen religion bak de katolske ritualene. Resultatet ble santeria, en blanding av katolisisme og vodun, som innebar troen på mange guder og kontakt med åndeverdenen. Apiro nikket skeptisk. «Bare overtro. I så måte er santeria akkurat som andre religioner. På det punktet er jeg enig med Castro. Vi gikk på skole hos jesuittene begge to, og begge er blitt ateister. Kanskje det er en forbindelse der.» Det grøsset i Ramirez da Apiro stakk fingrene inn i såret på halsen, men liket reagerte ikke. Definitivt død, tenkte Ramirez. Ingen tvil om det. «Så bestemoren din trodde på spøkelser?» sa Apiro og støttet seg på det øverste trinnet på trappestigen mens han ventet på svaret fra Ramirez. Ramirez bøyde hodet fordi han kom til å tenke på at han hadde lovet å holde det hemmelig. Bestemoren hadde snakket om en gave på tvers av generasjonene, om budbringere fra den andre siden. En gave som ventet på ham utenfor døra med et gapende sår på halsen som så ut som et rødt tørkle. 19
«Foreldrene mine sa at hun døde av en sjelden form for demens, men på slutten visste hun ikke hverken hvor hun var, eller hvem vi var. Jeg var der da hun døde.» «Det vil si at hun antagelig hadde DLB, det vil si demens med lewylegemer,» sa Apiro. «Da ser man typisk dyr eller personer som ikke er til stede. De som har slike hallusinasjoner, vet ofte at de ikke er virkelige. Det kan til og med hende at de morer seg over dem. Sokker som blir til kattunger, for eksempel. Skjønt i Cuba ville det vært mer nyttig med kattunger som ble til sokker. Personlig synes jeg det er verre å ha med å gjøre enn alzheimer nettopp fordi folk med DLB har bedre realitetsorientering. Det er en forferdelig sykdom, Ricardo. Leit å høre at hun led av den.» «Er vrangforestillinger det eneste symptomet på denne sykdommen, Hector?» spurte Ramirez. Han skalv på hendene da han tente sigaren. «Hallusinasjoner og vrangforestillinger er ikke helt det samme, Ricardo. Hallusinasjoner vil si at man ser ting som ikke eksisterer. En vrangforestilling vil si at man tror på dem. Nei da, det er flere andre symptomer etter hvert som sykdommen utvikler seg,» sa Apiro og bøyde seg over liket igjen. «Søvnproblemer er ganske vanlig på et tidlig stadium. Skjelving i armer og ben. Etter hvert kognitiv svekkelse. Dessverre er det umulig å stille en sikker diagnose uten å obdusere hjernen, selv om CT-undersøkelse og MR kan være nyttig hvis man har mistanke om denne lidelsen. Godt gjort av bestemoren din å leve så lenge. Sykdommen kan debutere ganske tidlig. Den rammer ofte folk i førtiog femtiårene.» «Hjelpe meg,» sa Ramirez og kjente hvor motløs han ble. Han hadde hatt søvnproblemer i månedsvis, helt siden han ble forfremmet. Og nå led han visst av hallusinasjoner også. «Hvordan er prognosen, Hector?» Han våget nesten ikke å spørre. «Som regel dør man i løpet av fem til seks år.» «Finnes det ingen behandling?» 20
«Dessverre.» Apiro kikket opp og betraktet vennen inngående. «Er du redd for at faren din kanskje har det? Det er vanligvis ikke arvelig, men jeg kunne prøve å få ordnet med en MR. Men det kan ta måneder, kanskje et år, å få en time. Det er bare to apparater i Havanna, og det kommer neppe flere med det første. Og som vanlig er det turistene som blir prioritert.» Ramirez ristet på hodet. Faren var gammel, men ved god helse. Ramirez visste ikke hvordan han skulle få sagt til Apiro at det var han selv som så spøkelser, og ikke faren. Og hva var poenget med MR hvis sykdommen likevel ikke lot seg diagnostisere med sikkerhet, og det ikke var noe hverken Apiro eller noen andre kunne gjøre uansett? Ramirez satt som bedøvet og pustet fort inn og ut. Francesca var fire måneder på vei med barn nummer to. Hva skulle han gjøre? Han kunne ikke fortelle sin kone at han antagelig kom til å dø før barnet skulle begynne på skolen. Da ville Francesca egenhendig ta livet av ham. Apiro gikk ned fra trappen og dro av seg hanskene. «Hvis du gir meg navnet og fødselsdatoen til bestemoren din, kan jeg sjekke i arkivet vårt hva obduksjonen viste. Når døde hun?» «I 1973, da jeg var ni. Hun må ha vært i nittiårene da. Men jeg vet ikke den eksakte fødselsdatoen, Hector,» svarte Ramirez langsomt. Tankevirksomheten var treg som sement. «Hun var yoruba. Født slave.» Inntil slutten av 1800-tallet ble slaver betraktet som eiendom, og det ble aldri utstedt fødselsattest for dem. Men bestemoren var en fri kvinne da hun døde. Etter kubansk lov en person og ikke lenger en gjenstand. «Ville de ha foretatt en obduksjon for så lenge siden?» Apiro nikket. «Hvis de hadde mistanke om demens med lewylegemer, ja. Det er noe medisinen har interessert seg for i minst hundre år. Det kan ta litt tid å finne ut av det, Ricardo, men jeg lover at jeg skal klare det.» De gamle journalene var Ramirez’ eneste håp, men de fantes ikke på data, og Apiro ringte ham senere på dagen 21
for å si at før de ble digitalisert, hadde han ikke en sjanse til å finne en patologjournal for en tidligere slave som hadde dødd for over tredve år siden. Den døde mannen forsvant et par dager senere, etter at Ramirez hadde funnet den som drepte ham, og siden så Ramirez aldri den fremtoningen igjen. Men en måned eller så senere dukket en annen død mann opp i gangen utenfor leiligheten hans. I likhet med den første var også denne stum. Han kommuniserte med Ramirez ved hjelp av skuldertrekninger, hevede øyebryn og en litt stiv mimikk. Også han forsvant etter at Ramirez hadde oppklart saken hans. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, dukket lewylegeme-hallusinasjoner stadig oftere opp på kontoret, i bilen og hjemme i leiligheten. De døde som han så fremfor seg, sa aldri noe, bare gestikulerte. Og alle som én forsvant straks Ramirez hadde funnet ut hvem som hadde drept dem. Til sin overraskelse klarte Ramirez å venne seg til dem. Han oppdaget til og med at disse produktene av de døende synapsene hans kunne være ganske underholdende, slik Apiro hadde sagt. Hallusinasjonene kikket ham over skulderen og skar forsiktige grimaser når han gjorde feil. De var alltid veldig høflige. De kom aldri inn på badet eller soverommet, og hvis Ramirez ba dem om å gå, forsvant de. Et megetsigende blikk var alt som skulle til. Etter hvert klarte Ramirez å overbevise seg selv om at de rett og slett var et produkt av den overarbeidede underbevisstheten hans. Bilder frembrakt av den slitne hjernen for å hjelpe ham å oppdage spor han ellers ville oversett. Noen ganger diskuterte han etterforskningen med dem. Da lyttet de alltid oppmerksomt og nikket når de var enige, eller ristet på hodet hvis de hadde andre teorier. Han fortalte ikke Francesca om sykdommen sin. Han visste rett og slett ikke hvor han skulle begynne. Tross alt 22
følte han seg i fin fysisk form, bortsett fra trettheten på grunn av søvnproblemene. Som politimann var han om mulig dyktigere og mer konsentrert enn før, til tross for de søvnløse nettene. Hans lille Estella var ikke baby lenger, men nesten fem da hendene hans begynte å skjelve ukontrollert. Da skjønte Ramirez at tiden hans var i ferd med å rinne ut.
4
I skumringen fikk himmelen den samme asurblå fargen som havet. Det ble kjølig i luften, og forrevne skyer drev over himmelen. Det var lett å merke at Cuba var et land som var lukket mot omverdenen. Den en gang så livlige og pulserende hovedstaden Havanna var preget av forfall på grunn av den strenge amerikanske handelsblokaden. Selv ikke nå i kveldingen var det en eneste utenlandsk fiskebåt å se ute på havet, bare en enslig taubåt langt ute som dro på et mørkt omriss som Mike Ellis ikke klarte å se hva var. Enda en nydelig dag gikk mot slutten, en dag uten illevarslende tegn til katastrofer, uten mørke skyer på himmelen, ingenting som bar bud om at den fiksjonen han hadde strevd for å opprettholde – det vil si ekteskapet – skulle ha funnet sitt endelikt der på strandpromenaden. Avstanden mellom himmel og hav minket gradvis. Bare en smal lysstrime antydet skillet mellom luft og vann. Fiskere duppet opp og ned på bilringer i bølgene og slengte ut linene sine i mørket. Her og der langs strandpromenaden satt det seige gamle gubber med trælete hender og agnbokser ved siden av seg og holdt tålmodig i snørene sine. Sigarettrøyken sto som en sky rundt hodet på dem i tussmørket. Folk lo og nøt den friske brisen fra havet. Biler tutet til hverandre på Malecón. Ellis følte seg helt malplassert – skyldbetynget, såret og alene som han var. En ung svart kubaner i T-skjorte og shorts, med et stri24
pete slips knyttet rundt livet og en baseballkaps på tvers på hodet, stilte seg plutselig foran Ellis og sperret veien for ham. «Hei, hvor du fra, mister?» sa mannen og smilte bredt. «Du fra Canada? Har du såpe?» «Ikke nå.» Ellis trengte seg forbi ham. «La meg være i fred. Non disturbo, por favor.» «Hva feiler det deg, señor? Det er en nydelig dag, du burde smile.» Kubaneren så med bekymring på Ellis, eller kanskje det var medfølelse. Han la hånden på skulderen til Ellis. Ellis feide den vekk. Mannen tok et skritt eller to bakover og holdt hendene ut foran seg for å berolige Ellis før han forsvant bort til en annen turist. Jeg må ha en drink for å roe nervene, tenkte Ellis. Ikke bare én. Full tank. Jeg kjører jo ikke bil, for pokker. Han bestemte seg for å gå bort til Hemingways yndlingsbar, La Bodega mi Media Naranja. Det kvikket ham litt opp å tenke på at selv en macho som Hemingway hadde opplevd å ha problemer med kvinner.
5
Bartenderen var en røslig kar med muskelsvulmende armer og flattrykt nese. Mike Ellis hadde nettopp tømt sin andre anejo – bar og uten is – og mannen hadde vært sjenerøs med flasken. Den syv år gamle rommen smakte som varmt vann med sukker. Ellis helte raskt i seg den neste og banket på disken med fingeren igjen. Han tok av seg jakken, la den på barkrakken ved siden av seg og kjente hvordan varmevirkningen av alkoholen fikk ham til å slappe av. Nå har hun altså gjort alvor av det omsider. Nå har hun gått fra meg. Ellis hadde virkelig prøvd å bygge opp igjen et ekteskap som i bunn og grunn like lite lot seg reparere som de forfalne husene han var omgitt av. Faen ta henne. Hver jul fra nå av ville bare minne ham på den gangen hans kommende ekskone gikk fra ham i Havanna. Ellis kunne fortsatt høre stemmen til Steve Sloan og kjenne den store armen hans rundt skuldrene natten før han døde. Han kunne formelig kjenne det kalde ølglasset som Sloan ga ham i den røykfylte, støyende baren, da Ellis sa at han ikke visste hva han skulle gjøre. «Alle har hatt sånne problemer en eller annen gang, kamerat. Selv er jeg jo veteran på området.» Sloan var bare tredve, men hadde allerede to ekteskap og to skilsmisser bak seg. Men Sloan visste ikke da at Hillary var gravid. Selv om han hadde kortermet skjorte på seg, var Ellis 26
plaget av varmen. En takvifte i mahogni dreide sakte rundt og skapte litt bevegelse i luften over bardisken. Veggen var prydet med innrammede fotografier. Under bildene var det et stort speil i hele bardiskens lengde. Han betraktet sitt eget speilbilde, og så hvordan de andre gjestene prøvde å la være å se på de store arrene hans. «Hva heter du?» spurte Ellis bartenderen. «Fidel,» svarte mannen og smilte. «Akkurat som Castro.» Bartenderen satte enda en drink foran Ellis og nikket mot et falmet svart-hvitt-bilde av Castro som ung. Den høye, værbitte og skjeggprydede skikkelsen i kaps og kakijakke var nesten pen. Den heroiske populisten som beseiret en diktator, tenkte Ellis, bare for å bli en selv. Om Castro hadde reddet Cuba eller ødelagt det, kom an på hvordan man så det. «Gracias, Fidel.» Ellis hevet glasset mot bartenderen og tømte det. Fidel gjorde en skulderbevegelse mot raden av flasker ved siden av seg og hevet øyebrynene. Ellis nikket. Fidel kom bort til disken med en mørkebrun flaske Havana Club. Bartenderen hadde ikke spurt ham om arrene, men Ellis hadde merket at han studerte ham diskré innimellom, så det var tydelig at han lurte på hva som hadde skjedd med ansiktet hans. Fidel fikk det travelt med å vaske glass bak disken og stille dem opp ved siden av dem han allerede hadde gjort klar med limejus og sukker i påvente av turistinnrykket. Klokken var atten. Massevis av tid å bli full på. Ellis hadde planlagt å bli skitfull, som Sloan pleide å si. Glemme fortiden, slette den fra hukommelsen. Glemme skyteepisoden og den jævla blemmen han hadde gjort. Fuck Steve. Politiets psykiater hadde sagt at han led av skyldfølelse fordi han hadde overlevd. Men psykiateren hadde ingen anelse om hvordan det hadde vært i den leiegården den kvelden – eller hva som egentlig hadde skjedd. Angst. Tja, det var jo én betegnelse på det, bare ikke ak27
kurat den Ellis ville valgt. Han stirret på det tomme glasset og bestilte en flaske til. «En mojito takk, Fidel,» sa den unge damen. Bartenderen smilte. Det var tydelig at han likte det han så. Hun hadde stripete, blondt hår, en utringet blå topp og et stramt beige skjørt som fremhevet de lange, velformede bena. Ellis så hvordan skjørtet hennes gled opp, da hun satte seg på barkrakken ved siden av ham. Hun hadde sølvfargede sandaler med svært høye hæler. Bartenderen tørket av bardisken foran henne. Den unge damen var høy og slank, og hun var kledd på en måte som fikk henne til å minne litt om hans kone. Likheten gjorde ham trist. Fidel krystet noen friske mynteblader over et glass fullt av is, helte litt mer sukker i limen, helte i rommen og rakte drinken til Ellis’ nydelige nabo ved det brede messinggelenderet. Hun satte den på et korkunderlag der det sto «Home of the Famous Hemingway Mojito», der den straks etterlot seg en ring av dugg. «Gracias, Fidel.» Den unge damen snudde seg og smilte til Ellis. Hun hadde ikke sett arrene fordi hun ikke kunne se dem fra den siden hun satt. Den pene siden av ansiktet hans. Den siden der alt så helt normalt ut. Ellis kikket på seg selv i veggspeilet. Munnen var fortrukket i et permanent hånlig smil, og like under hårfestet hadde han det smale, hvite arret etter kniven. Han husket det varme blodet som rant nedover ansiktet og blandet seg med tårene. Han tømte glasset. Over speilbildet hans hang det svart-hvitt-fotografier av Hemingway sammen med ikoniske fotografier av Castro. På de tidligste bildene var Hemingway fortsatt en flott kar, før alkoholen gjorde ham utflytende og pløsete. På de seneste bildene hadde han også et veltrimmet skjegg og var ofte avbildet ved siden av den yngre og slankere Castro. Ingenting ved bildene røpet den tapte kampen Hemingway hadde ført mot depresjonen og forfølgelsesvanviddet. 28
Hemingway bar sine sår inni seg, der ingen kunne se dem, men Ellis var ikke sikker på om det fungerte noe bedre. Fidel fylte opp det tomme glasset. Den ravfargede væsken glinset i lyset. Ellis så seg i speilet igjen. Det hendte kvinner sa til Ellis at han så sexy ut, at arrene ga ansiktet karakter. Men Ellis visste bedre. Han så frykten i sin kones øyne hver gang hun så på ham. Hillary var redd ham. Han hadde merket det i dag morges, da de omsider, motstrebende, hadde elsket med hverandre. Hun var redd for at han visste om det forholdet hun hadde på si. Men det var han som hadde sluppet unna med et drap.
6
Den unge damen nippet til drinken og satte glasset på disken, der det etterlot seg en liten vanndam. Hun tørket hendene på skjørtet. Speilbildet hennes ble reflektert i den blanke mahognien i disken. De rosa neglene sto til solbrillene som var skjøvet opp på det tykke håret. Det måtte være nærmere tredve grader ute. Solen var en oransje tennisball som langsomt trillet ned i havet. «Er det noe i veien, señor?» sa hun med noe som virket som ekte omtanke. Stemmen var dyp og kraftig. Whiskystemme. Huden hadde en svak glans. Mike Ellis så nærmere på henne. I begynnelsen eller midten av tyveårene, antok han. Forbausende pen med glatt hud og store, brune øyne. Hans type. I hvert fall en gang for lenge siden. Hun smilte igjen, og først da gikk det opp for ham at hun var prostituert. En av de mange tusen kubanske jineteras på jakt etter utlendinger for å få noen timers eller netters lysglimt i den fattigslige tilværelsen. Han ville ha foretrukket en som var interessert i ham og ikke i lommeboken hans. Men i kveld kunne det, for en gangs skyld, være greit nok. «Nei da, alt i orden. Ellers takk,» sa han. Han prøvde å smile til henne slik at hun kunne se det maltrakterte ansiktet hans og få en mulighet til å ombestemme seg. Hun tok ikke øynene til seg. Det virket i stedet som om hun betraktet ham med fornyet interesse. Da han snudde seg vekk igjen, sa hun med myk stemme: «Beklager. Det var ikke meningen å plage deg.» 30
Hun sa det med en hes, litt forførende stemme som snarere tydet på det motsatte. Han følte seg plutselig tørr i munnen og gjorde tegn til at han ville ha en ny drink. Hun flyttet barkrakken litt nærmere og lot en finger gli rundt kanten av glasset sitt. Av og til skottet hun bort på ham med et forsiktig smil. Kroppsspråket hennes sa at hun hadde god tid. «Kan du holde et øye med vesken min mens jeg er på do?» «Selvfølgelig,» sa han. Han så etter henne da hun slentret bort til toalettet innerst i lokalet. Den store, stripete vesken lå igjen på barkrakken som et flagg for å markere eierskap, slik at andre kvinner i baren skulle vite at han var kapret. Menn fulgte henne med blikket. Selv Hemingway på veggen lot til å følge den slanke skikkelsen med øynene idet hun gled katteaktig ut av syne. En mann av østasiatisk utseende, og med stråhatt, kom og satte seg på den andre siden av Ellis. Mannen var mørk, med kraftig hårvekst. Det stakk hår opp av skjortekragen. «Hvor er du fra?» spurte mannen. Han lente seg mot bardisken, vendt mot toalettene innerst i lokalet, der den unge damen var forsvunnet. «Canada.» «Jeg er fra London. Er det ikke fint her i Cuba?» Ellis nikket. «Vært her lenge?» spurte mannen idet Fidel satte en mojito foran ham. «Cirka en uke.» «Å ja? Hvor i Canada er du fra?» «Ottawa.» «Det er hovedstaden, ikke sant?» «Jo.» Ellis tok enda en slurk før han satte fra seg glasset. Det var noe ved mannen han ikke likte. Han svarte kort og avvisende. «Kaldt.» Mannen lot som om han grøsset. «Eskimoer. 31
Snø og is. Jeg har aldri vært der. Hva driver du med i Canada?» «Jeg er politimann.» «Jaså,» sa mannen og ble tydeligvis interessert. «Så du er politimann. Du ser forresten sånn ut også, når jeg tenker meg om. Hva jobber du med i politiet?» «Seksualforbrytelser for øyeblikket. Og misbruk av barn.» «Aha,» sa mannen. «Det må være interessant. Nok å gjøre, går jeg ut fra?» «Absolutt,» bekreftet Ellis, samtidig som det slo ham at de færreste ville karakterisert arbeidet hans som «interessant». «Selv jobber jeg i modellbransjen.» Mannen snudde seg og så i speilet. Begge betraktet den unge damen idet hun kom gående mot baren igjen på den katteaktige, smygende måten sin. «Hvor bor du?» spurte mannen idet hun kom helt bort til dem. «På Parque Ciudad Hotel.» «Ahhh,» sa mannen. «Nydelig sted. Liker du deg der?» «Utrolig hyggelig betjening.» «De har nettopp fått en ny fløy der som jeg hører skal være veldig fin.» «Ja, det er der jeg bor.» Den unge damen satte seg på barkrakken igjen og støttet seg med den ene hånden på skulderen til Ellis idet hun akte seg opp. Han innbilte seg at hun smalnet øynene en smule da hun skottet bort på asiaten, men han var ikke sikker. Uttrykket varte bare et øyeblikk. «Du er veldig sterk,» sa hun til Ellis, men av en eller annen grunn oppfattet han det slik at bemerkningen var rettet til den andre mannen. Den mørke mannen holdt blikket hennes fast idet hun stakk armen innunder Ellis’ og smøg seg nærmere ham. Fidel ga mannen en ny drink. «Jeg må visst ut en tur, jeg også,» sa Ellis. «Straks tilbake,» sa han. Han likte ikke å gå fra henne. 32
Da Ellis var på vei tilbake fra toalettet, kunne han se begge to i speilet. Den mørke mannen bøyde seg over krakken til Ellis og stakk ansiktet helt opp i den unge damens. Ellis så at han strøk fingeren over halsen og sa noe til henne. Hun vred urolig på seg. Da Ellis satte seg, så han at hun skalv. Hva i helvete? «Kjenner du denne mannen?» spurte han. Han prøvde å forestille seg hva mannen hadde sagt som hadde skremt henne så voldsomt. Hun ristet litt for raskt på hodet til at han trodde på henne. Han snudde seg mot den mørke mannen. «Jeg må be deg om å la denne unge damen være i fred,» nærmest freste han. «Jeg sitter bare her og tar en drink,» svarte mannen. «Og prater litt med damen. Hvis det er det du vil kalle henne.» Men Ellis hadde sett den truende gesten, og den uhøflige bemerkningen gjorde plutselig Ellis rasende igjen. Han ble anspent og forberedte seg på å slåss. Han og Steve Sloan ville trukket lodd om hvem av dem som skulle banket livskiten ut av en drittsekk som dette. Ellis senket stemmen og sa rolig og truende: «Hør her, kamerat. Ligg for helvete unna henne. Okei? I kveld er hun med meg. Er det forstått?» «Men jeg sa jo at jeg bare kom innom for å ta en drink,» svarte mannen og slengte noen pengesedler på disken. «Her. Jeg spanderer. No hard feelings, okei? Bare en liten misforståelse. Jeg går nå. Ingen grunn til å ta på vei.» «Høres ut som en god idé,» sa Ellis sarkastisk. Mannen tømte drinken og gled ned fra barkrakken. Han hadde sittet på jakken til Ellis, noe som fikk Ellis til å mislike ham enda mer. «Takk,» sa den unge damen, tydelig lettet da mannen gikk. «Det var ekkelt. Det er mange menn i Cuba som ikke liker kvinner som meg.» «Det har jeg vanskelig for å tro. Han var bare sjalu. Glem hele greia.» Ellis tømte resten av glasset. Han la hodet bakover og 33
lot den brune væsken gli ned gjennom strupen. Gammel rom. Nirvana. For første gang på flere måneder forsvant Steve og Hillary ut av tankene.