Tendens #2

ET LITTERÆRT MAGASIN

MAJA ANETTE FLØNES MONSEN AMALIE KASIN LERSTANG SIGBJØRN SKÅDEN KOLBEIN FALKEID HILDE LINDSET EIVIND HOFSTAD EVJEMO KRISTIN LIND INGVAR AMBJØRNSEN LIV MOSSIGE JOHN ERIK RILEY SUNNIVA LYE AXELSEN AKSEL SELMER TERJE DRAGSETH MARIA TRYTI VENNERØD EMIL B. LUND

Kort, dypt, stort, varmt, langt, klart, smalt, sterkt, smått, vilt, vrangt, mykt, bredt, vondt.

TENDENS #2 er fylt med tekster hentet fra norske skjønnlitterære utgivelser anno 2014.

Alle utgitt på Cappelen Damm.

Vi har plukket ut et representativt utvalg med en viss spennvidde fra diktsamlinger, essaysamlinger, korttekstsamlinger, novellesamlinger og romaner.

I tillegg frister vi med et spesialskrevet essay om den eiendommelige, amerikanske forfatteren Lydia Davis, en for anledningen nyoppusset tekst om romanens rolle i et flerkulturelt samfunn og én side gjendiktet modig, dansk lyrikk.

God lesning.

BRITT KARIN LARSEN JON ØYSTEIN FLINK KJERSTI BJØRKMO DIDRIK MORITS HALLSTRØM THOMAS LUNDBO HÅKON ØVREÅS AUDUN LINDHOLM ELI FOSSDAL VAAGE VIGDIS HJORTH KJERSTI KOLLBOTN LARS SAABYE CHRISTENSEN EIVIND BUENE ARNE HUGO STØLAN ODD KLIPPENVÅG YAHYA HASSAN

–3–

MAJA ANETTE FLØNES MONSEN

Rundt deg er alt svart eg leiter etter kartet du står på eg drikker whisky av munnen din du har sand mellom leppene

Vi skal svømme seier du eg sier du har aldri vært i havet berre i bitar

Eg kviler leppene mot ryggen din vi har aldri sagt det er sant havet har mange lik i munnen

–4–

Du venter på at blodet skal bli blankt alt du elsker er gjennomsiktig sjø sprit blanke fitter

FITTA OG HAVET Dikt

Foto: Anna-Julia Granberg – BLUNDERBUSS

–5–

Foto: Synne Øverland Knudsen

–6–

AMALIE KASIN LERSTANG

Jeg våkner og spyr i vasken. Jeg lar vannet renne lenge.

Jeg ligger på senga og leser mens vannet renner. Det grønne flyter i sidesynet. Jeg klarer ikke lese mer, klapper sammen boka. Jeg legger den i vinduskarmen og kaster et håndkle over den. Jeg pakker håndkleet rundt boka og legger den i sekken. Jeg kler på meg og skrur av vannet.

Kjenner på magen og tar sekken på ryggen. Bak disken står mannen. Han hilser idet jeg kommer ned. Du er her fortsatt, sier jeg. Enn så lenge, sier han og blunker. Det er vanskelig å finne politistasjonen, for jeg forstår ikke hva som står skrevet på skiltene. Til slutt må en dame med sjal følge meg helt frem til døra. Det er fullt i venterommet.

Det lukter svette. Det er en politistasjon, men hvis jeg så et bilde av venterommet ville jeg trodd at det var et sykehus. På en benk langs veggen sitter fem familier.

Alle har et familiemedlem med et sår i panna eller en bandasjert kroppsdel. Borte ved veggen krangler to menn. Det er et øredøvende sus i hele rommet. Jeg leter etter en kølappmaskin, men ser ingen. Jeg presser meg gjennom rommet, mot skranken hvor en dame sitter bøyd over noen papirer. En mann stanser meg og ber meg vente på tur. Vi ser på hverandre. Jeg ser på klærne hans at han er politimann.

Jeg ser på kølla i hånda hans. Han ser på ansiktet mitt. Det brede ansiktet mitt som har blitt enda bredere. Som ikke lenger er et helt ansikt, men ødelagte blå klumper som har svulma opp i ulike størrelser. Men det er ingen kø her, sier jeg. Han trekker meg inn i et hjørne. Det er en kø, sier han. Jeg ser for meg å sitte på fanget hans. Smøre kremen på ryggen.

Er det mulig å stille seg i den køen, spør jeg. En dame med sint stemme skriker gjennom glasset i skranken. Politimannen kommer nærmere for å høre meg. Hvorfor er du her, sier han.

På grunn av dette, sier jeg og peker på ansiktet mitt. Vet du hvem som gjorde det, spør han. Nei, sier jeg. Han ser oppgitt på meg, han ser til sidene og kommer helt nære ansiktet mitt. Har du en konvolutt, sier han lavt. En konvolutt, spør jeg. Han nikker raskt. En konvolutt, spør jeg igjen.

Han sukker. Penger, hveser han inn i øret mitt, har du penger. Jeg rister på hodet, mest på grunn av hvesinga.

Han sukker igjen og legger en hånd på skulderen min. Spar deg bryet, jenta mi, sier han, det er ingen vits.

–7–

Jeg skriver at det blir vanskelig. Det blir vanskelig, skriver jeg, men vi sees jo snart.

Han klapper meg på ryggen før han går bort til en gutt med hjelm og krykker.

Mamma har sendt en melding. Svar på mail ang. bursdag.

Jeg går til en nettkafé der to menn med boblejakker peker ivrig på en av skjermene mens de røyker. Mamma spør om jeg kan komme tilbake tidligere, for hun vil feire bursdagen sin. Hun sier at det kanskje kommer flere, kanskje Ragna. Jeg skriver at det blir vanskelig. Det blir vanskelig, skriver jeg, men vi sees jo snart. Jeg trykker meg inn på norske nettaviser. Scroller nedover sidene.

Leser om en brann. Et hus hvor polske arbeidere bodde brant ned til grunnen.

Fire polakker døde. Jeg limer inn linken i mailen og sender den til mamma. Går til en bokhandel.

Blir ikke lenger rolig av å se på bøkene. Mannen bak kassa dytter håret bak øret. Han legger bøker i en pappeske. Jeg åpner sekken og pakker ut boka fra håndkleet.

Vil du ha denne, spør jeg og holder den frem mot ham. Han ser på meg, later som ingenting og ser på boka.

Han rister på hodet. Kan jeg bytte den da, spør jeg. Han tar imot boka. Men denne er jo ikke herfra, sier han og gir den tilbake. Ikke, spør jeg. Hva hvis jeg betaler deg, da, sier jeg, kan du ta imot boka da. Han ser på meg. Den må være ny hvis vi skal kunne bytte den, dessverre, sier han og smiler. Han fortsetter å legge bøkene i esken. Da vil jeg kjøpe en ny bok, sier jeg, en hvilken som helst bok.

Han går sammen med meg bort til en av

hyllene. Han finner frem flere bøker, forklarer på engelsk hva bøkene handler om, kjærlighet, drap, familier, detektiver. Jeg peker på en og sier den. Han legger boka i en pose. Det er en gave, skynder jeg meg å si. Han unnskylder seg og tar boka ut av posen. En hårlokk har lagt seg inn i øret hans. Du ligner på en jeg kjenner, sier jeg.

Han smiler og drar frem rødt gavepapir. Små snøkrystaller er spredd utover papiret. Han legger boka oppå papiret og klipper av slik at det passer. Bruker lang tid. Bretter papiret forsiktig rundt boka. Folder hjørnene sammen og teiper. Vikler gavetråden på kryss og tvers. Takk, sier jeg, han kommer til å bli glad.

Mannen bak kassa smiler igjen. Er det mange som kjøper bøker her, spør jeg. Han smiler med halve munnen. Nei, sier han, men jeg tror det er mange på biblioteket. Han rekker meg posen og jeg går ut glassdøra.

På en benk i parken tar jeg pakka ut av posen. Gavetråden er knyttet stramt rundt papiret. Tråden skjærer seg inn i fingeren da jeg drar i den. Jeg river av teipene og legger papiret og gavebåndet ved siden av meg på benken. Åpner boka. Bretter permen hardt ut til sida.

Det knekker i boka og jeg leser. Jeg lener ryggen mot benken. Den første halvdelen er kjedelig. Jeg blir kald på nesa. Jeg må lese med ett øye, men så åpner det seg plutselig en glipe i det andre. Verk renner inn i øyekroken. Jeg kan nesten lese med begge øynene. Halvveis i boka skriver forfatteren om en dame som kaster seg ut av vinduet i –8–

femte etasje. Forfatteren skriver at han leste historien i avisa.

Hun var gravid i niende måned og både dama og ungen døde. Jeg lener ryggen mot benken. Forfatteren skriver at han går til huset hun kastet seg ut fra. Han skriver at det ligger et treningssenter på den andre siden av bygningen.

Om man hadde kastet seg ut av det vinduet nå, er det siste man ser de svette menneskene på treningssenteret.

Kanskje en dame. Hun gnir vekk svetten i panna med et håndkle. Man lener seg mot vinduet. Legger hendene i vinduskarmen og ser ned på dama som legger ansiktet inn i håndkleet. Ser en mann løfte en vekt med én arm mens han gjør en grimase.

Musklene vibrerer og han løfter vekta opp igjen. En dame har et svart apparat mot innsiden av låra. Hun trekker låra sammen.

Kniper. Svetten renner i en stripe nedover halsen. Overarmen buler svakt, hun har jobba så lenge for dette, så lenge. En mann med stor mage er der for første gang. Han er redd for å bruke apparatene. Går bort til tredemølla. Beina smeller mot plastbåndet. Han tråkker feil og glir bakover. Kneet lander hardt mot plasten. Han reiser seg fort. Går rett bort til et apparat uten å møte noens blikk. Han slår ikke av tredemølla. Båndet ruller og ruller og kneet hans brenner.

Så kaster man seg ut. Fra femte etasje.

Strekker armene ut. Mannen snur seg akkurat da og ser noe mørkt som flyr forbi vinduet. Var det en fugl, tenker han. Tenker

at det må ha vært en fugl. Dama ser mot vinduet. Hun løsner grepet rundt apparatet, innsiden av hendene er våte. Hun reiser seg fra den svarte benken og går mot vinduet.

Mannen slipper vekta han holder i hånda ned i gulvet. Det kommer et smell fra vekta, det lager ekko i lokalet.

Alle menneskene slipper vektene ned på gulvet med et smell. De går bort til vinduet.

De står med de stramme kroppene sine bak ruta. Ser på den svarte bylten som har truffet bakken. Mannen som trodde det var en fugl tar seg til brystet. Dama lener seg mot en mann, hun ser ikke hvem han er før hun legger hodet mot skulderen hans.

Mannens kne dunker. Han lener kneet mot den kalde ruta og tar etter hånda til ham som står ved siden av. Noen gir dama en klem. Snart skal alle si opp treningsavtalene sine. Treningssenteret går konkurs. Alle blir litt tjukkere og jeg lager et eseløre og lukker boka.

EUROPA Roman

–9–

SIGBJØRN SKÅDEN

Oldemor smiler tilbake. Hun ser ned på hendene sine. Knokene er beinete, huden rød og sprukken. I det flate lyset fra det enslige vinduet i gammen kaster knokene skygger oppover hånda, som fingre som strekker seg opp mot håndleddet. Når hun knytter hånda viskes alt ut i en eneste skygge. Hun reiser seg og begynner å rydde vekk tallerkener og bestikk, legger alt over i et kar ved den ene langveggen. Når alt er lagt i karet plukker hun det opp og bærer det ut av gammen, setter det ned ved siden av steinhella på utsida. Det kommer til å komme regn. Hun setter seg på kne på hella og begynner å skrape fiskefett av tallerkenene, skyller med vann fra karet.

Oldefar har reist seg fra bordet og kommet bort til gammedøra.

Går det bra med deg, Márjá? spør han lavt.

Ja, sier Oldemor.

Du vet han må gå på skolen, han også, sier Oldefar.

Ja, jeg vet det, sier hun.

Hun fortsetter å skrubbe av tallerkenene.

Fiskefettet blir bobler i det kalde vaskevannet.

Vi går og henter vann til kaffe, sier Oldefar.

Like etter kommer de ut av gammen, Oldefar krøket med Bestefar på skuldrene.

De tre eldste sønnene løper bort til fjøsgammen på motsatt ende av tunet og plukker med seg børtrær og bøtter som står stablet på utsiden. Oldefar jogger nedover sletta med Bestefar hylende på skuldrene.

Sånn er det å være børtre, roper Oldefar.

Idet de har nådd kanten av sletta har de blitt fjern larm. Oldemor heller vannet fra vaskekaret over i fiskegryta og skrubber den med kluten. Fosseduren fra fjellkammen er et jevnt sus bakom Oldefars og guttenes stemmer. Tykk fråde faller fra fjellet ned mot dalføret. Når de er på vei tilbake fra brønnen renner en liten bekk av vaskevann dem i møte. Fiskefett fester seg i gresset, trenger ned i jordsmonnet. Oldefar og Amund bærer hvert sitt børtre, de tre yngste går ved siden

av. Foran gammen setter de ned bøttene, hjelper til med hendene for å lette børtreet av nakken. Røde furer løper over fingrene på Amunds venstre hånd. Raskt tar han børtreet i høyre hånd og stikker den venstre inn under det brede beltet.

Gi meg børtreet så tar jeg dem bort i fjøsgammen, sier Oldefar og ser på Amund. Så kan dere hjelpe mor inn med vannet.

Visste dere at John skal reise til sjøs? sier Amund senere, når de sitter rundt bordet med kaffen.

Lille-Jonne? sier Oldefar.

Ja, han mønstrer på om tre uker. Papirene er visst underskrevet og alt.

Men han er jo ikke ferdig på skolen ennå? sier Oldemor.

Nei, men han har jo fått jobb, sier Amund.

Da behøver han ikke å gå på skole.

Mine barn skal gjøre ferdig skolen før de tar seg arbeid, sier Oldemor.

Amund ser ned i bordet og blir stille. Oldefar lener seg over og tar vennskapelig tak om nakken hans, rusker ham i håret.

Mor og jeg skal vel finne nok for dere å gjøre her hjemme, ikke vær redd for det, sier han.

Han tar tak i Oldemors hånd under bordet.

Håndbaken hans er ru mot hennes knoker.

Om natta kommer han inn i henne, bak forhenget ved den ene langveggen i gammen. Noen meter unna, sammenstuet bak et forheng ved den andre langveggen, ligger guttene og sover. Kroppen hans gnisser mot slanke bjørkestammer mot never mot torv.

Når han er ferdig ruller han av, blir liggende med den ene armen stikkende utenfor forhenget. Guttenes pust er pendler, en konstant dur hvor den enes avløser den andres.

Oldemor blir liggende urørlig inntil veggen.

Márjá? Du sovnet vel ikke? hvisker han etter en stund.

Oldemor snur ansiktet mot han, rister svakt på hodet.

– 10 –

Første steg i lyngen er et røft kyss.

Nei, hvisker hun. Jeg sovnet ikke.

Det er noe jeg har tenkt på, sier han.

Hva da? sier hun.

Jeg har tenkt på om vi ikke skulle bygge hus, sier han.

Hus? sier hun.

Det er jo nesten ingen som bor i gamme lenger, sier han.

Det er mange som bor i gamme, sier hun.

Dessuten er hus kalde. De holder ikke på varmen. Du har jo sagt det selv.

Jo, sier han. Men i et hus kunne vi få vårt eget rom. Og guttene sitt eget. Jeg tenker på dem, at de skal slippe å leve hele livet i en trang gamme, slik som oss.

Oldemor vender seg inn mot bjørkestammene igjen. Fra glipa mellom tregulvet og veggen stiger ei duft av jord.

Natta er tida da hjertet kalibreres. Oldemor sniker seg opp av leiet. En stund blir hun stående sammenkrøket midt på gulvet og lytte til de andres pust. Så tar hun tak i døra og skyver den forsiktig opp. Hun går barbeint over tunet og nedover sletta.

Duskregn væter Oldemors hår. Det væter Oldemors serk. Langsomt blir små dråper til store dråper på Oldemors hud, små strimer av regn sildrer nedover de bare armene. Den fuktige bakken føyer seg om Oldemors bare føtter, små søkk i stegene. Ved myrkanten stanser hun. Hun blir stående urørlig. Når hun holder pusten er fosseduren en enslig lyd i mørket.

Første steg i lyngen er et røft kyss. Hun går sakte utover. Den våte nattserken limer seg til kroppen, klenger om beina. Føttene søkker ned i fuktig torv, lyngen borer seg inn mellom tærne. Et stykke ute på myra stanser hun på ny. Hun vender ansiktet opp mot regnet. Lenge lar hun små dråper prikke over ansiktet, øynene, munnen, lar alt svøpes i regnvann.

VÅKE OVER DEM SOM SOVER Roman

– 11 –

Foto: Hans Jørgen Brun

KOLBEIN FALKEID

FOTOGRAFIET Jeg har hengt det slik at jeg ikke kan unngå å se det. En bør som bare blir tyngre for hvert år, nesten ikke til å bære nå i de siste motbakkene mine. Jeg har hengt det akkurat der for ikke å glemme den siden ved meg selv som jeg aldri kan gå utenom. Litt svovel på øyelinsene som skal svi og svi, etse uopphørlig.

Jeg har villet det slik.

Hva snakker jeg om? Deg, du i den nye bunaden, fotografert i gatekanten den fjerne 17. maidagen.

Det keitete smilet ditt. Armene langs siden som om du ikke vet hvor du skal gjøre av dem, dine fjorten og et halvt år.

Så forlot jeg deg der. Alene.

Slik du står på fotografiet blant fremmede.

Forlot deg for å møte noen andre, helt uvedkommende, i en annen gate. Alt uvesentlig mot deg som jeg uten betenkning etterlot alene. Du som ikke er mer.

Så heng der i fotografiet på veggen.

Vær et brennglass som samler, ikke solstråler men all min skyld mot et punkt på min egen sjel så det ryker og svir.

Jeg vil det slik. Akkurat slik. At det skal verke som en utilgjengelig, moden og bankende svull i meg.

Akkurat slik.

– 12 –

UNAS KAFÉ

Langt og lenger enn langt oppi skogen er det en benk av gamle, grove stokker.

Det er Unas kafé, Una som er fire gravalvorlige år og den eneste som har nøkler til kaféen, nøkler av den gjennomsiktigste luft.

Først, med et oppsyn av absolutt kyndighet, stiller hun seg på stien foran benken og låser opp ytterdøra, luft den også.

Så tar hun to skritt frem og låser opp til det aller helligste, kaféen, selve kaféen!

Vi setter oss på den morkne benken, utmattede etter den lange skogsturen, skrubbsultne.

Una piler frem og tilbake, plukker store blad av åkersennep og syre, legger engsoleie, rødkløver og mye annet som bare mesterkokkene kjenner til, på de grønne tallerkenene – Og serverer oss – én etter én – med den elegansen som bare prinsesser utlært i faget kan fremvise.

Vi nyter hver munnfull og med andakt i hvert tygg. Kjenner kreftene langsomt komme tilbake. Takker for maten og leverer tallerkenene til Una. Hun hiver dem bak benken, enkelt og greit.

Så reiser vi oss, de to dørene låses, kaféen stenges, Una blir Una igjen, og på hjemturen fra denne kaféen langt og lenger enn langt oppi skogen sjangler vi lykkelig stappmette ned til den lille byen hvor det fra hvert åpent kjøkkenvindu lukter tarvelig middagsmat, en matt avglans av herremåltidet tarmtottene ennå tenker på.

ØYET OG VIRKELIGHETEN Dikt

– 13 –

HILDE LINDSET

Lea lå i sengen og så på Jacob kle av seg, så hvordan han hengte trøyen, skjorten og buksen pertentlig over stolryggen, og hun tenkte at noe ved ham forandret seg når han ikke var klar over at han ble sett på. Han sank litt sammen. Bena var tynne, ryggen litt lut.

Kroppen som kom ut av klærne var blek og vissen og fylte henne med ømhet; han virket sliten. Han krøp opp i sengen. Hun ventet på at han skulle smyge seg inntil henne, men han ble bare liggende. Pusten var tung. Hun la hånden på armen hans. Han rykket til, som om han hadde glemt at hun var der.

– Hva sa de? spurte hun. – Vi må bare vente.

Være tålmodige. Det hørtes ut som han sa det til seg selv. Hun bøyde seg over ham og kysset ham. Gned kinnet mot skjeggstubbene. Han snudde seg over på siden. Så på henne med et trett blikk. Hun trakk ham inntil seg. Lukket foten om ryggen hans. Førte hånden hans ned under dynen, beveget den, slapp. Han fortsatte å ta på henne, ble værende i rytmen hun hadde ledet ham inn i. Han åpnet munnen, det så ut som om han skulle si noe, men ordene ble til pust på vei ut mellom leppene, og øynene lukket seg. Han sov. Hånden hans rykket så vidt mot kjønnet hennes. Hun rørte seg ikke. Nå – endelig – begynte det hun hadde savnet og ventet på.

De vanlige kveldene der de slukket lyset og sa god natt. Netter hvor de lå stille ved siden av hverandre i mørket og ventet på at det skulle bli dag. I en brå bevegelse dro han hånden bort fra kjønnet hennes og kastet

seg rundt i sengen. Hun hørte pusten hans blafre mot puten. Så begynte hun å gråte, og skjønte ikke hvorfor. Tårene rant. Kanskje var det fordi hun var glad. Kanskje fordi hun var overveldet. Det gikk ikke an å stoppe. Så dum hun var!

Morgenen var hvit av tåke over fjellene. Da de våknet i det opplyste rommet, var det som om de var blitt fremmede for hverandre over natten. Lea var uvanlig stille og så omtrent ikke på ham, og Jacob fikk seg ikke til å kle på seg foran henne; han stod krokbøyd over kofferten mens han dro ut underbukse og skjorte, og tok det med seg inn på badet. Det var lenge siden han hadde vært i et forhold der man stod opp og spiste frokost sammen, og plutselig slo det ham at det var det de skulle. Han håpet at han ikke kom til å skuffe henne.

Det var ikke noe nytt på nettet om vulkanen. Han ringte informasjonslinjen.

– Luftrommet er fremdeles stengt, sa damen.

Jacob dro en hånd gjennom håret.

– Men det åpnes senere i dag? Det er sannsynlig at vi kan fly videre i dag?

– Vi vet ikke. Det er vanskelig å si noe sikkert. Prøv igjen senere.

De snakket høflig og konverserende under frokosten, som om de akkurat hadde truffet hverandre. Han vartet henne opp med kaffe og passet hele tiden på å fylle opp juiceglasset hennes. Han spurte henne om

– 14 –

Pusten var tung. Hun la hånden på armen hans. Han rykket til, som om han hadde glemt at hun var der.

oppveksten.

Hun fortalte at hun hadde bodd med moren.

Ingen søsken.

– Vi bodde i en sokkelleilighet, hos en annen familie.

Hun fortalte om en hund de hadde hatt.

Om første gang hun skulle synge på et kjøpesenter og glemte teksten og begynte å dikte om det hun så rundt seg.

Men i stedet for at det hun fortalte førte dem nærmere, var det som om de avslørte alt de hadde satt på vent, avslørte at han hadde glemt å spørre henne om ting.

Han så på henne. Slo det henne også?

Det virket ikke sånn. Hun snakket om ferieturer til Sverige med moren og utleierfamilien. En hytte med badestamp i hagen.

Om morens kjærester som hun aldri likte, og som heldigvis aldri fikk flytte inn. Hun fortalte at det var moren som først ville at hun skulle synge. Og så ville hun det selv.

Jacob drakk kaffen i store slurker.

Det var bare moren. Faren ble ikke nevnt, og Jacob spurte ikke heller.

Kanskje var det slik når Oscar snakket om sin oppvekst også, at Jacob ble utelatt?

Lea hadde snakket seg rød i kinnene. Han visste ikke om det var av glede eller ubehag, og han lurte på om han hadde sett forskjell dersom han kjente henne bedre.

– 15 –

HELVETESPORTEN Noveller

Foto: Birgit Solhaug

– 16 –

EIVIND HOFSTAD EVJEMO

De leste brosjyrer. Beslutninger ble tatt. Og en septemberdag satte Arild seg på flyet for å hente barnet. Hun kunne ikke være med fordi hun ikke turte å fly. Noen syntes kanskje det var merkelig, men frykten lot seg ikke overvinne. Sella satt heller igjen på flyplassen og spiste biff stroganoff, tittet litt på folkene som skulle ut å reise, folk som ble tatt imot med flagg og barn, og kom ikke hjem før godt ut på ettermiddagen. Hun ble syk av det tomme huset, lå svett og kald inne på soverommet, men kom seg akkurat til hjemkomsten. Hun smurte baguetter, Ivar kokte kaffe og fordelte en halvlitersflaske med Pepsi Max i to glass. De kjørte til flyplassen med tre timers margin, Ivar hadde blitt lovet ei pølse på veien.

En spinkel gutt med kanintenner og bollesveis kom gående ved siden av Arild.

«De får alle den samme sveisen», sa han, «det er utsendelsessveisen. Ei pastasil på hodet og klipp, klipp.» De lo. Hun huket seg ned, forsøkte å møte blikket hans, nøttebrunt, blankt, strøk ham over kinnet, men han ville ikke møte hennes. Ingenting lignet. Hun tok

ham under armene og løftet ham opp. Han var lett som ei dukke, hun hvisket: «Velkommen til oss, welcome», samtidig som hun nusset ham inn i øret. Hun kjente hjertet hans slå i hele kroppen. Hun kunne nesten ikke forstå hva som holdt på å skje, hva hun egentlig holdt på med, men følte glede over å se et barn stå mellom henne og Arild, et levende liv. Og gutten klynget seg til henne, presset seg hardt mot brystet hennes, begravde ansiktet i det, og slik lot han seg bære ut av ankomsthallen. * De spiste risotto med sopp, hvitløk og chili ved kjøkkenbordet. Gutten spiste fra en djuptallerken, pakket risottoen til små kaker, før han stappet dem inn i munnen.

Denne måten å spise på hadde han tatt med seg fra barnehjemmet, der de som ikke spiste raskt nok, ville få maten revet vekk av de andre barna. Han hadde befunnet seg i et regime der den sterkeste alltid seiret. Nå satt han på plassen sin rundt Arilds og Sellas

– 17 –

kjøkkenbord som om han fremdeles satt ved et av langbordene på barnehjemmet i Manila, der lyset gled over de magre ryggtavlene fra et vindu dekket med plast, og spiste som om han fremdeles fryktet straff fra de voksne i rommet. Arild hadde visstnok sett en av dem kaste en slippers i hodet på et barn, fordi det ikke satt rolig ved bordet. Men gutten deres var lydig, hadde barnehjemsbestyreren forsikret dem om: «The boy is very dutiful.»

Første gang gutten sto naken foran Sella begynte hun å gråte. Han hadde pigmentfeil i huden på grunn av underernæring, blåmerker som ifølge barnehjemmet skulle komme fra et fall fra et lekeapparat, men Sella var ikke sikker på om hun trodde dem.

Den ene armen var skjev som følge av å ha grodd feil etter et brudd. Han lignet en såret fugl som forsøkte å skjule den skadde vingen sin, og lot ingen berøre dette punktet som lå like over albuen. Han hadde båret bruddet alene, hadde sovet med bruddet alene, hadde våknet med bruddet alene, og nå lot han ingen andre kreve eierskap til det. På første helsesjekk lindet også sykepleieren ut en mark av et infisert sår, den hadde krøllet seg rundt der inne og stjålet av kreftene hans.

Den målte ni centimeter der den krøllet seg på papiret, noe som ifølge sykepleieren var ny rekord. Men han skulle bli ren. Ingen skulle lenger få ete av gutten. Sella løftet ham over i badekaret, han var medgjørlig, sterk i armene, var vant til å overgi kroppen til andre, fellesdusjene på barnehjemmet var en krigssone der pleiernes hender ristet i barnekroppene, som skylte de slakterester.

Lukket øynene da hun skylte varmt vann ned over ryggen hans, mumlet liksom nytende.

Etterpå smurte hun Kim inn med spenol og tok på ham rene klær og sokker. Så løftet hun ham opp på fanget sitt og kammet håret hans. Han skulle bli hennes.

Han spiste to porsjoner med risotto, men

ville ha mer; han strakk fram hånda, åpnet den bedende, var fremdeles et gatebarn, som trodde man måtte trygle om man skulle få.

Arild reiste seg og fylte muggen med vann, fylte glassene, så bort på Sella og satte seg på plassen sin. Hun åpnet til slutt skuffen, fant fram en boks med puffet ris som hun fylte hånden hans med. Han var fornøyd med det han fikk. De tente stearinlys i stua, de fyrte i peisen. Gutten la seg ned på gulvet, puttet en finger i munnen og stirret inn i flammene. Arild tok opp kameraet og begynte å filme, men skrudde det av da Kim ikke viste noen interesse for det, og satte seg i stedet ned på gulvet ved siden av ham.

Han la en arm på magen hans, forsøkte å kile ham, men gutten ville ikke, det var nok bare å ligge ved siden av og være rolig. Sella betraktet dem fra tv-stolen. Stua, kveldslyset, familien. Alt tydet på at dette skulle kunne bli et hjem. På pianoet sto et stearinlys som holdt på å brenne ned. Sella hentet lysslukkeren i kommoden og senket messinghatten ned over flammen. Da hun løftet den steg en bølgete grå røykstrime opp mot taket som til slutt opphørte i ingenting. Gutten så først opp på henne, og så på lysslukkeren.

Hun løftet den: «Er det denne du er interessert i?» Han smilte.

«Jeg tror det», sa Arild.

Kim reiste seg opp og tok lysslukkeren ut av hånden hennes, og gikk rett bort til et annet stearinlys og slukket det på samme måte som Sella hadde gjort det. Han så på henne, smilte lekent, og plutselig hadde han løpt rundt og slukket alle lysene i stua. Han sto i sofaen og gliste. Arild tok en fyrstikkeske og tente veikene på nytt slik at gutten skulle få slukke dem en gang til. Dette gjentok seg enda en gang, men da mente Arild at det holdt og tok slukkeren ut av hånden hans.

– 18 –

Ingenting lignet. Hun tok ham under armene og løftet ham opp. Han var lett som ei dukke, hun hvisket: «Velkommen til oss, welcome»

«Nok er nok», sa han. Og gutten gjorde ikke motstand. Arild gav slukkeren til Sella, og hun la den oppå skapet. Kim sto ved siden av og fulgte forflytningen med øynene.

De poppet popcorn, slengte ham litt rundt i teppet mellom seg, før Arild tok ham med seg inn på badet for å pusse tennene hans.

Lyden av rennende vann, Arilds evinnelige: «Gap opp, gap opp!» hørtes gjennom døra.

Tannbørsten som ble kakket mot kanten av vasken. Etterpå ble Arild sittende på sengekanten på Kims rom. Sella nøyde seg med å gi gutten et kyss på kinnet.

VELKOMMEN TIL OSS Roman

– 19 –

KRISTIN LIND

Livstid

ryddet bort flaskene og mormor begynte å krympe.

Mamma holder meg i håndleddet, hun tar alltid tak i det vi går inn porten. Det er en sprekk mellom votten og jakken. Vi går gjennom hagen mot huset til mormor. Det er en smal og en bred sti i snøen. Den smale er etter mine støvler, den brede etter mammas.

En stjerne lyser i mormors stuevindu, den henger der året rundt. Trærne i hagen lager skygger på kryss og tvers i ettermiddagsmørket. Et ekorn løper gjennom snøen og opp i et av epletrærne. Jeg stopper. Mamma drar meg i armen.

-Ikke hold så hardt, sier jeg.

Mammas fingre er kalde.

- Kom, sier hun.

Mamma og jeg går gjennom hagen. Hun holder meg i håndleddet. Det er kaldt og fortsatt vinter, men ikke lenger mørkt om ettermiddagen når hun henter meg på skolen. Jakken min er åpen, jeg mangler en vott, det iser i fingrene.

– Du må passe på klærne dine, sier mamma, du blir kald uten votter.

Det er onsdag og mormordag, slik mandag, fredag og søndag også er blitt mormordager.

– De andre dagene kommer hjemmehjelpen, sier mamma.

Men hjemmehjelpen er mange og ikke en, og mormor kjenner dem ikke igjen. Når hun ikke vil slippe dem inn ringer de til mamma.

Hun roper til dem i telefonen, sier at de har en jobb å gjøre.

- Jeg orker ikke mer, sier mamma.

Jeg vet ikke om det er meg eller mormor hun ikke orker.

Mormor er fra en annen verden, sier rare ting og snakker med folk ingen kan se. Hun har langt spindelvevhår som rekker henne til midt på ryggen. Jeg vil også ha langt hår.

- Vi klipper det kort, det er praktisk sier mamma.

Hun setter meg på en stol hjemme og klipper uten å si noe.

- Ikke ta mye, sier jeg, og drar hånden over nakken for å kjenne.

- Sitt stille, ellers blir det stygt, sier hun.

Etterpå ser jeg ut som en gutt. Mamma sier jeg ikke blir mindre jente av å ha kort hår.

Jentene på skolen har langt hår og leker ikke med meg. Pinglejenter, kaller mamma dem.

Men håret deres skinner i solen.

Etter at vi har vært hos mormor går mamma og jeg hjem dit vi to bor. På hjemveien holder hun meg ikke i håndleddet, da går hun foran og jeg løper etter.

- Ikke gå fra meg, roper jeg.

Hun snur seg: – Hvorfor skulle jeg det?

Jeg får ikke holde henne i hånden.

Før pleide mormor å sette opp håret. Da hadde hun store pupper, store kjoler og rader av flasker bak kjøkkendøren. Når jeg var på besøk satt vi på glassverandaen. Noen ganger tegnet hun, og bestefar serverte saft i glass med stett. Så en dag var han død, men mormor snakket med ham likevel. Mamma

Mammas sengetøy ligger alltid på sofaen, selv om det er dag. Døren til mitt rom kan ikke lukkes, for gulvet er fullt av klær og leker og matpapir. Jeg snubler i tingene når jeg står opp om natten for å tisse, og mamma puster tungt og langsomt. I lyset fra gatelyktene likner skyggen min en engel, nattkjolen rekker nesten ned til gulvet.

– 20 –

Jeg skriver også på lapper. Gardin, kopp, duk, blomst skriver jeg på en. Jeg gir lappen til mormor. Hun ser på den, men leser ikke.

- Så pent, sier hun, og legger den i kjolelommen.

Mamma holder meg i håndleddet mens vi går gjennom hagen til mormor. Grusen pipler frem gjennom snøen. Stjernen i stuevinduet synes såvidt i vårlyset. Så sitter mormor og jeg på glassverandaen, mamma forsvinner inn i huset. Mormor sover i stolen. Jeg åpner en av skuffene i kommoden og finner papir og blyanter.

- Hva gjør du, sier mormor, som har våknet.

- Jeg bare ser, sier jeg.

- Vil du tegne, spør mormor.

- Ja, sier jeg.

Så sover hun i stolen sin igjen. Jeg tegner henne med stor heksenese, og glassverandaen er laget av pepperkakadeig.

Jeg er åtte år og kan lese. Z kan bare brukes til å skrive snorkelyder. Jeg spør mormor hvorfor den er i alfabetet når den ikke trengs.

Hun ser på meg med blekblå øynene og sier at bestefar snorket så i natt at hun ikke fikk sove.

- Bestefar er død, sier jeg, og lener ansiktet mitt mot hennes.

Hun snur seg vekk. Pusten hennes lukter vondt. Klærne hans henger i skapet sammen med mormor sine.

Mamma skriver lapper til mormor og taper dem fast rundt om i huset. Det blir mange lapper, hun skriver nye hver gang vi er der og fester dem oppå de gamle. Skru av kokeplaten, står det i flere lag lapper ved komfyren. Den siste lappen er stor og dekker de andre, de buler under. Jeg leser lappen for mormor når hun ikke skrur av komfyren og mamma er i kjelleren eller i hagen eller i butikken, og mormor og jeg er alene. Så skrur jeg av komfyren mens mormor tar fire kopper ut av skapet selv om det bare er hun og jeg som skal drikke kakao.

Solen blender i det vi går gjennom porten og mamma tar meg i håndleddet. Jeg går uten lue for første gang etter vinteren, vinden blåser luggen til side. Mamma har negler som borrer seg inn i huden mens hun lukker porten med den andre hånden. Det er vanskelig å se om stjernen i mormors vindu lyser.

- Ikke hold så hardt, sier jeg.

- Stå stille, du, sier hun, og bøyer seg for å ta handleposen som har veltet.

Varene er på vei ut, posen med svisker til mormor ligger i dammen av smeltevann.

Mamma rykker meg i armen, hun slipper ikke.

- Hjelp meg, ikke bare stå der, sier hun.

Så plukker vi opp varer med hver vår hånd.

Det stikker i skulderen når mamma drar meg gjennom hagen og opp trappen til mormor.

Hun slipper meg ikke mens hun låser opp døren.

Det står en mugge med vann på kjøkkenbenken. Drikk vann, står det på lappen mamma har festet på benken. Hvis muggen er full når vi kommer om ettermiddagene blir mamma sint på mormor. Da tar mamma et glass og holder det opp foran mormor og får henne til å drikke selv om hun ikke vil.

Mamma tar tak rundt mormors nakke og presser glasset mot munnen hennes. Det renner vann ned på kjolen og mormor hoster. Jeg snur meg vekk og går ut i stuen og plukker visne blomster av hortensiaen i vinduet slik mormor gjør når hun og jeg er alene. Kirsebærtreet utenfor har sprengfulle knopper.

– 21 –

Etter at vi har vært hos mormor går mamma og jeg hjem dit vi to bor. Vi spiser frossenpizza, alltid den samme.

- Vi tar det du liker, sier mamma, jeg orker ikke noe matstyr.

Vi snakker ikke mens vi spiser. Mamma gir meg et nytt stykke pizza, enda jeg ikke har spist det forrige. Lyden av tyggingen hennes fyller rommet, det knaser i skorpe. Jeg får vondt i magen.

Vi går gjennom porten hos mormor. Det er nesten sommer og snart skolefri. Jeg holder hendene bak ryggen, mamma tar meg i håndleddet likevel. Armbåndet hennes dingler og vesken glir stadig av skulderen hennes mens vi går gjennom hagen. Gresset er langt.

- Det må klippes, sier mamma.

Jeg ser på henne, men hun ser et annet sted.

- Jeg kan gjøre det, sier jeg.

- Du får heller være nyttig på andre måter, sier hun. Du kan passe mormor.

Det er blitt sommer og mormor og jeg er oftere alene, selv om mamma og jeg går sammen gjennom porten. Mormor og jeg sitter i hver vår stol på glassverandaen.

Mormor sover i sin. Jeg tegner eller skriver.

Pensel, epletre, fugler, veps, skriver jeg på en lapp som jeg gir til mormor når hun våkner.

Hun bretter den til den er mindre enn et frimerke og legger den i lommen på morgenkåpen.

Så sier hun: - Når jeg er død vil jeg ligge sammenkrøllet i kisten.

- Sammenkrøllet? sier jeg.

- Sammenkrøllet sier hun, og slår armene rundt seg selv. Kan du ordne det?

- Mormor, da.

Nå går mormor ofte bare i morgenkåpen, enda hun har skapet fullt av kjoler. Det er et rom under kjolene i skapet der de henger.

Jeg kan sitte under alle kjolekantene og nesten trekke døren igjen, mens mamma hjelper mormor å dusje enda hun ikke har lyst.

- Du må vaske deg, sier mamma, og drar av henne morgenkåpen.

Mormor har for stor hud og ser ut som hun faller og faller. Jeg sitter i skapet og stikker fingrene i ørene så jeg ikke skal høre mormor rope når mamma dusjer henne . Etterpå tørker jeg opp alt vannet som har sprutet utover, og mormor ligger i sengen under en stor dyne og hoster med øynene igjen.

Mamma sitter ved kjøkkenvinduet og ser ut.

– 22 –

UTID Noveller

Foto: ©Anna-Julia Granberg – BLUNDERBUSS

– 23 –

INGVAR AMBJØRNSEN vannflaten, eller inn mellom furustammene.

De er hjemløse på denne tiden av året. De skal snart dø.

Ja. En sommer som nekter å gi slipp på landskapet. Som strekker seg inn i et annet rom enn sitt eget.

Slik sitter jeg og tenker.

Det er varmt. Skjorten kleber til ryggen.

Jeg har gått femti meter fra bilen og hit ut på neset. Jeg er kliss våt.

Det ligger en død krikkand i sivet. En hann.

Sollyset får det grønne feltet ved øynene til å skinne som blankt metall. Øyet som vender mot meg er knust. Bitte små fluer kravler rundt i fjærprakten. Gjør små piruetter.

Setter seg igjen. Rundt halsen, i stramme løkker – et blått fiskesnøre som skjærer skrått ned i det mørke dypet borte ved brygga.

Bildet av den døde fuglen minner meg om noe.

Et eller annet fra lang tid tilbake.

Jeg får det ikke opp til overflaten.

Jeg er bare så vidt borte og løfter på det, før jeg gir opp. Det spiller ingen rolle. En drøm. Noe jeg har lest. En bagatell.

Det er lørdag den 2. oktober. Høst. Likevel nesten sommer. Hele skogen summer av insekter, slik det ofte er i slutten av juli. Jeg sitter i bare skjorteermene, på en gammel sagkrakk som noen har kommet rekende med etter at jeg var her sist. Vepsen patruljerer i røsslyngen; de er små i år, og lite hissige; jeg har lagt merke til dette fenomenet lenge. Sittet hjemme på balkongen på Majorstua og spist frokost med egg og syltetøy hele seinsommeren uten å bli forstyrret av de sorte og gule. De er der, men lar seg føre bort med vinden. Her inni skogen ignorerer de fullstendig menneskemannen, de svinser i lyngen, og sklir sidelengs ut over

Men luft og lys tilhører oktober måned slik jeg kjenner den fra tidligere år, så langt tilbake jeg kan huske. Den blå, klare høsthimmelen, og sollyset som slipper seg ned gjennom de fargerike trekronene. Det store løvfallet har ikke startet. Ennå ligger skogbunnen naken. Gresset står grønt i skråningene. Ennå henger fargene på greinene, milliarder, myriader av blafrende vimpler i gult, rødt, brunt og oransje, i alle sjatteringer.

Og det klare lyset faller ned mellom dem og gjennom dem, og skaper underlige skyggedanser på stiene og veiene.

Der noen går, eller ingen kommer.

Vannspeilet er delt i to. En skinnende blå del, et himmelspeil. Og en som er sort og blank som olje. Som hviler i skyggen av den storvokste skogen borte under bratthenget i øst.

Nå svømmer hun fra livet og inn i Mordor.

Jeg sitter her. Jeg sier ingen ting. Jeg er

Foto: Tine Poppe

– 24 –

ikke så lett å bevege. Jeg sitter og tenker at slik er hun. Fra lys til skygge på sekunder.

Det er som om kroppen hennes fremkalles i et slags fixerbad når hun seiler inn i mørket.

I sollyset ser jeg bare hodet hennes over den glitrende vannflaten. Og håret som sleper i kjølvannet. Inne i den dype skyggen lyser kroppen hennes hvit under overflaten. Den virker nesten selvlysende.

De rolige armtakene. Ryggtavlen. Hoftene, og de sterke beina som sparker fra. Velter over på rygg. Vinker.

– Kom da!

Under den døde anden er det fin sandbunn. Nesten som finkornet gull i sollyset.

De tynne sivene stikker opp av sanden som grønne sugerør. To meter fra land begynner mørket og mudderbunnen. Dypet.

Omtrent midtveis mellom stranden og molbakken ligger en lys blå wobber med sorte og røde flekker, på bunnen.

– Så teit du er! Gamle, dumme mann!

Hun er tilbake i lyset.

Jeg skygger med hånden. Bak henne, i et flimmer av sol og høstfarger, ser jeg omrisset av det gamle huset inne mellom trærne. Kråkeslottet. Spirene. Svalgangene.

Glassverandaen. Det gamle huset ute på holmen. Det som alltid får meg til å tenke på en stavkirke på avveie. Jeg synes jeg kan kjenne duften av tjære helt over hit, men det er bare spinn.

Minner som spiller meg et puss. Erindringen av å våkne oppe på det trange soverommet på kvisten en gang på høysommeren.

Blandingsduften av tjære og tyri. Det oppvarmede støvet som danser i lysstrimene som skjærer på kryss og tvers under det lekke taket.

Og vinteren: Vedfyr. Dag og natt, den kontrollerte innebrannen. Lukten av brennende bjerk, som jeg også forbinder med dette stedet. Og grønnsåpe og gammel kvinne.

Vilde kommer inn på grunna, og reiser seg.

Det er som om selve lyset renner av henne, og ned i tjernet. Hun er melkehvit og vakker, et levende vitnesbyrd om den dårlige sommeren vi har bak oss. Den som blomstrer nå når det egentlig er høst. De små føttene hennes mot den lyse sanden.

Røde tånegler.

– 25 –

UT AV ILDEN Roman

LIV MOSSIGE I KIRKEN SLIKKER JEG PRESTEN I HÅNDA. Han legger en liten kjeks på tungen min og gir meg vin å drikke.

Det er Jesu kjøtt og blod.

Så blek du er Hanne, sier mor den kvelden.

Så blek du er, og nesten tynn.

Sett deg i solen, nå når det er sommer, sier Anja.

Gå ikke inne som en annen stakkar.

Jeg legger pengen under speilet i spisskammerset. Pengen, min penge. Han ga meg den. Jeg sier det ikke til noen. Den rennende eggeplommen har tørket til en liten gul flekk på blusekraven. Jeg går inn på soverommet og tar av meg blusen.

Stoffet har krøllet seg på ryggen. Blusen er ikke ren mer, det har kommet noe grått på den. Balja står under trappa, jeg heller vann i den. Kaldt vann, rett fra bøtta, jeg kan jo ikke koke. Jeg blander den brune såpen i, men den blir bare liggende som små klumper, og jeg gnir på dem så såpen og vannet blir det samme. Den gule eggeflekken blir lysere og lysere i vannet, men jeg kan enda se den. Det er så kaldt, sier jeg, den blir ikke ren nok sånn det er.

Jeg sitter på kjøkkenet med ullteppet rundt brystet, jeg fryser. Jeg vil være inne, jeg synger. Det er salmen min, det jeg synger.

De tomme grøttallerkenene står på bordet, skjeene ligger med gropa opp. Du kan godt vaske dem, du. Det sier mor. Tallerkener og skjeer. Du som ikke har annet å gjøre. Jeg vet at du kan. Dagene går. Noe finner du vel på til slutt, sier mor. Gud vet. Blir det kaldt får du legge deg i senga, du går jo ingen steder du, sier hun. Hun legger tre kokte egg i vinduskarmen. Smøret skal du ikke røre, sier hun, hvis du gjør det skal du bare ta litt, ytterst på kniven.

To små bjørketrær, jeg binder en hyssing mellom dem, langt inne i skogen, jeg går i krattet med bare legger, det svir og skraper. Jeg binder hyssingen der ingen kan se og henger blusen over til tørk.

Blusen er så tung av vannet, den kan henge av seg selv med et erme på hver side, mansjettene hviler på bakken, støtter seg der, under vekten.

Jeg spiser et egg ved kjøkkenbordet, man blir ikke mett av det, jeg sover på armen min. Jeg går inn i skogen der blusen henger. Jeg husker hvor det er, blusen er helt tørr nå, den har ikke falt ned. Jeg gjemmer den under kjolen, jeg vet ikke hvem jeg kan møte her inne i skogen. Inne på kjøkkenet tar jeg på meg blusen, jeg glatter den ut over magen. Jeg spiser ikke

– 26 –

mer, sover ikke. Jeg ser bare på døra og venter. Hva skal jeg gjøre, jeg som bare går her hjemme. Dager og dager. Jeg venter, jo.

Jeg klyper meg selv i hånda.

Hva har du her å gjøre, spør jeg.

Skal du være til noen nytte du, som bare sitter?

Jeg spør meg selv sånn, sånne spørsmål som jeg vet han liker.

Hva er du for en, spør jeg.

Du som bare sitter.

Du sitter jo bare du, sier jeg.

Dager og dager, sier jeg. Jeg spør meg selv hva det skal tjene til i denne verden.

At jeg sitter sånn. Jeg ler. Stemmen min er fremmed, ikke som når jeg synger.

Gud er ikke her, sier jeg.

TYSKLAND Roman

Jeg sier det ikke høyt. Jeg vil ikke det.

Gud ser deg ikke.

Det sier jeg også.

– 27 –

MOTORSYKLER I BEVEGELSE Om Lydia Davis Av John Erik Riley

1.

La oss si at du står i et digert gallerirom, kanskje på størrelse med en fotballbane eller en lagerhall. Rundt deg, plassert på forskjellige steder — stilt ut på forskjellige måter, av og til på veggen, noen ganger i vinkelen der gulvet møter trappen eller festet til bjelkene i taket — befinner kunstverkene seg. Selv om de har enkelte fellestrekk, for eksempel at visse materiale brukes ofte eller at visse former gjentar seg, er de, verkene, ved første øyekast, vilt forskjellige. Oljemaleriet av motorsykler i bevegelse synes å ha lite til felles med skulpturen i vaier av børstet stål. Det er vanskelig å se koblingene mellom performancekunsteren kledd i svart som danser i hjørnet og pennen i gull som er stilt ut bak en så vidt gjennomsiktig glassmonter.

I samtlige tilfeller er det du ser av høy kvalitet (i likhet med kunstverkene i det enorme rommet, kan vi si for argumentets del). Det er vekselsvis interessant, tankevekkende, gripende, skremmende. Og selvfølgelig godt, alltid godt, av forskjellige grunner hver gang, virker det som. Hva de forskjellige bestanddelene har til felles, hva som gjør dem gode, ikke bare hver for seg, men sett under ett, er i utgangspunktet uklart. Det er vanskelig å peke på det unike de til sammen deler, finne frem til det oppsummerende kvalitetsbegrepet. Omtrent slik kan man beskrive mitt første møte med Lydia Davis’ forfatterskap.

2.

Jeg vet ikke hvorfor dette fascinerer meg, sier man gjerne i møte med sterke bøker, jeg vet ikke hvorfor jeg synes dette er bra. Slike floskler sitter lett i møte med gode tekster.

Det ligger på mange måter i sakens natur, er et direkte resultat av skjønnlitteraturens kraft. Når tanker og følelser, sinnstilstander og ideer lar seg oppsummere på annet vis, for eksempel gjennom sakprosa, er de

som regel enkle å formidle etterpå. Man kan beskrive dem uten retoriske omveier.

Den beste skjønnlitteraturen kan ofte være motsatt; jo mer vi lar oss gripe av teksten, jo mer sannferdig den virker for oss underveis mens vi leser, desto vanskeligere har vi for å beskrive den i etterkant.

Problemet finner man ikke utelukkende hos uprofesjonelle lesere, amatører i ordets rette forstand. Floskler er like synlige hos kritikere, og de slår spesielt dårlig ut i møte med mer sammensatte forfatterskap. Den største av disse flosklene må være forestillingen om at enhver god forfatter har en tydelig og særegen stemme, som formidler et temperament som virker mer eller mindre konstant og er lett gjenkjennelig for leserne.

Jon Fosse, Dag Solstad og Karl Ove Knausgård er typiske eksempler på dette, til tross for at den enkelte forfatter kan variere tematisk og språklig fra bok til bok.

Man trenger ikke å ha lest mye av en tekst av Knausgård, Solstad eller Fosse for å peke ut en særegen stemme. Til sammenlikning er stemmen til Lydia Davis påfallende vanskelig å peile seg inn på. Det vil si: den varierer så mye fra tekst til tekst at den ikke alltid er like lett å kjenne igjen. Sitter man foran noen setninger av Davis, løsrevet fra den opprinnelige konteksten, vil man antakelig se at de er gode, men kanskje ikke innse at det er hun som står bak. Kvaliteten i forfatterskapet — eller mer presist, særpreget — er å finne et annet sted.

3.

Ikke dermed sagt at Davis mangler litterær stil, hun må tvert imot sies å være en av de mest markante stilistene i amerikansk litteratur. Det er vel snarere slik at stilen hennes vanskelig lar seg knytte til visse åpenbare grep eller inngrodde vendinger. Forfatteren er som en skygge i rommet i en detektivfortelling. Omrisset er gjenkjennelig, det

– 28 –

Man trenger ikke å ha lest mye av en tekst av Knausgård, Solstad eller Fosse for å peke ut en særegen stemme. Til sammenlikning er stemmen til Lydia Davis påfallende vanskelig å peile seg inn på.

etterlater et visst inntrykk, men de fysiske sporene uteblir. Ansiktet lar seg vanskelig fotografere, hun etterlater ikke fingeravtrykk.

4.

I møte med enkelte forfatterskap vil man oppleve dette som et problem, forfatteren vil fremstå som pregløs, anemisk. Hos Davis synes det noen ganger å være et poeng i seg selv. Hun ønsker nemlig å favne bredt, få frem helt uensartede perspektiver, noen ganger i form av en novelle på rundt 50 sider, andre ganger med få ord, i noen tilfeller ved hjelp av bare et par linjer eller én ufullstendig setning. Leseren som skal finne veien i denne tekstmassen må være med på å tilpasse seg nye perspektiver underveis; hun må peile seg inn på nye frekvenser i overgangene mellom tekstene.

5.

Denne opplevelsen forsterkes av vekslingen mellom forskjellige temaer og motiver. I The Collected Stories of Lydia Davis, som danner grunnlaget for utvalget utgitt på norsk, finner man tekster som minner om filosofiske epistler, men også mer biografiske (kanskje kontrafaktiske) tekster om Marie Curie og Franz Kafka. Og slik fortsetter det etter hvert som man blar gjennom boka, variasjonen blir stadig tydeligere, kontrastene sterkere.

Den surrealistiske og apokalyptiske novellen «Smoke» avløses av et Agatha Christie-aktig drama, «The House Behind». Dagboksnotater plasseres i tilknytning til tekster som — i form, stil og tone — minner om kortdikt. Utgangspunktet for en Davis-novelle kan være en monolog eller en dialog, en parodi eller en avisnotis, et gjenkjennbart sted eller en abstrakt situasjon løsrevet fra tid og rom.

6.

Sagt på en annen måte, i mer retoriske vendinger: Den tekstlige og tematiske vari-

asjonen, som er så typisk for Davis, tvinger frem en rekke spørsmål. Hva er for eksempel den overordnede kvaliteten i et forfatterskap, sett under ett, når stilen varierer så mye som den gjør hos Davis? Hva er det hun vil si oss? Og hva er det vi, til slutt, oppfatter som vesentlig? Hvorfor skal vi bruke tid på disse tekstene, dvele ved dem, også etter endt lesning? Hva er det de bidrar med, kan fortelle oss, når leseopplevelsen, i hvert fall den empiriske delen av den, i tid og rom, er tilbakelagt og man våkner opp fra drømmetilstanden som er typisk for all lesing, og vender tilbake til en verden av arbeidsoppgaver, familieforpliktelser og liknende rutiner? Hva er det ved den ene verdenen, selve erfaringen av litteraturen, som bidrar til å berike den andre?

7.

Noe av grunnen til at tekstenes betydning kan være vanskelig å sette fingeren på er en viss tone — man kan nesten kalle det en davisk hang-up — som, til tross for en stor grad av sjangerlek og stilistisk variasjon hos Davis, stikker seg ut her og der, av og til på en mild måte, som selvironien hos en lærd og skarp standupkomiker, andre ganger på en nesten plagsom måte, som solstrålen som viser seg i glipen mellom de blafrende gardinene og vekker deg en altfor tidlig sommermorgen.

Man kan beskrive grepet som en form for barnslig og cerebral lek med logiske resonnementer, ikke ulik den man finner hos Pippi Langstrømpe eller i romanene til Lewis Carroll. Som regel lar det seg enklest få øye på i de kortere tekstene, som den om Etikk, der Davis effektivt poengterer premisset om at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Alt som skal til er at forfatteren, på (tragi)komisk vis, innfører en deprimert person med masochistiske tendenser.

Nå den andre vil ha det vondt, hvordan

– 29 –

skal man da oppføre seg, etisk sett?

I en annen tekst gjør hun en liknende vending i beskrivelsen av en datters forhold til sin åpenbart utakknemlige mor.

Fortellingen fungerer godt, tror jeg, den oppleves ikke bare som interessant, men også som smertefull, fordi det underliggjørende fabelpreget knyttes til noe moderne, som gir assosiasjoner til alt fra Donald Barthelme til Tor Ulven. Jeg siterer den i sin helhet: The girl wrote a story. «But how much better it would be if you wrote a novel,» said her mother. The girl built a dollhouse. «But how much better if it were a real house,» her mother said. The girl made a small pillow for her father. «But wouldn’t a quilt be more practical,» said her mother. The girl dug a small hole in the garden. «But how much better if you dug a large hole,» said her mother. The girl dug a large hole and went to sleep in it. «But how much better if you slept forever,» said her mother.

8.

Ifølge kritikeren James Wood, som anmeldte Collected Stories i The New Yorker da boka ble utgitt, blir Davis interessant, tekstene mindre spill, forvandles fra enkle «spill til drama», fordi «den enkle, distanserte ofte naive tonen viser seg å være en maske, en offentlig fiksjon, som bæres av et menneske som skjelver». Lesningen er typisk for akkurat denne kritikeren; betydelig litteratur er for ham ofte ensbetydende med eksistensielt betydelig litteratur.

Denne lesemåten kommer til sin rett i møte med de to nevnte tekstene, der en følelse av undertrykt smerte synes å skinne gjennom overflaten. Ikke uventet omtaler Wood forfatterskapet som «songs of myself», en henvisning til Walt Whitman, men også et forsøk på å få frem hvordan det meste av det Davis skriver dreier seg om

selvets tankebaner, ensomheten som viser seg når man møter individets begrenser, når identiteten og tenkningen som den springer ut av synes å reise seg som vegger, lukke seg til et fengsel.

Slik er det for eksempel i den nydelige og smertefulle teksten «Head, Heart» (nydelig på grunn av den naive, nesten barnslige stilen, som minner om stemmen i en bildebok; smertefull fordi den formidler en fornemmelse av voksende ensomhet og desperasjon, som kulminerer i de siste to linjene):

Heart weeps.

Head tries to help heart.

Head tells heart how it is, again: You will lose the ones you love. They will all go. But even the earth will go, someday.

Heart feels better, then.

But the words of head do not remain long in the ears of heart.

Heart is so new to this.

I want them back, says heart.

Head is all heart has.

Help, head. Help heart.

9.

Ethvert stort forfatterskap — stort i betydningen selvstendig, unikt — står i fare for å bli redusert til noen enkle lesninger eller sentenser. Det man oppfatter som typisk løftes frem, slik at det kaster skygger over resten. Wood er en god og toneangivende leser, som er god til å beskrive visse typer litteratur, men han synes ofte å mangle evnen til å se verdien i litteratur som skrive ut ifra helt andre parametere enn han liker. Philip Roth skriver han godt om, Thomas Pynchon forstår han lite av.

Lydia Davis synes å ha havne i et slags skvis mellom skjønnlitteraturens mer formale og mer metafysiske ytterpunkter, i hvert fall de Wood synes å se. Problemet løser han med noe jeg som likner intellektuell

– 30 –

Ethvert stort forfatterskap — stort i betydningen selvstendig, unikt — står i fare for å bli redusert til noen enkle lesninger eller sentenser. Det man oppfatter som typisk løftes frem, slik at det kaster skygger over resten.

tankespill omdannet til dramaer, slik han kanskje ønsker, men dramaer som utspiller seg i møtet mellom forfatter og leser, underveis i selve lesehandlingen.

Heri ligger det også et håp hos Davis som overskrider ensomheten, desperasjonen og meningsløsheten som hun skriver så godt om (noen ganger lakonisk, oftere rent deskriptivt, men alltid med et ønske om å skildre og bevare kompleksiteten til enkeltmennesket, både de skrivende og de lesende). Jeg er tilbøyelig til å kalle det en utopisk tendens i forfatterskapet, som springer ut av pessimismen, men også omdanner den, forvandler den til noe annet, gjennom litteratur.

latskap (eller i beste fall oppleves som en form for blindhet). Han finner frem til visse tekster, skriver om dem på en viss måte og bruker dem som nøkler for å åpne opp resten av forfatterskapet. Utgangspunktet hans er ofte godt og innsiktsfullt, slik som her: When Davis’s narrators think (aloud) about thinking less, they just add to the problem, enlarging the mental volume, not reducing it.

Davis is witty with this paradox.

Det er vanskelig å si seg uenig i akkurat dette, men jeg klarer ikke å nikke like gjenkjennende til det han skriver et annet sted i samme avsnitt: You could say that selfishness, in every sense of the word, is Davis’s real theme: the overbearing presence of the self, the insistent internal volume of the self, the dunning inescapability of being who one is.

Til denne utvilsomt innsiktsfulle påstanden må man legge til at ensomheten som dermed eksponeres like ofte dreier seg om møtet mellom to selv-er — i noen tilfeller også mellom forfatterselvet og leserselvet.

Man kan føle seg ensom når man er alene, som kjent, men ensomheten kan være vel så ille, om ikke verre, når man er omgitt av andre, kanskje spesielt når man er omgitt av mennesker som stadig vekk misforstår det man sier og gjør.

10.

En forsiktigere fortolker av tekstene til Davis vil, tror jeg, se at det finnes mange tegn i forfatterskapet på et ønske om å strekke ut en hånd til leseren, nå ut til andre, invitere inn til et felleskap (det vil si, tegn på at isolasjonen Wood skriver om bare er utgangspunktet).

Man står ikke bare overfor tankespill, slik Wood noen steder hevder, ei heller overfor

11.

Det er mange tekster jeg kunne ha løftet frem her, som viser hvordan hun opererer, hvorfor jeg, nettopp fordi hun skriver slik hun gjør, på de mange måtene hun gjør, gjør meg ... ikke vilt begeistret, men konstant og hvileløst nysgjerrig. Søkende. Med lyst til å lese mer, alltid mer, som var jeg blitt avhengig av det tekstene byr på, hvordan de setter tankene i sving, tvinger enkelte prosesser i gang, viser meg, på ytterst forskjellige måter, hvordan fortellinger former våre liv.

Ofte får vi innsyn i en situasjon eller en tankeprosess som virker fullstendig fastlåst.

Pessimismen er åpenbar, men også formulert med en imponerende kraft (og på en måte som jeg tror er ment å vekke gjenkjennelse). Ett eksempel på akkurat dette finner man i skildringen av slutten på et kjærlighetsforhold: this anger of hers, lasting so long, was certainly more interesting to her, because in the end she found it harder to explain than the fact that she had loved him so long.

Et annet eksempel finner man i foreldrenes

– 31 –

Vi får innsikt i forholdet mellom tenkning og handling, hvordan våre forestillinger og indre monologer former den ytre verden, på godt og vondt. Derfor dreier mange av de beste tekstene hennes om ektepar som krangler, ønsket om å forstå fremmede mennesker og feil i kommunikasjonen mellom mor og barn.

undring over hvordan former sine egne barn, hvilken smerte de påfører dem, ofte uten å være klar over det: What stores of anger have we laid down in the older one already? What hardness are we putting in the heart of the little one, where there was no hardness?

Et tredje i refleksjon rundt hvordan mennesker krangler, hva de sier, hva det er ment å formidle og hva som så vidt lar seg skimte under overflaten: So it is not the anger in [the words] that hurts you, but the fact that he chooses to say words to you that mean you should never came back, even though he does not mean what the words say, even though only the words themselves mean what they say.

I slike passasjer skimter vi noe av kjernen i forfatterskapet. Vi får innsikt i forholdet mellom tenkning og handling, hvordan våre forestillinger og indre monologer former den ytre verden, på godt og vondt. Derfor dreier mange av de beste tekstene hennes seg om ektepar som krangler, ønsket om å forstå fremmede mennesker og feil i kommunikasjonen mellom mor og barn.

Eller fastlåste situasjoner i sin alminnelighet: «Only in their mutual distrust are they alike.»

12.

Det er likevel noe som ikke kommer frem når slike sitater løsrives fra sammenhengen.

De viser ikke det komiske eller satiriske, ofte lattervekkende, i tekstene til Davis. Ei heller ser vi evnen forfatteren har til å leke med slitte vendinger, vrenge dem, liksom tømme dem for væske og avsløre innholdet, stille restene ut, slik at vi lettere ser hva de består av. Ofte kan det å lese Davis oppleves som

befriende når hun er på sitt mest pirkete og semantisk gjerrige. Tekstene blir da en form for språklig renselse.

Forfatterskapet rommer alt dette og mer til, samtidig som innsiktene som formidles hele tiden grenser til det banale. Det er derfor jeg likevel leser Davis, til tross for at jeg kanskje ikke får vite noe jeg ikke vet fra før.

Ifølge Wood er det selvfølgelig litterær kvalitet, men også gjenkjennelse som driver leseren fremover, innsynet i «mennesket som skjelver» bak språkoverflaten (for å parafrasere fra anmeldelsen hans). Selv oppfatter jeg dette som altfor snevert. Gjenkjennelse kan man oppleve i møte med alle tenkelige former for kunst, fra Hollywood-filmer til country-tekster.

Det unike ved Davis er ikke utelukkende evnen til å speile den menneskelige psyke, følelsene av isolasjon, ensomhet og frustrasjon som alle erfarer i større eller mindre grad. Hun tvinger oss ikke bare til å tenke på årsakssammenhengene, hvorfor og hvordan slike følelser oppstår, men til å oppfatte sammenhengen rundt, hvordan fortellinger — både historiene vi til enhver tid omgis av og litteraturen Davis selv skriver — bidrar til å forme verden, i positiv og negativ forstand.

13.

Sett under ett har tekstene en estetisk effekt som best lar seg beskrive med bilder.

Den likner fornemmelsen av en dirrende muskel om plutselig slapper av. Eller synet av en stram knute som løsner. Eller det å trekke pusten et øyeblikk idet noe blafrer forbi hodet, en skygge av farger som man så vidt får med seg, men som likevel — eller kanskje nettopp derfor, fordi øyeblikket er kortvarig og sansene er i høyspenn — fester seg lenge på netthinnen.

Sånn sett bidrar Davis med mer enn bare speilbilder av hvordan vi alle tenker; hun kommer med påminnelser om hvorfor man i – 32 –

det hele tatt leser, hvordan det å løsrive seg selv fra andre, kan åpne for en følelse av frihet, kanskje også lettelse, som man vanskelig oppnår på noen annen måte.

Man ser det kanskje tydeligst i tekstene som i utgangspunktet kan virke abstrakte eller lite personlige. En av mine favoritter, «The Race of the Patient Motorcyclists», dreier seg om et baneløp der målet er å kjøre så sakte som mulig. «I strid med motorsyklistenes lynne», står det. De utålmodige faller fra en etter en, blir tvunget til å kaste inn håndkleet, mens vinneren — eller det vi antar blir vinneren — opplever glede ved å dyrke tålmodigheten, frihet ved å holde tilbake.

Det siste vi får med oss idet fortellingen tar slutt er et paradoks om ikke kan være annet enn tilsiktet. Jeg leser det som et bilde på litteraturens kraft. Motorsyklisten sammenliknes med sola, som beveger seg sakte over himmelen — i sneglefart, virker det som — og som likevel oppfattes som dynamisk og vital (tør jeg si livgivende?). Det tilsynelatende umulige er mulig; det uvanlige er naturlig: [he advances] so slowly that any change in position is almost imperceptible, and the world, too, is unchanging but for the light cast by the traveling sun, which itself seems, by the end of the slow day, to have been shot by a swift bow.

– 33 –

INTERMEZZO

– 34 –

“Vi stenger tekstene inne i bøker, mellom permer som gir dem en begynnelse og en slutt; slik gjør vi dem til avgrensede identiteter som lar seg klassifisere, kontrollere, selge. Men tekster er av natur en uregjerlig materie som yter innbitt motstand mot all avgrensning: Hele tiden overskrider de seg selv, nettopp fordi de egentlig ikke har noe selv, annet enn det som forfatterne påfører dem.“ THOMAS LUNDBO

– 35 –

SUNNIVA LYE AXELSEN

– Festen er slutt, sa Mirza.

– Festen er slutt, gjentok jeg. Elsker du meg?

– Mer enn du elsker meg, sa Mirza. Så begynte han å gå.

Vi gikk og gikk, gjennom dagslyset, jeg glemte hva vi hadde snakket om, jeg hadde en følelse av at jeg burde være engstelig, men at jeg ikke husket hvorfor, vi gikk til jeg ikke kunne kjenne fotsålene mine. Så la Mirza en hånd på skulderen min samtidig som et stort, mørkt smil vokste fra magesekken og spredde lange, tynne grener langs vener og arterier, snodde seg langs nervetråder, perforerte den tynne huden under armene og i knehasene og kilte meg langs ryggen og lårene. Mirza sa noe på bosnisk som jeg umiddelbart forstod, og pekte på noen lave bregner som beveget seg i et skogholt. Jeg lente meg inntil en furustamme mens en liten gruppe kongler romsterte under bregnene før de grupperte seg og kom mot oss, en munter rekognoseringstropp, i bakgrunnen hørte jeg miniatyrfanfarer og skogstrompeter og så bitte små vimpler av kveke fra avbrukne bjørkepinner.

– 36 –

Jeg trodde jeg hadde satt meg ned i skogbunnen, jeg trodde overraskelsen hadde fått bena til å svikte, men da jeg så mot bakken var det langt ned til føttene mine. Imens var både infanteri og kavaleri på vei. De kom mot oss i stor fart, tok sats og hoppet meg lukt i ansiktet, krøp opp i nesen og videre inn i hjernen min. Trollkjerringer og gnomer på ryggen av kjappe spissmus, nisser, miniatyrhuldre ridende på ekorn, marken myldret brunt, jeg skrek av latter. Så kom daudingene, jeg flirte som en idiot mot menneskerestene på to ben med råtne kjøttstykker slengende fra bekkenet, utflytende skikkelser med flekker av pest, fra de åpne munnene kom dype, ramme ul som blandet seg med latteren min.

Så begynte noe å gjøre vondt et sted.

Jeg forsøkte å strekke ut hånden for å kjenne på en smerte jeg ante omrisset av en meter bortenfor meg selv, men armen ville ikke lystre. Plutselig ropte en kråke med vrengte skrik, ved en lysning stod et lite barn med en melkekartong i hånden, en sovepose lå ved en veltet rot, barnet gliste etter meg med blod på tennene. Jeg var med ett inne i hytta igjen, jeg kastet

Ansiktet mitt er oppskåret av sorte sprosser, jeg har blod under nesen, det ene øyet mitt er gjenklistret, men jeg kjenner ikke smerten, jeg ser sterk ut.

opp på gulvet. Jeg ropte på Mirza, men han svarte med min stemme i stedet for sin egen, og da jeg ville ta ham i hånden fikk jeg lange klaser av vått hår mellom fingrene. Jeg klorte ham i ansiktet og løp med strimer av spytt nedover haken.

Jeg snur meg bort fra speilbildet mitt, en meteoritt har landet i skogholtet utenfor, høye stemmer, de løper der ute, blant strimer av røyk og ulmende steiner, noen banker igjen, de vil inn. Mirza sover og sover på det fuktige gulvet. Noen banker på hyttedøren med knyttet neve.

flådd elgokse som hang i kjettinger i fars garasje for mange år siden, eller kanskje det ikke er så lenge siden, tiden har gått så fort, den svulmende buen i lårene, hard mellomhud, jeg presset knokene mot kjøttet, det var en polstret kulde, noe fast og noe mykt, Mirza ligger med oppvendte håndflater. Fingrene krummer seg lett, som om de holder noe jeg ikke kan se.

Jeg har stivnet. Jeg håper ikke han fryser i søvne. Kanskje han drømmer om parkeringshus, om slaps og sprukne sømmer, isvind og frossen svette. En ostehøvel ligger i et hjørne på gulvet, jeg burde ta den opp. Den har skaft av elghorn, de dype ruene ligger godt i neven, jeg burde plukke den opp, jeg burde holde den i hånden. Jeg kan se meg selv i de små vindusrutene. Ansiktet mitt er oppskåret av sorte sprosser, jeg har blod under nesen, det ene øyet mitt er gjenklistret, men jeg kjenner ikke smerten, jeg ser sterk ut. Overarmene mine er spente, midjen plutselig bratt, bena mine, jeg tenker på en

– 37 –

TYRKISK FROKOST Noveller

AKSEL SELMER Mannen som åpnet døren var kledd i mørke klær og snakket meget lavt, men han slapp Gustav inn, etter å ha stirret ham inn i øynene noen sekunder. Han så trist ut. Han pekte mot døren med hjerte på og nikket.

Der er det, hvisket han og kremtet.

Da Gustav var ferdig på toalettet, han var ikke akkurat rask, og kom ut med sekken i hånden, stod mannen og ventet på ham.

Han takket ham fordi han hadde hjulpet en stakkars syklist i nøden, og var på vei mot utgangsdøra, glad for at han ikke hadde sagt mer enn den ene setningen. Han kunne godt ha sagt noe om hoggormskrekken sin og hvor vanskelig det var for ham å sette seg til ute i skogen, for å forklare hvorfor han hadde banket på døren, da mannen kremtet igjen og snakket til Gustav.

Du tar vel en kopp kaffe, når du først er her, sa han og så på Gustav slik at han ikke vurderte å si nei engang. Selv om mannen snakket lavt, hadde Gustav ingen problemer med å høre hva han sa. Han stod ikke mer enn en halv meter unna.

Ja, takk, selvfølgelig, svarte Gustav.

Kaffen står på trakteren, sa mannen, jeg har et stykke kringle også.

Gustav tok av seg sykkelskoene og hjelmen og fulgte med mannen inn på kjøkkenet. Det var svært ryddig der. Bortsett fra kaffetrakteren, stod det ingen ting på benken.

Vasken var skinnende ren. Det var allerede plassert en kaffekopp og en asjett på hver side av kjøkkenbordet. Mannen pekte mot den ene stolen. Midt på bordet stod et stykke kringle på en blomstrete tallerken. På veggen hang et grønt serveringsfat i et slags fatle.

Kringla er et par dager gammel, sa mannen, men om du dypper den i kaffen, blir den god.

Takk, sa Gustav, tusen takk.

Han tok noen biter av kringla uten å dyppe den i kaffen. Baksten var helt grei, han hadde vært borti tørrere saker før. Men kaffen

hadde stått for lenge på trakteren, den var fryktelig varm og smakte brent plastikk.

Du er ute og sykler en tur, sa mannen og sank liksom sammen i stolen.

Jeg er på vei til Trondheim, sa Gustav.

Mannen nikket gjentatte ganger, men han sa ingen ting. Så brøt han en bit av kringlestykket sitt, dyppet det i kaffen og puttet det raskt i munnen, uten å smule, uten å søle.

Han tygget sakte noen ganger og svelget. Så trakk han pusten på en måte som passet til det triste uttrykket. Han så på Gustav igjen.

Gustav følte at han burde si noe, men han kom ikke på hva det kunne være.

Har du en melkeskvett til kaffen, spurte han.

Mannen hentet en kartong med helmelk i kjøleskapet, så på datoen og satte den foran Gustav. Han helte noen dråper i kaffen sin mens den mørkkledde mannen fulgte med.

Så trakk han pusten hørbart igjen. Plutselig slo det Gustav at han hadde en alvorlig lungesykdom, som kols, eller noe lignende, og ble andpusten bare av å sitte. Det var ikke umulig at den karen hadde vært storrøyker, tenkte Gustav, han hadde noe slikt ved seg; det grå håret, den bleke huden, den mørke stemmen. Men det luktet ikke røyk i huset, så han hadde nok sluttet for en god stund siden.

Jeg skal begrave moren min i morgen, sa han, og det gruer jeg meg til.

Det var leit å høre, sa Gustav. Du har min medfølelse.

Mannen nikket.

Hun var gammel, det var forventet, sa han og trakk pusten dypt igjen. Hun sovnet inn i sengen sin på sykehjemmet. Ta et stykke kringle til.

Nei, takk, sa Gustav.

Den er for tørr, sa den triste mannen, jeg visste det. Beklager. Vil du ha en brødskive med syltetøy i stedet?

Gustav ristet på hodet. Ostepølsene satt

– 38 –

fortsatt som en klump i magen. Han hadde nok med kaffen. Han kunne egentlig tenke seg å dra videre nå. Sorgen forklarte mannens hvisking og de mørke klærne, den dårlige kaffen hadde nok med en sliten trakter å gjøre. Ryddigheten rundt ham kom av respekt for moren. Den som sørger, roter ikke, det visste Gustav alt om. Denne mannen hadde verdighet, han tullet ikke, men tok livet, og døden på alvor. Dessuten snakket han høyere nå, selv om det ville vært en kraftig overdrivelse å kalle ham høyrøstet.

Jeg må holde tale i kirken, sa mannen, det forventes, og det vil jeg ikke. Jeg har aldri holdt tale. Jeg er regnskapsfører. I de begravelsene jeg har vært i før, har jeg sittet langt bak, og ikke vært spesielt engasjert.

Bortsett fra i faren min sin da, men han kjente jeg ikke noe særlig godt. Nå må jeg også sitte helt foran. Nå er jeg på en måte verten for hele arrangementet. Alle kommer til å se på meg.

Er du glad i moren din, spurte Gustav.

Selvfølgelig er jeg glad i henne, sa han, det er ikke det. Jeg elsker henne. Men jeg er ingen taler.

Har du ingen andre som kan si noe på vegne av deg?

Han ristet på hodet. Han løftet kaffekoppen, men satte den ned igjen og dreide den rundt.

Niesen min kommer. Hun er datteren til broren min, men han ligger med brukket bein i leiligheten sin i Spania. Sannsynligvis har han falt i fylla. Han er trygdet og har bodd der nede i de siste tjue årene. Han har ikke vært hjemme på mange år, og har ikke tenkt å ta turen denne gangen heller. Jeg får meg ikke til å spørre henne, hun er ikke typen. Hun er sart og følsom.

Presten kan vel si noe, bare du forteller ham hva han skal si?

Presten har sagt at det er naturlig at jeg

sier noen minneord. Mor fortjener det, mente hun.

Hun? Vi har kvinnelig prest her, hun er kjent for å være streng. Hun er ikke gift en gang. Mors favorittsønn kalte hun meg, men det vet hun for helvete ingen ting om. Mødre har da ikke favorittsønner. Det er bare det at jeg alltid har bodd i nærheten og tok meg av mor da hun ble syk og det gikk mot slutten.

Jeg heter forresten Gjermund.

Gustav her, sa Gustav. Det er klart du ikke vil snakke til en stivpyntet forsamling om en du elsker. Jeg skjønner deg godt. Alle skjønner det. Det er umulig. Det vil aldri bli riktig.

Du kan lese minneord til en kollega, eller en venn, men ikke til en mor. Du vil selvfølgelig ikke ødelegge forestillingen om en elsket favorittmor med en dårlig formulert tale. Det sier seg selv. I denne sammenhengen taper ordet for levd liv.

Den eneste talen du kan holde i morgen, Gjermund, er denne: ”I den kisten ligger min mor. Jeg er hennes sønn”.

Det er alt som skal til. Resten forstår folk.

Alle har en mor. Du er den talen som skal til bare ved å stå rett opp og ned ved kisten og se trist og mistilpasset ut. Vær deg selv, vær din mors sønn.

Jeg er selv gift med en kvinne som er mor.

Mor er det vakreste ordet som finnes. Min kone er vakker, fordi hun er moren til min sønn.

Min egen mor er gammel og sur, men jeg elsker henne. Fordi hun er min mor.

Gjermund så på Gustav med store øyne.

Kaffetrakteren sukket. Ei flue med sterk frihetslengsel satset alt og prøvde å knuse kjøkkenvinduet. Furutrærne utenfor vinduet rendyrket sitt langbeinte geledd.

Jøsses, sa Gjermund, det må jeg si. Det der hørtes flott ut. Mener du at jeg kan stå foran

– 39 –

i kirken i morgen og bare si de to setningene du nettopp sa?

Det beste er om du ikke sier noen ting i det hele tatt, sa Gustav, og bare står der. Men skal du si noe, er det mer enn nok. Jeg vet en god del om sorg, alt for mye egentlig.

Jeg har selv sittet på første rad i kirken noen ganger. Det burde være forbudt å snakke under en begravelsesseremoni.

Stillhet er mer passende. For den døde gjelder ingen ting annet enn evig stillhet. Det burde vi respektere. Salmene synges bare for at presten skal føle seg viktig og for å gjøre ham glad.

Jeg synger ikke en eneste strofe, sa Gjermund, det er i hvert fall helt sikkert. Har du holdt tale også?

Jeg skrev minneordene da faren min døde, sa han, men det var søsteren min som leste dem opp. Jeg er heller ingen taler. Jeg er lærer, og holder tale for elevene hver dag, men de hører ikke på meg. Først da jeg stilte meg opp foran dem og var stille en lang, lang stund, rettet de endelig oppmerksomheten sin mot meg.

Men det er vanskelig å få lært bort noe når stillhet er det du kan best. Så jeg har sluttet.

Aldri skal jeg ha flere elever, aldri skal jeg holde en eneste tale mer.

Den dagen moren min dør, skal jeg bare stå rett opp og ned og være den lengste talen som har stått i Mysen kirke. Stillhetens kraft bør ikke undervurderes.

Nå skjønner jeg ikke helt, sa Gjermund, skal du holde tale for din mor likevel?

Nei, sa Gustav, jeg skal ikke si et pip. Men jeg er en nittien høy. Og jeg er min mors sønn.

Ok, sa Gjermund og så ut som om han tenkte hardt. Nå forstår jeg. Ikke ett ord, altså.

Ikke et ord, sa Gustav. Som stående,

sørgende sønn vil jeg være nok.

Gjermund nikket. Gustav syntes han bar sorgen godt, han hadde stil. Han var nybarbert. Han hadde mørk skjorte til dressbuksen, og et tynt, svart lærbelte.

Men jeg er bare en syttiseks, sa han og reiste seg langsomt, festet blikket i veggen ved vinduet og trakk pusten dypt. Den mannen hadde i alle fall ikke kols, tenkte Gustav, han er bare veldig trist. Så snakket Gjermund med høy og klar stemme, som om han var skuespiller og dette var hans eneste replikk i et helaftens teaterstykke om ensomhet og livet i de dype skogene: I den kisten ligger min mor. Jeg er hennes sønn.

Etterpå ble han stående, som om han smakte på ordene han hadde sagt, og de hadde en lang, drøy ettersmak. Så nikket han noen ganger.

Det er genialt, Gustav, utbrøt han. Det er faen flagre meg helt genialt.

Gjermund ville at han skulle bli litt lenger. Det var ikke lenge til han skulle lage seg middag.

Han spurte om Gustav ville spise sammen med ham. Han hadde et par bokser med lapskaus og en eske flatbrød. Han likte å gjøre det enkelt. Nå hadde han fått litt av hvert å tenke på. Og det kunne han takke Gustav for, mente han. Nå grudde han seg ikke lenger til begravelsen, i alle fall ikke så mye som han hadde gjort. Senere på kvelden skulle niesen komme. Hun bodde i Molde og hadde spurt om å få overnatte hos ham.

Jeg syns det er greit å slippe å være alene den siste kvelden før jeg skal begrave min mor, sa Gjermund. Det var ikke til å unngå, jeg vet det, hun var gammel og syk, og slik er livet, det tar slutt en dag. Men det er trist likevel.

Nå er jeg foreldreløs. Det har jeg aldri vært

– 40 –

før. Jeg kjenner at jeg gruer meg til den ensomheten.

Jeg begynner å varme maten nå. Ta deg en dusj, eller et bad så lenge du, Gustav. Jeg kan tenke meg du syns det er greit å være ren når du setter deg til middagsbordet. Du finner et håndkle i skapet under vasken.

Varm mat og et varmt bad virket svært forlokkende. Gustav takket ja. Han kjente at det ville vært tungt å sette seg på sykkelen igjen akkurat nå. Han hadde syklet både langt og fort i dag, og det satt i hele kroppen. Det var umåtelig godt å sitte på en stol. Han hadde tatt seg ut på denne etappen.

SYKLISTEN Roman

– 41 –

TERJE DRAGSETH Rådgiveren Så snakker de om hva de skal gjøre. Så snakker de om hvorfor det ikke ble gjort.

Så snakker de om hva de gjorde i fjor. Og hva kan jeg si til det? Som rådgiver har jeg egentlig ikke mye jeg skulle ha sagt. Det dreier seg om prinsipper, og de skal følges.

Retorisk kan jeg legge til litt her, trekke fra der, få hode og hale på resonnementene, trekke noen logiske slutninger, gi et morsomt poeng, men ikke så mye mer enn det. Jeg er rådgiver for å gi de riktige rådene. Det vil si råd som passer inn i den politiske mekanikken. Jeg opplever jeg er i en slags eksistensiell, eller kanskje mer nøkternt – karrieremessig knipe, eller enda mer korrekt – i et dilemma. Trenger jeg de privilegiene jobben gir? Er det ikke bare en forfengelig manøver fra min side?

For å hevde meg sosialt ved å vise mine forbindelser til makta?

Og her sitter jeg, på en kafé i sentrum, rører i min latte, og jeg har ikke større problemer i eksistensen enn at jeg bruker for mye sukker i kaffen. Det har jeg snakket med min lege om. Kutt ned, formaner han meg, tar en blodprøve, måler blodtrykket, lyser meg i pupillene, trykker hånda mi, betal i luken, ønsker meg lykke til.

Jeg er redd jeg må vikle meg inn i samvittighetsmessige kompromisser, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Det knyter seg i meg. Det har blitt en mental belastning.

Jeg vet utmerket godt at det jeg foretar meg strider imot alt jeg har lært av sunn fornuft, av barnelærdom, erfaringer fra oppvekst, dannelse på skole og universitet.

Og så gjør jeg det allikevel.

Jeg bestiller en espresso, som påfyll til den noe tynne latten. Noen stimuli må jeg ha. Seriøst har jeg vurdert å få tak i sentralstimulerende midler – kokain, det er jo så inne – men har ikke turt å foreta meg noe i den retningen. Jeg mistenker for øvrig en god del kolleger for bruk av stoffer, inntak av for mye alkohol. Men jeg vet jo egentlig ingenting sikkert. Hun jeg

– 42 –

er rådgiver for, vil jeg helst ikke ha noe usnakket med, uansett hvor usaklig hun kan være. Jeg skal jo videre i min karriere. Et negativt skussmål kan koste meg dyrt.

I mine øyne er jeg ikke rådgiver, men etterplaprer. Det må jeg leve med, har jeg sagt til meg selv. Ansettelsen er kortvarig, to år, fire år, det er overskuelig, uansett hvor mye løgn og bedrag det måtte innebære.

Se der, der fikk jeg endelig min espresso. Sola skinner, utekafeene fylles opp av livsglade mennesker, jeg har kastet jakken over stolen, brettet opp skjorteermene, solen brenner mot den vinterbleke huden. Jeg har fulgt opp de anbefalte treningsøktene fra legen nøye.

Kroppen har godt av det. Jeg har godt av det. Og jeg tenker bedre på tredemølle.

Og så liker jeg meg i treningslokalene. Det er kanskje trendy, med såkalt «personlige» trenere i rosa treningsdrakter, men jeg liker det. Dyrt som helvete, men jeg har råd til det. Dessuten kan jeg skrive det av på skatten.

Jeg måtte le, rørte tre skjeer sukker inn den tykke kaffekonsistensen, la skjeen på skålen, og drakk det i én slurk. Ja, jeg må le. Om jeg nå er i en personlig knipe og unngår samvittighetsspørsmål som burde berøre meg, få meg til sunn fornuft, som jeg er vel forsynt med, så må jeg bare le, for jeg var jo der hvor jeg ønsket å være, i maktens midte, og det måtte jeg bære. Tåle og takle konsekvensene, sånn er det bare, forholdene vil bedre seg, alt er jo bare en overgang, det er en avgjørende fase av mitt liv jeg må lære av, ta til meg av så vel negativt som positivt. Kaffen brant i magen. Jeg nippet til vannglasset. En politibil i utrykning, så én til, så en ambulanse, så flere sivile biler med fulle sirener, de fór forbi og forsvant i kvartalene bortenfor kafeen og hovedgaten. Jeg tok jakken over armen, la igjen penger for kaffen og gikk på wc for å pisse og vaske hender.

Tilbake i departementet. Fra posthylla tok jeg med meg en bunke med dokument-

Om jeg nå er i en personlig knipe og unngår samvittighetsspørsmål som burde berøre meg, få meg til sunn fornuft, som jeg er vel forsynt med, så må jeg bare le, for jeg var jo der hvor jeg ønsket å være, i maktens midte, og det måtte jeg bære.

tilbake til sin plass i resepsjonen for å svare de kimende telefonene. Jeg tenkte på den politi- og ambulanse-utrykningen jeg hadde registrert ved utekafeen. Departementsansatte kom nå ut fra kontorer og korridorer og inn fra gata, bleike og redde så det ut til. Jeg så resepsjonisten ta den ene telefonen etter den andre, mer og mer fortvilet, nå ringte også min, lydløst dirret den illevarslende på innerlomma, rett mot hjertet. Jeg så øyeblikkelig det interne nødnummeret. Jeg åpnet telefonen: Ja. Lyttet. Ja. Lyttet. Klappet sammen mobilen, og stakk telefonen tilbake i innerlommen igjen. Gjennom glassveggen inn til resepsjonisten så jeg hun skalv, gråt. Jeg gråt også.

SOLEN SUKKER I MIN SKO Noveller

– 43 –

Foto: Blunderbuss / Anna-Julia Granberg

er. Ved nærmere ettersyn: Utredning for bruk av våpen i tettbebygde strøk.

Utredning for flyvning over havområder.

Utredning for bruk av militære kjøretøyer i fredstid.

Utredning for forbud mot kjemiske våpen (egentlig utredning av utredningen fra 2010).

Utredning for bruk av sivilbefolkningens eiendom under krig.

Utredning for lagring av hemmeligstemplede kilder.

Utredning for tilbakeholdelse av sivile under portforbud.

Utredning for tilfluktsrom for regjering.

Utredning for tilfluktsrom for offentlig ansatte.

Utredning for tilfluktsrom til sivilbefolkning (oppgradering fra 1999).

Utredning for oppbevaring av drivstoff for kampfly i fredstid.

Utredning for utenlandske ambassaders ansatte under skjerpede omstendigheter i fredstid.

Utredning for evakuering av flyplasser, osv osv.

Ved brusautomaten støtte jeg på resepsjonisten. En voksen dame. Jeg tror hun har et godt øye til meg. Alltid søt og hjelpsom. Hun fortalte, ualminnelig opprørt til henne å være at det hadde vært forsøk på innbrudd, eller enda verre – terrorangrep, la hun til, nølende, som et spørsmål til seg selv – ved garasjeanlegget i departementsbygningen, avsluttet hun, tok brusflasken og gikk på høye hæler

MARIA TRYTI VENNERØD

TERRORISME I Eg er eit gissel Eg har teke meg sjølv som gissel Kva kan eg seia?

Eg har fått sympati med gisseltakaren min Eg har det godt; likar livet slik eg kjenner det Eg vil ikkje lenger ut Eg trivst her Du trivst også Stiller ikkje spørsmål; i dag tenkjer vi på dei som ikkje har det godt Du skal ikkje spørja kvifor vi har aksjar på eit anna kontinent Vi står midt i ein forhandlingssituasjon Vi forhandlar ikkje då: Ikkje no Ikkje før Ikkje seinare Vi forhandlar ikkje med kaldblodige djevlar TERRORISME II Sit i ro Du skal sitja stille Ikkje sei noko, og viss du skal seia noko, så skal du seia: I dag går tankane mine først og fremst til dei som har det vondt. Og så nemner du nokon vi begge er glade i Dette smykket Eg har rundt halsen Er laga av bomber Det er ikkje farleg Så lenge eg sit i ro

TERRORISME III Ingen skal skremma oss til å stilla spørsmål

– 44 –

SCANDINAVIAN STAR Eit skip som ikkje kan søkka Ein båt som ikkje kan brenna Eit land som ikkje går dukken Ein heilt spesiell tillit mellom maktfolk og folkemakt, som ikkje kan øydeleggast Om alt er ruin Ei heilt spesiell folkesjel Som vi lengtar etter Men knapt forstår Det er fantastisk: Eg er fødd under ei stjerne

Foto: Fredrik Arff

SKREDFARE. DIKT OG ANDRE TEKSTER

– 45 –

EMIL B. LUND

Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Frederiksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Frederiksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig. Hver sommer, i begynnelsen av august, arrangeres dette kalaset, og hvert år med ulikt motiv. Årets motiv er fin de siècle, som innebærer alle de motetekniske overdrivelsene det kulturelle Europa henga seg til på slutten av det nittende århundre, og som alltid fremstår de drøye 100 gjestene som entusiastiske illusjonister i sine påkostede kostymer. Frukthaven er nå inntatt av den tapte tid. Herrene i varianter av snippkjoler med datidens overdimensjonerte kravat og svarte flosshatter. Og kvinnene i disse overdådige kjolene, disse lange, prangende kjolene i alle temperaens farger. Ja, det er vel særlig gjennom den kvinnelige mote tidsreisen manifesteres. Det er i det hele tatt noe tilslørt erotisk ved hvordan kvinner kledde seg på den tiden, noe som for lengst

er tapt for dagens couture. Så tildekket, men samtidig så formfullt og seksuelt. Tenk å lete seg frem under alle disse kjolene og underskjørtene, rive opp disse stramme bystene før du helt forsiktig demonterer hodepryden og lar håret utfolde seg i den svale sommervinden.

Jeg tror det er riktig å si at alle liker meg.

Min vennlige og beskjedne form. Min oppmerksomme og interesserte innstilling. Mitt generelle positive og humoristiske syn på tilværelsen. Det viktigste for meg er å lytte og forstå nettopp dine meninger, for deretter å kommentere dem på en analytisk, interessant og akkurat passe konfronterende måte. Og selv om du først tenker at jeg representerer mye du ikke liker: lykke, skjønnhet, penger; tomme, parfymerte blikk som holder deg på avstand, som blir skeptiske om du nærmer deg, vil du raskt forstå at jeg skiller meg klart ut fra den verden av selvrettferdig fortreffelighet du antar jeg tilhører.

Men det er nettopp der sviket ligger. For jeg er en toneangivende sosial begavelse. En begavelse av sjelden styrke og kontroll.

Men hvis du hører nøye nok etter, hvis du virkelig konsentrerer deg, jeg mener konsentrerer deg som nesten ingen mennesker evner, for da må du være oppriktig interessert og det er nesten ingen mennesker, da vil du høre de falske tonene. Så langt tror jeg ingen har hørt dem. Gjestene har begynt å trekke oppover mot hovedhuset som musikken eskalerer. Jeg sitter i rosehaven sammen med Ted Astrup, gamle Pompen Sommerfelt og min kusine Heddys eldste sønn, Halvor, som om kort tid reiser til Winchester College sørvest for London. Halvor prøver å overbevise seg selv om at han gleder seg til å reise, men Pompen minner ham om at det er det ingen grunn til. Pompen Sommerfelt, som nå er blitt en voksen mann på toognitti og som fikk sitt kallenavn etter en usedvanlig besværlig setefødsel hans mor aldri tilga ham, ble selv sendt til Harrow i nitten-

– 46 –

Jeg tror det er riktig å si at alle liker meg.

å ligge med.»

«Jeg liker dere, gutter. Dere sier det en gammel mann vil høre. Men alvorlig talt; om jeg virkelig kunne velge tror jeg det måtte bli din brors forlovede, Victor.»

«Et utmerket valg,» ler jeg. «Tør jeg spørre om hvorfor?»

«Hun ser ettergivende ut,» svarer Pompen Sommerfelt, «og etter hva jeg forstår har det aldri vært noen ulempe. Det er visstnok en utmerket egenskap hos en kvinne. Synd at så mange av dem har så vanskelig for å begripe nettopp det. Ja, selv har jeg dessverre en svært begrenset erfaring med dette, da heller ikke min kone verdsatte denne egenskapen …Men nok om det, gutter.

Nå trenger jeg en liten hvil. Kanskje du kunne fulgt meg opp til den store eika, Victor. Jeg liker å sitte der oppe og se utover denne praktfulle hagen. Kanskje Mogens har etterlatt en liten pjolter til meg som han pleier å gjøre.»

NORSKE EDELSTENER Roman

Foto: Fredrik Arff

treogtredve og repeterer fandenivoldsk at skolene er underlagt et nådeløst hierarki bestående av sadistiske ritualer og uforståelige regler. Halvor prøver å le det hele bort, men den gamle ber ham innstendig om å forberede seg på det verste før han sier med tungt alvor: «Du vet hva lord Wellington en gang uttalte, kjære gutt: The battle of Waterloo was nothing compared to the playingfields of Eton and Harrow.» Ted og jeg ler anerkjennende av sitatet mens Halvor ser mistroende på oss før han forsvinner opp mot tennisbanen.

«Så gutter, hvem frister mest i kveld?» spør den gamle og tar av seg flosshatten.

«Jeg tror det må bli Elinor», svarer Ted raskt.

«Du liker dem litt tunge bak, skjønner jeg,» smiler Pompen Sommerfelt. «Ikke noe galt i det. Jeg husker jeg selv også led av den ufriheten i mine yngre dager.Og hva med deg, min gode Victor, hvem er det du helst hadde likt å se i gapestokken?»

«Her er så mange,» svarer jeg og begynner å le av Pompens formulering. «Men et mer interessant spørsmål er hvilket skjørt du helst hadde løftet på?»

«Oh, i min alder er nesten alle skjørt velkomne,» svarer gamle Sommerfelt og stryker seg gjennom det sølvgrå håret, «men de må ikke være for tunge. Jeg er blitt så skrøpelig på mine eldre dager, så tynn og benet. Det er nok ikke mange skjørt igjen å løfte for min del.»

«Mener du det?» sier Ted Astrup. «Det kan jeg ikke forstå noe av.»

«Ikke jeg heller,» bifaller jeg og klapper Pompen på skulderen. «Jeg tror egentlig det er svært få som hadde takket nei til den type erfaring du besitter. Hadde jeg vært deg ville jeg bare fyrt noen viagra og satt i gang før demensen gjør deg i overkant pleietrengende. Er du ikke enig, Ted?» «Uten tvil,» svarer Ted Astrup. «Spørsmålet er vel heller hvor mange du kunne tenke deg

– 47 –

BRITT KARIN LARSEN Det sies at noen har større evne enn andre til å lytte, at de kan høre når blomster åpner seg, høre melodier ingen andre er i stand til og Gudsdrengen sitter av og til urørlig med lukkede øyne, er det nettopp fordi han hører noe ingen andre kan? Kanskje venter han bare på noe som snart skal skje, men heller ikke i dette må han forstyrres, for bare et øyeblikks uoppmerksomhet er nok, så kan noe viktig hende uten at man forsto det, ja, så kan muligheten være forbi, fordi man det øyeblikket var opptatt av noe annet.

Det ligger en holme i sjøen, på tåkedager er det som den løfter seg fra vannflaten, men ville himmelen sett i nåde til holmen og det den gjemmer, slik at sjelene der ute endelig kunne fått fred?

– Det er ingenting der ute! Det er bare eventyr!

Folk rundt sjøen er ferdige med gammel overtro, beinrester fra gravene finnes ikke mer, og fantes kanskje aldri, var det graver der overhodet? I andre sjøer finnes også holmer som dette, likholmer kalles de, eller kjerringholmer, og midt over holmen øst for Mortensberget går grensen mellom to land.

– Tro om de la tippoldemor din på den riktige siden?

– Det ligger ingen der ute! Vi har våre i viet jord, alle!

For riktig lenge siden, før skogfinnene ble kristnet, fantes det kanskje andre skikker,

og siden sjelen ikke kunne ta seg over vann, var det best å begrave de døde på holmer.

Kanskje gjaldt det særlig å slippe unna de døde kvinnene, for hva kunne ikke de viljesterke vesenene lage av ulykke for den nye kona på gården, om hun nå ønsket å innføre andre skikker? Hvilken uro skulle det ikke blitt i det huset, hvor mange tårer skulle vel ikke de levende måtte felle, om de døde var i stand til å blande seg inn?

En gang hadde folk sett en kvinne ute på holmen som gikk og så ut som hun lette etter noe, var det en levende eller en død de hadde sett da, tro? Noen mente det liknet gammelkona på Mortensberget, som ennå levde, og var i stand til å ro dit ut, om så var, men ingen våget nevne det, for å bli mistenkt for å grave etter beinrester på holmen var for gruoppvekkende.

Så stille det er på Mortensberget denne dagen, stille og grått, men midt i det grå skinner det grønt i granbar ved grinda og langs veien, det er gammelkona som endelig er død, og ført til kirken, som slipper å ergre seg over ungkona fra Suomägg, ja, at begge hennes sønner fant seg jenter fra svenskesida som tok over alt av styring, munnbruken folk til tider kunne høre fra tunet er over.

En stillhet, men opp mot toppen av Mortensberget rører det på seg, der er en mann på vei opp mot det øverste steinskjæret, det er Gudsdrengen som ikke er i

– 48 –

kirken denne dagen fordi han skammer seg over klærne sine, men som gleder seg til bevertningen når alle kommer tilbake.

Men nå er det klarvær, og noen unggutter hadde pekt opp mot Mortensberget dagen før og sagt: – Klatrer du opp til øverste skjæret, da kan du se langt, ja, folk sier at på klare dager kan du se helt til Amerika!

Det er derfor han er på vei opp, fordi det er det han vil, om det er mulig, se like til Amerika der Karin er.

Hvorfor måtte hun reise? Lauvås-Ole som reiste fra Finnskogens vakreste gård kom fort hjem fra Amerika, han fikk det ikke så godt der, er det sikkert at Karin har det godt? Hun som før har tullet seg bort i menn som har gitt henne stor sorg?

Endelig er han på toppen, øverst oppe på skjæret, og kan snu seg og se utover. Han ser holmene i sjøen der ute, og tenker at det kan være flere likholmer, siden det ligger to store gårder og flere torp rundt sjøen, men folk liker ikke å snakke om slikt, de vil ligge under kors av jern eller støtter av stein når de dør, det er blitt en skam å ligge under et tre.

Han løfter blikket, stirrer så det gjør vondt i øynene, hvor er nå havet, det skulle en jo også sett, om en kan se helt til Amerika, for havet er jo imellom, havet som en må krysse med båt? Tull, bare tull alt sammen, noen har tullet med ham igjen!

Men han skal nok si dem noen ord, ungguttene, for de kommer også i gravølet, reddere er han ikke enn at han kan si dem noen ord!

Han synes han hører kvister knekke bak seg, og lav latter, har de fulgt etter ham også

kanskje, og godter seg over at han var så lett å lure? Har de gjort med ham som de gjorde med Noppi-Mattis i sin tid? Men NoppiMattis hadde tatt igjen med dem.

Nå løper han ned skråningen, det raser mose og grus foran ham, og han synes det knekker i kvister der nede, men framme på gårdsplassen er alt like stille som før.

Tankene hans er sinte nok, men fordi han også er så full av skam blir det ingenting av det han hadde tenkt å si, da han endelig treffer dem i gravølet og de sitter rett overfor ham ved bordet blir det bare til at han slår blikket vekk.

– 49 –

SLIK TREET FALLER Roman

– 50 –

JON ØYSTEIN FLINK

Så blir det natt. Kjæresten min og jeg sover i dobbeltsengen. Jeg vet ikke om hun eller jeg våkner først.

Jeg vet bare at jeg våkner, og at kjæresten min sier noe og er redd.

Vi hører begge den skrekkelige, høyfrekvente lyden. Det skjærer i ørene.

– Hva i helvete er det for noe? hveser kjæresten min.

Jeg er ikke i stand til å svare. Det må være en fugl. En gal fugl utenfor vinduet?

– Er det en fugl? spør hun.

– Kanskje noen har stjålet eggene hennes? fortsetter hun.

– Har fuglene egg i mars?

Nå øker lyden, en høyfrekvent, pipete og forferdelig lyd. Den kommer ikke utenfra, den kommer fra selve leiligheten.

– Det er ikke en fugl, nesten roper hun.

Nå er hun redd.

– Hva er det da?

Jeg må jo spørre. Men jeg vet ikke. Skjønner absolutt ingenting.

Kjæresten min er livredd, og jeg blir akkurat like livredd. Jeg kan kanskje banke opp en raner i gata, men overfor det overnaturlige er jeg maktesløs. Det får jeg ikke til. Denne lyden her har jeg aldri hørt før, og jeg fatter og begriper ikke hva som skjer. Kanskje jeg fortsatt sover, og alt dette er et mareritt?

– 51 –

– Det er iallfall ikke et menneske, påpeker jeg, det må være et dyr, eller?

– Lukk igjen døren! hveser hun.

Lyden kommer nærmere og nærmere, den er på vei mot døren.

– Lukk døren! roper hun igjen.

Men det er for sent. Jeg er oppe av sengen, men det er så mørkt, og der ser jeg vesenet som kommer inn med et dunk, og den grusomme, penetrerende og skrikende lyden er inne på soverommet vårt.

Kjæresten min forsvinner bokstavelig talt under dyna. Hun vil vel helst ikke se noe mens hun blir massakrert. Og jeg, i min forvirring, går ut i gangen.

Jeg står bare der i gangen litt og er redd. Men så tar jeg mot til meg.

Det gjelder å være modig. Jeg går inn på soverommet igjen. Jeg kan ikke la kjæresten min i stikken. Nå slår jeg på taklyset.

Klikk, sier det. To øyne stirrer på meg. Det er Whisky. Hun har kommet inn gjennom loftsvinduet!

Og det jævla kattekreket, med det psykotiske blikket, har med seg noe.

Det er ikke katten som lager lydene.

Der, på gulvet, strever en stakkars, liten flaggermus med å skjønne hva i helvete det er som foregår. En flaggermus, intet mindre, et dyr jeg ikke har spesielt sans for.

Satans katt! Det klør! Det klør! Det er så motbydelig, det klør mer, jeg tåler ikke kryp. Jeg virkelig hater flaggermus.

– Det er den onde katten som har fanget en flaggermus, rapporterer jeg.

Jeg hører bare et ynk fra dyna.

Jeg hater flaggermus. Det går noen skikkelige ilinger gjennom kroppen, det klør liksom over det hele. En flaggermus!

Det siste jeg ønsker meg i bursdagsgave, er nærkontakt med flaggermus. Men nå er det altså likevel sånn at det er jeg, og kun jeg, som må ordne opp i dette grusomme problemet. Kjæresten min, bylten under dyna, kommer ikke til å ta affære.

Det har sin pris å være alfahann. Her er nok et tragisk eksempel.

Jeg tåler knapt nok synet av en edderkopp, og jeg vet at edderkopper ikke er i slekt med flaggermus, men for meg er det den samme elendigheten alt sammen. Jeg går ut på badet og henter et badehåndkle, det største jeg finner, kommer tilbake til soverommet igjen, kaster badehåndkleet over flaggermusen som flakser vilt på gulvet. Men jeg bommer.

Katten står der med den dødelige poten sin, men hun er ikke veldig aktiv. Jeg tror flaggermusen er vel så mye underholdning for henne som den er et bytte. Jeg kaster håndkleet en gang til så godt jeg kan mot det vinglete pattedyret, uten å komme for nærme. Jeg treffer! Jeg pakker håndkleet rundt flaggermusen. Jeg kan kjenne dyret gjennom stoffet. Det iler noe jævlig gjennom kroppen.

Jeg åpner vinduet og bare slipper hele håndkleet ut.

Så lukker jeg, løfter opp Whisky, som ser veldig snurt ut. Jeg holder henne hardt, bærer henne opp på loftet, slenger henne ut på taket.

– 52 –

– Hvis du gjør det der igjen, så drar jeg ut innvollene dine!

Hun ser på meg som om jeg skulle være den største idioten på denne siden av ekvator. Jeg lukker vinduet før hun rekker å komme med noe svar.

Satans katt! Det klør! Det klør! Det er så motbydelig, det klør mer, jeg tåler ikke kryp.

Jeg virkelig hater flaggermus.

Vi blir selvfølgelig liggende våkne.

Det går en ti minutters tid mens vi ligger der som noen paralyserte fjols. Vi mangler ord, rett og slett.

Det går enda noen minutter. Kjæresten min sier noe. Jeg svarer.

Det går enda noen minutter. Snart ligger vi der og prater. Kløen svinner sakte ut av kroppen. Den gode, gamle freden kommer tilbake til det ti kvadratmeter store soverommet vårt. Endelig kommer den første latteren. Jeg fremfører en tilleggskommentar. Da ler vi begge, dypt, inderlig og lenge.

Før vi sovner kommer det fra kjæresten min: – Min helt!

– Minn meg på at de vinduene ikke skal stå åpne om natten, og den katten må bare se å skjerpe seg.

– Min helt! gjentar hun.

MORD I OPPGANGEN Krim

– 53 –

KJERSTI BJØRKMO Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig Klodens ensomme rotasjon i alt jeg gjør.

Menneskene bøyer hodene mot hverandre.

Gatelysene drypper sin omsorg over fortauene.

Byen foran meg ligger utspent, som huden fra en tusenarmet gud.

Beskjed Livet mitt ble vridd ut av posisjon.

Jeg ville fortelle om det i et brev, men skriften ville ikke holde ordene på plass.

Siden har jeg hørt lyder fra veggene.

Jeg har funnet mørke merker på kjellergulvet.

Spor som ligner min egen skrift.

Et fuktig, lite pattedyr må ha tasset over betongen.

Det finnes tegn på savn i huset.

En genser over en stolrygg.

Bevegelsen i et erme når varmen forlater stoffet.

Eller en munn når den sier munn.

– 54 –

Styre båten min hjem etter lysine Månen glir som en blek ryggfinne over byen.

Jeg kommer til teglsteinshusene som står med kjøttsiden ut.

Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke på det verste som kan skje med en kropp.

På kjettinger og lossing av store skip.

På sirener som varsler når en bro er i ferd med å åpne seg, og at ingen skal behøve å klamre seg fast.

På menn og kvinner som går av vakt og hjem for å spise med intakte hender.

En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor for å legge et håndskrevet notat på et skrivebord: Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.

JEG HAR PRØVD Å BLI VENN MED DYRENE Dikt

– 55 –

DIDRIK MORITS HALLSTRØM

Nedenfor hagen dukker det opp en liten strand når det er lavvann. Slagstøvlene synker ned i den våte sanden. Jeg går blant sprellende småfisk og tang som ligner knokler og lukter råttent kjøtt. I horisonten deler grå og svarte skyer himmelen i to. Rett over meg skinner solen. Jeg tror jeg er i det de kaller stormens øye. Ikke et blad rører seg. Luften er sammenpresset og måkene er borte. Jeg har blødd neseblod igjen. Jeg setter meg på huk. Pirker borti en av fiskene.

– Kan jeg ta den?

Jeg snur meg. Jenta fra 80-tallet står bak meg i de samme klærne som sist. I hånden har hun en plastbøtte.

– Ja, selvfølgelig, svarer jeg. Tar et skritt tilbake. Jenta plukker opp fisken med en innøvd bevegelse. Så en til. Så en til. Hun legger dem i bøtta som er full av fisk fra før.

Sløve og slimete kveiler de seg inn i hverandre.

– Du hadde rett, sier jeg. – Ingvald var på sykehuset.

– Trodde du ikke på meg?

– Joda.

– Tar du bøtta?

Jeg løfter fisken og følger etter henne.

Vi går bort til en klynge med steiner som stranden ender i. Klatrer opp på dem. Går utover i havet. Jeg tenker at jenta kanskje burde hatt på seg en redningsvest eller noe.

Hun leser tankene mine.

– Pass på så du ikke faller, sier hun. – Havet er sinna.

– Ok, sier jeg nølende. Prøver å holde balansen på de spisse steinene. Jenta går foran meg uten problemer.

– I kirken sier de at man skal være stille som østers, men østers er ikke stille. De skriker så det gjør vondt i hodet. Prøv selv en gang. Bare stikk hodet under vann og hør.

Jenta hopper fra en stein til en annen.

Stopper.

– Her er det.

Jeg følger etter. Skritter over et meterdypt hull som vannet surkler nedi. Står på en større og flatere stein. Jenta peker på kanten.

– Slipp dem der.

Jeg lener meg frem. Tømmer bøtta.

Fiskene treffer overflaten. Faller ned i det gjennomsiktige vannet i en røyksky av skittent bøttevann. Blir liggende livløse i et halvt sekund før de piler til alle retninger og forsvinner. Jeg ser på jenta som fortsatt ser på fiskene. Har lyst til å spørre henne om hvorfor hun kler seg på den måten hun gjør, men får meg ikke til det.

– Hva heter du, spør jeg i stedet.

– Eva, sier hun og smiler. – Jeg er lagd av ribbeinet ditt.

Er det ikke morsomt?

Ingvald har åpnet øynene, men snakker ikke.

Vi er alene på rommet. Jeg ser på mannen i senga. De posete øyenlokkene. Hårene i nesa. Leppene som har sprukket opp.

Rommet er kjølig. Jeg vurderer å dra dyna litt høyere opp på brystet hans, men lar det være. Jeg setter meg i en stol som ikke har stått her før.

– Jeg har hengt opp lemmene. Huset er trygt.

Jeg ser på hendene mine. De grønne tallene på hver finger. Gnir på dem.

– Jeg pratet med legen i sted. Dr. Aasen.

Han sier at stormen blir verre i dag.

Ingvald svarer ikke. Jeg går bort til vinduet.

Setter meg igjen.

Selv om det ikke regner, blir jeg fortsatt våt. Dråpene bare henger i luften. Venter på at noen skal komme nær dem, få dem til å sprekke. Utenfor frikirken står rånerbilene parkert. Vinduene er dekket av rullegardiner.

Alle sammen bortsett fra ett. Jeg ser inn gjennom det. Noen av stolene er fjernet og en tom sirkel er ryddet til i midten av rommet. BIG DOG kneler sammen med de to kompisene sine. Pastoren står foran dem i den svarte dressen sin. Hendene hans dirrer noen centimeter over hodene deres. Øynene er lukket og munnen beveger seg. Ved siden av står et oppblåsbart plaskebasseng. Det er vannsøl på gulvet. Håret og ansiktene til rånerne er våte.

Engelsvik har våknet til live. Mennesker

– 56 –

beveger seg overalt. Fester lemmer foran vinduene. Rygger biler inn i garasjer og tjorer hagemøbler til gjerdene med tau. Noen barn sparker en pløsete fotball til hverandre. De har tegnet med kritt på asfalten. Hvaler, båter og kors. Mellom noen blomster er det skrevet Gud er vår tilflukt og styrke. Jeg ruller over de lilla og rosa krittstrekene. Noen av barna peker. Noen voksne ser. Blir fort mer opptatt av det de holder på med når jeg ser tilbake.

Jeg står i hagen. Prøver å plassere treet fra Grünerløkka enda en gang. Det går fortsatt ikke. Det vil ikke vokse på Krø. Jeg begynner å plassere stolper overalt. Ingen detaljer.

Bare hvite sylindere som strekker seg mot den like hvite himmelen.

Klikk, klikk, klikk.

Her har du det jævla treet ditt.

Etter å ha plassert kanskje femti av dem, går jeg lei. Jeg holder piltasten inne. Sklir ut i den hvite ørkenen. Huset og den mislykkede hagen ligger som en øy bak meg. Jeg står litt i det hvite og ser på det. Så går jeg tilbake igjen. Huset reiser seg fra den flate sletten.

Jeg når utkanten av hagen. Fortsetter mot huset. Det er da jeg ser den. Skikkelsen i

andre etasje, på soverommet mitt. Det mørke omrisset av en person i vinduet.

Jeg sklir noen meter til både venstre og høyre. Det er ikke noen bug. Den står der oppe fortsatt; noe jeg verken har designet eller bygd. Noe som ser på meg. Jeg går nærmere. Kommer til bålet. Skikkelsen der oppe snur seg og går. I noen sekunder blir jeg bare sittende og se på skjermen. Så trykker jeg ned piltasten. Sklir rundt huset og inn hovedinngangen. Videre opp trappen. Hører meg selv puste. Åpner døren til rommet mitt med et nølene klikk. Det er tomt. Jeg sjekker bak sengen. Åpner skapet. Jeg går gjennom resten av rommene i huset. Ingenting.

KRØ Roman

– 57 –

THOMAS LUNDBO JATAKKEREN Verden har så mye å by på, og Michel de Veutou vet å ta for seg; han trenger ikke vente på den rette anledningen. Er han invitert i en tapasbuffé, legger han straks rikelig på tallerkenen av alle fristelsene under den første serveringen: store, tykke olivener, syltet aubergine, glinsende skinke rullet rundt saftige svisker, knallrøde, søte små paprika fylt med fløyelsmyk fjellost, det hele toppet med en raus klatt majones – det er bare så vidt han får lirket inn en skive foccacia. Han er den første til å finne et bord, og når han kjenner hvordan smakene og konsistensene blander seg i munnen, det salte, det søte, det sprø, det bløte, det antydningsvis sure og det ru mot ganen, er det knapt så han merker at han får selskap. Først når hun spør: «Har du smakt de deilige sjampinjongene?», blir han vâr hennes tilstedeværelse.

Han ser mot henne med et sultent blikk, men det er ikke de høye kinnbena han ser, det er ikke de fyldige leppene, heller ikke invitten i blikket; han ser rett gjennom henne, han ser etter sjampinjongene. «Sjampinjongene, sa du? Ja, du får ha meg unnskyldt!» utbryter han, og er allerede på vei bort til bufféen.

Han stiller seg i køen, kaver seg frem, finner sjampinjongene, tar to med hendene som han putter rett i munnen, sier «mmm» for seg selv mens han slikker seg på fingrene og overser alle de indignerte blikkene, og så lesser han på så mange han får plass til på den allerede overfylte tallerkenen, som han med en linedansers balanse – og en utsultet ulvs tålmodighet – bukserer tilbake til bordet, hvor plassen som var besatt av den unge damen nå er tom. Det er i ytterste ensomhet han metodisk stapper i seg matbitene og hakker dem opp med tennene, akkurat til– 58 –

strekkelig til at de lar seg svelge ned og fordøye.

Tallerkenen hans er ennå ikke helt tom når tjenerskapet rydder vekk den første serveringen for å gjøre plass til de mer substansielle rettene.

Når bordet snart bugner av fisk og kjøtt, av røkt og gravet laks, av kaldkokt ørret, lammecarréer og kyllingklubber, av pølser og skinkeskiver og frikadeller, er magen hans så full at han bare aller pliktskyldigst legger et par pølser på tallerkenen. Og selv om munnen hans nå blir ferdig med tyggingen, kan han fortsatt ikke bruke den til å samtale, for i motsetning til ham har de andre gjestene vist sunt næringsvett og spart plass til den kosten som vedlikeholder kroppens maskineri og bygger ånden: Først etterpå vil de snakke; da har Michel de Veutou allerede gått et annet sted.

Hadde han vært konge, ville han sporenstreks erklært krig ikke bare mot Belgia, men alle Benelux -landene og mot Andorra med, samt noen sveitsiske kantoner og et par uavhengige balkanske nasjoner. Han ville sendt sine sterkeste infanterister på endeløse felttog over de Bataviske sletter; han ville måle sine erobringer i antall snarere enn i geostrategisk betydning, han ville velte seg i de lettkjøpte seirenes kortvarige nytelser og gladelig desimere troppene sine utenfor murene til avsidesliggende flamske fillebyer. Når turen så var kommet til et samlet Tyskland eller de forente italienske bystater, ville hans hærstyrker være i en så elendig forfatning at alle slag omgående måtte kanselleres.

Han blir selvsagt aldri konge, og er ikke eslet til noen ministerpost heller.

Han er uansett ikke interessert i kriger og erobringer; Michel de Veutou vil skrive, han kaller seg forfatter og har allerede prøvd seg

i flere sjangre. Den ene dagen skriver han elegier, den andre baler han med et språkmaterialistisk eksperiment, den tredje gir han seg i kast med en novelle, den fjerde med et essay, den femte komponerer han et lite prosalyrisk stykke, og den sjette vil han måle krefter mot selveste Theofrast i karakterskrivingens konsise kunst. På den syvende dagen fabler han om frembringelser i de lengre sjangrene, om den store dikt1samlingen eller romanen han med like uforminsket håp ser ligge foran seg. Slik skal hans uker gå; han rusler rundt ved foten av parnasset, titter opp mot dets øverste tinder, tror av og til han har oppdaget en helt ny sti som vil føre ham rett til topps: Han tar noen skritt, akkurat mange nok til at det gir en følelse av å være på vei, men så oppdager han en annen sti, som virker enda mer farbar, så han ombestemmer seg, og går ned igjen for å begynne på nytt. På sin dødsdag har han kanskje kommet helt rundt. * Den som skriver bare etter sin egen tids smak, tenker mer på seg selv enn sitt verk: Som forfatter må man strekke seg etter perfeksjon; ingenting annet kan rettferdiggjøre skrivingen. Om ikke samtiden yter en rettferdighet, kan man alltids håpe, eller frykte, at rettferdigheten vil skje fyllest i fremtiden. * Hvem skriver bøkene? Homer skrev Iliaden, Vergil Æneiden, Titus Livius Dekadene.

Betrakter man litteraturen på avstand, ser man bare ett lysende navn bak hvert av mesterverkene som fortsetter å skinne i ettertiden: En bok som er så enestående at den har unngått historiens skraphaug, kan bare være frembragt av én forfatter.

Vi vet imidlertid at Homer neppe var én bestemt person, at Iliaden antagelig ble skapt av flere forfattere, over lang tid. Og Æneiden ble vitterlig formet etter mønster av Homer, mens Dekadene igjen var skrevet som et prosamotstykke til Æneiden. Strengt tatt har ingen av disse verkene bare én forfatter. Ikke engang Dante klarte seg uten hjelp; han måtte ta med seg Vergil som veiviser i det hinsidige før han våget å gi seg i kast med Den gudommelige komedie.

I virkeligheten er selv de aller største forfatterne for små til å bære de største verkene alene: Ved nærmere ettersyn viser

det seg at de aller fleste mesterverk har minst to forfattere. I tillegg kommer alle som står bakenfor dem igjen og rundt, og som forsvinner inn i anonymitetens diffuse mørke. * Vi stenger tekstene inne i bøker, mellom permer som gir dem en begynnelse og en slutt; slik gjør vi dem til avgrensede identiteter som lar seg klassifisere, kontrollere, selge.

Men tekster er av natur en uregjerlig materie som yter innbitt motstand mot all avgrensning: Hele tiden overskrider de seg selv, nettopp fordi de egentlig ikke har noe selv, annet enn det som forfatterne påfører dem. Hvis du prøver å skrive en tekst og avslutte den, vil du ofte oppleve at den fortsetter å utfolde seg i bevisstheten din etter at du tror du har satt sluttstrek: Du ser den for deg i stadig nye versjoner, utvidede så vel som innsnevrede, i andre registre, med andre ord og setninger; den viser seg i forskjellige drakter med hundrevis av forføreriske detaljer, og slik klarer den å lokke deg tilbake til skrivepulten, der du prøver ut de nye variantene, og kommer på enda flere; slik får den også forfattere til å skrive videre på bøkene sine etter at de er utgitt, ved å bruke list, og spille på deres forfengelighet – som er alle forfatteres svakeste punkt – og på deres behov for å perfeksjonere teksten, og få sitt navn til å skinne gjennom den. Slik kan tekster også friste andre forfattere til å skrive videre på dem i sine bøker. For tekster fortsetter å gå utover sine grenser også etter at vi har lest dem ut og snudd ryggen til; de setter hverandre stevne, holder fest, møtes, kommer overens, småprater, diskuterer, krangler, tar avstand fra hverandre og forlikes, blir venner eller fiender, innleder hemmelige forhold, avler ekte og uekte barn, legger planer, konspirerer, og alt dette foregår i lag av bevisstheten som ikke alltid er tilgjengelige for tanken. Derfor hender det rett som det er at andre tekster blander seg inn i den teksten du holder på med selv, som du tror er din og bare din.

– 59 –

KARAKTERER. ETTER LA BRUYÈRE Moraltekster

HÅKON ØVREÅS

Det tar ikke lang tid: du tvinner håret til siden, den hvite nakken kommer til syne og jeg begynner å elske hendene dine, slik jeg elsker rommet rundt hendene og alt du tar i.

Du stjeler vin og jeg elsker glasset og armen som løfter glasset mot munnen, slik jeg elsker munnen og tiden du bruker på å drikke av glasset; det er jeg som er full, jeg elsker tiden det tar å elske alt som kommer til syne, alt jeg ennå ikke kan se.

– 60 –

Vi sitter i hvert vårt kjøkken og spiser frokost før alle andre har våknet.

Langt borte høres bilen til avisbudet og rolig slamring fra postkassene.

Jeg snakker ikke, sola har ennå ikke fjernet dugget fra plenen.

Jeg tar med kaffekoppen ut i verden, på trappa blir jeg stående; du finnes og gjør morgenen vakrere.

Jeg er rastløs, men jeg klamrer meg med nakne føtter til de fuktige plankene under meg.

Jeg er på vei til deg, slik avisbudet nærmer seg postkasse for postkasse.

KJÆRLIGHET ER DEN TING Dikt

– 61 –

BEVEGELIGE VESENER

Er selv romaner i ferd med å bli tvunget til entydig stillingstagen, for ikke å bli oppfattet som unnfallende ytringer?

Hentet fra Vagant 4/2012

Under en forelesning om sin da nyeste bok ved Humboldt-universitetet i Berlin i oktober 2012, ble Geir Gulliksen spurt om romanen han hadde skrevet var «kulturrelativistisk».

Bøyde knær (Aschehoug, 2012) beskriver blant annet omskjæring og rigide kjønnsroller i Kimana-området i Kenya, på en spørrende og aldri direkte fordømmende måte.

Gulliksens svar kom kontant: Et ettertrykkelig nei. Deretter gikk han over til å sammenligne noen av de afrikanske skikkene romanen tar for seg med egne norske erfaringer; han løftet frem former for sosial kontroll og frivillig underkastelse han selv hadde kjent på kroppen, og antydet at slike erfaringer kunne egne seg til å forstå omgangsmåtene han beskriver i romanen.

Sammenligningene virket åpnende både for lesningen av Bøyde knær og de kenyanske handlingsmønstrene. Men likevel brant spørsmålet på tunga: Er ikke det å trekke paralleller mellom kulturelle praksiser skandinaver av i dag fordømmer som grufulle – eksempelvis kjønnslemlestestelse – og mildere former for sosial normering og dominans i en annen livsverden, nettopp et skoleeksempel på en kulturrelativistisk betraktningsmåte?

I Gulliksens roman velger ungjenta Naisoi i siste kapittel å vende tilbake til landsbyen hun har vokst opp i, heller enn å fortsette den utdannelsen svenske velgjørere har sagt seg villig til å betale for henne. Hun, som tidligere hadde vist egenrådighet i møte med landsbyens eldste og som ulikt de jevnaldrende ikke er omskåret, sier nå nei

til muligheten til å komme seg ut i verden, og ja til å bli skåret i og gifte seg. Kort sagt: Hun underordner seg stammens autoriteter.

Fortelleren, en tilreisende forfatter i samme situasjon som Gulliksen, gjør sitt beste for å forstå henne: [Det] finnes tanker som ikke kan gjøres utenkte, eller som ikke kan tenkes om igjen, og det som hadde lagt seg på plass i henne nå var kanskje umulig å snu [...]. Hun måtte ta konsekvensen av det hun hadde tenkt, og hun måtte gi seg selv bort. Slik må det ha sett ut for henne. At hun ga seg selv bort til ham, at det var hun selv som gjorde det, at det var bedre for henne å gi seg bort selv enn å bli tvunget til å gjøre det. At hun måtte ofre seg selv fordi hun ikke var en som ønsket at andre skulle ofre seg for henne.

Hun ville ikke bli betalt for, og hun ville ikke være en verdig trengende.

I siste kapittel får altså handlingsforløpet en vending som innenfor en vestlig frigjøringshorisont – bli den du er! – vanskelig kan kalles annet enn tragisk. I dette kapittelet blir det svært tydelig at fortelleren ikke taler ut fra en moralsk absolutisme eller et behov for å styrke det egne fellesskapets forestillinger og verdigrunnlag. Å lese Bøyde knær er å bli oppmerksom på hvor uvant denne forståelsesmåten er blitt, og hvor infisert man selv er med fordommer om hva «kulturrelativisme» innebærer. Fortelleren gjør dette enkle, men etter hvert uvanlige, å nærme seg en fremmed livsverden for å forstå, både menneskene han møter og seg selv: Jeg hadde vært der og møtt henne én enkelt dag. Jeg var blitt kjørt omkring i området og hadde snakket med mennesker som bodde

– 62 –

der. Og hun var en av dem jeg snakket med, og etterpå husket jeg sjenansen hennes fordi jeg syntes den lignet min egen. Men også det som lyste tvers gjennom sjenansen, en vilje eller en selvoppholdelse eller en evne til å bære seg selv. En måte å reise seg på i seg selv. En måte å gi seg selv bort på uten å gi slipp på sitt eget. Én enkelt dags møte, og et minne basert på identifikasjon. Grunnlaget for å utmale de avgjørende hendelsene i en livshistorie på et fremmed kontinent kan kanskje synes tynt.

Men det Gulliksen gjør i avsnitt som dette, er å insistere på enkeltmenneskets verdighet, samtidig som han sier at man, hvor begrenset kontaktflate man enn har, må prøve å sette seg i dette menneskets sted om man vil forstå hvorfor det handler som det gjør.

Man må tiltro andre «en evne til å bære seg selv» og til å være mer enn deres kulturelle tilhørigheter, også der de tilsynelatende underkaster seg sedvaner bestemt av disse tilhørighetene.

Om noen for 20 år siden hadde spurt om Gulliksen hadde skrevet en kulturrelativistisk roman, ville kanskje forfatteren ha funnet på å svare ja, og vist til at dette er noe av det viktigste romanen som form gjør mulig: Å tre ut av seg selv og se verden fra et annet ståsted. Men i dag er begrepet «kulturrelativisme» blitt en polemisk sjablong, et skjellsord man utdefinerer debattmotstandere med; kun i sosialantropologiske fagtidsskrifter vil noen ennå vedkjenne seg å være kulturrelativist (da som oftest med presiseringen «metodisk kulturrelativist»). Blir man nå kalt ved dette ordet i den allmenne offentligheten, vil det si at man tillater mindre frigjorte normer for andre enn en selv; at man har et uavklart syn på menneskerettighetene; at man tolererer hva det skal

være av behandling av kvinner og barn; at man godtar at bakstreberske parallellsamfunn etablerer seg i de europeiske storbyene; at man gir avkall på opplysningsidealene i møte med selv de mest undertrykkende tradisjoner, så lenge de som holder dem i hevd er fellesskap man selv ikke omgås til daglig. «Kulturrelativist» er kort sagt blitt et bumerke andre stempler en med. Kulturrelativisten har doble etiske standarder, er en slags velferdsstatens femtekolonist og mangler prinsipper, går omkvedet.

Men som vi vet: Med mindre man synes Ayn Rand bedrev lødig romankunst, passer prinsipprytteri dårlig sammen med romanskriving. Gulliksen verken godkjenner eller underkjenner Nasois valg, selv om romanen anerkjenner valget som nettopp hennes.

Bøyde knær kunne ha tippet over i sjablongene «kulturmonolittisk fordømmelse» eller «kulturrelativistisk aksept», men sier i stedet se dette menneske – slik den moderne romanen alltid har gjort. Og er det ikke nettopp dette, å få oss til å se med andre menneskers blikk, som har vært romanens fremste bidrag til «menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet», slik Kant formulerte opplysningstidens program?

For 20 år siden ville en argumentasjon som denne ha vært i tråd med de toneangivende lesemåtene blant kritikere og romanteoretikere. Da besto romanens eksistensberettigelse i flerstemthet, utsettelse av konklusjoner og respektfull behandling av ellers tilsidesatte perspektiver.

Hør bare hvordan baksideteksten til en av 1980-tallets ivrigste litteraturkritikere, Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur (2001), lyder: Litteraturen lar oss høre de Andre stemmene. Diktningen har en egen etikk: Den er

– 63 –

dialogisk. Flerstemthetens etikk er denne bokens hovedtema, som diskuteres ut fra tenkere som Mikhail Bakhtin, Paul Virilio og Jacques Derrida.

Litteraturen ivaretar for Linneberg og mange av hans generasjonsfeller en flerstemthet og mangetydighet som er blitt skjøvet til side i den språkbruken som knytter seg til makten i samfunnet. Særlig romanen står for en stadig selvreviderende holdning, en slags meningenes polyteisme. Er det ikke fortsatt god grunn til å minne om at romanen idé- og formhistorisk er knyttet til filosofiske størrelser som verdipluralisme og perspektivisme? Og at dette verken gjør den fremmed for samtidig å bli brukt i debatter om samtidens brennende spørsmål eller selv å presentere utsagn med polemisk kraft og tydelig tendens?

Beklageligvis: I dagens variant av «kampen mellom sivilisasjonene», der en lang rekke kulturkjempere, fra Pascal Bruckner til Richard Dawkins, omfavner en opplysningsfundamentalisme de mener kan se gjennom all «politisk korrekthet» og direkte inn i virkeligheten, er selv romaner i ferd med å bli tvunget til entydig stillingstagen, for ikke å bli oppfattet som unnfallende ytringer.

Er det noe vi har lært av historien, er det at de fleste tankesystemer fortoner seg som selvsagte og overlegne sett fra innsiden. Ja, bare det å forsøke å huske hvordan vår egen offentlighet snakket om litteratur for 20 år siden, hvordan den gangen øyneåpnende innsikter i dag trenger å formuleres annerledes for at vi skal kunne høre annet enn sjargong, burde i seg selv sette vår følelse av å være fremskrittets endepunkt i perspektiv. Skeptisisme og selvkritikk står ikke i motsetning til opplysningstidens idealer, men

viderefører dem. Med den store franske kritikeren Sainte-Beuves ord: «Vi er bevegelige, og vi dømmer bevegelige vesener.»

Romanen minner oss på dette: Å sette konkrete og lokale sannheter over generelle og universelle påstander, og å tillate kognitiv dissonans. Kanskje trenger kulturrelativismen og verdipluralismen, innrømmelsen av at tilsynelatende gjensidig utelukkende standpunkter og levemåter sameksisterer og vil gjøre det i overskuelig fremtid, et nytt – og positivt definert – navn.

Audun Lindholm Redaktør Vagant

Vagant er Cappelen Damms tidsskrift for litteratur, kunst, film, ideer og samtidsdebatt, og utgir fire omfangsrike numre i året. I tillegg oppdateres jevnlig nettsidene med kommentarer, oversettelser og arkivmateriale: www.vagant.no. Første nummer utkom i 1988, og siden har Vagant vært et arnested for ny litteratur, begeistrede intervjuer, kritiske kommentarer, humoristiske stikk til det etablerte kulturlivet, oversettelser av nytt og gammelt, filosofiske sideblikk og dyptpløyende analyser.

– 64 –

Tidsskrift for litteratur, kunst, film, ideer og samtidsdebatt.

– 65 –

ELI FOSSDAL VAAGE I Når eg ikkje er meir, blir alt ditt likar ho å seia om ei klokke, ein kopp dei viktige papira som skal brennast Eg seier at det er morbid å vere i døden alt no Det får vera som det vil, seier ho eg skal berre vera klar

VI Kall meg gjerne naiv, seier ho men forklar då forskjellen på eit førsteklasses knull og eit mirakel Unnfangelse, død og skog dei har dei same djupe, mørke augo dei same amfibielungene som pustar vatn før dei pustar luft Ho tenkte, eg må ha fått i meg eit magisk frø eller svelgd ein rampete hundekvalp som løftar sjela dyttar den ørlite grann opp At nokon strekkjer på seg prøver ut sin nye fot mot dine ribber

HEKLA MYTER Dikt

– 66 –

Foto: Anna-Julia Granberg – BLUNDERBUSS

– 67 –

Foto: Elen Sonja Klouman

VIGDIS HJORTH For syv år siden var den ledig igjen. Alma hadde satt inn annonse i lokalavisen og begynte å bli utålmodig for det var ingen som responderte og den dyre tiden gikk.

Hun vurderte å sette inn annonse på ny med redusert leie da det ringte en mann som snakket gebrokkent engelsk, han ville gjerne se leiligheten med det samme. En halv time senere kjørte en gammel bil med polske skilter opp innkjørselen, og det var på en måte betryggende. I den halve timen som var gått siden samtalen hadde hun lurt på hva slags nasjonalitet som skjulte seg bak den gebrokne engelsken. Ikke fordi det i og for seg betød noe, det måtte gjerne bo fremmedkulturelle eller hva det het for øyeblikket i leiligheten, men det var en fordel om hun forsto hva de sa. En gang i en lignende situasjon hadde hun svart på en annonse kommunen hadde satt inn; de trengte bosted for en flyktningfamilie. Hun husket at hun slo nummeret med den følelsen av selvtilfredshet man gjerne kjenner når man synes man handler mindre fordomsfullt og mer edelt enn sine medmennesker, men straks telefonen ble besvart var følelsen erstattet av engstelse. Bilder av tildekkede kvinner, arbeidsledige menn, barneflokker og tøy til tørk mellom trærne fór gjennom hodet hennes, så da kommunen konkluderte med at leiligheten var for liten for den aktuelle familien, kjente hun lettelse. Men takk for at du ringte, sa kommunen og ville gi henne et kompliment hun ikke fortjente. Da bilen som nå dukket opp hadde polske skilter, kjente hun også lettelse, selv om hun ugjerne ville vedkjenne seg det. Og da mannen som steg ut av førersetet var høy og ganske kjekk til tross for en istykkerslått hjørnetann, og

da kvinnen som steg ut fra passasjersiden var ung og blond og smilende, kjente hun lettelse. Mannen førte ordet på sitt gebrokne engelsk, men fikk fint fram at han kunne betale en måneds leie umiddelbart. Alma viste dem leiligheten som alltid med en følelse av ubehag, over å måtte «selge» den, hun skammet seg over dens usselhet.

Men de polske så ut til å like det de så. Det var sensommer og det strømmet et gyllent ettermiddagslys gjennom vinduene og utenfor vibrerte alle trærnes blader så vidt i den varme vinden. Den polske kvinnen hadde en liten mage, hun måtte være gravid, men Alma lot seg ikke merke med det og ville ikke tenke på det, for den polske smilte så ungpikeaktig og tok kjælent i de tynne nesten gjennomsiktige eggeskallsfargede bomullsgardinene Alma hadde sydd og hengt opp og som fikk rommet til å virke drømmende. Og et av sine mindre viktige verker hadde hun hengt over dobbeltsengen der motivet var en bitteliten så vidt spirende hestehov og teksten av H.C. Andersen: At leve er ikke nok, fred, frihet og en lille blomst må man have.

Mannen spurte om hvor de kunne vaske klær, og Alma flakket med blikket. Hun hadde sagt til seg selv at hun ikke ville la de nye leieboerne bruke vaskekjelleren. Hittil hadde de fått bruke den, låst seg inn i den fra garasjen, men det plaget henne at de dermed hadde tilgang til hele huset, for fra vaskekjelleren var det ingen dør med lås før entreen. Det hadde gjort henne usikker enkelte ganger, når hun var bortreist, tanken på hvor tilgjengelig tingene hennes var. Dessuten vasket leieboerne, ofte og uten tanke på strøm. Bare to tre plagg om gangen og på høyeste temperatur, seksti og nitti grader konstaterte hun når hun kikket inn i vaske-

– 68 –

rommet etter å ha hørt garasjeporten først gå opp og så igjen. Men nå da leiligheten hadde stått tom i måneder og den høye polske mannen spurte om vaskemuligheter, fulgte hun paret inn i kjelleren via garasjen og viste dem vaskemaskinen og tørketrommelen, og de nikket tilfreds og den unge kvinnen strålte mot Alma. Fra kjelleren gikk de opp i stuen som Alma hadde ryddet for anledningen, hun printet ut to eksemplarer av leieavtalen, og mannen skrev under og Alma skrev under og tusenlapper ble talt opp og nøkler overlevert, både til leilighet og vaskekjeller og punktet om depositum ble de enige om å komme tilbake til, ved leilighet.

Paret flyttet inn allerede dagen etter. I hvert fall observerte Alma bilen og mannen i flere omganger, han bar ting inn, så kjørte han igjen. Alma gikk ut fra at kvinnen var i leiligheten der lysene nå sto på. De så ut til å være skikkelige folk. En dag ble hun ropt inn og mannen viste hvordan han hadde malt soverommet til ære for det ventede barnet.

Det var mye finere enn det hadde vært før.

Kvinnens mage vokste. Bladene falt. Alma tenkte av og til på det manglende depositumet, så høytidelig hadde hun lovet seg selv aldri mer å leie ut uten, så mange ganger hadde hun opplevd hvor sårbart det var. Men hun tok det ikke opp, hadde for mye å gjøre.

Alle oppdrag hun sa ja til for å tjene til livets opphold, faner til musikkorps og fagforeninger, og særlig det prestisjefylte teppet som skulle henge i foajeen på det nye rådhuset de var i ferd med å reise i hjembygda hennes, hvordan skulle hun løse det?

Så hadde hun ungene, og når hun ikke hadde ungene, hadde hun gjerne en kjæreste, men alltid arbeidet. Satt over det fra morgen til kveld, broderte på en fane mens hun tenkte på rådhusbildet og fikk plutselig en idé. La

fanen vekk, leide en primitiv hytte på fjellet, reiste dit og arbeidet mer konsentrert enn hjemme. Hun ville brodere skogen kommunen alltid hadde levd av, men framstille den gåtefull og sugende, slik hun hadde opplevd den som barn, som en organisme menneskene står utenfor og er uforstående til, som har en form for bevissthet. Skremmende men også stedet å rømme til og gjemme seg i. Stilt overfor ubehag og farer, store gutter, sinte damer, fulle menn, var det bare å løpe til skogen, når hun var kommet dit var hun trygg, for hun kjente skogen og den sladret ikke. Når hun gikk i skogen, lette hun alltid etter gjemmesteder. Enten var hun utenfor skogen eller så var hun i skogen, oppslukt av og del av skogen, lydene av fugler og insekter og rennende vann og lukten av mose og råtnende trær og nye skudd og sopp og dyr som akkurat har forsvunnet. Derfor var skrittene inn i skogen fulle av angst slik alle overganger er truende, å stå i skogkanten, å være på terskelen, hun kunne miste seg. Men tanken på å miste skogen, skogene i verden, å ikke kunne gå inn i og opp i en skog, var uutholdelig, det ville hun få fram. Det hendte, når hun satt over stoffet om natten under hyttelampen, at hun følte et veldig sug og da visste hun at hun fikk det til. Så dro hun.

Det gjensto mye, men hun var i gang.

– 69 –

ET NORSK HUS Roman

KJERSTI KOLLBOTN

Bronken spring rundt og rundt. Det utrulla kjønnet hans svingar, esar ut av folden det ligg verna i, tjukk som underarmen på eit godt trent mannfolk.

Hingsten rører seg mjukt, for så plutseleg å kaste seg rundt, han dresserer hoppene, han flottar seg med haremet sitt, han er i sitt ess med ståmana, musklane, den friske sæden, den nyttige hestepenisen. Alle dei nye folane han skal bli far til.

Sissel grip handa hans som ligg oppe på ein gjerdepåle.

Ho klemmer til innimellom. Han ser på henne at ho er opphissa. Den kvite huda hennar flammar opp med kvart Bronken gjer jobben sin. Hingsten vert meir og meir yr.

Hoppene også, nokre av dei dursar i han eit spark i kassa, nokre bit etter han. Men Bronken er boss, han veit kva som skal til, han har gjort dette før, han spring etter ein og ein av dei, sjekkar brunst, vrenger leppene ut så hestetennene står opp mot himmelen i eit veldig gap. Han snusar etter lyst, etter paringsklare merrar som kan bere fram avkomet hans, som vil gå drektige i elleve månader med arvematerialet signert Bronken.

Første hoppa er ung og spebygd. Ho sparkar og spring, men lèt seg til slutt klatre. Ho knekk under framføtene til hingsten.

Kanskje stod ho forkjært. Menneskeflokken gisper på likt.

Som når ein hoppar fell stygt like ved det kritiske punkt i ein skiflygingsbakke. Bronken sig av henne som om han skjønar at her må han bruke andre metodar. Han stansar litt opp, kastar på hovudet så den lange luggen deler seg, så luntar han vidare før han etter nokre meter set opp tempoet på veg mot Hillary.

Hillary ser ut som om ho er teken med buksene nede. Ho står berre. Står og ser dum ut, tykkjer han. Han blir lei seg for at nettopp hans merr verkar så hjelpelaus medan Bronken stig henne, låser, dominerer med all styrke. Men ho kneler ikkje. Ho gjer ikkje noko nummer ut av hendinga.

Ho står sindig og lèt paringa skje.

Hillary er klok, ho veit når ho skal gje seg.

Han veljer å sjå det på den måten.

Bronken knip lårmusklane saman og stangar, til slutt ristar han og skjelv ørlite, så trekkjer han seg ut. Kjønnet hans glinsar gråblått og søkk nedover, framleis tjukk, men no i bøygd positur.

Hingsten pustar ut, men berre ei kort stund, så loffar han vidare til neste.

«Han er konge.» Sissel seier det høgt. «Den der hingsten – 70 –

er konge. Eg berre seier det.»

Ho er oppskjørta, flammete raud. Ved sida av henne står ei fyldig, middelaldrande kvinne i ein shorts som minst er eit nummer for liten.

Så seier Sissel til alle rundt som vil høyre: «Det var hest ein skulle ha hatt.»

Folka som står nærast ler. «Ikkje sant», smiler ho og klappar han på krøllene. Som skulle han vere eit barn.

«Ikkje sant?» gjentek ho.

Han seier ingenting, tvingar fram eit smil, som om Sissel berre tøysar.

Ho viser han fram for andre. Ho spenner han ut som eit laken og stikk små nåler i han.

Ein med hawaiskjorte ler. Knappane i skjorta er opne. Vomma ristar. Låtten hans trekkjer merksemda til andre som står rundt.

Magen hans blafrar, han vil kaste opp.

«Nei, la oss heller sjå kva Bronken har i ermet», seier Sissel og klyp han hardt i skinnet på handbaken. Ho løftar huda og vrir om.

Hingsten er i ferd med å gjere det igjen. Han held hoppa i eit hardt grep med framføtene, bit henne lett framme ved nakken då ho prøver å kome unna. Ho gjev fort opp, Bronken er tung å slepe på, og ho står, lèt han opne seg, lèt han kome med sitt til henne, tek imot til Bronken etter litt halvvegs sig, halvvegs deiser av henne.

«Jøsses», humrar skjorta. Ereksjonen hans visest inne i buksa.

Ikkje for det, han kjenner opphissinga sjølv, det store kjønnet gjer noko med han, den elleville kåtskapen, pirringa i det at han er publikum i lag med andre: unge, gamle, born, framande kvinner, andre menn. Lysta til å le høgt og godt over livet som herjar ute på beitemarka.

Hestane som spring, hopper med våte kjønn som både vil og ikkje vil, som ikkje veit om dei vil, og som strittar lenge nok imot Bronken slik at det kanskje vert ekstra når hingsten kliv og finn opninga inn og fyller, bankar seg innover.

Kva tenkjer hoppene om at Bronken har vore hos andre før. Ingenting. Hestar tenkjer ikkje slik. Hestar berre er.

Han vil også berre vere. Vere i fred og leve eit liv han kan vise fram utan å skamme seg.

– 71 –

ISBRANN Roman

forberedelser II

LARS SAABYE CHRISTENSEN

forberedelser I jeg minnes allerede de som skal dø jeg går til gravstedene som fremdeles er ledige jeg sørger for dem jeg steller dem så pent jeg kan: blå fingre på gartnerens ene hånd ingen skal komme til uoppredde senger hva er det som haster hva er det som haster sånn skulle ønske det var aldersgrense i himmelen i natt

en sommerfugl skygger for solen jeg står på vestre gravlund og kjenner at jorden heller noen av mine beste venner ligger her det er bare å beklage de gikk for tidlig mens jeg kom for sent, mens jeg var opptatt med noe annet hva var det som hastet hva var det som hastet sånn sommerfuglen sover i sine vinger lyset er allesteds glødende, hvitt døden er i hogget så lenge jeg kan huske har den vært det og de som ikke er blant oss rykker nærmere, de blir yngre og yngre helt til de ikke lenger er født – 72 –

forberedelser III han kom om morgenen og ba om ly jeg ga ham mine sko og sa han måtte gå jeg hadde nok med mitt alltid nok, alltid noe annet jernbanelinjen lå som en stige gjennom skogen de fant ham med et lokomotiv i hjertet og en sko i hver hånd han hadde klatret så høyt han kunne

jeg så henne dagen før kanskje det var samme morgen og jeg ga meg ikke til kjenne hun skyndte seg over majorstua skjult av sorte gevanter, i sorte slep den røde munnen risset fast i ansiktets siste maske hun var på vei inn i vinteren og funnet ble hun en vår jeg tenker ofte på henne jeg ser det som om det var i går hun skulle kaste av seg sin sorte tid og jeg ga meg ikke til kjenne han stod på det andre hjørnet av bygdøy allé og frederik stangs gate så tynn at vinden blåste gjennom ham og bare ribbeina kastet skygge men fremdeles med den fete modssveisen beltespennen svær som et speil og arrene etter alle kvisene i det gustne, trekantete ansiktet: varselskiltet det var høst, mange år hadde gått siden sist og sist var den siste ville festen på ville vesten da vi rev ned naboens gulv det var vårt tak da vi danset i fruktfatet og han skulle bli verdens raskeste gitarist og spilte ten years after på åtte og sytti noen av oss fant aldri veien helt hjem etter den festen selv ikke han som allerede var hjemme nå stod han på det andre hjørnet av bygdøy allé og frederik stangs gate og vinket, han løftet den skadeskutte armen og vinket meg nærmere men jeg hadde ikke tid jeg hadde aldri tid jeg gikk inn på gimle og sovnet under forestillingen han gikk tilbake til gutterommet han hadde repet i en pose fra bonus – 73 –

hva var det som hastet hva var det som hastet sånn de ringer fra resepsjonen i det siste hotellet og spør hvor lenge jeg skal bli jeg svarer: hvor lenge kan jeg ikke bli

ETTER KARNEVALET Dikt

APPENDIKS: MODERNE MUSIKKHISTORIE PÅ FEMHUNDRE ORD Jeg regner med at en god del lesere ikke er veldig godt kjent med de siste hundre årenes musikkhistorie, og for å bringe dere up to speed, som det heter på norsk, skal jeg forsøke å rekapitulere moderne musikkhistorie på femhundre ord. Det er sikkert mange som vet at symfonien ble utviklet av Haydn på andre halvdel av 1700-tallet, og videreutviklet av Mozart. Begge disse tilhører Wienerklassikerne. Det gjorde Beethoven også, men han brøt et par grenser og tok symfonien inn i en ny epoke, romantikken, nærmere bestemt i 1803. Deretter kommer det en stri strøm av symfonikere – Mendelssohn, Schumann, Brahms, bare for å nevne de tyske, før det hele kulminerer omkring 1900 med Gustav Mahler. Og det er nå det begynner å bli vanskelig, for etter Mahler kommer all den musikken vi aldri får høre, selv ikke vi som liker å gå på orkesterkonserter. Det første store avantgardebruddet kom omkring 1910, da komponistene for alvor forlot den tonale harmonikken. Etter å ha virret rundt en stund kom Arnold Schönberg opp med en ny metode for å organisere musikken: Tolvtonesystemet.

Dette er en slags flat struktur hvor alle tonene er demokratisk likestilt, så å si, frigjort fra tonalitetens hierarkier. Samtidig søkte Igor Stravinskij bakover for å finne fotfeste, noe som resulterte i en neoklassisk bevegelse i perioden etter 1. verdenskrig.

Det er vel ikke helt feil å si at Stravinskij også

gjorde sitt for å finne nye måter å tenke rytme på omtrent på denne tiden. Etter 2. verdenskrig var de unge karene (stort sett menn, ja) lei av musikk som fikk massene til å marsjere og synge propagandasanger, og tenkte at tolvtoneteknikken var et godt sted å ta fatt. De reiste fra hele verden (dvs.

Europa og USA) til Darmstadt, en søvnig by i Tyskland, for å starte musikkhistorien på ny frisk. Folk som Karlheinz Stockhausen, Luciano Berio og Pierre Boulez ble stilskapere innenfor serialismen, som de kalte sin radikale videreutvikling av tolvtoneteknikken. Rundt 1950 åpnet radiostudioene i Köln og Paris opp for eksperimentelle komponister, noe som ble starten på den elektroniske musikken. Serialismen fikk massivt gjennomslag, men det tok ikke lang tid før reaksjonene på den strenge og vitenskapelige diskursen begynte å komme.

Først og fremst fra USA, hvor John Cage allerede hadde plukket sopp og snakket med fuglene en god stund. Utover 60-tallet utviklet han en kunstfilosofi som ble viktig for fluxus, performance, improvisasjon og mye annen galskap. Fra den amerikanske vestkysten kom også minimalismen, hvor alle europeernes dogmer ble snudd på hodet: Musikken var tonal og basert på lange kjeder av repetisjoner og små forskyvninger i en hippie-inspirert trip-estetikk sterkt preget av østlig tankegods. Apropos Østen: fra Øst-Europa begynte det å komme kom-

– 74 –

ponister som ikke rakk de første årene av Darmstadt-festlighetene, og som mente at man like gjerne kunne betrakte den kaotiske plingplongmusikken som klangmasser, noe som åpnet for helt nye muligheter. Da snakker vi om Györgi Ligeti, som de fleste har hørt hvis de har sett en Kubrick-film eller to.

Omtrent samtidig begynte gresk-franske Iannis Xenakis, etter å ha jobbet for Le Corbusier, å bruke computere for å organisere notematerialet, gjerne med formler fra naturvitenskapen. Resultatet ble en slags kunstmusikkens tungrock, en voldsom klangmusikk, langt fra komposisjonslaboratoriets kjølige beregninger. Utover 70-tallet begynte computerne å bli så raske at man kunne analysere klanger og lyder og finne den eksakte sammensetningen av overtoner, nesten som i et lydmikroskop. Dette resulterte i en helt ny måte å tenke musikk på, nemlig spektralmusikken. Dette var strengt tatt også en reaksjon på serialismens bruk av kvasivitenskapelige prinsipper, og man utviklet spektralteknikken for å finne organisasjonsprinsipper i lyden selv. Vanskelig å forklare, men tro meg, folk som Gerard Grisey fikk det til å funke! I Tyskland hadde Helmut Lachenmann begynt å misbruke instrumentene på det drøyeste i jakten på nye klanger, og han ble skoledannende med sin akustiske noise-musikk. På ekte 60-talls vis springer musikken hans ut av en dyp politisk overbevisning, og man kan godt si at

Lachenmann omsatte Adornos negative dialektikk i musikalske termer.

Samtidig var det mange som senket skuldrene etter Darmstadtskolens strenge regime, og retninger som nyromantikk, nyåndelighet og nyvennlighet blomstret både her og der.

Ikke minst her. Så kom 80-tallet, og da var det noen som begynte å lengte tilbake til de gode gamle dager (det vil si femtiåra) da musikk ikke bare handlet om følelser. Ikke minst hadde mange engelskmenn det sånn, og anført av Brian Ferneyhough var «the new complexity» et faktum. Utover 90-tallet ble Lachenmanns klang- eksperimenter skoledannende for nye generasjoner unge komponister, samtidig som mange av de gamle akademidydene mistet sitt hegemoni, og det performative, iscenesatte, elektroniske og historiske har løpt sammen i en vanskelig velling hvor nye generasjoner padler rundt for å fiske etter både nye klanger og nye måter å forbinde musikken til verden.

– 75 –

Eivind Buene DOBBELTLIV Essays om musikk og litteratur

ARNE HUGO STØLAN

(hospicejulebord)

(sjokk)

i kveld gjør hun det fester dansegrepet om skuldrene på en fremmed mann

hver natt den samme krigen landgangen nærkampene de umulige høydedragene den samme lave ålingen over dampende sumpområder puter

legger pannen inntil brystkassen hans

laken fulle av blodige lommer

uten rom for tanker om spredning

hver natt det samme bakholdet kapitulasjonen forhøret

føler hun seg fram langs innsiden av lyset som løper stillferdig gjennom armene

hver natt det samme sjokket når de kutter av ham pekefingeren

og lar føttene være selvgående stifinnere

denne fingeren som hver natt fortsetter søket på egenhånd

i kveld gjør hun det lener håpet inntil et voksent hjerte

etter en avtrekker eller en

og lar ansiktet gi lyset lov

lysbryter

– 76 –

mot en krypende svette som gjør håndfaste relasjoner uhåndterlige

(trengsel) han ligger og bader i en fremmed svette mens familien beleirer ham med normale dager og forestillingen om en kropp som bare trenger litt hvile før den er tilbake der den slapp

og familien til et ord som renner vekk

kona barna barnebarna har tatt rommet i besittelse fra bordet lenestolen vinduskarmen sengekanten holder de ham fast i alt han skal forlate og limer ham til angsten for det unevnelige som aldri får skje han ligger og holder på et ansikt det koster mye å forsvare når nattbordet fylles med kosedyr barnetegninger frukt og friske blomster han ligger og verner blikket mot tyngden av et rom han ikke makter å ta innover seg

EPIKRISEPOESI Dikt

han snur seg mot veggen måtte den forsvare ham

– 77 –

ODD KLIPPENVÅG drene hadde ikke uttrykt noe som gjorde at hun fattet mistanke, og ikke den yngre broren hennes. Når hun lekte med de andre ungene, som smårollinger, sa hun, hadde hun ikke skjønt noe. Men etter at hun hadde sett seg i speilet, hos en tante, husket hun, hvordan faren løftet henne opp på armen framfor et speil i entreen idet de skulle gå fra et familieselskap, hadde hun tenkt på hvordan de andre ungene ofte hadde stirret måpende på henne; noen hadde villet ta på henne, berøre kinnene og pannen, forsiktig med fingrene, som om de hadde vært redd for at de skulle brenne seg.

– Siden ville jeg bruke tørkle hver eneste dag, sa hun, jeg må ha lignet en gammel kone fra jeg var ganske liten.

Hun satte en karaffel med rabarbravin på bordet da jeg takket nei til kaffe.

– Som du sikkert skjønner, fortsatte hun, ble det ingen lystig ungdomstid.

Det var ikke det at hun ble holdt utenfor, fortalte hun.

Det var alltid noen hun kunne være sammen med. Hun hadde vært flink på skolen og hadde oppnådd en viss respekt for det. Dessuten hadde hun lagt seg til en sylskarp tunge. Etter konfirmasjonen var det mange ungdommer som reiste bort.

– Jeg hadde ingen kjæreste, sa hun, jeg holdt meg hjemme her og stelte for de gamle.

En stund trodde jeg hun ville røpe historien om datteren siden hun fortalte så åpenhjertig. Men hun nevnte ikke Kirsti, hun sa bare: – Nå vet du det meste, Paul.

Det lød som en konklusjon, som om hun ikke aktet å fortelle mer, derfor

– Du sier ingenting, sa hun prøvende.

Jeg kom på at jeg kunne fortelle hvor imponert jeg var over Kirsti, som hun hadde sendt alene med lokalbåten.

Da svarte hun at noen alltid ville holde et øye med Kirsti, dessuten hadde Kirsti bestandig vært en trygg og moden jente.

– I motsetning til meg, la hun til.

Fordi jeg ikke ba henne utdype hva hun mente med det, oppstod en ulidelig pause. Jeg våget ikke presse henne, jeg tvang meg i stedet til lenge å holde ut alt det usagte som nå dirret mellom oss. Så spurte hun plutselig: – Har du lagt merke til at det knapt fins speil her i huset?

Det hadde jeg ikke, derfor kikket jeg meg rundt. Over utslagsvasken hang et lite speil på veggen, et barberspeil, ville jeg kalle det, kanskje tretti centimeter i høyden. Så vidt jeg kunne huske, hang det ingen speil i stuen, og ikke i gangen heller.

– Fins det bare dette? svarte jeg og pekte mot utslagsvasken.

– Nei, oppe på soverommet har jeg et, sa hun, på innsiden av klesskapet.

Trolig var det på grunn av tausheten at jeg spiste så altfor fort, og da hun oppdaget at tallerkenen min var tom, strakte hun armen over bordet og øste opp mer suppe til meg. Endelig snakket hun idet hun satte tallerkenen foran meg igjen: – Mange ganger har jeg spekulert på hvor gammel jeg kunne være da jeg første gang så meg i et speil.

Etterpå fikk jeg den sørgelige historien.

– Kanskje var jeg tre eller fire, sa hun.

For lenge hadde hun ikke forstått hvor annerledes hun var, fortalte hun. Forel-

– 78 –

mange sjanser jeg har igjen.

Hun merket det tomme glasset mitt, og da hun hadde fylt det, smilte hun det smilet jeg var blitt så vant til, oppgitt og forsagt på samme tid.

– Man blir ikke yngre, sa hun.

Da forsto jeg. Jeg forsto at hun fortsatt lengtet, at hun bar på et vanvittig håp. Hun, den heslige! Hun kalte seg det selv. Men meg hadde hun likevel avvist.

Med ett grep jeg om hånden hennes som hvilte på bordet. Jeg fryktet at hun øyeblikkelig skulle trekke den til seg, men hun fortsatte bare å smile, så mildt og resignert mens hun senket blikket og betraktet hendene våre.

– Jeg er kommet til at du ikke er et barn lenger, sa hun, du er jo læreren i bygda, Paul.

Jeg tidde. Jeg klemte varsomt til om hånden hennes, spent på hva som ville skje. Så ba hun: – Kan du ikke bli her i kveld?

spurte jeg om hun aldri hadde vært andre steder, aldri reist. Jeg visste jo at hun tok lokalbåten til byen en sjelden gang, og når hun gjorde det, hadde jeg alltid tenkt på hvordan det måtte være for henne, å bli så beglodd.

– En vinter var jeg i Finnmark, svarte hun.

Hun fortalte ikke når eller hva hun hadde gjort i Finnmark, og jeg unnlot å spørre. I stedet dristet jeg meg til å ymte frampå om det aldri hadde vært snakk om å forsøke å fjerne flekkene i ansiktet, eller i det minste bleke dem.

– Du må huske at jeg er født lenge før krigen, svarte hun, og vi var fattige.

Oppgitt smilte hun: – Det var faktisk bare noen få år etter den første krigen …

Dermed ble jeg sittende og undre meg på hvorfor hun egentlig hadde fortalt meg så mye som hun likevel hadde gjort.

Var det kun for å blidgjøre meg, i håp om å få tingene til å bli slik de hadde vært før nyttårskvelden?

– Du skal vel ikke gå? spurte hun da jeg merket at det var blitt sent, at tiden hadde fløyet.

Hun fylte mer rabarbravin i glassene våre, og jeg husket at hun hadde forklart den hengivne oppførselen sin med all likøren hun hadde drukket.

– Snart, sa jeg.

Akkurat som nyttårsnatten reiste hun seg og forsvant noen minutter. Katten kom inn sammen med henne, og mens hun vasket hendene under springen, tømte jeg vinglasset. Idet hun satte seg, sa hun: – I det siste har jeg tenkt mye på hvor

ADA Roman

– 79 –

BARNDOM FEM BARN PÅ REKKE OG EN FAR MED EN KØLLE MASSEGRINING OG EN PØL AV PISS VI REKKER UT EN HÅND ETTER TUR FOR FORUTSIGBARHETENS SKYLD DEN DER LYDEN NÅR SLAGENE RAMMER SØSTER SOM HOPPER SÅ KJAPT FRA DEN ENE FOTEN TIL DEN ANDRE PISSET ER EN FOSS NED BEINA HENNES FØRST DEN ENE HÅNDEN FREM SÅ DEN ANDRE GÅR DET FOR LANG TID RAMMER SLAGENE VILKÅRLIG ET SLAG ET SKRIK ET TALL 30 ELLER 40 NOEN GANGER 50 OG ET SISTE SLAG I RÆVA PÅ VEI UT DØRA HAN TAR BROR I SKULDRENE RETTER HAM OPP FORTSETTER Å SLÅ OG TELLE JEG SER NED OG VENTER PÅ AT DET SKAL BLI MIN TUR MOR KNUSER TALLERKNER I OPPGANGEN SAMTIDIG MED AT AL JAZEERA TV-SENDER HYPERAKTIVE BULLDOZERE OG FORVRIDDE KROPPSDELER GAZASTRIPEN I SOLSKINN FLAGG BLIR BRENT HVIS EN SIONIST IKKE ANERKJENNER VÅR EKSISTENS HVIS VI OVERHODET EKSISTERER NÅR VI HIKSTER ANGSTEN OG SMERTEN NÅR VI GISPER ETTER LUFT ELLER MENING HJEMME FÅR VI IKKE SNAKKE DANSK ET SLAG ET SKRIK ET TALL

YAHYA HASSAN Dikt Gjendiktet av: Pedro Carmona-Alvarez

– 80 –

Foto: Morten Holtum

VI FÅR IKKE SNAKKE ARABISK PÅ SKOLEN

– 81 –

Ansvarlig redaktør: Ole Bjerkebakke Design: Kamilla Ildahl Berg Omslagsillustrasjon: Ole Bjerkebakke TENDENS ER ET GRATIS MAGASIN. Tendens kan lastes ned på www.cappelendamm.no Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Kontaktinfo.: ole.bjerkebakke@cappelendamm.no Forlegges av

ER GRATIS

TENDENS #2 - 2014 8350000000008