Telefon til avdøde av John Le Carré

Telefon til avdøde

JOHN LE CARRÉ

Telefon til avdøde

John le Carré Originalens tittel: Call for the Dead Oversatt av Lotte Holmboe Copyright © 1961 le Carré Productions Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS 1965 Utgitt første gang i Cap-serien 1981 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36082-5 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Kort omriss av George Smileys historie 7 Åpent hele døgnet 17 Elsa Fennan 28 Kaffe på «Fontenen» 36 Maston og levende lys 48 Te og sympati 60 Scarrs historie 75 Refleksjoner i en sykestue 83 Opprydning 94 Jomfruens historie 104 En mindre respektabel klubb 115 Drøm til salgs 129 Samuel Fennans udugelighet 141 Porselenshyrdinnen 153 Siste akt 163 Ekko i tåken 176 Kjære rådgiver 187 Mellom to verdener 198

5

Kort omriss av George Smileys historie

Da lady ann sercomb giftet seg med George Smiley mot slutten av krigen, beskrev hun ham for sine forbløffede Mayfairvenner som uimotståelig ordinær. Da hun forlot ham til fordel for en kubansk racerkjører to år senere, erklærte hun like forbløffende at hvis hun ikke hadde reist fra ham da, hadde hun aldri kunnet gjøre det, og unge Lord Sawley dro ens ærend inn til byen for å bemerke i klubben sin at katten var ute av sekken.

For å kunne gutere denne bemerkningen som i sin tid ble ansett som en virkelig god vits, måtte en kjenne Smiley. Lille tykke, stillferdige Smiley, som så ut som om han brukte en masse penger på mildest talt håpløse klær som hang og slang rundt den kortvokste skikkelsen og minnet om det pløsne, skrukkete skinnet på en frosk. Sawley hadde forresten også sagt i bryllupet at Ann giftet seg med «den forheksede frosk i egen person». Og uten å ane noe om denne karakteristikken, vraltet Smiley oppover kirkegulvet for å hente seg det kysset som skulle skape ham om til en prins.

Var han rik eller fattig, leg eller lærd? Hvor i all ver7

den hadde hun fått ham fra? Det selsomme ved forbindelsen ble understreket ved Lady Anns uomtvistelige charme og skjønnhet. Misforholdet mellom brud og brudgom gjorde det hele enda mer uforklarlig. Men sladderen har ingen sans for nyanser, den ser sine ofre utelukkende i svart-hvitt og må alltid utstyre dem med laster og motiver som lettvint lar seg uttrykke i konversasjonens stenografisk forenklede form. Og så ble Smiley, mannen uten skole, foreldre, regiment eller posisjon, forvist til sosietetsekspressens brekkvogn, der han reiste uten merkelapp og snart ble degradert til herreløst gods, forutbestemt til å støve ned på hyllen for gamle nyheter som ingen spør etter lenger, så snart skilsmissen var overstått.

Da Lady Ann fulgte sin nye stjerne til Cuba, gikk tankene hennes uvilkårlig tilbake til Smiley. Med en viss motvillig beundring innrømmet hun for seg selv at hvis det var noen som kunne kalles «mannen» i hennes liv, var det tross alt Smiley. Og nå etterpå var hun glad hun hadde demonstrert det for all verden ved å tre inn i den hellige ektestand.

Hvordan Lady Anns forsvinningsnummer virket på hennes forhenværende ektemann, interesserte ikke ’det gode selskap’ – hvem bryr seg om etterdønningene etter en sensasjon? Likevel kunne det vært interessant å vite hvordan Sawley og hans disipler ville ha tolket Smileys reaksjon: det brede, bebrillede ansiktet som fortrakk seg i innbitt konsentrasjon når han prøvde å fordype seg i en eller annen av de mindre poeter på det tyske parnass, de lubne, litt fuktige hendene som knyttet seg krampaktig inne i de altfor lange jakkeermene.

Men Sawley scoret stort på affæren da han med en nesten umerkelig skuldertrekning vred litt på et velbrukt 8

sitat og deklamerte: «Partir c’est courir un peu». Og han hadde tydeligvis ingen anelse om at selv om denne versjonen kunne stemme for Lady Anns vedkommende, var det faktisk noe som døde i George Smiley da han måtte skilles fra henne.

Den delen av Smiley som levde videre, var like vanskelig å assosiere med hans utseende som forelskelse eller hans forkjærlighet for uoppdagede diktere. Det var hans yrke – hans arbeid i etterretningsvesenet. Det var et yrke han trivdes med, og som heldigvis skaffet ham kolleger av like ubestemmelig art og opprinnelse som han selv. Dessuten ga det ham anledning til å dyrke en hobby som en gang hadde vært hans store lidenskap: å utforske den menneskelige atferds mysterier og korrigere sine egne teoretiske slutninger ved å sette dem på prøve i praksis.

En gang i tyveårene da Smiley sa farvel til sin uaristokratiske skole og vagget bredbent og nærsynt inn i de dystre hallene i et like uaristokratisk college i Oxford, hadde han drømt om forskningsstipendier og et liv viet til studiet av Tysklands litterære «Kleinmeister». Men hans studieveileder som kjente ham bedre, hadde klokelig ledet ham vekk fra den ærefulle veien han utvilsomt ville ha brøytet seg. En deilig morgen i juli 1928 satt en lett forvirret og rødmende Smiley ansikt til ansikt med ansettelsesrådet i Den oversjøiske komité for akademisk forskning, en organisasjon han merkelig nok aldri hadde hørt om før. Og Jebedee (hans veileder) hadde også uttalt seg så besynderlig svevende om den da han anbefalte den. «Gjør i hvert fall et forsøk med disse folkene, Smiley. Kanskje De blir antatt, og de betaler så dårlig at De kan være sikker på å komme i godt selskap.» Men Smiley var blitt irritert 9

og hadde ikke lagt skjul på det. Det hadde ergret ham at Jebedee var så unnvikende, han som alltid ellers var så saklig og grei. Temmelig surt hadde han gått med på å vente med å svare på tilbudet fra All Soul College til han hadde snakket med ’disse mystiske fyrene’ til Jebedee.

Medlemmene av rådet presenterte seg ikke, men han kjente halvparten av dem av utseende. Det var Fielding fra Cambridge som var ekspert på fransk middelalderhistorie, Sparke fra instituttet for orientalske språk, og Steed-Asprey som hadde spist middag i Smileys college den dagen han selv hadde vært Jebedees gjest ved professorbordet. Han måtte medgi at han var imponert. Bare det at Fielding hadde forlatt sin hule, for ikke å snakke om Cambridge, var litt av et mirakel.

Senere tenkte Smiley alltid på dette intervjuet som en slags strip-teaseforestilling – en velberegnet, gradvis avsløring av enkelte deler av et hemmelighetsfullt vesen, inntil Steed-Asprey som tydeligvis var den som hadde mest å si, til slutt fjernet det siste sløret og åpenbarte den nakne, blendende sannheten for ham. Han ble tilbudt en stilling i det som Steed-Asprey i mangel av et bedre navn rødmende betegnet som Den hemmelige etterretningstjenesten.

Smiley ba om betenkningstid. De ga ham en uke. Ingen nevnte noe om lønnen.

Den kvelden unte han seg å ta inn på et virkelig godt hotell i London og spanderte en teaterbillett på seg selv.

Han følte seg underlig oppspilt, nærmest svimmel, og det ergret ham. Han visste meget godt at han kom til å ta imot tilbudet, at han like godt kunne ha gjort det på stedet. Det var bare hans medfødte forsiktighet og kanskje en lett forståelig trang til å gjøre seg litt kostbar 10

overfor Fielding, som hadde avholdt ham fra å gjøre det.

Så snart han hadde gitt sitt tilsagn, begynte treningen: anonyme hus langt ute på landet, anonyme instruktører, stadige reiser, og nærmere og nærmere rykket det som overskygget alt annet – den fantastiske utsikten til å skulle arbeide helt alene.

Hans første selvstendige jobb var relativt behagelig: en to års ansettelse som «englischer Dozent» ved universitetet i en av de mindre tyske byene. Forelesninger om Keats og ferier i bayerske jakthytter sammen med alvorlige tyske studenter som høytidelig bekjente seg til den seksuelle promiskuitets evangelium. Mot slutten av ferien tok han som regel noen av dem med hjem til England, etter at han på forhånd hadde øremerket dem som han anså som brukbare og sendt sin anbefaling via hemmelige kanaler til en adresse i Bonn. Men i hele den tiden han var der hadde han aldri noen anelse om hvorvidt hans forslag ble godtatt eller rett og slett ignorert. Han hadde ingen mulighet til å få greie på om noen av hans kandidater i det hele tatt ble kontaktet, ja, ikke engang om rapportene hans nådde fram til rette vedkommende. Og når han var i England, hadde han selv ingen kontakt med Departementet.

Det var med blandede og til dels motstridende følelser han utførte dette arbeidet. Han syntes det var fascinerende å foreta en helt lidenskapsløs vurdering av det han hadde lært å betegne som ’agentpotensialen’ hos et menneske – å pønske ut små spissfindige prøver for å kunne teste en eventuell kandidats karakter og personlighet og danne seg et bilde av hans egenskaper.

Denne delen av ham var iskald og samvittighetsløs – i denne rollen var Smiley helt og holdent den internasjo11

nale leiesvenn man vanligvis forbinder med hans yrke, amoralsk og uten annet motiv enn den personlige tilfredsstillelse det ga ham.

Likevel pinte det ham å legge merke til hvordan det etter hvert drepte selve livsgleden i ham. Han hadde alltid vært innesluttet, men nå motarbeidet han bevisst sin naturlige trang til vennskap og medmenneskelig kontakt og var alltid på vakt mot enhver form for spontan reaksjon hos seg selv. Han satte hele sin intellektuelle styrke inn på å tvinge seg til å betrakte menneskene med forskerens objektivitet, og fordi han hverken var udødelig eller ufeilbarlig, hatet og fryktet han falskheten i det livet han levde.

Men Smiley var i bunn og grunn en sentimental mann, og den lange utlendigheten styrket hans dype kjærlighet til England. Han levde på sine minner om Oxford – dens skjønnhet, den nøkterne, uhysteriske atmosfæren, de sindige, veloverveide standpunktene. Han drømte om blåsende høstferier ute ved kysten, om lange, slitsomme fjellturer i Cornwall med den friske havbrisen som et svalende kjærtegn mot den varme huden. Dette var hans annet hemmelige liv, og etter hvert begynte han å hate det betente nye Tyskland som trengte seg hensynsløst inn overalt. Han hatet den taktfaste trampingen og de hese brølene, de uniformerte studentene med sine arrede, arrogante ansikter og sine lettkjøpte, utenatlærte argumenter. Dessuten forarget det ham å se hvordan fakultetet tillot seg å behandle hans fag – hans elskede tyske litteratur. Og det kom en kveld, en grusom kveld vinteren 1937, da Smiley sto ved vinduet i arbeidsrommet sitt og så på et veldig bål nede på universitetsplassen. Omkring det sto hundrevis av studenter med ansikter som lyste av triumferende begeistring 12

i det flakkende ildskjæret, og kastet bok etter bok inn i det hedenske flammehavet. Han visste hvis bøker det var: Thomas Mann, Heine, Lessing og en hærskare av andre. Og Smiley som sto der oppe og så ned på dem med hat i hjertet, triumferte også, for nå kjente han sine fiender.

I 1939 dukket han opp i Sverige som agent for en kjent sveitsisk våpenfabrikk, utstyrt med fullmakter som meget beleilig antedaterte hans ansettelse i firmaet. Like beleilig var det at han samtidig på en eller annen måte forandret utseende. Smiley oppdaget nemlig at han hadde et talent for sin nye rolle, som betydde atskillig mer enn slike elementære hjelpemidler som at han farget håret og anla en liten bart. I fire år spilte han denne rollen og reiste fram og tilbake mellom Sveits, Tyskland og Sverige. Han hadde aldri trodd det var mulig å være redd så lenge. Han fikk en nervøs trekning i venstre øye som fremdeles plaget ham femten år senere, og påkjenningen grov dype furer i pannen og de glatte, runde kinnene hans. Han lærte hva det ville si å aldri få sove, aldri kunne slappe av, å kjenne den urolige bankingen i sitt eget hjerte natt og dag, å hjemsøkes av den ytterste ensomhet og selvmedlidenhet, av den plutselige, ustyrlige trangen til en kvinne, en drink, til fysiske anstrengelser, til hva som helst som kunne lindre den uutholdelige spenningen han levde i.

Mot denne dystre bakgrunnen var det han skjøttet sine autentiske forretninger og sitt arbeid som spion.

Etter som tiden gikk, ble nettverket mer og mer omfattende, og andre land prøvde også å bøte på sin mangel på forutseenhet og beredskap. I 1943 ble han hjemkalt. Før det var gått seks uker lengtet han tilbake igjen, men de ville ikke la ham dra.

13

«Du er ferdig,» sa Steed-Asprey. «Lær opp nye folk, ta livet med ro. Gift deg for eksempel. Slapp av!»

Smiley fridde til Steed-Aspreys sekretær, Lady Ann Sercomb.

Krigen var forbi. De dimitterte ham, og han tok sin vakre kone med til Oxford for å vie seg til studiet av ukjente tyske poeter på 1700-tallet. Men to år senere var Lady Ann i Cuba, og en ung russisk kodeekspert i Ottawa hadde kommet med avsløringer som skapte nytt behov for menn med Smileys erfaringer.

Jobben var ny, truselen vag, og til å begynne med likte han seg godt. Men det ble stadig tatt inn nye folk, yngre og kanskje kjappere enn han. Smiley hadde ingen chanse til å bli forfremmet, og litt etter litt begynte det å gå opp for ham at han var blitt middelaldrende uten noen gang å ha vært ung, og at han – så hensynsfullt som overhodet mulig – var satt ut av dansen.

Forholdene hadde forandret seg. Steed-Asprey var borte, hadde flyktet fra etterkrigstidens nye verden til India, på leting etter en annen sivilisasjon. Jebedee var død. Han hadde gått ombord i et tog på jernbanestasjonen i Lille i 1941 sammen med sin radiooperatør, en ung belgier, og siden hadde ingen hørt noe mer til dem. Fielding var oppslukt av en ny avhandling om Roland. Maston var den eneste som var igjen – Maston, karrièremannen som var blitt ansatt under krigen og nå var ’Ministerens rådgiver i etterretningssaker’.

NATO-avtalen og de desperate tiltakene amerikanerne overveide å sette i verk hadde endret hele strukturen i den organisasjonen Smiley hadde tilhørt så lenge. Det var definitivt slutt på de gode gamle dager, tiden med Steed-Asprey, da en kunne regne med å få sine instrukser over et glass portvin i hans private arbeidsværelse 14

i Magdalen College. Den inspirerte dilettantismen hos en håndfull høyt kvalifiserte, underbetalte menn hadde måttet vike plassen for sakkunnskapen, byråkratiet og intrigene i et stort offentlig departement – der Maston i realiteten hadde uinnskrenket makt. Maston med sine dyre klær og sin ’Sir’-tittel, sitt distingverte gråsprengte hår og sine sølvgrå slips; Maston som til og med husket sin sekretærs fødselsdag, og hvis fullkomne manerer var blitt et munnhell blant damene i bokholderiet; Maston som alltid fant en unnskyldning for å utvide sitt domene og flytte over i enda større kontorer; Maston som ba de riktige menneskene på weekendbesøk til sin elegante villa i Henley og levde høyt på sine underordnedes innsats.

De hadde ansatt ham under krigen – prototypen på den profesjonelle offentlige tjenestemann fra et ortodokst departement, en mann som kunne hanskes med papirmøllen og tvinge de skarpskodde hjernene i sin stab til å underordne seg det tungrodde byråkratiske maskineriet. Det var selvfølgelig en lettelse for toppfigurene å ha å gjøre med en mann de kjente og forsto, en mann som alltid holdt seg på det jevne, som var klar over hvem som var hans overordnede og kunne te seg blant dem. Og det var ikke tvil om at han visste hvordan han skulle ta dem. De likte hans forlegenhet når han ba om unnskyldning for det selskapet han befant seg i, hans lunkenhet når han forsvarte sine underordnedes eksentriske påfunn og hans medgjørlighet når det gjaldt å utforme nye reglementer. Men samtidig var han så visst ikke den som ga avkall på fordelene ved å være ’en ridder av kappen og dolken’ malgré lui; han bar villig kappen for sine herrer, mens han reserverte dolken for sine tjenere. Tilsynelatende var hans stil15

ling hverken fugl eller fisk. Nominelt var han ikke sjef for etterretningstjenesten, men bare ministerens rådgiver, og Steed-Asprey hadde en gang for alle døpt ham Overevnukken.

Dette var en helt ny verden for Smiley: de strålende opplyste korridorene, de selvsikre unge mennene. Han følte seg klosset og gammeldags og lengtet tilbake til den gamle rønnen i Knightsbridge som hadde vært begynnelsen til alt dette. Selv hans utseende bar preg av denne vantrivselen, det var som om han rent fysisk trakk seg inn i seg selv og ble mer dukknakket og froskeaktig for hver dag som gikk. Øynene ble enda mer mysende og skaffet ham tilnavnet ’Muldvarpen’. Men hans sekretær som var meget ung og ufordervet, tilba ham og omtalte ham alltid som «den søte lille teddybjørnen min».

Smiley var for gammel til å bli sendt til utlandet nå.

Det hadde Maston gjort helt klart: «Og dessuten står De sikkert på svartelisten overalt etter alt det De utrettet under krigen, kjære venn. Det er bedre De holder Dem i ro her og gir oss en håndsrekning på hjemmefronten.»

Hvilket er en del av forklaringen på hvorfor George Smiley satt i en drosje på vei til Cambridge Circus klokken to om morgenen onsdag 4. januar.