Vibeke Koehler
Tankespinneren
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-62893-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Illustrasjoner: Xin Li Omslagsdesign: Xin Li Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Strikking er det kjedeligste som finnes
En brun edderkopp satt midt i spindelvevet sitt, på en gren som strakte seg ut mot stien der Anna gikk forbi. Et par duggdråper som morgensolen ennå ikke hadde tørket, hang og glitret på trådene i nettet. Anna stoppet for å se. Edderkoppen løftet to av bena sine som om den vinket til henne. «Are you that somebody?» av Aaliyah strømmet gjennom Annas øreplugger, og hun syntes det virket som om edderkoppen duvet opp og ned i takt med musikken. Den stoppet opp et øyeblikk og spaserte forsiktig ut av spindelvevet, nedover grenen, mot Anna. Hun løftet fram fingeren sin så den kunne klatre over til henne. Anna snudde seg mot mamma og pappa. «Se, så fin den er,» sa hun og løftet fram hånden med edderkoppen. Mamma og pappa kom nærmere. «Nydelig,» sa mamma og smilte. «Ja!» sa pappa og myste mot den. Han stakk den store nesen sin nesten helt borti edderkoppen og fortsatte: «Hvis du kommer nærmere, kan du se at den har fire 5
øyne.» Anna myste også. Hun så øynene. Og alle de små hårene som lignet på pels. «Den er søt,» sa hun. Hun tok et bilde av det lille krypet. «Den heter Araneus diadematus.» Hun fant det latinske navnet i en app på telefonen. «Sett den opp igjen i treet der den bor nå,» sa mamma. «Ja da,» svarte Anna. «Det var den som kom til meg. Jeg har ikke plaget den.» Hun lot edderkoppen kravle tilbake på grenen, ble stående og se på den et par sekunder, og gikk videre. Parken var deilig. Enorm. Stille. Lange stier gikk langs små vann og elver med broer over. Store gamle piletrær lente seg over vannet, enorme eiker og kastanjetrær skygget for solen, og en myriade av blomster vokste langs stiene. Så tidlig på dagen var det nesten ingen andre folk her. Pappa bar på en stor kurv med godsaker og mamma hadde med seg et handlenett. Hver gang hun så noe plastsøppel på bakken, plukket hun det opp og la det i nettet. Det kunne bli veldig pinlig når mamma begynte å kjefte på folk som kastet fra seg noe, men det skjedde heldigvis ikke i dag. Anna visste hvor viktig det var å holde naturen fri for plast, så hun var egentlig litt stolt. De fant en plass å sette seg på gresset under et tre. Mamma hentet fram strikketøyet sitt. Hun gikk ingen steder uten. «Se her!» sa pappa. Han løftet et krokketspill opp fra piknikkurven. «Vil du spille?» spurte han. Anna elsket å spille med pappa. De satte opp bøylene og målene, dultet borti hverandre og lo. Anna gjorde seg klar til å score et poeng, da pappa stilte seg ved siden av henne og sa: 6
«Hvordan går det på den nye skolen? Har du blitt kjent med noen i klassen ennå?» Anna himlet med øynene uten at pappa så det. Hun skjønte at han bare prøvde å være grei, men hvorfor måtte han alltid spørre hvordan det gikk? Hun hadde ikke akkurat lyst til å fortelle om noe som ikke var bra. «Pappa, slapp av da,» svarte Anna. «Vi har ikke bodd her så lenge. Det kommer til å gå helt fint.» «Ja da, jeg bare lurer, vet du,» smilte pappa tilbake. «Du trenger ikke å lure så veldig. Denne gangen må jeg i hvert fall ikke lære et nytt språk. Hver eneste gang vi flytter, går det jo bra.» Pappa så stolt på henne. «Du har helt rett. Du pleier å finne ut av det,» sa han. Anna snudde seg for å slå krokketkulen, og satte inn ørepluggene med musikken igjen, for å ikke få flere teite spørsmål. Sannheten var nemlig at hun ikke var helt sikker på om hun kom til å finne ut av det. Anna hadde nettopp flyttet til en ny by i et nytt land. For åttende gang. Hun var lei av å flytte, og hun var sliten av å bytte skole. Hun bestemte seg alltid for at det skulle gå bra. Og hun hadde begynt å bli kjent med de andre i klassen denne gangen også, men hun var lei. Hun måtte sikkert flytte igjen om et år likevel. Så hvorfor skulle hun bruke tid på å prøve å få nye venner? Det var vanskelig nok når alle syntes hun var rar. Men hun ville ikke at foreldrene skulle bekymre seg så mye for det. Hvis de bare kunne la henne være i fred og gjøre som hun selv ville, så ble det i hvert fall litt mindre stress. Hun klinket kulen gjennom den siste bøylen og traff pinnen som ga henne det siste seierspoenget. 7
«Hei, jeg vil ha hevn,» sa pappa. «Jeg fikk så vidt begynt.» «Kan du komme hit litt, Anna?» Mamma ropte. «Sorry, pappa,» sa Anna. «Ser ut til at hevnen må vente.» Anna tok ut ørepluggene og satte seg på teppet ved siden av mamma. Hun hadde satt fram all maten. Anna åpnet en boks fylt av små baller av sammenfiltret spagetti med saus. «Åh! Spagettinøster. Det beste jeg vet,» sa hun og puttet en av de runde pastaballene i munnen med fingrene. «Anna da,» sa mamma strengt og rakte henne en klut. «Tørk deg. Vi må ta en strikkeleksjon.» «Ikke nå, jeg er sulten,» sa Anna, og var klar til å ta enda et spagettinøste. Men mamma stoppet henne med et kremt og satte opp store, bedende øyne. «Kom igjen da, Anna. Det er superkult å strikke. Alle strikker jo nå for tiden.» Anna lo innvendig. Mammaer strikket. Ikke 11-åringer. Det var ikke noe kult med å gjøre det samme som mammaer. Men det skjønte selvfølgelig ikke mamma. Det var bare irriterende når hun skulle mase. Pappa var alltid bekymret for om hun hadde det bra – mens mamma alltid var bekymret for at Anna ikke klarte å strikke. Det var enda verre. Mamma holdt strikketøyet fram mot Anna og prøvde å smile. «Vær så snill? Du vet hvor viktig det er. Alle i familien lærer seg å strikke før de fyller tolv. Du skulle ha lært mye allerede. Kan vi bare prøve litt?» Anna skjønte ikke poenget med denne utrolig kjedelige familietradisjonen, men hun visste at hun ikke kom 8
til å slippe unna. Og hun hatet at mamma ble skuffet, så hun tok imot strikketøyet. «Okei. Jeg skal prøve.» Anna trakk pusten og prøvde å legge garnet på plass. Deretter måtte hun få lirket strikkepinnen under tråden for å lage den første masken. Men garnet bare strammet seg. «Ikke så hardt, Anna,» sa mamma. «Slapp av i hendene dine. Ikke stress. Bare la trådene flyte over fingrene. Og kjenn etter hvor de skal. Over og under, sånn. Når du får det til, blir det helt magisk.» Hun smilte. Anna gjorde så godt hun kunne for ikke å bli sur. «Greit, jeg prøver igjen,» sa hun. Pappa smilte støttende til henne fra krokketbanen, der han øvde seg på slå kulene over hverandre. Anna snudde seg rundt for å slippe at mamma skulle se på henne hele tiden. Hun klarte å flytte tre masker inn på pinnen. Men trådene ble strammere og strammere jo hardere hun prøvde å slappe av. De floket seg sammen, og det virket nesten som om de gjorde det med vilje. «Trådene bare knytter seg,» sa hun. «Jeg klarer det ikke.» «Pust med magen, Anna,» sa mamma. Anna trakk pusten dypt. Hun ville klare det. Så kunne mamma bli fornøyd. Hun løste opp floken på tråden og startet på nytt. Neste maske. Hendene hennes ble varmere og svettere, og garnet klødde og knyttet seg fast over fingrene. Igjen. Nå hadde hun virkelig fått nok. «Nei!» Hun ristet strikketøyet av fingrene. «Jeg kan ikke strikke. Skjønner du ikke det? Jeg får det ikke til uansett hvor mange ganger jeg prøver.» Mamma sukket 9
og så trist ut. Anna skjønte at hun egentlig burde slutte å snakke nå, men hun klarte ikke å la være. Tankene hennes ble til en liten storm i hodet som suste rundt, og ville ut av munnen. «Jeg har ingen å være med,» fortsatte hun. «Og hvem sin skyld er det kanskje? Deg og pappa. Fordi vi ALLTID må flytte på grunn av de idiotiske jobbene deres. Og fordi du ALLTID skal lære meg sånne dustete ting som å strikke. Hvor mange barn STRIKKER egentlig? Det er klart jeg ikke får noen venner. Det er DIN skyld. Alt sammen.» Mamma så fortvilet ut. Pappa prøvde å redde situasjonen, og sa forsiktig: «Er det på tide med litt mat kanskje?» Anna orket ikke å sitte der med dem nå. Hun visste at hun hadde overdrevet. Mamma fortjente egentlig ikke at hun ble så sint. Anna ville jo bare klare den strikkingen så mamma kunne bli glad. Men hun kunne ikke noe for at det gikk i krøll i hodet hennes. Det bare skjedde. «Jeg er ikke sulten,» svarte Anna. «Jeg går en tur.» Hun stappet ørepluggene på plass og snudde seg for å gå. Mamma strakte ut en arm etter henne, men Anna så at pappa stoppet henne. «Bare la henne gå,» sa han. Det siste Anna hørte før hun gikk, var mamma som sa: «Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med henne, Lauritz. Hun må jo lære seg dette.» Akkurat ja, tenkte Anna og skrudde opp volumet på musikken. Mamma syntes at hun var helt mislykket. Hun skjønte tydeligvis ikke hvor hardt Anna prøvde, bare for å gjøre henne glad. Anna trampet av gårde til musikken. Hestehalen med det lyse10
brune håret hennes svingte fra side til side. Hun begynte å synge med, og ble snart i litt bedre humør. Det var ikke noe gøy å bli så sint. Om hun bare hadde fått fred og fått slippe maset om å lære seg alt mulig, så hadde hun sikkert ikke kjeftet sånn på mamma og pappa. Stien ledet Anna inn gjennom et stort buskas som hadde vokst sammen til en mørk tunell. Hun så et lysglimt i tunellen. Kanskje det er ildfluer der inne, tenkte hun. Anna elsket å oppdage nye insekter og finne ut hva de het. Hun gikk gjennom tunellen. Der var ingen ildfluer, men hun kom ut i en ny del av parken: en det liten plass med benker rundt en fontene, omkranset av høye grønne trær. Det var ingen folk her, bortsett fra en dame som satt på en av benkene. Damen strikket. Hun også, tenkte Anna. Strikking overalt. Anna la merke til at damen var veldig pen. Hun så ut som en filmstjerne fra gamle dager. Hun hadde rødt, bølgete hår, knallrød leppestift, og var kledd i en fin grå ulldrakt med hatt, skjørt og jakke. Rundt skuldrene hadde hun en oransje revepels. Strikkepinnene hennes flyttet rundt på tråder av grått ullgarn, og hun hadde rød neglelakk på lange negler. Anna stoppet opp. Noe var ikke helt som det skulle være. Det så ut som om hun tviholdt på strikkepinnene. Det var like før en av pinnene hennes brakk fordi hun prøvde å tvinge den inn under en tråd. «Men i svarteste ulldotter, da!» utbrøt damen, så høyt at Anna skvatt. Hun ville snu og gå. Damen måtte være helt gal, som satt og skjelte ut strikketøyet sitt, alene i en park. Men Anna ble nysgjerrig siden damen snakket norsk, så hun ble stående bak noen grener for å følge 11
med. I det samme kom en strime av skinnende blått lys svevende gjennom luften, mot damen. Den strøk seg mot øret hennes, og viklet seg inn i trådene i strikketøyet. Damen sperret opp øynene og slapp grepet om strikkepinnene. «Hva? Kan det være sant?» utbrøt hun. Anna slo av musikken for å høre bedre. Damen løftet forsiktig opp strikkepinnene igjen. De satte i gang å strikke med det samme. De hoppet og spratt mellom trådene, så raskt at hendene hennes så vidt klarte å følge med. Over og under, rett og vrang, pinne for pinne strikket de videre. «Oi!» sa hun. «Oo! Å!» Da pinnene endelig stoppet, løftet damen opp strikketøyet og så på mønsteret. Hun gispet. Damen reiste seg fra benken, og Anna rygget forsiktig bakover på stien inn i buskaset for å ikke bli sett. «Det er ingen tid å miste,» mumlet damen for seg selv. Hun klemte strikketøyet mot brystet mens tårer rant fra øynene hennes. «Endelig, etter så lang tid skal Rådet samles. Men hva kan vi egentlig gjøre? Vi er vel ikke sterke nok?» spurte hun ut i luften. Anna hørte en annen stemme, men hun så ikke hvem som snakket. «Nei. Derfor er det enda viktigere å begynne. Vi må dra straks,» sa den. «Ja,» svarte damen til luften. «Med det samme.» Hun puttet strikketøyet sitt i vesken og gikk.