Tania Kjeldset Halloween

Halloween

Tania Kjeldset

Halloween Noveller

© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-54283-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Siri Dokken Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sitatet på side 7 er fra Sporveienes nettside «Egenskaper for en T-banefører» https://www.sporveien.com/inter/karriere/forertrikkogtbane

innhold

Avstand mellom tog og plattform . . . . . . . . . . . . .

9

En hjerterystelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

Bare teater. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31

Halloween. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

47

Paddene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57

Bill. mrk. «Haster» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

Ikke mitt barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95

Overraskelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113

«Du må kunne håndtere stress og uventede situasjoner på en rolig måte. Du liker skiftarbeid og trives i ditt eget selskap i en jobb der du stort sett jobber alene. Du må kjenne deg igjen i våre verdier som er pålitelig, engasjert og samhandlende. Som fører er du vårt ansikt utad og det er derfor viktig at du er kundeorientert, ansvarsbevisst, punktlig og viser gode holdninger og god atferd.»

avstand mellom tog og plattform

Det første hun tenker på når hun våkner er at det har sluttet å regne. Da kan hun ta de brune spaserskoene. De står ferdigpusset i entreen. Hun trekker pusten langsomt ned i lungene, kjenner at hun lever. Lyset på den andre siden av gardinene, det er et mildt, lovende skinn. Noen går på grusen der nede. Hun drar dynen til side og setter seg langsomt opp. Betrakter de smale, hvite føttene på gulvet. De inngrodde neglene. Terylenbuksene og jumperen over stolryggen. Hun drar nattkjolen over hodet, bretter den sammen og legger den under dynen. Så rer hun opp sengen og stryker over sengeteppet. Står i døra og ser. Hun burde kanskje ha vasket gardinene. Hun slukker lyset i taket og lukker døren inn til soverommet.

Det suser i rørene på badet. Naboungene smeller med dørene, hun hører lyder som tyder på at Gloria har stått opp, så har hun ikke vært på skolen i dag heller. Hun ligner på en som har gått seg vill. Unge mennesker skal ikke ha sånne unnvikende blikk, de skal jo ut i verden. Hun gråter en del. Små dempede hulk fra den andre siden av veggen.

Alt har sin faste plass i skapet. Hyllene er rene. Medisinene står på rekke og rad. Hun svelger ned med et glass 11

vann. Heller kaldt vann i ansiktet. Tørker seg og løfter ned den lille krukken med ansiktskrem. Smører seg inn.

Det slappe, rynkete skinnet. Hun lukker øynene. Trekker inn lukten. Tar litt vann på kammen og grer håret bakover. En gang ble det sagt at hun hadde vakre øyne. Hun husker ikke hvem som sa det eller hvordan de så ut. Men det er en god ting at det ikke regner mer. Da slipper hun paraply. Det ville gjort alt mer komplisert. Mer å dra på.

Den grønne spaserdrakten ligger presset over en stol i entreen. Over ligger nylonstrømpene klare. Tykke, brune, hele. En sjuske har hun aldri vært.

Det ringer på døren mens hun koker egget sitt. Det er sikkert Bjørg Johansen, tenker hun. Skal vel låne noe. Og så midt i egget. Hun går raskt mot døra. Retter litt på håret.

Nå må hun ikke glemme egget. Men det er ikke Bjørg.

Det er to av guttene i oppgangen ved siden av. De har med seg en kurv med nystekte boller. Klassetur til Polen, sier de, før hun rekker å spørre. Før kjente hun alle ungene i nabolaget her. Hun får bare stole på at de snakker sant.

Hun strekker seg mot den lille blå boksen som står på kommoden. Der oppbevarer hun penger til sånne formål.

Det ligger flere sedler der. En femtilapp får holde. Gutten som snakker mest har sort, krøllete hår og et plaster på kinnet. Han smiler og holder fram den overfylte kurven med et rutete kjøkkenhåndkle over. Men boller vil hun likevel ikke ha. Ikke i dag.

– Men de holder seg fint til i morgen, sier han med plasteret.

Han ser snill ut. Hun liker å se inn i snille ansikter. Det har ikke vært så mange av dem.

12

– Nei, det er ikke nødvendig, det, sier hun, og lurer med ett på hva gutten tenker om henne, om hennes ansikt. For det henger kanskje sammen det.

– Men en annen gang kanskje, legger hun til. De legger uansett ikke noe i det, de to unge.

De takker en gang til, takk for bidraget, sier de. Han med plasteret bukker. De fikk bare en femtilapp.

Hun lukker døren og setter sikkerhetslenken på igjen.

Hører at de ringer på hos Bjørg Johansen over gangen.

Der får de ikke et øre. Bjørg gir aldri til noen. Hun lyver og sier at hun har gitt allerede. 50 kroner er ingenting.

Hun skulle ha gitt dem mer. To hundre kroner hadde vært passe. De skal jo helt til Polen. Hun går for å åpne igjen, men de er allerede på vei ned trappen.

Hun glemte egget. Det er blitt hardkokt med en grønn hinne rundt det gule. Hun sitter ved vinduet og spiser egget sammen med tomater og en skive grov kneipp.

Litt majones. Kaffe med melk. Juice. Hun ser at Bjørg Johansen går over den store gressletta på vei mot senteret. Hun bruker lang tid. Stopper. Setter seg på en benk.

Hviler. Hun har ikke med seg gåstolen i dag, det er rart.

Bjørg Johansen låner ting av henne flere ganger i måneden. Hun får aldri noe tilbake. En gang tok hun mot til seg, ringte på og spurte om å få tilbake smøret hun hadde lånt.

Men Bjørg Johansen hadde brukt opp smøret. 100 gram er jo ikke noe å lage noe nummer ut av, mente Bjørg Johansen. Nå er det uansett for sent for Bjørg. Kjøleskapet er snart tomt.

13

Den store bjørka i parken har begynt å miste de gule bladene. Det er vel litt sent, egentlig. Hun oppdager en kaffeflekk på morgenkåpen. Den lar seg lett fjerne med litt kaldt vann. Hun kan ta det etter frokost. Eller hun kan la det være.

Så få mennesker det er ute i dag. Nede på tørkeplassen har guttene med bollene stoppet opp. De kikker ned i kurven og teller. Så går de bortover gangveien i retning T-banestasjonen. Det drysser gull fra trærne over hodene deres.

Den er helt ny. Stasjonen. De har fjernet den gamle muren med villvinen og dekket området med grå betong. Ingen planter. Men brede plattformer. Brede nok til å dekke avstanden mellom tog og plattform. Det har vært noen ulykker. Barnevogner som har blitt sittende fast. Unger som nesten har falt imellom. For et år siden: en haug med grus på plattformen litt lenger framme. For å dekke til blodet, fikk hun høre. En ung rusmisbruker hadde falt ned på skinnene og slått seg stygt. De fikk ham opp i tide.

Banen går hvert kvarter. Hun pleier å stå langt framme.

I god avstand fra skinnegangen. Av og til har hun møtt blikket til føreren. Av og til ikke. Det kommer an på hvordan solen står. Det hender hun får den i øynene. Og det er jo mørkt i førerhuset. Som regel er det en mann som sitter der.

Hun åpner benkeskapet og tar ut søppelposen. Det skal ikke ligge noe igjen som lukter. Det står litt skummet melk igjen i kjøleskapet. Hun hører stemmen til Gloria 14

gjennom veggen. Gloria in excelsis Deo. Å leve opp til et sånt navn. Hun tvinger seg til å tømme melken i vasken.

Holder seg i benkeplaten mens hun betrakter den blåhvite stripen som siver ut i sluket. Hun pleier ikke å kaste mat.

Rester av nøkkelost og en tomat legger hun i den grønne søppelposen for restavfall. Så er det kneippbrødet. Majonestuben lar hun ligge.

Hun vasker opp etter frokosten. Setter på plass i hyller.

Tørker over benken på kjøkkenet. Plukker vekk en smule fra bordet. Napper bort visne blader fra Saintpauliaen i vinduet. Kjenner på de lodne bladene. Finner et par nye knopper. Hun rører ved dem forsiktig, nesten ømt. Så trekker hun ut ledningen til brødristeren og kaffetrakteren. Ser en fettflekk på komfyren, men lar den være. For hvis hun først begynner på den måten. Nei, Esther. Det er nok nå.

Hun bruker lang tid på å kle seg om. Merker på den grønne drakten at hun har blitt enda tynnere. Føttene virker også mindre når hun putter dem i skoene. Og ringer har hun sluttet med for lenge siden. De faller bare av.

Hun børster det hvite håret og setter det opp i en topp, fester med lange hårnåler. Sjekker at alle skap er lukket, alle skuffer er igjen. Til slutt åpner hun baderomsskapet og ser inn på alle eskene, pilleglassene, de små parfymeflakongene, halvfulle de fleste av dem, hun kunne gitt den ene til Bjørg Johansen. Madame Rochas. Den minnet henne om søsteren, hadde hun sagt. Det er en dyr parfyme. Hun tar av korken og heller et par dråper på pekefingeren, litt bak hvert øre og innsiden av håndled15

det. Så setter hun flasken tilbake og lukker skapdøren igjen. Bjørg Johansen skal ikke ha noe etter henne.

Før hun går står hun og ser inn i stuen. Fjernsynet med den vevede brikken, og brilleetuiet. Fjernkontrollen på det lille sofabordet. Den har ganske nye batterier. Kurven med aviser. Den grønne sofaen, plassen hennes med pynteputene. Potteplantene har hun vannet. Gardinene er trukket for. For å spare møblene. Maleriene på veggene tenker hun ikke over lenger. De har hengt der bestandig.

Hun hadde sikkert ikke merket det heller, dersom noen fjernet dem. Eller jo. For det hadde jo blitt sånne lyse flekker i det brune tapetet. Så da hadde hun merket det likevel.

Skøytene har hun plassert i trillebagen. Hun tenkte først å legge ved en liten hilsen. Hun fant et Alvøen-kort og satt lenge ved kjøkkenbordet uten å finne på noe å skrive. Skulle hun fortelle om medaljene hun hadde vunnet? Kanskje lagt ved et par avisutklipp? Nei. Det ville være å skryte. Men hva skulle det stå på kortet? Det ble for vanskelig. Så da var det vel heller ikke meningen. Før hun låser seg ut i oppgangen, sjekker hun at hun har honnørkortet sitt med seg. Det er en halvtime til banen går.

Hun skal rekke å kaste søppelet også. Det er bare tiden og veien som det heter.

Døren til naboleiligheten står åpen. Dører skal ikke stå sånn, på gløtt. Hun skyver døren inntil, lar den gli igjen med et lite smekk. Så setter hun trillebagen fra seg foran døren, slik hun har planlagt det. Heisen er på vei oppover, 16

hun hører den rullende lyden og venter tålmodig, hun har beregnet god tid.

Hun går langs den lille alleen med bjørketrær. Bladene feier over henne, rundt henne, virvler langs bakken som papirfugler. Hun tenker at hun burde tatt hanskene på.

Og hva hvis hun møter Bjørg Johansen? Hun skal rekke å finne det riktige stedet på perrongen, hun skal rekke å stemple. Og strømpene rynker seg rundt anklene, klumper seg sammen. Så uelegant, det må hun også få gjort noe med.