Tammara Webber Lett?

Lett

Tammara Webber

Lett Oversatt av Cecilie Winger, MNO

Tammara Webber Originalens tittel: Easy Oversatt av Cecilie Winger Copyright © 2012 by Tammara Webber Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-54302-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Utgitt første gang i innbundet utgave i 2013, med tittelen Easy .

Omslag: Lilo Design, Liselotte Dick Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Jeg hadde ikke lagt merke til Lucas før den kvelden. Det var som om han først ikke fantes, og så var han plutselig overalt.

Jeg hadde akkurat stukket fra halloweenfesten som fortsatt var i full gang bak meg. Mens jeg svingte til høyre og venstre rundt alle bilene som fylte parkeringsplassen bak hybelhuset til eksen, tastet jeg en sms til romkameraten min. Natten var nydelig og varm – en sånn het sensommernatt som man ofte har her i sørstatene. Fra de store vinduene i huset trengte musikk på full guffe ut på fortauet, og innimellom gjallet latterbrøl, fyllekrangling og folk som ropte etter flere drinker.

Jeg var kveldens sjåfør, så det var min jobb å få Erin hjem hel og uantastet til rommet vårt, men jeg var uendelig lei og orket ikke ett sekund til av festen. Jeg skrev at hun skulle ringe eller sende meg en melding når hun var klar til å dra. Hun og kjæresten Chaz hadde kjørt en tequila-våt klinedans før de stavret opp trappen til rommet hans hånd i hånd, så det kunne godt hende hun ikke ringte før i morgen. Jeg lo litt ved tanken på den lille spissrotgangen hennes fra trammen og ned til bilen min, i så tilfelle. Jeg trykket på send og rotet i vesken etter nøklene. Månen var gjemt bak en sky, og vinduslyset 5

var for langt unna til at jeg kunne se noe her ute helt i ytterste hjørne av parkeringsplassen. Jeg måtte føle meg fram. Jeg bannet da jeg stakk fingeren på en stiftblyant, jeg trampet en høy hæl i bakken, sikker på at jeg blødde.

Da jeg fikk tak i nøklene, sugde jeg på fingeren; bismaken av metall bekreftet at spissen hadde laget et sår.

«Typisk,» mumlet jeg, og låste opp bildøra.

I de neste par sekundene var jeg for overrumplet til å forstå hva som skjedde. Her sto jeg og åpnet bildøra, og plutselig lå jeg flatt på magen bortetter setene, uten å klare å puste eller bevege meg. Jeg prøvde å kjempe meg opp, men klarte ikke. Det som lå oppå meg var for tungt.

«Det lille djevelkostymet kler deg, Jackie.» Stemmen var snøvlete, men kjent.

Min første tanke var Ikke kall meg det, men protesten forstummet da jeg i stigende panikk kjente en hånd skyve opp skjørtet, som var kort nok fra før. Jeg fikk ikke rørt høyrearmen, den var låst mellom kroppen min og setet.

Jeg klorte venstrehånden fast i setet ved ansiktet, prøvde å skyve meg opp, og hånden på den bare huden på låret mitt skjøt fram og grep meg i håndleddet. Jeg skrek da han vred armen min bakpå ryggen og låste den med den andre armen sin. Underarmen hans presset seg inn i ryggen min. Jeg kunne ikke røre meg.

«Buck, ha deg vekk. Slipp meg.» Stemmen min skalv, men jeg prøvde å kommandere så strengt jeg kunne. Ånden hans oste av øl, og svetten av noe sterkere, og jeg kjente magen knytte seg i kvalme.

Den ledige hånden hans var tilbake på det venstre låret mitt, og han lå tungt på høyresiden min og dekket meg. Føttene mine dinglet ut av bildøra, som fortsatt sto åpen. Jeg prøvde å få ett kne under meg, og han lo av den hjelpeløse kavingen min. Da han stakk hånden opp 6

mellom lårene på meg, skrek jeg til og smatt beinet ned igjen, men for sent. Jeg kastet og vred på meg, for først ville jeg riste ham av, men så, da jeg skjønte at det var en nytteløs kamp, begynte jeg å trygle.

«Buck, hold opp, vær så snill. Du er dritings, og i morgen kommer du til å angre. Å, herregud …»

Han presset kneet inn mellom beina mine, og jeg kjente luften mot den nakne hoften. Jeg hørte den umiskjennelige lyden av en glidelås, og han lo meg rett inn i øret da jeg sluttet å be ham pent, og isteden begynte å gråte.

«Nei, nei, nei …» Han var så tung at jeg ikke hadde nok pust til å skrike, og munnen var knuget ned i setet, som kneblet alle protestene jeg kom med. Der jeg lå og kjempet forgjeves kunne jeg ikke fatte at en fyr jeg hadde kjent i over ett år, som aldri noensinne hadde behandlet meg respektløst mens jeg var sammen med Kennedy, nå overfalt meg i min egen bil på parkeringsplassen bak eksens hybelhus.

Han rev trusene ned til knærne, og mens han strevde for å dra dem enda lenger ned og jeg for å komme meg løs igjen, hørte jeg det tynne stoffet spjære. «Jøss, Jackie, jeg har alltid tenkt at rumpa di var fin, men fytti satan …!» Hånden hans smatt inn mellom beina mine igjen, og et sekund var vekten hans løftet av – akkurat lenge nok til at jeg rakk å dra inn en munnfull luft og skrike. Han slapp … og smekket hånden i bakhodet på meg og trykket ansiktet ned i setelæret, til jeg lå stille og nesten ikke fikk puste.

Selv da han slapp taket var venstrearmen min så godt som ubrukelig. Jeg plantet hånden i bilgulvet og skjøv, men de verkende musklene lystret ikke. Jeg hulket ned i polstringen, der tårer og sikkel blandet seg under kinnet.

7

«Ikke … vær så snill, ikke gjør det, herregud …!» Jeg hatet den pipete lyden av min egen kraftløse stemme.

Et kort sekund lettet vekten igjen – han hadde ombestemt seg, eller skulle flytte på seg – jeg tok meg ikke tid til å se etter. Jeg vred meg og trakk opp knærne, og de spisse hælene mine flerret setetrekket da jeg sparket meg bort til den andre bildøra og famlet etter håndtaket. Blodet bruste i ørene mens kroppen mobiliserte til en siste, endelig kamp eller flukt. Og så stoppet jeg, for Buck var ikke i bilen lenger. Først skjønte jeg ikke hvorfor han bare sto der, rett utenfor døra, med ryggen til meg. Så vippet hodet hans bakover. To ganger. Han langet ut mot noe, men nevene hans traff ingenting. Det var ikke før han ravet bakover mot bilen at jeg så hva – eller hvem – han prøvde å slå. Øynene hans vek ikke et sekund fra Buck mens han satte inn to rette venstre midt i ansiktet på ham. Han dukket sidelengs mens de kretset rundt hverandre, og Buck fortsatte å slå i tomme luften mens blodet fosset ut av nesen. Til slutt krøket Buck seg sammen og kastet seg mot ham, noe som gjorde at den fremmede lett kunne sette inn en knusende uppercut. Da hodet til Buck rykket opp, smalt en albue inn i tinningen på ham med et kvalmende klask. Buck ble slengt mot bilen, men skjøv seg opp og prøvde igjen å løpe ned den fremmede. Som om hele kampen var koreografert, grep han Buck i skuldrene og dro ham forover, hardt, og plantet kneet i haken på ham. Buck seg i bakken, der han jamret og krøket seg.

Den fremmede stirret ned på ham, med knyttede never, lett bøyde armer, klar til å sette inn nådestøtet dersom det trengtes. Det trengtes ikke. Han hadde nesten slått Buck i svime. Jeg satt klemt mot den andre bildøra, 8

hev etter pusten og krøket meg sammen da panikken gikk over i sjokk. Jeg må ha hulket, for plutselig satte han blikket i meg. Han rullet Buck av veien med en støveltupp, kom bort til døra og kikket inn.

«Går det bra?» Stemmen hans var dempet, varsom.

Jeg ville si ja. Jeg ville nikke. Men jeg klarte ikke. Det gikk ikke bra. «Jeg ringer etter hjelp. Trenger du sykebil også, eller bare politiet?»

Jeg så for meg vekterne komme. Hele festen ville storme ut av huset når de hørte sirenene. Erin og Chaz var bare to av mange venner der inne, de fleste dritings og for unge til å drikke. Jeg ville få skylden hvis festen havnet i politiets søkelys. Jeg ville bli en paria.

Jeg ristet på hodet. «Ikke ring,» sa jeg med hes stemme.

«Ikke ringe sykebil?»

Jeg ristet på hodet. «Ikke ring noen. Ikke ring politiet.» Stemmen var skurrete og lav.

Han sto med munnen åpen og stirret på meg, langt inni førerhuset. «Tar jeg feil, eller prøvde den kødden akkurat å voldta deg?» Det stygge ordet fikk meg til å krympe meg. «Og så sier du at jeg ikke skal ringe politi?»

Han klappet igjen munnen, ristet kort på hodet og så på meg igjen. «Eller avbrøt jeg noe jeg ikke skulle ha blandet meg inn i?»

Jeg hikstet, mens tårene fylte øynene mine. «Nei da, nei. Men jeg vil bare hjem.»

Buck stønnet og rullet over på ryggen. «Faaaen …» sa han, uten å åpne øynene. Ett av dem var sikkert for hovent til å kunne åpnes også.

Redningsmannen min så ned på ham, med sammenbitte tenner. Han ristet litt på hodet, og trakk på skuldrene. «Ja vel. Jeg kjører deg.»

9

Jeg ristet på hodet. Det var for dumt først å bli reddet for så å sette seg inn i bilen til en fremmed. «Jeg kan kjøre selv,» fikk jeg harket fram. Jeg kikket etter vesken. Den lå på dashbordet, og alt hadde falt ut og lå blant pedalene. Han så ned, og plukket opp nøklene mine fra den lille haugen med ting.

«Jeg antar det var disse du så etter.» Han lot dem dingle fra fingeren. Jeg registrerte at jeg fortsatt holdt meg langt unna ham.

Jeg slikket meg om leppene, og smakte blod for andre gang den kvelden. Jeg skjøv meg bort til det svake lyset fra lampen i taket, mens jeg passet på å holde skjørtekanten nede. Jeg var så svimmel at det nesten svartnet nå som det gikk opp for meg hva som nesten hadde skjedd.

Jeg skalv på hånden da jeg strakte meg etter nøklene.

Han rynket pannen, lukket hånden over nøklene og slapp armen ned langs siden. «Jeg kan ikke la deg kjøre.»

Etter minen å dømme så ansiktet mitt ut som en katastrofe.

Jeg blunket. Hånden var fortsatt strakt ut etter nøklene han nettopp hadde beslaglagt. «Hva? Hvorfor ikke?»

Han telte tre grunner på fingrene. «Du skjelver, sikkert en reaksjon på overgrepet. Jeg aner ikke om du faktisk er uskadd. Og du har antakeligvis drukket.»

«Det har jeg ikke,» glefset jeg. «Jeg er sjåfør i kveld.»

Han løftet et øyenbryn og så seg rundt. «Hvem er du sjåfør for, da? Hvis du hadde hatt med deg noen, ville du forresten vært trygg. Men nei, du begir deg ut på en mørk parkeringsplass, alene, uten å kaste et blikk rundt deg. Skikkelig ansvarlig.»

Plutselig kokte jeg over av sinne. Jeg var sinna på Kennedy, som hadde knust hjertet mitt for to uker siden, og 10

som ikke ble med meg i kveld og fulgte meg trygt til bilen. Sinna på Erin som hadde overtalt meg til å gå på den teite festen, og enda sintere på meg selv for at jeg hadde sagt ja. Forbanna på det halvt bevisstløse rasshølet som lå og siklet og blødde på bakken et par skritt unna. Og rasende på den fremmede som hadde beslaglagt bilnøklene mine mens han beskyldte meg for ikke å bruke verken øyne eller hode.

«Så det er min feil at han angrep meg?» Jeg var sår i halsen, men brydde meg ikke om smerten. «Er det min feil at jeg ikke kan gå fra huset til bilen uten at en av dere prøver å voldta meg?» Jeg slengte ordet tilbake så han fikk se at jeg tålte det. «’En av dere’ …? Setter du meg i samme bås som den drittsekken der?» Han pekte på Buck, men han flyttet ikke blikket. «Han der og jeg har ikke noe til felles.» Det var først da jeg så den smale sølvringen han hadde på venstre side av underleppen.

Herlig. Jeg var på en parkeringsplass, alene, med en fornærmet, ansikt-piercet fremmed som fortsatt hadde bilnøklene mine. Nå hadde jeg fått nok av denne kvelden. Et hulk unnslapp selv om jeg prøvde å virke fattet.

«Kan jeg få nøklene mine, vær så snill?» Jeg rakte ut hånden, og tvang den til ikke å dirre.

Han svelget, så på meg, og jeg stirret tilbake inn i de lyse øynene hans. Det var for mørkt til at jeg så hvilken farge de hadde, men kontrasten til det mørke håret grep meg. Stemmen hans var mykere, mindre fiendtlig. «Bor du på campus? La meg kjøre deg. Jeg kan gå tilbake hit og hente min egen bil etterpå.»

Jeg orket ikke kjempe imot, jeg nikket, og dro vekk vesken fra førersetet. Han hjalp meg å samle opp leppepomade, lommebok, tamponger, hårstrikker, penner og 11

blyanter som lå strødd på gulvet, og å få alt ned i vesken igjen. Det siste han plukket opp var en pakke kondomer. Han kremtet og langet den bort til meg. «Den er ikke min,» sa jeg, og skvatt tilbake.

Han rynket pannen. «Er du sikker?»

Jeg bet tennene sammen, og prøvde å ikke få enda et raserianfall. «Helt sikker.»

Han kikket ned på Buck. «Drittsekk. Han ville sikkert …» Han kikket bort på meg, og ned på Buck igjen, øynene var smale sprekker. «Vel … skjule sine spor.»

Jeg orket ikke tenke på det engang. Han dyttet den firkantede pakken ned i bukselommen. «Jeg skal kaste den.

Ikke faen om han får den tilbake.» Han så på meg enda en gang med samme skarpe blikk mens han satte seg inn og startet bilen. «Er du sikker på at jeg ikke skal ringe politiet?»

Jeg hørte latter fra bakdøra av festlokalet, og nikket.

I det midtre vinduet drev Kennedy og danset med en jente i utringet blondedrakt med vinger og glorie. Perfekt. Helt perfekt.

På et eller annet tidspunkt da jeg kjempet imot Buck hadde jeg mistet djevel-hårbåndet som Erin hadde tredd på hodet mitt tidligere samme kveld, da jeg hadde sittet og gnålt om at jeg ikke ville gå på noe teit karneval. Uten den djevelpynten var jeg bare en jente i en kort rød paljettkjole som jeg ellers ikke ville blitt sett død i.

«Jeg er sikker.»

Frontlyktene lyste opp Buck da vi rygget ut av parkeringsplassen. Han løftet hånden foran øynene og prøvde å sette seg opp. Den sprukne leppen, den skeive nesen og det hovne øyet var godt synlig, selv på denne avstanden.

Det var like greit at det ikke var meg bak rattet. Jeg ville sikkert ha kjørt ham ned.

12

Jeg ga den fremmede husnummeret da han spurte, og stirret ut av sidevinduet. Mens vi buktet oss gjennom campus klarte jeg ikke å få fram et ord. Jeg slo armene tvangstrøye-tett rundt meg selv for å prøve å skjule skjelvetoktene som tok meg hvert femte sekund. Selv om jeg ikke ville at han skulle se det, fikk jeg det ikke til å gå over.

Parkeringsplassen var nesten full; det var ingen ledige plasser ved inngangsdøra. Han svingte inn på en plass lenger bak og hoppet ut. Han kom rundt og tok meg imot der jeg gled ned fra passasjersetet i min egen bil. Det var like før jeg brøt sammen og begynte å hylgrine, men da han hadde låst bilen, tok jeg imot nøklene og fulgte ham bort til blokka.

«Nøkkelkort?» spurte han fremme ved døra.

Hendene mine skalv da jeg åpnet frontrommet på vesken og dro opp kortet. Da han tok det ut av hånden på meg, fikk jeg øye på blodet på knokene hans og gispet.

«Herregud! Du blør jo!»

Han kikket ned på hånden og ristet kort på hodet.

«Nei. Hans blod, for det meste.» Med sammenpressede lepper snudde han seg og dro kortet i leseren, og jeg lurte på om han hadde tenkt å følge meg inn. Jeg trodde ikke jeg maktet å holde masken stort lenger.

Da han hadde åpnet døra, ga han meg nøkkelkortet.

I lyset fra vestibylen var det lettere å se øynene hans – de var lyst gråblå under de morske brynene. «Går det bra?» spurte han for andre gang, og jeg kjente gråten presse på.

Med haken mot brystet stappet jeg kortet ned i vesken og nikket matt. «Ja da. Helt fint,» løy jeg.

Han snøftet skeptisk, og dro hånden gjennom håret.

«Er det noen du kjenner som jeg burde ringe?»

13

Jeg ristet på hodet. Jeg måtte komme meg opp på rommet, så jeg fikk kollapse i fred. «Nei, men tusen takk.»

Jeg smatt forbi ham, opptatt av ikke å komme borti ham noe sted, og gikk mot trappen.

«Jackie?» ropte han lavt, uten å rikke seg fra inngangsdøra. Jeg snudde meg, med hånden på rekkverket, blikkene våre møttes. «Det var ikke din feil.»

Jeg bet meg i leppen, hardt, og nikket én gang før jeg snudde meg og løp opp, med skoene klaprende mot betongtrinnene. I andre etasje snudde jeg brått og kikket ned mot døra. Han var vekk.

Jeg visste ikke hva han het, jeg kunne ikke huske å ha sett ham før, og i hvert fall ikke å ha hilst på ham. Jeg ville husket de innmari lyse øynene. Jeg ante ikke hvem han var … og han hadde nettopp ropt navnet mitt. Ikke «Jacqueline», navnet på nøkkelkortet, men Jackie, det alle hadde kalt meg helt siden Kennedy hadde gitt meg det nye navnet det første året på videregående. *

To uker tidligere: «Vil du bli med inn? Eller ligge over? Erin er hos Chaz denne helgen …» Stemmen min var litt fleipete, nesten syngende. «Romkameraten hans er bortreist, og det betyr at jeg er helt alene …»

Kennedy og jeg hadde treårsdag om en måned. Ingen grunn til å være blyg. I det siste hadde Erin begynt å kalle oss et gammelt ektepar. Jeg svarte bare «misunnelig». Så ga hun meg fingeren.

«Ja, greit, jeg blir med opp en liten tur.» Han gned 14

seg i nakken mens han lette etter en parkeringsplass ved blokka, ansiktet var uttrykksløst.

Jeg kjente et stikk av bekymring, og svelget urolig.

«Alt i orden?» Nakkemassasjen var et av de sikre tegnene på at han var stressa.

Han kastet et blikk bort på meg. «Ja da. Klart det.»

Han fant en plass og satte fra seg bilen, en BMW, mellom to pickup-er. Han pleide aldri – aldri – å skvise den dyrebare europeiske bilen sin inn der det var trangt om plassen. Riper i døra fikk ham til å frike helt ut. Det var et eller annet. Jeg visste han ikke gledet seg til semesterprøvene, særlig ikke i matte grunnfag. Studentforeningen hans skulle ha fest neste kveld også – ikke særlig lurt helgen før prøvene.

Jeg låste oss inn i huset og vi gikk opp baktrappen som jeg synes er skummel når jeg er alene. Med Kennedy hakk i hæl la jeg bare merke til grimete vegger fulle av tyggis og en tung, nesten sur eim i luften. Jeg jogget opp de siste trinnene så vi kom oss raskt ut i korridoren.

Da jeg låste opp døra, snudde jeg meg for å se etter ham. Jeg måtte riste på hodet over den sjarmerende tegningen av en penis som noen hadde rablet på tusjtavlen der Erin og jeg og de andre skrev beskjeder til hverandre.

Folk i fellesblokkene var mindre voksne enn det som sto på nettstedet til skolen. Det var som å bo i et hus fullt av tolvåringer.

«Du kan sykmelde deg i morgen, vet du.» Jeg la hånden på armen hans. «Bli her hos meg – vi går i dekning, og så bruker vi helgen til å lese, bestille mat, og gjøre andre aktiviteter som reduserer stress …» Jeg smilte frekt. Han stirret på skoene sine.

Hjertet mitt begynte å hamre, og jeg ble plutselig varm over det hele. Her var det utvilsomt et eller annet galt.

15

Jeg ville at han skulle vrenge det ut av seg, hva det enn var, for tankene mine jobbet på høygir med å pønske ut alle mulige skremmende forslag. Det var så lenge siden forrige problem og forrige krangel at dette kom helt uventet.

Han gikk inn på rommet og satte seg i skrivebordsstolen, ikke på senga.

Jeg gikk bort til ham, knær møtte knær, jeg håpet inderlig at han bare skulle si han var litt utafor, eller urolig for eksamen. Hjertet drønnet tungt da jeg la en hånd på skulderen hans. «Kennedy?»

«Jackie, det er noe jeg må si.»

Hjerteslagene i ørene overdøvet nesten alt, og jeg slapp skulderen hans. Jeg grep om den ene hånden min med den andre og satte meg på senga, en meter unna.

Munnen var så tørr at jeg ikke klarte å svelge, og i hvert fall ikke si noe.

Han var stille, unngikk å se på meg i en evighet, opptil flere minutter. Til slutt så han opp på meg. Han så trist ut. Å gud. Ågudågudågud.

«Jeg har hatt litt … problemer… i det siste. Med andre jenter.»

Jeg blunket, glad for at jeg satt. Knærne ville ha sviktet og sendt meg i dørken hvis jeg hadde stått. «Hva mener du?» fikk jeg fram med sprukken stemme. «Hva er ’problemer’ med ’andre jenter’?»

Han sukket tungt. «Ikke noe sånt, ikke på ordentlig.

Altså, jeg har ikke gjort noe.» Han så på meg igjen og sukket. «Men jeg tror jeg har lyst.»

Hva faen …?

«Jeg skjønner ikke hva du mener.» Tankene gikk i hundre for å gjøre det beste ut av denne situasjonen, men hver eneste tenkelige utvei var fullstendig ubrukelig.

16

Han reiste seg og travet fram og tilbake et par ganger før han satte seg ytterst på stolen, lente seg fram, med albuene på knærne og hendene foldet. «Du vet at jeg har veldig lyst til å bli en dyktig advokat eller politiker.»

Jeg nikket, fortsatt lamslått, og kavet for å holde følge.

«Du vet søster-studentforeningen vår, den for kvinnelige studenter?»

Jeg nikket igjen. Det var akkurat det jeg var urolig for da han flyttet inn på dette hybelhuset. Jeg hadde visst ikke vært urolig nok.

«Det er en jente der – et par jenter, egentlig, som … vel.»

Jeg prøvde å holde stemmen fornuftig og rolig. «Kennedy, dette skjønner jeg ikke. Sier du at du allerede har vært frempå, eller at du vil det …»

Han så meg rett i øynene, så det ikke skulle være noen tvil. «Jeg vil.»

Seriøst, han kunne like godt bare slått meg i magen, for hjernen min nektet å oppfatte ordene som kom ut av munnen på ham. Et fysisk angrep kunne den ha forstått.

«Du vil? Hva faen mener du med at du vil?»

Han spratt opp av stolen, gikk bort til døra og tilbake igjen, et par meter. «Hva tror du jeg mener? Herregud.

Må jeg si det?»

Jeg måpte. «Hvorfor ikke? Hvorfor ikke si det – hvis du kan tenke deg å gjøre det – så hvorfor ikke si det, for faen? Og hva har dette med yrkesplanene dine å gjøre?» «Én ting om gangen. Hør her, alle vet at noe av det verste folk som stiller til politiske valg kan komme ut for, er å bli innblandet i sex-skandaler.» Han betraktet meg med det jeg gjenkjente som diskusjonsminen hans. «Jeg er ikke feilfri, Jackie, og hvis jeg får lyst til å, tja, leve herrens glade dager og holder igjen nå, så kommer sik17

kert de samme driftene tilbake senere. Bare mye sterkere.

Men hvis jeg surrer for mye da, så kjører jeg hele karrieren ut i grøfta.» Han slo hjelpeløst ut med armene. «Jeg har ikke noe valg. Jeg må rase fra meg mens jeg fortsatt kan, uten at det ødelegger min fremtidige anseelse.»

Jeg sa til meg selv: Dette skjer ikke på ordentlig. Kjæresten min gjennom tre år slo ikke nettopp opp med meg for at han uten hemninger skal kunne knulle andre medstudenter. Jeg knep øynene sammen og prøvde å trekke pusten dypt, men det gikk ikke. Det var ikke nok oksygen i rommet. Jeg stirret rasende på ham, taus.

Han bet tennene sammen. «Nei vel, da var det kanskje ikke så lurt at jeg prøvde å gjøre dette på en hyggelig måte …»

«Er det dette du kaller hyggelig? Å slå opp med meg så du kan pule andre damer? Uten dårlig samvittighet? Er det sant?»

«Like sant som at Elvis er død.»

Det siste jeg tenkte før jeg kastet økonomiboka på ham, var: Hvordan kan han si noe så forbanna teit som det akkurat nå?

Kapittel 2

Stemmen til Erin vekket meg. «Jacqueline Wallace, få trynet ut av den dyna og gå og redd hele den akademiske karrieren din. Herriiiigud, hvis jeg hadde latt en fyr gruse min karrierekarma, ville du gnålt og kjeftet et helt år.»

Jeg fnøs litt under dyna, før jeg myste opp på henne.

«Hvilken karrierekarma?»

Hun sto med hendene plantet på hoften, med et håndkle rundt seg, nydusjet. «Haha. Veldig morsomt. Kom deg opp.»

Jeg snufset, men rørte meg ikke. «Det går bra i alle de andre fagene. Kan jeg ikke stryke i bare dette?»

Hun måpte. «Du, hører du hva du selv sier, eller?»

Jeg hørte hva jeg selv sa. Og jeg vemmet meg minst like mye som Erin gjorde over at jeg var en sånn ynkelig sutrepingle – kanskje til og med enda verre. Men jeg orket ikke tanken på å sitte ved siden av Kennedy en hel time tre ganger i uka. Jeg visste ikke hva hans ferske single-status kom til å medføre i form av åpenlys flørt eller sjekking, men uansett ville jeg ikke ha det i maten; det var ille nok bare å tenke seg detaljene.

Jeg angret veldig på at jeg maste på at han skulle ta samme fag som meg i høst. Da vi meldte oss opp etter 19

sommeren, lurte han på hvorfor jeg ville ta økonomi. Det var jo ikke obligatorisk for en musikkpedagog. Jeg lurer på om han allerede da ante at det kom til å ta slutt på denne måten. Eller visste det.

«Jeg klarer ikke.»

«Jo, du kan og du skal.» Hun rev av meg dyna.

«Nå kommer du deg opp og pakker deg i dusjen. Jeg må rekke fransken, ellers kommer monsieur Bidot til å kryssforhøre meg i passé composé. Jeg vet så vidt hva perfektum er på engelsk. Gudene vet at jeg ikke klarer det en français klokken føkkingsfaen om morgenen.»

Jeg sto utenfor klasserommet akkurat klokken ni. Jeg visste at Kennedy, sin vane tro, allerede var der. Rommet var et stort auditorium med seterader i høyden. Jeg smatt inn bakdøra og så ham sitte på sjette rad som vanlig. Ved siden av ham var det en ledig plass – min plass. Dr. Heller hadde sendt rundt et slags plasskart tidlig i semesteret, det brukte han til å føre oppmøte og notere graden av aktivitet i timen. Jeg fikk vel si fra etter timen, for aldri i livet om jeg ville sitte der mer.

Jeg gransket de bakre benkeradene. Det var to ledige plasser der. Tredje siste benk, mellom en fyr som satt med haken i hånden, stort sett sovende, og en jente som drakk en dobbel latte eller noe og skravlet i ett kjør med naboen. Den andre plassen var på bakerste benk, ved siden av en fyr som så ut til å tegne noe i margen på læreboka. Jeg gikk den veien akkurat da professoren kom inn sidedøra, og tegneren løftet blikket for å mønstre det som foregikk foran i salen. Jeg ble helt stiv da jeg kjente igjen redningsmannen fra i forgårs kveld. Hadde jeg klart å rikke meg, ville jeg bråsnudd og flyktet min vei.

20

Overgrepet knuget plutselig pusten ut av meg igjen.

Hjelpeløsheten. Skrekken. Ydmykelsen. Etterpå hadde jeg krøllet meg sammen til en ball i senga og grått hele natten, takknemlig for sms-en fra Erin om at hun ble hos Chaz. Jeg hadde ennå ikke fortalt henne hva Buck hadde gjort, delvis fordi hun ville følt seg ansvarlig fordi hun hadde dratt meg med på festen og lot meg dra hjem alene. Og delvis fordi jeg helst bare ville glemme at det hadde skjedd.

«Hvis alle kan sette seg, så begynner vi.» Jeg skvatt ut av lammelsen da professoren sa det – jeg var den eneste som fortsatt sto. Jeg pilte bort til den ledige plassen mellom skravlebøtta og syvsoveren.

Hun kikket så vidt på meg, uten å ta pause i skriftemålet over helgens oppsummering over hvor dritings hun hadde vært og hvor og sammen med hvem. Fyren glippet akkurat nok med øyelokkene til å få med seg at jeg skled ned på setet mellom dem, men ellers leet han ikke på seg.

«Er plassen opptatt?» hvisket jeg til ham.

Han ristet på hodet og mumlet «Har vært. Men hun ga seg. Eller møter ikke opp lenger. Eller noe.»

Lettet dro jeg opp en blokk fra vesken. Jeg prøvde å ikke se på Kennedy, men der fikk jeg ikke noe hjelp av setevinkelen. Blikket mitt ble tiltrukket av det perfekt friserte mørkeblonde håret hans og den velkjente nystrøkne skjorten hver gang han rørte på seg.

Jeg kjente godt virkningen av den grønnrutete skjorten mot de irrgrønne øynene hans. Jeg hadde kjent ham siden niende klasse. Jeg hadde sett ham forandre seg fra en guttunge som alltid gikk i slaskete shorts og joggesko til en fyr som sendte skreddersydde skjorter til stryking på renseriet, som pusset skoene blanke og alltid 21

så ut som om han akkurat var blitt avbildet på forsiden av et moteblad. Jeg hadde sett mer enn én kvinnelig lærer snu seg etter ham, før de rykket blikket over på noe annet enn den perfekte, forbudte kroppen hans.

Det første året hadde vi innføring i engelsk sammen.

Han ga meg all oppmerksomhet fra første skoledag, smilte strålende før han satte seg, ba meg med i kollokviegruppa si, spurte om jeg hadde planer for helgen – før han til slutt sørget for å bli en del av planen selv. Jeg hadde aldri før blitt beilet til på en så selvsikker måte.

Siden han var leder i elevrådet visste alle hvem han var, og også fordi han jobbet virkelig hardt med å bli kjent med alle. Han var baseballagets stolthet. Han var blant de øverste ti prosent når det gjaldt karakterer. På debattlaget var han kjent for knusende argumenter og en rekord som ingen hadde slått.

Som kjæreste var han tålmodig og oppmerksom, han presset meg aldri for langt eller for fort. Han glemte aldri en fødselsdag eller et jubileum. Han lot meg aldri være i tvil om at han mente alvor med forholdet. Da vi ble offisielt sammen, ga han meg nytt navn – og alle fulgte opp, til og med jeg. «Du er min Jackie,» sa han, så da var jeg brått oppkalt etter kona til John F. Kennedy, hans navnebror og personlige forbilde.

De var ikke i slekt, det var bare det at foreldrene hans var sykt politisk engasjert. Ikke var de enige heller, de kranglet alltid. Han hadde en søster som het Reagan, og en bror som het Carter.

Det var tre år siden noen hadde kalt meg Jacqueline, og hver dag nå var en kamp for å finne tilbake til dette mitt egentlige jeg, hun jeg hadde lagt av meg for å være 22

sammen med ham. Det var ikke det eneste jeg hadde ofret, eller det viktigste. Det var bare det eneste jeg kunne ta tilbake. * I femti sammenhengende minutter hadde jeg prøvd ikke å stirre på Kennedy, og i to uker hadde jeg skulket forelesninger, så hjernen min var treig og lite samarbeidsvillig. Da forelesningen var over, var det ikke stort jeg hadde fått med meg.

Jeg fulgte etter dr. Heller til kontoret hans, mens jeg øvde på forskjellige forklaringer på hvorfor han burde gi meg en sjanse til å ta igjen de andre. Helt til da hadde jeg ikke tenkt på at jeg kunne komme til å stryke. Nå hadde jeg forandret den muligheten til en sannsynlighet, og jeg var livredd, for jeg hadde aldri strøket i noe fag før. Hva skulle jeg si til foreldrene mine, og til rådgiveren? Den strykkarakteren ville bli stående på karakterutskriften min resten av livet.

«Ja vel, frøken Wallace.» Dr. Heller tok ut en lærebok og en rotete stabel notater fra den slitte stresskofferten sin og puslet rundt på kontoret som om jeg ikke sto der.

«Saksfremstilling?»

Jeg kremtet. «Saks…?»

Sånt var han lei av, sa blikket over brillekanten. «Du har ikke møtt til timen i to hele uker – heller ikke til semesterprøven, og heller ikke i dag. Jeg går ut fra at du står her på kontoret mitt for å komme med en eller annen form for begrunnelse for hvorfor du ikke skulle stryke i sosialøkonomi. Jeg venter i åndeløs spenning på den forklaringen.» Han sukket og satte læreboka inn i hylla.

«Jeg er nokså sikker på at jeg har hørt det meste, men fra tid til annen blir selv jeg overrasket. Så la meg få høre.

23

Jeg har ikke hele dagen på meg, og det har vel ikke du heller, antar jeg.»

Jeg svelget. «Jeg kom i dag. Jeg satt bare på en annen plass.»

Han nikket. «Jeg skal la tvilen komme deg til gode, siden du var på pletten her da forelesningen var over. Da har du én dag mindre fravær å beklage – det er omtrent et kvart karakterpoeng. Da mangler du bare seks hele dager og stryk på en viktig prøve.»

Herregud. Noen hadde sparket hull i demningen, og ut veltet et kaos av gamle utflukter og nye innsikter.

«Kjæresten min slo opp med meg, og han tar samme faget, og jeg orker ikke se på ham, og i hvert fall ikke sitte ved siden av ham … Herregud, jeg gikk glipp av semesterprøven. Jeg kommer til å stryke. Jeg har aldri strøket før i hele mitt liv.» Som om ikke den ordflommen var pinlig nok, fikk jeg tårer i øynene, deretter rant tårene nedover kinnet. Jeg bet meg i leppen så ikke jeg skulle hikste høyt der jeg stirret ned i skrivebordsplata. Jeg orket ikke å se den vemmelsen han sikkert hadde i ansiktet.

Jeg hørte ham sukke. Så dukket et papirlommetørkle opp i synsfeltet. «I dag er lykkedagen din, frøken Wallace.»

Jeg tok lommetørkleet og tørket kinnene, og så avventende på ham.

«Jeg har tilfeldigvis en datter som bare er noen få år yngre enn deg. For ikke så lenge siden var hun gjennom et vondt lite brudd. Det sylhvasse skolelyset mitt brøt fullstendig sammen, hun bare gråt, sov, og gråt litt til – i omtrent to uker. Så kom hun til seg selv igjen og bestemte seg for at den gutten ikke skulle få ødelegge alle skoleresultater. For min datters skyld skal jeg gi deg en 24

sjanse. Én. Kaster du bort den, så får du den karakteren du har oppnådd på slutten av semesteret. Er det forstått?»

Jeg nikket, tårevåt igjen.

«Fint.» Professoren vred på seg, og ga meg et lommetørkle til. «Men kjære all verden – som jeg sa til datteren min, så er det ingen gutt i verden som er verd så mye hjertesorg. Jeg vet det, jeg var en sånn en selv.» Han skrev noe på en papirlapp og ga meg den. «Her er eposten til en av hjelpelærerne mine, Landon Maxfield. Hvis du ikke har stiftet bekjentskap med støtteforelesningene hans, foreslår jeg at du gjør det umiddelbart. Du trenger sikkert et par ekstratimer i tillegg. For to år siden var han en av de beste studentene mine, og han har vært hjelpelærer for meg siden. Jeg skal gi ham instrukser om hjemmeoppgaven du får istedenfor semesterprøven.»

Jeg snufset fram en slags takk, og jeg trodde han skulle sprekke av ubehag. «Bare hyggelig, det, frøken. Ja da.»

Han dro fram plasskartet. «Få se hvor du kommer til å sitte fra nå av, så du kan sanke flere kvartpoeng for oppmøte.» Jeg pekte på den nye plassen min, og han noterte navnet mitt der.

Jeg hadde fått sjansen min. Nå trengte jeg bare kontakte denne Landon-fyren og levere en oppgave. Det kunne vel ikke være så vanskelig. * Før ettermiddagsforelesningen var køen på Starbucks på studentsenteret latterlig lang, men det regnet, og jeg gadd ikke bli klissvåt bare for å kjøpe den daglige dosen på den lille kaffebaren rett utenfor campus. Og ikke at det hadde noe å si, men det var nok også der det var størst sannsynlighet for å treffe på Kennedy; vi pleide å gå dit 25

nesten hver dag etter lunsj. Han pleide av prinsipp å unngå «monsterkonserner» som Starbucks, selv om kaffen var bedre.

«Jeg kommer meg aldri tidsnok til forelesningen hvis jeg skal stå i denne køen.» Erin knurret misfornøyd der hun strakte seg for å telle hvor mange som var foran oss.

«Ni stykker. Ni! Og fem som venter på kaffen sin. Hvem faen er alle disse folka?» Fyren foran oss glodde olmt over skulderen. Hun glodde rett tilbake, og jeg måtte knipe igjen munnen for ikke å le.

«Kaffomaner som oss?» foreslo jeg.

«Huff,» huffet hun, så grep hun meg i armen. «Du, det hadde jeg nesten glemt – har du hørt hva som skjedde med Buck på lørdag?»

Magen min knøt seg. Kvelden jeg bare ville glemme lot meg ikke være i fred. Jeg ristet på hodet.

«Noen prøvde å rane ham på parkeringsplassen bak huset. Noen fyrer ville ta lommeboka hans. Sikkert noen uteliggere – sånn går det når universitetet ligger midt i en storby. De fikk ikke med seg noe, men fy faen så mørbanka Buck er i trynet.» Hun lente seg fram. «Han er faktisk litt kjekkere nå. Grrr …! – hvis du skjønner hva jeg mener.»

Jeg ble kvalm der jeg sto og lot som om jeg var interessert, istedenfor å avsløre løgnene til Buck rett opp i det forslåtte ansiktet på ham.

«Helsike. Jeg blir nødt til å helle innpå en Rockstar på veien, så jeg ikke faller i koma i statsvitenskapen. Jeg kan ikke komme for sent – vi har prøve. Vi ses etter arbeid.»

Hun ga meg en rask klem og stakk av gårde.

Jeg subbet fremover sammen med køen, og for tusende gang spilte jeg av lørdagen i hodet. Jeg følte meg fortsatt like rystet. Jeg visste selvsagt at gutter er sterkere enn jen26

ter. Kennedy hadde båret meg flere ganger enn jeg kunne telle; en gang lempet han meg over skulderen og løp opp trappen mens jeg klamret meg opp ned til ryggen hans og lo. Han åpnet lett alle skrulokk, flyttet møbler som jeg knapt klarte å rikke. Det var lett å se den overlegne styrken hans når han lå over meg, med harde bicepsknuter under hånden min.

For to uker siden rev han ut hjertet mitt, og jeg hadde aldri vært så såret, så tom.

Men han hadde aldri brukt sin fysiske overmakt mot meg.

Nei, det hadde bare Buck. Buck, en kjekkas som ikke hadde noen problemer med å få seg studiner. En fyr som aldri hadde vist tegn til at han kunne eller ville gjøre meg noe, eller at han la merke til meg i det hele tatt, annet enn som dama til Kennedy. Jeg kunne skyldt på alkoholen … men nei. Alkohol demper. Den utløser ikke kriminell vold der det ikke er noen fra før.

«Neste.»

Jeg ristet av meg åndsfraværet og så over disken, klar til å gi dem den vanlige bestillingen min, og der sto typen fra lørdag. Fyren jeg hadde unngått å sette meg ved siden av på sosøk-forelesningen i morges. Munnen sto på vidt gap, men ikke noe kom ut. Og akkurat som i dag tidlig, veltet lørdagen inn over meg igjen. Jeg ble sprut rød da jeg husket hvordan jeg hadde ligget der, hva han må ha sett før han grep inn, hvor teit han måtte synes jeg var.

Men så hadde han sagt at det ikke var min feil.

Og så hadde han ropt navnet mitt. Navnet jeg hadde sluttet å bruke seksten dager tidligere.

Jeg ble ikke bønnhørt det tause sekundet jeg ba om at han ikke skulle huske meg. Jeg stirret rett tilbake på ham 27

og kunne se at han husket alt sammen, helt klart. Hvert eneste skammelige sekund. Fjeset mitt kokte.

«Vil du bestille?» Han spurte meg ut av forfjamselsen.

Stemmen hans var rolig, men jeg merket hvor irritert resten av køen begynte å bli.

«En stor americano … takk.» Jeg mumlet så fælt at jeg var sikker på at han kom til å spørre meg en gang til.

Men han noterte det ned på pappkruset, og det var da jeg fikk øye på at han hadde viklet et par lag tynt gasbind rundt knokene. Han sendte kruset til baristaen og slo inn kaffen min. Jeg rakte ham bankkortet.

«Går det bra i dag?» spurte han, så tilsynelatende naturlig, så megetsigende for oss. Han dro kortet, og ga det tilbake sammen med kassalappen.

«Ja da.» Knokene var litt oppskrubbet, men det var ingen sår. Da jeg tok imot kortet og kassalappen, streifet fingrene hans mine. Jeg rykket til meg hånden.

«Takk.»

Han sperret opp øynene, men sa ikke noe mer.

«Jeg skal ha en stor macchiato med karamell. Lettmelk, uten skum.» Den utålmodige jenta bak meg bestilte over skulderen på meg, hun var ikke borti meg, men trådte meg altfor nær til at det var trivelig.

Jeg så kjevemusklene hans stramme seg da han så bort på henne. Han merket pappkruset, og forlangte penger i en knapp tone. Blikket hans streifet meg en gang til da jeg trakk meg til siden. Jeg vet ikke om han så på meg etter det. Jeg ventet på kaffen i den andre enden av disken, og skyndte meg videre uten å hive oppi den vanlige melkeskvetten og tre pakker sukker.

Sosøk var et innføringskurs, og derfor var det en stor klasse – kanskje to hundre studenter. Det kunne da ikke 28

være så vanskelig å unngå øyekontakt med to gutter blant så mange folk de siste seks ukene av høstsemesteret, kunne det vel?