Issuu

6</9,$ %52:1(

6\QVNH EDUQ 2P EDUQ PHG RYHUQDWXUOLJH HYQHU

2YHUVDWW DY %HQHGLFWD :LQGW 9DO

Sylvia Browne Originalens tittel: Psychic Children © 2007 by Sylvia Browne All rights reserved including the right of reproduction in whole or in part in any form. This edition published by arrangement with Dutton, a member of Penguin Group (USA) Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-30877-3 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Kristin Stephansen-Smith Sats: Type-it AS, 2010 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i Sabon 11,8/13,6 og trykt på Ensolux Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FRA SYLVIA: Til mine tre fantastiske barnebarn, Angelia, Willy og Jeffrey FRA LINDSAY: Til mamma, en forsinket gratulasjon på 92-årsdagen

Innhold

Forfatterens takk ………………………………………

Innledning …………………………………………………

Barn med overnaturlige evner: Guds evige mirakel ………………………………………

Familien min: den oversanselige arven ………………………………

Barn med overnaturlige evner: vårt vindu mot den åndelige verden ………………

Barns tidligere liv ……………………………………… 109 Hjemmehørende på to steder: barn med overnaturlige evner og den andre siden 135 Mens barna sover ………………………………………… 169 Kinetiske barn …………………………………………… 199 Spesielle talenter hos barn med overnaturlige evner ………………………………………………………… 215 Når et barn reiser hjem………………………………… 245 Barn med overnaturlige evner: Instruksjonsbok ………………………………………… 257

Forfatterens takk

tillegg til Brian Tart, direktør for Dutton, og agenten vår, Bonnie Solow, vil Lindsay og jeg gjerne få uttrykke vår dyptfølte takknemlighet overfor hver og én av dere – flere enn to tusen i alt – som var sjenerøse nok til å ta dere tid til å sende oss historier om deres egne erfaringer med barn med overnaturlige evner. Vi leste hver eneste historie, og selv om jeg ikke kunne svare personlig til dere alle sammen, er det mitt håp at denne boken vil bringe dere svar, trøst, nyttig informasjon, innsikt og smil. Takk igjen. Gud velsigne dere alle. Sylvia

Innledning

ette er en bok jeg har arbeidet med og gledet meg til i lang tid. I mer enn et halvt århundre har arbeidet mitt som klarsynt, forsker, autorisert hypnotisør, regresjonsterapeut, foredragsholder og åndelig lærer ført meg rundt i hele verden. Men gjennom de ti siste årene har jeg opplevd en betydelig økning i antall foreldre som oppsøker meg for å be om hjelp og råd i forbindelse med barna sine. De spør ofte om det er mulig at de kan ha fått et barn med overnaturlige evner. Foreldrenes reaksjoner varierer fra redsel til forvirring til fascinasjon, og en sjelden gang er de henrykte. Barna deres forteller historier om imaginære venner som fremstår som så altfor virkelige. De snakker om besøk av ånder som de senere gjenkjenner som avdøde familiemedlemmer, og om engler som redder dem eller som bare stikker innom for å si hei. De har detaljerte erindringer om andre mammaer og pappaer og liv som er levd i andre tider og på andre steder. De drømmer om begivenheter i fortiden, nåtiden eller fremtiden, og det viser seg at drømmene blir til virkelighet. De har kjennskap til steder der de har levd før de kom hit, og de har et spekter av evner som langt overskrider grensene for våre fem fysiske sanser. Foreldrene forstår ikke hva som skjer, hvorfor det skjer, eller hva de skal gjøre med det. Denne boken er til dem, og til alle dere som befinner dere i den samme forvirrede og forvirrende situasjonen. Du vil gjerne vite om barnet ditt har oversanselige evner. 11

Svaret er: «Ja, det har det.» Alle barn har oversanselige evner. På de følgende sidene vil du få vite at det alltid har vært slik, at det alltid kommer til å bli slik, og at det er fullstendig normalt. Du vil få høre om de mange forskjellige måtene barnas overnaturlige evner kan manifestere seg på, om de beste og de verste måtene å reagere på disse evnene på, og om hvordan du best mulig kan formidle kunnskap til et barn med overnaturlige evner og selv lære av barnet. Og først og fremst vil du få vite at kjernen i disse fantastiske gavene er nøyaktig den samme som kjernen i selve livet: Guds hellige, perfekte, altomfattende og kjærlige nærvær. Gjennom disse siste ti årene har jeg gang på gang grublet over hvorfor stadig flere foreldre har tatt kontakt med meg for å gi meg innblikk i sine sorger og gleder i forbindelse med barn med overnaturlige evner. Det er ikke noe nytt i at barn blir født med slike gaver, så hvorfor da denne økningen i antall foreldre som ønsker å snakke om dem? Begynner folk omsider å venne seg til å snakke åpent om oversanselige fenomener som opptrer hjemme hos dem selv? Kommer det flere høyt utviklede sjeler til jorden i disse tider, som en del av den åndelige oppvåkningen som denne verden for tiden er inne i, med det resultat at barna våre er mer oversanselige enn noen gang før? Eller er slutten på livet på jorden nå kommet innenfor synsvidde? I så fall innebærer det at sløret mellom denne dimensjonen og den dimensjonen som vi kaller den andre siden, sakte, men sikkert vil gå i oppløsning, omtrent som en lett dis, slik at vi alle vil befinne oss i den lykksaligheten som er vårt evige, gudgitte hjem. Gjennom disse ti årene har jeg samlet tankene mine, notater, forskning og historier til Synske barn. Innsamlingen har foregått ved hjelp av utallige klienter, under reiser over hele verden og gjennom mange andre bøker. Jeg håper at denne boken vil gi svar, håp, tro og fred til deg og de klarsynte barna du deler den med. Sylvia C. Browne

Det vakreste vi kan oppleve, er det gåtefulle. Det er kilden til all sann kunst og all vitenskap. Den som står fremmed for denne følelsen, den som ikke lenger kan stoppe opp for å undre seg og la seg fascinere og overvelde, er så godt som død: Hans øyne er lukket. – Albert Einstein

6\QVNH EDUQ 2P EDUQ PHG RYHUQDWXUOLJH HYQHU

KA P I T T E L EN

Barn med overnaturlige evner: Guds evige mirakel

a mitt barnebarn Angelia var seks år gammel, fortalte hun meg om en helt spesiell drøm. Hun var på den andre siden og gikk fredelig gjennom orienteringssenteret, et betagende, avlangt tempel der de hjemvendte åndene snakker med ånder som forbereder seg til å reise tilbake til jorden for enda et nytt liv. Hun sto ved døren inn til et rom med en enorm vegg av matt glass. Hun var nysgjerrig og ville gå inn der, og hun fikk et kort glimt av en mengde glade, lekende spedbarn. Voksne gikk rundt mellom dem og tok seg av dem. Min åndeguide, Francine, hindret henne i å gå inn i rommet. «Du kan ikke gå inn der, Angelia,» sa Francine. «Barna gjør seg klar til å dra.» Jeg spurte Angelia om hun hadde gjort seg noen tanker om hva denne drømmen kunne bety. Hun sukket litt utålmodig. Av og til er hennes Bagdah, som hun har kalt meg helt siden hun lærte å snakke, så utrolig treg i oppfattelsen. «Vi kan ikke komme til jorden og være babyer før vi blir små, Bagdah.» Senere fortalte Francine meg at det ikke hadde vært noen drøm, at Angelia i virkeligheten hadde foretatt en av sine hyppige astralreiser til den andre siden mens hun sov, og at Francine som vanlig hadde holdt godt øye med henne mens hun var der. 17

«Mener du at det er sant?» spurte jeg. «Blir åndene våre virkelig mindre før vi går inn i livmoren? Hvorfor har du ikke fortalt meg det før?» Hun ga meg et svar jeg hadde hørt utallige ganger før. «Hvis du ikke stiller spørsmål, kan jeg heller ikke gi deg svarene.» I tilfelle du nå tror at dette bare er rent oppspinn fra en gal kvinne og det imaginære barnebarnet hennes, vil jeg gjerne få lov til å sitere innholdet i en e-post jeg fikk fra Caroline som svar på min anmodning om historier om barn med overnaturlige evner: «Da det eldste barnet mitt var tre år gammelt og i stand til å forme setninger, pekte han på et bilde av moren min, altså mormoren hans, som døde før han ble født. Han begynte å fortelle meg hvor morsom hun var, og hvor ’stor’ latteren hennes var. Jeg ble sjokkert, for han hadde selvfølgelig aldri truffet henne (latteren hennes var veldig ’stor’, forresten!), og jeg kunne ikke huske at vi noen gang hadde forklart ham hvem damen på bildet var. Derfor spurte jeg hvordan han kjente henne.» «Han sa: ’Fordi hun tok seg av meg og de andre babyene før vi ble født.’ Så fortalte han at hun hadde pleid å leke med barna, om lag ti stykker, og at hun ga dem massevis av kjærlighet og kjærtegn. Og så gjentok han: ’Da vi ikke var født ennå, vet du.’» Så der har du det, det virkelige svaret på spørsmålet: «Hvor kommer barna fra?» De kommer fra den andre siden, fra et kjempestort rom med matt glassvegg der de leker og får omsorg og kjærlighet mens de krymper i størrelse så de kan fødes inn i de nye inkarnasjonene sine. Du har også fått det virkelige svaret på spørsmålet: «Hvorfor har alle barn overnaturlige evner?» Etter min egen klarsynte barndom i Kansas City, Missouri, har min største interesse vært å undersøke, studere og, ved hjelp av mine klarsynte evner, utforske det faktum – og det er et faktum – at Gud lovet hver og en av oss evig liv da han skapte oss, og det løftet har han holdt. Sjelen vår har alltid eksistert og vil alltid komme til å eksistere, på samme måte som det uendelige 18

universet vi bor i. Fødsel og død er ikke en begynnelse og en slutt, de er rett og slett tildragelser, planlagt av oss selv og Skaperen i en perfekt, endeløs rekke. Vi kommer hit fra våre virkelige liv på den andre siden, gjennomlever denne tøffe rekruttskolen som kalles livet her på jorden, for å gi sjelen muligheter for ytterligere vekst, og drar så hjem igjen med større visdom og dybde enn vi hadde før. «Bevis det,» sier skeptikerne. «Legg vekk alle fordommene dine og snakk med et barn,» sier jeg. «Flere beviser trenger du ikke.» Tatt ut av evighetens kontekst kan den virkeligheten barn med paranormale evner lever i, fremstå som et nifst, vilkårlig, uforklarlig lune fra naturens side. Det kan til og med virke som djevelens påfunn, en påstand som er blitt slynget mot meg så ofte at jeg føler meg fristet til å be mine motstandere om å finne på noe mer originalt. Utenfor kontekst er babyer blanke ark når de blir født, bortsett fra den nedarvede, genetiske innflytelsen, og de formes av en eller annen kombinasjon av arv og miljø. Debatten raser om den nøyaktige effekten av denne kombinasjonen, og ikke minst om hvorfor så mange barn tilsynelatende speiler hverken arv eller miljø. Men i evighetens kontekst, og i forbindelse med den forbløffende reisen som fører frem til et nyfødt barns ankomst, er det ingen debatt, og det er heller ingen ubesvarte spørsmål. Som med alt annet i Guds perfekte skaperverk er det snakk om enkel, hellig logikk. Forestill deg dette: Du er tredve år gammel, og du fører et travelt, interessant, godt og lykkelig liv. Karrieren din rommer alle de bestanddelene du interesserer deg mest for, og den sosiale delen av tilværelsen din byr på uuttømmelige muligheter. Du er omgitt av gode venner, åndsfrender og til og med en sjelefrende. Du bor i drømmehuset ditt, og omgivelsene er så vakre at de tar pusten fra deg. Hvert eneste minutt på dagen er du oppmerksom på hvor godt du har det. Som det så ofte er tilfelle når vi er på vårt beste og fulle av 19

selvtillit, brenner du av lengsel etter å utforske nye områder og utvide dine kunnskaper – for selv om du er glad og tilfreds, er du altfor vital til å slå deg til ro, og du vil i hvert fall ikke slutte å utvikle deg. Du har noen helt bestemte områder du gjerne vil konsentrere deg om og lære mer om, og du vet at det vil være til fordel for både deg selv og alle rundt deg dersom du mestrer dem. Det er bare én hake ved dette: Disse kursene er bare tilgjengelige ved en skole som er beryktet for å være vanskelig, i et fremmed land der alt vil være ukjent for deg. Du vil bli nødt til å forlate dette praktfulle livet og disse fantastiske vennene en stund, for å reise til et sted der det ikke finnes noen garanti for at du kan omgi deg med den skjønnheten, vennligheten og kjærligheten du er vant til. De innfødte snakker et språk som du må lære fra grunnen av, og du kommer antagelig til å føle deg usikker og ensom og full av hjemlengsel, i hvert fall til du er blitt vant til forholdene der, i den grad det er mulig. Prosjektet kan virke overveldende, men samtidig vet du at det er en mulighet som du hverken kan eller vil gå glipp av. Du kjøper en tur-retur-billett som garanterer at du vil komme hjem igjen, og du planlegger omhyggelig hver eneste større og mindre detalj for den tiden du skal være borte, så du kan være sikker på at du vil nå alle de målene du har satt for deg selv. Og til slutt tar du avskjed med alle dine nære og kjære, som lover å holde kontakten med deg, og drar av sted, besluttsom, oppspilt og så forberedt som du kan bli, selv om du er full av hjemlengsel allerede fra det øyeblikket du legger ut på denne viktige reisen. Ved ankomsten til bestemmelsesstedet er minnene hjemmefra klokkeklare og trøsterike. Du drar tilbake på besøk så ofte du kan, og du blir henrykt når det kommer noen hjemmefra for å besøke deg. Men før eller senere blir du fortrolig med de nye omgivelsene dine. Du blir kjent med de nye menneskene rundt deg, og du blir oppslukt av utfordringene ved denne vanskelige skolen. Minnene hjemmefra falmer etter hvert som du begynner å nå de målene du omhyggelig har utarbeidet for deg selv. Men i stille 20

stunder er du oppmerksom på en dyp, vedvarende tristhet som ikke forsvinner uansett hvor godt du klarer deg, og du innser den enkle sannhet at du fremdeles er og alltid vil være full av hjemlengsel. Dette er en forenklet, men presis beskrivelse av den reisen en nyfødt baby foretar. Det var både din og min reise før vi kom hit, og det blir din reise igjen hvis du på nytt bestemmer deg for å ta turen hit til denne krevende skolen som kalles livet på jorden. For mitt eget vedkommende befinner jeg meg nå i min toogfemtiende inkarnasjon, og når jeg reiser hjem denne gangen, akter jeg å holde meg der. Min bok Livet på den andre siden gir en detaljert beskrivelse av det virkelige livet, i de strålende, perfekte omgivelsene hjemme. Og for å forstå den rene logikken i de overnaturlige evnene som alle barn har, må du først forstå den lykksalige, hellige verden som de midlertidig har forlatt for å videreføre sjelens vekst og utvikling. Den andre siden er her midt iblant oss, som et absolutt speilbilde av jordens topografi i sin opprinnelige perfeksjon, bare tre fot over vårt eget bakkenivå. Men den vibrerer på en så mye høyere frekvens enn oss at vi ikke oppfatter dens tilstedeværelse, og det er virkelig en helt annen dimensjon der jordiske begreper og fenomener som tid, tyngdekraft, rom og fysikkens lover simpelthen ikke eksisterer. Når vi forlater denne mangelfulle, tåpelige innretningen som kalles kropp, vender vi tilbake til vår naturlige, åndelige form i den fantastiske dimensjonen som befinner seg like i nærheten av oss. Der fortsetter vi vårt travle, stimulerende, produktive liv i Guds konstante og umiddelbare nærvær. Grunnen til at jeg innledet det hypotetiske eksempelet mitt med en referanse til en tredveåring, er meget enkel. På den andre siden er vi alle tredve år, uansett hvor gamle vi er når vi forlater den fysiske kroppen vår. Ja, jeg skjønner at du er forundret nå. «Hvorfor akkurat tredve år?» spør du. Det gjorde jeg også. Alle gjør det. Første gang åndeguiden min, Francine, ga 21

meg denne opplysningen, spurte jeg: «Hvorfor er vi tredve år, alle sammen?» Svaret hennes lød: «Fordi vi er det.» Jeg kom ikke på noen flere gode spørsmål etter det svaret, så jeg har ikke spurt flere ganger. Vi er tredve år på den andre siden fordi vi er det. Det er åpenbart ikke mer komplisert enn som så. Alle vi tredve år gamle åndene der hjemme har de karrierene vi ønsker oss, karrierer som vi trives så godt med at de ikke et øyeblikk oppleves som arbeid. Vi har et strålende, ubegrenset, sosialt liv og alle de rekreasjonsmuligheter som finnes her på jorden, forutsatt at de ikke innebærer skade eller aggresjon. Vi har de hjemmene vi drømmer om, og vi skaper dem ved hjelp av enkel projisering. Vår lidenskap for å lære, forske og studere tilfredsstilles gjennom tilgang til hvert eneste ord som noen gang er skrevet, hvert eneste kunstverk som noen gang er skapt, hvert eneste musikkstykke som noen gang er komponert, og hvert eneste arkitektoniske mesterstykke som noen gang er bygget på jorden. Selv skatter som er blitt ødelagt her, eller vandalisert, eller brutt ned av tidens tann, kriger og elementene, er feilfritt bevart på den andre siden og står til vår disposisjon. Det store biblioteket i Alexandria har overlevd flammene som fortærte det i Egypt for mange hundre år siden. Venus fra Milo er helt intakt. Dødehavsrullene ser ut som om de ble skrevet i går. Og jeg lover deg at når vi kommer hjem, ser vi tvillingtårnene i World Trade Center glitre triumferende i de glødende pastellfargene i naturens eget lys, som enda et bevis på at det ondsinnede hatet som ødela dem, blekner i sammenligning med Guds kjærlighet, som er fullstendig uforgjengelig. Vi har til og med ubegrenset tilgang til det hellige Akashaarkivet, hele det skrevne omfang av Guds kunnskap, lover og erindringer, oppbevart i et gresk-romersk mesterstykke av hvit marmor ved navn Arkivhallen eller Arkivtempelet. Dette er én av de storslåtte bygningene som tar imot oss når vi vender tilbake til den andre siden. Men det er enkelte former for lærdom som man ikke kan tilegne seg gjennom bøker, eller i en atmosfære av konstant og allestedsnærværende kjærlighet. Som Francine så ofte har spurt 22

meg når jeg har påkalt henne i dyp, emosjonell smerte: «Hva har du lært i gode tider?» Dessverre er det slik at vi oppnår deler av den viktigste veksten vår først når vi konfronterer og beseirer menneskeskapte feil som negativitet, sinne, hat, grådighet, vold og troløshet. Og de evige sjelene våre ble skapt med vårt eget medfødte potensial, kombinert med en skjebne som innebærer at vi oppfyller dette potensialet. Å oppnå vår enestående storhet er en fødselsrett skjenket oss av Skaperen, og dette er et mål som driver sjelen vår til å vokse og lære og utmerke seg like kraftfullt som Guds egen kjærlighet. Derfor er det at vi fra tid til annen velger å foreta korte reiser hjemmefra for å oppfylle vårt løfte til Gud i skapelsens øyeblikk, som går ut på at vi vil insistere på å være intet mindre enn den mest mulig perfekte manifestasjon av de gavene han har skjenket oss. Vi inkarnerer med konkrete mål for øye, og for å sikre at vi lykkes i nå disse målene, skriver vi en utrolig detaljert, omhyggelig utarbeidet plan som omfatter alle aspekter ved vår reise til jorden. Ja, det er bokstavelig ment, vi skriver en plan på pergamentruller, på arameisk, som er vårt morsmål på den andre siden. I denne planen velger vi våre foreldre og søsken. Vi velger vårt eget utseende i detalj. Vi velger sted, dato og til og med tidspunktet for vår fødsel – det vil si at vi trekker opp vårt eget astrologiske kart før vi kommer. Vi velger våre venner, kjærester, ektefeller, barn, medarbeidere, fiender, flyktige bekjentskaper og gjensyn med bekjentskaper fra tidligere liv. Vi velger våre yrkeskarrierer og våre feiltrinn, våre ulike handlinger livet igjennom, helsesituasjon og sykdommer, våre beste og verste karaktertrekk, talenter, svake punkter og manglende kompetanse, og våre spesielle mentale og fysiske utfordringer. Det finnes ikke den lille, trivielle detalj som blir oversett i den planen vi utarbeider for å sikre oss suksess under det kortvarige besøket på jorden. Og jo vanskeligere planen er, desto mer erfaren og innsiktsfull er den sjelen som skrev den. Du må aldri se på en annen person med fysiske eller mentale utfordringer, voksen eller barn, og tro at Gud straffer dem, eller at det er et tegn på at de er blitt innhentet av dårlig karma fra et tidligere 23

liv. Husk at de har hatt det nødvendige mot og den nødvendige åndelige innsikt til å velge disse utfordringene for seg selv, i en eller annen høyere hensikt i livet, og se i stedet på dem med den dypeste respekt. Vi velger vår åndeguide blant de sjelene som omgir oss på den andre siden før vi reiser til jorden, og han eller hun skal være vår konstante følgesvenn, hjelper og veileder mens vi er her. Vi utpeker de spesielle englene som skal våke over oss med særskilt oppmerksomhet, selv om hele den mektige legionen av engler fra alle de åtte nivåene som disse hellige, enestående vesenene er inndelt i, er rundt oss alle og beskytter oss gjennom hele vår levetid. Vi velger til og med et totemdyr som tilhører det enorme dyreriket på den andre siden. Vi ber dette totemdyret om å våke over oss og trøste oss på den vanskelige reisen. Det er ingen tvil om at dyrene står høyt i aktelse der hjemme, og vi ville ikke drømme om å reise derfra uten en av disse rene, ufravikelig lojale åndeskapningene ved vår side. Og til slutt, etter en audiens hos vår messias og et kort, guddommelig glimt av Azna, det materialiserte nærvær av Gud moder, legger vi oss på et mykt, behagelig bord i et rom i Tårnene, der vi lulles inn i en skumringssøvn. I løpet av denne siden «blir vi små, Bagdah», som Angelia uttrykker det. For å oppsummere det på enklest mulige måte: Hvert eneste barn som fødes på jorden, har overnaturlige evner fordi de kommer rett fra åndeverdenen på den andre siden. De har sine sanser innstilt mot åndeverdenen fordi de nettopp har vært en del av den. Det er like naturlig som det faktum at vi er mest kjent med, og lettest gjenkjenner, menneskene og språket i hjembyen vår, i ganske lang tid etter at vi har flyttet fra den. Men på samme måte som vi gradvis venner oss til de nye omgivelsene etter at vi har forlatt de trygge omgivelsene i barndomshjemmet, vil barna etter hvert fullføre overgangen fra åndeverdenen og tilpasse seg de tyngdekraftregulerte begrens24

ningene som følger med livet i en menneskekropp på jorden. Noen vil opprettholde en bevisst forbindelse med åndeverdenen hele livet igjennom, og vokser opp til å bli voksne med overnaturlige evner. Andre vil gradvis miste denne forbindelsen før de når puberteten, og glemme at den noensinne har eksistert. Det finnes ingen gjennomsnittsalder der et barn enten når et oversanselig høydepunkt, begynner å miste forbindelsen med åndeverdenen eller bestemmer seg for å ta den med videre inn i voksen alder. Hvert eneste barn er unikt, hvert eneste barns utvikling er unik, og hvert eneste barns livsplan er unik. Det eneste fellestrekket du kan regne med, er at alle barn er utstyrt med oversanselige evner fordi de fremdeles har sterkere tilhørighet til den åndeverdenen de nettopp har lagt bak seg, enn den de har til denne verden på jorden. Alle de voksne du kjenner, alle de voksne du ser rundt deg, har en gang vært barn med overnaturlige evner. Du har selv vært et barn med oversanselige evner en gang, enten du husker det eller ikke, og enten du røpet det for omverdenen eller ikke. Gjennom hele denne boken vil du finne brev fra foreldre, slektninger og venner av barn med oversanselige evner, og du vil kanskje legge merke til at mange av de barn som omtales, er tre år gamle. Men du må ikke utlede av det at barn flest er på sitt mest oversanselige når de er tre år. Den eneste grunnen til at treårsalderen dukker opp så ofte som den gjør, er ganske enkelt den at de fleste treåringer er bedre i stand til å gi sammenhengende, muntlig uttrykk for tankene sine enn de var da de var yngre. Hvis og når et barns evner når sitt høydepunkt, svekkes eller vedvarer inn i voksen alder, avgjøres det ikke av noen gjennomsnittsalder. Det avgjøres av den helt unike livsplanen barnet skrev før det kom hit. Nå vet du altså hva som har foregått i det evige livet til det formodede blanke arket som kalles et nyfødt barn, både i timene og i æonene før du fikk ditt første glimt av det. Og du vet også hvorfor jeg har så vondt for å holde masken i alle disse opphetede debattene om hva som er viktigst, miljø eller arv. Hvert 25

eneste barn velger hver eneste lille minutiøse detalj rundt hver eneste omstendighet ved livet sitt med tanke på at den skal passe inn i en omhyggelig planlagt timeplan for den tiden det skal tilbringe her. Du gjorde akkurat det samme før du ble født. Det er ikke noe tilfeldig ved dette, eller ved noe som helst annet i Guds skaperverk – ingen mystisk, flytende prosentvis blanding av arv og miljø som ufravikelig er en penere måte å si: «Vi har ingen anelse» på. Det finnes ingen plutselige innfall eller heldige sammentreff. Et barn født utenfor ekteskap vokser opp til å bli Leonardo da Vinci, en av de dyktigste kunstnere, oppfinnere, lærere og vitenskapsmenn verden noen gang har sett. Et annet barn født utenfor ekteskap vokser opp til å bli Ted Bundy, en av historiens verste seriemordere. En voldelig far oppdrar den geniale komponisten Ludwig van Beethoven. En annen voldelig far oppdrar John Wayne Gacy, som drepte treogtredve unge menn og gutter før han ble henrettet. Hvorfor er det slik? Fordi da Vinci, Bundy, Beethoven, Gacy og alle vi andre omhyggelig har foreskrevet den genetiske arven, omgivelsene og utallige andre faktorer som må til for at vi skal kunne realisere den unike skjebnen vi har planlagt. Det er ikke omvendt. Hvis du kjenner noe til arbeidet mitt i det hele tatt, vet du at jeg ikke legger fingrene imellom overfor noen av dere. Jeg er sikker på at det er derfor så mange av dere nekter å legge fingrene imellom overfor meg også. Og dette er én av mange årsaker til at en e-post fra en kvinne ved navn Janie betydde allverden for meg, og til at jeg er så innstilt på å dele utdrag av den med dere nettopp på dette stedet i kapittelet. Jeg tilegner den til alle dere som nettopp har lest den ovenstående skildringen av det livet vi lever på den andre siden, og som avviser det som det mest meningsløse, usannsynlige tøvet dere noensinne har hørt: «Jeg har lest Sylvias bøker i mange år, men jeg har alltid hatt problemer med de beskrivelsene hun gir av den andre siden, og til slutt droppet jeg bøkene hennes helt. Jeg tenkte overhodet ikke på dem igjen før faren min døde for et år siden. Jeg sørget dypt over ham, men jeg vendte ikke tilbake til bøkene 26

igjen, selv om jeg lette fortvilet etter noe eller noen som kunne trøste meg litt. Kort etter min fars død tok jeg med meg den tolv år gamle sønnen min, Stuart, på handletur i et forsøk på å muntre ham opp litt, for hans tap var like stort som mitt. Mens vi satt i bilen, spurte jeg ham så tilfeldig jeg kunne hvor han trodde at bestefar var nå. Stuart har gått på en katolsk skole siden han var fem år gammel, og jeg hadde ventet meg noen ord om himmel eller helvete, ikke noe annet. I stedet ble han så oppglødd og nervøs at han ikke kunne sitte stille. Han sa at han visste hvor bestefar var, men det var ikke meningen at han skulle vite noe av dette, og det var ikke meningen at han skulle si det bort heller. Han visste ikke engang hvor han hadde det fra, bare at det kom fra et annet sted, ikke fra ham selv. Så begynte han å fortelle meg alt sammen. Han skravlet som en foss, og jeg skrev ned alt sammen med en gang vi kom hjem, om ikke annet så for å vise ham at jeg tok ham alvorlig og brydde meg om det han hadde å si. Jeg skrev det inn i en journal jeg førte over tegn fra faren min etter at han var gått bort, og lot det bli med det. Mange måneder senere slo jeg på fjernsynet, og der var Sylvia på The Montel Williams Show. Jeg fulgte ikke så nøye med før jeg hørte henne si noe om en grønn eng med en gang vi kommer over på den andre siden. Det ringte en klokke et sted i bevisstheten min, men jeg klarte ikke å komme på hva det var, og til slutt gikk jeg og fant frem journalen min og leste det Stuart hadde sagt, en gang til. Etter hvert som jeg leste, skjønte jeg at jeg måtte finne frem Sylvias bok, Livet på den andre siden, som jeg hadde oppfattet som så lite troverdig. Jeg ble forbløffet da jeg sammenlignet Sylvias beskrivelse med Stuarts. Her er det jeg skrev ned den dagen, med de ordene sønnen min brukte: