Syklisten av Aksel Selmer

aksel selmer

Syklisten

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45092-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2014 Satt i 11,9/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken Print, 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Han syklet langs fylkesveien i nordøstlig retning.

Han holdt seg tett inntil den hvite stripen, og hodet hang tungt ned mot styret. Ikke fordi han allerede var utslitt, han hadde fin fart bortover flatene, men fordi det var slik han alltid syklet.

Han var ikke opptatt av omgivelsene, brød seg ikke om naturen, stoppet aldri for å se på en utsikt, lytte til en fugls sang, eller vente på enda et vak i tjernet. Det var ikke viktig for ham om han syklet i en skog med ranke furuer, eller forbi ei klynge tette grantrær, eller langs ei vidstrakt myr eller et stille vann. Heller ikke om han rullet gjennom et bebygd område med butikker og hus. Han kom ikke i ulage av bilene som passerte.

Han likte lange, slake motbakker. Han likte å kjenne at musklene jobbet og hjertet slo. Målet var å anstrenge seg nok til at hjernen koblet ut alt annet og beina gikk av seg selv og hjulene bare rullet og rullet. På hodet hadde han en grå sykkelhjelm, på hendene et par slitte sykkelhansker.

Han het Gustav Fenge og var ute på landeveien hver eneste dag.

Han syklet til han ikke orket mer, så snudde han 5

og syklet hjem igjen. Det var som en døs, der musklene i leggene og lårene sakte ble mørnet og det som foregikk i hodet ikke var nyttig for annet enn å holde ham på veien. Han drakk vann fra to flasker som satt i egne holdere festet til sykkelrammen. Ble han sulten, spiste han en banan og tok en neve nøtter fra en pose han hadde i ei lomme på jakken sin.

Målet var å sykle så langt inn i stillheten og tomheten som mulig. Der fant Gustav de beste timene i døgnet.

Gustav hadde syklet seg gjennom hele mars måned, påsken og den tidvis våte og utrivelige april. Ved å klamre seg til sykkelstyret fikk han også lagt mai bak seg.

Første mai hadde alltid vært en kjærkommen fridag for ham. I år hadde han ikke kunnet ta seg fri.

Han kunne ikke la sykkelen stå. Det turte han ikke.

Syttende mai var som alle de andre dagene, han kunne ikke skille dem fra hverandre lenger. Det var ikke hornmusikk og jubel langs de veiene der han ferdedes. Og om det hadde vært det, ville han ikke ha tenkt noe over det. Onsdag var som lørdag, tirsdag helt lik søndag. En mandag i slutten av måneden hadde han hatt motvind hele dagen, både frem og tilbake.

Sykkelen var rød, med tynne dekk og blanke felger.

Syklisten var også tynn, og over én nitti høy, men det eneste som var blankt på ham, var øynene. Han skulle snart fylle førti år og var slett ikke nøye med 6

å barbere seg hver dag. Han så trist ut, og han var trist.

På noen av turene sine hadde han syklet i høljende regn. Han ble gjennomvåt og iskald. Det plaget ham ikke. At det gjorde vondt i fingre og tær, var bare slik det skulle være. Han mente han fortjente den smerten han pådro seg underveis.

Varmen kom sakte tilbake i dusjen. Det hjalp å få på seg tørt tøy. Roen hadde satt seg i kroppen for en stund. Gustav drakk melk og spiste fyrstekake, som han hadde kjøpt på butikken. Så kunne han fortsette døsen på sofaen en stund, med den tomme, slitne velbehagsfølelsen fortsatt sittende i hodet og kroppen.

Kveldene tilbrakte han alltid sammen med fjernsynet. Han så på hva som helst, det viktigste for ham var å ha noe å feste blikket til.

Som regel sovnet han der han lå. Men før natten egentlig hadde begynt, pleide han å våkne, og da var roen borte. Da stod han opp og vandret frem og tilbake i stua i den lille kjellerleiligheten han leide, helt til sola stod opp og det ble lyst nok til at han kunne ta på seg sykkeltøyet igjen. Enkelte dager kunne det bli to sykkelturer på ham innen han var trygg på at han var sliten nok til å ta kvelden.

Han kledde på seg det samme hver eneste dag fordi det var de klærne han hadde, og det var de som lå fremme.

Sykkelen hadde han fått av svogeren sin. Den var gammel, godt holdt og lite brukt. Svogeren hadde 7

fått ambisjoner som syklist, og kjøpte seg en ny sykkel som var både lettere og dyrere.

Nå var det allerede et stykke ut i juni og fuglesangen var intens og glad. Sommeren var godt i gang, men Gustav la ikke merke til alt dette som skjedde rundt ham. Han hadde oppmerksomheten et annet sted.

Eller rettere sagt, han var ikke oppmerksom på noe i det hele tatt, bortsett fra veikanten. Holdt han seg nær den, ville resten gå av seg selv, tenkte han. Det var slik det skulle være. Det var slik han ville ha det.

Men denne dagen skulle Gustav ikke snu og sykle hjem igjen når han ikke orket mer. Han skulle ikke tilbringe kvelden på sofaen mens han så på fjernsyn og spiste kjøpekake og drakk melk. Nå skulle han tråkke ufortrødent videre, dag etter dag, mil etter mil.

Det var en lang sykkeltur han hadde lagt ut på.

Den var ikke nøye planlagt.

Han hadde ikke med seg kart. Han visste ikke hvor han skulle stoppe for natten, eller om han kom til å stoppe for natten i det hele tatt. Det eneste han visste, var at han skulle til Trondheim og at han kom til å bruke lang tid.

I en ryggsekk hadde han joggesko, noen klær, en lett sovepose, en ekstra sykkelslange og en liten sykkelpumpe, en liten flaske med olje til kjedet, samt en stor pose nøtter og tre bananer. Han hadde også med seg en tykk ullgenser og den lille, blå tøybamsen som sønnen alltid hadde holdt i hånden.

2 Før sønnen hans, Sander, døde, pleide juni å være favorittmåneden til Gustav. Han ble alltid glad når juni kom og han kunne trå inn i sandalene og shortsen. Når først gleden over sommeren og de nakne tærne han likte så godt å lufte, var på plass, satte han også stor pris på juli og august.

Men juni var best, fordi det var juni som kom først, og åpnet den festen som sommeren var for ham. Gustav jobbet som lærer, og gikk ut i en lang og sakte ferie i slutten av juni. Det var vidunderlig å ha fri fra elevene. Livet var alltid enkelt i juni, juli og august; den dirrende, varme luften og de lyse kveldene, og kunne noen dager ikke inneholde annet enn et stille vann, en liten sandstrand og en plastspade, en pinneis og et barns latter. Det var lett å bli smittet av dette barnets latter, og ta den med seg i hjertet.

I juni kunne han begynne å rusle i sitt og Sanders eget tempo. Det var ingen ting de måtte. Han kunne tenke at det var deilig at han fortsatt hadde hele juli og halve august igjen der han kunne nyte denne jublende, frie følelsen. Han visste godt at han hadde større talent som sommergjest enn som lærer.

9

Han kunne ligge i sanden ved det stille vannet der kleggen summet og sivet vokste, og se opp på himmelen, eller la blikket hvile i greinene i treet over seg, og tenke på ingenting. Om kvelden kunne han nyte solnedgangen og en kald øl mens han klødde seg på magen og lurte på om han skulle mure en grill i hagen, eller heller kjøpe en større kulegrill på tilbud på Obs. Da Sander kom ut på terrassen i pysjamas med bamsen sin i hånden for å si god natt, kunne han bli sittende i fanget en stund for å ta del i alt dette som Gustav satte så stor pris på. Det var helt tydelig at også Sander syntes det var noe magisk over solstrålene som lyste gjennom bladene i bjørka som ruvet på naboens tomt.

Det var lett å bygge sandslott i juni, juli og august. Det var lett å sitte med vann opp til magen og la hånden være en båt som fór bortover vannflaten. Det var lett å skvette kaldt vann på en liten gutt som syntes det kilte så vidunderlig å bli skvettet på. Gustav lo også mye oftere om sommeren.

Han kunne løpe rundt i ring og være både fugl og spøkelse. Han kunne ta bomba i plaskebassenget på gresset i hagen. Han kunne fly som Supermann fra stupebrettet ved den lille innsjøen og sveve i en flott bue før han delte vannet i to. Senere kunne han svømme langt ut og vinke til sine kjære inne på stranden.

Himmelen var høy i juni, juli og august, og han følte seg alltid så velkommen i livet disse månedene.

Han kunne kjøpe en kurv med norske jordbær og 10

vite at han hadde noen å dele dem med som han var glad i.

Fortsatt var det ingen ting som skilte denne sykkelturen fra de andre turene Gustav pleide å være ute på. Han hadde sett disse grøftene før. Men han hadde kommet inn i rytmen. Beina gikk av seg selv og stillheten og tomheten hadde spredt seg i kroppen.

Han hostet tørt. Han drakk vann fra en av flaskene.

Nå var landeveien et godt sted å være, syntes han.

En lang tur virket derfor fortsatt som en god idé.

Det bekymret ham ikke at han ikke visste hvor han skulle sove når det ble natt, og at han ennå ikke visste hvilken vei han skulle velge i neste kryss. Slike tanker var det ikke plass til i den roen som nå hadde fylt ham.

Gustav hadde bodd i Trondheim de ti første årene av sitt liv.

Nå ville han hjem.

Nå ville han bade i Trondheimsfjorden igjen.

Han ville gå til svabergene på Lade og hive seg ut i vannet og komme prustende og pesende opp til vannskorpen igjen, akkurat slik han hadde gjort kvelden før han, søsteren og foreldrene flyttet fra Trondheim og ned til den lille byen midt i Østfold, der han siden hadde bodd. Han hadde ikke villet flytte. Han hadde det så fint der han var. Han hadde venner. Han fikk være med når de spilte fotball.

11

Han kunne gå sammen med dem hjem fra skolen.

Skoleveien hadde både oppoverbakker og nedoverbakker. Han hadde en lærerinne som smilte til ham og sa at han lagde fine border i skjønnskriftsboka si.

Han hadde en syngende og livsbejaende dialekt.

Gustav hadde gått ned til svabergene mens foreldrene hans gjorde de siste forberedelsene til det endelige oppbruddet, og han var der da de kom for å hente ham. Da han hørte de sinte ropene til moren, hoppet han ut i sjøen og la på svøm. De hadde lett etter ham, altfor lenge. De var sure, de hadde ikke tid til dette. Fortsatt var det mye som skulle pakkes.

De ropte etter ham. Morens stemme var plutselig så tynn.

Han måtte komme inn til land, og det øyeblikkelig.

Han visste ikke hvor han skulle svømme, men han hadde ikke tenkt seg til land igjen så lenge foreldrene stod der og kauket.

De kunne bare reise. Han behøvde ikke å være med. Det nye stedet han skulle flytte til lå ikke ved sjøen en gang, men inne i landet, ikke langt fra grensen til Sverige. Han hadde slett ikke lyst til å bo der.

Vannet rundt ham var mørkt og kaldt.

Men han var ikke redd. Han var en ganske god svømmer. Han skulle ikke snu, enda han var lenger ute enn han noen gang hadde vært. Det var det han 12

sa inni seg for hvert tak; vil ikke, vil ikke, vil ikke, vil ikke flytte. Han festet blikket på det han kunne se av land på den andre siden av fjorden og fortsatte utover.

Faren til Gustav hadde hoppet uti etter ham da han la på svøm. En far gjør det når han ser at sønnen kan være i fare. Gode fedre beskytter og redder barna sine instinktivt. Moren ropte mer og mer hysterisk.

Hun var så redd at hun nesten ble borte bak seg selv. Men han fikk seg ikke til å snu før han hørte pusten til faren som svømte opp på siden av ham og sa at de skulle svømme innover mot land. Først da kjentes det ut som en god idé. Resten av kvelden spurte moren Gustav gjentatte ganger hva det var han hadde tenkt på ute i vannet. Han kunne umulig ha tenkte på dem, mente hun. Hun hadde aldri vært så redd i hele sitt liv.

Familien skulle sove hos noen venner den natten, i og med at alt de eide var båret ut i flyttebilen og huset var tomt. Gustav fikk være oppe til foreldrene skulle legge seg. Han fikk sove mellom dem, mens moren holdt ham i hånden. Enda søsteren var yngre, måtte hun sove på et annet rom, helt alene.

Nå ville Gustav tilbake dit. Nå kjente han på et sterkt behov for å svømme i saltvann igjen; langt, langt ut, til han ikke orket mer, og så svømme inn igjen. Eller bare fortsette og fortsette. Få kjenne hvordan det kalde vannet langsomt fikk beina til å bli nærmest følelsesløse og vanskeligere å komman13

dere til fraspark. Merke at han stivnet, men likevel holdt seg flytende.

Nå ville han tilbake dit hvor livet hadde vært enkelt og utsikten gjorde ham glad.

Han ville bli rusket i håret av en langhåret lærerinne fra Rissa, som syntes han tegnet så fine c-border, som smilte til ham hver gang han rakte opp hånden for å svare henne på det hun hadde spurt om.

Barneskolelærerinnen hadde vært hans første, store kjærlighet. En gang han hadde falt og slått seg i skolegården, og gråt fordi det hadde blitt hull både på buksa og på kneet, hadde hun løftet ham opp på fanget sitt og holdt ham inntil seg mens hun strøk ham på ryggen.

Gustav hadde hulket seg gjennom den første natta i det nye huset på Mysen. Han savnet alt han hadde reist fra: rommet sitt, skoleveien, skolekameratene, hagen rundt huset, svabergene, men mest savnet han smilet og hånden til den søte, milde lærerinnen sin.

Mange mente at de fortsatt kunne høre noe trøndersk i tonefallet når han snakket, i alle fall når han ble ivrig. Men nå var det lenge siden han hadde vært ivrig. Trøndersk tonefall passet ikke til det leiet stemmen hans hadde lagt seg på. Stillhet på trøndersk var meningsløst. Nå så han for seg at han godt kunne komme til å snakke sin opprinnelige dialekt igjen.