Om å prøve, feile, drømme og skape
DRØMMEN
HJEMMET
DRIFTEN
LIVET
SESONGENE: Våren Sommeren
Høsten Vinteren
FELLESSKAPET
VERDIENE
TAKK
Forord
Noen ganger tar livet en ny retning. Ikke nødvendigvis på grunn av noe stort eller dramatisk – heller en stille uro som til slutt blir umulig å overse. Da vi møtte hverandre, bar vi begge på en slik uro. Med tiden fant vi ut at den bunnet i en lengsel og undring: «Hva hvis vi gjør noe annet enn det som er forventet av oss?» Vi lengtet etter en hverdag med mer mening og mindre støy. Med full hage og tomme tanker. Med færre mandagsmøter og parkeringsbøter, men flere nære dyremøter.
Vi lengtet e er en hverdag med mer mening og mindre støy. Med full hage og tomme tanker. Med færre mandagsmøter og parkeringsbøter, men flere nære dyremøter.
Vi drømte om et roligere liv og tenkte at vi ville få den «slow living»-tilværelsen sosiale medier proklamerte hvis vi flyttet ut på landet. Men sannheten er at livet her aldri har vært, eller kommer til å bli, særlig «slow». Ved å skape en livsstil og et arbeidsliv på gården har vi fått en hverdag fylt av frihet, men paradoksalt nok har vi aldri hatt så lite fri. Det er hele tiden noe som skal gjøres; dyr som skal fôres, jord som skal bearbeides, og ting som må repareres før de ruster. Likevel: å legge seg om kvelden sliten i kroppen, og ikke i hodet – det gjør det hele verdt det for oss.
Denne boken handler om reisen fra byen til landet, om å skape et hjem og om årstidene på gården. Om de store avgjørelsene og de små øyeblikkene. Den handler om geitefødsler og tomatdyrking, om krevende prosjekter og uventet mestring, om å finne glede i de rare, rotete, praktiske dagene – og i å lære nye ting i voksen alder. Boken er ført i pennen av meg, Lise Marit, og gitt liv av Martins bilder. Dette er en bok for deg som kjenner at det klør i de grønne fingrene om våren. For deg som lurer på om det går an å leve annerledes. For deg som har drømmer. Og for deg som er nysgjerrig. Dette er ikke en bok som forteller deg hvordan du bør leve, men en bok som viser at det går an å leve litt annerledes. Du kan lese om våre erfaringer og opplevelser med prøving og feiling, og du får ganske mange konkrete råd og oppskrifter – enten du vil lage et utemøbel, forbedre jordhelsen, bake saftige «kanelbøllar» eller skape din egen arbeidsplass.
Velkommen til Syftestad Gard. Vi håper du finner noe du kan ta med deg – enten det er en idé, en god følelse eller en annen måte å tenke på.
Lise Marit + Martin
Sy f testad Gard til Velkommen
En felles drøm
Drømmen om gårdslivet startet lenge før vi ble et par. Jeg hadde lenge båret på et lite frø; en drøm om å bo på en gård, ha geiter og dyrke egen mat. Martin på sin side hadde aldri helt kjent tilhørighet noe sted. Leiligheten i Markveien i Oslo var mer en base og et oppbevaringssted enn et hjem. Da vi fant hverandre, fant vi også en felles drøm. Etter bare et par måneder som kjærester, følte vi det var på tide å flytte sammen, og en vakker vårdag dro vi heller på visning i Telemark enn til en blokk i storbyen. Heldigvis.
Det var ikke de praktiske løsningene eller et innflytningsklart hus som trakk oss til Tinnegrend – selv om det var en stor bonus. Det var potensialet og alle mulighetene. Vi så for oss barn løpende rundt og en fremtid der. Det var alt vi ikke kunne kjøpe oss i byen. Det var eksklusiviteten og luksusen i naturen. Hvorfor ville vi ha det? Fordi det ga oss mening. Vi ville kjenne at vi levde, gjøre noe nytt og følge våre egne behov, ikke andres forventninger. Vi ville gjøre noe som skapte sommerfugler i magen.
Reaksjonen vår da selger aksepterte budet!
Dagen vi kjøpte drømmen
«Hvis vi gjør dette, er det meg og deg for alltid», sa Martin idet vi kjørte inn på Ring 3 utenfor Oslo. «Jeg vet det», svarte jeg. «Er du klar for det?» «Spørsmålet er vel heller om du er det?», sa Martin. «Da blir det ikke øl etter jobb med jentene og ‘latte på havre’ fra Kaffebrenneriet.»
Det stakk litt i magen. Jeg kikket ut gjennom vinduet på det som hadde vært «hjemme» de siste årene. Høye blokker, trafikk, stress, muligheter og dårlig luft. Solen var i ferd med å treffe Plazabygget på vei ned denne vårdagen i mai, og lyset var perfekt, slik det er om våren. En slik gyllen time over Oslo kunne vel fått hvem som helst til å bli boende. Martin kikket bort på meg, tilbake på veien foran seg, og så på meg igjen. Han ventet på et svar. «Jeg tror jeg er klar for det.»
Det hele var gjengrodd, som om naturen hadde ta stedet tilbake.
Akkurat slik vi likte det – li ruskete, men flo .
Vi hadde nettopp vært på visning på drømmegården i Tinnegrend utenfor Notodden. Det flotte tunet hadde vist seg fra sin beste side denne mandagen, badet i solskinn, med en utsikt som så ut som et postkort. Da vi kjørte opp den altfor bratte bakken og inn på tunet, møtte vi definisjonen på idyll. To sjarmerende stabbur med mye sjel, en stor, sliten låve og en plen som ikke var klippet på mange måneder. Det hele var gjengrodd, som om naturen hadde tatt stedet tilbake. Akkurat slik vi likte det – litt ruskete, men flott. Vi falt for sjarmen, mulighetene, men mest av alt utsikten over Heddalsvatnet, omringet av vakre telemarks ell.
Men skulle vi tørre å gå for det? Satse på drømmen? Var det for tidlig? Vi hadde jo ingen gårdserfaring. Vi var på vei tilbake til det livet vi egentlig levde, tilbake til realiteten, tilbake til Oslo. Tilbake til morgenmøter, løping til trikken, lønningspils, quiz med venner og lørdager på Løkka. Tilbake til stress, mas og pusting fra brystet. Vi drømte om å puste med magen.
Der, på Ring 3 utenfor Oslo, ringte vi eieren og la inn et bud. Han sa han skulle tenke på det. Bare et par minutter senere ringte han opp igjen. Vi var forberedt på motbud, på et avslag.
«Hvis du sender budet ditt på en tekstmelding, har vi en avtale», sa han. Det var vi ikke forberedt på. Vi hylte og lo. Tårene kom. Vi måtte blinke inn til siden og parkere i en busslomme mens den travle Oslo-trafikken suste forbi. «Tusen takk, så gøy!» sa Martin med latter i stemmen. «Vi er veldig glade for å få to nye, unge innbyggere til bygda», svarte eieren. Martin la på, vi så på hverandre og talte ned fra tre i kor. «Tre, to, en – ææææææ!»
Vi hadde kjøpt drømmegården.