Svindleren av John Grisham

John Grisham

Svindleren Oversatt av Truls Holst Kopperud

John Grisham Originalens tittel: The Racketeer Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2012 by Belfry Holdings, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43648-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Rack – e –teer En som tilegner seg penger på ulovlig vis, for eksempel ved svindel, utpressing eller lignende.

KAPITTEL 1

Jeg er advokat, og jeg sitter i fengsel. Jeg har en lang historie å fortelle.

Jeg er treogførti år gammel og har sonet halvparten av en fengselsstraff på ti år som en svak og skinnhellig føderal dommer i Washington D.C. ila meg. Mine ankesaker har gått sin gang gjennom rettsapparatet, og nå er det ingen prosessmuligheter, juridiske mekanismer, halvglemte bestemmelser, tekniske formaliteter, mulige smutthull eller rene bønner igjen i mitt fullstendig bunnskrapte våpenarsenal. Jeg har ingenting. Fordi jeg kjenner lovene, kunne jeg gjort som noen av de andre innsatte, nemlig dynget rettsapparatet ned med bunker av forgjeves begjæringer og stevninger og nytteløse påstander, men det ville på ingen måte gjort saken bedre for meg. Ingenting kan gjøre saken bedre for meg. I realiteten har jeg ingen håp om å slippe ut før om ytterligere fem år, om en ser bort fra et par lusne uker som de slår av helt til slutt på grunn av god oppførsel, og min oppførsel har vært eksemplarisk.

Jeg burde ikke kalle meg advokat, for teknisk sett er jeg ikke det. Advokatforeningen i Virginia kom farende og fratok meg bevillingen kort tid etter at dommen hadde falt.

Det står der svart på hvitt – en dom for grove forbrytelser er det samme som utestengelse. Jeg ble frarøvet bevillingen, og disiplinærproblemene knyttet til meg ble omhyggelig referert i medlemsbladet Virginia Lawyer Register. Det var tre av oss som ble sparket ut den måneden, et helt gjennomsnittlig antall.

7

Her i min lille verden er jeg imidlertid kjent som fengselsadvokaten, og i den rollen bruker jeg mange timer hver dag på å hjelpe mine medfanger med deres juridiske problemer.

Jeg gransker ankesakene deres og inngir begjæringer. Jeg setter opp enkle testamenter og en sjelden gang et skjøte.

Jeg sjekker kontrakter for noen av hvitsnippkarene. Jeg har saksøkt delstaten med bakgrunn i berettigede klager, men har aldri noensinne inngitt et søksmål jeg visste ikke ville vinne frem. Og dessuten er det mange skilsmisser. Åtte måneder og seks dager etter at jeg hadde begynt soningen, mottok jeg en tykk konvolutt. Innsatte er sultne på post, men akkurat denne forsendelsen kunne jeg klart meg uten. Den kom fra et advokatfirma i Fairfax, Virginia, det representerte min kone som overraskende nok ønsket skilsmisse. I løpet av få uker hadde Dionne beveget seg fra å være en støttende hustru som så langtidsfraværet i øynene, til et fluktfiksert offer desperat i sitt ønske om å komme seg vekk. Jeg kunne ikke fatte det. I dyp sjokktilstand leste jeg dokumentene mens knærne begynte å føles som gummi og øynene fyltes med fuktighet, og da jeg ble redd for at jeg skulle begynne å gråte, skyndte jeg meg tilbake til cellen for å være for meg selv. Det er mange tårer i et fengsel, men de holdes alltid skjult.

Da jeg ble hentet hjemme, var Bo seks år gammel. Han var vårt eneste barn, men vi hadde planer om flere. Det er enkle regnestykker, og jeg har gjort dem hundrevis av ganger før. Han vil være seksten når jeg kommer ut, en tenåring i full blomst, og jeg har gått glipp av ti av de mest dyrebare årene en far og en sønn kan dele. Helt til de blir omtrent tolv, forguder smågutter fedrene sine og tror at de er ute av stand til å feile. Jeg lærte Bo å spille T-ball og småguttfotball, og han diltet etter meg som en hundevalp. Vi dro på fisketurer og lå i telt, og noen ganger ble han med meg på kontoret tidlig lørdag morgen etter at vi hadde hatt oss en skikkelig guttefrokost. Han var alt for meg, og bare forsøket på å forklare ham at jeg skulle være veldig lenge borte, ville ødelagt oss begge to. Da jeg endelig var plassert bak 8

gitteret, nektet jeg å ta imot besøk fra ham. Jeg ønsket mer enn noe annet å klemme ham inntil meg, men orket ikke tanken på at den lille gutten skulle få se faren sin sitte i fengsel.

Det er så godt som umulig å kjempe mot en skilsmissebegjæring når man sitter inne uten sjanser til å komme ut på en stund. Formuen vår, som ikke var mye å snakke om i utgangspunktet, tok slutt etter at føderale myndigheter hadde banket løs på den i atten måneder. Vi hadde mistet alt unntatt barnet og forpliktelsen overfor hverandre. Barnet sto fjellstøtt, forpliktelsen rant ut i sanden. Dionne kom med vakre løfter om å holde ut og være tapper, men da jeg hadde dratt, satte hverdagen inn. Hun følte seg ensom og isolert i den lille småbyen vår. «Folk ser på meg og stikker hodene sammen», skrev hun i et av de første brevene. «Jeg er så ensom», sutret hun en annen gang. Det gikk ikke lenge før brevene ble merkbart kortere og kom sjeldnere. I likhet med besøkene.

Dionne vokste opp i Philadelphia og fant seg aldri til rette med livet på landet. Da en onkel tilbød henne en jobb, fikk hun det plutselig travelt med å reise hjem. Hun giftet seg igjen to år senere, og Bo, som nå er elleve, har en annen far som fotballtrener. Det har ikke kommet svar på noen av de siste tyve brevene jeg har sendt min sønn. Jeg er sikker på at han aldri har sett snurten av dem.

Jeg lurer ofte på om jeg får se ham igjen. Jeg tror jeg vil forsøke å treffe ham, men er veldig usikker på det. Hvordan nærmer man seg et barn man elsker så høyt at det gjør vondt, men som ikke vil vite av en? Vi kommer aldri til å leve sammen igjen i et typisk far og sønn-forhold. Er det rettferdig overfor Bo at faren han mistet for så lenge siden, skal dukke opp igjen og insistere på å bli en del av livet hans?

Jeg har altfor god tid til å gruble over disse tingene.

Jeg er innsatt nummer 44861-127 i den føderale fangeleiren i nærheten av Frostburg, Maryland. En «leir» er et fengselsanlegg med lav sikringsgrad beregnet på dem av oss som 9

anses ikke-voldelige og er idømt ti år eller færre. Av årsaker som aldri kom tydelig frem, sonet jeg de første toogtyve månedene av dommen i et middelssikret fengsel i nærheten av Louisville, Kentucky. Som et utslag av byråkratiets endeløse forkortelsessyke er stedet kjent som en FFA – en føderal forbedringsanstalt – og det var et helt annerledes sted enn leiren i Frostburg. En FFA er beregnet på voldelige personer som sitter inne på ti år eller mer. Livet der var mye barskere, men jeg overlevde uten å bli fysisk angrepet. En fortid som marineinfanterist var ytterst nyttig.

Til fengsel å være er en «leir» rene feriekolonien. Det er ingen murer, gjerder, piggtråd eller vakttårn, og bare et fåtall av vokterne er bevæpnet. Frostburg-leiren er ganske ny, og bygninger og omgivelser er hyggeligere enn en gjennomsnittlig high school drevet av det offentlige. Og hvorfor ikke? I De forente stater bruker vi 40 000 dollar i året på å holde en fange innesperret og 8000 dollar på å undervise en elev i grunnskolen. Her har vi rådgivere, ledere, spesialarbeidere, pleiere, sekretærer, assistenter av mange slag samt dusinvis av administratorer som nok måtte presses hardt før de ville forklare sannheten om hvordan de klarer å fylle en åttetimers arbeidsdag. Det er tross alt føderale jobber vi snakker om. Parkeringsplassen for ansatte er full av dyre personbiler og pickuper.

Det er seks hundre innsatte her i Frostburg, og vi er, med et par unntak, en godt oppdratt gruppe menn. De med en voldelig fortid har lært leksen og gleder seg nå over de siviliserte forholdene. De som har tilbrakt livet i fengsel, har endelig funnet et hjem der de trives. Mange av de yrkeskriminelle karene vil ikke løslates. De er institusjonskveg tvers igjennom og fungerer ikke ute i samfunnet. En varm seng, tre måltider per dag, legetilsyn – hvordan kan de toppe det med et liv på gaten?

Jeg antyder ikke at dette er et hyggelig sted. Det er ikke det. Det er mange lik meg her som aldri drømte om at de en gang skulle falle så dypt. Menn med utdannelse, karrierer, egne bedrifter; menn med formuer og vakre familier og 10

medlemskap i countryklubber. I den hvite gjengen her har vi Carl, en optiker som krevde litt for mye i refusjon fra syketrygden, og Kermit, en tomtespekulant som pantsatte den samme eiendommen i flere banker til dobbel og tredobbel verdi, og Wesley, en eks-senator fra Pennsylvania som lot seg bestikke, og Mark, en utlånsagent i en småby, som tok visse snarveier.

Carl, Kermit, Wesley og Mark. Alle sammen hvite, med en gjennomsnittsalder på enogfemti. Alle vedgår at de er skyldige.

Og så er det meg, Malcolm Bannister, svart, treogførti år, dømt for en forbrytelse jeg ikke hadde noen kjennskap til at jeg begikk.

Her i Frostburg er jeg for tiden tilfeldigvis den eneste svarte fyren som soner en dom for hvitsnippkriminalitet.

Litt av en hedersbevisning.

I den svarte gjengen er ikke medlemskapet like tydelig definert. De fleste er guttunger fra gatene i D.C. og Baltimore, som ble satt inn for dopkriminalitet, og når de slipper ut, vender de tilbake til gatelivet med en tyve prosents sjanse for å unngå nye lovbrudd. Uten utdannelse eller ferdigheter og med anmerkninger på rullebladet, hvordan er det meningen at de skal lykkes?

I realiteten er det ingen gjenger i en føderal fangeleir, og heller ingen vold. Hvis du begynner å slåss eller true noen, sparker de deg ut og sender deg til et mye verre sted. Det er en del småkrangling, særlig om tv-en, men jeg har ennå til gode å se noen lange ut et slag. Noen av fyrene her har sonet i delstatsfengsler, og historiene de beretter, er redselsfulle. Ingen ønsker å bytte ut dette stedet mot et fangehull.

Så vi oppfører oss pent og teller dagene. For hvitsnippkarene er det ydmykelsen, tapet av status, fraværet av livsstil som utgjør straffen.

For de svarte er livet i leiren tryggere enn det de la bak seg og det de skal tilbake til. Straffen deres er en ny anmerkning på rullebladet, et nytt skritt i retning av et liv som yrkeskriminell.

11

Dette er grunnen til at jeg føler meg mer hvit enn svart.

Det er to andre eks-advokater her i Frostburg. Ron Napoli var i mange år en storslagen strafferettsadvokat i Philadelphia før kokainen ødela ham. Han spesialiserte seg på narkotikalovgivningen og representerte mange av de mest markante skikkelsene innenfor frakt- og omsetningsleddet fra New Jersey til Carolina-statene. Han foretrakk å få salæret gjort opp i kontanter og kokain og mistet til slutt alt. Skattevesenet fikk ham dømt for skatteunndragelse, og han er omtrent midtveis i en dom på ni år. Ron har det ikke så bra for tiden. Han virker deprimert og vil ikke under noen omstendigheter trene eller forsøke å ta vare på seg selv. Han blir hele tiden tyngre, langsommere, sykere, mer gretten. Han pleide å fortelle fascinerende historier om klientene sine og eventyrene deres i narkobransjen, men nå sitter han bare ute i gården og ser fortapt ut mens han spiser pose etter pose med potetgull. En eller annen sender ham penger, og han bruker mesteparten av dem på søppelmat.

Den tredje tidligere advokaten er en hai fra Washington ved navn Amos Kapp, en sleip og garvet fyr med lang juridisk fartstid, som skapte seg en karriere ved å vake rundt i ytterkanten av det som fantes av betydelige politiske skandaler. Kapp og jeg ble tiltalt sammen, felt sammen og idømt ti år hver av den samme dommeren. Det var åtte tiltalte – syv fra Washington pluss meg. Kapp har alltid vært skyldig i et eller annet, og han var så absolutt skyldig slik juryen vår så det. Kapp visste da, og vet nå, at jeg ikke hadde noe med konspirasjonen å gjøre, men han var for feig og kjeltringaktig til å si noe. Voldsbruk er strengt forbudt i Frostburg, men ga du meg fem minutter med Amos Kapp, ville jeg brukket nakken på ham. Dette vet han, og jeg mistenker ham for å ha informert direktøren om det for lenge siden.

De holder ham på vestre leirområde, så langt unna mine sirkler som mulig.

Av disse tre advokatene er det bare jeg som er villig til å hjelpe de øvrige innsatte med deres juridiske problemer. Jeg trives med det. Det er utfordrende og holder meg i aktivitet.

12

Det holder også den juridiske sansen i beredskap, selv om jeg tviler på at jeg har noen fremtid som advokat. Jeg kan søke om å få bevillingen tilbake når jeg er ute igjen, men det kan bli en besværlig prosess. Sannheten er at jeg aldri tjente penger på å være advokat. Jeg hadde praksis i en småby, var i tillegg svart, og svært få klienter kunne legge et anstendig salær på bordet. Det lå dusinvis av andre advokatforretninger langs Braddock Street, som prøvde å kapre de samme kundene; konkurransen var nådeløs. Jeg er ikke sikker på hva jeg vil gjøre når alt dette er over, men jeg tviler alvorlig på om jeg vil gjenoppta en juridisk karriere.

Da vil jeg være åtteogførti, singel og forhåpentlig ved god helse.

Fem år er en evighet. Hver dag går jeg meg en lang tur alene på en løpesti i utkanten av leiren, som følger grensen, eller «linjen» som den kalles. Tar du ett skritt over linjen, er du å anse som rømling. Til tross for at det er plassert et fengsel her, er landskapet vakkert og utsikten slående.

Mens jeg går og lar blikket hvile på de bølgende åsene i det fjerne, kjemper jeg mot trangen til bare å fortsette å gå, til å skritte over linjen. Det er ikke noe gjerde som hindrer meg, ingen vakt som kan brøle navnet mitt. Jeg kunne forsvinne i den tette skogen før jeg ble borte for godt.

Jeg ønsker at det fantes en mur, tre meter høy, lagd av solide murstein med kveiler av glitrende, sylhvass piggtråd på toppen, en som ville hindre meg i å stirre på fjerne landskaper og drømme om frihet. Det er et fengsel, for helvete!

Vi kan ikke dra noe sted. Sleng opp en mur og hold opp med å friste oss!

For fristelsen er der, og uansett hvor mye jeg prøver å bekjempe den, blir den for pokker bare sterkere for hver dag som går.

KAPITTEL 2

Frostburg ligger noen kilometer vest for byen Cumberland, Maryland, midt på en stripe land som ligger inneklemt mellom Pennsylvania i nord og West Virginia i vest og sør. Ser man på kartet, er det åpenbart at denne utstøtte delstatsteigen er et resultat av mangelfull landmåling og ikke burde tilhørt Maryland i det hele tatt, selv om det ikke klart fremgår hvem som skulle hatt eierskapet. Jeg jobber på biblioteket, og på veggen over det lille skrivebordet mitt henger det et stort kart over Amerika. Jeg bruker altfor mye tid på å stirre på det og dagdrømme og gruble over hvordan det gikk til at jeg ble føderalstatens fange i den mest fjerntliggende vestre delen av Maryland.

Cirka hundre kilometer lenger sør ligger byen Winchester, Virginia, femogtyve tusen innbyggere, byen som bevitnet min fødsel, barndom, utdannelse, karriere og til slutt selve Fallet. Jeg blir fortalt at lite har endret seg der etter at jeg dro. Advokatfirmaet Copeland & Reed driver fortsatt sin virksomhet i det samme kontoret ut mot gaten der jeg en gang jobbet. Det ligger i Braddock Street, i Old Town, ved siden av en middagssalong. Navnet, som var malt med svarte bokstaver på vinduet, lød en gang Copeland, Reed & Bannister, og det var det eneste advokatfirmaet med bare svarte ansatte i hundre og femti kilometers omkrets. Jeg blir fortalt at Mr. Copeland og Mr. Reed gjør det bra, ikke slik at forretningen blomstrer og de blir rike, men de skaper tilstrekkelig fortjeneste til å kunne lønne de to sekretærene og betale husleien. Det var omtrent slik på den tiden jeg var 14

partner der også – vi klarte oss bare så vidt. På den tiden Fallet inntraff, var jeg alvorlig i tvil om det var mulig å overleve i en slik småby.

Jeg blir fortalt at Mr. Copeland og Mr. Reed nekter å diskutere meg og problemene mine. Det var på nære nippet at de også ble siktet, og det førte til at deres rykte ble skadelidende. Den føderale statsadvokaten som huket meg, skjøt vilt i øst og vest mot alle som kunne tenkes å ha den minste befatning med den store sammensvergelsen hans, og han holdt på å utslette hele firmaet. Min forbrytelse besto i å velge ut feil klient. Mine to eks-partnere har aldri begått noen forbrytelse. I så mange sammenhenger beklager jeg det som skjedde, men tanken på at deres gode navn ble ærekrenket, holder meg fremdeles våken. De er begge to i slutten av sekstiårene, og i sine yngre år som advokater strevde de ikke bare med den utfordringen det var å holde flytende et allmennpraktiserende småbyfirma, de utkjempet også noen av de siste slagene i den såkalte Jim Crowperioden. Det hendte at dommerne ignorerte dem i retten og avsa kjennelser i deres disfavør uten noen fornuftig juridisk grunn. Andre advokater var ofte uhøflige og lite profesjonelle. De lokale advokatforeningene oppfordret dem ikke til å søke medlemskap. Rettssekretærene mistet nå og da prosesskriftene deres. Juryer av bare hvite trodde ikke på dem. Det verste av alt var at klientene ikke ga dem oppdrag. Svarte klienter. Ingen hvit klient ville ha hyret en svart advokat i 1970-årene, i hvert fall ikke i sørstatene, en holdning som ennå ikke har forandret seg stort. Men Copeland & Reed holdt på å gå under i startfasen fordi de svarte klientene trodde at de hvite advokatene var bedre. Hardt arbeid og et vedvarende profesjonelt engasjement brakte forandring, men det tok tid.

Winchester var ikke førstevalget blant steder jeg ønsket å gjøre karriere. Jeg studerte jus ved George Mason University i en av forstedene til D.C. nord i Virginia. Sommeren etter det andre studieåret hadde jeg flaks og halte i land en sekretærjobb i et digert advokatfirma som holdt til i Penn15

sylvania Avenue, ikke langt fra Capitol Hill. Det var et av disse firmaene med tusen advokater, kontorer i alle verdensdeler, eks-senatorer som kastet glans, klienter blant de ledende i sine bransjer og et intenst tempo som jeg frydet meg grenseløst over. Høydepunktet kom da jeg fikk rollen som løpegutt i rettssaken mot en tidligere kongressrepresentant (vår klient) som sto tiltalt for, i samarbeid med sin forbryterske bror, å ha planlagt å tilegne seg returprovisjoner fra en leverandør av forsvarsmateriell. Rettssaken var rene sirkuset, og jeg var henrykt over å få oppleve den så nær manesjen.

Elleve år senere gikk jeg selv inn i den samme rettssalen i det føderale tinghuset som heter E. Barrett Prettyman U.S. Courthouse i sentrum av Washington D.C. for å lide meg gjennom mitt eget rettsoppgjør.

Jeg var én av sytten sekretærer den sommeren. De andre seksten, samtlige fra de ti beste juridiske fakultetene i landet, fikk tilbud om jobber. Fordi jeg hadde lagt alle mine egg i den samme kurven, brukte jeg mitt tredje år ved jusstudiet på å løpe rundt i D.C. og banke på dører som det gikk opp for meg var stengt. På et hvilket som helst tidspunkt må det befinne seg flere tusen arbeidsløse advokater som trasker gatelangs i D.C., og det er lett å gå seg vill i ren desperasjon. Jeg begynte til slutt å oppsøke forstedene der firmaene er mye mindre og jobbene enda færre.

Til slutt vendte jeg hjem med nederlag. Mine drømmer om å oppnå ære i elitedivisjonen var knust. Mr. Copeland og Mr. Reed hadde ikke saker nok og på ingen måte heller råd til å ansette en ny fullmektig, men de syntes synd på meg og ryddet ut av et gammelt lagerrom i andre etasje. Jeg jobbet så intenst jeg kunne, selv om det ofte var en utfordring å bruke så mange timer på så få klienter. Vi trivdes godt sammen, og etter fem år var de generøse nok til å legge til navnet mitt i partnerskapstittelen. Inntekten økte knapt i det hele tatt.

Mens rettssaken pågikk, var det vondt å oppleve at deres hederlige navn ble svertet slik, for det var så meningsløst.

16

Da jeg hjelpeløst hang i tauene, informerte den ledende FBIagenten meg om at Mr. Copeland og Mr. Reed også kom til å bli satt under tiltale hvis jeg ikke erklærte meg skyldig og inngikk et samarbeid med statsadvokaten. Jeg trodde det var en bløff, men det var umulig å vite det sikkert. Jeg ba ham dra til helvete.

Heldigvis var det en bløff.

Jeg har skrevet brev til dem, lange tårevåte brev fulle av unnskyldninger og den slags, men de har ikke svart. Jeg har bedt dem komme og besøke meg slik at vi kan ta en prat ansikt til ansikt, men de har ikke reagert. Selv om hjembyen min ligger bare hundre kilometer borte, har jeg bare én som besøker meg regelmessig.

– Min far var en av de første svarte politimennene i patruljebilavdelingen i delstaten Virginia. I tredve år patruljerte Henry veiene og motorveiene rundt Winchester, og han elsket hvert minutt av tjenesten. Han elsket selve arbeidet, følelsen av autoritet og historisk tilhørighet, muligheten til å opprettholde lov og orden, og medfølelsen når han hjalp dem som trengte det. Han elsket uniformen, patruljebilen, alt unntatt håndvåpenet han hadde i beltet. Han var blitt tvunget til å dra det frem noen ganger, men han hadde aldri avfyrt det. Han forventet at de hvite skulle vise ergrelse, at de sorte skulle vise overbærenhet, og han var innstilt på å opptre absolutt rettferdig. Han var en barsk politimann som ikke så noen gråsoner i lovverket. Hvis en handling ikke var lovlig, da var den ulovlig, og da var det heller ikke mulig å kjøpslå eller bringe inn tekniske forhold.

Fra det øyeblikket de tok ut siktelse mot meg, trodde min far at jeg var skyldig i et eller annet. Glem alt om uskyldig til det motsatte er bevist. Glem alt mitt skvalder om å være uskyldig. Han hadde sin yrkesstolthet og var tvers igjennom hjernevasket etter å ha brukt et liv på å jakte på dem som brøt loven, og hvis FBI med sine ressurser og uendelige visdom syntes jeg var verdt en hundresiders tiltalebe17

slutning, så var det de som hadde rett, og jeg som tok feil.

Jeg er sikker på at han følte sympati, og jeg er sikker på at han ba bønner om at jeg på en eller annen måte skulle gå klar av vanskelighetene, men han hadde problemer med å formidle slike følelser til meg. Han var ydmyket, og det lot han meg få vite. Hvordan kunne denne advokatsønnen ha havnet så grundig i klørne på en slik gjeng med skitne kjeltringer?

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet hundrevis av ganger. Noe godt svar finnes ikke.

Henry Bannister fullførte knapt high school og ble, etter litt bagatellmessig klammeri med loven, tatt opp i marineinfanteriet i en alder av nitten år. Marinejegerne gjorde ham raskt til mann, til en soldat som likte disiplin og var meget stolt av uniformen. Han tilbrakte tre perioder i Vietnam der han ble skutt og såret, forbrent og kort tid holdt i fangenskap. Medaljene hans henger på veggen i arbeidsværelset i det lille huset der jeg vokste opp. Han bor alene der. Min mor ble påkjørt og drept av en fyllekjører to år før jeg ble pågrepet og tiltalt.

Henry reiser til Frostburg en gang i måneden på et timelangt besøk. Han er pensjonert og har lite å gjøre, og han kunne kommet på besøk én gang i uken hvis han ville det.

Men det gjør han ikke.

– Det er så mange hjerteløse elementer i en langvarig fengselsstraff. Et av dem er følelsen av å bli langsomt glemt av omverdenen og av dem man trenger og er glad i. Posten, som kom i tykke bunker de første månedene, tynnes gradvis ut til ett eller to brev per uke. Venner og familiemedlemmer som en gang virket så ivrige etter å komme på besøk, har ikke vært å se på flere år. Min eldre bror, Marcus, kommer innom to ganger i året for å slå i hjel en time og oppdatere meg om sine aktuelle problemer. Han har tre tenåringer, alle på ulike ungdomskriminelle stadier, pluss en kone som er gal. Jeg tror knapt jeg har problemer i det hele tatt.

18