Svart på hvitt av Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen

Svart på hvitt Ytringer 1995 til 2012

© CAPPELEN DAMM AS 2013 Tidligere utgitt som: Husk hjelm! © J.W. Cappelens Forlag AS 1998, Tre døgn etter dommedag © J.W. Cappelens Forlag AS 2000 og Høyt oppe, langt nede © J.W. Cappelens Forlag AS 2003, samt tekster publisert i VG 2003–12 ISBN 978-82-02-40968-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus Omslagsfoto: Tine Poppe Sats: Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,2/13 pkt Sabon og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Del 1: Husk hjelm! Under et brunstripet banner (16.9.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et liv uten Bordeaux (30.9.1995). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Enkelte gretne elementer (15.10.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi som elsket Bjørneboe (28.10.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hasj til folket? (11.11.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Goodbye, gamle hus! (25.11.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Klar tale! (9.12.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . God jul til to kvinner (23.12.1995) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vel blåst! (6.1.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den oljede olivengren (20.1.1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Siste nytt fra menigheten (3.2.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De glatte cellene (17.2.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den sorte ravnen (2.3.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den vanskelige dialogen (16.3.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbake til stammesamfunnet (30.3.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . Husk hjelm! (6.4.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lynnedslaget Hamsun (20.4.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigen etter krigen (4.5.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterforskning pågår (25.5.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Johnny be good! (8.6.1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dyr i drift (29.6.1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinner uten midje (13.7.1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kort om sport (27.7.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Gi meg mappen, mor!» (10.8.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 18 20 21 23 25 26 28 29 31 33 34 36 37 39 41 42 44 45 47 49 50 52 53

Lytte til englene? (24.8.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mitt liv som helt (7.9.1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ytringsfrihetens iboende ubehag (21.9.1996) . . . . . . . . . . . . . . Litterært delir (5.10.1996). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Banditt-generasjonen (19.10.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når den åpne døren lukkes (9.11.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gutten i den grønne jakka (23.11.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Billigsalg på bedre liv (7.12.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norske byggeklosser (21.12.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lys og mørke (31.12.1996) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kok din egen såpe! (4.1.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kalde fakta (18.1.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvit hud over mørk avgrunn (1.2.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statlig heroin? (15.2.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lov og rett i TV 2 (1.3.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ungdommelig ulydighet (15.3.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livet med Dolly (26.3.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I begynnelsen var hatet (29.3.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nytt spill på gammel scene (12.4.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det egentlige ballet (26.4.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den norske familie (10.5.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verden og vi (24.5.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lurt trill rundt i Slottsparken (7.6.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nabo til MC Donald’s (21.6.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sex-tv (5.7.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statlig arroganse (19.7.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jesus for Jagland (2.8.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tagging total (16.8.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grillfest i hagen (30.8.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En skål for Irland! (13.9.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krakket i Klassekampen (29.9.1997). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Velkommen hjem, Nadia! (11.10.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Røde roser til NSB? (25.10.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bra jobba! (8.11.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politisk grådighetskultur (22.11.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bløt pakke (6.12.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kultur (20.12.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stille natt (24.12.1997) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55 57 58 60 61 63 65 66 68 69 71 73 74 76 78 79 81 83 84 86 88 89 91 93 94 96 98 99 101 103 104 106 108 109 111 113 114 116

Hvem er vi? (10.1.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nazze Hjemmehjelp (24.1.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Profesjonelt tullprat (14.2.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Amerikaner og hvit (28.2.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tanker i en taxi (14.3.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En strippers erindringer (28.3.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nødrop fra Lykkeland (11.4.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det norske tysklandsbildet (25.4.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den nye nasjonalsykdommen (9.5.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Snu i tide, Aure! (23.5.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Viva Viagra! (7.6.1998). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

118 120 122 123 125 126 128 130 132 133 135

Del 2: Tre døgn etter dommedag I På sporet av den tapte identitet (30.08.1987) . . . . . . . . . . . . . . Kanapeenes sotfarga liggeunderlag (20.10.1990). . . . . . . . . . . . Gud vest i havet (24.11.1990) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Don’t take your guns to town! (04.05.1991) . . . . . . . . . . . . . . . Klikk, sa musa (1991) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Space (1991) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dette holder, Harald! (1994) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg hilser fiskebolle-arbeiderne i hele Norges land! En ekte by (mai 2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . II Ved nærmere ettertanke … (20.06.1998). . . . . . . . . . . . . . . . . . Vondt i halsen? (04.07.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I dypet av oss selv (18.07.1998). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Seksuelle torturister (01.08.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Farvel til uskylden? (15.08.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Englands rose – ett år (29.08.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Elevenes geriljakrig (12.09.1998). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lav sigarføring (26.09.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Redd for å fly? (10.10.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Amerikanske ideer (07.11.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . God grunn til bekymring (21.11.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

143 154 157 159 162 165 169 173

179 181 182 184 186 188 190 191 193 195 197

Kongelig fasanslakt (05.12.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sirkus for generaler (19.12.1998) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Meditasjon i halvsvime (02.01.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svensk orden (16.01.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Die Brustad Bude (30.01.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gaardermoen (13.02.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sladding & djevelens fravær (27.02.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . Bonny&Clyde (13.03.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sigurd vender tilbake (03.04.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På påsketur med NATO (27.03.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigens gang (17.04.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det gode mot det onde (08.05.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rapport fra det grønne (22.05.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Død dongeri (05.06.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kaos og kontroll (19.06.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tragisk såpeopera (03.07.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye Norges Mat & Vin (17.07.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Endelig frelst! (31.07.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tre døgn etter dommedag (14.08.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Smått, men godt! (28.08.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tak over avgrunnen (11.09.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Farvel, og takk for det meste! (25.09.1999). . . . . . . . . . . . . . . . Kristen soning (09.10.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tøft med tog. Fly er frakt (23.10.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjernen er alene (06.11.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tanker på et hotellrom (20.11.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mellom drøm og virkelighet (04.12.1999). . . . . . . . . . . . . . . . . Halvveis til stede (18.12.1999) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ro og verdighet? (08.01.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomer og fremtidsprofeter (15.01.2000). . . . . . . . . . . . . . . De små grå (05.02.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Over til dromedar? (19.02.2000). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skygger i paradiset (04.03.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Der schwarze Donnerstag (18.03.2000). . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ettermiddag ved Karpedammen (01.04.2000) . . . . . . . . . . . . . . Big bløff (13.05.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Abus dronning (27.05.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vanvidd og skam (10.06.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

198 200 202 203 205 207 209 210 212 214 215 217 219 221 223 224 226 228 230 232 233 235 237 238 240 242 244 245 247 249 251 253 255 256 258 260 262 263

Etter den nye krigen (24.06.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Hundesommer (08.07.2000) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267

Del 3: Høyt oppe, langt nede Sommerbrev fra flatlandet (22.07.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forestillinger om frihet (05.08.00). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postens gang (19.08.00). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinmonopolet.no (02.09.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kong Carlsland (16.09.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blant opprørere (07.10.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sigarettmannen kommer (21.10.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mat og makt (04.11.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremad – og aldri glemme? (18.11.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjødets galskap (02.12.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Stumpen for krompen» (16.12.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tanker 2000 (30.12.00) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Her oppe, der nede (13.01.01). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinterblot sett sørfra (27.01.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De aller verste (10.02.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det forbudte rommet (24.02.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Djervere enn jerven (10.03.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Heftig og forbanna (31.03.01). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gi meg arsenikk! (07.04.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vil du bli millionær? (21.04.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skriket fra ruinen (05.05.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Treffende tittel (19.05.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Døden på utstilling (02.06.01). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Synlig makt (23.06.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sommernytt (07.07.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Syk sex (22.09.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aktuelt om krigen (06.10.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den indre fiende (20.10.01). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva skjer? (03.11.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Byen fra fortiden (17.1101) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kule kontrollører (01.12.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utgått på dato (15.12.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

273 275 277 278 280 282 284 286 288 290 291 293 295 297 299 301 303 305 307 309 311 312 314 316 318 320 322 324 326 328 330 332

Over til euro-pa (29.12.01) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Giftige kontanter (12.01.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er morsomt? (26.01.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Generasjonen som tapte (09.02.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Spørsmål og svar (02.03.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De lange turene (20.07.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pornotopia (03.07.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye studier (16.08.02). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etter flommen (31.08.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . TV i tiden (14.09.02). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politi og røvere (28.09.02). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vitalt villskudd (12.10.02). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dr. Gros dødsklokke (26.10.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ministre i fri flyt (09.11.02). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Spøk og alvor (23.11.02) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ikke lek med maten! (21.11.02). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nyttårsløfter (04.01.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ett år med euro (18.01.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krig er ei det verste (01.02.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Farvel til en fagstasjon (15.02.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skjold for øynene (1.03.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nostalgi på avveier (15.03.03.) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alt etter planen (29.03.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyskerne og krigen (12.04.03). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjentfolk i kirken (10.05.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den gamle revejakta (24.05.03). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Klingeling! (07.06.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stjålet verdighet (21.06.03) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

334 335 337 339 341 343 345 347 349 351 353 355 357 359 361 363 365 366 368 370 372 374 376 378 380 382 384 386

Del 4: Folk og freaks Nei til salg av Nooorge! (29.05.2004) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva skal vi med subbet? (26.06.2004). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fornærmelser i sommerregn (24.07.2004) . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyske røyksignaler (21.08.2004) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gi meg et kick i høst! (18.09.2004) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lekestue for voksne (16.10.2004) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

391 393 395 396 398 400

Fargebilder fra virkeligheten (13.11.2004). . . . . . . . . . . . . . . . . Et trist tilbakeslag (11.12.2004) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi som vet best (08.01.2005). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva skal vi med blasfemiparagrafen? (12.02.2005) . . . . . . . . . . Hva skal vi med dem? (12.03.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dødens mange masker (09.04.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Taxi! (07.05.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tysk magi og avmakt (04.06.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frihet og tvang (02.07.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det tapte venstre (30.07.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det nye ungdomsopprøret? (27.08.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . De bøyde tyske nakker (24.09.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dødens turister (22.10.2005). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vigrids verden (19.11.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den blå rotte (10.12.2005) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norge sprudler over (14.01.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjerneverdier som svir (11.02.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De døde kan tale (11.03.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Da de første døde svanene ble funnet på Rügen, kom det nesten som en befrielse.» (08.04.2006) . . . . . . . . . . . . Kulturvisjoner i fremskrittets tid (06.05.2006) . . . . . . . . . . . . . Tysk sommer (01.07.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Røyken letter (29.07.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De usynlige (26.08.2006). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Post fra Osama (23.09.2006). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det globale galehuset (21.10.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er det med Stern? (18.11.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forsmak på alderdommen (16.12.2006) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Før og nå (13.01.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Din egen avgrunn (10.02.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Til venstre, bak sløret (17.03.2007). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navn fra fortiden (07.04.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norsk og fornærmet (05.05.2007). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bøkene kommer! (02.06.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gratulerer, Sir Salman! (30.06.2007). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Moral og underholdning (28.07.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ferdaminner (25.08.2007). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På baksiden av månen (22.09.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

401 403 405 407 409 410 412 413 415 416 418 420 421 423 424 426 427 429 430 432 434 436 438 440 442 444 446 448 450 452 454 456 458 460 462 464 465

Kirker i forfall (20.10.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Udyret fra Halden (17.11.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur og god mat (22.12.2007) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den gode samtalen (12.01.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om 14 dager er allting glemt (16.02.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . Cannabismannen (15.03.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krig og kjærlighet (12.04.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Slagferdig ytring (07.06.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ropet fra innmarken (05.07.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremskrittssommer (02.08.2008). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ABC. En, to, tre. (30.08.2008). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Død og fordervelse (25.10.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rus og realiteter (20.12.2008) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gul brostein (17.01.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et krenket flertall (14.02.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk skal du ha, Raja! (14.03.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sinn på avveier (11.04.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En pest og plage (09.05.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den egentlige loven (06.06.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svette hyttetanker (04.07.2009). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hamsuns skål (01.08.2009). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arkitektur med stopp-effekt (29.08.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . Før og etter fatwaen (24.10.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Løftet opp til kunst (19.12.2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tro og tvil i Lykkeland (16.01.2010). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sin egen stil (13.02.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En mann i jobb – og en med visjoner (13.03.2010) . . . . . . . . . . Havet, døden og kjærligheten (10.04.2010). . . . . . . . . . . . . . . . Tatovert påminnelse (08.05.2010). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I eventyrland (05.06.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er vi verdt? (03.07.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overgrepet i Hardanger (31.07.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Folk og fugl (21.08.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hver vår virkelighet (02.10.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppslukt av ilden (23.10.2010). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Se og bli sett (20.11.2010) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tegn i tiden (15.01.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg har levd av å lyve i tre tiår (12.03.2011) . . . . . . . . . . . . . . .

467 470 472 474 476 478 481 483 485 487 489 491 493 495 497 500 502 504 506 508 511 513 515 517 519 521 523 525 527 529 531 533 535 538 540 542 544 546

Offentlig sorg (09.04.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det hemningsløse Egoland (07.05.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vekk med pakket! (04.06.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Moderne meditasjon (02.07.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den natten (30.07.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Minnene om muren (27.08.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regler og unntak (24.09.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karbo-hysteria (29.10.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gåten Norge (19.11.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politikk og galskap (10.12.2011). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helt nederst ved bordet (31.12.2011) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En stor skam (28.01.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tysk-norsk hyttetur (25.02.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krenket og fornærmet (24.03.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tanker fra en fuktig kjeller (21.04.2012). . . . . . . . . . . . . . . . . . En innvandrerhistorie (19.05.2012). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Folk og freaks (16.06.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . For tiden utmeldt (14.07.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sporene i sanden (11.08.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mitt liv som ekstremsporter (15.09.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . Ringen sluttet (06.10.2012) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

548 550 553 555 557 559 561 563 565 567 569 571 573 575 577 578 580 582 584 586 588

Del 1 Husk hjelm!

Under et brunstripet banner 16.9.1995 På en sprakende radio når valgsendingen fra Norge meg natt til tirsdag. Og allerede tidlig i sendingen synes jeg at det begynner å smake eddik av den ellers helt ålreite rødvinen jeg sitter og drikker. Etter å ha lyttet til Carl I. Hagens sytende floskler om at folkets kjærlighet er blitt ham til del, fordi han som Den Eneste Rettferdige er blitt forfulgt og hundset av presse og media, har jeg ikke lyst på verken vått eller tørt. Jeg er kvalm. Men naturligvis har han rett. Det hjelper ikke å jage rottene ut i lyset, når folket vil ha rotter. Situasjonen er nå den, at 12 prosent av den norske befolkning ikke synes det gjør noe at en folkevalgt stortingsrepresentant pleier omgang med erklærte rasister og nazister. I Oslo by er den saken biff for over 20 prosent av velgerne. Hver femte mann og kvinne. Og da er faktisk en god del av de ideene og idealene som vi liker å tro at vårt samfunn er tuftet på, på god vei ut bakdøra. Og saken er verre enn som så. Vi vet at de samme holdningene som nå kommer til uttrykk i Fremskrittspartiets brakvalg, lever og ånder i flere av de andre partiene. I Arbeiderpartiet har stanken stått som en vegg lenge. Det hjelper ikke at Gro sier at huset er rent så lenge hun lar Rune Gerhardsen med venner løpe rundt og pisse i krokene. Norge er i ferd med å bli en dypt reaksjonær nasjon, der det har blitt god politikk å skryte åpenlyst av omfanget på sitt eget vannhode. De enkle løsningers politikk vinner frem i et klima der ord som «politisk horisont» blir forvekslet med utsikten til den andre siden av kaffebordet. Og dette er farlig. Det er farlig, fordi demokratiet faktisk krever noe såpass voldsomt av oss, som våken delaktighet. Eller sagt på en annen måte: Det krever at vi benytter oss av den hjernen og det hjertet som vi er blitt tildelt. Jeg går i mitt førtiende år. Og det som skremmer meg mest med man17

dagens valg, er at en så stor del av dem som liker å kalle seg «krigsgenerasjonen» står bak valget av en politikk som bygger på intoleranse og åpenlys trakassering av alle dem som ikke spiser kjøttkaker til middag klokka tre, og som heller ikke kan spore sine aner tilbake til Olav den Hellige. Når Fremskrittspartiets medløpere står frem på rekke og rad og bagatelliserer den nazistiske krigsmaskinen, til fordel for økt hat mot alle dem som ikke blir solbrente i det norske juliværet, så er det et sykdomstegn. Verken mer eller mindre. Det blir hevdet både her og der at det var taktisk uklokt av pressen å gi Carl I. Hagen en ørefik etter at Hedstrøm hadde veltet seg i brunt søppel. Det er selvsagt sludder. Det er ikke pressens oppgave å være taktisk. Pressens oppgave er i størst mulig grad å speile sannheten. Og i dette tilfellet har man faktisk maktet det. I tiden som kommer er det av stor viktighet å gjøre det klart for de av Hagens velgere som ennå ikke vet det, hvem de nå deler rom med. Det kan hende de er flere enn tre. Det er dessuten viktig å se det norske valget i et større perspektiv. Sofarasistenes fremgang har ikke på noen måte bare med norsk kommunalpolitikk å gjøre. Disse menneskene er en del av en raskt voksende svulst som omfatter samtlige europeiske land – for ikke å snakke om USA. Felles for disse gruppene, som nå samler seg under et brunstripet banner, er drømmen om reisen tilbake til en annen tid. Den tiden da norske skoleelever het Ola og Bente og jetflyet ennå ikke var oppfunnet. Det er ikke lenge siden det ene politiske talentet etter det andre forlot Carl Ivars skute. Enkelte av dem var nær nok til å kjenne stanken fra partiets egentlige kjerne.

Et liv uten Bordeaux 30.9.1995 Her om dagen spiste jeg struts for første gang i mitt liv. Mangt og mye kan sies om strutsens lave intelligens og dårlige lynne, men under hattefjæra har den virkelig en saftig biff. Siden måltidet fant sted på tysk jord, og alle de andre rundt bordet var europeere, kunne jeg selvsagt ikke dy meg. Jeg sa som sant var at det smakte hval av strutsen. Den gjorde det, nemlig. Dessuten har jeg en forkjærlighet for å trekke frem hvalen i godt lag her nede. Det skaper engasjement og hever temperatu18

ren i ethvert festlig lag. Nå ble det ekstra morsomt, da det jo heller ikke er politisk korrekt å spise struts. Strutsen legger flere egg i Tyskland enn i Afrika, blir det sagt. Et sikkert tegn på vantrivsel, såvidt storbybeboerne kan forstå. At strutsen får lov å løpe fritt rundt i motsetning til de fleste andre potensielle biffene i dette landet, er av en eller annen grunn av mindre interesse. Nok struts, mer hval. Selv om jeg kommer fra Vestfold, og derfor har lagt i meg en del kilo hvalkjøtt gjennom oppveksten, er jeg egentlig ikke spesielt opptatt av norsk politikk på dette området. At jeg står frem som tilhenger av hvalfangst her nede, har mest med et litt sykelig markeringsbehov å gjøre. Det å fremstå som barbar rundt om på barer og kneiper, kan ofte være underholdende for flere enn en selv. For min del må gjerne hvalen, denne havets Frans av Assisi, få svømme i fred og fortsette å pipe klokt på et språk som bare Paul Watson forstår. På den annen side ser jeg selvsagt Arbeiderparti-regjeringens poeng. Det å slippe hvalfangerne løs på ny er neppe det dummeste trekket Gro har foretatt for å vinne nye venner i de nordligste delene av landet. Tullpratet om at oljenasjonen Norge er nærmest avhengig av denne hobbyjakten, er det vel bare enkelte utlendinger som tror på, men så er da også argumentene produsert nettopp med tanke på dem. Likevel boikotter de oss. Det vil si, det gjorde de. Fortid. For kloden dreier fortere rundt nå enn i gamle dager. Det som opprører massene en dag, er mer eller mindre likegyldig neste morgen. Millioner av europeere gråt for den norske grindhvalen sist sommer. Nå feller ingen lenger en tåre. Og ingenting er mer patetisk enn når amerikanerne truer med boikott, for der i gården er den idealistiske gløden sluknet idet neste tv-program tar til. Norske myndigheter visste utvilsomt hva de gjorde da de velsignet harpunene sist sommer. De hadde ingen verdens ting å frykte på sikt. Så er spørsmålet: Vet Chirac hva han gjør? En ting vi kan være hundre prosent sikre på, er at han, i likhet med norske politikere, har kalkulert med godtfolks evne til å glemme raskt. Likevel spørs det om han ikke har regnet litt feil. Som en ektefødt sønn av en gammel, surnet kolonimakt, kan han lett ha kommet til å overse at folk flest liker dårlig å bli overkjørt av en tulling med bilde av de Gaulle på gutterommet. Og boikotten merkes i Frankrike nå. Vinbøndene har allerede begynt å jamre. I Hamburg er franske viner stort sett ikke å få på restauranter og kneiper. Stadig oftere støter man på skiltet som opplyser om at franske 19

produkter ikke er i salg så lenge en viss mann sitter ved makten i nabolandet. På mitt lokale supermarked, som har et utvalg av vin som på et middels norsk pol, er Bordeaux nærmest et fremmedord. Og selv om vår egen regjering, i likhet med den tyske, ikke har baller nok til å gi uttrykk for sitt eget folks indignasjon, kan boikotten denne gang vise seg å bli langvarig. For denne gangen er det så lett. Det er så mye godt å ta av. Mitt private tips: Gi de solfylte californiske vinene en sjanse. Det er lenge siden Indokina brant.

Enkelte gretne elementer 15.10.1995 Begrepet «De gamle gretne» er av forholdsvis ny dato. Betegnelsen er ment å skulle beskrive en del av eldre-generasjonen. De som til tross for et langt levd liv ennå ikke har lært å oppføre seg som folk. De som har en frekk replikk på lager hver eneste gang verden viser seg å være noe større og ledigere enn deres egen mentale tvangstrøye. Og det er mange av dem. Jeg synes faktisk at jeg får stikkpillene deres i ørene hvor jeg enn står og går. Likevel: Når de nå først skal gis et navn, synes jeg «De gamle gretne» er et lite heldig valg. Unge mennesker kan lett forledes til å tro at den sippete selvgodheten enkelte eldre legger for dagen har noe med alderdom å gjøre. Og det er jo ikke riktig. Sannheten er at en stor del av denne generasjonen har vært gretne i hele sitt liv. Da langt hår på gutter ble en del av moten på sekstitallet, var det en katastrofe som mange i foreldregenerasjonen ikke har kommet over den dag i dag. De har brukt tredve år av livet sitt på å mase om andre menneskers utseende! Det er de samme folkene som slo hånden av sine egne barn når disse dukket opp med en kjæreste av feil kjønn. Jazz var niggermusikk, og ubarberte mannfolk kunne dra til Moskva. Dit eller til Bjørnøya, nei forresten, for Bjørnøya var avsatt til folk som brukte forbudte stoffer. Hver gang de følte verdensbildet sitt truet, slo de «Det Beste» i teakbordet og skulle ha seg frabedt et eller annet. De hadde vunnet krigen og bygget landet, og utenfor de snevre sosialistiske kretsene var folk stort sett enige om at Richard Nixon var en hederlig kar som man godt kunne kjøpe bruktbil av, og det med bind for øynene. De kastet antikviteter og godt hand20

verk rett på dynga, og handlet inn respateks og imitert skinn isteden. Gammel brysom bebyggelse, bygget med pietet og kjærlighet av deres egne foreldre, sørget de for å kjøre over med bulldozere, slik at Domus og S-lag kunne reise seg av støvet i all sin perverse stilløshet. De klarte faktisk å føkke opp så godt som samtlige norske byer og tettsteder i løpet av et par tiår. Da hadde heldigvis de første av de utskjelte sekstiåtterne nådd maktposisjonene sine, slik at iallfall restene kunne reddes for kommende generasjoner. Det er disse gamle grinebiterne som i dag skriker i fistel om ungdommens sprayboks-vandalisme. Generasjonen bak den store betong-reformen. De som reiste gravsteiner som ikke engang dynamitt biter på. Nå skriker de over seg igjen. Siste skrik er som kjent at enkelte av dem skal ha seg frabedt å bli kalt element. Og den nye go’jenta i KrF, går rett i fella og ber om nåde for uheldig ordvalg. Er nå dette noe å be om unnskyldning for, da? Jeg mener, vi er da alle elementer, altså bestanddeler i et noe vaklende fellesskap. Nå vil jeg jo nødig gjøre det vanskeligere enn det allerede er for Valgerd, ved å ta henne i forsvar. Hun klarer seg sikkert utmerket uten meg på laget. Men likevel: Ordet «element» er på ingen måte negativt ladet. Det vil si, det har det tildels blitt, fordi en viss generasjon la inn litt ekstra kakefyll til kaffekosen, slik at vi fikk ord som «kriminelle elementer, visse elementer», osv. Hvis man tar seg bryet med å slå opp i Norsk Riksmålsordbok vil man finne definisjonen av ordet bemerkelsesverdig udramatisk. Grunnstoff, står det der. Og luft, jord, vann, ild. Og så står det bestanddel. Som eksempel på det siste trekkes frem ord som elementhus og elementkjøkken. Med andre ord: To av surpompenes store stoltheter fra sekstiåra. Det er neimen ikke godt å vite hva de furter for denne gangen.

Vi som elsket Bjørneboe 28.10.1995 For min generasjon, vi som ble født på førti- og femtitallet, går det et klart skille mellom før og etter oppdagelsen av kraftsenteret Jens Bjørneboe. Det vil si, for de av oss som ikke allerede i ungdommen hadde trykket Stat og Kirke til våre bryst. Som en gammel venn sa her forleden, etter at vi hadde hatt en kritisk gjennomgang av Bjørneboes pro21

duksjon over brusende glass og glødende sigaretter: «Ja, ja, gutter. Det var ikke alt han skrev som var like bra. Men han forandret våre liv.» Og det er sant. Bjørneboes innflytelse var av avgjørende betydning for hvilke strender vi siden siktet mot, enten vi nå tok pennen fatt selv, eller ei. Da han ikke orket mer, etterlot han seg et vakuum som ingen har maktet å fylle til denne dag. Han var den siste høvdingen i norsk litteratur, og han sprellet og skrek til det siste. Mytene om forfatteren og opprøreren Bjørneboe måtte nødvendigvis bli mange. En god del av dem oppsto nok også delvis med Bjørneboes mer eller mindre bevisste velsignelse. Grupper og enkeltpersoner sto nærmest og dro i liket allerede før det var blitt skikkelig kaldt. I virkeligheten tilhørte han selvsagt ingen. Men vi følte det sånn. Mange følte det sånn. Det er det som er prisen å betale for den som makter å gi de mange tungeløse en stemme, attpåtil en stemme som bærer helt inn i maktens innerste rom. Hva det kostet, vet bare Bjørneboe og Skaperen selv. Men dette skal ikke handle om mytene rundt mannen. Ei heller om det noe oppkonstruerte «jubileet» som feires i disse dager. Hvis Jens Bjørneboe hadde vært i live hadde han nå vært femogsøtti. Døden kommer verken for sent eller for tidlig, den kommer når den kommer, og hvor gammel man hadde vært dersom man hadde vært i live, er forholdsvis uinteressant. Det som derimot er interessant, er at Bjørneboes samlede verker nå foreligger, etter et felles løft av Gyldendal og Pax. Minus essayene hans. Flere hundre. Og det er noe i nærheten av en skandale. For det var essayene hans som tente oss. Mye mer enn romanene. Egentlig er det jo helt utrolig! Rundt om i Norges land satt femten–sekstenåringer og leste tykke bøker med essays! Nåja. La meg dempe meg litt. For selv om definisjonen av et essay nok kan være noe flytende, mener iallfall jeg at ikke alt som kom på trykk i disse bøkene faller innenfor essayets ramme. Det har imidlertid ikke stort å si. Mitt poeng er at Bjørneboes essay-samlinger er helt nødvendig lesning for dem som i dag vokser opp, og som vil danne seg et bilde av denne forfatterens funksjon i samfunnet gjennom flere tiår. Det var jo hans konstante tilstedeværelse, hans aldri sviktende engasjement som gjorde ham til den han var. Av og til ravende usaklig. Svært ofte gnistrende analytisk. Alltid med bitende ironi og beksvart humor. Her 22

er også litterære perler som fortjener en bedre plass enn i de heftede utgavene som fattige Pax forlag så seg i stand til å presentere på søttitallet. Å utgi Bjørneboes samlede, uten essayene, er å reise et hus der en vegg mangler. Jeg ber de to nevnte forlag tenke nytt. Og bestiller samtidig et innbundet eksemplar av hver og en av disse sterkt savnede bøkene. De gamle er lest i filler og spredd for vinden for lenge siden. På forhånd takk!

Hasj til folket? 11.11.1995 I siste valgkamp var det enkelte urbaniserte bønder i Grünerløkka Senterparti som tok til orde for å frigi hasjen. De forestilte seg en fremtid der man kunne kjøpe «beiser» og «bønner» på apoteket. Jeg tror det er en dårlig idé. Det eneste man kan være sikker på er at når staten blandes inn blir hasjen både dyr og dårlig. Dessuten vil vel norske hasjrøykere gjerne ha et bredt utvalg å velge i, slik forholdene er i dag. Og sist, men ikke minst: Når ble det en sykdom å røyke hasj? Jeg forstår godt at apotekerforeningen vegrer seg, selv om cannabisprodukter såvidt meg bekjent ble solgt på norske apotek frem til på sekstitallet. Løsningen ligger ikke i legalisering, snarere i å ignorere hele saken. Det er det som ligger i bunnen i det jeg her vil kalle Den Tyske Modellen. For i snart to år har bruk av cannabis vært avkriminalisert i det gjenforenede Tyskland. Det betyr ikke at stoffet er formelt legalisert, men at brukeren ikke blir stilt strafferettslig til ansvar. Man kan altså både røyke, og oppbevare mindre mengder hasj, mens salg er like forbudt som tidligere. Et paradoks, med andre ord. Men et paradoks som tyskerne ser ut til å kunne leve med. Debatten rundt lovendringen forsvant bemerkelsesverdig raskt fra mediene. Og det kommer etter all sannsynlighet av at dagliglivet ikke har endret seg nevneverdig for verken tilhengere eller motstandere. De eneste som ganske sikkert har merket en viss forskjell er politiet, som nå ikke lenger er pålagt å bruke tid på vanlig røykende bankansatte, industriarbeidere og skatterådgivere, men som isteden kan sette kreftene inn der de virkelig trengs. Skjønt ikke for det 23

– det er mange år siden de brydde seg. Iallfall i de tyske storbyene har politiet sett gjennom fingrene med hasjrøyking i mange, mange år. Det er snart ti år siden jeg for første gang støtte på riksdekkende prislister over ulike cannabisprodukter i en tysk avis. Men den som forestiller seg Tyskland som et land der hasjrøyken svir en i øynene hvor man står og går, tar feil. Og jeg vil på det sterkeste advare enhver interrailer eller annen turist om å dra frem hasjen sin på åpen gate eller på en tilfeldig kneipe. Det blir som i Spania, der jeg oppholdt meg en periode i 1983 – da var hasjen fullstendig legalisert. Stoffet ble slett ikke ønsket velkommen hvor som helst – ikke minst på grunn av turistene. Dessuten skal man vite, og ta hensyn til, at det er kneipeverten som er sjefen. I Spania dengang ble jointen regnet som «medbragt», og var av den grunn lite pop blant bar- og restauranteiere. De fleste hasjrøykere drikker jo lite alkohol. Hvor går så Norge, dette paradiset for enhver smugler med en IQ på over seks og en halv? Ganske sikkert i samme retning som land som Spania, Nederland og Tyskland, der dette med hasj stort sett ikke er noe tema lenger. Hasjen har kommet for å bli. Og i motsetning til på seksti- og søttitallet, da stoffet tilhørte engere kretser av skummelt utseende ungdommer, er hasj nå å finne i alle lag av befolkningen. Og som med ethvert nytelsesmiddel: Det vil alltid være noen som går bananas. Rundspørringer jeg har sett fra bl.a. Nederland, der hasj er å få over disk, viser imidlertid at ungdom i dag har et langt mer avbalansert forhold til dette enn hva for eksempel undertegnede hadde. Joda, mange av dem røyker en joint nå og da. Men de færreste starter dagen med en veritabel bråtabrann, slik skikken var i visse kretser da jeg var ung. Hasj er rett og slett ikke spennende lenger. Det har for lengst blitt de veltilpassedes dop. Her i Tyskland går den kjedelige grønne marocaneren under navnet Volkshasch. Folkehasj. Jeg er stygt redd for at det er den norske cannabis-entusiaster ville ha fått på Svaneapoteket.

24

Goodbye, gamle hus! 25.11.1995 På årets kirkemøte har presteskapet funnet ut at det ikke vil ha praktiserende homser og lesber i sine verv. Det var en fin og utvetydig uttalelse de kom med sist fredag. Med sin melding til det norske folk fikk de på en grei måte feid både pop-prester og kristne intellektuelle til side. Det er fremdeles noe vi kan stole på i disse oppløsningstider, og det er Den norske statskirkes intoleranse, den stadige forakt overfor mennesker som vår felles Gud har gitt et avvikende kjærlighetsbehov. Jeg innrømmer åpent og ærlig at jeg har vanskelig for å forstå de kristne homofile som ennå trygler om å bli behandlet som anstendige mennesker i den norske kirke. Hvor mye skal det til før dere forstår at dere er uønsket i dette huset? Hvorfor i all verden kryper dere for en gjeng sex-fikserte mannfolk i svarte kjoler? Meld dere ut av dette klaustrofobiske rommet og dann deres egne menigheter sammen med andre som heller ikke tror at Gud er en furten, gammel hetero som lar seg fornærme for et godt ord. Hva er det de har lovet dere denne gangen? Hva setter de som plaster på såret? At de skal fortsette å snakke om dere. At debatten skal føres videre. Debatten om hva da? Debatten om det høyst private kjærlighetslivet deres. I menigheter og i grupper av prester skal dyner snus i Jesu Kristi navn. Kjære venner! Vi lever i 1995. Middelalderen er forbi. Det er ikke lenger nødvendig å la seg by denslags. Hvis det finnes en Gud, må hun da være større enn dette? Egentlig er det jo ganske fantastisk. At det ofres så mye plass i pressen på et presteskap som stort sett bestyrer en drøss tomme møtelokaler rundt om i Norges land. Men igjen: Jeg synes det er fint. Biskop Køhn frykter nå en svikt i tilliten til kirken. Ja, og amen! Det er min ydmyke bønn at denne svikten i tilliten kan være begynnelsen på slutten for Den norske statskirke og hele dens klamme vesen. Hetero som homo: Meld dere ut av denne tåpelige Herrelosjen jo før jo heller. Og ved neste korsvei setter vi foten ned og krever at kirkeskatten skal gå til kreftsyke barn og psykotiske alenemødre. Det er viktig ikke å glemme følgende: Hvert eneste skritt som kirken har tatt i retning virkeligheten, er den blitt presset til å ta. Det gjelder kvinners rettigheter såvel som homofile selvfølgeligheter. Men hvorfor 25

i all verden kaste bort tid og krefter på å presse denne gutteklubben i det hele tatt? Er det ikke mye greiere bare å la dem seile sin egen sjø? Den norske statskirke er en sekt med et par millioner sovende medlemmer. Og det er bare fordi folk sover at den i det hele tatt kan eksistere. La disse selvgode bedreviterne få lov til å drive butikken selv. Og Jesus? Hvor står han? Det kan jeg selvsagt ikke svare på, jeg har ikke studert ham på universitetsnivå. Men mitt inntrykk er at noe av kjernen i hans budskap var åpenhet og tilgivelse for alle oss som snublet rundt på Tellus i noen korte år. Fra min barnelærdom synes jeg å huske noe om at vi fikk overlate dommen av hverandre til en høyere instans. Derfor fordømmer jeg naturligvis heller ikke det norske presteskapet. Jeg lyser fred over det. Og far vel. God tur, som man sier på moderne norsk. Jeg håper dere kommer til en himmel med klarere regler enn de vi har i denne verden. Og til dere som nå går ned kirkebakken for siste gang. Heteroer og homoer, horer og transvestitter: Ikke glem Bibelen. Den står fremdeles til en sekser.

Klar tale! 9.12.1995 Den 10. november i år ble en forfatterkollega av meg hengt opp etter halsen i Nigeria. Sammen med åtte andre menneskerettsforkjempere måtte han bøte med livet etter en parodisk rettssak iscenesatt av diktatoren, general Sani Abacha. Drapet på Ken Saro-Wiwa, og de åtte andre (som ikke skrev bøker, og som derfor heller ikke fikk sine navn kringkastet verden rundt), fikk norsk UD øyeblikkelig på banen. De kalte ikke hjem sin ambassadør i Nigeria. Dagen etter reagerte de øyeblikkelig igjen. Da kalte de ambassadøren hjem likevel. For som man sa: Her gjelder det å vise fasthet. En sviende ørefik, som nok fikk den fintfølende generalen til å gå i seg selv. Søvnløse netter og tenners gnissel, vil jeg tro. Så kan vi naturligvis stille hverandre spørsmålet: Kunne vi ha gjort mer? Gått lenger? Nei, sannsynligvis ikke. Vi er et lite land langt mot nord, og det får være grenser, særlig utenfor våre egne grenser. Når Statoil akkurat hadde fått satt opp utstyret sitt, kunne man neppe forvente 26

at de pakket sammen hele pikniken på grunn av en hengt neger som skrev barnebøker og dikt uten rim. Iallfall var det enighet i regjering og Statoil om at vi ikke kunne gjøre noe alene. Her måtte vi stå sammen med EU, og med FN. Og som en talsmann for Statoil så fint uttrykte det: «Dessuten er vår virksomhet i Nigeria langt fra fastlandet.» Dra til sjøs! sa jeg. Etter denne uttalelsen måtte vel selv den mest tungnemme venstre-radikaler forstå at norske hender var gullende rene, vasket i saltvann, langt fra det mørke fastland. Det er som oftest på landjorden mennesker henretter hverandre, bare sjelden utaskjærs, og absolutt aldri på norske borerigger, selv om de ligger utenfor Afrika aldri så mye. Og på den nigerianske landjorden er det Shell som borer og pumper. De har enkelte problemer, hører vi, først og fremst med det såkalte Ogoni-folket. En bande negre, som av en eller annen grunn ikke synes det er så forferdelig morsomt at åkrene deres fylles av oljerør og Fremskritt. Det var dette folket Ken Saro-Wiwa var en del av, denne trassige poeten som de måtte henge opp hele fem ganger før makthaverne endelig fikk fred for det blodbankende hjertet hans. Og her hjemme stilte hans landsmenn og -kvinner opp utenfor Utenriksdepartementet vårt og skrek sine protester midt i arbeidstiden. De krevde at Statoil skulle trekke seg ut av Nigeria. Det krevde pussig nok også medlemmene av Statoilansattes forening (Saf), som vel antakelig er i hendene på AKP. Både nigerianere og organiserte nordmenn er av den pussige mening at det er oljen som er grunnlaget for Abachas makt. De snakker om at bare noen måneders boikott vil knekke nakken hans. Men idealister og fagforeningsfolk tar jo ofte feil. Det er godt vi har en mann som statssekretær Jan Egeland, en kar som kan sette hele denne saken i det rette perspektiv. Hør bare hva han forteller alt folket gjennom avisen Dagbladet: «Norge er ikke blant de land som med den største moralske troverdighet kan stå fremst i køen og kreve oljeboikott av Nigeria. En oljeboikott ville bety en dramatisk prisøkning på olje, noe Norge ville tjene enormt på.» Javel, tenkte jeg. Snart er årets store høytid over oss. Da er det godt å vite at den norske julenissen allerede er på plass i Nigeria. Og at han blir der, også når hverdagen tar til. Lettjente penger basert på andres ulykke, skal vi ha oss frabedt. Dette skrev jeg, nøyaktig slik det står å lese i linjene ovenfor. Og i samme sekund som jeg banket inn sluttpunktumet, lød nyhetsoppleserens klokkeklare røst fra radioen bak meg: «… sier at det mest effektive 27

tiltak mot Nigeria, er en oljeboikott.» Hvem som sa det? Jan Egeland. Statssekretæren. Godt timet, sier jeg. Men jeg skriver på mål, og her er ikke plass til et hallingkast til. Bli stående akkurat der du er nå, Egeland!

God jul til to kvinner 23.12.1995 Souhaila Andrawes har sin egen støttekomité i Norge. Det er bra. Både fysisk og psykisk fremstår hun som en knekket person, og de som ligger nede skal man som kjent verken sparke eller hoppe på. Dem skal man rekke en utstrakt hånd. Ihvertfall hvis vi skal ta morgendagens bursdagsbarn på alvor. Og det synes jeg at vi skal. Jeg har derfor ikke noe problem med å bli med på Ruth Liens og Kirsti Knudsens oppfordring om å sende en julehilsen til Andrawes, der hun nå sitter varetektsfengslet i Hamburg. Men virkeligheten er sannelig vanskeligere enn både det støttekomiteen og de fleste andre later til å ha forstått. På sedvanlig vis er man her i Norge enten for eller mot en sak – i dette tilfellet utlevering/ikke utlevering av en tidligere flykaprer til Tyskland. Det er svart eller hvitt. De som er imot passer riktignok på å påpeke at det er dårlig gjort å være med på aksjoner der flykapteinen blir likvidert foran øynene på skrekkslagne passasjerer, men ellers er det meste av det Andrawes har blitt utsatt for på norsk jord i grunnen å betrakte som et overgrep på en vennlig innvandrer. Fra den andre siden har vi fått engasjerte leserbrev fra Stutumer over det ganske land. Den siste gruppen har lagt stor vekt på den primitive hevnen som juridisk og moralsk rettesnor. De ønsker henne til et mye hetere sted enn Tyskland. I virkeligheten er hele Andrawes-saken en farse. Det eneste overgrepet Andrawes er blitt utsatt for i Norge, er at man fra øverste hold, og også gjennom velment støtte fra grupper og enkeltpersoner, lot henne få inntrykk av at hun kanskje kunne få bli i Norge. At hun kunne vinne saken. I måned etter måned lot man henne virre rundt fra rettssal til rettssal, og vinne og tape, vinne og tape, slik at hun selv og vi tilskuere skulle få demonstrert hvordan et moderne demokrati fungerer når det kommer til jussen. Sannheten er imidlertid den at hun ble booket inn på flyet til Tyskland i det øyeblikket politiet dukket opp på dørterskelen 28

hennes. Hvilket spill som har foregått i kulissene, hvorfor norske myndigheter ventet så lenge med å hente henne, til tross for at de utvilsomt kjente hennes identitet, vil vi neppe få vite noen gang. Men det er lov å gjette. Og jeg gjetter på Monika Haas. I lang tid hadde tyske myndigheter forsøkt å nagle Haas til den samme flykaprer-saken som den Andrawes står tiltalt for. Ifølge tysk politi var det Haas som overleverte våpnene til kaprerne. Hun skal ha vært bindeleddet mellom RAF og deres arabiske brødre. Flere ganger var hun blitt hentet på Frankfurt universitet, og varetektsfengslet. Og løslatt hver gang, fordi politiets bevismateriale ikke holdt. I skrivende stund har hun sittet inne i over et halvt år, og det er på grunn av vitneutsagn som Andrawes har kommet med. Først husket Andrawes ingenting. Så mente hun at det kanskje hadde vært Haas som kom med våpnene. I sin siste forklaring sier hun at det var Haas. Jeg våger den påstand at tysk sikkerhetspoliti gir blanke blaffen i Andrawes. Det er Haas de vil ha. Og det er også Haas de får, dersom Andrawes ikke endrer forklaring enda en gang. Hvem Haas er? Hun er en kvinne på Andrawes’ alder. Hun er mor med alene-ansvar for to barn. I motsetning til Andrawes bedyrer hun sin uskyld, og skriver i et åpent brev til nettopp Andrawes, gjengitt i tysk presse, at hun ikke forstår hvorfor hun gjør dette mot henne. Og der står saken. Tidligere RAF-ere som sitter på livstidsdommer i Tyskland, går til det uvanlige skritt å si at Haas aldri var deres kurér. Vanligvis tier de om alt som hører fortiden til. Jeg kjenner naturligvis ikke sannheten i denne saken. Det jeg ser er to kvinner som slåss for å bevare normaliteten i tilværelsen. Derfor; siden plassen på dette «postkortet» er stor nok: God jul, Monika Haas! Og lykke til i det nye året! Og til dere begge: Det er fotsoldatene som faller. Generalene får medaljer. Men det visste dere jo fra før.

Vel blåst! 6.1.1996 Når dette leses, har den nye røykeloven fått virke i nesten en uke. Til stor glede for svært mange, vil jeg tro. Ungdom under atten, som jo er kjent for å føye seg etter enhver formaning, har ganske sikkert droppet 29

Prince og Marlboro, og heller brukt pengene sine på frukt og grønnsaker. På landets kjøpesentre har man endelig fått fordrevet de ekle bandene med pensjonister som satt der og skvalpet med kaffekoppene og fomlet med Eventyrblandingen. I øyeblikket ser alt svært lyst ut for den norske folkehelsa, særlig hva den fysiske siden av saken angår. Noe av det verste jeg vet, er dårlige tapere. Derfor gratulerer jeg ikkerøykerne med denne nye seieren. Samtidig gleder jeg meg til året som ligger fremfor meg – et år der tobakks-allergikernes klagesang logisk nok må forstumme. Jeg ser også frem til å møte nye ansikter på norske barer og kneiper. Vi som har frekventert slike steder siden vi ble gamle nok, har altfor lenge beveget oss i våre egne, snevre sirkler. Med de nye reglene vil vi nå kunne møtes med for oss helt ukjente grupper landsmenn og -kvinner. Ikke-røykere har vi hatt å gjøre med bestandig. Men de vi var sammen med var liksom av en annen art, ikke fullt så seriøse som de vi nå regner med å lære å kjenne. De ikke-røykerne vi pleide å drikke ølet vårt sammen med, hadde ikke helt sett lyset. De røykte ikke, og ferdig med det. De hadde ikke noen ideologi i bakhånden, for å si det slik. De var nok litt enkle. Det er derfor med stor glede jeg ønsker den gruppen som virkelig har hatt det hardt, de som har måttet holde seg hjemme, eller kanskje til og med har måttet ty til bedehuset, hjertelig velkommen til de brune kneipene. Jeg kan love dere at vi røykerne skal gjøre alt for å holde oss til regelverket, og mange steder vil vi jo også kunne vinke til hverandre gjennom vegger av glass. Slikt skaper trivsel. Det eneste jeg ser som et problem med den nye røykeloven, er at den vanskelig kan håndheves. Det vil nok ennå en tid være problemer med ihuga røykere som tenner en røyk i baren på Fornebu. Ikke fordi de er onde av natur, men fordi de glemmer seg. Dessuten har jeg lagt merke til en uting, som ikke-røykerne av en eller annen grunn ikke har påtalt, og som jeg derfor tar opp på vegne av dere: Siden svært få sitter i de røykfrie sonene på barer og restauranter, fjernes stolene ved disse bordene. Røykerne tar dem rett og slett med seg til bordene der de samles. For et par år siden var jeg på en jazzklubb i Molde, der det pussig nok var veldig få ikke-røykere til stede akkurat den kvelden. Resultatet var at de fem bordene som var reservert de lungefriske sto tomme, og uten en stol. Vi tobakksavhengige satt rundt bord beregnet til tre og fire, i opptil tre sirkler utenfor hverandre. Rundt vårt bord var vi femten, og askebegeret gikk på rundgang. Jeg grøsser på ryggen over hva som 30

kunne ha skjedd dersom Kjell Magne Bondevik hadde droppet innom. Ville det være for mye forlangt dersom dere ved neste korsvei sørget for å få vedtatt et forbud mot å flytte stoler fra et bord til et annet på slike steder? Etter min mening, nei. Men tilbake til håndhevingen. Det evige problemet med enhver lov. Siden politiet ikke engang har kapasitet til å håndheve slike lover som tar sikte på å forhindre at folk blir slått ihjel på åpen gate, mener jeg at de bør holdes utenfor. Her vil nok mange ikke-røykere være uenige med meg i prioriteringen, men la gå. Jeg foreslår at dere setter barna i spissen, slik dere jo har gjort til nå. Vi har i øyeblikket en flott barnehagegenerasjon i Norge, barn som faktisk begynner å gråte når bestefar tenner pipa, for da dør bestefar, det har de lært gjennom konstruktivt samvær med voksne fundamentalister av ulik art. Vel blåst! Og nå går jeg til min lokale kneipe her i Hamburg, der det pleier å vanke gratis sigarer på denne tiden av året. Barna får ballonger og sukkertøy.

Den oljede olivengren 20.1.1996 Nylig kunne Grete Faremo, på vegne av den norske regjering, fortelle oss at man ikke så noen grunn til å gi den myrdede Bouchikhis sønn noen form for økonomisk ryggdekning i forbindelse med en eventuell rettssak mot den israelske stat. Litt senere på dagen kom gledesmeldingen fra Jesu hjemland: Shimon Peres hadde av en eller annen ubegripelig grunn funnet ut at den likviderte kelneren på Lillehammer var verdt noen småpenger. Han kunne til og med tenke seg å drysse dem over de etterlatte. Det var nok ikke bare Grete Faremo som klappet i hendene den kvelden. For maken til generøsitet har vi vel ikke sett fra den kanten. Og nå slipper den norske regjering belastningen med en opprivende rettssak mot gode venner, og den myrdedes familie stapper man kjeften full av skillemynt. Når det gjelder israelernes ufattelige arroganse heter det fra offisielt hold her på berget, at det hele dreier seg om «et gjennombrudd». Det er bare å ta av seg hatten for den modige Peres, som med fare for eget politisk liv lyver oss alle opp i fjeset, samtidig som han rasler med 31

småpengene sine. Nå gjelder det å vise taktisk takknemlighet, og ikke lage riper i lakken på gamle likkister. Vi vet det jo: Det er noe som heter diplomatspråk. Når en representant for en regjering sier at han er «bekymret for utviklingen» i en eller annen avkrok av verden, betyr det at han ikke liker de siste meldingene om masse-henrettelser og tortur. Og slik må det kanskje være. Det er iallfall derfor Peres’ løgner lovprises. Men det er ikke dermed sagt at vi som ikke jobber innenfor politikk og diplomati, må ta i bruk disse standard-frasene. Derfor kan vårt lands myndigheter gjerne få lov til å snakke om «gjennombruddet» sitt, mens jeg bruker et noe enklere språk og sier at Peres er en ussel representant for en feig regjering, når han uten å rødme lyver oss huden full, samtidig som han vet at vi vet. Vi har også en ussel regjering som ikke bare avviser dette taktiske sludderet, men som isteden gir seg til å juble over sølvmyntene. Hva Bouchikhis etterlatte med tid og stund oppnår og slår seg til ro med, skal jeg være den siste til å legge meg opp i. Den personlige tragedien som har rammet dem må ikke glemmes et sekund, selv om norske myndigheter valgte å fortrenge den i over tyve år. At Faremo antyder at man fra ansvarlig politisk hold nærmest har holdt på med denne saken hele tiden, vil jeg ikke engang kommentere. Nei, jeg er ikke fornøyd. I et land hvor barna etter sigende tar skade av å se et askebeger på Hans Majestets skrivebord, må det være lov å spørre hva vi skal svare dem dersom de begynner å stille spørsmål som omfatter grunnleggende moralbegreper. Og det har jo barn en tendens til å gjøre. Skal vi fortelle dem at de snille onklene i Israel dessverre har så mange lik i skapet at det vil bli et forferdelig rot dersom de først gløtter på døren? Skal vi slå den gamle plata om at ærlighet varer lengst? Eller skal vi si sannheten? Forresten: Var det noen som la merke til at Tine Eikrem, politivoldsoffer etter det såkalte «Puppeslaget» utenfor «Lido Go Go» bar i Oslo, nylig fikk utbetalt 180 000 kroner i erstatning av Justisdepartementet og Staten? Joda, det fikk hun. Og det uten at de samme myndighetene ville innrømme at det var begått en eneste feil fra politiets side. Det ser ut som om Peres’ giverglede er smittende. Det er den oljede olivengrens politikk. Det glipper liksom litt når du tar i den.

32

Siste nytt fra menigheten 3.2.1996 Nylig leste jeg Torgrim Eggens utmerkede roman «Hilal». I denne boken gjør Eggen et godt forsøk på å beskrive dagliglivet øst for Akerselva noen få år inn i fremtiden. Og da sier det seg selv at det hører med til en forfatters research å sette seg inn i muslimenes hellige bok, Koranen. Det tjener Eggen til ære at skildringen av samlivet mellom den kristen-humanistiske tradisjon og islam ikke skjemmes av lettvintheter og platte fiende-bilder. Men så legger jeg boken fra meg og leser i avisen at pressetalsmannen for Jamaat-menigheten i Oslo, Zahid Mukhtar, sammenlikner Salman Rushdie med Adolf Hitler. Og er tilbake i virkeligheten. Norge, 1996. Bakgrunnen er, som de fleste vil vite, at et par imamer i Oslo har funnet det betimelig å minne hjorden sin på at hatet mot Rushdie ikke må slokne hen i vantro likegyldighet. Forfatteren må fortsatt dø. Fatwaen står ved lag, og situasjonen er nøyaktig den samme som da Khomeini ba verdens muslimer om å gjøre kort prosess med penneknekten i 1989. Det er viktig å merke seg at de samme imamene ikke hadde til hensikt å varsle det norske folk om dette, det hele var ment som en liten justering innad i rekkene, i fall noen skulle tro at Gud hadde lagt seg på en mer moderat linje. Så lekker altså det hele ut til pressen. Og siden imamene ikke engang er rakryggede nok til å gå inn i en dialog med verken pressen eller andre, sender de Mukhtar til fronten. Pressetalsmannen, som med velvalgte ord sørger for å fremstille sin egen religion nettopp som det gufset fra middelalderen som så mange holder den for å være. Rasister og fremmedfiendtlige elementer må ha hatt det godt den dagen Mukhtars vås sto på trykk her i avisen. Hva er det han har å fortelle oss? Bl.a. at Rushdie ikke er dømt til døden! At han (som britisk statsborger) må stilles for en muslimsk rett. Hvor da, om jeg tør spørre? Iran? Irak? Nå er jo heldigvis denne farsen en umulighet, men det må jo være lov å lure på hvor Mukhtar har hodet sitt. Så blir han rent liberal når han slår fast at norsk lov gjelder i Norge. Tusen takk! Samtidig må «man» følge muslimsk lov, får vi vite. Hvem er «man»? Er det meg han mener? Det eneste som er klart, er at Rushdie må dø, og at han må stilles for en islamsk domstol først. Akk ja! 33

Om og om igjen får vi høre at islam er en fredens religion, at det er et lite mindretall av ekstremister som løper rundt i gatene og skriker på hevn og død. Det er mye mulig det er riktig. Men det som er helt sikkert er at den enorme majoriteten stort sett holder kjeft. For oss vantro virker det nærmest som om de er fullstendig under pisken. Og noe av grunnen til at dette inntrykket er i ferd med å feste seg i Vesten, er at islamske imamer og andre troende ikke engang er interessert i å gå inn i en dialog med det samfunnet de gjør seg til del av. Dette er farlig. Den unnfallenheten Mukhtar viser når han blir spurt om det er Rushdies ansvar at William Nygaard ble skutt, er helt typisk. Han svarer at politiet ikke har oppklart saken. Alle vet at det ikke står en refusert lyriker bak skuddene. Alle vet hvor sporene fører. Da fatwaen ble gjort kjent, brukte de lærde herrer på Tøyen flere dager før de kom på banen og mumlet et eller annet grums om at de helst ikke så at Rushdie skulle myrdes på norsk jord. Mukhtar beskylder Vesten for å fare med dobbeltmoral. Det gir jeg ham rett i. Akkurat her likner vest på øst, og syd på nord. Tenk bare på den norske regjering som strør rundhåndet om seg med retur-billetter på første klasse til folk som er på flukt fra krig og nød. Mens imamene i Oslo Øst ikke engang får tilbud om en billig-billett. Og hva mener vi nordmenn med å lovprise det frie ord, når vi ikke alt for lenge siden har sparket ut samtlige personer på den iranske ambassade? De kan jo til og med betale reisen selv.

De glatte cellene 17.2.1996 I den siste tiden har en ombygning ved Oslo kretsfengsel ført til at varetektsfengslede har måttet sitte på glattceller på politihuset. Dette har igjen ført til at en gammel debatt på ny har blusset opp; nemlig hvorvidt en moderne rettsstat som Norge i det hele tatt kan være bekjent av å benytte seg av en såpass primitiv tvangsanordning som det bruk av glattcelle vitterlig er. Det er i det hele tatt uklart om norske myndigheter kan tillate seg dette uten å bryte internasjonale avtaler for menneskerettigheter. Det er på høy tid at dette nå blir avklart. 34

Det er ellers grunn til å merke seg at representanter for politi- og fengselsvesen fremstiller bruken av glattcellene som et slags unntak fra regelen. Noe som bare kommer på frågan i ekstreme tilfeller, som nå når en rekke varetektsceller mangler – eller i tilfeller hvor arrestanten er bevisstløs av fyll, eller totalt krakilsk. Og det er jo ikke sant. Disse spesielle cellene har alltid vært brukt som et middel til å gi arrestanten en psykisk knekk i forkant av et avhør. Eller er det noen som tror at de arresterte i Bjugn-saken var forventet å gå bananas og smadre en vanlig celle? Vanlige, stø gjennomsnittsborgere? Nei. De skulle knekkes, og knekket ble de. Såvidt jeg vet sliter flere av dem med senskader etter denne behandlingen den dag i dag. En rask rundspørring blant innsatte i norske fengsler ville vise et ganske annet bilde av bruk av glattceller i Norge i dag, nemlig at det er fullstendig normalt, og at avstraffingen ikke bare brukes i taktisk sammenheng i forbindelse med en etterforskning, men også i visse tilfeller som ren hevn. Arrestanten skal dukkes, han eller hun skal lære å bøye nakken. Bare ved å ta utgangspunkt i min egen bekjentskapskrets, som på langt nær er så lurvet som enkelte liker å tro, kjenner jeg til en rekke eksempler på fullstendig meningsløs bruk av glattcelle. Det handler om mennesker som blir arrestert for forhold som i dag trygt kan kalles bagatellmessige og hvor det foreligger full tilståelse og null sjanse for forspillelse av bevis. Rett på glattcelle. Det er regelen, ikke unntaket. Hva er hensikten med dette, når vedkommende likevel må vente i månedsvis på å få sone dommen? Men det verste med denne ordningen er likevel at det er nettopp på glattcelle du risikerer å havne som fullstendig uskyldig. Dersom du oppholder deg på feil sted til feil tid. Og tro endelig ikke at det bare gjelder personer som vanker i byens mer lugubre lokaler og strøk. Det er slett ikke nødvendig med medlemskap i MC Norway for å få denne spesialbehandlingen. Det kan naturligvis diskuteres om bruk av glattcelle er tortur. Det finnes mennesker som frivillig tilbringer dagevis i et knøttlite trykkammer. Men for de fleste av oss vil nok et opphold i et klaustrofobisk rom der lyset står på døgnet rundt, og hvor det ikke engang finnes en sengebrisk, være en alvorlig belastning. For en person som meg, som begynner å svette bare heisen nøler litt, vil det uten tvil være tortur. Og jeg har sett mennesker med en langt mer robust psyke enn min egen, bryte fullstendig sammen etter noen døgn i en slik «kiste». Helt konkret: Justisdepartementet har pålagt politiet å sørge for å overføre varetektsfengslede til normale celler etter maksimum fem 35

døgn. Såvidt jeg har forstått av pressen i det siste, har bruken av glattcelle gått langt utover disse fem døgn. Er det mulig å få en uttalelse fra Justisdepartementet om hvordan de der ser på den aktuelle situasjonen? Og på bruk av glattcelle generelt? Eller må spørsmålet komme fra Haag?

Den sorte ravnen 2.3.1996 I de siste månedene har vi vært vitne til en rekke tragiske drap, utøvd av psykisk ustabile personer. Eller rettere: Av personer som er så langt ute i den sjelelige tåkeheimen at de ikke engang er strafferettslig tilregnelige. Den fraskilte trebarnsfaren som barrikaderer seg i blokkleiligheten og sender meningsløse haglladninger ut i mørket, har vi snart begynt å venne oss til. I en slik situasjon kan det være nyttig å minne om at de aller fleste skuddene som avfyres ikke er rettet mot utenforstående og tilfeldig forbipasserende, men mot gjerningsmannens egen munnhule. Men i begge tilfeller dreier det seg om omsorgssvikt. Det handler om at det psykiske helsevernet ikke vil, eller ikke kan gripe inn, selv i tilfeller hvor den mest ustuderte av oss kan se at en person har beveget seg inn i farlige sirkler. I flere av de konkrete tilfellene i den siste tiden har folk i familien og i nærmiljøet ellers, gjort hva de kunne for å skaffe vedkommende hjelp. De er ikke blitt hørt. En av disse høyst privat oppnevnte omsorgspersonene har måttet bøte med livet. At representantene for det psykiatriske helsevesenet ikke tar selvkritikk i ettertid, er ingen nyhet. De gjør aldri det. Det er like umulig å få dem til å innrømme en glipp som å få en psykopat til å si unnskyld. Selv ikke i tilfeller som beveger seg ut i det groteske, som i Juklerød-saken, er man villig til å fire en millimeter. I de yrkene som omfatter den menneskelige psyke begår man rett og slett ikke feil etter avlagt eksamen. Nok om det – iallfall for denne gang. Det ville være altfor lettvint å henge ut et samlet psykiatrisk hjelpeapparat. Ja, hvor utrolig det enn kan høres, ville det til og med være urettferdig å sette maktpersonene i dette hjelpeapparatet i samme bås. På alle plan innenfor psykiatrien finnes det mennesker som jobber skjorta av seg. Jeg vet det, for jeg har sett det på kloss hold. Fra begge sider, får jeg vel si. Både fra behand36

lerens og fra pasientens vinkel. Vi kommer selvsagt aldri i en situasjon der drap eller selvmord utført av psykisk syke, ikke forekommer. Da er vi ikke mennesker lenger, eller vi har utviklet et kontrollapparat som langt overgår Orwells dystre visjoner. Det underlige er ikke at vi av og til må være vitne til voldelige tragedier, selv om en god del av dem nok kunne vært unngått. Det underlige er at man i dagens Norge nesten må ty til ytterligheter for i det hele tatt å få hjelp. Over ti prosent av den norske befolkning sliter med angst og depresjon i hele, eller i faser av livet. Og selv om mange av oss kan hjelpes med forholdsvis enkle midler, er det et faktum at et ukjent antall bukker under hvert år, sannsynligvis langt, langt flere enn de som stryker med i hjertekø. Nåja. Det er vel snakk om en slags hjertekø for oss angstbitere også, kanskje. Når selv så alvorlig pleietrengende som schizofrene må vente opptil flere år på å komme i behandling, kan man tenke seg hvor sterkt tante Emma på Tveita står når angsten vokser henne over hodet, og hun ikke lenger våger å gå i butikken. Det er lettvint å be om penger. Alle ber om penger. Men jeg gjør det likevel. Glem all sentimentalitet. Alle som har gått gjennom tunnellen vet at det er lite forståelse å hente blant folk som ikke har opplevd det samme selv. Det er ikke å vente engang. Jeg ble selv svært overrasket første gang jeg fant ut at helvete kunne være her og nå. Men flere burde kanskje tenke på hva angstens faktiske pris er i kroner og øre. Det blir ikke billig å fortsette «la-det-skure-og-gå-politikken» som råder i øyeblikket. Angår deg ikke? Si ikke det, Mr. Trygg & Grei! Det er innholdet av lommeboken din jeg snakker om. Det er ikke mange skattekronene å hente hos den som har fått den sorte ravnen på besøk.

Den vanskelige dialogen 16.3.1996 Statsadvokat Lars Frønsdal tok nylig til orde for å oppheve den nåværende ordning med bruk av straff overfor narkomane. (Bruk og oppbevaring av brukerdoser.) Det var modig gjort. Hans overordnede, Lasse Qvigstad, rykker øyeblikkelig ut og slår den uskikkelige statsadvokaten over fingrene med linjalen. Det er som forventet. Det er heller ikke å 37

undres over at enkelte politikere vil ha Frønsdal fjernet fra jobben. Han har tross alt vært så frekk å benytte seg av ytringsfriheten, og det i en sak der han har flertallet mot seg. Avvikende holdninger hører hjemme i rødvinsdynkede forfatterhjerner og på Kunstnernes hus. Ikke innenfor selve maktapparatet. Også redaktør Arild Rønsen i musikkavisen Puls gjør seg forbudte tanker på lederplass i eget blad. Og får naturligvis kjeft, han også. Men tilbake til Frønsdal. Jeg tror utspillet hans er viktig. Vær gjerne uenig med ham. Men når jeg mener at det han sier er viktig, så er det fordi tidspunktet muligens er inne for en dialog mellom de ulike partene i denne saken. For i virkeligheten har vi aldri hatt noen egentlig narkodebatt i Norge. Det har vært hyl og skrik fra velmenende parter på begge sider – og i mellomtiden har utvikling på gateplan utviklet seg til det verre. I de store byene i Europa går antallet overdoser med dødelig utgang ned, til tross for en mer liberal omgang med de harde stoffene. I Oslo er heroin som dødsårsak, stigende. Jeg tror ikke vi skal trekke noen lettvinte konklusjoner av dette. Det problemet vi står overfor er så komplisert at det nå må være på tide at de ulike partene kommer opp av skyttergravene. Det er helt katastrofalt dersom den gamle stillingskrigen skal opprettholdes. Vi har sprøytet inn hundrevis av millioner for å bekjempe de sterke stoffene. Vi har bygget nye fengsler og satt opp straffene. Resultat? Det har aldri vært lettere å få tak i heroin i Norge noen gang. Den politikken vi har fulgt til nå er helt og holdent feilslått. Selv ikke et beslag på en million brukerdoser har den aller minste innvirkning på markedet. Det blir til stadighet hevdet at vi som forsøker å tenke nytt i denne saken, stikker hodet i sanden. At vi har gitt opp. Virkeligheten ser slik ut: Å gi opp er å seile denne skuta videre på den nåværende kursen. Å gi opp er å undergrave eller å melde seg ut av den spirende dialogen som nå kanskje er på trappene. De som er rammet av denne elendigheten har liten bruk for mer eller mindre veltilpassede borgere som lammer hverandre med usakligheter. Det som ligger foran oss er vanskelig. Det er nesten umulig, fordi man uvilkårlig beveger seg inn i et følelsesmessig minefelt. Alle statistikker kan leses slik Fanden leser Bibelen. Enhver modell kan settes opp mot en annen. Juridisk kan man naturligvis ikke begynne å eksperimentere med flere sett reaksjoner, slik man til en viss grad gjør på behandlingssiden. Men det må være mulig å tenke høyt rundt en lov som ikke fungerer, uten å bli møtt med et ramaskrik. Og vi som trekker 38

i en mer liberal retning bør også jekke oss adskillige hakk ned i møte med etterlatte, og alle dem som står midt oppe i suppa, med en heroinavhengig i familien. Man møter ikke slike folk med et skuldertrekk og en dårlig begrunnet «pøs på-politikk». I et innlegg her i VG går statsadvokat Bente Roshauw kraftig ut mot Frønsdal, men med en velsignet saklighet og med klare signaler om at også hun er åpen for å tenke i nye baner. Flott! De gamle frontene må brytes. Og med all respekt: Vi kan ikke vente på politikerne i denne saken. Det minste avvik fra den nåværende linjen vil være et politisk selvmord. Det er en tanke verdt, det og.

Tilbake til stammesamfunnet 30.3.1996 Jeg føler meg helt fortapt for tiden. Jeg skulle så gjerne ha hatt en tett sammensveiset kameratgjeng rundt meg. Gutter som var villige til å gå igjennom ild og vann for å forsvare min ære, min kvinne og min private eiendom. Men, nei. Ingen der. Og det bitreste er at det er min egen skyld. For etter at jeg meldte meg ut av speideren har jeg helt og holdent mistet evnen til å organisere meg i sosiale grupper. Så det blir stort sett til at jeg leser om kompromissløs solidaritet i avisene. Og vi som ikke engang eier en skarve scooter kan jo ikke annet enn å sperre opp øynene når vi leser om den siste utviklingen i MC-miljøet. For her må vel vennskapet guttene imellom nærmest kunne karakteriseres som blindt. For kort tid siden var det vel bare vi som har litt morbide interesser som i det hele tatt visste om de forskjellige MC-klubbene. Nå briljerer selv pensjonerte småskole-lærerinner med innsikt i «Hells Angels», «Bandidos» og «Outlaws». Med skrekkblandet fryd, får jeg vel legge til. Stygge, slemme gutter som kjører rundt på store motorsykler. Uvaskede og med ansiktene fulle av frittvoksende skjegg. Krigen har kommet til Norge. Men det er ingen bandekrig. Det er en stammekrig. Og vi er etterhvert i ferd med å få en god del forskjellige stammer i Norge. Grupper som stort sett lever fullstendig i sin egen verden og har liten og ingen kontakt med omverdenen. Noen, slike som Jehovas Vitner og Scientologikirken, har vi hatt lenge. De driver stort sett sine egne i døden. Andre stammer ligger i krig med hverandre, slik vi nylig har sett på Fornebu og Kastrup. 39

De yngste rundt om i Oslo Øst, trommer sammen til stammetreff ut fra rasetilhørighet og grad av håpløshet. Så har vi nazi-kameratene, naturligvis. De som barberer seg på hodet og roper på den døde mannen med den dumme barten. Og Blitz. Blitz-gjengen er imidlertid ikke så lett å definere som stamme, i og med at den viser aktiv interesse for samarbeid med andre utgrupper, som for eksempel antirasister med slips, og pensjonister som ennå husker hva Den annen verdenskrig egentlig handlet om. Likevel må det være lov å spørre hva de mener, når de etter å ha banket opp en fem–seks nynazister, uttaler at de ikke kunne akseptere disse typene «i vår del av byen». Vår del av byen? Jeg er så sjelden i Oslo. Kan noen gi meg et kart der det fremgår hvor blitzernes område begynner og slutter? Har satanistene egne soner? Og hva med pederastene? Men tilbake til MC-stammene. Det er de som er i vinden for tiden. Jeg er litt skuffet. For hvor har de motorsyklene sine nå om dagen? Jeg mener, de flykter jo til og med fra åstedet i japanskproduserte biler! Er dette de samme organisasjonene som i USA i sin tid hadde et opphold på intensivstasjon som opptakskrav i klubben? Etter velt med tung motorsykkel, vel å merke. Eller er det bare en myte? Hva er i det hele tatt sant, og hva er myter når det gjelder disse gruppene? Selv har jeg slukket tørsten med representanter for både Hells Angels og andre MC-grupper, mer enn en gang. Helt greie karer, selv om det selvsagt ikke føltes naturlig å ta opp temaer som tvil og tro, eller mannens problematiske forhold til egen seksualitet. Vi snakket om helt andre ting, såvidt jeg kan huske. Og alle som har lest drapsdømte Jørn «Jønke» Nielsens selvbiografiske roman «Mitt liv», kan ikke unngå å legge merke til Englenes rørende omsorg for tilfeldige bargjester, hver gang de moser sine fiender og river fra hverandre hele lokalet. Det er bare én ting: Disse guttene har lett for å bli revet med når de først er igang. Derfor tror jeg ikke at kriminalsjef Harald Moholts uttalelse om at det bare er spørsmål om tid før det faller nye skudd i Trondheim vil bli stående som årets aller klokeste. Noen ganger kan det være lurt å holde kjeft, selv om man kanskje har aldri så rett.

40

Husk hjelm! 6.4.1996 Påskemorgen slukker som kjent sorgen. Likevel må jeg medgi at jeg er noe bekymret. Det vil si, jeg forsøker. For etter at pekefingerens politikk blir stadig mer aktuell føler jeg at jeg skylder fellesskapet min egen årvåkenhet. Det er så mange mennesker som bekymrer seg for meg og det livet jeg lever at det er på tide å gi noe igjen. Heldigvis fikk vi den nye røykeloven. Den gjelder ikke for de politikerne som vedtok den, men la gå. Det finnes politikere som helst ser at det blir forbudt å røyke også i eget hjem, så det jevner seg ut. Fint var også forslaget om at prostituerte skal begynne å betale skatt. På den måten må de hore fire ganger så mye for å få penger til det dopet de trenger. Til glede for fire ganger så mange menn, vil jeg tro. Kan vi få dette til, vil ordningen også ha den fordelen at staten overtar hallikrollen, slik at den delen av virksomheten kommer mer under kontroll. Det er også å håpe at det snart vil bli slik at kneipeverten kan trekkes til ansvar, dersom jeg drikker for mye og faller og slår meg på hjemveien. Den saken har jeg brent for i alle år. Alkoholen er naturligvis ikke dyr nok i Norge, men når man i tillegg til tom lommebok også skal måtte ta ansvaret for sin egen oppførsel, synes jeg det hele går for langt. Og endelig: Det skal bli forbudt å drikke i båt. Det er på tide. Alle vi som kommer fra kystbyer vet at det bare var såvidt vi vokste opp. Sjektene skar rundt på fjorden, og fyllikene hadde jo ikke engang vett til å ta på seg vest. «Svømme-belte», som vi kalte det, ble stort sett brukt da vi skulle lære å svømme. Så kyniske var foreldrene den gang. Endelig har vi fått en lov, et påbud om bruk av vest for alle, slik at drukningsdøden kan elimineres. Men alle som har ferdes på sjøen vet at dette med vest og avholdenhet ikke er nok. Selv i edru tilstand er det fort gjort å falle omkull. (Det kommer ofte bølger inn fra havet, og selv den beste kan miste balansen.) Det hjelper ikke med vest dersom du slår hodet og går overbord. Derfor bør den nye trenden med sykkelhjelmer få sin naturlige plass, også i båt. Hjelm bør påbys. Det hele er et spørsmål om å overleve, og slikt kan ikke overlates til den enkelte, slik skikken var i gamle dager. Protester? Det er alltid noen surpomper som har noe å innvende. Vi vennet oss da til påbudet om bilbelter? Nå blir det påbudt med belter, også i buss. Men – ja, det er min kjepphest – også her bør 41

vi tenke hjelm. I bil som i buss. I første omgang kan vi begynne med å innføre dette påbudet for folk som benytter seg av taxi. Der har vi nemlig den utmerkede muligheten at vi kan studere effekten, siden jo stadig flere taxier har innebygget video-overvåkning av kunden. Men også den gående bør sikres mot skjebnens uberegnelighet. Her tror jeg vi kan lære mye av medlemmene av de ulike motorsykkelklubbene, som jo til og med bærer skuddsikker vest når de møter venner som kommer med fly til Fornebu. At det har vist seg fornuftig vet alle som leser aviser og ser på tv. Ja, jeg er bekymret. Det er nemlig påske. Det er hull i ozonlaget, og snø og is er glattere enn noensinne. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg selv har slått meg halvt fordervet og blitt liggende med ansiktet vendt direkte mot solen. Og stadig er det jo noen som går seg bort. Jeg synes derfor det burde bli påbudt å grave seg ned allerede på skjærtorsdag, så vet vi iallfall hvor vi er. Med hjelm, naturligvis. En gang jeg selv grov meg ned, kom det noen og tråkket gjennom skavlen jeg lå i. Det var da jeg ble så kritisk til inngrep fra oven. Men som sagt: Jeg jobber med saken.

Lynnedslaget Hamsun 20.4.1996 Som atten–nittenåring jobbet jeg som nattevakt på en bedrift i Vestfold. Det var ikke stort annet å gjøre enn å passe en port og en telefon. Sagt på en annen måte: Jeg ble betalt for å gjøre det jeg helst ville – nemlig å lese hele natten. Hver morgen ved femtiden kom en eldre kvinne med kost og fille. Ei «vaskekjerring», som det het dengang, før man begynte å pynte på titlene til dem som sliter mest for minst betaling. Jeg pleide å ha kaffen klar til henne, og så satt vi der og slurpet på hvert vårt pappkrus mens natten langsomt ble dag. Hun undret seg over stablene med bøker som jeg slepte med meg mellom biblioteket og fabrikken. Hun hadde aldri lest en bok i sitt liv. Hun var av den oppfatning at slikt var «for overklassen, og dem som har studert». Akkurat det mente jo jeg var noe tull, i og med at jeg selv verken kom fra overklassen eller hadde studert. Jeg hadde tvert imot sluttet på gymnaset for å få tid til å lese det jeg ville. Det hele endte med at jeg 42

lånte henne en av bøkene i stabelen, og hun lot den gli ned i den slitte vesken. Dagen etter kom hun gledestrålende tilbake. Hun hadde nesten ikke sovet, for hun hadde lest og lest, og … Nå ville hun vite om «denne kroppen» hadde skrevet flere bøker. For hvis så var, kunne hun nesten ikke vente. Hun ville lese alt av ham! Den boken jeg hadde lånt henne, var Knut Hamsuns Victoria. Jeg tenker på denne gamle sliteren i dag, og på det lynnedslaget møtet med Hamsun var for henne, fordi den gamle mesterens navn jo igjen er på alles lepper i forbindelse med den nye filmen om ham. Er det mulig å definere hamsuns genialitet? Er det i det hele tatt ønskelig? For litteraturvitere er det naturligvis det. Ønskelig, kanskje til og med mulig. For oss andre er det evig nok at bøkene hans faktisk er tilgjengelige. Likevel tror jeg at den dype fascinasjonen de fleste av oss får i møtet med det hamsunske univers, bunner ut i det faktum at han aldri er ekskluderende. Han henvender seg suverent og uanstrengt til alle. Hver eneste av Hamsuns bøker kan leses som underholdningsromaner. Hver eneste en av dem kan også leses som psykologiske dypdykk. De er alle lettleste, men samtidig ladet med en musikalitet og en billedrikdom som det er umulig å la være å ta inn over seg, gjøre til en del av sitt eget. Det er slik med de store mesterne. Det finnes et før og et etter møtet med dem. Hamsuns diktning er av en slik art at bøkene ofte fremstår som fullkomment nye for en når en leser dem om igjen, fordi man selv har tatt et par steg på stien i mellomtiden. Så skal vi vel ha den gamle debatten om igjen. Vi skal krangle og kive om det vi ikke kan forstå, nemlig geniets tilbedelse av Det Tredje Riket, og Adolf Hitlers politiske galskap. Men er det egentlig så vanskelig? Er det noe mer problematisk å forstå at et litterært geni kan være en politisk tulling, enn at en mongoloid kan ha et strålende musikalsk talent? Eller at en autist kan danke ut en professor i matematikk? Det som er underlig, er at det nazistiske vrøvlet ikke er å finne i Hamsuns forfatterskap. I en tid der antisemittiske holdninger fikk vokse og utvikle seg i det norske samfunn. Et samfunn, som til og med lenge etter at krigen var slutt, bar frem raseteorier som i sin stupiditet ikke lå noe tilbake for dem som var gangbare i Hitler-Tyskland. Taterne fikk merke dette menneskesynet på kroppen. Bokstavelig talt. Hundrevis av kvinner ble fratatt sine egne barn, og tvangssterilisert. Rasen skulle bort. Renskes 43

ut. Minst en av disse rasehygieniske mirakeldoktorene har fått sin egen byste. Hamsun må vente. Personlig synes jeg ikke det er så viktig heller. Jeg liker ikke byster. Jeg liker å diskutere Hamsuns bøker, med gamle kjerringer, klokken halv seks om morgenen.

Krigen etter krigen 4.5.1996 Når disse linjene skrives, står Souhaila Andrawes i retten her i Hamburg. Vi teller de første dagene i en prosess som nok vil vise seg å bli både lang og knallhard. Rundt om på Hamburgs kneiper sitter norske journalister og penneknekter med lang fartstid, og mener sitt over skummende ølglass. Jeg kom selv snublende hjem etter en slik sammenkomst klokken halv tre i natt. Den siste halve timen tilbragte jeg i en taxi – etter at taxameteret var slått av. Sjåføren var fra Libanon. Han manglet to fingre på høyre hånd. Han mente at Andrawes burde løslates og sendes tilbake til Norge for full musikk. Og her jeg sitter nå har jeg utsikt til en liten park. Jeg kan se at min venn X er på plass. Han er ikke min venn. Jeg vet ikke engang hva han heter, altså X. Det eneste jeg vet om ham er at han er den største mannen jeg har sett i mitt liv, og at han via guds uransakelige veier har drevet i land her i Hamburg, etter det store slaktet mellom Iran og Irak. Han setter seg på plenen. Han reiser seg igjen. Han snurrer rundt seg selv og veiver med armene, mens han holder lange taler for ingen, på et språk ingen forstår. En gal soldat i et fremmed land. Og han er ikke alene. Alene i sitt eget helvete – la gå. Men samtidig menig i en hær der samtlige kan betraktes som degraderte, frarøvet all fordums ære, vett, lemmer, familie og posisjon. Det er tusener på tusener av dem over hele Europa. Torturister og torturerte. Terrorister og terroriserte. Også Andrawes kan trygt regnes med i denne «de halvdødes hær», der hun nå spreller i sitt eget nett, og vet at det meste vil gå galt uansett hvilke kort hun velger å spille ut. Hun kommer fra Krigen Kaos. Nå befinner hun seg i ordnede forhold. Det er nå den virkelige bomben springer. Andrawes’ situasjon er naturligvis spesiell. De fleste som kommer fra 44

de ulike frontene til den rike delen av Europa, er rene ofre. Og siden situasjonen er den, at man i Norge (iallfall foreløpig) tar imot noen av de menneskene som flykter fra krigens terror, er det all mulig grunn til å rette et søkelys på hvordan disse blir møtt. Først isolasjon i statlig regi på et eller annet mottak. Så ny isolasjon, gjennom tildeling av en eller annen hybel eller hospitsrom. Hvis man altså er så heldig å vinne i Justisdepartementets ubegripelige lotto-trekning. I en undersøkelse foretatt i Oslo for litt siden, kom det frem at enkelte iranere hadde gått rundt i hovedstaden i årevis uten å ha ført en vettug dialog med noen. Dette er mennesker med psykiske skader etter en krig vi andre slapp med å forholde oss til på tv-skjermen. Vi tar dem til oss fordi FN faktisk tvinger oss – og slipper dem ut i ingenting. En glimrende oppskrift for berserkgang på sosialkontorer, slik at alle kan se hvor utakknemlige disse slabbedaskene er. Jada. Jeg hører protestskrikene fra godstolene. Vi skal ta oss av våre egne, og ferdig med det. Det er imidlertid et dårlig argument, i og med at vi ikke har noen tradisjon for slikt heller. I moderne tid har vi opplevd en krig, og den måten vi tok imot våre egne på, er så skammelig at den virker direkte kvalmende på de av oss som har giddet å sette oss inn i saken. «Gutta på skauen» marsjerte på Karl Johan, mange med lånte binders. Gutta fra Murmansk-konvoiene og norske hvalfangere med fem års fartstid i den engelske marinen, drakk seg ihjel i Storgata. Ingen løftet en finger. Det var som om de kom hjem fra en seiltur til Drøbak. Jeg hadde den blandede fornøyelsen å være til stede på et av Frelsesarmeens herberger da medaljene kom, femogtredve år for sent. Og brev og diplom fra daværende statsminister Odvar Nordli. Medaljene ga gutta bort til ungene til vaskehjelpen. Hva de gjorde med brev og diplom, egner seg ikke på trykk. De hadde vært i krigen. De var der ennå.

Etterforskning pågår 25.5.1996 I kriminal-litteraturen blir politiets etterforskere støtt og stadig refset av pressen. Ettersom morderens ofre blir flere, strammer avisredaksjonene grepet og krever gjerningsmannens hode på et fat – eller etter45

forskningslederens. Virkeligheten ser heldigvis noe annerledes ut. Heldigvis – fordi ingen oppegående journalist eller redaktør stiller spørsmål ved politiets intensjoner overfor en ukjent gjerningsmann. Dessuten er det ingen hemmelighet at både presse og politi nyter godt av den uoffisielle kommunikasjonen som flyter mellom avisredaksjonene og de ulike kamrene. At politiet av og til river seg i håret over pressens pågåenhet, er bare en naturlig del av et spill der man stort sett er enige om reglene. Likevel: Som uavhengig spaltist og nyhets-narkoman, tar jeg meg den friheten å stille spørsmål ved måten politiet håndterer for eksempel drapssaker, når disse befinner seg litt utenfor det vanlige A4-formatet. Jeg mener da de tilfellene hvor gjerningsmann og offer ikke er hjelpeløst beruset på dårlig sats, og det er fire hundre mil til nærmeste nabo. Eller mer konkret: Hvordan var det mulig for etterforskerne i Therese-saken å overse Thomas Quick helt til han selv valgte å legge kortene på bordet? At kortene kan vise seg å være falske, spiller liten rolle i denne sammenhengen. Poenget er at mens Norges mest omfattende etterforskning pågår, sitter en seriemorder i avhør rett på den andre siden av grensen. En mann som har vedgått å ha drept både voksne og barn, og av begge kjønn. Gjorde de virkelig et fremstøt i den retning, uten at vi utenforstående vet det? Da er det underlig når politiet nå legger så stor vekt på Quicks bil, som stemmer godt overens med en personbil som har vært i politiets søkelys i mange år allerede. Eller hva med drapene i Tistedalen? Her arresterer politiet en fullkomment uskyldig, mens drapsmannen romsterer rundt i nærmiljøet i reneste Agatha Christie-stil. Et av ofrene blir funnet av barn et halvt år etter at han er meldt savnet, fordi politiet glemmer å titte under buskene i den savnedes egen hage! I en annen sak fra Oslo, der en mann blir knivstukket til døde, må politiet rett og slett gi opp. Saken blir oppklart fordi en venn av gjerningsmennene tilfeldigvis gir seg til å snakke. Og så viser det seg at de påståtte gjerningsmennene har stukket også en annen person, et par hundre meter fra drapsstedet. Den samme kvelden. Det siste offeret overlever og har et meget godt signalement på de to. Men politiet kopler ikke de to hendelsene! Det er jo nesten ikke til å tro! I Bjugn-saken har hver stein blitt vendt, blir det sagt. Tja, mon det. Det er vel ikke for mye sagt at arrestordrene satt noe løst. Her fengslet man kreti og pleti, mødre og fedre av påståtte ofre, til og med lensmannen fikk erfaring med livet på glattcelle. Etterforskerne plukket bygda 46

fra hverandre og beslagla «Alle menn», og høyst normale fotografier av lettkledde barn, slike som finnes i ethvert hjem. Mens de overså det faktum at det i bygda oppholdt seg personer som faktisk var dømt for den samme forbrytelsen som man etterforsket. Ikke med ett ord vil jeg antyde at disse personene hadde noe som helst med de påståtte overgrepene å gjøre. Jeg sier bare at det er mer enn pinlig at politiet ikke var klar over deres tilstedeværelse. Også i Karmøy-saken snubler man rundt, fordi ulike etterforskere ikke ser noen hensikt i å snakke med hverandre. Jeg avslutter derfor med følgende hilsen til gjerningsmannen: Legg kortene på bordet før det du har gjort river deg i filler. Det kan bli lenge å vente på politiet.

Johnny be good! 8.6.1996 Johnny Olsen har vært frempå med skytestrekene sine igjen. Og det på selveste nasjonaldagen. Mens anstendige borgere drakk seg fulle og ropte høyt hurra, feiret Olsen dagen i et lugubert nazireir på Tøyen. Det skal til og med ha vært svensker til stede. Og våpen, naturligvis. Våpen hører med når denne litt særegne gutteklubben møtes i festlig lag. Kinaputtene har man vokst fra for lenge siden, selv de store, de som i sin tid kostet hele to kroner stykket. Nå om dagen kan man nesten kjøpe en pent brukt revolver for den samme prisen, etter at østlig valuta falt til et sted rett over null. Og alle hjerter gleder seg. Blitzere, småborgere og gamle stalinister faller hverandre om halsen. Bare politiet er litt molefonkne, for de har dummet seg ut igjen. Det gjør bare oss rettferdige enda mer fornøyd. For er det noe vi trives med, så er det å forenes i et felles hat til en gruppe eller person som ikke har gjort seg fortjent til vår kjærlighet. Og Johnny Olsen har vi aldri likt. Han har vært slem bestandig, ellers hadde han helt sikkert ikke havnet på guttehjem som liten. Skikkelige gutter kommer ikke på guttehjem, det er noe alle vet. Det vi også vet er at skikkelige guttehjem-gutter kommer i fengsel. Hele atten år for Olsens vedkommende, etter en udåd som fremdeles får oss til å grøsse på ryggen. Kjell Noreik, professor i samfunnsmedisin, sier til avisen Klassekampen at Olsen dengang ikke hadde utviklet seg slik man kunne forvente av en 47

attenåring. Og legger til: «Det som senere har skjedd rundt Johnny Olsen tyder på at modenhetsgraden hans heller ikke nå i dag har utviklet seg slik man burde forvente.» Sitat slutt. Tja. Jeg er ingen fagmann og vet derfor heller ikke helt hva man burde kunne forvente av en mann som allerede som ung gutt har fått ødelagt livet sitt. Et dobbeltdrap kom naturligvis litt overraskende på de fleste av oss, men ellers må vel Olsens utvikling sies å være forholdsvis normal innenfor de rammene vi har gitt ham. Bare de færreste av oss spaserer ut av fengselet etter tolv år, som en veltilpasset person. Man modnes bak murene, naturligvis. Men det handler kanskje om en litt annen modning enn den Noreik snakker om? Sagt på en annen måte: Mange er modne for litt av hvert. De fleste burfugler oppfører seg nokså tåpelig ute i naturen. De finner rett og slett verken frø eller mark. Finnes det noen utenfor nazimiljøet som i det hele tatt har villet ta i Olsen med ildtang? Jeg mener da, bortsett fra bestemoren hans? Det er ingen grunn til å unnskylde Johnny Olsens gjerninger. Likevel takker jeg hjertelig nei til å være med i hylekoret. Det er naturligvis ikke særlig populært å snakke om det, men et par år etter at dommene for Hadelands-drapene falt, sto den samme Olsen frem som en meget rakrygget mann i et tv-intervju. Han påtok seg det fulle og hele ansvar for det som hadde skjedd og sonet dommen uten å mukke. Isteden brukte han tiden til å støtte sin venn Espen Lund, som i den samme saken også var blitt dømt til atten års fengsel. Han påpekte at dommen mot Lund var et justismord, noe Lund selv også hevdet i retten. Og det hadde de rett i. Lund var ikke engang til stede da skuddene falt. Ingen kunne føre fnugg av bevis for at Lund på noen måte hadde «gitt ordre» til noen likvidasjon. Ironisk nok var det venstresiden i norsk politikk som dengang påpekte dette. Og altså, Johnny Olsen. Den samme Johnny Olsen, som nå fremstilles som et slags underlig villdyr fra Borneos dype skoger. Opprører, kaller han seg selv. Jada, gjerne det, Johnny. Etter at satanistene har snublet i gravsteinene sine er det kanskje bare de unge nazistene som har evnen til å provosere. Skjønt, hvem vet. Rundt om i de tusen hjem sitter adskillige representanter for det borgerskapet du forakter og forfekter ideer som er svært lik dine egne. Uten gønn. Uten å få trynet sitt i avisen. Hvor lenge gidder du å bære ved for dem?

48

Dyr i drift 29.6.1996 Med jevne mellomrom tørner naturvernere og sauebønder sammen i et veritabelt bikkjeslagsmål om våre rovdyrs rett til eksistens. På sedvanlig norsk manér er partene stort sett helt og holdent uforsonlige. Sauebønder er noen treskaller, og byfolk kan bare holde kjeft. Når nå Norsk Zoologisk Forening foreslår at både bjørn og gaupe får en høyere vernestatus på den såkalte «rødlisten», bør man ikke være utstyrt med synske evner for å vite hva som venter. Men hva er det saken egentlig handler om? Den handler om hvorvidt vi skal ta vare på en aller siste rest av dyrearter som har vært en del av vår fauna siden isen trakk seg tilbake. For bjørnens og ulvens del kan det hende det allerede er for sent. Når det gjelder gaupe, regner man med at det eksisterer 300–400 eksemplarer her til lands. Likevel godkjente man en jaktkvote på 103 dyr nå sist. Alt snakk om at vi i Norge har et «rovdyr-problem», er en så grov overdrivelse at det grenser til det reneste vås. Det betyr imidlertid ikke at ikke enkelte bønder har problemer med rovdyr. Personlig har jeg heller ikke vanskelig for å forstå deres fortvilelse og sinne når bamsefar går amok. De påpeker at de har et nært forhold til egne dyr – og jeg tror dem. Jeg tror dem, fordi produksjonen av sauekjøtt er den eneste delen av kjøttproduksjonen som går for seg på en noenlunde anstendig måte. Hele resten av næringen er bygget opp rundt en behandling av levende individer, som vel best kan karakteriseres som grotesk. Dyr sperret inne på bås året rundt – for ikke å si livet ut. De har en tilværelse som ikke på noen måte står i samsvar med de behovene naturen selv har nedlagt i dem. Det er snart bare sau og geit som breker i bushen og legger igjen møkka si i friluft. Også er de, som kjent, ålreite. Det som ikke er så ålreit, er skillingsvisene som enkelte sauebønder ikke kan dy seg for å servere hver eneste gang debatten kommer opp. Dette at de lar seg opprøre over måten bjørn og gaupe slakter byttet på. Det nytter ikke å bli indignert over at ville dyr faktisk oppfører seg som villdyr. Naturligvis kunne det vært hyggelig hvis de tok seg litt sammen, men det er nå engang slik at humanisme er noe enkelte mennesker steller med. På samme måte er det med lystmordet – det er også en syssel som bare kan knyttes til vår egen art. Derfor – når dere 49

sauebønder nå ruster opp til en ny runde, ville det være litt av en lettelse hvis dere valgte å la akkurat det kortet ligge. En lettelse ville det også være dersom ulike miljøvern-organisasjoner og ivrige enkeltpersoner sluttet å behandle bønder som litt tungnemme barn. Økologi og fauna-rikdom er faktisk ikke fremmedord for Ola og Kari i Lia. I grunnen er det begredelig å se på at ikke naturvernere og bønder gjør felles sak og krever både vern av viltet og retten til videre sauedrift. Ikke mulig? Selvsagt er det mulig. Det er ikke engang sikkert at det er særlig vanskelig. Men det krever noen kroner, og de kronene burde man ærlig talt kunne oppdrive i et land der man vasser i olje og gass. Nylig gikk en sauebonde helt opp i høy C under en radiodebatt. Han nærmest skrek: «Ja, men dersom vi skal takle dette, så må vi jo begynne med gjetere igjen!» Ja, hvorfor ikke? I Navarra og Aragon i Spania går gjeterne med sin hjord, slik de har gjort i uminnelige tider. I et forrevent fjelllandskap der både ulv og bjørn ennå ferdes. En gammel jeger jeg var så heldig å dele en krukke med, påsto at dette aldri hadde utgjort noe problem. Urealistisk? Hvorfor det? Vi trenger ikke tusen mann for å holde styr på fjorten bjørner og noen villkatter. Hvor regningen skal sendes? Til Store Mor, naturligvis.

Kvinner uten midje 13.7.1996 Min venninne S er en skarp dame. I dobbelt forstand. En kvinne av det slaget som ved sin blotte tilstedeværelse får hovmesteren til å komme løpende, selv på en middels restaurant, og som gjerne diskuterer råvarenes beskaffenhet med kokken før hun bestiller. Jeg spiser ikke så gjerne middag med henne, men av og til må jeg. Det hender jeg trenger informasjon av ulik art, og S er i kraft av sin posisjon som stjernejournalist litt av et oppkomme. Hennes tysk er naturligvis ti ganger bedre enn min, selv med en oppvekst i Kairo og Beirut, og hun snakker om Lou når hun mener Lou Reed, og Yasser når hun mener Arafat. Hun har kontakter i de fleste leire, og det er ikke engang bløff. Nå er hun rasende. Det er hun ofte, men nå er hun så sint at hun bestiller konjakk til forretten. Hun har nemlig nylig kommet tilbake til 50

Hamburg etter en rask visitt i Oslo. Om jeg som nordmann kan forklare henne et par ting? Vel, vel. Jeg aner jo hva som kommer, siden jeg vet at hun har et helt og holdent usentimentalt forhold til syngende hvaler og nusselige selunger. Og fordi jeg ikke holder ut å være enig med henne hele tiden, det gjør henne bare enda giftigere, forsøker jeg å se det hele fra norsk politis side. Har hun noen gang opplevd at en buddhist-munk stirret på henne? Ikke det, nei. Jeg kan forsikre henne om at en mer provokativ ro er det vanskelig å forestille seg. Dessuten er det ikke sikkert at de trofaste tjenestemennene forsto at han var munk engang. I det aktuelle området har vi nemlig hatt nok av pussig utseende personer som babler i vei om peace & love – eller simpelthen er så dopet at de ikke får frem et ord. Og apropos ord: Et ord er et ord. Når vi nordmenn lover noe, ja, da holder vi det løftet. Er hun virkelig så dårlig orientert at hun ikke vet at Oslos politimester på forhånd hadde garantert kineserne en trivelig tur gjennom hovedstadens sentrum? En tur kjemisk fri for munker med flagg, og forvirrede menneskeretts-forkjempere med gule t-skjorter? Kinesiske ledere er nemlig kjent for å være av det følsomme slaget. Jeg minner om blodbadet på Den himmelske freds plass. Ingen setter inn tanks mot studenter, dersom de ikke er plaget av angst og søvnløshet. Dessuten er Norge et demokrati, det må hun forstå. Vi gjør ikke forskjell på folk. Når en despot kommer og krever sin rett, ja, da får han den. Som alle andre. Norske politikere holder seg ikke for gode til å omgås noen, selv ikke Dalai Lama. Sist han var i Norge, var de riktignok ikke politikere, snarere privatpersoner, men likevel. I Norge er en person en person. Så enkelt er det i grunnen. Og hvis hun solidariserer seg med gardisten som nektet å spille tuba for den kinesiske presidenten, kan jeg forsikre henne om at hun ikke har min støtte. Greit nok. Vi lever for tiden i fred og forholdsvis fordragelighet. Men det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hva som kunne ha skjedd, dersom vedkommende musikant hadde nektet å blåse tuba i en krisesituasjon. S slår etter meg med gaffelen, og jeg skjønner at det blir jeg som må ta regningen i kveld. Om jeg kanskje kan holde kjeft et øyeblikk? Hun interesserer seg nemlig verken for buddhist-munker eller gule t-skjorter, iallfall ikke akkurat nå. Det hun vil vite er hvem som er ansvarlig for at Vigelandsparken ennå ikke har blitt renset for fascistoid søppel? Hvorfor står dette gigantomane vanviddet der fremdeles, så mange år etter den såkalte kunstnerens død? Hadde hun ikke visst bedre, men det gjør 51

hun naturligvis, ville hun ha trodd at disse grå steinblokkene var noe tyskerne hadde etterlatt seg. Overmennesker! Kvinner uten midje! Senk hele rasket i Oslofjorden! Ja, kanskje det. Så kunne Kinas president titte ned på menneskefigurene neste gang han er i byen. Med vannkikkert. Som en slags gud, svevende over vannene. Det er tross alt et perspektiv han er vant til hjemmefra.

Kort om sport 27.7.1996 Jeg tilhører en ørliten minoritetsgruppe. Det er så få av oss at vi ikke engang har fått stiftet en interesseorganisasjon. Vi stiller ingen krav til samfunnet. Vi ber ikke om å bli forstått. Vi sitter bare helt stille i hver vår lenestol og venter på at OL i Atlanta skal ta slutt. Vi er født sånn. Jeg tror jeg tør si det. Vi har et ekstra gen, eller kanskje vi mangler et. Iallfall er det noe galt et sted dypt inne i oss. Jeg kommer fra et godt hjem. Far skrek minst like høyt som alle andre fedre når det var fotball eller skøyter på radioen. Men meg gikk det altså galt med. Jeg er helt og holdent uinteressert i sport. Og det er vondt. Sårt. Jeg mener, jeg ser jo hva jeg går glipp av. Der står for eksempel en mann midt ute på en plen. Han snurrer rundt og rundt, før han med et brøl kaster en slags tallerken fra seg – så langt som mulig. Og tusenvis av mennesker gir seg ende over. De gråter av glede og faller hverandre i armene. De er lykkelige sammen. Det eneste jeg ser, er en voksen mann som foretar seg en helt og holdent meningsløs handling. Slitsomt er det også, later det til. En annen har en stor jernkule han vil bli kvitt. Og der borte har vi en kar med en lang, tynn stang som han bruker til å komme seg over en list med. Flere meter over bakken! Og rundt det hele løper en hel gjeng kvinner etter hverandre. Rundt og rundt, jeg blir helt svimmel. De må da få fryktelig vondt i leggene sine? Likevel leser jeg nå for første gang i mitt liv sportssidene i avisene. Ikke for å få den aha-opplevelsen som kan gjøre meg til sportsfreak, for det tør jeg ikke engang håpe på. Men jeg synes det er artig å lese om Atlanta, for der har jeg aldri vært. Martin Luther King ble født der, ser jeg. Han har fått en hel gate oppkalt etter seg. Den fører rett gjennom et 52

fattigkvarter, og det synes jeg er symbolsk og vakkert. Hans kamp var med andre ord ikke helt forgjeves. CocaCola er også født i Atlanta. Og CNN, som sørget for all den fine underholdningen på tv for noen år tilbake. («Lukk vinduet bak deg Bob, for nå kommer Saddams giftgassraketter.») Men mest av alt lar jeg meg imponere over det fine oppryddingsarbeidet som amerikanerne har utført i anledning dette voldsomme besøket fra hele kloden. De har gjort skikkelig rent. Tusenvis av hjemløse har fått beskjed om å holde seg hjemme, og ikke tøyse rundt i byen med de uvaskede kroppene sine. For å være helt sikre har myndighetene vedtatt en helt ny lov i anledning sportsstevnet. Der heter det at den som «oppfører seg på en måte som ikke er vanlig for lovlydige individer», kan fengsles i opptil seks måneder. Personlig er jeg svak for lover som dette. Lover som er litt løse og ledige i formen, slik at man slipper all den juridiske flisespikkingen. Straffearbeid har man også å tilby for dem som har gjort seg fortjent til det. En raus gest til byens arbeidsledige. Dessuten er det innført portforbud i enkelte av de svarte bydelene, slik at ikke fattige negre lager krøll rundt om på hamburgerrestaurantene. Jeg tror folk har det hyggelig i Atlanta, uansett på hvilken side av det berømte tre meter høye piggtrådgjerdet de måtte befinne seg. Riktignok sto enkelte tyske journalister frem her forleden og beklaget seg over at de måtte forsere tre sperringer for å intervjue sine egne idrettsutøvere, men det er bare vanlig tysk surmuling. De angrer på at de rev sin egen mur, og nå er de misunnelige. Til sist vil jeg gjerne få slutte meg til tidligere FN-ambassadør Andrew Youngs oppfordring til kirkelederne i Atlanta, om å be Herren om godt vær. Helst over hele verden på en gang. Det synes jeg ville ha vært sporty av ham.

«Gi meg mappen, mor!» 10.8.1996 Vi nordmenn som er fast bosatt i utlandet, har en ting til felles: Vi undrer oss over det landet vi kommer fra. Og vi undrer oss over det folket som vi fremdeles er en del av, selv om vi forlengst har vent oss til å handle vin i kiosken på hjørnet. 53

Norge. Blankskurte svaberg og høye tinder. Brede daler og dype fjorder. Plass og rom for alle, dersom du ikke tilfeldigvis kommer snublende inn fra en krig uten å ha papirene dine i orden. Da er du oss for dyr. Selv om milliardene strømmer inn fra Nordsjøen. Vi er et av de meget få land i verden som har nedbetalt vår utenlandsgjeld. Samtidig dør skattebetalerne i sykehuskø. Skolene forfaller, ungdomsklubber legges ned. Å få en barnehageplass er omtrent som å vinne i lotto. Den oppvoksende slekt er oss også for dyr. Og minstepensjonistene, naturligvis. I den leiren er det jo ikke engang noe å hente i fremtiden. Men la meg ikke være for negativ. Antallet multimillionærer er stigende, etter at sosialdemokratiske ideer har fått forme skattelovgivningen. Logikken er enkel: Den som tjener mye, skal ikke i tillegg måtte betale mye. Mye pluss mye, blir for mye. Og blir det for mye, blir det ingen tilbake som vil spille monopol her i landet. Da blir det ikke bygget hus og hotell i Kirkeveien. Og da stopper landet opp. Det norske næringslivet har aldri hatt det bedre enn under Gro Harlem Brundtlands vinger. Høyre dør på sotteseng, forlatt av sine egne. Anført av en viss Petersen, som selv ikke garvede journalister klarer å uttale navnet til. Pettersen, sier de. Og Petersen gidder ikke å korrigere dem engang. Han har gitt opp, og bruser bare litt med fjøra hver gang Gro er på ferie. Og det er ikke ofte. Hun er på mystisk vis tilstedeværende hele tiden, selv om hun stadig sjeldnere har lyst til å snakke med oss. Hvorfor skal hun forresten gjøre det, all den tid Jagland ennå ikke er ferdig med læretiden? La han ta seg av mobben. Det er fin trening. «Stø kurs,» sier Gro. Og stø kurs blir det. Det kan nok storme nå og da, men Gro er klok nok til å vite at etter stormen kommer sol og mild bris. Hun kjenner sine velgere. Et av verdens mest kranglevorne folk, men paradoksalt nok også et av verdens mest lettstyrte folk. Vi skriker og banner – og når vi har gjort oss ferdige – går alt som før. Stø kurs. Tyveri av skattebetalernes penger, til fordel for partiets ungdomsgruppe? Ikke noe problem. Ulovlig avlytting av landets borgere? Ikke noe problem, det heller. Det hele er bare et spørsmål om tid. Og tid har Gro nok av. Det har sannsynligvis ikke eksistert en eneste politiker i norsk historie som har hatt så god tid som Gro har i dag. Og den som har god tid, har også råd til å være tålmodig. Gro bærer over med oss. Hun bærer til og med over med de hundre tusener av kvinner og menn som knuste visjonen hennes om Norge som en stat i EU. Og det er godt gjort, tatt i betraktning at det er den eneste visjonen hun har hatt 54

på svært lenge. Trygve Bratteli brakk nakken i 72. Gro ble ikke engang svett under armene da hennes nederlag var et faktum. Stø kurs. Lik i lasten går stille og rolig overbord. Selv ikke stinkende kadavre som «sosialisme» og «solidaritet» lager så mye som et plask i kjølvannet. I Norge hersker lutter idyll. De gamle ml-erne besitter de maktposisjonene de foraktet som statsfinansierte opprørere. Nå i sommer har de som kjent fått seg nye t-skjorter. De vil se mappen sin, står det å lese på disse skjortene. Greit nok, mener nå jeg. Men det hele blir liksom litt halvhjertet når det høyeste ropet kommer fra dem som fikk fullfinansiert studiene sine, og som etterpå gikk rett inn i fete jobber. Det lyder litt hult når akkurat disse menneskene påstår at overvåkningen ødela deres liv. De eneste menneskene jeg vet om som fikk ødelagt sine liv i AKP-ml, var de som bevegelsen selv mobbet til nervesammenbrudd og selvmord. Og Gro? Hun seiler videre. Uten båtpils fra høsten av riktignok, men likevel. Stø kurs. Hun vet at billige t-skjorter falmer og krymper, selv ved førti grader.

Lytte til englene? 24.8.1996 Politiet vil gjerne ha utvidede fullmakter når det gjelder avlytting av suspekte personer i dette landet. Den offisielle grunnen er at medlemmene i de forskjellige motorsykkel-klubbene ikke har noen særlig trang til å snakke med politiet når de blir tauet inn til avhør. For det meste er de helt tause. Og hvis de en sjelden gang sier noe, er det som regel «nei». De vet ikke. De husker ikke. De aner ikke hva den aktuelle tjenestemannen snakker om. Ifølge politiet bringer grupper som Hells Angels og Bandidos, med venner og bekjente, en helt ny type kriminalitet på banen. Og det har de jo delvis rett i. Riktignok har vi lange tradisjoner når det gjelder privat vendetta her til lands, men det er så lenge siden det var god kutyme å holde på med denslags at vi nesten helt har glemt det. Det er mye morsommere å lese om denslags i Snorres kongesagaer enn i dagspressen. Men det var altså dette med at disse moderne berserkene er så fåmælte av seg. Det er det som er problemet. Det er derfor man bør lytte litt til hva de sier, seg imellom – før de begår lovbruddet. 55

Nå er det jo en kjent sak at dette med avlytting bare unntaksvis har noe særlig for seg når «lytte-objektet» er advart på forhånd. I dette tilfellet er de aktuelle personene ikke bare blitt advart. De blir helt åpent brukt som brekkstang. Det er på grunn av dem, altså noen titalls personer, at loven blir forsøkt endret. Og siden det ikke er noen grunn til å anta at medlemmene i disse gruppene er åndssvake, faller med andre ord politiets argumenter helt og holdent fra hverandre i denne saken. De får det nok som de vil. I et land som Norge, der politikerne har et nærmest manisk forhold til å blande seg inn i folks privatliv, og hvor folket selv roper halleluja hver gang kjettingen strammes, er det bare naturlig. Men det er likevel viktig å merke seg at eventuelle nye retningslinjer for avlytting ikke kommer til å ramme MC-klubbene i nevneverdig grad. De kan jo gjøre som brødrene i Danmark. Ta en tur ut i guds frie natur når det skal snakkes alvor. Det er ikke verre. Men siden politiet ikke kan bruke disse gutta til noe særlig annet enn som en slags boksåpner, er det jo all mulig grunn til å merke seg hva den boksen inneholder. Nemlig fire millioner nordmenn som verken kjører stor motorsykkel eller finner det naturlig å skyte hverandre i hodet. Hva er det så som er nytt ved at arrestanter ikke har så forferdelig lyst til å bekjenne sine synder overfor en avhørsleder? Jeg er fristet til å tro at akkurat den problemstillingen er ytterst velkjent for enhver som arbeider i politiet. Og hvorfor holder lovens håndhevere det gående med påstander om at disse MC-organisasjonene ikke er annet enn internasjonale forbryterorganisasjoner – all den tid de ikke kan legge bevisene på bordet. Det de hittil har kunnet legge frem av for eksempel narkobeslag, er ikke mer enn det som florerer i en rekke andre miljøer. Noen gram hasj her og der. Noen gram amfetamin. Gå inn og strip et hvilket som helst utested i Oslo og du vil finne det samme. Men Hells Angels og Bandidos står naturligvis lagelig til for hugg. De blir ikke likt, og de ville ikke like å bli likt heller. Spørsmålet er imidlertid om de liker å bli brukt – og det blir de nå. MC-krigen i Skandinavia er først og fremst en fordømt tragedie for dem som er involvert. Minst av alt er den en trussel mot vanlige folks sikkerhet. Den lar seg garantert ikke løse ved at ivrige tjenestemenn innenfor politiet får leke uhemmet med nytt leketøy. Jeg vet det, for jeg bor i et land der politiet har hatt disse utvidede fullmaktene i mange år allerede.

56