Styrkens mysterium

LIVETS BIBLIOTEK

Simone Weil STYRKENS MYSTERIUM ESSAYS Tekstutvalg ved Christine Amadou og Signe Kårstad

Oversatt av Christine Amadou, Aasmund Brynildsen og Signe Kårstad

Originalens titler: L’Iliade ou le poème de la force (1941) tidligere utgitt i Agora nr. 4, 2017 – 1, 2018 «Autobiographie Spirituelle» fra Attente de Dieu og tidligere utgitt i Ordenes makt (Solum Forlag 1990) «L’amour dans la Création» fra Intuitions préchrétiennes og tidligere utgitt i Ordenes makt (Solum Forlag 1990) «L’Attention» fra Attente de Dieu og tidligere utgitt i Ordenes makt (Solum Forlag 1990) «Expérience de la vie d’usine» (Lettre ouverte à Jules Romains) (1936/1941) Fra La condition ouvrière «La Verité», fra L’Enracinement «La Liberté », fra L’Enracinement «La personne et le sacré» (1957) fra samlingen Écrits de Londres

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave utgitt av Arneberg (Livets bibliotek), et imprint i Cappelen Damm ISBN 978-82-02-66205-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Sats: Type-it AS Omslagsdesign: Bengt Olsson Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.arnebergforlag.no

Innhold

Innledning Christine Amadou . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1. Iliaden eller diktet om styrke oversatt av Christine Amadou . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Et brev om den indre livsvei oversatt av Aasmund Brynildsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Kjærligheten i skaperverket oversatt av Christine Amadou . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Oppmerksomheten oversatt av Christine Amadou .

5. Erfaring fra livet ved fabrikken (Et åpent brev til Jules Romains) oversatt av Signe Kårstad . . . . . . . . .

6. Sannheten oversatt av Signe Kårstad . . . . . . . . . . . . .

7. Friheten oversatt av Signe Kårstad . . . . . . . . . . . . . . .

8. Personen og det hellige oversatt av Signe Kårstad . .

7

21 60 82 87 92 116 120 122

Innledning

Da Simone Weil døde i 1943, 34 år gammel, hadde hun bare publisert noen få artikler. Til gjengjeld etterlot hun et enormt korpus med notater, brev, skisser, filosofiske essays og til og med utkast til et teaterstykke. Hennes samlede verker utgjør i dag ikke mindre enn seksten bind. Men selv om hun ikke ble anerkjent som forfatter før etter sin død, var hun en kjent skikkelse mens hun levde. Kjent nettopp for hvordan hun levde.

Hun ble harselert med og tillagt omtrent alle trekk som karikerer en kvinnelig filosof: Ukvinnelig, gjorde alt for å fremstå som ufiks og lite tiltrekkende, vasset rundt i en tung kutte året rundt, brukte tjukke briller, var klønete og urealistisk, livsudyktig, intens, overspent. Men likevel, det lå noe annet under som gjorde dypt inntrykk på alle som møtte henne. Albert Camus kalte henne «den største åndsskikkelse i vår tid» og hun fikk tilnavnet «den røde jomfru». Det samtiden iakttok med både forferdelse og beundring, var en kompromissløs vilje til å sette filosofiske, politiske og religiøse overbevisninger ut i livet. Til å være til stede i sin tid, men uavlatelig utfordre både denne tiden, livet og seg selv.

LIVETS BIBLIOTEK

7

Liv og tekst Studiet av Simone Weil er vanskelig fordi tekstene etter henne tilsynelatende spriker i alle retninger. Akkurat som livet hennes. Hun ville utforske og forstå alt fra indisk religion til marxistisk teori og samtidig erfare og oppleve, ikke nødvendigvis for egen vinnings skyld, men for å være forbundet med andre mennesker og, i siste instans, med det guddommelige. Bortsett fra noen artikler som ble publisert i tidsskrift, en del brev og tidlige skolestiler, er det meste av tekstene hennes notater og bruddstykker. De som først utga tekstene etter hennes død, redigerte relativt hardhendt for å få henne til å passe inn i et koherent tankesystem. De første posthume utgivelsene ville først og fremst gjøre henne til en katolsk mystiker og underslo hennes marxistiske og aksjonistiske sider. Først i de siste årene er samlede verker kommet og har utløst forskjellige forsøk på å finne røde tråder i liv og forfatterskap. Det kommer nå stadig nye bøker og artikler om henne, og nå er det nettopp den manglende systematikken og det korte, intense og mangslungne livet hennes som fascinerer. Susan Sontag og Toril Moi har skrevet essays om henne, Amin Maalouf har skrevet en operalibretto, T. S. Eliot fremhevet henne som en viktig inspirasjonskilde og Giorgio Agamben har skrevet en avhandling om hennes politisk-religiøse syn på arbeidet. I Norge ble hun først oppdaget og oversatt av Aasmund Brynildsen på 1950-tallet, og senest hentet opp som litterær samtalepartner av Pedro Carmona-Alvarez i Refrenger fra 2019. Og Simone Weils egen yndlingsforfatter?

Han som hun hevdet at kunne beskrive arbeidet og nøden som ingen andre? Johan Bojer.

Simone Weil ble født i 1909 i en liberal, agnostisk jødisk

8

LIVETS BIBLIOTEK

familie i Paris. Hun var skoleflink og i løpet av tenårene lærte hun både gresk og latin – senere skulle hun også sette seg fore å lære sanskrit – og leste seg gjennom store deler av den klassiske litteraturen. Den skulle bli liggende som resonanskasse gjennom hele livet hennes, uavhengig av hvilke retninger det ellers tok. På videregående skole hadde hun filosofen Alain som lærer. Han var radikal, pasifist og tilhørte generasjonen som var preget, både politisk og moralsk, av skrekkopplevelsene fra første verdenskrig. Simone Weil sto i åpenbar gjeld til ham, og flere av de tidlige filosofiske tekstene hennes er henvendt til ham. Av ham lærte hun ikke minst en intellektuell arbeidsmåte som hun tok til seg, og som kanskje er forklaringen på alle fragmentene og notatene: Skriv hver dag, for tanken trenger pennen som redskap. Etter videregående begynte hun på filosofi- og litteraturstudier ved École Normale Supérieure, der hun og Simone de Beauvoir var blant de få kvinnelige studentene. Simone Weil skrev en avsluttende avhandling om vitenskapssynet til Descartes og da hun var ferdig med studiene i 1931, ble hun filosofilærer ved en videregående skole, men med et politisk og sosialt engasjement som satte stadig sterkere preg på tilværelsen hennes.

Hun bidro med kveldskurs for arbeidere ved et folkeuniversitet, delte rundhåndet lønnen sin med trengende og dro, i 1932, til Tyskland for å forsøke å forstå og analysere den massive oppslutningen om Hitler. Hun var blitt kjent med fremtredende kommunister, som Boris Souvarine, kjent for sitt brudd med Komintern og krasse kritikk av Stalin, hadde truffet Trotskij og var gått i bresjen for opprettelsen av det nye arbeideruniversitet. Slik var hun involvert i typiske sosialistiske kulturvirksomheter som poppet opp overalt i Europa i kjølvannet av krakket i 1929. Men snart ville hun gjøre enga-

LIVETS BIBLIOTEK

9

sjementet sitt mer forpliktende. Etter å ha arbeidet som filosofilærer i to, tre år ba Simone Weil om permisjon med følgende begrunnelse: «Jeg ønsker å skrive en filosofisk avhandling om forholdet mellom den moderne teknologien, basis for all storindustri, og vesentlige trekk ved vår sivilisasjon, det vil si på den ene siden vår sosiale organisering, på den andre siden vår kultur.» Hun ønsket rett og slett å bli industriarbeider.

Engasjementet hennes var imidlertid ikke agitatorisk drevet.

Hun ble ikke medlem i noen fagforening og diskuterte i liten grad politikk med arbeiderne. Den viktigste beveggrunnen hennes var å forstå. Dermed blir det feil å se på henne som en forløper for de sjølproletariserte intellektuelle på 70-tallet, som hadde en åpenbar politisk agenda.

Simone ble først ansatt i en mekanisk bedrift, Alsthom, senere på en av Renaults bilfabrikker. Mens hun arbeidet i industrien skrev hun en detaljert dagbok som nettopp bekrefter motivasjonen: Hun ville forstå de nye teknologiske arbeidsmåtene og produksjonsforholdene og hva de gjorde med menneskene. I dagboken beskriver hun arbeidsoperasjonene i detalj, gjerne ledsaget av tegninger av skruer og enkeltdeler hun skal produsere eller bearbeide. Dagboken er et merkelig dokument, en blanding av tekniske beskrivelser, oppdatering av akkord og lønn og observasjoner av de andre arbeiderne.

Simone Weil hadde sterke migreneanfall og generelt en svak helse. Bedre ble det ikke av at hun gjennomgående levde på et eksistensminimum ernæringsmessig. Hun sluttet på fabrikken, først og fremst av helbredsgrunner. Etter å ha vært tilbake som lærer i en periode, forlot hun Frankrike for å delta i de internasjonale brigadene av frivillige i den spanske borgerkrigen. Men innsatsen hennes ble kort-

10

LIVETS BIBLIOTEK

varig. Hun snublet i et oljefat, ble forbrent og måtte sendes hjem.

Etter Spania-oppholdet reiste hun til Assisi, der hun hadde en av sine store religiøse opplevelser. De neste årene handler biografien hennes mest av alt om bevegelsen mot kristendommen og opplevelser i grenselandet for mystikken. Det betød også at hun leste alt hun kom over om eldre tiders religion og at hun utforsket forholdet mellom mystisk erfaring og arbeid. I 1940 flyktet både hun og familien fra det naziokkuperte Paris og hun kom til Marseille, som var «fri sone».

Der, i Sør-Frankrike, arbeidet hun blant annet i landbruket og skrev flere artikler for litteraturtidsskriftet «Les Cahiers du Sud». I 1942 flyktet familien videre til USA, men Simone ville tilbake til Europa for å slutte seg til motstandsbevegelsen. Hun ble sendt til Storbritannia, og hadde selv planer om å opprette et korps av sykepleiere som skulle kastes ut i fallskjerm over Frankrike. Men hverken denne eller andre drømmer ble realisert. Hun fikk tuberkulose og ble lagt inn på et sanatorium i Kent. Der nektet hun å ta til seg føde, og døde av sult 24. august 1943.

Pilegrimen Gjennom hele dette korte, turbulente livet fant det sted en minst like turbulent indre utvikling. Simone Weil sto nær marxismen, hadde opprivende religiøse opplevelser som førte henne mot katolisismen, tok så sterkt avstand fra jødedommen at hun er blitt betegnet som antisemitt, ba, mediterte og sluttet seg til en asketisk, religiøs praksis med røtter i antikkens Mesopotamia og det urkristne Midtøsten. Hun har vært vanskelig å plassere, både filosofisk og politisk, og er

LIVETS BIBLIOTEK

11

blitt karakterisert, mer eller mindre nedsettende, med termer som mildest talt virker selvmotsigende: Marxist og mystiker, pytagoreer og katar, kristen og udøpt, jøde og antisemitt, pasifist og Spania-kjemper, hun var kvinne, men brukte helst guttenavnet Simon. Mange forsøk på å plassere henne har også søkt seg tilbake til oldkirken og dens mer eller mindre kjetterske omland: hun skal ha vært gnostiker, manikeer eller tilhenger av kjetteren Markions lære som avviste Det gamle testamentet.

Simone Weil vedkjente seg nok dette mangfoldet, men nektet å se på det som målløst og forvirret. Tvert imot representerte motsetningene og spenningene en dynamikk som drev henne fremover og hun sa selv: «Jeg har gått over mange terskler, men jeg har aldri skiftet retning.» Hun ville helst betrakte livet som en pilegrimsferd uten noen materielle bindinger: «Jeg har alltid trodd og håpet at skjebnen en dag ville tvinge meg inn i en omstreifer- og betlertilværelse som den hellige Frans frivillig gikk inn i.»

Dette tiggeridealet er kanskje bildet som best kan samle alle de motsetningsfylte impulsene hos Simone Weil. Det viser den nødvendigheten hun så i å være i uavlatelig bevegelse, i å leve ut filosofi, politikk og religion, det vil si idealet om at enhver tenkning og religiøs erfaring måtte gå veien gjennom kroppen. I dette møtet mellom åndelig søken og kroppslig erfaring finner vi Simone Weils refleksjon over hvordan det fysiske måtte overvinnes, om motsetningen mellom tyngden og nåden, tanker som kan knyttes til hennes anorektiske liv og død, men som også må kobles til en urgammel asketisk tradisjon.

Simone Weil rakk ikke, og ønsket vel heller ikke, å skape en enhetlig filosofi. Men vi kan likevel se enkelte omdreinings-

12

LIVETS BIBLIOTEK