Straffespark og spetakkel

Mikael Thörnqvist

Straffespark og spetakkel Ballfølelse 5 Oversatt av Cecilie Winger, MNO

Mikael Thörnqvist Originalens tittel: Straffar och strul Oversatt av Cecilie Winger © Mikael Thörnqvist 2009 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60324-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Trine + Kim Designbyrå Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 13/18 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Takk til min familie og til min bror Ronny for verdifulle synspunkter

1

– Klara! Vi tar plassen lengst inne i hjørnet!

Stemmen til Nina lød hissig og skjærende.

– Ok, ropte Klara og kom stormende, eller så godt det lar seg storme når man ikke har fylt tolv år engang og har lånt storebrors enorme hockeybag til å pakke tingene sine i.

Emma, som sto og nølte i døråpningen, fikk seg en dytt av den gigantiske bagen. Det var altså i dette klasserommet de skulle bo i seks netter, nesten en hel uke. Uten mamma og pappa. Og Emma som hadde glemt bamsen hjemme. Det føltes spennende, skummelt og rart. Så lenge hadde hun aldri vært hjemmefra tidligere, hvis hun ikke regnet med ukene hos mormor og hos Sara på landet.

Nina og gjengen hadde allerede okkupert det venstre hjørnet lengst inne i rommet. Emilia, Sandra og Alice hadde lagt sakene sine i det andre 7

hjørnet av vindusveggen. Der fikk nok Emma også plass, men kanskje ikke Sara? Hun kunne ikke tenke seg å bo her en hel uke hvis hun ikke fikk ligge ved siden av Sara. Kanskje det var bedre å snike seg inn et annet sted?

Göran og Niklas, fedrene til Emilia og Sandra, hadde gjort plassen til høyre for døren om til et gubbehjørne. Der ville hun selvfølgelig ikke være.

Og forresten måtte treneren deres, Lasse, også få plass der.

Til venstre for døren var det for trangt, der hadde de stablet alle pultene og stolene. Da gjensto det litt plass midt på gulvet. Ukoselig.

– Hallo, skal du stå der og blokkere inngangen hele dagen, eller?

Felicia knuffet henne leende i ryggen. Emma så seg om. Der borte i korridoren kom Sara, Miriam og noen til slepende på bagene sine. Lasse gikk bakerst. Han så svett ut. Det var sikkert tjuefem grader varmt og Lasse hadde den store magen å bære på, i tillegg til lagbagen og en stygg koffert.

Emma gikk et par skritt inn i rommet. Felicia passerte og slapp ned bagen sin midt på gulvet.

Etter henne kom Sara og kastet tingene sine ved siden av Felicias. Emma trengte ikke å fundere 8

mer. Hun skyndte seg å ta plassen ved siden av Sara.

– Shit, så kult dette kommer til å bli!

Sara smilte med hele ansiktet.

– Tenk det, en hel uke!

– Nesten, i hvert fall. Seks dager, sa Emma.

– Din surpomp! Vær litt positiv, nå!

Emma så på Sara at hun ikke mente det alvorlig. Munnen hennes, som egentlig var for stor for ansiktet, var fortsatt som en stor smiley.

– Kan jeg sette tingene mine her?

Miriam så på henne med de store, mørke øynene. De var sykt fine, syntes Emma. Hun ville ha sånne selv, istedenfor sine egne små blå.

– Klart du kan.

Miriam satte fra seg treningsveska. I motsetning til de andre jentene hadde hun ikke med seg luftmadrass. Hun skulle sove hos noen søskenbarn som bodde et sted i utkanten av Göteborg. Miriam hadde fortalt det til henne og Sara etter den siste treningen. Emma hadde skjønt at Miriam syntes det var vanskelig å si det. Det hadde ikke Sara gjort.

– Hvorfor det? spurte Sara. – Det er mye morsommere å bo sammen med oss.

9

– Men jeg får ikke lov. Jeg må sove hos onkelen min. Ellers får jeg ikke dra i det hele tatt.

– Det skjønner jeg ikke, sa Sara.

– I min familie får vi ikke sove borte.

– Men du sa jo at broren din var med i Gothiacupen i fjor. Sov han også hos familien da?

– Nei … men han er jo gutt.

– Herregud! Saklig!

Miriam hadde ikke fortalt mer akkurat da.

Men på turen ned til Göteborg – i den dritvarme bilen til Lasse – hadde hun latt Emma skjønne at det hadde vært nære på at hun ikke fikk bli med i det hele tatt.

Etter hvert som spillerne fikk tingene sine på plass og pumpet opp luftmadrassene, bega de seg ut på oppdagelsesferd. Det hadde stått flere busser utenfor da de kom. Emma og gjengen var nysgjerrige på de andre lagene. Sara var dessuten nysgjerrig på den godtekiosken som skulle finnes et eller annet sted på den store skolen.

Skolen var temmelig lik den Emma gikk på.

Korridorer og åpne områder med bord og stoler, og klasserom fulle av fotballag. (Det pleide det i og for seg ikke å være på skolen til Emma.)

De gikk forbi en gjeng med eldre jenter som så 10

ut til å være på vei ut for å trene. De hadde i hvert fall fotballsko på føttene og baller og vannflasker med seg.

– Er det disko i morgen? hørte Emma en av dem spørre.

– Nei, offisiell åpning, svarte hun som bar på ballnettet.

Gothia-diskoen var en av de tingene Emma gledet seg aller mest til. Hvis hun turte å gå dit. Hun hadde aldri vært på noe ordentlig disko før og visste egentlig ikke hva hun kunne vente seg. Men Adam, messenger-kompisen hennes, hadde fortalt en del.

Den offisielle åpningen på Ullevi var en annen morsom ting, med musikk og dans og fyrverkeri og lag fra alle hjørner av verden. I hvert fall hvis Adam snakket sant, men han overdrev kanskje.

Uansett skulle hun og de andre i Udden snart få være med på alt sammen selv.

Jentene svingte til høyre inn i neste korridor og …

– Oops!

Fra den andre siden kom det en gjeng med gutter.

Sara hadde krasjet inn i en av dem, en kjempesvær gutt med snauklippet hår. Det var han som oopset.

11

– Hvem er dere? spurte han.

– Uddens BK. Og dere da? sa Sara.

– Malö BK. Beste klubben i Sundsvall.

Noen av de andre guttene flirte. To var like gigantiske som han snauklipte. En var lavere enn Emma.

– Hvor gamle er dere? spurte Sara.

– Fjorten.

Emmas blikk søkte seg lenger bak i klyngen. Til en med tjukk blond manke, urovekkende lik Petrus i klassen. Petrus, som hadde vært drømmetypen hennes før i tiden, uansett hvor barnslig og teit han var.

– Vi er tolv, sa Sara.

– Kult, sa gutten uten hår, og alle kompisene hans lo enda en gang.

– Vi leter etter kiosken. Vet dere hvor den er?

– Nei. Men hvis dere blir med oss så skal dere få noe digg.

Nå holdt alle Malö-guttene på å le seg i hjel.

Emma skjønte ikke hva det var som var så morsomt. De to gruppene forlot hverandre.

Da hun hørte at guttene var i ferd med å forsvinne rundt hjørnet, så hun seg om. Og så rett inn i øynene til den blonde gutten.

12