Clive Cussler og Jack Du Brul
Stillhetens sjø Oversatt av Kurt Hanssen
Clive Cussler og Jack Du Brul Originalens tittel: The Silent Sea Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2010 by Sandecker, RLLLP Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc., 551 Fifth Avenue, Suite 1613, New York, NY 10176-0187 USA and Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-35050-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10/12,3 pkt. og trykt på 70 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Den vene vinden blåste, det hvite skummet strålte, Furene fulgte fritt; Vi var de som kom først Inn i stillhetens sjø. The Rime of the Ancient Mariner; Samuel Taylor Coleridge. Gjendiktet av Ann-Karin Bye
PROLOG
7. desember 1941 Pine Island Washington Noe gyllent forsvant i et glimt over ripen på den lille båten akkurat idet baugen møtte den steinete stranden. Det traff vannet med et plask, og pløyde gjennom bølgene med halen hevet som en triumferende vimpel. Da retrieveren nådde land, ristet den seg så vanndråpene fløy som diamanter i den skarpe luften, før den kikket ut mot jollen igjen. Hunden bjeffet på et par måker lenger nede på stranden så de skvatt og tok til vingene. Hunden syntes vennene var altfor trege med å følge etter og stormet inn i et skogholt i nærheten, bjeffingen ble svakere og svakere til den ble slukt opp av skogen, som dekket det meste av den to og en halv kvadratkilometer store øya bare en times rotur fra fastlandet. «Amelia,» ropte Jimmy Ronish, den yngste av de fem brødrene i båten. «Hun klarer seg,» sa Nick, la årene fra seg og grep tak i fortøyningen. Han var den eldste av Ronish-guttene. Han avpasset hoppet sitt perfekt og landet på fjæresteinene akkurat idet bølgen trakk seg tilbake. Tre lange skritt senere var han forbi drivgodset og den tørre tangen som markerte tidevannsskillet, og snurret repet rundt et stykke drivved som var bleket av sol og salt. Det var skåret inn ini7
tialer på kryss og tvers på grenen. Han strammet tauet, så den fjorten fot lange båten ble liggende trygt på land, og slo en knute. «Få opp farten,» sa Nick Ronish formanende til sine yngre søsken. «Det er lavvann om fem timer, og vi har mye å gjøre.» Selv om temperaturen var forholdsvis behagelig til å være så sent på året, var Stillehavet iskaldt så langt mot nord, og det tvang dem til å losse utstyret mellom hver bølge som slo inn. Noe av det tyngste var en nittito meter lang rull med hampetau, som tvillingene Ron og Don måtte løfte sammen for å få opp på stranden. Jimmy fikk ansvar for ryggsekken med lunsjen deres, men siden han bare var ni år gammel, var den tung for den tynne kroppen hans. De fire eldre guttene – Nick på nitten, Ron og Don et år yngre og Kevin bare elleve måneder mindre enn dem – kunne man tro var firlinger, siden alle hadde en såte med uregjerlig, blondt hår og lyseblå øyne. De hadde beholdt den spenstige, ungdommelige energien selv om de var i ferd med å bli voksne. Jimmy var derimot liten for alderen, han hadde mørkere hår og brune øyne. Brødrene ertet ham med at han lignet veldig på Mr. Greenfield, kjøpmannen i byen, og selv om ikke Jimmy var helt sikker på hva de mente, så visste han at han ikke likte det. Han forgudet storebrødrene og hatet alt som gjorde ham annerledes enn dem. Familien deres eide den lille øya utenfor kysten, det hadde de gjort så lenge bestefaren kunne huske, og det var der hver eneste generasjon med gutter – for Ronish-familien hadde ikke fått en jente siden 1862 – tilbrakte sommeren på oppdagelsesferd. Ikke bare var det enkelt å late som om de var en skipbrudden Huck Finn på Mississippi eller en Tom Sawyer som utforsket øyas innviklede hulesystem, men Pine Island var alltid forlokkende og spennende på grunn av gruvesjakten. Etter at Abe Ronish, grandonkelen til det nåværende Ronish-kullet, i 1887 falt ned i gruvesjakten og døde, hadde 8
mødrene lagt ned forbud mot at guttene deres skulle leke der. Påbudet ble naturligvis ignorert samtidig som det ble mottatt. Det mest forlokkende med stedet var den lokale legenden om at en viss Pierre Devereaux, en av de mest navngjetne kaperkapteinene som hadde herjet i Karibia, begravde skatten sin på denne øya langt mot nord for å lette skipet da det ble forfulgt av en skvadron iherdige fregatter som hadde jaget ham rundt Kapp Horn og oppover langs kysten av Amerika. Legenden ble styrket av at man fant en liten pyramide med kanonkuler i en hule på øya, og av det faktum at de øverste tretten meterne i den firkantede gruvesjakten var forsterket med grovhogde tømmerbjelker. Kanonkulene hadde for lengst gått tapt og ble nå ansett for å være en myte, men det var umulig å benekte eksistensen av tømmerkonstruksjonen rundt det mystiske hullet i den steinete bakken. «Jeg er våt på skoene,» sutret Jimmy. Nick snudde seg brått mot lillebroren, og sa: «Faen heller, Jimmy, jeg har jo allerede sagt at hvis jeg fikk høre deg klage, så måtte du bli igjen i båten.» «Jeg klaget ikke,» sa gutten, og prøvde å la være å snufse. «Jeg bare sa det.» Han ristet noen vanndråper av den våte foten for å vise at det ikke var noe problem. Nick sendte ham et strengt blikk, de blå øynene var iskalde, så vendte han oppmerksomheten tilbake til oppgaven som lå foran dem. Pine Island var formet som et valentinsdagshjerte som steg opp av det kalde Stillehavet. Den eneste stranden lå der de to øverste flippene møttes. Resten av den lille øya var enten omgitt av klipper som var like uoverstigelige som festningsmurer eller beskyttet av et perlekjede av undersjøiske skjær som kunne rive bunnen ut av det mest hardføre fartøy. Bare en håndfull dyrearter hadde funnet et hjem på øya, stort sett ekorn og mus som hadde drevet i land under stormer, og sjøfugler som brukte de høye furutrærne som 9
hvilested og utkikkspost når de lette etter et bytte i bølgene. En enslig vei skar øya i to, en annen generasjon Ronishmenn hadde hogd den ut med store anstrengelser tjue år tidligere, de gikk til angrep på øya med bensindrevne pumper i et forsøk på å tømme gruvesjakten, men de mislyktes. Uansett hvor mange pumper de hadde gående eller hvor mye vann de sugde opp fra dypet, fylte sjakten seg om og om igjen. En omfattende leting etter en undersjøisk tunnel som forbandt sjakten med havet, var resultatløs. Det ble snakket om å bygge en vanntett mur over munningen av bukten nærmest sjakten, siden de trodde at det var det mest logiske stedet for en kanal, men mennene syntes oppgaven ble for stor og ga opp. Nå var turen kommet til Nick og brødrene hans, og han hadde trukket en konklusjon som onklene og faren ikke hadde gjort. Da Pierre Devereaux gravde ut sjakten for å gjemme skatten sin, hadde han ikke hatt noen annen tilgjengelig pumpe enn skipets hånddrevne lensepumpe. Og siden den var lite effektiv, kunne piratene umulig ha tømt sjakten med utstyret sitt når tre pumper på ti hestekrefter ikke hadde fått det til. Svaret på hvordan sjakten fungerte var å finne et annet sted. Ut fra historiene Nicks onkler hadde fortalt, hadde de gjort sine framstøt midt på sommeren, og da han sjekket i en gammel almanakk oppdaget han at de hadde arbeidet i en periode hvor lavvannet var spesielt høyt. Han visste at for å lykkes måtte han og brødrene prøve å komme seg ned til bunnen på samme tid på året som Devereaux hadde gravd ut sjakten – når tidevannet var på sitt aller laveste – og dette året var det litt over klokken to den sjuende desember. De eldre brødrene hadde holdt på siden tidlig på sommeren med å planlegge forsøket på å avsløre sjaktens hemmeligheter. Ved å ta småjobber hos alle som ville ha dem, klarte 10
de å skrape sammen nok penger til å kjøpe utstyr, først og fremst en totakters, bensindrevet pumpe, repet og gruvearbeiderhjelmer med batteridrevne lykter. De hadde øvd med repet og en fullastet bøtte til armer og skuldre kunne jobbe utrettelig i timevis. De hadde til og med laget seg briller for å kunne se under vann, hvis det skulle bli nødvendig. Jimmy fikk bare være med fordi han hadde overhørt dem snakke om det og truet med å sladre til foreldrene. Plutselig ble det litt oppstyr til høyre for dem, en eksplosjon av fugler fløy opp mot den klare himmelen. Bak dem kom Amelia, golden retrieveren deres, hoppende ut fra skogbrynet, hun bjeffet voldsomt og halen gikk som djevelens egen metronom. Hun jaget etter en måke som fløy nær bakken, men bråstoppet forundret da fuglen skjøt opp i luften. Tungen hennes hang og dinglet, og en tråd av spytt rant fra de svarte gommene. «Amelia! Kom!» ropte Jimmy med falsettstemmen sin, og hunden skyndte seg bort til ham, så ivrig at hun nesten holdt på å velte ham. «Hei, Reka, ta imot,» sa Nick, og ga Jimmy gruvehjelmene og de tilhørende veskene med tunge blybatterier. Pumpen var den tyngste delen av utstyret, og Nick hadde rigget til en slynge med to bærestenger, slik som han hadde sett på lørdagsmatineen på kino når de innfødte bar filmhelten tilbake til leiren sin. Stengene var av tømmer som han hadde tatt på en byggeplass, og de fire eldre guttene heiste dem opp på skuldrene og løftet maskinen fra robåten. Den svingte fram og tilbake før den hang stødig, og så begynte de på den første halvannen kilometer lange turen over den lille øya. Det tok førtifem minutter å frakte alt utstyret over øya. Sjakten lå på en høyde over en grunn bukt som var det eneste som forkludret den ellers perfekte hjerteformen. Bølgene slo inn mot land, men siden været var så fint hadde bare en og annen hvit skumsprøyt energi nok til å forsere klippene og lande i nærheten av sjakten. 11
«Kevin,» sa Nick, litt andpusten etter den andre turen til båten og tilbake til høyden, «kan du og Jimmy gå og finne ved til et bål. Og ikke drivved, for den brenner altfor fort.» Men før ordren ble utført, tvang nysgjerrigheten alle fem Ronish-brødrene bort til kanten for å kikke ned i hullet. Den vertikale sjakten var omtrent to meter på hver side og helt firkantet, og så langt de kunne se var den kantet med tømmer som var mørkt av elde – det var faktisk eik, antagelig hugget på fastlandet og fraktet ut til øya. Kald og klam luft steg opp fra dypet som et uhyggelig kjærtegn, og i et kort øyeblikk la det en demper på entusiasmen. Det var nesten som om sjakten pustet ut, hest og rungende, og det skulle ikke mye fantasi til for å tenke seg at det kom fra gjenferdene til mennene som hadde mistet livet mens de prøvde å avsløre hemmelighetene dypt nede under jorden. Et rustent metallgitter var lagt over sjaktåpningen for å forhindre at noen falt nedi. Det var forankret med kjettinger, som igjen var hektet rundt metallplugger boret ned i fjellet. De hadde funnet nøkkelen til hengelåsen i farens skrivebordsskuff, under den hylstrede Mauseren med kosteskaftskjefte som han hadde tatt under Den store krigen. Et øyeblikk fryktet Nick at nøkkelen skulle knekke i låsen, men til slutt gikk den rundt og haspen åpnet seg med et klikk. «Gå og finn den veden,» beordret han, og de to yngste søsknene la i vei med en hes Amelia på slep. Med tvillingenes hjelp fikk Nick dratt det tunge gitteret bort fra åpningen, og lagt det til side. Neste oppgave var å sette opp en treramme over sjakten, så repet kunne henge og dingle rett ned i hullet fra et taljesystem som gjorde at to av guttene lett kunne heise opp og ned en tredjemann. Det ble gjort med bærestengene og noen metallplugger som passet inn i ferdigborede hull. Endene på stengene ble spikret rett inn i eikebjelkene som omkranset sjakten. Til tross for at tømmeret var gammelt, var det sterkt nok til at et par spikre ble bøyd. 12
Nick tok ansvaret med å knytte knutene som bokstavelig talt ville utgjøre forskjellen på liv og død, mens Don, som hadde mest greie på mekanikk, fiklet med pumpen til den begynte å surre og gå. Da alt var klart, hadde Kevin og Jimmy tent et stort bål omtrent ti meter fra sjakten og samlet nok ved til å holde det ved like i et par timer. Alle fem satte seg rundt det og spiste smørbrødene som de hadde pakket tidligere og drakk fra feltflasker med søt iste. «Trikset er å time tidevannet helt nøyaktig,» sa Nick, mens han tygget på en munnfull brød med servelat. «Ti minutter før og etter det er på sitt laveste er omtrent all den tiden vi får før sjakten oversvømmes raskere enn pumpen kan takle. Da de prøvde seg på det i tjueen, fikk de ikke tømt det som var under seksti meter, men de hadde målt dybden og visste at sjakten stopper på syttitre meter. Siden vi er på en høyde, tror jeg bunnen kanskje er seks meter under lavvannsmerket. Vi burde kunne klare å plugge hullet der vannet kommer inn, så tar pumpen seg av resten.» «Jeg skal vedde på at det er en svær kiste som er full av gull,» sa Jimmy, og gjorde store øyne ved tanken. «Ikke glem,» sa Don, «at folk har dregget med kroker i sjakten hundre ganger uten å finne noe som helst.» «Løse gulldubloner da,» sa Jimmy påståelig, «i sekker som har råtnet bort.» Nick reiste seg og børstet bort smuler fra fanget. «Det finner vi ut om en halv time.» Han tok på seg lange gummivadere, og slengte batteripakken til gruvehjelmen over skulderen før han tok på seg en oljelerretsjakke, lukket glidelåsen og førte ledningen til batteriet ut gjennom kragen. Han slengte en annen sekk med utstyr over den andre skulderen. Ron senket en kork ned i sjakten på en hyssing som hadde en knute for hver tredje meter. «Femtisju,» kunngjorde han da hyssingen ble slakk. Nick tok på seg en sele og spente den fast til løkken i 13
enden av det tykke repet. «Senk pumpeslangen, men vent med å starte den. Jeg går ned.» Han dro hardt i repet for å sjekke bremsen på taljeblokken, og den holdt utmerket. «Ok, gutter, dette har vi øvd på i hele sommer. Ikke noe tull nå!» «Vi er klare,» sa Ron Ronish, og tvillingbroren nikket. «Jimmy, jeg vil at du holder deg minst tre meter fra sjakten, er det greit? Når jeg er der nede, er det ingenting å se.» «Jeg skal gjøre det. Jeg lover.» Nick visste hva lillebrorens ord var verdt, så da han sendte et megetsigende blikk til Kevin, vendte Kevin tommelen opp. Han skulle sørge for at Jimmy holdt seg unna. «Seksti meter,» sa Ron, og sjekket korken sin igjen. Nick gliste. «Vi er allerede like dypt som noen andre har vært, og vi har ikke trengt å løfte en finger.» Han banket seg mot tinningen. «Det holder å bruke hodet.» Uten å si mer gikk han ut fra kanten på sjakten og ble hengende og dingle over avgrunnen, kroppen snurret rundt og rettet ut buktene i tauet før den stoppet. Hvis han var redd, så vistes det ikke i ansiktet. Det var som en konsentrert maske. Han nikket til tvillingene, og de trakk litt i linen så bremsen løsnet og deretter matet de repet gjennom taljen. Nick sank noen centimeter. «Ok, test det igjen.» Guttene trakk en gang til, og bremsen låste seg igjen. «Og nå trekker dere,» beordret Nick, og brødrene løftet ham uanstrengt opp de samme centimeterne. «Ikke noe problem, Nick,» sa Don. «Jeg sa jo at dette er idiotsikkert. Faen, jeg vedder på at til og med Jimmy ville klart å trekke deg opp fra bunnen.» «Takk, men nei takk.» Nick trakk pusten dypt et par ganger, og sa: «Greit. Denne gangen er det alvor.» Med jevne, kontrollerte bevegelser lot tvillingene tyngdekraften langsomt trekke Nick ned i dypet. Han ropte opp til dem at de måtte stoppe da han bare var tre meter nede 14
i sjakten. På denne lave dybden kunne de fortsatt snakke sammen. Senere, når Nick nærmet seg bunnen, hadde de blitt enige om en rekke kodete rykk på hyssingen med korken. «Hva er det?» ropte Don ned. «Det er skåret inn noen initialer på en eikebjelke her. ALR.» «Jeg skal vedde på at det er onkel Albert,» sa Don. «Jeg tror mellomnavnet hans er Lewis.» «Ved siden av står pappas JGR, og noe som ser ut som TMD.» «Det er nok Mr. Davis. Han jobbet sammen med dem da de prøvde å nå bunnen.» «Ok, senk meg ned.» Nick slo på gruvelykten etter tretten meter, der trebjelkene sluttet og resten av sjakten var nakent fjell. Steinen virket naturlig, som om sjakten var blitt formet for mange millioner år siden da øya ble skapt, og den var fuktig nok til å holde liv i en slimete, grønn muggsopp selv om det var langt over tidevannsmerket. Han lyste ned forbi de dinglende beina sine. Lyset ble svelget opp av avgrunnen bare noen få meter nedenfor føttene hans. En jevn bris strømmet forbi Nicks ansikt, og en enkel skjelving gikk kort og ukontrollert gjennom kroppen hans. Nedover bar det, dypere ned i jorden, uten annen sikkerhet enn et rep og tilliten til brødrene. Når han kikket opp, var himmelen bare en knøttliten, firkantet flekk høyt over ham. Veggene lukket seg ikke akkurat rundt ham, men han kunne føle at de var der. Han prøvde å la være å tenke på det. Plutselig, under seg, kunne han se en refleksjon, og da han sank videre skjønte han at han hadde nådd høyvannsmerket. Steinen var fortsatt klam å ta på. Etter hans beregninger var han nå femti meter under bakken. Det var fortsatt ingen tegn til hvordan sjøvannet kunne trenge inn i sjakten, men han regnet ikke med å finne noen åpning før han var ved sekstimetersmerket. 15
Tre meter dypere hørte han noe – en svak risling av vann. Han trakk to ganger i linen for å be brødrene om å senke ham saktere. De reagerte øyeblikkelig, og farten ble halvert. Lyden av vannet som trengte inn i sjakten ble kraftigere. Nick anstrengte seg for å se inn i mørket mens dråpene falt fra veggene, de traff hjelmen hans som regn. En og annen dråpe var som en iskald berøring i nakken. Der! Han ventet enda noen sekunder, til han var en halv meter lavere, så dro han hardt i linen. Han hang og dinglet ved en sprekk i fjellet på størrelse med et postkort. Han klarte ikke å beregne hvor mye vann som rant ut av den – det var i hvert fall ikke nok til å overmanne alle pumpene som faren og onklene hadde hatt med seg – og dermed gikk han ut fra at det var minst enda en kanal som førte ut til Stillehavet. Han tok forsiktig opp en håndfull med tjæredrev fra sekken, og stakk det så dypt han klarte inn i sprekken, holdt det på plass mot den iskalde vannstrømmen. Etter hvert som sjøvannet trengte inn i fibrene, svulmet de opp og strømmen skrumpet inn til noen drypp før den stoppet helt. Tjæredrevpluggen ville ikke vare lenge når tidevannet kom inn igjen, og det var derfor han hadde så kort tid nede på bunnen. Nick trakk i linen igjen og fortsatte nedover, han passerte klynger med blåskjell som satt fast på berget. Stanken var forferdelig. Han plugget igjen to lignende sprekker, og da den tredje var tettet kunne han ikke lenger høre at det rant vann inn i sjakten. Han trakk fire ganger i linen, og et øyeblikk etter hadde den slappe slangen blåst seg opp da pumpen på overflaten begynte å suge sjakten tørr. En liten stund senere kunne han se vannoverflaten under seg. Han trakk i linen for å stoppe nedfarten, og tok fram sin egen målesnor fra jakkelommen. Han senket den og gryntet tilfreds da han så at det bare var fem meter vann igjen i sjakten. Siden sjakten var minst en halv meter sma16
lere på denne dybden, regnet han med at pumpen ville tømme den ned til én meter på ti minutter. Ved å studere ujevnheter i fjellveggen kunne han se at overflaten sank, og han innså at anslaget hans var feil. Pumpen tømte fortere enn han – Han skimtet noe til venstre for seg. En nisje kom langsomt til syne etter hvert som vannivået sank. Den så ut til å være omtrent en halv meter dyp og like bred, og han så med en gang at den ikke var naturlig. Han kunne se hvor hammeren og meiselen hadde bitt inn i den smuldrende steinen. Han fikk hjertet i halsen. Her var det enda et synlig bevis på at noen hadde arbeidet i sjakten. Det var fortsatt ikke et sikkert bevis på at det var her Pierre Devereauxs skatt befant seg, men for nittenåringen var det så godt som det kunne få blitt. Det var pumpet ut nok vann fra sjakten til at Nick kunne se noe av alt rasket som hadde havnet nede på bunnen. Stort sett var det drivved som var sugd inn i sjakten gjennom tunnelene, i tillegg til kvister som var små nok til å komme ned gjennom gitteret. Men det var også noen lange stokker som hadde falt nedi før gitteret ble lagt på toppen av sjakten. Han kunne se for seg at faren og onklene hadde kastet noe av dem ned i frustrasjon over at de ikke klarte å avsløre hemmeligheten i dypet. Pumpen på overflaten fortsatte å jobbe, den var mer enn i stand til å takle det lille som sivet inn gjennom tjæredrevpluggene. Ved siden av ham fortsatte den uthogde nisjen å vokse i høyde. Han fikk et innfall, og ba brødrene om å senke ham enda lenger ned, så begynte han å rugge på seg for å oppnå en pendeleffekt i enden av repet. Da han hadde svingt lavt nok og nært nok, sparket han beinet inn i nisjen så foten kom borti steinen. Støvelen fikk feste i bare noen centimeter med vann. Han lot seg svinge bakover enda en gang, slengte seg mot åpningen og landet trygt på begge føttene. Han ga signal om at brødrene skulle stoppe repet, og han løsnet det fra selen. 17
Nick Ronish sto ikke mer enn en halv meter fra bunnen av Skattesjakten. Han følte på seg at byttet bare var noen centimeter unna. Det siste hinderet var alle greinene som lå strødd utover gulvet i en ugjennomtrengelig vase. Noe av det måtte ryddes vekk før de kunne lete etter gullmynter på bunnen. Han visste at arbeidet ville gå fortere hvis de var to stykker her nede, så etter å ha bundet sammen et knippe kvister og festet dem til repet, trakk han i linene for å gi signal til brødrene om at de først halte opp lasten og så sendte en av dem ned til ham. Kevin og den gjenværende tvillingen kunne operere heisen, og om nødvendig var han sikker på at Jimmy også hadde litt krefter å bidra med. Han lo da den dryppende kvistklyngen forsvant over hodet hans. De kunne sikkert feste repet til Amelias halsbånd og la den gærne bikkja trekke dem opp. Han ble stående med ryggen mot veggen i nisjen i tilfelle en av kvistene skulle falle ned. Fra seksti meters høyde kunne selv et lite slag bli fatalt. Tre minutter senere kauket en oppspilt Don ned fra seks meter over hodet til Nick. «Har du funnet noe?» «Bare noen kvister,» ropte Nick tilbake. «Vi må få ryddet bort noe av det. Men se hvor jeg står. Denne ble hugget inn i fjellet.» «Av pirater?» «Hvem ellers?» «Pokker heller. Vi kommer til å bli rike.» Siden de to tenåringene visste at tidevannet snart ville snu, jobbet de som gale og fikk løs floken med sammenflettede greiner. Nick tok av seg klatreselen og brukte den som en slynge til å binde sammen minst nitti kilo vasstrukne kvister. Han og Don ventet i nisjen på at repet skulle komme ned igjen. Ron og Kev jobbet som besatt. De hektet av selen, fikk løs kvistene og sendte repet ned igjen i løpet av fire minutter. Nick og Don gjentok prosessen to ganger til. Det hadde 18
ikke noe å si om de fikk ryddet bort nok av rotet. Tiden var i ferd med å løpe ut for dem. De lot repet bli liggende over en edderkoppaktig trestamme som stakk opp av vannet, og hoppet fra nisjen og ned på haugen. Grenene beveget seg under vekten deres. Nick la seg ned på en stamme som hadde samme omkrets som ham selv, og strakte armen ned i det iskalde vannet. Hånden hans kom borti glatt stein. Selve bunnen av hullet. I motsetning til brødrene hadde han bare trodd sånn halvveis på historiene om at det lå en begravd sjørøverskatt i sjakten. Det var før han så den uthogde nisjen. Nå var han ikke lenger sikker på hva han trodde. Da han begynte, ville det å nå ned til bunnen og vise seg for generasjoner av forfedre som hadde prøvd og feilet være suksess nok. Men nå? Han svingte armen rundt i en større bue, og anstrengte seg for å kjenne det som måtte ligge skjult i mudderet. Don gjorde det samme ved siden av ham, med armen begravd til skulderen mellom noen greiner, munnen var bare en konsentrert strek. Nick kom borti noe rundt og flatt. Han plukket det opp fra gjørmen, og fjernet skitten med tommelen før gjenstanden hadde nådd overflaten. Det forventede glimtet av gull lot vente på seg. Det var bare en gammel, rusten stoppskive. Han prøvde et annet område der han og broren hadde ryddet bort greiner. Han følte seg fram og identifiserte små kvister og vasstrukne blader, men så kom han borti noe som han ikke visste hva var og tok det opp fra vannet. Han gryntet forskrekket da han stirret inn i de tomme øyehulene til en dyreskalle – en rev, trodde han. Høyt over dem hadde presset bygd seg opp over en av tjæredrivpluggene, og vannet tvang seg gjennom den tette fiberen. Det som hadde begynt som noen dråper ble til en strøm da pluggen skjøt ut fra hullet, så hardt at den slo inn i den andre siden av sjakten. Sjøvannet sprutet ned i dypet, strålen vred seg som en strømførende kabel. 19
«Kom igjen,» ropte Nick over duren fra vannet. «Vi må ut herfra.» «Et sekund,» svarte Don, han hadde nesten hele overkroppen nede i vannet mens han fortsatte å famle omkring. Nick strevde med å få på seg klatreselen, men kikket brått bort da Don ga fra seg et merkelig gisp. «Don?» Noe hadde flyttet på seg. Et øyeblikk tidligere hadde Don ligget på en trestamme, men nå lå han plutselig klemt inn mot den borterste veggen med trestammen presset mot brystet. «Nick,» ropte han halvkvalt. Nick skyndte seg over gulvet og bort til broren. Den voldsomme bevegelsen hans måtte ha fått haugen til å flytte mer på seg, for plutselig skrek Don høyt. Trestammen som klemte seg inn mot brystet han skjøv enda mer på seg, og i lyset fra gruvelykten kunne Nick se at det dannet seg en mørk flekk på brorens jakke. Vannet fortsatte å hamre ned på dem, i en strøm som var like ille som et regnskyll om sommeren. «Hold ut, lillebror,» sa Nick, og grep tak i en gren på treet. Han merket at det kom en underlig vibrasjon fra treet, en nesten mekanisk følelse, som om enden som lå skjult under vann var festet til en slags maskin. Uansett hvor hardt han prøvde å dra, så satt grenen godt fast i det som var skjult under vannet. Og den fortsatte nådeløst å dunke langsomt og jevnt inn i brystet til Don. Don skrek høyt av smerte. Nick skrek også, av redsel og frustrasjon. Han visste ikke hva han skulle gjøre, og han så seg omkring etter noe han kunne bruke som vektstang for å løfte stammen bort fra broren. «Bare hold ut, Don,» sa Nick, og tårene blandet seg med saltvannet som rant nedover ansiktet. Don ropte navnet hans igjen, svakere, for kroppen hans var spiddet av en åtte centimeter lang kvist. Nick tok hånden hans og Don klemte rundt ham, men kreftene som fryk20
ten og smertene hadde gitt ham forsvant fort. Fingrene ble slappe. «Donny!» ropte Nick. Don åpnet munnen. Nick fikk aldri vite hva brorens siste ord var. En blodklatt kom ut mellom de bleke leppene til Don Ronish. Det første utbruddet ble fulgt av en jevn strøm som ble rosa mens den rant nedover halsen og utover brystet. Nick la hodet bakover og brølte, et primitivt rop som ga gjenlyd i sjakten, og han ville ha blitt sittende ved brorens side for alltid hvis ikke den andre tjæredrevpluggen hadde gitt etter og fordoblet vannmengden som strømmet ned mot bunnen. Han fomlet i flommen for å finne repet, og fikk festet selen i hempen. Han hatet det han skulle til å gjøre, men han hadde ikke noe valg. Han dro i linen. De andre brødrene måtte ha forstått at noe var galt, for de begynte øyeblikkelig å heise ham opp fra sjakten. Nick holdt lykten festet på Don til den livløse kroppen bare var et blekt omriss i en underjordisk verden. Og så var den borte. Minnegudstjenesten for Don Ronish ble holdt onsdagen etter. Verden hadde forandret seg dramatisk i løpet av de få timene brødrene lekte utforskere. Japanerne hadde bombet Pearl Harbor, og USA var nå i krig. Bare Marinen hadde dykkerutstyret som var nødvendig for å hente opp liket av Don, og foreldrenes forespørsel falt for døve ører. Kisten hans forble tom. Moren hadde ikke sagt et ord siden hun fikk nyheten, og hele minnegudstjenesten satt hun lent mot faren deres for ikke å besvime. Da det var over, ba han de tre eldste om å bli der de var, og han førte moren og Jimmy ut til bilen, en brukt Hudson. Han gikk tilbake til gravstedet, ti år eldre enn han hadde vært søndag morgen. Han sa ingenting, han så bare på den ene sønnen etter den andre med rødkantede øyne. Deretter stakk han hånden ned i jakkelommen på den 21
eneste dressen han eide, den han hadde giftet seg i og den han hadde brukt i foreldrenes begravelser. Han tok ut tre papirark. Han ga ett til hver, og ventet litt med det han ga til Kevin. Han kysset det før han stakk det inn i sønnens hånd. Det var fødselsattester. Den han ga til Kevin hadde vært Dons, som hadde vært atten år og dermed gammel nok til å tjenestegjøre i militæret. «Det er på grunn av moren deres. Hun forstår det ikke. Ikke gjør skam på familien, så blir dere kanskje tilgitt.» Han snudde på hælen og gikk sin vei, de tynne skuldrene hang som om de holdt oppe en vekt som var mye tyngre enn det kroppen klarte å bære. Og så dro de tre guttene til nærmeste rekrutteringskontor, og alle fantasier om eventyr ble slettet for alltid, først av minnet om brorens tomme kiste og deretter av krigens helvete.
1
I nærheten av grensen mellom Paraguay og Argentina Nåtiden Juan Cabrillo hadde aldri trodd han skulle møte en utfordring som han aller helst ville vende ryggen til. Denne hadde han mest lyst til å løpe bort fra. Ikke at det vistes på ham. Han hadde et ansikt som man ikke kunne lese noe i – de blå øynene var rolige og uttrykket var nøytralt – men han var glad for at hans beste venn og nestkommanderende, Max Hanley, ikke var med ham. Max ville ha merket seg Cabrillos bekymringer på et øyeblikk. Seks mil unna, på den tesvarte elven som han sto ved, var en av de strengest kontrollerte grensene i verden – så vidt slått av den demilitariserte sonen som skilte Nord- og SørKorea. Det var bare ren og skjær uflaks at gjenstanden som hadde ført ham og det håndplukkede teamet hans til denne fjerne jungelen hadde landet på den andre siden. Hadde den havnet i Paraguay, ville en telefonsamtale mellom diplomater og litt hysjpenger i form av økonomisk bistand avsluttet saken der og da. Men sånn gikk det ikke. Det de lette etter hadde landet i Argentina. Og hadde hendelsen funnet sted atten måneder tidligere ville den blitt håndtert uten problemer. Men for halvannet år siden, etter at den argentinske pesoen kollapset for andre gang, hadde en junta med generaler, an23
ført av generalissimo Ernesto Corazón, tatt makten i et voldelig kupp som etterretningsanalytikere trodde hadde vært planlagt en god stund. Den monetære krisen var bare et påskudd for å ta kontrollen fra den lovlig valgte regjeringen med makt. I en skinnrettssak ble de demokratisk valgte lederne tiltalt for forbrytelser mot staten, deriblant økonomisk vanstyre. De heldige ble henrettet, mens resten, som ble anslått til over tre tusen, ble sendt til tvangsarbeidsleire i Andesfjellene eller dypt inne i Amazonas. Ethvert forsøk på å få vite mer om skjebnen deres ble møtt med arrestasjoner. Pressen ble nasjonalisert, og journalister som ikke fulgte partiets linje ble satt i fengsel. Fagforeninger ble forbudt og gatedemonstrasjoner ble møtt med kuler. De som kom seg ut i de første, kaotiske dagene av kuppet, stort sett velstående familier som var villige til å la alle eiendeler bli igjen, sa at det som skjedde i landet deres fikk grusomhetene til militærdiktaturene på 1960- og 70-tallet til å virke tamme. I løpet av seks uker hadde Argentina gått fra å være et blomstrende demokrati til å bli en ren politistat. FN hadde raslet med sine verbale sverd og truet med sanksjoner, men når det kom til stykket sendte de ut en utvannet resolusjon hvor de fordømte menneskerettighetsbruddene, noe den regjerende juntaen som forventet ignorerte. Siden den tid hadde militærregjeringen strammet inn kontrollen ytterligere. I det siste hadde de begynt å samle tropper på grensene til Bolivia, Paraguay, Uruguay og Brasil, i tillegg til fjellpassene i nærheten av Chile. Det var innført tvungen verneplikt, noe som ga dem en hær som var like stor som de samlede styrkene til alle de andre landene i Sør-Amerika. Brasil, en tradisjonell rival om den regionale makten, hadde forsterket sin grense på samme måte, og det var ikke uvanlig at de to sidene skjøt artillerigranater mot hverandre. Det var inn i dette autoritære marerittet at Cabrillo skulle 24
lede folkene sine, for å hente noe som i hovedsak skyldtes en tabbe hos NASA. *** The Corporation var i området for å overvåke situasjonen da meldingen kom. De var faktisk i ferd med å losse en forsendelse med stjålne biler fra Europa i Santos i Brasil, Sør-Amerikas travleste havn, som en del av en dekkoperasjon de var i gang med. Oregon, skipet deres, hadde rykte på seg for å være et lasteskip som ikke gikk i fast rute og med et mannskap som stilte få spørsmål. Det ville bare være en ren tilfeldighet at politiet i Brasil i løpet av de neste månedene ville motta tips om hvor bilene befant seg. I løpet av overfarten lot Cabrillo det tekniske teamet sitt gjemme GPS-sporingsenheter i bilene, som skulle ut på det grå markedet. Det var lite sannsynlig at bilene ble returnert til eierne sine, men smuglerringen ville ganske sikkert kollapse. Noe av jobbinstruksen til The Corporation gikk ut på å være tyvaktig, men det inkluderte ikke å faktisk bistå i en kriminell handling. Den midterste lastebommen foran svingte inn over lasterommet for siste gang. I lyset fra de få gatelyktene som fortsatt virket i denne lite brukte delen av havnen, skinte en rekke eksotiske biler lik sjeldne edelstener. Ferrarier, Maseratier og Audi R8-er sto og ventet på å bli lastet om bord på tre semitrailere som gikk på tomgang. En toller sto i nærheten, jakkelommen hans bulte litt ut på grunn av konvolutten med femhundreeurosedler. På signal fra matrosene i lasterommet begynte kranen å løfte, og en knalloransje Lamborghini Gallardo kom til syne, den så ut som om den allerede kjørte i Autobahn-hastighet. Fra kontakten sin i Rotterdam, der bilene ble lastet, hadde Cabrillo fått høre at akkurat dette kjøretøyet var stjålet fra en italiensk greve i nærheten av Torino, og at gre25
ven hadde fått den fra en korrupt forhandler som senere påsto at den var blitt stjålet fra utstillingslokalet hans. Max Hanley gryntet lavt da Lamboen skinte mot dem i det svake lyset. «Pen bil, men for en jævlig farge.» «Smak og behag, min venn,» sa Juan, og snurret hånden over hodet for å signalisere til kranføreren at han kunne senke den siste bilen ned på kaien. En havnelos skulle snart guide dem ut til havs. Den lekre bilen ble satt ned på den smuldrete betongkaien, og folkene fra smuglerbanden hektet løs losseslyngen og passet på at stålvaierne ikke skrapte opp lakken som Juan måtte si seg enig i var stygg. Den tredje mannen på brovingen til det gamle lasteskipet hadde sagt at han het Angel. Han var midt i tjueårene og hadde på seg en bukse av et glinsende stoff som så ut som kvikksølv, og en hvit finskjorte som hang utenfor. Han var så tynn at det var lett å se omrisset av en automatpistol som var stukket ned ved korsryggen hans. Men det var kanskje hele poenget. Juan var uansett ikke bekymret for å bli lurt. Smugling var en bransje som var avhengig av et godt rykte, og hvis Angel gjorde noe dumt nå ville det omtrent garantere at han aldri ville få et nytt oppdrag. «Ok da, Capitão, det var det,» sa Angel, og plystret ned til mennene sine. En av dem hentet en veske i førerhuset på en trekkvogn og gikk bort til landgangen, mens de andre begynte å laste de stjålne bilene opp på trailerne. En av mannskapet møtte smugleren ved rekken og eskorterte ham oppover to rustne trapper til broen. Juan gikk inn sammen med de to andre. Den eneste belysningen kom fra den antikke radarskjermen, som kastet et sykelig, grønt skjær over dem. Cabrillo slo på litt mer lys da brasilianeren satte bagen ned på kartbordet. Hårgeleen til Angel glinset like mye som buksen hans. «Den avtalte prisen var to hundre tusen dollar,» sa Angel, 26
mens han åpnet den slitte vesken. Summen var nesten nok til å kjøpe en av Ferrariene som ny bil. «Det ville blitt mer hvis dere hadde gått med på å levere tre av dem i Buenos Aires.» «Glem det,» sa Juan. «Jeg fører ikke skipet mitt i nærheten av den byen. Og lykke til med å finne en kaptein som vil gjøre det. Helvete heller, når ingen vil frakte en lovlig last inn i BA, er det i hvert fall ingen som vil ta med seg stjålne biler.» Da Cabrillo flyttet på seg, traff leggen hans bordkanten. Den resulterende lyden hørtes ut som et unaturlig smell. Angel sendte ham et vaktsomt blikk, og hånden flyttet seg ørlite nærmere pistolen under skjorten. Juan gjorde en beroligende gest og bøyde seg ned for å rulle opp buksebeinet. Omtrent åtte centimeter nedenfor kneet var leggen erstattet av en høyteknologisk protese som lignet på noe fra Terminator-filmene. «Yrkesskade.» Brasilianeren trakk på skuldrene. Kontantene lå i bunker på ti tusen. Juan delte dem i to og ga halvparten til Max, og de neste minuttene var den svake hviskingen av sedler som ble sjekket den eneste lyden som kunne høres på broen. Alt så ut til å være ekte hundredollarsedler. Juan stakk fram en hånd. «En glede å samarbeide med deg, Angel.» «Gleden er på min side, Capitão. Jeg ønsker deg en trygg –» Et kraftig skrik fra en høyttaler over hodet på dem fikk resten av setningen til å drukne. En nesten uforståelig stemme kalte kapteinen ned til messa. «Du må unnskylde meg,» sa Cabrillo og snudde seg mot Max. «Hvis jeg ikke er tilbake når havnelosen kommer, har du styringen.» Han tok en innvendig trapp ned til messa. Innsiden av det gamle lasteskipet var like sjuskete som skroget. Veggene hadde ikke sett ny maling på flere tiår, og det var striper i støvet på gulvet der en matros hadde gjort et halvhjertet for27
søk på å feie en gang i en fjern fortid. Messa var bare litt mer opplyst enn den halvmørke nedgangen, og billige ferieplakater var teipet skjødesløst til skottene. På én vegg hang en oppslagstavle med uleste papirlapper som tilbød alt fra gitarundervisning av en motormann som mønstret av ti år tidligere, til en påminnelse om at Hong Kong igjen ville bli underlagt kinesisk kontroll fra 1. juli 1997. I den tilhørende byssa hang det fingertykke stalaktitter av størknet fett fra ventilasjonshetten over komfyren. Cabrillo gikk gjennom det ubefolkede rommet, og da han nærmet seg den innerste veggen åpnet en perfekt skjult dør seg på gløtt. Linda Ross sto i den velutstyrte korridoren innenfor. Hun var The Corporations operative nestleder, og egentlig organisasjonens nummer tre etter Juan og Max. Hun var liten og søt, med en liten oppstoppernese og hang til diverse oppsiktsvekkende hårfarger. Akkurat nå var håret kullsvart og strøket bak over skuldrene i tykke bølger. Linda var en Marine-veteran som både hadde tjenestegjort om bord på en missilkrysser og tilbrakt tid ved staben i Pentagon, og den unike bakgrunnen gjorde henne perfekt til jobben. «Hva skjer?» spurte Juan mens de gikk sammen bortover. Hun måtte ta dobbelt så mange skritt for å holde følge med ham. «Overholt er på tråden. Det høres viktig ut.» «Lang får det alltid til å høres viktig ut,» sa Juan, og fjernet et gebiss og noen bomullsdotter fra munnen, en del av forkledningen hans. Han gikk med en drakt som fikk ham til å se feit ut under den krøllete uniformskjorten, og han hadde en grå parykk på hodet. «Jeg tror det skyldes prostataen hans.» Langston Overholt IV var en CIA-veteran som hadde vært ansatt lenge nok til å vite i hvilke skap alle skjeletter var, både de bokstavelige og de figurative. Det var derfor, etter mange forsøk på å la ham gå på gress, at den ene poli28
tisk utnevnte direktøren etter den andre lot ham få beholde en rådgivende stilling på Langley. Han hadde også vært Cabrillos sjef da Juan var feltagent, og, da Juan forlot CIA hadde Overholt vært medvirkende til at han hadde grunnlagt The Corporation. Mange av de tøffeste oppdragene som The Corporation hadde tatt på seg hadde kommet fra Overholt, og de betydelige honorarene de hadde fått ble utbetalt gjennom svarte budsjettbevilgninger som var så godt skjult at revisorene som hadde ansvar for dem kalte seg «the 49-ers», etter gullgraverne under gullrushet i California. De kom til Cabrillos lugar. Han stoppet før han åpnet døren. «Si at de må være standby på operasjonssenteret. Losen er her snart.» Selv om rorhuset flere dekk over dem så ut til å fungere, var det bare en vindusutstilling for havneinspektører og loser. Både ror- og maskinkontrollen var direktekoblet til en datamaskin i det høyteknologiske operasjonssenteret som var selve hjernen på skipet. Det var derfra alle ordrer om fart og manøvrering ble gitt, og det var også derfra man kontrollerte de mange dødelige våpnene som var skjult omkring i det som så ut som en skrøpelig pram. Oregon hadde nok begynt med tømmerfrakt fra USAs vestkyst til Japan, men etter at Juans team med skipsingeniører og håndverkere var ferdige, var det blitt til et av de mest sofistikerte skipene som ble brukt til etterretning og hemmelige oppdrag. «Det skal jeg gjøre, sjef,» sa Linda, og fortsatte bortover korridoren. Etter en farlig duell med et libysk krigsskip flere måneder tidligere, hadde de funnet det nødvendig å dokksette skipet og foreta omfattende reparasjoner. Ikke mindre enn tretti artillerigranater hadde trengt gjennom panserkledningen. Juan trodde ikke det var skipets feil. Granatene ble avfyrt på kloss hold. Han hadde benyttet muligheten til å pusse opp lugaren sin. 29
Alt det kostbare treverket var revet ut, enten av libyske kanoner eller av snekkerne. Veggene var nå dekket av noe som minnet om stukkatur, som ikke ville sprekke når skipet beveget seg. Døråpningene var bygd om til buer. I tillegg var det satt inn flere buede skiller, noe som gjorde den sekstifem kvadratmeter store lugaren innbydende og trivelig.. Med en tydelig arabiskinspirert innredning lignet rommene på settet til Ricks Café Américain fra Casablanca, Juans favorittfilm. Han slengte fra seg parykken på skrivebordet og grep røret til en kopi av en gammeldags bakelitt-telefon. «Lang, Juan her. Hvordan står det til?» «Jeg er rasende.» «Det er den normale sinnsstemningen din. Hva skjer?» «Fortell meg først hvor dere er.» «Santos i Brasil. Det er havnebyen til São Paulo, hvis du ikke vet det.» «Takk og pris, da er dere ikke langt unna,» sa Overholt og trakk et sukk av lettelse. «Og bare så du vet det, jeg hjalp israelerne med å hente en nazist fra Santos en gang på sekstitallet.» «Touché. Hva skjer?» Ut fra tonefallet til Overholt skjønte Juan at det var noe stort på gang, og han kunne merke det første snevet av adrenalin i blodårene. «For seks timer siden ble en satellitt skutt opp fra Vandenberg på en Delta III-rakett for å gå i lav bane rundt polene.» Den ene setningen var nok til at Cabrillo dro den slutningen at raketten hadde sviktet et eller annet sted over SørAmerika, siden polarraketter flyr sørover fra Flyvåpenets base i California, at den hadde med seg sensitivt spionasjeutstyr som kanskje ikke hadde brent opp, og at den høyst sannsynlig hadde krasjet i Argentina siden Lang ringte til de beste hemmelige agentene han hadde. «Teknikerne vet ennå ikke hva som gikk galt,» fortsatte Overholt. «Og det er uansett ikke egentlig vårt problem.» 30
«Vårt problem,» sa Juan, «er at den krasjet i Argentina.» «Du sa det. Omtrent femten mil sør for Paraguay, i noe av den tetteste jungelen i hele Amazonas. Og det er store muligheter for at Argentina allerede vet om det, siden vi advarte alle landene om at raketten fløy over deres territorium på den fastsatte ruten.» «Jeg trodde ikke lenger vi hadde diplomatiske forbindelser med dem etter kuppet.» «Vi har fortsatt måter å overbringe slike opplysninger på.» «Jeg vet hva du har tenkt å spørre om, men tenk deg nå litt om. Vrakgodset ligger antagelig spredt over et område på fem tusen kvadratkilometer med jungel som spionsatellittene våre ikke trenger gjennom. Ærlig talt, forventer du at vi skal finne nålen din i den høystakken?» «Det gjør jeg, for nå skal du høre. Den spesielle delen av nålen som vi leter etter, er en svak gammastrålesender.» Juan lot det synke inn et øyeblikk, og til slutt sa han: «Plutonium.» «Den eneste pålitelige kraftkilden vi hadde til akkurat denne fuglen. Smartingene i NASA prøvde med alle tenkelige alternativer, men de endte opp med å ta en ørliten mengde plutonium og bruke varmen fra forbrenningen til å drive satellittsystemene med. Det positive er at de overkonstruerte beholderen for plutoniumet i den grad at den er omtrent umulig å ødelegge. Den ville ikke engang merke at en rakett eksploderte rundt den. Du kan sikkert forestille deg at myndighetene ikke vil at det skal bli kjent at vi skjøt opp en satellitt som i verste fall kan spre radioaktiv stråling over et ganske stort område av det mest dyrebare miljøet på planeten. Den andre bekymringen er at plutoniumet ikke må falle i argentinernes hender. Vi har mistanke om at de har startet opp atomvåpenprogrammet sitt igjen. Det er ikke stort av stoffet i satellitten – bare noen gram, har jeg blitt fortalt – men det er 31
ingen grunn til å gi dem et forsprang på marsjen mot atombomben.» «Så argiene vet altså ikke om plutoniumet?» spurte Juan, og brukte kallenavnet for argentinere som han hadde plukket opp fra en veteran fra Falklandskrigen. «Nei, takk og pris. Men enhver med det rette utstyret kan oppdage spor av radioaktivitet. Og før du spør,» sa han, og forutså neste spørsmål, «nivåene er ikke farlige så lenge man følger noen enkle sikkerhetsregler.» Det hadde ikke vært Cabrillos neste spørsmål. Han visste at plutonium ikke var farlig, så lenge man ikke fordøyde eller inhalerte det. Da ble det et av de farligste giftstoffene i verden. «Jeg hadde tenkt å spørre om vi får noen form for backup.» «Nei. Et team er på vei til Paraguay med siste generasjon gammastråledetektorer, men det er omtrent alt dere får. Både direktøren for CIA og lederen for Den militære sjefsnemnd måtte til for å overbevise presidenten om at dere skulle få såpass hjelp. Jeg tror nok du skjønner at han har en viss, eh, motvilje når det gjelder å takle sensitive, internasjonale situasjoner. Han har fortsatt ikke tatt inn over seg nederlaget i Libya for noen måneder siden.» «Nederlaget?» sa Juan, og hørtes såret ut. «Vi reddet livet til utenriksministeren og berget fredsavtalen.» «Og var pokker så nær ved å starte en krig da dere gikk i nærkamp med en av missilfregattene deres. Dette må foregå ultrastille. Dere må snike dere inn, finne plutoniumet og snike dere ut igjen. Uten fyrverkeri.» Cabrillo og Overholt visste at det var et løfte Juan ikke kunne gi, så istedenfor spurte Juan om detaljene om det nøyaktige stedet hvor raketten eksploderte og banen da den falt til bakken. Han tok et trådløst tastatur og en trådløs mus fra et brett under skrivebordet, som sendte et signal om at en flatskjerm langsomt skulle stige opp fra overflaten på skrivebordet. Overholt sendte bilder og anslåtte mål på 32
epost. Bildene var verdiløse, siden de ikke viste annet enn et tett skydekke, men NASA hadde gitt dem et leteområde på bare tretten kvadratkilometer, og det gjorde oppgaven overkommelig forutsatt at terrenget spilte på lag med dem. Overholt spurte om Cabrillo hadde noen idé om hvordan de skulle komme seg inn i Argentina uten å bli oppdaget. «Jeg vil se noen topografiske kart før jeg kan svare på det. Mitt første instinkt sier selvsagt helikopter, men siden argiene trapper opp aktiviteten langs sin nordgrense er det kanskje ikke mulig. Jeg bør ha kommet på noe om en dag eller to, og være klar til å iverksette planen mot slutten av uken.» «Ah, det var det andre,» sa Overholt med en stemme så mild at Cabrillo ble anspent. «Dere har syttito timer på dere til å finne plutoniumboksen.» Juan trodde ikke sine egne ører. «Tre dager? Det er umulig.» «Etter syttito timer har presidenten tenkt å avsløre det. Vel, ikke avsløre alt. Han kommer ikke til å nevne plutoniumet, men han er villig til å be argentinerne om hjelp med å finne, sitat, sensitivt forskningsutstyr.» «Og hvis de sier nei og begynner å lete på egen hånd?» «I beste fall ender vi opp med å virke dumme, og i verste fall kriminelt uforsiktige for resten av verden. Pluss at vi gir generalissimo Corazón en pen, liten pakke med våpengradplutonium å leke med.» «Lang, gi meg seks timer. Jeg kommer tilbake til deg om hvorvidt vi er villige – faen – i stand til å spille med dere.» «Takk, Juan.» Cabrillo ringte Overholt etter et tre timer langt strategimøte med avdelingslederne sine, og, tolv timer senere, befant han og teamet hans seg ved bredden av en paraguayansk elv, på vei til å krysse over i noe de ikke ante hva var.