Stig Sæterbakken Usynlige hender

Usynlige hender

Stig Sæterbakken

Usynlige hender Roman

Av Stig Sæterbakken Flytende paraplyer (dikt) 1984 Sverdet ble til et barn (dikt) 1986 Vandrebok (fortellinger) 1988 Incubus (roman) 1991 Det nye testamentet (roman) 1993 Estetisk salighet (essays) 1994 Siamesisk (roman) 1997 Selvbeherskelse (roman) 1998 Sauermugg (roman) 1999 Det onde øye (essays) 2001 Kapital (roman) 2003 Besøket (roman) 2006 Gjendiktninger (m. Ivan Čičmanec) Ján Buzássy: Midlertidig evighet (dikt) 1989 Ján Ondruš: Ansiktet mitt signerer jeg ikke (dikt) 1995 Ivan Kupec: Samtaler med skygger (dikt) 2000

© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2007 Satt med 10,8/13 pkt. Sabon hos Heien A.s, Oslo Omslag ved Are Kleivan Trykt og bundet hos ScandBook AB, 2007 ISBN: 978-82-02-27519-8 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

1

Jeg hadde visst i over et døgn at jeg skulle oppsøke henne, moren til barnet som var borte. Likevel nølte jeg, likevel ventet jeg i det lengste. Dritten fløt forbi, en elv av ekskrementer var tryllet frem fra den smeltende snøen og sendt på vill vandring nedover gatene. Vinden økte på, folk gikk som på dekket av en krengende skute. Jeg sto under markisen foran en aviskiosk. Jeg hadde kjøpt en avis, mest for å sikre meg kioskeierens velvilje. I Krakow hadde Bernhard og jeg hatt et eget budsjett for bestikkelser, men da pengene var brukt opp, var vi like kloke, polakkene hadde ikke hjulpet oss noe mindre om vi hadde handlet med dem til vanlig pris. En mann med en enorm klump på det ene kinnet kom bort til meg og viste meg noe han hadde i hånden som jeg ikke greide å se hva var. Jeg unnet meg den lille forlystelsen det var å dra frem tjenestebeviset. Han lignet et lite dyr da han forsvant. Jeg tenkte at om jeg hadde kunnet velge, ville jeg ha stått der, i ly for regnet, resten av dagen.

Nr. 18 var rett over gaten, noe vaklevorent ræl fra forrige århundreskifte. Husleiene gikk opp, vedlikeholdet ned. Lys bare i et par vinduer. Der oppe, i et av dem, satt hun og ventet på meg. Her må det bo mange gamle folk, overhørte jeg en gutt si en gang, han sto og kikket opp på en forfallen bygård. En eldre kvinne, kanskje guttungen hadde rett, kom ut gjennom ytterdøren med ryggen først og med trefire store poser i hendene. Jeg løftet avisen over hodet, krysset gaten og kom akkurat tidsnok til å få en hånd på døren 7

før den smekket i. Med en gest lot jeg henne få inntrykk av at jeg hadde stått der og holdt den for henne. Takknemligheten gjorde henne blind for den mulige urettmessigheten.

Hva hadde hun forresten ute i regnværet å gjøre, uten annet enn en kofte hengende over skuldrene? Jeg så for meg at regnet slukte henne, at hun aldri ville komme helskinnet fra det. I huset der min bestemor bodde hadde det vært en portnerske, av en eller annen grunn tenkte jeg på henne.

Oppgangen luktet tran. To navn på postkassen: Inger og Maria. Et klistremerke med en solsikke på skilte den ut fra de øvrige, liksom et pågangsmot fantes i dem, som de andre beboerne ikke hadde. Døren tre etasjer opp hadde et tilsvarende skilt, med den samme solsikken på. Var det deres emblem, signalet deres til omverdenen om at se, vi klarer brasene, vi to? Fra leiligheten ved siden av kom det lyder, jeg trodde først det var fra hennes. En mannsstemme brølte, en spedere stemme, et barn eller en kvinne, svarte, umulig å høre hva noen av dem sa. Så et brak. Noe knuste.

Så ble det stille.

Jeg prøvde å forestille meg henne, danne meg et bilde av hvem hun var, henne jeg om et øyeblikk skulle møte. Hva tok hun seg til disse endeløse dagene alene? Hva tenkte hun om morgenen når hun våknet og det enda en gang gikk opp for henne at datteren hennes var borte?

Jeg ville ikke gå inn dit. Jeg ville ikke møte henne. Jeg ville ikke ha noe med henne, ikke noe med den fordømte saken å gjøre. Én gang tidligere var jeg blitt utkalt som førstemann, dit en ung jente var blitt funnet. Hun lå under presenningen på en robåt i et gammelt båthus. Ut mellom bena på henne stakk tuten på en flaske, i munnen var et skjerf blitt presset inn med slik kraft at tungebåndet var revet av.

Ansiktet i dørsprekken overrumplet meg. Det var så vakkert. Hvordan kunne en kvinne som hadde mistet barnet sitt være vakker?

8

«Jeg trodde du hadde glemt det,» sa hun etter at jeg hadde presentert meg. Så åpnet hun døren helt. Hun var grå i ansiktet, det så jeg først da jeg kom inn. I lyset fra entreen, der inne i hennes eget hjems lys, var det som om sorgen ble fremkalt og holdt opp foran meg, som noe jeg måtte ta stilling til. Men det var ingen fersk sorg. Det var en grå maske av størknet forvitret fortvilelse. Jeg tok av meg skoene. Jeg ble stående med dem i hånden, hørte dråpene som smalt mot gulvet, kjente at jeg var våt på sokkene også, så for meg de glinsende sporene som ville synes etter meg når jeg begynte å gå, nakne avtrykk på et fremmed gulv. Hun smilte, jeg så sikkert urkomisk ut der jeg sto, jeg følte meg som en voksen i en dokkestue. Så tok hun skoene ut av hånden min og ba meg fortsette videre innover.

Idet jeg gikk på det myke teppet i gangen innså jeg det håpløse ved hele situasjonen. Jeg skulle aldri ha gått med på å møte henne. Jeg hadde bare snakket med henne én gang over telefon. Hun ringte den dagen saken formelt ble min. Jeg hadde såvidt begynt gjennomgangen av dokumentlistene da telefonen kimte. Men hun hadde kanskje en sjette sans for alt som hadde med datterens sak å gjøre?

Straks begynte hun å spørre meg ut, hva jeg hadde tenkt å foreta meg, hva nytt jeg hadde å bidra med, hvilke ting jeg hadde tenkt å forandre på for å styre etterforskningen inn på et nytt spor, og til slutt hvor lang tid jeg regnet med det ville ta før jeg fant henne. Hva skulle jeg si til henne? Jeg hadde fått i oppgave å legge saken til side. Jeg var formelt forhindret fra å foreta meg noe med mindre nye elementer dukket opp og tvang meg. Jeg skulle holde etterforskningen gående ved ikke å gjøre noe med den. Jeg var satt til å våke over et lik.

Men ikke noe av det var nok for henne, hun ville vite når jeg kom, hun ville gjøre en avtale med meg der og da.

Straks vi kom inn i stuen begynte hun å spørre. Og i ste9

det for den sammenbrutte fortvilelsen det gikk opp for meg at jeg i hvert fall til en viss grad hadde forberedt meg på å måtte hanskes med, møtte jeg et våkent og snartenkt menneske som uten å gå noen omveier konfronterte meg med sakens fakta med en tilbakelagt fortvilelses offensive, nesten aggressive frustrasjon. Hun stilte spørsmål. Hun forlangte svar. Jeg forsto at det var lenge siden hun hadde hatt kontakt med noen av etterforskerne, at det var derfor hun hadde vært så raskt ute da jeg kom inn i bildet. Hun tenkte vel at med en ny mann på saken ville alt kunne begynne fra begynnelsen igjen, da ville alt på nytt stå åpent, sjansen for å finne henne være like stor som for tolv måneder siden. Og da håpet ble tent ble også sorgen vekket til live. I håpet fant fortvilelsen innpass. Alt som slumret, alt som hadde begynt å ligne en normaltilstand, plutselig ble det skremt opp igjen, plutselig skulle alt gjennomleves på nytt.

Svarene jeg var i stand til å gi henne var antagelig akkurat så vage og ubesluttsomme som hun hadde fryktet. Det var et helvete for henne å høre på de hule forsikringene mine. Jo, vi gjør fremdeles hva vi kan. Ja, vi holder alle spor åpne. Så snart det dukker opp noe nytt settes alle ressurser inn.

Det var et skuespill. Det var noe innstudert over det, hele samtalen, hennes fortvilte forlangender like mye som mine ynkelige unnvikelser. Ja, selv hun, alt hun sa, hadde et avskyelig preg av spillfekteri, av replikker lært utenat, av tirader, av oppramsing: hun hadde sagt alt dette før, hun hadde sagt det hundre ganger før, hun hadde overøst mine kolleger med det hver eneste gang hun hadde hatt anledning til det, hver eneste gang noen av dem hadde kommet innen rekkevidde av henne. Det var grunnen til de fryktelige historiene som verserte om henne nede på kammeret.

Dårlige vitser florerte. Ondsinnede. Det var blitt tegnet en karikatur av henne.

10

Men det hadde vart for lenge, det hadde vært for få resultater, ingen av etterforskerne som hadde jobbet med saken hadde greid å holde på den medfølelsen de hadde hatt til å begynne med. I stedet for den moren de alle ønsket å hjelpe, var hun blitt den plageånden de ikke greide å bli kvitt. Politifolkenes egen misnøye, frustrasjonen over uteblivende resultater og hennes dypere og dypere avmakt for det marerittet som utspant seg hadde skilt de to partene fra hverandre. Kreftene som skulle ha drevet dem videre mot det felles målet hadde snudd dem mot hverandre, hadde skapt motvilje der det skulle være samarbeid. Hun klandret dem, de bebreidet henne. Ambisjonene surnet. Håpet svant. De orket ikke mer, noen av dem. De andre sto bak ryggen på meg og gjorde seierstegnet den dagen dokumentlistene ble overlatt meg. Det var en suppe, hele greia. En suppe som med et klask var plassert på bordet foran meg.

Hun så på meg.

«Det er bare du, er det ikke?» sa hun.

Jeg forsto hva hun mente, men lot som jeg ikke gjorde det.

«Det er ingen andre som jobber med det lenger. Det er bare du.»

«Sånn det er nå, er det bare meg. Men så snart . . .»

«Så snart det dukker opp nye elementer,» hermet hun.

Jeg prøvde å overhøre det.

«Ja,» sa jeg, «med én gang . . .»

«Men det har ikke dukket opp noen nye elementer. De har sagt det hele tiden, men det dukker aldri opp noen nye elementer. Det kommer ikke til å dukke opp noen nye elementer hvis dere ikke gjør noe for at det skal skje.»

«Det har gått et år. Det er umulig å opprettholde det trykket som var til å begynne med.»

«Og hun er der ute et sted, hele tiden mens det ikke skjer noe her. Hun er der hele tiden. Hun er der hele tiden. Maria 11

befinner seg et eller annet sted i dette øyeblikk mens vi sitter her og snakker. Skjønner du det?»

Jeg visste at uansett hva jeg svarte ville det puste på flammen. Den åt henne opp fra innsiden. Jeg var den sist ankomne, den som skulle trekke all smerten gjennom henne enda en gang.

«Det betyr ikke at saken er henlagt,» sa jeg. «En slik sak blir aldri henlagt. Men det er helt umulig for oss å ha fulle ressurser på en sak over . . .»

Jeg nølte.

«Over så lang tid . . .?» sa hun.

Ironien hennes var grusom.

«Dere har gitt opp, ikke sant?» sa hun så. «Det er det dere har gjort? Dette her, det at du kommer hit, det er bare formaliteter, det er bare tull, det betyr ingenting. Det er lenge siden dere ga opp. Lenge siden dere skjønte at dere ikke kom til å klare det.»

«Det er folk som er blitt funnet etter lengre tid enn dette . . .»

«Og så kommer du hit, og skal late som dere fremdeles driver på, fremdeles tror at dere skal klare å finne henne.»

Hun reiste seg, begynte å trave rundt.

«At du våger!» Hun fektet med armene. «At du våger å vise deg her, når du vet det! Når du vet hvordan det er! Når du vet at det ikke er noe mer, at det ikke kommer til å skje noe mer!»

Omtrent alle regler var brutt i løpet av den halve timen jeg hadde vært der. Samtidig, eller nettopp derfor, var jeg også kommet forbi det punktet hvor jeg kunne bryte opp og gå. Jeg hadde begynt å lytte til henne, jeg måtte høre resten. Hun trengte meg en stund til. Jeg måtte være der til hun var ferdig, til hun ga slipp på meg. Så ville det være over, så ville det ikke være noe mer jeg kunne gjøre for 12

henne. Når ingenting av det andre hadde ført frem, var det minste jeg kunne gjøre å fullføre dette.

«Hva hvis hun ligger bundet et eller annet sted, hvis hun er innestengt, blir mishandlet av en eller annen gærning?

Hva hvis en eller annen holder på med henne akkurat nå?

Akkurat nå? Hva hvis en eller annen jævel holder på med henne akkurat nå?»

Et ul steg opp fra henne, ansiktet var helt fordreid, hun sto der og brølte, en mørk uhyggelig stemme som ikke var hennes, det hørtes ut som et dyr, ble dratt opp av henne. Jeg reiste meg, men visste ikke min arme råd. Jeg kunne nå henne hvis jeg strakte ut armen, men jeg turte ikke, tenkte at hun ville falle fra hverandre hvis jeg rørte ved henne.

Hun roet seg.

Så snudde hun seg bort, skamfull.

«Er det ikke noen . . .,» sa jeg. «Som kunne komme . . .

Hvis du vil jeg skal ringe til noen . . .»

«Jeg beklager,» sa hun. «Jeg beklager.»

Vi satte oss.

Jeg så på henne, hun stirret rett forbi meg. Ansiktet hennes forandret seg hele tiden, det falt aldri til ro, uttrykte aldri det samme lenge nok til at det fikk en form, samlet seg i noen trekk, ble et utseende. Det jeg hadde syntes var så vakkert, hva var det? En grå hinne var trukket over en rød hinne, så det ut som. Som var trukket over en grå hinne til.

Som var trukket over en hudfarget hinne. Hinne på hinne.

Et sted inni alt dette fantes det livet hun levde, den personen hun hadde vært, helt frem til den 27. april året før. Det var et menneske som aldri ville vende tilbake.

Jeg hadde sittet med mappen hennes mesteparten av dagen. Det var et helt liv der, mellom permene. Alt var med.

Venner fra barndommen. Ungdomsforelskelser. En elsker hun hadde hatt mens hun var gift. Bakgrunnen til hennes foreldre og deres foreldre igjen. Marias far. Farens foreldre.

13

Deres foreldre igjen. Lange utskrifter. Som om de av mangel på mistenkte hadde brukt kreftene på å grave frem mest mulig om henne og mannen, bragt dem inn hver gang de ikke hadde noen andre å avhøre. I sin uvisse om hvor søkelyset skulle rettes, hadde de rettet det mot dem. Alt annet uttømt, ferdig, oppgjort. Alle tenkelige sider utredet, alle mulige mistenkte forlengst sjekket ut. Alt var endevendt lenge før jeg fikk det mellom hendene. Jeg så på henne og tenkte at det ikke var et eneste spørsmål jeg kunne stille henne som ikke var blitt stilt før. Jeg hadde ikke noe jeg kunne foreta meg. Jeg hadde ingenting der å gjøre.

Bak henne var en hylle full av bøker. De fleste bokryggene var slitte, pocketbøkene var fulle av hvite striper, de fleste titlene uleselige. CD-spilleren og den trådløse telefonen sto på den utslåtte platen i et gammelt skatoll, kontrasten mellom det nye og det gamle ga rommet et preg av omsorgsfulle, nøye gjennomtenkte valg, av smak. Valg som nå var frakjent all verdi, ettersom alt hele tiden hadde vært på vei mot dette. Da hun kjøpte denne leiligheten og begynte å innrede den, tenkte jeg, skape den om til et hjem etter sine og datterens behov, var det dette som ventet på dem, denne ubegripelige lidelsen de allerede var på vei mot. Da hun skilte seg fra mannen og flyttet for seg selv sammen med datteren, også da var hun på vei mot dette. Da hun kom til enighet med seg selv om at det var det mest riktige å gjøre var dette det punktet alt sammen var rettet mot. Da de sov her, hun og Maria, den første natten med flyttelasset rundt seg . . . Da hun gikk med på at datteren skulle få sin egen mobil, med tanke på reisene frem og tilbake mellom hennes og farens leilighet . . . Da hun undertegnet skilsmissepapirene sammen med mannen . . . Da hun elsket med ham, da hun skrek til ham i sinne, da de satt til bords sammen alle tre og spiste, selv da hadde de vært på vei mot dette. Alle gangene hun ga datteren ros, alle gangene hun skjente på 14

henne, alle gangene hun sang for henne, da hun kjøpte klær til henne, da hun fikk overtalt henne til å begynne med karate, da hun kranglet med henne fordi hun plutselig og tilsynelatende uten noen spesiell grunn ville slutte . . . Alt hadde alltid vært på vei mot dette.

Dette hadde vært alle tings mål, den kvelden i april da hun hadde sendt med datteren penger for å gå i butikken, to kvartaler bort, det var rett før stengetid, hun hadde akkurat dusjet og ville ikke gå ut med vått hår og spurte om ikke Maria kunne være snill å gjøre det, hun hadde bedt henne ta hundre kroner fra vesken som hang i gangen, ropt etter henne idet hun hørte ytterdøren bli åpnet at hun måtte huske å ha på seg lue og så gått inn på badet for å føne håret.

Det pep i telefonen min, en kort melodi, altfor munter.

Jeg unnskyldte meg, men visste alt hvem det var før jeg hadde trykket frem meldingen. ANNE-SOFIE: Kommer du snart?

Jeg slo av mobilen og la den tilbake i jakken.

«Vent,» sa hun. «Vær så snill. Ikke gå.»

Hun så på bordet, som om noen akkurat hadde plassert det der.

«Vil du ha noe? Kaffe?»

«Nei takk. Jeg må snart dra.»

Hun nikket, slik jeg forsto det, mot der mobiltelefonen hadde forsvunnet. Hun trakk pusten dypt før hun sa det.

«Barn?»

«Nei,» svarte jeg, uroet av fortroligheten jeg viklet meg inn i, som hun viklet meg inn i. Hvorfor var samtalen blitt en jeg ikke hadde kontroll over? Hva i all verden hadde dette mennesket med hvem det var som akkurat hadde sendt meg en tekstmelding? Hvordan var det kommet dithen at jeg ikke engang reflekterte over muligheten av ikke å svare?

15

«Det var min kone.»

Hun smilte, et trøstesløst, et hjerteskjærende smil. Nå gjenkjente jeg ansiktet jeg hadde sett i dørsprekken.

Og plutselig fikk jeg lyst til å fortelle henne om AnneSofie, jeg følte jeg hadde en anledning, en mulighet, en åpning som aldri siden ville komme tilbake.

Men bare et øyeblikk. Så forekom hele situasjonen meg bare enda mer beklemmende. Vi to overfor hverandre, ingen andre, vinduet som lignet et akvarium, som om ingenting annet enn dette eksisterte, ingen andre mennesker enn vi var i live. Helt uutholdelig kjentes det med ett, å sitte der sammen med henne, å innlate seg på fortroligheter, ta imot hennes bekjennelser, svare med trøst, med omsorg, med den mest utstuderte form for medlidenhet, bare fordi jeg ikke fikk meg til å la være.

Jeg angret på at jeg hadde slått av mobilen, jeg tenkte at en ny melding fra Anne-Sofie, som jeg var ganske sikker på alt var sendt og lå og ventet, ville vært det jeg trengte for å vikle meg løs, finne skoene mine, komme meg vekk derfra for aldri mer å vende tilbake.

Jeg merket at hun så på meg. Til slutt måtte jeg se opp.

Blikkene våre møttes. Hennes vek ikke.

«Det er ett år i morgen,» sa hun. «Når tror du at du finner henne?»

Jeg ventet i det lengste, der inne også, som jeg hadde gjort utenfor, før jeg reiste meg. Jeg lot henne snakke, følte at jeg gjenvant noe av min profesjonelle distanse, den hun på et tidspunkt helt hadde klart å frarøve meg. Jeg behøvde ikke si noe, hun var ikke lenger ute etter svar, hun ville bare snakke, holde redselen unna, være et annet sted, være sammen med noen. Stemmen holdt henne samlet, hindret henne i å falle fra hverandre. At noen lyttet til den, at det ennå gikk an å forstå hva den sa, bar bud om noe. En svakt 16

skingrende tone skar stadig igjennom, tonefallet fulgte sine egne veier.

Tiden gikk. Jeg tenkte på Anne-Sofie. Men jeg måtte vente til Inger Danielsen hadde snakket ferdig. Når hun ble alene igjen ville ikke stemmen være noen redning, da ville selv den bli en del av det skremmende, det uhyggelige. Snakket hun med seg selv? Alle timene alene, med det uutholdelige, malende om og om igjen det samme, alle mulighetene, alle redslene, alle tenkbare utfall.

Ute i gangen fant jeg en sammenkrøllet avisside i hver sko, uten at jeg kunne skjønne når hun hadde sett sitt snitt til å gjøre det, hun hadde da oppholdt seg i samme rom som jeg fra jeg kom til jeg dro? Da jeg var på vei ned trappen, hørte jeg at det gikk i en dør et sted under meg, og da jeg kikket over rekkverket så jeg den eldre damen, denne gangen fullt påkledd, komme hastende forbi rekkene med postkasser, som nede i entreens evige skumring lignet to enorme tanngarder.

Plutselig stanset hun og så opp, fikk øye på meg og ropte: «Bor De her?»

Det første som slo meg var å trekke meg tilbake, late som jeg ikke hadde hørt henne, det neste å lyve, sette den nesevise kjerringa på plass, dernest at jeg i grunnen ikke behøvde å gjøre noen av delene.

«Nei,» svarte jeg, skremt av min egen stemme i den klangfulle sjaktens indre. «Bare på besøk!»

Da smilte hun, som om et annet svar ville ha ødelagt dagen for henne. Tilfreds, tilsynelatende, dro hun regnkåpen tettere om seg og gikk mot utgangen, for enda en gang å la seg oppsluke av regnet.

Jeg lengtet etter å komme ut, men det var som å gå fra ett trangt rom til et annet. Overalt hvor det var et tak eller et utspring ute sto klynger av mennesker. Damp steg opp fra 17

aviskiosken på den andre siden, det så ut som en brann akkurat var slukket.

Jeg kikket oppover fasaden, måtte knipe øynene sammen mot regnet, fant vinduet jeg mente måtte være hennes, ønsket meg ansiktet hennes, eller en skygge på gardinen, som en bekreftelse. Hvorfor syntes det ikke, hvorfor gikk det ikke an å se at i dette huset var en jente blitt borte? Hvorfor så dette huset, trappeoppgangen, navneskiltet på døren, hvorfor så alt sammen likedan ut, etter det forferdelige som hadde skjedd der? Moren hadde glemt å kjøpe melk, sto det i dokumentene, hun hadde husket å kjøpe honnikorn, som var det eneste jenta ville spise på den tiden, men hun hadde glemt å kjøpe melk: det var datteren som hadde oppdaget det da hun skulle lage seg kveldsmat, ti minutter før nærbutikken stengte.

Jeg gikk til T-banestasjonen, slo på mobiltelefonen mens jeg løp ned trappene, fikk opp en ny melding etter bare noen sekunder, jeg behøvde ikke se etter fra hvem. Så en ny. Så enda en. Og så enda en til. Kupeen luktet stramt, det var som en stall der inne, dampende av fukt, svette kropper side om side, våte klær. Dogg på vinduene: store vannperler begynte å flytte på seg da vognen ble satt i bevegelse. Jeg fant et ledig sete, men stanken var uutholdelig, jeg pustet gjennom munnen, trykket frem den siste meldingen fra Anne-Sofie, som bare besto av to spørsmålstegn.

Jeg kikket ut, vannperlene ble strukket ut lik kvister. Det var noe uvirkelig over larmen og ristingen da togsettet kom opp i full hastighet. Det var som et raserianfall. Reklameskiltene smalt forbi inne i tunnelen, det virket som de traff vinduet og ble slynget tilbake. Vi satt midt i levenet, i raseriet, i det underjordiske bulderet. Jeg kikket på mine nærmeste medpassasjerer. Men de sto der, trette, utålmodige, halvt sovende, som om ingenting allikevel ville skje som kunne rokke ved noe.

18

Det naturlige ville vært, med tanke på hvor forsinket jeg var, om hun ropte da hun hørte meg i døren. I stedet var det jeg som måtte gi meg til kjenne. Jeg hørte at hun svarte, men ikke hva, heller ikke klarte jeg å høre fra hvilket av rommene det kom. Jeg håpet som vanlig å høre henne fra stuen, at hun var stått opp og hadde kledt seg.

Hun satt i sofaen med et pledd over seg, hadde ikke tent lys. TVen sto på, den skinte blått, men lyden var så lav at hun umulig kunne få med seg noe av det som ble sagt. Jeg gikk bort og kysset henne på hodet.

«Hvor har du vært?» Hun snakket lavt, beveget nesten ikke leppene, volumet tilpasset det fra TVen. «Jeg måtte ut.»

«Hvor da?»

«Hvordan går det med deg?»

«Det er der igjen, sånn som det var. Det kommer utover dagen.»

Hun stønnet, mumlet noe.

«Hva sa du?» Jeg hevet stemmen, tenkte at det kanskje ville dra hennes tilsvarende opp.

«Jeg tror jeg blir sprø,» sa hun.

Jeg så meg rundt i rommet. Gardinene var trukket for.

Vasen og kandelaberen som pleide å stå på spisebordet sto på gulvet, oppå bordet lå noe stort og mørkt.

«Skal du ikke ha på litt lys?»

Jeg lente meg over henne og tente en av lampettene over sofaen. Da holdt hun hånden opp foran øynene.

«Vær så snill.»

Det korte lysglimtet gjorde mørket enda dypere, rommet virket plutselig enormt stort, uendelig, et øyeblikk fikk jeg det for meg at vi sto under åpen himmel.

«Hvorfor ble du så sen?» spurte hun.

«Det er den nye saken. Jeg måtte oppsøke noen.»

«Hvem da?»

19

«En mor. Mor til en jente som er forsvunnet.»

«Hjemme hos henne?»

«Hva mener du?»

«Var du hjemme hos henne?»

«Ja.» «Er hun pen?»

«Pen? Herregud. Det har jeg ikke tenkt på.»

«Ikke tenkt på? Hvorfor sier du det og ikke bare at hun er det, eller at hun ikke er det?»

«Fordi jeg ikke har tenkt på det. Fordi det ikke er det man tenker på når man møter et menneske som har mistet barnet sitt.»

Hun ble stille.

«Har du spist?»

Hun svarte ikke.

«Skal jeg lage noe til deg?»

Hun mumlet noe.

«Hva sa du?»

«Jeg tror ikke jeg orker. Men spis du.»

Jeg gikk ut på kjøkkenet. Døren til kjøleskapet var ikke lukket, en Farrisflaske som ikke var skjøvet helt inn hindret døren i å gå helt igjen, et eller annet på den øverste hyllen var lekk og hadde etterlatt seige klumper i etasjer nedover.

På kjøkkenbenken lå en ost som ikke var pakket ordentlig inn. Jeg fant frem pepperonipølsen, majonestuben, noen tomater, smørpakken, skar bort den harde kanten på osten, tok ut noen skiver med oppskåret brød og la alt på et brett sammen med to tallerkner og noe bestikk, satte på kaffe og tappet et halvt glass fra rødvinskartongen. Dampen fra kaffetrakteren lignet den store skyen der ute som aldri ble ferdig med å tømme seg.

Jeg bar brettet inn på stuen, ryddet plass til det på glassbordet foran sofaen og satte meg ved siden av henne. På TVen 20

var det et debattprogram, jeg dro kjensel på flere av deltagerne, men hørte ikke hva noen av dem sa. Jeg prøvde å få henne til å spise, men hun ville ikke ha. Jeg skrudde opp lyden, gikk ut på kjøkkenet og fylte glasset, innbilte meg at hun hadde dempet lyden igjen da jeg kom tilbake, men jeg var ikke sikker.

«Hva er det der?» Jeg nikket mot spisebordet.

«Persianerkåpen.»

«Hva skal du med den?»

«Jeg prøvde å reparere den.»

«Men du trenger vel ikke den nå?»

«Det er en søm som har gått opp.»

Jeg løsnet på slipset og kneppet opp den øverste knappen i skjorten, det måtte være langt over tyve grader i rommet, lummert.

«Er du ikke varm?» spurte jeg, hun satt med teppet trukket opp under haken. Jeg prøvde å løsne det, men da bare strammet hun taket. Jeg skiftet kanal, nyhetene begynte snart. Hun sa ingenting. Etter en stund reiste hun seg, mobiltelefonen hennes gikk i gulvet da hun gjorde det.

«Kommer du?» spurte hun. Hun hadde på seg nattkjolen, det så jeg nå.

«Jeg kommer snart.»

«Skal du til henne i morgen òg?»

«Hvem?»

«Du vet hvem jeg mener.»

«Jeg vet ikke. Jeg har akkurat fått saken.»

«Altså skal du,» sa hun. «Hadde du enda greid å være ærlig mot meg, Kristian, i stedet for å holde på med de løgnhistoriene dine.»

Jeg tente begge lampettene da hun var gått, lyset skar i øynene. Jeg plukket opp mobilen hennes, trykket på sendte meldinger, fikk frem mitt eget navn, jeg rullet nedover, søy21

len virket som den aldri tok slutt, det siste navnet møtte det første, det reproduserte seg selv et uendelig antall ganger.

Kristian Kristian Kristian Kristian Kristian Kristian Kristian Kristian Kristian Jeg tok fjernkontrollen og skiftet kanal noen ganger, på en av dem hadde en film akkurat begynt. Fortekstene ble vist på en elegant måte, de gled over frontruten og panseret på en bil som kjørte sakte ned en gate og lignet gjenspeilinger av lysende neonskilt. Jeg ble sittende og se, uten å følge med på handlingen, jeg bare nøt den stiliserte fordreiningen, alle feilene og usannsynlighetene i fremstillingen av politiets arbeid. Jeg prøvde å forestille meg hvor mange politifolk som tilsammen var blitt portrettert på film, jeg så dem for meg i samlet trupp, et lite hav av mennesker, en vaiende åker, noen i uniform, noen i sivil, og jeg tenkte på den guttedrømmen nesten alle hadde, liksom alle filmene som var blitt laget om politimenn og fortsatt ville bli laget var en oppfyllelse av denne drømmen alle menn en gang hadde delt.