S t i g S æ t e r b a k k e n
d e t o n d e ø y e
e s s a y s
I n n h o l d
Det onde øye
om Edgar Allan Po e : « Sladrehjertet » · 7
Tre forbud
om Henrik Ibsen : Hedda Gabler · 25
Å være er å ikke være
om August Strindb erg : Ensam · 39
Det er for sent
om William Faulkner : Absalom, Absalom! · 53
Handke og serb erne – og vi · 73
Hitler, en metafor fra Tyskland · 87
Litteraturen og det etiske · 111
Go ddag mann, Alter Ego
om Søren Kierkegaard, ved et par av dem · 129
Fortellingenting
om Emmanuel Boves forfatterskap · 141
Den rasende Ena
om Vib eke Grønfeldt : Det rigtige · 157
En prosa kan råtne
om Lars Jakobson : Kanalbyg garnas barn · 169
Eksorsisten
om Ján Ondrusˇ’ forfatterskap · 183
Er det no en der ?
om Samuel Beckett : Hvordan det er · 205
Hvorfor jeg alltid hører på så trist musikk · 221
Opplysninger · 233 [ 5]
o m e d g a r a l l a n p o e :
« s l a d r e h j e r t e t » ( 1 8 4 3 ) 1.
I m ø r k e t står en mann. I syv netter har han stått slik, med en lamp e i hånden, inne i b ekmørket i en gammel manns soveværelse. Sakte, sakte, etter å ha ventet i mørket i flere timer, har han hver natt åpnet for en tynn lysstråle. Syv netter på rad har lyset fra lamp en hans falt på den sovende mannens ansikt. I syv netter har han vært ute av stand til å fullføre ugjerningen han har kommet dit for å utføre. Så, endelig, den åttende natten, treffer lysstrålen det ene øyet til gamlingen. Bare det : øyet alene, trillrundt, skrekkslagent. Syv døgns pinefull venting er over. Endelig er øyet åp ent.
Endelig kan han skride til verket. Med et skingrende skrik kaster han seg over den livredde mannen, drar ham overende på gulvet og velter sengen over ham. I enda no en minutter fortsetter offerets hjerte å banke. Så blir det stille. Den gamle mannen er død. Hjertet har sluttet å slå. Hans ene stikkende stirrende øye skal aldri åpne seg mer. Morderen har utryddet – tror han – det som så lenge har plaget ham, den ene uutholdelige tingen som har forfulgt ham og truet med å gjøre ham gal. [ 7]
2.
H e n d e l s e n f i n n e r sted i en av Edgar Allan Po es mest kjente noveller, « Sladrehjertet » (« The Tell–Tale Heart »), første gang publisert i tidsskriftet Pioneer i januar 1843. Det er en fortelling om en kriminell tvangshandling, utløst av en tilsynelatende tilfeldig anomali. Det er en fortelling om fortrengning og om nagende skyld, om skyldfølelsens omslag i hysteri og vanvidd, materialisert i et uforglemmelig surrealistisk bilde : hjerteslagene til et myrdet og partert menneske, « som lyden fra en klokke pakket i b omull », den siste i en serie vrangforestillinger, den som til slutt driver morderen til å tilstå. 3.
G a m l i n g e n j e g - f o r t e l l e r e n står og b etrakter i soverommet om natten er den herren han etter alle kunstens regler tjener om dagen. Og det er en arb eidsgiver som aldri har gjort ham no e galt, som aldri har forsømt ham eller utnyttet ham på no en måte, nei, som tvert imot har b ehandlet ham overordentlig go dt, langt utover hva man kan forvente av et alminnelig herre -tjener-forhold. Han ( jeg-fortelleren ) har med andre ord ingen grunn til å ville det gamle mennesket no e vondt. Heller ikke ligger det no en økonomiske motiver eller andre vinningshensyn bak hans kyniske mordplan, den han utførlig gjør rede for i novellens første del. Den eneste grunn han oppgir – denne til gjengjeld av tvingende nødvendighet – er det ene øyet til den gamle, [ 8]
« et blekt blått øye, med en hinne over », som ligner øyet til en gribb, og som han føler iakttar ham på en slik måte at blo det isner i kropp en på ham. Dette ene øyet er det han ikke lenger holder ut å ha hengende på seg. Denne ene tingen er det han må kvitte seg med, om det så b etyr den elskelige gamle herrens død på kjøp et.
4.
J e g - p e r s o n e n s helt urimelige avsky for øyet ( den Thorkild Bjørnvig i sin klassiske, om enn no e snevre studie fra 1960 utlegger som en form for « estetisk idiosynkrasi ») er monoman av natur og ser fullstendig b ort fra det omkringliggende, i dette tilfellet et menneske av kjøtt og blo d, et levende og tenkende vesen som morderen selv. Det er derfor han er handlingslammet så lenge gamlingen sover : det er ikke ham, men det han er ute etter å ta av dage. Først den åttende natten ( som etter et skap erverk på syv dager ), da den spindelvevtynne lysstrålen treffer gribbøyet midt i, er han i stand til å gjennomføre sin overmo dne ugjerning.
5.
D e n n e r v ø s e argumentasjonen for mordet levner ingen tvil : « for it was not the old man who vexed me, but his Evil Eye ». Med dette onde øye som tekstens sentrale mo dus skriver Po e med støtte i en av de eldste og mest utbredte forestillinger fra folketro en verden over, den om « å kaste det onde øye », det vil si enkelte menneskers evne til å skade
9]
andre med blikket. Det onde øye tilskrives ikke nødvendigvis en b evisst vilje; like vanlig er det å tenke seg at dette er no e hvem som helst kan gjøre, også uten at de ønsker det eller selv er klar over det, den « skyldige » b etraktet som en slags uvitende smittebærer, f.eks. ved tilfeller av uforklarlig sykdom. Tro en på dette er ennå utbredt, særlig i katolske land som Irland, Hellas og Italia, og er opphav til en rikholdig katalog av b eskyttende knep, så som amuletter med øyemotiver (Italia ) eller klær med små innsydde sp eil (India ).
I Latin-Amerika blir blått regnet for å ha en b eskyttende effekt, siden fargen assosieres med Jomfru Maria : blå bånd blir festet på sp ebarn ( som ansees å være sp esielt utsatt ) eller hus blir malt i blått. I det gamle Egypt brukte man udjatti (« to øyne »), der det ene øyet representerte solen, det andre månen : dette ble tegnet eller risset inn på båter og hus, eller det ble båret som smykker. Å bli rammet av det onde øye forbindes ofte med svakhet : i Chile er det i regelen bare kvinner som blir det, og hvis det skjer med menn, blir det oppfattet som et tegn på svakhet eller feminitet.
Selve drapsakten hos Po e – ødeleggelsen av øyet – knytter dessuten an til blindingsscenen i Kong Ødipus, og i det hele tatt, som en sentral figur i den greske tragedien, b evegelsen fra uvitenhet ( blindhet ) til viten ( innsikt ), tilbake igjen ( til blindhet ) via ødeleggelse eller selvmord. Og det p eker frem mot det 20. århundres mer ytterliggående metaforikk, så som den ekstreme tingliggjøringen ( og fetisjeringen ) i Batailles Historien om øyet (1928), eller den sjokkerende åpningsscenen i Dalí og Bunuels En andalusisk hund (1929): barb erknivens snitt i det blottede øyeeplet.
[ 10 ]
6.
I « S l a d r e h j e r t e t » blir øyet ( av nevrotikeren ) på det nærmeste tillagt et eget liv, en egen b evissthet så å si, uavhengig av p ersonen det sitter på, liksom en egen seende gjenstand, forsterket med Po es bruk av store forb okstaver, « Evil Eye », som var det en guddommelig ( djevelsk ) enhet, en gudegitt dømmende instans. Hvem mannen er, har ingen b etydning. Han er der ikke annet enn som den tilfeldige ( og uheldige ) bærer av gribbøyet, et uskyldig offer for en skjebnens brutale ironi : å måtte ødelegges for å få ødelagt øyet. Dette understrekes av den letthet med hvilken parteringen av liket skildres : det er som den gamle mannens legeme, hans fysiske gestalt, knapt nnes, som den ikke eksisterer annet enn som et ub etydelig, tilfeldig vedheng.
Lett som bare det lar han seg oppløse i sine enkelte b estanddeler, gjemmes b ort, viskes ut.
Øyet er det eneste som b etyr no e, det eneste som tilkjennes no en verdi eller mening i paranoikerens verden, om enn denne mening er forferdelig, uutholdelig. Og langt mer enn å være et eksklusivt objekt for vemmelse (Bjørnvig ), b eskrives øyet ( av galningen ) som no e som i dyp este forstand angår ham, anklager ham, ja, rent ut antaster ham ved sitt blotte nærvær, liksom det utgjør en trussel mot hans p ersonlige integritet, hans moralske gehalt, så å si. Øye mot øye utkjemp es her en stille krig mellom to antagonistiske blikk : ett offensivt og lykkelig uvitende ( gamlingens ); ett passivt, bluferdig, skyldtynget ( paranoikerens ). Det ene nådeløst, suverent; det andre flakkende, plaget, forskremt.
[ 11 ]
Det ene som stirrer uforferdet fra solen står opp til dagen tar slutt; det andre som trenger natten og mørket for ( å våge ) å se.
7.
D e t e r et ekstremt fortettet bilde : et øye som stirrer på et annet øye, omsluttet av et svart og ugjennomtrengelig mørke. Det er et bilde som ved sin nesten banale enkelhet ( typisk for Po e ) b eskriver en tilstand av ren, av absolutt angst. Det er den tilstanden man b efinner seg i når et stirrende øye er det eneste som synes i mørket, og der den eneste lyden som kan høres er den ville bankingen fra hjertet til en mann som frykter for sitt liv.
8.
D e t l u k k e d e rommet ( med sko ddene for ) er angstens rom : et pregløst og lydtett isolat, fullt av redsler, fullt av martrende og selvforherligende tankespinn, hvorfra enhver fornuftig kommunikasjon med omverdenen er dømt til å mislykkes. For dette angstens rom er også et språklig rom, et språklig mørke, der mennesket ikke lenger er i stand til å gjøre seg forstått for andre enn seg selv, for seg selv til gjengjeld fullt og helt, i en uforstyrret selvforsterkende b ekreftelse av hvilke vrangforestillinger som helst. I dette skrekkammeret er alt det b etydningsfullt for paranoikeren som for en utenforstående vil fortone seg mer eller mindre meningsløst, og vice versa. Graden av mening er omvendt [ 12 ]
prop orsjonal : jo mer logisk galningen resonnerer, desto mer vanvittige vil hans resonnementer sannsynligvis fremstå for utenomverdenen. Jo mer systematisk han går til verks, desto mer avsindig vil han også virke.
For det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke b etro es no en eller overføres til no en, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom. Det er det øyeblikket da man møter seg selv og vet at man er alene, at det er det man egentlig er. Når vi i et anfall ( eller en tilstand ) av angst står ansikt til ansikt med det vi frykter, er det alltid oss selv vi ser. Vi ser no e forferdelig, no e uutholdelig, som er en del av oss selv. Ingenting er pådyttet utenfra. Våre redsler springer alltid ut fra oss selv.
I Po es novelle finner denne konfrontasjonen sted både på et fysisk, sanselig plan, og et abstrakt, metaforisk plan. Øye til øye med redslene overveldes han ( morderen, som ennå ikke er blitt morder ) av den ondskap som er hans egen og som den elskelige gamle mannen bare opptrer som et substitutt for, eller rettere, kanskje, en ytre ramme rundt : det onde i det go de, så å si. ( Jeg-fortelleren fungerer selv som en slik ramme, som en reminisens av enkel og likefrem menneskelighet rundt et gryende vanvidd som er i ferd med å virkeliggjøres i sin fullkomment maktstjelende og overveldende form.)
[ 13 ]
9.
Ve n d i n g e n f i n n e r sted idet lysstrålen treffer blink den åttende natten. Men hva b estår den egentlig i, b ortsett fra det innlysende : at synet av det forhatte øyet gjør morderen i stand til å drep e ? Er det ikke som den blåbleke kulen, p erfekt isolert i det massive mørket, nå fullstendig overskrider fortellingens ( i hvert fall i utgangspunktet ) realistiske setting, at øyet her går fra å være et realistisk objekt i fortellingen til å bli no e i nærheten av et rent bilde, en ren abstraksjon, selv om situasjonen fremdeles b efinner seg innenfor rammene av novellens rå psykologiske realisme ? Er det ikke som en slags transcendens finner sted her, i denne scenen, ved dette vendepunktet – øyets åp enbaring, så å si – idet detaljen løsrives fra helheten, idet alle andre gjenkjennelige virkelighetselementer trekkes tilbake og etterlater øyet alene, som et lysende tegn i natten ? 10.
M e n d e t er også no e annet som skjer, eller har skjedd, rettere sagt, litt tidligere i teksten, nesten umerkelig, men likefullt tydelig, som en slags forb eredelse av det som skal komme. For hva var det Po e lot drapsmannen si da han skulle forklare hva som drev ham til å drep e ? « … it was not the old man who vexed me, but his Evil Eye.» Og hva er det som skjer, nesten uten at vi merker det, idet vi leser denne setningen høyt for oss selv ? Jo, « his Evil Eye » høres likedan ut som ( og kunne like gjerne være ) « his Evil I»; « det onde øye » via ordlyden transformert til sin fonetiske tvilling, [ 14 ]
« det onde jeg ». Og er det ikke da straks som denne fonetiske forvekslingen, b evisst eller ub evisst fra Po es side, vekker en mistanke som i alle tilfeller ligger latent i tekstens idiosynkratiske drama : at det aldri står om no en andre enn hovedp ersonen selv, at det er et selvoppgjør det dreier seg om, hans kamp med seg selv og sine indre demoner ? Og at det er dette han innser denne natten, at han er alene der inne i mørket ? At den gamle mannens rolle i nevrotikerens univers først og fremst har vært som målskive for en gryende p ersonlig krise ( den han febrilsk forsøker å dekke over i novellens stotrende åpningslinjer )? Og at den gamle mannen nå, for et øyeblikk, er b orte, og bare målskiven, øyet – jeg’et – er igjen, liksom det svever i et uendelig indre rom ? (En som har brukt dobb eltb etydningen « eye/I » b evisst er Nab okov i romanen The Eye, 1930.) 11.
På f a l l e n d e , i hvert fall, hvordan strålen fra lykten treffer rett på og aldri avslører no e mer av offeret ( liksom han ikke er der ) enn denne p erfekte rundingen av et vidåp ent øye, lik en teatralsk b ekreftelse på det den fonetiske forvekslingen allerede har antydet kan være tilfelle, at det er seg selv og ikke gamlingen han står overfor denne natten. Det er jo til og med slik at når han hører den gamle mannens dødsangst i mørket, ja, da g jenkjenner han den som sin egen. Han vet, selv på høyden av sin overmo dige hybris – triumfen han føler over å stå der i mørket med uinnskrenket makt over sitt intetanende offer ( og som i virkeligheten bare er [ 15 ]
en forkledning for den aller dyp este angst ) – han vet nøyaktig hva det er offeret gjennomlever, vet nøyaktig hvilke redsler som herjer i ham. På sammenbruddets rand blir offer og overgrip er identiske. « Jeg visste hva den gamle mannen følte, og hadde medlidenhet med ham, selv om jeg innerst inne klukklo.» 12.
S o m o m forvekslingen øye /jeg intro duserer et sp eil i det som er novellens sentrale rom ( det b ekmørke soveværelset ). Som om det plutselig står et sp eil der i det andre menneskets ( den gamle mannens ) sted. Som om det er dette sp eilet lysstrålen fra morderens lykt treffer denne åttende natten. Som om det er det han ser i sp eilet : sitt eget stirrende øye; sin egen ondskaps redsel og fortvilelse. Som om den gamle mannen – Den andre – for et øyeblikk opphører å eksistere, trer tilbake for å overlate jeg-fortelleren til seg selv og sitt nødvendige selvoppgjør, den etterlengtede konfrontasjonen med alt det i seg selv som han har fornektet, fortrengt, ikke har villet akseptere eller la bli gjenstand for refleksjon … for så i neste øyeblikk å gjenoppstå som det offer han ( jeg-fortelleren ) trenger for å realisere seg selv som ødelegger og morder. Som om det er det morderen ser for enden av lysstrålen : seg selv, eller no e som utgjør en vesentlig del av ham og som han overho det ikke kan forholde seg til, no e som bare fyller ham med skrekk, som bare vekker en panisk trang til å ødelegge, utrydde, jevne med jorden.
[ 16 ]
13.
S l i k e r historien utlagt : et i utgangspunktet ( må man anta ) intellektuelt og følelsesmessig normalt utrustet individ, presset så langt ( av sine egne fantasmer ) at det er i ferd med å miste kontrollen og gi etter for sine mest destruktive lengsler og overgi seg til et formløst mørkes vanvittige og voldelige b eruselse. Det vil si for ham, jeg-fortelleren, synes det som oppgivelsen allerede har funnet sted. Alt i åpningsavsnittet – hans febrilske ( og fra første stund mislykkede ) forsøk på å overb evise sin leser ( den ytre dømmende instans ) om at han er ved sine sansers fulle fem – virker det som selvinnsikten har måttet gi tapt for frykten, for angsten, for en kryp ende fornemmelse av galskap. Den selvb eherskelse han foregir å b esitte har antagelig forlengst havarert, hans forsikringer er falske, han fremstår fra ende til annen vaklevoren, gjennomskuelig. For lenge, åp enbart, har han sett på seg selv som om ingenting var galt fatt. For lenge har han fornektet alt det som ikke var det. Han er for sent ute til den selverkjennelsen som kunne stopp e forbrytelsens mo dning. Forfølgelsesvanviddet hindrer ham i å komme ajour. Det eneste som gjenstår er den desp erate voldshandlingen, den siste krampaktige selvfornektelsen som skal trekke ham under i vanviddets dragsug for go dt. [ 17 ]
14.
D e n a n d r e s p osisjon er her tvetydig. På den ene siden er han den kilde til irritasjon og vemmelse som mobiliserer jeg-fortellerens destruktive tilbøyeligheter, på den andre siden er han den inkarnasjon av kropp og sjel, fornuft og følelser som gjør det umulig for jeg-fortelleren å gå løs på ham. Han representerer altså både det som vekker drapsinstinktet til live og det som holder drapsmannen i sjakk; han er påskuddet og forhindringen i ett.
15.
S o m o m øyet er en blink i mørket, med sitt svarte sentrum, det sentrum jeg-fortelleren nå konsentrerer alle sine krefter ( alt sitt hat, all sin selvforakt ) om å treffe, i den hensikt å destruere det. Det unevnelige sentrum. Det onde jeg.
16.
G r i b b ø y e t s va r e s av sin motsatte ytterlighet i « Den svarte katten » (« The Black Cat »), publisert et halvt år etter « Sladrehjertet » : her er det kattens tomme øyenhule som forfølger den angstridde forbryteren. Øyet er b orte, hullet stirrer tomt tilbake på den skyldige, en konstant påminnelse om den grufulle handlingen som forårsaket det. Et negativt – tomt – blikk, like plagende, like klandrende, like uutholdelig som det til den gamle herren. Det er den svarte samvittigheten som aldri forlater den skyldtyngede, uan[ 18 ]
sett hvilke retoriske avledningsmanøvre alkoholikeren her, og nevrotikeren i « Sladrehjertet », oppviser i tekstens overflate. Frimo digheten er angstens skalkeskjul. 17.
Vi s n a k k e r stadig om det go de og det onde, enda all erfaring forteller oss at de vesentlige tildragelser i våre liv utspiller seg i en ub estemmelig gråsone mellom disse idealiserte motp olene; vi kjæler ennå for dikotomien, enda vi go dt vet at de hendelser aldri forekommer som bare er gode eller bare er onde. Så hva snakker vi om, når vi snakker om det go de og det onde ? Er no e av grunnen til at vi har så lett for det, at vi vet, at så lenge vi holder oss til disse idealiserte og abstraherte ( og dessuten religiøst funderte ) b egrep ene, så b efinner vi oss også på b etryggende avstand fra de realiteter vi med disse b egrep ene foregir å b erøre ( men i virkeligheten ikke engang er innen rekkevidde av ) ? Er det slik at vi bare er i stand til å snakke om ondskap en først etter at vi har sterilisert den, abstrahert den, fjernet alt ved den som er forbundet med lidenskap og lyst, kjent dens tiltrekningskraft død og maktesløs, redusert den til et fremmedlegeme, gjort refleksjonen omkring den ene og alene til et spørsmål om diagnostikk ?
18.
F o r d e t er de siviliserte som snakker, mens barbarene tier. Ja, det å snakke er p er definisjon sivilisert. Eller rettere : språket er det siviliserte menneskets uttrykk, mens volden er taus. Slik konstituerer sivilisasjonen ( og det siviliserte språket ) seg som om volden er no e utvendig, no e fremmed, ikke bare i forhold til sivilisasjonen, men i forhold til mennesket selv. Man kunne si at volden, som en del av den menneskelige helhet, i prinsipp et ikke har no en stemme, ikke har no en språklig utgang, at mennesket dermed fortier vesentlige sider ved seg selv, og at språket er basert på denne fortielsen, denne løgnaktigheten. Kanskje vil det alltid være slik ? Kanskje må det være slik ?
19.
M e n h va er det egentlig vi er redde for ? Hva er det vi forsvarer oss mot ? Vet vi det selv ? Eller er det slik at vi er blitt så vant til å b eskytte oss at vi forlengst har glemt ( hvis vi no en gang har visst ) mot hva, lik festningsverket som står igjen etter at fienden har reist hjem, og som står der ennå, selv lenge etter at de siste er døde som husker kamp ene som raste ?
20.
H v i s o n d e øye er det vi skjuler oss for ? Vårt eget ? Eller Den andres ? [ 20 ]
21.
På d e n annen side : hva er det egentlig å forstå ? Hva ville vi ende opp med, dersom vi fullt ut forsto det onde ? Hva venter oss ved tankens og språkets yttergrense, annet enn – høyst sannsynlig – forvirring, svimmelhet, kaos ? Men det er kanskje denne forvirringen, denne svimlende b eruselsen vi i vår ytterste anstrengelse lengter etter å bli revet med av ? Dette vi innerst inne intenst ønsker skal skje ? Slik vi drømmer om å ende våre dager, revet opp fra vår hverdags grenseløse trivialitet, slynget ut av en voldsom brottsjø, forvandlet til pur hensynsløs livsutfoldelse, druknende i vårt eget overskudd, til slutt trukket under i en uimotståelig destruktiv malstrøm ? Er det en slik undergang våre hemmelige drømmer kretser om ? 22.
D e t k a n synes som våre ( glans )roller som anstendige medmennesker og lovlydige samfunnsb orgere forbyr oss å reflektere over det onde annet enn gjennom å ta avstand fra det. Vi omtaler det onde bare når vi må, og da bare fordi vi ser det som nødvendig å distansere oss fra det. Liksom våre b etraktninger er forutb estemte til å anta fordømmelsens form. No e som gjør at disse b etraktningene sjelden eller aldri bringer oss no e nærmere dette som for hver enkelt av oss til enhver tid representerer en mulighet for katastrofal utskeielse, rasering, fall. Vi snakker som dommere, aldri som lovbrytere. Kanskje er det også derfor det ofte går så [ 21 ]
galt ? Fornektelsen slår tilbake på oss selv : konfrontert med våre egne tilbøyeligheter har vi gjort oss selv til hjelp eløse ofre for det vi stort sett har b etraktet som feil og mangler hos andre. « Barbarene » er alltid de andre, vi de « siviliserte » som regner oss for vel forsikret mot ondskap en gjennom avstandstagen alene.
En kultur som med denne medisineringen tror seg kurert for det onde er sikret en uendelig rekke tilbakeslag. For de fleste mennesker er det nok med en håndfull kriser i dagliglivet, et par uønskede endringer i livssituasjonen før spillereglene er drastisk endret fra slik de var under de alminnelige og trygge forhold man regnet som urokkelige. På den måten er vi i stand til å felle en moralsk dom over det aller meste av det vi i vår sosialt og p olitisk funderte trygghetstilstand naturlig b etrakter som uønsket, og som samtidig er det vi uten å blunke ville kaste oss ut i den dagen denne tryggheten blir tatt fra oss.
Svin er vi alle, når det kommer til stykket. Det eneste som holder oss fra å bli mordere og fascister er at forholdene ennå ikke, lykkeligvis, er blitt lagt til rette for det. Ethvert menneske er under gitte omstendigheter i stand til å torturere et annet menneske. Dette er realiteter ingen av oss kan se b ort fra. Eller selvsagt kan vi det, og det er det vi gjerne gjør, hver og en av oss på sitt individuelle skinnhellige vis. Denne skinnhelligheten bør imidlertid motarb eides på alle plan. Om det gjenstår no en troverdig moralsk p osisjon å innta, må det være den å innrømme at i det kritiske øyeblikk er moral no e som er ukjent for oss.
23.
L i t t e r a t u r e n e r det stedet der vi kan tale fritt om alt dette.
24.
D e t o n d e er ikke nødvendigvis vold. Men det blir til vold i det øyeblikk det ikke kan artikuleres. Volden kan selvsagt både forklares rasjonelt og b egrunnes systematisk, men disse forklaringene, disse b egrunnelsene vil som oftest være skinnforklaringer, liksom-b egrunnelser, stablet på b ena for å unnskylde eller b ortforklare det inntrufne, ikke for å blottstille eller undersøke dets natur. Man legitimerer overgrep et ved hjelp av vikarierende motiver. Eller man fører oppmerksomheten på villsp or ved å b eskrive voldsutbruddet som no e annet enn det det er. Språket er derfor ingen garanti for no e som helst, siden refleksjonen, argumentasjonen, kommunikasjonen like gjerne kan brukes til å forsvare ( eller forb erede ) et overgrep som til å fordømme ( eller forhindre ) det. Samtidig representerer volden – i det avgjørende øyeblikk – en siste oppgivelse av språket, en frigivelse av krefter som ikke lenger lar seg omsette i en språklig struktur. Selve voldsgjerningen er det stumme skriket, løsrevet fra enhver språklig overbygning eller understøttelse.
Voldsgjerningen er det som verken lar seg uttrykke eller utslette. Volden er alt det vi ikke kan få sagt på no en annen måte. Volden er det eneste uttrykket for vold. [ 23 ]
25.
D e t e r dette Po e skildrer i « Sladrehjertet »: overgangen fra språkhandling til voldshandling. Klinisk presist angir han det punktet – bristepunktet – der den språklige refleksjonen må gi tapt for angsten, for dens mest destruktivt utagerende fortvilelse og desp erasjon. Novellens jeg-forteller er språkløs idet han med et « vilt brøl » kaster seg over den gamle. Hadde han klart å uttrykke det onde, klart å opparb eide seg en b evissthet om den onde impuls, « det onde jeg », ville – kanskje – mordet ha vært overflødig.