Stå på, pappa! av Lars Ludvig Røed

Lars-Ludvig Røed

Stå på, pappa!

@ J.W. Cappelens Forlag a.s 2004 Illustrasjoner: Bo Gaustad Omslagsbilder: Vera Solvang Graasten Holt Design, layout og sats: Bente Cecilie Bergan Skrift: Glasgow Book 11,2/16 Papir: 115 g Munken Print Extra Trykk og innbinding: AIT Otta AS, 2004 ISBN 82-02-23010-1

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Innhold

LITT OM LIVET 9 Gurgling er sølv, tale er gull 11 Hva bruker man egentlig en pappa til? 14 LIVET PÅ HJEMMEBANE: DØGNET 19 Klokken 00.00–06.30: Den store sengeleken 21 Klokken 06.30–08.00: Den trange morgenen «God tid? Sa noen god tid?» 24 Klokken 08.05–08.10: Det raske farvel 29 Klokken 08.15–16.00: «Passer dere ikke godt på barnet mitt nå, så ...!» 32 Klokken 16.00–17.00: Gode vaner Om å få barn til å konsentrere seg, ja, kanskje lese lekser 35 Klokken 17.00–17.30: Forsøk nr. 2014 Om å få barn til å spise fisk og annen normal mat 37 Klokken 17.30–18.30: Det aktive folkeferd Om de kjørte barn og deres kjørende foreldre 41 Klokken 18.00–18.30: Barnevakten 44 Klokken 18.30–20.00: Herlig uorden Om det fenomenale rotet i moderne hjem 48 Klokken 20.00–???????: «Å, bare litt til ’a!»

Om å legge barn som ikke vil 51

5

LIVET DER UTE 55 700 meter på ski 57 Hei på deg, Legoland!

Selvsagt velger man en barnevennlig ferie 59 Klart vi stiller opp!!

Ja, for vi har vel ikke noe imot foreldreutvalget? 62 Aller søtest på avstand? 65 Ikke akkurat Solskjær Om barn på trening – og deres pappaer 67 Skumle greier Om alt småjenter (og til dels smågutter) ikke får lov til 68 Men alle de andre får lov, jo!

Grenser ute og hjemme 70 Hit med penga!

Om maset for å få mer og mer og mer og ... 73 Et minne for livet?

Om store arrangementer og små opplevelser 76 LIVET BÅDE UTE OG HJEMME 79 Tålmodighet, hvor er du? 81 Da pappa var nesten full Om rus og nærgående spørsmål 83 To verdener Jo da, vi er ganske forskjellige 87 Voffor det???

Om de 1000 spørsmål og pappas intellektuelle grenser 90 Kort lunte Om å tenne, for svarte! 94 Kanskje vi skulle le litt? 95

6

Fins det narkomane 8-åringer?

Vår frykt for nåtid og fremtid 98 Pappa – en fyr på bærtur Om dukker, musefletter og alt det andre vi ikke kan noe om 101 Like barn leker aller best Om samvær med andre barnefamilier 106 Æsj, kan vi ikke bare kaste’n?!

Om å få og være søsken 108 Og så var det mor … 112 ... og hvordan har nå far det egentlig? Ja, sånn helt egentlig? 115

Litt om livet

Gurgling er sølv, tale er gull Nyfødte barn er nusselige, bedårende og tvers igjennom fortryllende. Et livets under, intet mindre. Og da har vi sagt nok om det temaet.

Ca. halvparten av menneskeheten, det vil si mennene, vil nemlig glede seg stort over at de små vokser. At de utvikler seg fra liggende, gurglende, puppe-elskende vesener til selvgående, stående og snakkende småmennesker (og fremdeles temmelig skrikende, til dels hylende, jada, intet tre vokser inn i himmelen, som kjent). De fleste pappaer vil oppleve de første barneårene som en bratt stigende trivselskurve. Der pappa forvandles fra en forståelsesfull, melkeløs bistandsarbeider til en fullblods, spenstig deltager (jojo, du kan la være, altså melde deg ut, stelle med ditt, men det anbefales ikke, i hvert fall får du ikke mye støtte i denne boka). Han, pappa, blir en sentral aktør i familiens nye liv, det som for lengst ikke bare er snudd på hodet, nei da, det er tippet rundt og kastet veggimellom med bleier, smokker, sparkebukser, nattevåk og grøt som viktige ingredienser.

Plutselig står det der, barnet, på egne ben. Og med egne ord. Kanskje ikke allverdens mange sånn til å begynne med og til dels lespende og ukorrekt uttalt («Jeg vil spise en person til!»), men ordentlige, forståelige ord er det like fullt. Den vesle bylten er blitt noe du kan kommunisere med, samhandle med – sånn helt på årntli’. Og det er det denne boka skal handle om, om faderen og poden og deres nye liv. Og litt om moderen, selvsagt, henne kommer man ikke så lett utenom. «Noen må jo handle klær til ungen,» som en far så treffende formulerte hennes rolle.

En ny epoke, altså. Bedre enn den aller første, er undertegnedes spådom (og erfaring). Men enkel? Ånei. Ingen gjør deg så glad som ditt eget barn (vi ser her bort fra Manchester Uniteds evne til å glede sine mest ihuga tilhengere), og ingen kan gjøre deg så inderlig forbanna, rasende og utålmodig, for ikke å snakke om sliten. (Det er forresten da du ikke skal slå,

11

du skal i det hele tatt ikke slå noen, verken mor eller barn, det skal vi komme tilbake til.)

Utfordringene står i kø. Men det er visst nettopp det som er livet, påstår de klokeste blant oss. For mens du – sannsynligvis og dessverre – blir mer og mer firkantet og åndelig nedgrodd etter som årene går, står barnet der med sin friskhet, med sin glupende nysgjerrighet: «Voffor har du så lang og stygg nese, pappa??» Eller kanskje «Voffor fins det vind, pappa?» (Denne siste er ganske krevende å svare på, selv for meteorologer.)

For ikke å snakke om livsappetitten, for eksempel dette å bake kakene selv, med det lille sideønske om å se nøyaktig hvor lenge deigen sitter fast på kjøkkenveggen. Eller hva med en liten tass som uten forbehold kryper opp i fatterns muskelfylte armkrok for å søke varme og trøst?

En forutsetning for å oppleve dette staselige lurvelevenet er altså at du er til stede. At du i disse årene ikke gjør jobben til et 18 timers daglig oppholdssted. At du ikke MÅ gå til Sydpolen hvert år eller vaske bilen seks ganger i uka. Alle pappaer – og da mener jeg ALLE, selv barnepsykologer og pedagoger – gjør drøssevis av tabber overfor egne barn, det kommer du også til å gjøre, det finnes dessverre ingen fasit i dette gamet. Men jo mer du er til stede, jo mer du er sammen med egne barn, jo mer tid har du til å rette opp tabbene igjen. Tabbene vil nærmest drukne hvis du og poden sammen flyter på et hav av samvær. Dessuten bør du for egen del henge med i svingene: Ingen vokser så raskt som barn, ingen lærer så raskt som barn. I disse første årene fram til skolestart går det så det griner, til dels bokstavelig talt.

Hvis du ønsker å kjenne ungen din, følge med i dens hyppige kvantesprang, ja, da må du også være i nærheten. (Et lite sidesprang skal følge, om barns evne til læring: Da venner for noen år siden tok med seg sine barn to år til Afrika, var fasiten ved endt opphold omtrent slik: Mor og far snakket litt bedre engelsk, men bare litt, dessuten var de blitt fortrolige med noen få ord på det lokale språket seswati. Barna, som hadde ankommet Afrika med kun

12

noen få norske ord, hadde to år senere lært store mengder norsk, dessuten et utmerket engelsk – og de snakket nesten flytende seswati. Ubekymret kunne de små veksle mellom de tre språkene, de tenkte knapt over det.)

Konklusjon: Her går det unna! Og du bør altså henge med.

Lytt for øvrig gjerne til kjentfolk, altså de som allerede har gjort jobben med å oppfostre barn. «Jøss,» sier de, «jøss, så fort de årene egentlig gikk!»

Så gled deg mens du kan.

Går det ikke helt, sier du? Bare på tirsdager – og annenhver helg?

Kanskje er det ikke noen trøst å vite at man er en av mange, men mange er de blitt, alenefedrene. Omtrent halvparten av alle ekteskap havarerer (det går dårligst i Oslo og best i kystkommuner i Rogaland, ifølge statistikken), norske samliv kan til tider minne om hissige bandeoppgjør, innimellom dessverre med barn som storøyde, uforstående observatører. Og hva gjør pappa da, når familielivet raser som et dårlig korthus? Godt spørsmål – med mange svar, her er variantene tallrike og løsningene likeså. Denne far er fattig på erfaringer som alenepappa, dette kan andre mye mer om, så her skal gis bare ett, nei, forresten, to råd. De er til gjengjeld temmelig gode og sikre, testet og funnet i orden som de er: Sats på geografisk nærhet, altså kort vei mellom mor og far. Barn har godt av å beholde to foreldre. Så med mindre du mener at mor er absolutt helsefarlig for ditt barn, eller du av en eller annen påtrengende grunn må jobbe på Svalbard, bør du gi barnet mulighet til regelmessig og jevn kontakt med dere begge. Og prøv iherdig på kommunikasjon, ikke konfrontasjon. Barn kastes iblant fra eks-ektefelle til eks-ektefelle som ikke orker å se fjeset på den andre, en skrekkvariant av basketball. Husk at løpet uansett ikke er kjørt, rollen som pappa er ikke avhengig av rollen som ektemann. Det finnes haugevis av barn som simpelthen elsker sine enslige, etter beste evne nærværende pappaer. Ja, finnes det egentlig bedre kosepappaer enn nettopp dem? Fullt på høyden er de i hvert fall. Pappaer er i det hele tatt førsteklasses kosere.

13

Hva bruker man egentlig en pappa til?

Et veldig godt spørsmål. Dessuten påtrengende. I gamle dager hogde far trær, han kom slepende hjem med ved som mor kunne putte i ovnen for å varme huset og grøten til den lille. Deretter høstet han inn litt korn, skjøt en bukk eller to borti skogbrynet før han slaktet grisen og til slutt sovnet utmattet i fars egen stol, den ingen andre fikk røre; var man pater familias, ja, så var man sjef.

I dag er dette litt mer knudrete. Mor baker ikke lenger brød av familiens korn, hun napper brødet med seg der hun etter jobb raser gjennom Rimibutikken på vei til barnehagen som stenger om seks minutter. Det samme gjør far dagen etterpå, da sitter mor på kafé med noen venninner.

Og det er i denne lapskausen av moderne arbeidsfordeling man nå skal finne sin rolle. Hva er det VI kan bidra med? Hva er det maskuline bidrag i en barnefamilie? Hva er mannens verdi, ja, hva er i det hele tatt en MANN? Duverden, så deilig det kunne ha vært å svare skikkelig og ordentlig på dette. Gjerne i punkter og underpunkter, ryddig som en ekspedisjonssjef.

Sånn blir det dessverre ikke. Men la oss først fastslå hva vi i hvert fall IKKE er. Vi er ikke barnefødere, vi er ikke puppe-utstyrte, og våre kjertler og sinn fylles ikke av en voldsom trang til å avle nye babyer straks vi får øye på en nyfødt variant, der er vi ganske stødige. Kvinner blir ofte omtalt som omsorgspersoner; helt fra barnsben av synes de å elske barnevaktrollen, de passer på andres barn så det er en fryd, og når de ikke gjør det, leker de isteden med dukker, hele livet synes de å forberede seg på å få egne barn og familie. Mens vi kaster fiskesprett, konkurrerer om å tisse lengst og løper som gærne etter en ball. Tenker vi i det hele tatt på å formere oss? Altså før vi, bokstavelig talt, står der?

Når egne barn så melder seg, er det jo utmerket å lære dem fiske-

14

sprett, likeså dette med løping etter ball, ja, gjerne takle så gørra skvetter.

Tissekonkurranser med de små vil vi derimot nærmest fraråde, den slags er best blant likemenn. Men du kan jo la barnet lære triksene med høyttrykksspyleren, du har sikkert mye på lager når det gjelder snekring, bruken av skrutrekker og skiftenøkler, og trolig er du verdensmester i å lime sammen en drage og deretter få beistet til å fly. Ingenting er som å høre barns frydefulle rop der du løper med snor i hånden og blodsmak i munnen.

Hva vi forsøker å si? Jo, altså dette; at vi skal bringe våre maskuline ferdigheter over til neste slektledd. Her, småfolk, dette kan vi, ta imot! Se hva fattern kan! At noen menn aldri har tent opp i en peis og får skjelvinger bare de ser en verktøykasse, er vel til å leve med, de har sikkert noen andre triks å bidra med.

Men er mannens bidrag bare praktisk? «Gjør sånn og gjør sånn, lille venn»? Nei. Selvsagt er vi noe mer, vi må bare lete litt for å få øye på det.

Ved flere anledninger har undertegnede sett mannfolk tenke så det knaker på hva som er deres «kjennetegn». Og opptil flere av dem har kommet opp med noe skikkelig tøys. Ja, nettopp, tull og tøys. Eller som vi også kaller det: Lek. Vi er lekerne, vi, de store, tullete, bamsete lekerne. Vi som holder ungene opp-ned, vi som pælmer dem to meter opp i luften så mor skriker i ekte angst: «Herregud, Bjarne, hva ER det du driver med? Har du gått fra vettet?»

Men selvsagt fanger vi barna perfekt opp igjen, de er uskadet og hikster av latter. Vi ser deretter triumferende og lett overbærende på mor; «var nå dette noe å ta på vei for, da, engstelige damemenneske, det gikk jo helt finfint, dessuten gurgler ungen av fryd». Sannsynligvis har vi også lyst til å be mor holde kjeft både nå og i framtiden, altså om hvor farlig allting er, men det er trolig helt bortkastet.

Men det er altså denne nærmest slarkete innstillingen til livet vi gjerne kan bidra med. En livsform preget av lek, av det uhøytidelige, av det røffe, av noe «er’e så nøye dette a’, det går jo bra!»

15

Dette kan – hvis man vil – strekkes dithen at det meste bør slenge.

Unger, plikter, kanskje husarbeid. «Hold nå munn om den oppvasken, kone, ser du ikke at ungen og jeg vil leke?» Nåja, tonen bør nok dempes litt. Men

16

kanskje kan det være en god idé at samvær og nærhet får spille førstefiolin, og at pliktene iblant tar et skritt tilbake? Misforstå dette rett: Selvsagt bør ikke huset drukne i oppvask, hybelkaniner og størknede grøtrester. På den annen side er det ingen tvingende nødvendighet med et skinnende blankskurt hjem (eller bil!), ikke til enhver tid. Hvem ønsker eller behøver «det perfekte hjem»? I hvert fall ikke barna, de har ikke engang tenkt tanken. Kanskje kan vi gutta bidra til en fornuftig balanse her. Vi har jo et litt avslappet forhold til husarbeid fra gammelt av, våre kvinner påstår påfallende ofte at det er totalt avslappet. Men hvis vi altså bidrar med vårt i familiens helt nødvendige arbeidsfellesskap, og ikke dyrker kun horisontal latskap og annen sofamoro, så er det lov å vifte med noen «mannlige», lett uvørne verdier. Når barnet om et par tiår skal oppsummere sin barndom, lyder det utvilsomt bedre med «Det var så moro hjemme hos oss» enn «Det var alltid så ordentlig hjemme hos oss».

Og så skal vi rett og slett være oss selv. Med alle våre egenskaper og alle våre ulikheter, vi pappaer er en utrolig frodig gjeng. Vi skal by på oss selv, alle våre sider, ikke bare de barske, de vi mannfolk fra gammelt av er lært opp til å vise. Vi skal bli flinkere enn våre egne pappaer til å vise følelser, flinkere til å fortelle om oss selv.

Kanskje trenger vi slett ikke å sette navn på våre kvaliteter, det er en veldig god start bare å være til stede. Både barnehager og skoler er sterke i sine ønsker om å få flere mannfolk inn på disse arbeidsplassene, rett og slett fordi de er menn. Og dermed bærere av egenskaper både store og små setter pris på, enten det dreier seg om nevenyttighet, muskler, lek, humor, grensesetting eller røffhet. Eller evnen til i timevis å sparke på en ball.

Livet på hjemmebane: Døgnet

Klokken 00.00–06.30: Den store sengeleken Ingen kjenner dagen før solen går ned, heter det. I vårt lille hus har det ofte vært en smule annerledes; der kjenner ingen natten før solen har stått opp.

Natten er en veldig aktiv periode, parolen har vært klar; at livet er aldeles for kort til å soves bort.

Noen barn sovner idet de legger hodet på puten, og der ligger de lydløst og veloppdragent til neste morgen. Har du et slikt barn, og kanskje flere, bør du takke din skaper i rause ordelag og gjerne vende deg bukkende mot Mekka, et stabilt sovende barn kan være bedre enn å vinne i Lotto.

Denne far, som altså har fått oppleve nattens spenninger, har isteden vurdert å ta kontakt med Lotto-ledelsen for innføring av et nytt spill: «Hvor ligger vi i dag?» Spenningsmomentet i spillet er høyt, forutsigbarheten tilsvarende liten (og premien noe uklar). Det eneste som er helt sikkert, er at utgangsposisjonen, altså situasjonen og sengefordelingen klokken 20.30 på kvelden, ikke varer. For det tusles og tasles, det hostes og harkes, hviskes og peses. Og det byttes altså senger.

21

Startposisjonen er enkel og klassisk, vi befinner oss i Den Norske Kjernefamilien: Far og mor i den store sengen, storebror på sitt rom, lillesøster på sitt. Første utfordring kommer umiddelbart: Lillesøster rykker ubedt fram to plasser. Med framskutt underleppe og trampeskritt forlanger hun å få starte natten på «sprekken», altså det sentrale midtparti i mors og fars store og uendelig gode seng. Begrunnelsen for øvrig er uklar. Små barn bryr seg generelt sørgelig lite om å forklare sine handlinger og beveggrunner, men det handler slett ikke sjelden om å skaffe seg noe varmt, noe godt, noe morsomt, noe søtt (det vil si andres seng, kos, nye leker, sjokolade), for å antyde mønstret.

Kampen er nå i gang. Sterke viljer brytes, store følelser spilles ut. Men lillesøsters fremstøt avvises – som vanlig – kontant. Far vinner første runde. Lillesøster plasseres på nytt i egen seng, der hun faktisk sovner. Men neste utfordring er nær: Hennes storebror, som altså ikke er så veldig stor, er til daglig både selvstendig og fornøyd med eget sengeleie. Men enkelte ganger når natten nærmer seg, kan det bli kladdeføre. Han melder om a) innsovningsproblemer eller b) mareritt/gørrete drømmer/tuklete tanker. I begge tilfeller vil plassering i fars seng medføre øyeblikkelig og sterk bedring i tilstanden. Søknaden om nytt sengeleie innvilges. Første forflytning er gjennomført.

Tre timer senere befinner så lillesøster seg i knestående posisjon i sin seng, tilstanden er et sted mellom koma og propell. Som vanlig besitter hun taleevnen og utstøter klagende: «Ta med dyna og puta!» Hvilket er et krav, et krav om forflytning. Kravet tas – litt nølende – til følge. Personen er liten og altså lite plasskrevende, og behovet for varme og nærkontakt er tilsvarende stort. Far og mor er myke nå, klokken er tross alt passert midnatt.

Og vips! så ligger tre personer i den store sengen, to av dem er å betrakte som innflyttere, riktig unge sådanne, den tredje er altså mor.

Far, som ofte legger seg sist og dermed til dels for sent, er sendt ut på

22

vandring. Ektesengen er stor, men ikke SÅ stor. Fire personer er definitivt minst én for mye. Så far klatrer opp stigen i juniors halvannen-etasjes seng, han skuffer bort to Donald-blader, en halvkilo brødsmuler og et par innpåslitne Lego-klosser. Og sovner raskt, mannfolk er enkle sånn. Og kanskje får han sove uforstyrret inntil en kampvillig vekkerklokke tar strupetak på ham.

Denne type avlang søvn er far merkelig nok ikke garantert selv om junior holder seg i sin seng. For når far inntar sin rettmessige plass i dobbeltsengen, når han legger seg behagelig til rette, ja, da har han denne underlige evnen til å snorke. Norske mannfolk må være et ufattelig digert snorkekor. Man trenger i møtet med andre mennesker bare nevne ordet «snork», ja, så vil et meget stort antall norske kvinner sukke og jamre seg over dagens tilstand. Det er et skikkelig lurveleven i norske hjem nattestid. Som tilhørerne altså kan overhøre (da er de heldige), eller gjøre noe med. Det lille barnet, som nå allerede ligger på «sprekken» (den kampen er som nevnt ofte tapt), gir totalt blaffen i fars snorking. Minst en middels russefest må trolig til for å vekke de søte små når de først har sovnet. Men mor er adskillig mer lydhør. Mødre er i det hele tatt så lydhøre at det er egnet til å forbløffe. Det dreier seg trolig om biologi, om evnen til å oppfatte barnas ve og vel og særlig uvel, hun kan nesten høre dem drømme. Og når hun hører lydløse barn, så hører hun definitivt også fars grufulle snork.

Etter en stund med manglende søvn når mor «aksjonsnivået». Et par kraftige dunk, eller bestemt dytting, følger. Til dels ledsaget av et par bestemte ord der far bes om a) å slutte med snorketøvet og snu seg rundt eller b) å fjerne sitt frastøtende snorkelegeme og dyne og innta en annen seng.

Og da tusler jo far av gårde. Iblant, det må understrekes, iblant, for dette er et uforutsigbart spill. Men iblant tusler han da inn på lillesøsters rom, der sengen altså er ledig, han måker unna et par hundre kosedyr og sovner sporenstreks, mannfolk er enkle sånn.

23