Beate Grimsrud
SØVNENS LEKKASJE
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN: 978-82-02-70545-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Denne boken ble først utgitt i 2007 av J.W. Cappelens forlag. Omslagsillustrasjon: «James Thierré – La vieille des Abysses» Richard Haughton © Richard Haughton Diktet på side 168 er en lett revidert utgave av Inger Hagerups originaldikt «Det bor en gammel baker», H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Omslagsdesign: Ida Gowers Lindal Forfatterfoto: Maja Hattvang Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Natten
Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Men nå sover jeg. Jeg ligger i sengen og venter. Lengter etter remsøvnen, lengter etter drømmen. Vi vet ikke med sikkerhet hvorfor vi sover, lever eller drømmer. Hvor pleier jeg å ha armene? Under meg, på siden eller ut fra kroppen? Puten. Høyt eller lavt? Skuldrene. Alltid vanskelige å plassere. Hånden under kinnet? Nei. Bena i kors? Nei. Jeg ligger med armen rett ut fra virkeligheten. Jeg åpner hånden, halsen og bekkenet. Det verker inni meg. Det er noe jeg vil ha. Før jeg sovnet tenkte jeg på en forestilling jeg hadde sett. Om en akrobat og akrobatens mor. Det var en blanding av sirkus og teater. Det hele startet så vakkert. Akrobaten ligger i hvit pyjamas i en hvit seng. Røyk siver opp fra scenegulvet. Lyset svinner. Det blir svart på scenen og mørkt i salen. Når lyset tennes igjen står den hvite sengen på høykant. Akrobaten 5
setter seg opp. Eller snarere ut. Han våkner stående. Også han, Akrobaten, er overrasket. Jeg vet at jeg før jeg sovnet bestemte meg for å huske det siste jeg tenkte på. Husker at jeg kjente etter hvordan det var å ligge. Hva det var å ligge i motsetning til å stå. Å ha støtte under hele kroppen, i stedet for å ha så godt som alt vaklende oppe i luften. Tenkte på hvordan jeg tidligere på kvelden hadde sittet og sett Akrobaten sove både stående og liggende. Hvordan jeg tenkte omtrent som så, at når søvnen innfinner seg så står man igjen. Uten støtte noe sted og ute av seg av bevegelse. Jeg har ikke sovet ordentlig på uker. Nå endelig, nå kommer den. Søvnen. Jeg har funnet min posisjon. De umulige skuldrene. De enda mer umulige armene, tynger lett og raser gjennom sengen. Bare hånden, mottakerhånden er våken. Når Akrobatens seng igjen står på gulvet som den skal, forlater han den umiddelbart og begynner å flyte ut i rommet, inn og ut av seg selv. Å sovne er som å lekke, tenker jeg. Det som holder en innenfor rammen for det man er, gir opp og man flyter ut, utvides og utvides som selve universet. Til man blir hentet hjem av oppvåkningen. Det er ikke sånn at man enten står eller ligger. Vi gjør begge deler. Blir liggende i sengen selv når vi løper i drømmen. 6
Tilgjengelig og skjør. Likevel tar man så fryktelig lett på forandringer. Godtar det ene spranget etter det andre. Akrobaten finner bena og armene sine litt her og der under sengen. Nå later han som om han ikke er det minste overrasket. Han ser jo at armen er hans. Kledd i hvit pyjamas som han selv. Jeg sitter i salen og ved siden av meg er det en som ler høyt. Det er du. Min beste venn. Jeg har sett deg våken. Jeg har sett deg sove. Jeg ser rett igjennom deg. Ser at du kjenner deg igjen. Og når du føler deg utspredd på den måten reagerer du med å tenke: Her gjelder det å holde maska. Her gjelder det å le med. Når Akrobaten endelig er tilbake i sengen med armer og ben og alt som tilhører ham, begynner noe i maleriet på veggen bak sengen å bevege på seg. Et ansikt, et portrett der inne i rammen. Jeg trodde at det var en kopi av Mona Lisa som hang der og smilte. Men nei, denne kvinnen blunker og lokker. Det er moren hans. Akrobatens lys levende mor, også hun akrobat. En mann kommer gående over scenen og blir øyeblikkelig lurt inn i kunstverket. Så sitter de der tett omslynget og glor mot oss i salen som glor tilbake. Jeg setter meg opp. Det klør på ryggen. Vet sønnen at de glor? Jeg får lyst til å rope som på barneteater. Mammaen din er rett bak deg. Hun gjemmer seg i maleriet. Det er natt på scenen og moren har tatt med seg en 7
elsker hjem. De forestiller et maleri i sønnens soverom. De beveger seg og kysser når de tror at sønnen ikke ser dem. Var dette det siste jeg tenkte på før jeg sovnet? Var det virkelig dette jeg ville huske? Akrobatens mor er ikke bare et bilde i bildet. Hun er utkledd som hest og beveger seg elegant over scenen. Under store ovasjoner. Hun har en kropp hun kan gjøre hva hun vil med. Var det virkelig dette jeg ville huske?
Pelspuss
Jeg sitter på kafé og venter på min venn. Jeg ser meg sløvt omkring hver gang noen kommer inn fra gaten. På alle som usikkert går mellom bordene. Jeg forventer meg noe kjent. Repetisjon og gjenkjennelse. Når personen kommer er det en helt annen. Jeg rekker å tenke sånt som . . . at man kan bytte kropp, måte å gå på, lengde . . . som at det er klart at det stemmer . . . men ikke hundre prosent. Jeg blir varm og engstelig. Enten så er det vel en viss person eller så er det ikke det? Personen vinker og kommer mot meg. Setter seg og jeg forstår at vedkommende har kommet rett. Det er du, min venn. Jeg smiler anstrengt. – Har du ventet lenge? Jeg har ingen anelse så jeg svarer: – Nei, eller jo. Jeg har ventet lenger enn jeg trodde jeg skulle vente. Du og jeg har vært venner så lenge vi kan huske. Jeg har sett deg drømme. Vi er ikke like, men vi ligner på hverandre. Jeg skriver og du leser. 9
– Du har smuler på genseren. Kan det være knekkebrød? Spør du. – Jeg har spist frokost på sengen, svarer jeg og merker hvordan smuler plukkes bort fra skuldrene mine. Som om det var mine egne hender som gjorde det. Men det er dine. Og nå kjenner jeg deg igjen. Det får meg til å tenke på hvordan dyr kan sitte og pusse og plukke i pelsen på hverandre. Du tar bort hendene og ser deg rundt i lokalet. Jeg vil møte blikket ditt, men det går ikke. Det er noe urolig ved deg. Noe av og på. Som en bryter. Kjent og ukjent. Skal jeg spørre om du har klipt deg? – Språket er bare en forlengelse av å pusse pelsen, av pelspuss, hører jeg meg selv si. – Så kom det en tid da det ikke var nok, sier du og kikker på klokken. Kom skal jeg vise deg byen før mørket faller på. – Men jeg kjenner denne byen, sier jeg med et smil. Du har allerede reist deg. Hele veien gjennom parken holder jeg tankene mine fast i pelspuss. Man satt ikke og plukket i naboens pels for hygienens skyld. Heller ikke bare for den kroppslige nytelsen. Man satt og snakket med hendene. Likevel må en følelse av utilfredshet ha blitt født. En drøm om også å kunne bruke strupen. Vi stopper ved et fotgjengerfelt. Du kikker bort på meg og ser hvordan jeg hastig har slengt på meg jak10
ken. Du retter på jakkekragen min som ligger i en krøll. – Så, nå ser det bra ut, sier du. Det blir grønt lys og jeg strekker frem hånden for å løfte bort et hårstrå fra kåpen din. Jeg vil med det si hvor mye du betyr for meg. Men du står allerede midt i gaten og venter. Jeg vil si noe til deg. Rope. Jeg tenker at fra denne plukkingen og pussingen i pelsene til hverandre utviklet språket seg. Flyttet fra hender til strupe. Endelig hadde vi fått av oss pelsen, begynt å svette og regulere kroppsvarmen så vi orket å puste frem det vi hadde å si. En forestilling om å kunne kommunisere med mer enn én person av gangen. Stemmebåndene vokste. Nye muligheter åpnet seg. Man kunne bli en forteller, en sannhetens profet, en løgnhals, en villeder. Men heller ikke det var nok. Jeg tenker på min kjærlighet til det skrevne ordet. Til stillhet og tanker. Lydspråket må ha føltes irriterende forgjengelig i alle fall. Et ord, til og med en lang tale, er jo fryktelig kort. Peser bare ut av munnen og forsvinner i luften. Så satt man der igjen og ventet. Lengtet bare på at skriften skulle dukke opp. Sånn at ord og setninger kunne flyte mellom tid, kropp og sted. Nå vet jeg ikke hva som ikke er nok lenger.
11
Det har blitt rødt lys og jeg har ikke rørt meg av flekken. Du står midt i gaten, men kommer tilbake. Så står vi der igjen. Tett inntil hverandre ved fotgjengerfeltet. Og jeg har god tid til å løfte hånden og plukke bort hårstrået fra kåpen din.