Iselin Theien
Sonja Wigert Et dobbeltliv
© CAPPELEN DAMM AS 2010 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Institusjonen Fritt Ord og Norges hjemmefrontmuseum til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-28321-6 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Erik Wigerts private arkiv Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 11,2/13,7 pkt. Bembo og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Julie
Innhold
Prolog 9 1 En beskyttet oppvekst 13 2 Filmstjerne over natten 30 3 Over Kjølen 49 4 I etterretningens søkelys 70 5 En agent ved navn Bill 94 6 Høk over høk 111 7 Vinden snur 131 8 Mitt folk er ikke ditt 147 9 Kameliadamen 164 10 Primadonnaens sorti 183 Epilog 201 Noter 205 Filmografi 237 Personregister 239 Verkregister 245
Prolog
I landsbyen Alfaz del Pi på Spanias hvite kyst ligger en underlig, liten kirkegård for feriegjestene som aldri dro hjem. De døde ligger begravet i murer med fire i høyden, og på gravplakettene står det norske, nederlandske, tyske og engelske navn. Nest nederst i en av murene er det en grå granittsten som bærer navnet Sonja Wigert von Holstein-Rathlou i falmet, hvit skrift. Her hviler hun altså, skuespillerinnen som ble regnet som en av førtitallets suverent største stjerner i skandinavisk film. Under krigen spilte hun en enda mer krevende rolle som dobbeltagent for den svenske etterretningen, og hun spilte den med en innlevelse som gjorde at mange trodde hun var nazisympatisør. Sonja Wigert brente sitt lys i begge ender, og altfor raskt var det bare stumpene igjen. De siste ti årene av sitt liv tilbragte hun bak lave murer i den spirende norske kolonien i Alfaz. Nøyaktig førti år etter den tyske invasjonen av Norge, den 9. april 1980, segnet hun ensom om ved sengen i sin tilbaketrukne villa i rikmannsenklaven Entre Naranja y Flores. Tre dager senere var hun død, sekstiseks år gammel. Til begravelsen reiste de to brødrene hennes ned fra Norge. Det var skuespilleren Knut Wigert, som hadde forbigått sin søster i berømmelse etter krigen, og juristen Erik Wigert. I løpet av en lang søndag ryddet de opp i Sonjas saker, og eldstebror Knut var rask med å kaste alle papirer og brev i peisen. Kanskje mente han søsteren var best tjent ved å få beholde sine hemmeligheter i fred. Men lillebror 9
Erik fikk reddet unna fotoalbumene, og han har senere engasjert seg sterkt for å få Sonjas historie frem i lyset i alle sine nyanser. Noen måneder etter begravelsen fant Knut en plastpose fra en svensk Shellstasjon lent opp mot inngangsdøren sin hjemme i Oslo. Oppi lå det utklippsbøker som Sonja hadde laget fra de årene hun var på topp. Det var avisutklipp og bilder med enkelte kommentarer i hennes runde, forseggjorte håndskrift. Knut ga bøkene videre til Erik, som har passet godt på dem etter at broren døde i 2006. Hvem som hadde satt posen på Knuts trapp den dagen i 1980, vet han ikke. Men utklippsbøkene er med på å fylle ut puslespillet omkring søsterens liv. Erik og hans kone Eva har vært usedvanlig åpne og tillitsfulle med meg gjennom hele prosessen med denne biografien. De har latt meg låne alt av fotoalbum og de brev og dagbøker som fortsatt eksisterer, og med skarp og levende hukommelse har de fortalt om familiens rike liv og Sonjas høyst spesielle personlige historie. Gjennom mer enn tre år har de holdt døren åpen for meg til sin luftige leilighet på Skøyen i Oslo, servert grønn te og fortalt meg spennende, tragiske og til tider nokså vittige historier og betraktninger fra familiens liv. Eva jobbet i sine unge år som journalist i Dagbladet, og har et eget blikk for det menneskelige. Hun har gjort Sonjas stemme i telefonen og hennes vesen levende for meg gjennom beskrivende detaljer som svigerinnens duft; hele rommet ble fylt av den eksotiske parfymen Shalimar når Sonja kom inn, og når hun ringte var det som om man bare fløt avgårde i den andre enden. Erik kjenner naturligvis som ingen andre sin families historie og dynamikk mellom mange og sterke personligheter. Han er dessuten i besittelse av en ustoppelig nysgjerrighet, og har stadig kommet med forslag til personer jeg kan kontakte for å få vite mer om enkelte episoder i søsterens liv. Han har også skildret familiens liv i et foreløpig upublisert manuskript som jeg har hatt stort utbytte av å lese. For få år siden åpnet det seg et nytt sett av kilder som gjør det mulig å følge Sonjas liv under krigen i nesten påtrengende intim detalj. Det var historieprofessor Tore Pryser som generøst tipset meg om at Sonja hadde en innholdsrik mappe i det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv. For å avgjøre hvilken side den celebre skuespillerinnen egentlig sto på; tysk, alliert, eller nøytral, ble hun fotfulgt og telefonavlyttet av 10
den svenske etterretningstjenesten, og det gir et høyst levende bilde av hvordan hun levde fra dag til dag i det nøytrale Stockholm mens krigen raste i resten av Europa. I likhet med mange andre skuespillere, var Sonja en særegen blanding av utadvendt og innadvendt. I perioder badet hun i beundring både på og av scenen, mens hun i andre var intenst privat. Som etternavnet på gravstenen vitner om, var hun engang gift med den danske adelsmannen Niels von Holstein-Rathlou. Det var hennes andre av to relativt kortlivede ekteskap, og foruten dem var hennes liv berørt av en rekke bemerkelsesverdige menn. Hun dyrket også intense vennskapsforhold til kvinner, og til deres barn. Flere av hennes samtidige er døde nå, og noen er så svekket av alderen at de ikke lenger er i stand til å fortelle sine historier. Men noen er heldigvis igjen og har på ulike vis hjulpet meg å sette sammen Sonjas historie. Navnene deres vil fremgå av teksten og av notene bakerst i boken, men jeg vil trekke frem Sonjas eldste gjenlevende venninne Vibeke Falk, som sammen med sin datter Jannike har vært til god hjelp underveis. Helt mot slutten av arbeidet fikk jeg også kontakt med Niels von Holstein-Rathlous nevø Finn Herrik, som ga meg viktige bidrag til å forstå en periode av Sonjas liv som frem til da hadde ligget halvt i mørke for meg. Jeg har også funnet mye hjelp blant kollegaer og ulike faginstanser i Norge, Sverige, Ungarn og USA. Navn og kilder vil også her fremgå i noteapparatet bakerst i boken, men jeg vil gjerne takke Filmbiblioteket, Nasjonalbiblioteket og Hjemmefrontmuseet i Oslo, Filminstitutet og Forsvarets Högkvarter i Stockholm, samt riksarkivene i Norge, Sverige og USA for upåklagelig service. Av privatpersoner har Henning Sebastian Jahre vært en god samtalepartner om førtitallsfilmen, Øystein Baardsgaard har tålmodig bistått med å oversette tyske brev i kansellistil til forståelig norsk, og Berit Reisel har hjulpet meg med å forstå noen av de svarteste krigsavsnittene. Hjemme er jeg så heldig å ha min samboer Lars som deler interessen for krigen, og som ikke har hatt noe imot å legge feriene våre i Sonjas fotspor. Vår lille datter Julie har vært med hele veien, og tror nok at Sonja er en dame i vår aller nærmeste familie. Men det er hun altså ikke. Prosjektet har vært støttet økonomisk av Fritt Ord, Norsk faglit11
terær forfatterforening og Hjemmefrontmuseet, og uten denne støtten ville det ikke vært mulig for meg å skrive boken. Jeg vil derfor få takke disse tre institusjonene for tilliten de har vist meg. Jeg er også takknemlig for den gode oppfølgingen jeg har fått fra forlagets side, og fra min kloke redaktør Marius Wulfsberg spesielt. Jar, juni 2010 Iselin Theien
Kapittel 1
En beskyttet oppvekst
Arven Natten til den 11. november 1913 la vinterens første snø seg på Notodden, og ga den nye Telemarksbyen et tynt slør av renhet før hestetransportene trampet opp igjen de sølete gatene og alt søppelet som lå og fløt like under den hvite overflaten.1 Helt siden Norsk Hydro hadde startet sin kraftindustri i 1905 hadde det vært den rene gullgraverstemningen i tettstedet som lå ved utløpet av Tinnelven. Butikker, kneiper, banker, hoteller, og hele to kinoer ble reist i hurtig tempo for å tjene penger på arbeiderne som flokket til stedet. På ti år var Notoddens befolkning femdoblet, fra tusen innbyggere i 1900 til fem tusen i 1910, og det fantes knapt husvære til dem alle i byen som ganske uten plan og retning vokste opp fra gjørmehavet.2 For industriherrene fortonet Notodden seg naturligvis annerledes. De bygget seg hus på høyden Villamoen og langs Kanalveien i sivilisert avstand fra fabrikkenes støv og larm.3 Her fikk det tynne snølaget kanskje ligge lenge nok til at den seksogtyve år gamle Carmen Franciska Kirsebom Hansen så det når hun trakk fra gardinene denne novemberdagen i 1913 og kjente at hennes første barn var på vei. Som konen til driftsassistent Sigvald Hansen på Tinfos papirfabrikk hadde Carmen bodd på Notodden i snart fire år nå, og hun hadde gjort i stand et vakkert hjem til det etterlengtede barnet. I likhet med de fleste andre av sine medsøstre i dette året da kvinner fikk stemmerett i Norge, fødte også Carmen sitt barn hjemme.4 På 13
foreldrenes luftige soverom kom lille Sonja til verden, og ble lagt til å sove i en silkekurv ved siden av sin mor. Bare tolv dager gammel ble hun fotografert for første gang. Bildet viser en velskapt liten baby med bekmørkt hår som hviler på armen til en barnepleierske. I bakgrunnen kan man skimte moren, der hun ligger i sengen med hodet støttet opp av store, myke puter. Bak kameraet var det nok Sigvald som sto. Han var en ivrig amatørfotograf, og fylte albumene med vitnesbyrd om at det var en privilegert familie Sonja var født inn i. Sigvalds far, H.C. Hansen, var blant grunnleggerne av trelastindustrien i Skien, og hadde ved inngangen til det tyvende århundret utvidet sitt forretningsimperium med eierandeler i Tinfos papirfabrikk på Notodden. Året etter at Sonja var født feiret farfaren sin 70årsdag, og mottok hylningstelegrammer fra Kongen og fra sin gamle venn, statsminister Gunnar Knudsen. På Notodden benyttet Hydrodirektør Sam Eyde anledningen til å hylle trelastpioneren fra Skien som et «lysende Exempel for vor unge Slekt» i kraft av sin sterke arbeidsmoral og sitt standhaftige fedrelandssinn.5 Den private produksjonen i familien Hansen var nesten like imponerende som den økonomiske, for H.C. og konen Frederikke fikk hele seksten barn sammen. Som gode kristne hadde H.C. og Rikka, som Frederikke ble kalt av sine nærmeste, en forkjærlighet for bibelske navn: Hans Abraham, Trygve Ezekiel, Samuel, Paulus, Johannes og Thomas. Andre av sønnene arvet lange navn: Frederik Arnold Peder, Frederik Carl, og en Johan Arndt. Helt til slutt i rekken av de ti sønnene kom Sonjas far som bare ble hetende Sigvald, født i 1881. Deretter kom det seks døtre: Esther, Ruth, Rachel, Sara, Judith – og Fanny. Det siste unntaket fra rekken av de bibelske kvinnenavnene skyldtes at Rikka og H.C. holdt kammerherrinnen Fanny Treschow på Fritzøehus svært høyt. I elleve år hadde H.C. vært bestyrer for Treschows tresliperi i Larvik før han startet sine egne bedrifter i Skien og på Notodden, og han hadde lært mye av sin første arbeidsgiver. Med stor beundring hadde H.C. merket seg hvordan familien Treschow holdt middagsselskaper og innredet eiendommen sin, og han deltok med glede i selskapeligheter der det ble servert både champagne og madeira av ypperste kvalitet.6 H.C. kom selv fra en strengt pietistisk bakgrunn. Han var oppvokst 14
i et Haugianerhjem, med en far og mor som vektla livets alvor. Som voksen ble H.C. en sjarmerende mann, ja, slik familien husker ham hadde «hans Charme en likefrem magnetisk kraft» på omgivelsene.7 Men han holdt godt fast ved foreldrenes respekt for religionen, og i Rikka fikk han en kone som delte hans kristne inderlighet. Sammen hadde de bygget opp et solid hjem i den staselige hvite trevillaen Brekkeby i Skien. Her fantes det rom nok til alle barna, og nedenunder var det store stuer til å holde selskaper i. Rundt huset anla Rikka en praktfull hage, og H.C. bygget selv en lekestue omkranset av lysegule slyngroser og med et ordentlig kjøkken inni til de seks døtrene. Sønnene var forventet å delta i farens forretningsdrift, som strakte seg over hele Telemark. Sigvald startet altså sitt løp som driftsassistent på Tinfos papirfabrikk, men det var ikke dette han var utdannet til. Etter farens ønske hadde yngstesønnen gått krigsskolen, og i 1907 var han uteksaminert som premierløytnant. Året etter dro han i sin renskårne sorte uniform inn til Kristiania, der han var blitt invitert på slottsball til Norges nye konge, Haakon VII. Dit skulle også Carmen, som var pleiedatter i huset til onkelen Johan Gottfried Conradi, Frimurerlosjens nye stormester etter svenskekongen Oscar II. Carmens egne foreldre hadde begge dødd i ung alder. Alfred Kirsebom var i 1894 blitt rammet av fatal influensa på sin post som svensk-norsk visekonsul i Bilbao. Han var opprinnelig norsk, mens Carmens mor var svensk. Lydia Wigert var utdannet operasangerinne, men hadde gitt opp sin kunstneriske karriere for å følge med mannen til Spania. Der hadde de fått tre barn med Carmen i midten, født i 1887. Da konsulen døde, hadde ikke Lydia råd til å holde barna. Hun sendte dem derfor til hver sin pleiefamilie, slik skikken var blant overklassen i en slik situasjon, og døde selv ti år etter sin mann i 1904.8 Carmen havnet altså hos onkelen i Kristiania, som bragte henne inn i kretsene rundt det kongelige slott. Den enogtyve år gamle Carmen på slottsball i 1908 kunne trenge en ektemann til å forsørge seg i fremtiden. Hun var ettertraktet blant hovedstadens unge menn i den grad at hun ble omtalt som backfishenes dronning, men uten en foreldrearv å støtte seg på var hennes økonomiske posisjon usikker. Den seks år eldre Sigvald representerte tryggheten selv, med sin solide familie i ryggen. De var en god match 15
for hverandre, og i 1909 forlovet de seg med H.C. Hansens velsignelse. Anstendige tre år senere giftet de seg, og nøyaktig et år etter bryllupet var det at Sonja ble født på Notodden. Den vesle trelastarvingen var oppkalt etter Carmens tre år yngre søster, som holdt henne med selskap i tiden rundt fødselen. Carmen var den eneste av de tre barna til konsul Kirsebom som hadde fått et navn til minne om de første barneårene i Spania, mens de andre bar de tradisjonelle norsk-svenske navnene Sonja og Gustaf. I tråd med alminnelig navneskikk hadde ingen av dem fått med seg Wigertnavnet etter sin mor, og Carmen og Sigvalds lille Sonja ble naturligvis døpt Hansen. Det var først som voksen at Sonja byttet etternavn til Wigert, etter at hun hadde bestemt seg for å følge i mormor Lydias spor ut på scenekanten.
Det lette liv i Skien Sigvald gjorde det godt i farens fabrikker på Notodden, og da Sonja fylte to år ble han hentet hjem til styret av familiens flaggskip – Solskinna sagbruk i Skien. I Brekkeby regjerte H.C. nå alene, etter at Rikka hadde gått bort noen år tidligere. Sigvald og Carmen kjøpte seg et hus på Falkum like utenfor byen, og i 1916 fikk de den første sønnen, Knut. Syv år senere fikk de en sønn til, Erik, som av sine eldre søsken bare ble kalt for Lille. Det var gode tider for familien Hansen i Sonjas tidlige barndomsår. Skien var blitt til en «munter, opplagt og selskapelig by» da familien flyttet dit i 1916, og internasjonale impulser kom inn sjøveien.9 Familien Hansen tilhørte borgerskapets indre kjerne i det som var en skarpt klassedelt by. Sigvald steg i gradene både i forretningslivet og i det militære, der han ble utnevnt til kaptein i 1918 før han tok skrittet over til ulønnet major i 1931. Sammen med Carmen ble han regelmessig invitert til selskaper hos Løvenskiold på Fossum, som skilte klinten fra hveten når det gjaldt hvem som var verd å omgås i Skien. Over dannede middagskonversasjoner bandt byens overklasse uslitelige allianser, og arrangerte i det stille alt fra forretninger til passende ekteskap for sine barn. En rekke foreninger var også med på å binde 16
borgerskapet sammen, og Sigvald var formann for Rotary, ordførende mester for Frimurerlosjen, stifter av Øst-Telemarks forsvarslag og en engasjert deltaker i det som bare ble kalt Klubben og var en eksklusiv herreforening som møttes i samlingslokalet Festiviteten over enkle spill. Carmens hjertebarn var kvinnekoret Sing-Sing; det holdt sine sangøvelser rundt pianoet som hadde en sentral plass i Sonjas barndomshjem. Når storfamilien skulle samles, var det farfarens hjem på Brekkeby som var det naturlige møtepunktet. Av de nærmere femti barnebarna som H.C. etter hvert samlet rundt seg, ble bare Sonja nevnt med navn i jubileumsboken som i 1944 ble laget til minne om hundreårsdagen for farfarens fødsel. Hun dukker opp i en liten episode fra Brekkeby som nok var ment å illustrere hvilken respekt det sto av patriarken i familien Hansen. Som treåring hadde Sonja slått seg vrang i kjøkkenet, og skreket ut «Nei, jeg vil ikke» så bestefaren hadde hørt det, hvorpå han kom marsjerende inn med pipen i hånden og meddelte Sonja at der i huset var det bare én som sa nei, og det var ham.10 I en historie der Sonja er hovedpersonen, kan denne anekdoten like gjerne brukes til å si oss noe om henne. For slike utbrudd, selv om de kom fra en treåring, må ha vært relativt sjeldne i H.C.s Brekkeby ettersom episoden ble gitt en egen plass i familieberetningen. Sonja antydet senere i livet at hun hadde et bilde av seg selv som et vanskelig barn. Om opptrinnet i farfarens kjøkken fortalte hun at hun i ettertid ble mye snillere « – iallfall i Brekkeby».11 I sin til tider svært åpenhjertige selvbiografi valgte også Knut i voksen alder å trekke frem storesøsterens «tyranniske tendenser» når han skulle beskrive barndommen: «Sonja var temperamentsfull og gjorde stort sett som hun ville.»12 Da Sonja var blitt tolv år i 1925, døde hennes mektige farfar. Lokalavisen Fremskridt skrev at det knapt fantes et barn i Skien som ikke visste hvem H.C. Hansen var, denne «staute høvdingskikkelsen» som hadde bragt så store fremskritt til byen. I begravelsen berettet presten om en patriark som stammet fra et hjem der sunt kristent liv hersket i tospann med sansen for en nyttig og fremgangsrik jordisk tilværelse; og det var denne arven H.C. hadde ønsket å bringe videre til sine barn.13 17
Men det fantes også en arv av mer materiell art som skulle fordeles, og det berettes om at det nærmest gikk på nevene løs inne i Brekkeby etter begravelsen. Mange av svigerinnene var etter sigende røde i ansiktet der de prøvde å sikre seg sin andel av sølvtøy, duker og glass.14 Nokså overraskende var det den yngste sønnen Sigvald som skulle få overta selve huset, og hit, til finstuene og røkeværelset, til det gammeldagse kjøkkenet og dukkestuen med gule slyngroser, flyttet familien da Sonja var blitt tretten år. Var det et lykkelig hjem? Etter alt å dømme hadde Sigvald og Carmen et harmonisk ekteskap, forskjeller i personlighet til tross. Majoren var en nokså streng mann, og særlig overfor sine sønner. Carmens protester ble skjøvet til side når Sigvald relativt kontant kunne plassere guttene i kottet i røkeværelset, der døren etter hvert ble merket av fåfengte spark fra innsiden. Sigvald hadde lært av H.C. å sette høye krav til sine barn, og Knut fikk erfare at det ikke var noen spøk å komme hjem med et slett karakterkort. Respekten for livets alvor og religionen stakk dypt for Sigvald. Han inviterte hjertelig til middagsselskaper, men de åpnet alltid med at enten Sonja eller Knut sterkt motvillig måtte lese bordbønn for gjestene. Ved de mer hverdagslige måltidene erindrer minstebror Erik at faren «hadde en tendens til å gjenta seg selv, noe min mor etter hvert ble svært lei av, særlig da han alltid skulle spørre om desserten med sine engelske velvalgte ord: ’What shall we have afterwards – ?’ Det vakte absolutt ingen munterhet ved bordet.»15 Det var noe annet med Carmen. På flere av bildene av henne kan man se et spøkefullt ansikt som smiler eller blunker, og hun bragte musikk og fornøyelser inn i barnas liv. Om kveldene når de skulle sove kunne de ofte høre henne spille stykker av Chopin eller Grieg nedenunder, og når hun hadde Sing Sing-damene på besøk lå barna ofte gjemt bak pianoet og lyttet. Og så tok hun dem med på kino! Skien hadde fått sin første kino allerede i 1906, og i 1921 kom den moderne Parkbiografen med plass til over fire hundre besøkende. Da den første virkelige lydfilmen fra Hollywood, The Jazz Singer, kom til byen helt på tampen av 1920-årene, fikk Sonja og Knut være med for å se beretningen om sønnen som bryter med sin religiøse far for å bli underholdningsartist. Vel hjemme på Brekkeby om kvelden satte 18
Carmen seg ned ved pianoet og spilte de nye filmmelodiene etter gehør, med barna som begeistret publikum.16 Sigvald, på sin side, hadde nok mer forståelse for jazzsangerens far i filmen, i tråd med en religiøs konservatisme som så med en viss skepsis på underholdningskulturen. Selv om Sigvald var kristen og jazzsangerens far var jøde, var de begge forbundet med en lang tradisjon i å se på skuespillere – og i særdeleshet kvinnelige sådanne – som tvilsomme skikkelser.17 Skillet mellom skuespillerinner og prostituerte holdt seg flytende gjennom hele attenhundretallet, og det var ikke før i 1927 at det ble slutt på at abonnementet til Palais Garnier-operaen i Paris ga en lov til å plukke opp dansere bak scenen etter forestillingen.18 Så det var kanskje ikke så underlig at Sigvald var nokså klar på at om det var én ting hans øyensten av en datter ikke skulle, så var det å gå til scenen.19 Han tok det likevel ikke så tungt at Carmen tok Sonja med seg til Festiviteten og lot henne opptre i små forestillinger. Sonja hadde tatt ballettimer fra hun var ganske liten ute på Falkum, og opptrådte fra tiårsalderen av i små dansetablåer og barneforestillinger til inntekt for veldedige formål.20 Lillebror Knut var også å se på scenen i den slags amatørforestillinger, blant annet med et prektig skjegg og pute på magen som kongen i Aase Gaasepike. Riktignok var det en lærer som tidlig så Sonjas talent og ville ha henne til å spille i en større oppsetning av Geografi og Kjærlighet, men hvem skulle for alvor trodd at major Hansens barn skulle bli to av sin generasjons fremste skuespillere? Nei, det er vanskelig å se at Sigvald skulle ant dette før det var for sent. Sonjas far hadde en fast tro på verdien av å lede sine barn ut i naturen for å høre Guds stemme hviske til dem i vinden i trekronene, slik han gjerne formulerte seg.21 Majoren var nestformann i Turistforeningens lokallag i Telemark, og bildene i familiealbumet bærer tydelig preg av dette engasjementet. Sommer som vinter var familien på tur ut i det fri; Sigvald ledet vei til Høgelihytta ved Kikut utenfor Skien, og på kryss og tvers over Hardangervidda. Han introduserte dessuten Sonja og Knut for en militærdisiplin som skulle bli en livslang kjærlighet for dem begge, nemlig ridningen. Familiealbumet beretter om at barna fikk innføring i alle de viktigste grenene av en god borgerlig 19
dannelse når det gjaldt friluftsaktiviteter, for her er bilder av badeliv og av Sonja med tennisracket og i speideruniform. Det sjenerøse utvalget av tanter og onkler i den tallrike Hansenslekten ga rikelig anledning til feriebesøk. Spesielt var onkel Peders gård på Sønderled et sommerparadis for Sonja og søsknene. Et stykke inn i landet fra Risør bodde onkelen med sin datter Dagny og en husholderske, etter at både konen og to av de andre barna hadde dødd tidlig. For å kompensere for de ensomme, lange vintrene inviterte onkel Peder en hel skokk av Dagnys fettere og kusiner om somrene, deriblant Sonja, Knut og Erik. Det var ingen øyensynelig begeistring å spore hos onkelen selv for de unges tilstedeværelse. Nevøene husker ham som meget streng under buskete øyenbryn, og barna måtte enkeltvis avlegge rapport over dagens gjøremål mens han nøt sin aperitiff før den noe trykkende middagsstunden.22 Når onkelen var på arbeid som direktør for Egelands verk, var stemningen hjemme på gården heldigvis en annen. Dagny viste søskenbarna vei ut på de store engene som omga gården, der det gikk hester og kuer og var langt til nærmeste by. Men sommeridyllen på Sønderled sto for fall, sammen med store deler av det øvrige Hansenimperiet.
Fall med sikkerhetsnett Etter mange fete år advarte sentralbanksjef Nicolai Rygg i begynnelsen av 1920-årene om at Norge var som et fugleberg i ferd med å lette, med uro og bevegelse på alle kanter. Bankene hadde i mange år nærmest kastet penger etter næringslivet, som så hadde ledet an i en forbruksgalopp man aldri hadde sett maken til. Det ble berettet om de mest dekadente fester der damene skled rundt i silkestrømpene i bekker av champagne, og bildene i albumet til familien Hansen viser at også Carmen og Sigvald tok del i tidens selskapeligheter, om enn kanskje i en litt mer dempet form. Mange så på den påfølgende krisen som en straff for dette luksuslivet, og politikken som ble ført på 1920-tallet serverte en solid regning for den store festen: Nå skulle inflasjonen ned samme hva det kostet samfunnet, i tråd med tidens rådende økonomiske tenkning. 20
Skien tilhørte en av de byene som skulle bli hardest rammet av den økonomiske nedgangen, i et fylke der én enslig bank skulle overleve tiåret. Familien Hansen klamret seg i første omgang fast «da bunnen falt ut av tønna», slik en av byens skipsredere beskrev situasjonen i 1920.23 Familiebedriften stevnet frem som før og H.C. holdt godt grep om roret i Solskinna bruk helt til sin død. Her motsatte han seg sønnenes stadig sterkere krav om moderniseringer for å møte den internasjonale konkurransen. Da faren døde i 1925, så endelig Sigvald og brødrene sitt snitt til å iverksette planene, men var særdeles uheldige med omstendighetene. Idet de første store byggearbeidene ved Solskinna var ferdige, kom storflommen til Skien i 1927. På 36 timer steg Hjellevannet med over to meter, og vannet fosset gjennom Solskinna ned i Bryggevannet og rev med seg de nye installasjonene i sin ville ferd.24 Slik ble sønnenes investeringer, som delvis var finansiert ved banklån, i løpet av noen timer utradert. Og ikke var gjenoppbygningen kommet skikkelig i gang før dønningene av børskrakket i New York i 1929 traff Norge og Skien. Bankene vaklet og forsøkte å innkassere den gjelden de kunne, og da Hansensønnene ikke kunne betale ble Solskinna tatt over av banken. Sommerparadiset på Sønderled gikk med i dragsuget siden onkel Peder hadde garantert for lånet, og på Solskinna måtte Sigvald pakke ned kontoret og duknakket gå fra H.C.s livsverk i 1934. Som for virkelig å understreke endeliktet brant bruket ned til grunnen to år senere. Sonjas foreldre hørte likevel til de heldige. Selv om familiens økonomi bar raskt utforbakke fra slutten av 1920-tallet av, hørte de til en klasse som på ulike vis vernet om sine egne. Om borgerskapet ikke hadde fagforeningskasser i de dårlige tidene, hadde de sine kontakter som i krise kunne omsettes i penger. Sigvald fikk overta et agentur på salg av gummistøvler, og et annet på salg av livsforsikringer. Dessuten beholdt han sine mange honorære stillinger, inklusive en post som belgisk visekonsul for Telemark fylke. Det var lite som tydet på noen økt forståelse mellom borgerskapet og arbeiderklassen som følge av krisen. Selv om begge klassene opplevde økonomisk usikkerhet, bidro dette heller til å skjerpe motsetningene mellom dem enn til å binde dem sammen. Skien ble arnestedet for det kanskje mest dramatiske slaget i klassekampen, da Vidkun Quis21
ling i sin korte karriere som forsvarsminister for Bondepartiregjeringen i 1931 sendte ut marinen til sitt hjemfylke for å få slutt på kampene mellom demonstrerende arbeidere og politi under det såkalte Menstadslaget. Denne opphetede arbeidskonflikten var blitt utløst av en lockout ved to av H.C.s tidligere samarbeidspartnere, Union Co. i Skotfos og Norsk Hydro. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken side familien Hansen sto på i denne konflikten, men i dette tilfellet hadde de selskap av andre langt inn i Landsorganisasjonen selv, for den voldelige oppstanden på Menstad hadde funnet sted på ganske tynt grunnlag.25 Som arbeidsgivere hadde familien Hansen på mange måter vært sjenerøs overfor sine ansatte. H.C. hadde innført fire feriedager om sommeren til arbeiderne lenge før det ble tariffestet i 1916, og han inviterte til nyttårsfeiring og andre fester for alle som var tilknyttet Solskinna bruk. Men dette var en gammeldags form for storsinnet paternalisme som ikke var forenlig med arbeiderbevegelsens kamp for politiske og faglige rettigheter, en kamp som i mellomkrigsårene bikket over i det uforsonlige overfor de eiende klasser. Sigvald sto utsatt til, både som fallitt direktør på sagbruket og som militær. En ironisk petit i Telemark Arbeiderblad fra 1931 forteller nokså tydelig om hvordan arbeiderbevegelsen så på det de med mild forakt omtalte som «miltærfamilien Hansen»: «De fleste i Skien er demokratiske, men helt blottet for ’fine folk’ er byen ikke, for i Schweigårdsgate bor der en aparte fin mann og ditto fin familie – Hansen,» skrev avisen, og berettet om hvordan Sigvald, Carmen og barna hadde sittet på altanen og slått seg på knærne av latter over et demonstrasjonstog av arbeidere som hadde lagt ruten forbi Brekkeby.26 Både Knut og Erik opplevde ubehagelige konfrontasjoner med arbeiderne i Skien etter at Solskinna gikk over styr. «Faren din er konk! Åssen er det å ha en far som er konk? Faren min har ikke jobb!», fikk Erik ropt etter seg på den nye, kommunale skolen han ble nødt til å begynne på etter at den private Skien Forberedelsesskole (Forben) gikk med i dragsuget av konkurser i 1932.27 Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan Sonja hadde det midt oppe i alle omveltningene i familien. En holdning som nok satte seg i disse årene, var hennes skepsis til sosialismen, som skulle prege henne langt 22
inn i krigsårene. Sonja snakket ellers nokså upresist om oppveksten senere i livet, men Knut mente å huske at storesøsteren tidlig viste mangel på økonomisk sans. «En gang gikk hun til manufakturbutikken i Skien og tok all verden på ’krita’. Far var rasende og fortvilet, men betalte regningen for å redde familien og sin datters ære»,28 skrev han om Sonja i sin selvbiografi – der han samtidig berettet om hvordan han selv tok opp lån for å begynne på Oslo Handelsgymnasium da farens fallitt var et faktum. Sett i lys av Sonjas nokså bohemske forhold til penger senere i livet virker dette som en sannsynlig historie. Der Knut mente at han hadde lært seg sparsommelighetens kunst av familiens økonomiske fall, lærte kanskje Sonja seg å se en annen vei og ikke la seg affisere av sørgelige realiteter. Det var heller ikke tilfeldig at det var akkurat i manufakturbutikken hun kjøpte «all verden på krita». For som bildene i familiealbumet vitner om, satte nedgangstidene få merker på Sonjas klesdrakt.
En sans for mote Sonja var liten og nett, under 1,60 centimeter høy og i motsetning til Knut, som på noen ungdomsbilder var ganske rund i kinnene, viser alle bildene av Sonja en svært slank figur. Det er påtakelig at det i familiealbumene knapt finnes et uheldig bilde av henne. Fra ganske ung alder poserte hun foran kameraet med et symmetrisk smil og et våkent blikk. Mange skulle senere beskrive hennes skjønnhet i lyriske vendinger. Skuespillerkollegaen Einar Tveito var en av dem som etter Sonjas filmdebut ble så fortryllet at han skrev et dikt til lokalavisen om den nye diamanten i Thalias tempel, «ei vaksi og ven Shirley Temple»: Ei sol i vårvarme dager Eit syn millom blomar og blad Ei rose i ville hagar Er du Solgull i solarglad29 23
Tveito var på ingen måte den første, eller siste, mannen som mistet hodet etter å ha fått øye på Sonja. I ungdomsårene var hun omsvermet av beilere, og kjente seg sikkert hjemme i Marlene Dietrichs store hit «Falling in love again» fra 1930: Men cluster to me like moths around a flame/ And if their wings burn, I know I’m not to blame.30 Det første portrettintervjuet med Sonja fra 1934 åpner endog med at journalisten må løpe fra to menn som tar ham for å være en rival, mens intervjuobjektet selv trekker på skuldrene og tar det for gitt at de to flyr på hverandre etter at hun har fått reddet ham unna.31 Sonja var raskt ute med å følge opp den nye, glamorøse stilen fra Hollywood som fikk tankene vekk fra den traurige økonomiske depresjonen som spredte seg fra New York etter 1929. Mørke røde leppestifter og sort øyenblyant og maskara syntes godt i svart-hvitt filmene, og også på svart-hvitt fotografiene av en sofistikert ung Sonja som gjorde lykke med å parodiere Greta Garbo på fest. Sonjas interesse for mote stakk dypere enn forskjønningen av egen fasade. Da hun gikk ut av middelskolen ved Skien offentlige høyere allmennskole i 1929, var det motedesigner hun drømte om å bli. På skolen hadde Sonja gjort det godt nok, med Tilfredsstillende som hovedkarakter og Meget i tegning.32 Det var dette faget hun ville satse videre på, og hun fortsatte med privattimer i tegning og søm. Sigvald og Carmen støttet hjertelig opp om dette karrierevalget, og dro inn til Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo for å undersøke om Sonja kunne få begynne der i 1930. Da var det imidlertid fullt, men året etter sendte Sigvald et brev til familievennen, rektor Henrik Bull, og spurte om det kanskje kunne være en plass for datteren dette undervisningsåret. «Hun er særlig interessert i og synes at ha anlæg for modetegning og reklametegning,» skrev Sigvald, og avsluttet med optimistisk å spørre om han kunne få tilsendt «en opgave over skolepenge m.v., eller om muligens undervisningen er gratis?»33 Det var den dessverre ikke. Det kostet åtti kroner i året å følge undervisningen ved kunst- og håndverksskolen, men de gode nyhetene var at det var lett å få plass: Ingen opptaksprøver var påkrevet, og alle som skrev til skolen i 1931 synes å ha fått plass ved forespørsel. Den 15. september var Sonjas første skoledag i perspektiv- og konstruksjonstegning. Da ble hun innskrevet som reklametegner; et populært 24
valg blant de kvinnelige elevene spesielt, som utgjorde flertallet av de nær førti elevene som hadde oppgitt dette som sitt planlagte yrke.34 Det er godt forståelig at Sigvald støttet Sonjas ambisjon om å bli tegner. Sett i lys av hans egen fallitt, virket reklametegning som et fornuftig og innbringende yrkesvalg selv under krisen. For ved inngangen til 1930-årene var det ikke lenger slik at bedriftene så på reklame som et rent overskuddsprosjekt, slik de hadde gjort ti år tidligere, nei, nå var de begynt å tenke på reklame som et middel til å øke profitten i nedgangstider.35 Den raskest stigende stjernen blant de norske reklametegnerne var Harald Damsleth.36 Da Sonja startet på Kunst- og håndverkskolen i 1931, var han akkurat kommet hjem til Oslo etter et studieopphold i Berlin, og tok med seg den moderne, rette og elegante streken som mange vil kjenne igjen som selve tredvetallsstilen. Damsleth var selv en moderne, maskulin 1930-tallstype: Høyreradikal, kjekk og velkledd. Sonja hadde en egen teft for eksepsjonelle menn, og i løpet av det første året på Kunst- og håndverkskolen stiftet hun bekjentskap med Damsleth. Den 17. mai 1932 tok hun et bilde til albumet sitt fra en livlig feiring hjemme hos «bankchef Sandberg». Banksjef Erling Sandberg var Damsleths verge, og dette hadde vært tegnerens hjem etter at han hadde mistet moren som elleveåring. Både banksjefen og hans pleiesønn skulle komme til å gå i det tyske regimets tjeneste under krigen, Sandberg som kommissarisk finansminister og Damsleth som ledende propagandakunstner for Nasjonal Samling. Da Sonja møtte Damsleth tilhørte han det mer stuerene, høyreradikale Fedrelandslaget, og var velansett blant konservative og forsvarsvenner. Den unge tegneren hadde skapt seg et navn med sine karikaturer for det konservative tidsskriftet Minerva, og hadde illustrert kommunismens gru og viktigheten av et norsk militært forsvar for publikasjoner som Norges Fremtid, Den 7de Juni og Reveljen (Organ for forsvarssaken).37 Idet Sonjas første år ved kunst- og håndverksskolen gikk mot slutten, var hun og Harald Damsleth blitt et par, og sommerferien 1932 tok hun ham med seg hjem på besøk til Brekkeby. Ute blant Rikkas rosebusker satt Harald i kortermet, hvit skjorte og lyse bukser med press og holdt et godt tak rundt livet til Sonja, tekkelig kledd i en 25
blomstret, halvlang kjole.38 De var ikke ulike et av de stiliserte parene Damsleth tegnet på utallige bokomslag og reklameannonser utover 1930-tallet, og som under krigen ble til ariske idealtyper. For major Hansen fremsto den unge Damsleth som et godt parti for datteren, og i dagboken noterte han seg stikkordsmessig «en meget tiltalende mand» etter å ha blitt introdusert for Sonjas nye venn den 4. august 1932.39 Damsleth ble hos familien Hansen i et par dager, og fikk omvisning til fylkesattraksjoner som Porsgrunds porselensfabrikk. Knut var også kommet hjem på ferie, og de unge i Brekkeby holdt selskap til langt på natt i disse lyse augustdagene. Etter at Damsleth hadde reist ble Sonja værende noen uker til hos foreldrene, før hun dro tilbake til kunst- og håndverksskolen. Hun hadde gjort det godt i sitt første år der, og fått endret tittel fra reklametegner til motetegner i elevprotokollen, men i sitt andre år begynte hun å tvile på om skolen var den inngangsporten til moteverdenen som hun egentlig lette etter. Statens håndverks- og kunstindustriskole tilbød da heller ikke noen egentlig utdannelse innen motedesign før flere år senere, med opprettelsen av en egen klasse for kvinnelige skreddere i 1937.40 Et stykke ut i høstsemesteret 1932 bestemte Sonja seg med en karakteristisk bråhet for å bytte ut tegneundervisningen med praktisk lære, og sluttet tvert på skolen for istedet å begynne som sydame ved Silkehuset i Øvre Slottsgate. Silkehuset hadde sikret seg plassen som det ypperste i mote for hovedstadens kvinner etter å ha kuppet æren for dronning Mauds gullbesatte kroningskjole i 1906, og som Oslos fineste syatelier var dette et naturlig valg for den ambisiøse Sonja.41 Arbeidsforholdene for syerskene var imidlertid ikke så glamorøse. Sonja fikk et mildt sjokk over en arbeidstid som gikk fra åtte om morgenen til seks om kvelden, og dét for en månedslønn på førti kroner. Men så mye fikk hun aldri utbetalt, for hun kom etter eget sigende for sent hver dag, og fikk i de tre månedene hun holdt ut ved Silkehuset aldri mer enn tyve kroner i lønn.42 Hun var nok heller ikke komfortabel med å skulle stå til tjeneste for kvinner som kom fra samme sosiale stand som henne selv, og uttrykte mild forbauselse over at kollegaene hennes så lett lot seg imponere av kundene. Sonja 26
moret senere Lillebill Ibsen med å fortelle henne hvordan hun hadde vært med på å legge opp en fold på en spektakulær kjole i gull-lamé for den feirede skuespillerinnen blant sydamer som var fra seg av begeistring over å komme så nær en celebritet. Nei, Sonja følte seg mer hjemme når det var hun selv som fire år etterpå fikk gå til Silkehuset og bestille kjoler: «Det var ikke uten en viss tilfredsstillelse at jeg lot min tidligere forstanderinne vise meg ulike klær,» fortalte hun senere, for det var en dame som ikke alltid hadde vært like nådig mot sin unge elev.43 Idet 1932 gikk mot slutten var det ikke så mye som bandt Sonja til Oslo lenger. Harald Damsleth hadde holdt henne med selskap det meste av høsten, men nå var han på vei til USA og ut av Sonjas liv. Mens Damsleth ville studere reklameverdenen i Hollywood, lengtet Sonja til Paris. I mellomkrigsårene var Paris blitt Europas sentrale samlingspunkt for mote, kunst og design. Hit kom kunstnere fra hele verden som søkte den artistiske, politiske og ikke minst moralske friheten byen hadde å tilby dem. De kvinnelige kunstnerne som søkte seg hit dro gjerne på tvers av sine familiers ønske, men ble tatt imot med åpne armer i det internasjonale parisermiljøet.44 I Sonjas familie hadde nok Carmen forståelse for at en ung kvinne ville til Paris. Hennes mor Lydia Wigert hadde i sin tid studert sang der, og hørt hjemme i den svenske kunstnerkretsen rundt maleren Carl Larsson. En annen sak var det at familien Hansen ikke hadde så mye å bidra med til Sonjas reisekasse i 1933. Men Sonja dro, og skyndte seg å skrive en artikkel til lokalavisen hjemme med den lokkende tittelen «Litt MODEPRAT fra Paris», som innbragte hele femti kroner.45 Den åpnet ganske lokalkjent med «C’est le printemps», og fortsatte på norsk med en inngående beskrivelse av de franske kvinnenes klesdrakt. Så hva var det Sonja observerte rundt seg? Jo, det var at klær var det første kvinnene i Paris tenkte på når våren meldte seg: «Hvad er moderne? Og så kaster hun sig over motejournaler, iler til sydamer, eller kanskje syr hun litt selv.» Det de parisiske kvinnene hadde falt for denne våren, var – for å begynne ovenfra – små hatter. De kunne nesten gå med hva som helst på hodet, noterte Sonja seg, bare det var lite nok, og gjerne med et moderne og mystisk slør. Dette krevde 27
selvfølgelig at frisyren under var i orden. «Her bruker man enten håret krøllet opp i nakken, eller glatt inntil hodet, oppkrøllet lagvis bak og på sidene. En liten knute er også smart og pent.» Videre nedover kroppen hadde Sonja et blikk for alle de viktige detaljene. Tøyet til bluser og kjoler ble gjerne kuttet på skrå for å gi den rette stilen, og ermene var spesielt forseggjorte, «de er rubbet, puffet, lagt i folder og legg». Selve silhuetten skulle være rett, smal og lang, og fargene spente fra den evige favoritten sort til pastellblått og grått til «gult, masser av gult». Og til sist, for å hente opp farger eller mønstre fra enten kjolen, blusen eller kåpen knyttet pariserkvinnene et elegant lite skjerf rundt halsen. «Kort sagt,» anbefalte Sonja Fylkesavisens lesere hjemme i Skien, «har man en trekvart lang kåpe, til den en kjole eller et skjørt og bluse, et løst skjerf i hånden eller om halsen, da, ja da er man absolutt moderne.»46 Om leseren fortsatt skulle være i tvil om hva som var vårens stil i 1933, så hadde Sonja supplert artikkelen med elegante tegninger som viste at hun absolutt hadde talent. Men det skulle vise seg vanskeligere enn hun hadde trodd å realisere de nokså vage designerambisjonene, selv i Paris. Da honoraret for artikkelen var brukt opp måtte hun dessuten finne seg en ny inntektskilde, og som ung kvinne med gode manerer var det mest nærliggende å søke post som guvernante. Sonja hadde et godt språkøre, og på gymnaset hjemme i Skien hadde hun gått ut med Meget i engelsk. Hun ble derfor raskt ansatt av en fransk familie som ønsket at barna skulle ha hjemmeundervisning i engelsk, selv om de ble noe overrasket da den nye lærerinnen ved en glipp avslørte at hun faktisk aldri hadde vært i England.47 Verre var det at Sonja kastet seg ut blant alle selskapsløvene i den franske hovedstaden. Miljøet der kunne være så fordomsfritt det bare ville, men for Sonja var det fortsatt Skiens moralkodeks som gjaldt, og det fantes ingen vanntette skott mellom de to verdenene. Gjennom sin lange og internasjonale handelskarriere hadde major Hansen venner overalt, også i Paris. Fra dem fikk han høre om «en viss opptreden fra Sonja på byen», som det ble hetende i familien, hvorpå han spanderte på seg å bruke den dyrebare telefonen i Brekkeby til en samtale med den norske konsulen i den franske hovedstaden.48 Å bli bedt om å eskortere den unge frøken Hansen til togstasjonen må ha gitt kon28
sulen et hyggelig avbrekk fra de normale hjemsendelsessakene, som stort sett dreide seg om fulle sjømenn i Marseille. For Sonja kan man bare gjette seg til hvordan hjemreisen var, der hun på farens regning ble satt på toget hjem til Norge en desemberdag i 1933, uten klare planer for fremtiden og lite utbytte å vise til fra sitt Parisopphold. Vel, hun hadde fått vekket en ny interesse for revy og teater, men det var neppe det første hun ønsket å fortelle sin far der han sto og ventet på henne på Østbanestasjonen i Oslo.