Frank Schätzing
Sommerfuglens tyranni Roman Fra tysk ved Eivind Lilleskjæret (MNO)
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Die Tyrannei des Schmetterlings Originally published in the German language as «Die Tyrannei des Schmetterlings» by Frank Schätzing Copyright © 2018, Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co. KG, Cologne/ Germany Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Oversatt fra tysk av Eivind Lilleskjæret Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Giacomo Callo Omslagsfoto: mas213 Øye © Joanna Jankowska/Arcangel Images Spiral © 123rf Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: © Paul Schmitz; bakgrunn: Connect world/Shutterstock.com Sats og grafisk form: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Trykt på 70 gr Enso Creamy ISBN 978-82-02-60912-2 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til Sabina Min sverm. Min sommerfugl. Mitt alt.
Den første ultraintelligente maskinen er den siste oppfinnelsen mennesket vil gjøre. (Etter Irving John Good)
DEL 1
Fiender
Afrika. Den søkkvåte tiden. Fra april til oktober gjør lufta seg flytende. Som blåsvarte planeter henger regnfrontene over fjellene og driver mot savannen, iblant livet opp av hemmelighetsfulle lysglimt. Vindånder feier over en post-atomær gul himmel, forvarsler om den forestående flommen. Vannplanetene rykker langsomt etter, sluker horisonter, formørker sikten, suger dagen opp i seg, helt til de smelter sammen til én altomsluttende svart masse. Et drønn sendes gjennom skyen. Det forflytter seg fra øst mot vest, som om titaniske vesener brøler ordrer til hverandre, de hinsidige, kanskje Nhialic selv, nå i Dengs skikkelse. Avtalte tegn om å begynne å vaske verden ren, men den første skuren har liten virkning. Den tørre og oppsprukne grunnen ser ikke ut som den er i stand til å svelge dråpene. Tykke og dirrende balanserer de i støvet, mister plutselig formen og etterlater flekker som blekner raskt i den krakelerte leiren. Et heller fattigslig skuespill i forhold til de truende kulissene, så slutter den korte skuren like plutselig som den begynte. Alle lyder dør hen. Så følger stillheten før den fullstendige tilintetgjørelsen. Et osean styrter ned. I løpet av minutter forvandler grusveier seg til raviner som om landet hadde sprukket og 11
vrengte sitt aller innerste ut. Tonnevis med seig, rød gjørme velter fram, full av bobler fra plaskregnet. Opp av enger og beitemarker presser det seg innsjøer, sydende vannspeil som eser ut og brytes av små fontener, tett i tett, som regnet pisker opp. Deler av landskapet blir til øyer. I elementene raser nå Mascardit, Den store svarte, som bringer med seg død og fruktbarhet, aldri det ene uten det andre. Lik en herjende organisme kaster flommen seg fram, snor seg mellom kratt og tørre trær og river alt som er tørt med seg. Den gamle verden står forsvarsløs overfor vannmassene og blir spylt vekk, alle kjente strukturer blir oppløst, all visshet jevnet med jorden, helt fram til den spontane nyordningen. Noen ganger regner det i dagevis uten stans. Så åpnes det plutselig en kløft i det dryppende regnskybrygget, slik som nå, da en makeløs blåfarge erobrer tilbake himmelen. En blåfarge av slik intensitet at mennene i gjørma uvilkårlig kryper sammen og klamrer seg til Heckler & Koch-geværene sine, som om det blå kan suge dem inn og spytte dem ut i det hinsidige. I Nhialics rike. Nhialic, rykket bort fra menneskene etter at urgudinnen Abuk hadde skilt himmel og jord og innsatt lavere guddommer til å styre dinkaenes skjebne – man kunne også si at hun vred seg unna den øverste gudens makt da hun bestjal ham for å gi menneskene mer enn han hadde tiltenkt dem. Etter å ha lidd en slik skam trakk Nhialic seg fornærmet tilbake, men som regnguden Deng blander han seg stadig vekk inn, til alles velsignelse og fordervelse. Det er nesten så man kunne tro på historiene. Major Joshua Agok er anglikaner og tror på Jesus, hvilket fra vesteuropeisk og amerikansk ståsted betyr akutt arbeidsløshet for hedenske guddommer, men for dinkaene er den kristne monoteismens enten-eller fremmed. Misjonærene som falt som offer for epidemier ved Den hvite Nil for hundre og femti år siden, de senere katolske Veronapaterne og britiske anglikanerne, til slutt utsendingene fra Presbyterian Church of America – ingen av dem begrep 12
noen gang at man kunne tro på Jesus og samtidig uten problemer føye ham inn i galleriet av lavere guddommer og tilbedte aner. De gamle hadde alltid vært der. De ville granske nykommeren mistroisk eller vennlig eller noe midt imellom, slippe ham inn, men hvorfor skulle de gå sin vei på grunn av ham? Forsvinner den ene kua hvis man kjøper seg en til? Agok tvinger seg til å fjerne blikket fra den blå kuppelen. Vi fortaper oss i myter, tenker han. Og hvorfor det? Fordi vi ikke kan tro på oss selv lenger. Men noe må man tro på. Det står mye bra i Bibelen, og hvem ville nekte for at naturen er befolket av ånder, at de dødes sjeler virker videre i den, at alt det skapte er det materielle uttrykket for en verden av ånder som på den måten krysser over til vår dimensjon. Bare at hva det nå er som har gitt oss forstand … det kan ikke ha villet at vi ikke skal bruke den til å få slutt på denne ulykksalige borgerkrigen en gang for alle. Ellers vil alt ha vært forgjeves. Det vi har måttet tåle, lidelsene vi har påført andre for å få gjennomslag for våre forestillinger om frihet. Nettopp disse forestillingene er nå problemet. Agok ser bak seg. Skikkelser av leire, lysende øyne i gjørmeansikter. Som om jorden selv har reist seg. Legenden om golemen, den må han tenke på mens han lar blikket sveipe over sin lille kampstyrke. Hundre og tjue golemer, væpnet til tennene. Forsvinnende få mot Olonys milits, som kontrollerer området, men de beste som var å oppdrive. Et folk som man har presset geværer i armene på for å kjempe for uavhengighet, blir ikke til en slagkraftig hær bare fordi man tegner en ring omkring det og kaller folket for en stat. Men disse gutta er virkelig gode. Agok har plukket dem ut selv, hver eneste en av dem. Med konsentrerte miner sitter de på huk i underskogen, i skyggen fra tamarindtrær og akasier. Så lenge solen holder sitt glødende intermesso gående, gir løvtaket beskyttelse. Regnet kunne det ikke gjøre noe med. Mens skybruddene pågår, er det stort sett det samme hvor man 13
oppholder seg. Fuktigheten kommer fra alle kanter, dermed er de våte til skinnet, og den røde gjørma gjør sitt for at de skal se ut som en horde med jordånder som ligger på lur. En kort pustepause, tenker Agok. Ikke planlagt, ikke uønsket. Deretter vil de gå ut av skogen og rykke fram mot Olonys stillinger. Øyeblikket de har ventet på i feberhet spenning siden helikoptrene satte dem ned for to dager siden, midt i ingenmannsland. De har kjempet seg fram hit til fots gjennom krattet i den glisne skogen. Utenom grusveiene, som uansett ikke er farbare på denne tiden av året. Så høyt oppe, i grenseområdet mot nord, har regnet ført til at folk har blitt nesten fullstendig isolert. De neste månedene vil det ikke være mulig å nå landsbyene og gårdene via landveien. I hele statens område finnes det bare rundt femti kilometer med asfaltert vei, og de tjener hovedsakelig til å gi den fjerne hovedstaden litt urban eleganse. Da de feiret uavhengigheten der for seks år siden, ble plutselig alles øyne rettet mot den støyende, fargerike markedsplassen omgitt av beskjedne hytter og planløst omkringstrødde representasjonsbygninger. En stat ble født, og alle ville leke fødselshjelper. På Sahara Resort Hotel, den eneste representative adressen i byen, stimlet diplomater og oljemagnater sammen med våpenhandlere, femten fra FNs fredsbevarende styrker, ideelle organisasjoner og predikanter, og med seg i bagasjen hadde de planer for sykehus, universiteter, flyplasser, oljerørledninger og misjonsstasjoner. Som ved et trylleslag forvandlet den bedrøvelige ansamlingen av motorkjøretøy seg over natta til en utstilling av japanske terrengbiler med satellittantenner. Alt virket mulig. Bare oljen ville fylle statskassen med milliarder av dollar, og utviklingshjelp i hundremillionersklassen lå og ventet i europeiske hjelpefond. Løsrivelsen fra diktaturet i det muslimske nord, som så lenge hadde utbyttet befolkningen i sør uten å løfte en finger for dem, var endelig 14
et faktum etter tiår med blodige konflikter. Diktatoren ilte ydmykt til for å undertegne fredsavtalen og ga løfter om de beste forbindelser til det nye nabolandet. Han var så grann i målet at det var en fryd, tross alt forelå det en internasjonal arrestordre for forbrytelser mot menneskeheten mot ham, og da kunne det ikke skade å framstå som forsonlig til en avveksling. For en sjanse vi hadde! tenker Agok. Og så skuslet vi den bort. Han kikker rundt stammen på akasien som gir ham dekning. Foran dem ligger savannen. En gresslette med buskas og enkeltstående trær, iblandet noen rundhytter med stråtak som gir nomadene, som ellers streifer rundt med dyreflokkene sine, tak over hodet i regntiden. Bare i forrige måned så det ut som på Mars her, nå vokser det lysende grønne tepper opp av den søkkvåte grunnen, trekronene får løv som i rask film, blomster eksploderer i mangefarget prakt, en travesti over skapelsen. Lukten av nytt regn kommer sigende. Over fjellene har nye skyuhyrer tårnet seg opp og jager fuglesvermer foran seg. Agok nyter dette øyeblikket, da lufta har en renhet som man aldri opplever i tørketiden. Det gjør nesten vondt når den trenger ned i lungene. Han ser på mens de første tåkedottene stiger opp fra sletten og skogen rundt dem begynner å dampe. Middagssolen brenner i senit og utløser en voldsom molekyldans, ikke før har himmelen pumpet vannet ned i bakken, så løfter solen det opp igjen. Dampheten er overveldende. Snart kommer savannen til å ligge som i en kokong av damp, og da vil Agok og hans menn bli til fantomer. Tåken og regnet vil skjule dem. Den eneste sjansen de har i åpent lende, som de må krysse før den egentlige aksjonen kan begynne. Fem kilometer ligger mellom dem og byen som Olonys milits har okkupert, en ansamling av brakker og containere i utkanten av et enormt oljefelt som ser ut som om det er transplantert fra en annen verden og ned på sletten. Elven som de må krysse på veien dit, har antagelig svulmet opp til mangedobbel bredde, og den tette skogen langs bredden stenger for utsikten mot oljetårnene bak. Alt Agok ser, er spredte kvegflokker og enkelte ville 15
dyr som styrer mot treklynger i påvente av neste skybrudd, et par antiloper, et elefantpar med unger som har lagt seg til rette i skyggen av en baobab og skraper mot barken med støttennene. Av satellittbildene som de har fått av amerikanerne, vet de sånn cirka hvordan krigsherren har fordelt folkene sine. Akkurat nok informasjon til å holde seg unna dem. Å gå til åpen kamp ville være ensbetydende med selvmord, om de hengte hverandre i trærne her, ville de med sikkerhet ha lidd en mer barmhjertig død. Selv for hardkokte soldater er Olony en djevel. Mennene hans overfaller landsbyer, voldtar, torturerer og lemlester kvinner, kaster spedbarn inn i brennende hus og tar de eldre barna med seg til militære treningsleirer. Der lærer de dem å møte alt og alle med forakt, tvinger dem til å spise menneskekjøtt, voldta, hugge av lemmer. De som ikke går til grunne, blir belønnet med en gønner og sendt i kamp. Etter utbruddet av borgerkrigen har tusenvis av barn forsvunnet og dukket opp igjen som traumatiserte drapsmaskiner – på begge sider. Vi må få slutt på det, tenker Agok. Hvordan kunne vi synke så dypt? Fra tromming til klokkeklang og tutekonserter, overalt var det musikk. I gatene ble det danset, og mengden ropte taktfast navnet til den første demokratisk valgte presidenten, en karismatisk skikkelse, listig, velutdannet og verdensvant. Stetson-hatten som George W. Bush personlig hadde gitt ham i gave, bærer han som en ekstra hodeskalle. Gatelyktene er smykket med det nye landets flagg, fasadene forsvinner bak plakatene for regjeringspartiet, som inntil nylig var en opprørshær. Plastblomster pryder begge sider av veien til flyplassen, der høytstående gjester lander i en konstant strøm – representanter fra Kina, EU, USA, Den afrikanske union, Den arabiske liga. Tretti statsledere har meldt sin ankomst, Ban Ki Moon stiger ut av FN-flyet og ler mot kameraene. Midt i rundkjøringen i sentrum av byen reiser det seg en påle, svartlakkert og kronet med lysende bokstaver: «Sammen var vi 16
undertrykt, nå er vi sammen frie. Gledelig uavhengighet til alle!» Aldri kommer Agok til å glemme den dagen. Gledelig uavhengighet, tenker han nå bittert. Omveltning! Et så vidunderlig, stort ord. Eller en hund som befris for lenken. I Afrika kodespråk for å gjøre opp gammelt regnskap. Spark opp døren til framtiden for oss, og vi klarer det kunststykket å gå gjennom den og havne i den mørkeste fortid. Syndefallet gjærer i hodene. Det handler om såret stolthet og kvegtyverier, om beitemarker, stier, blankslitte myter. Nhialic hadde to sønner, Dinka og Nuer. Begge lovet han en gave. Dinka skulle få en gammel ku, Nuer en kalv. Neste natt gikk Dinka i fjøset og gjorde med Nuers stemme krav på kalven, som han sporenstreks fikk overlevert. Da Nhialic oppdaget at den hersens guttungen hadde lurt ham opp i stry, ble han grepet av guddommelig vrede. Nuer, bestemte han, skulle få stjele kveg av Dinka i all evighet, og på grunn av noe sånn dritt farer vi i strupen på hverandre! Det gamle spørsmålet om hvem som begynte. Ingen, og der ligger hunden begravet. I erindringens tåke har vi alltid bare vært ofre. Å gi Olony en på trynet kommer ikke til å gjøre slutt på borgerkrigen. Han er en slakter blant mange, men likevel, en vellykket offensiv vil signalisere: Vi kan kanskje ikke vinne – men det kan ikke han heller. Så inngå for huleste fred! Agoks folk er sabotører. Opplært av amerikanske militærstrateger som har vist dem hvordan man infiltrerer et system og får det til å rase sammen innenfra. Med sprengstoff, brønnforgiftning, desinformasjon. Med våpen bare når det er uunngåelig, derfor vil de satse alt på å unnvike enhver direkte konfrontasjon. Og naturligvis vet de at det tross forholdsregler vil kulminere i et væpnet oppgjør, og at utsiktene til å komme levende fra aksjonen er alt annet enn rosenrøde. 17