Som hunder om natta
Britt Karin Larsen
Som hunder om natta
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-73050-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg har et oppdrag. Jeg sitter på bussen nå og er på vei, har plutselig fått en mulighet jeg aldri kunne forutsett. Jeg som aldri har fått til noe særlig, er dette noe jeg kanskje skal klare? Men hvordan kan oppdragsgiverne ha fått denne tilliten til meg? At de har lest noe jeg har skrevet, betyr ikke at de kjenner meg. Man kan både avsløre og tildekke ting når man skriver. Livet mitt som har fortont seg uten en mening en stund, er det nå det skal forandre seg? – Problemet med deg er at du aldri har eid selvtillit. Ikke engang da du skrev en bok som solgte i bøtter og spann trodde du visst at du var noe verd, sa venninnen som overtalte meg. – Men du kommer ikke til å angre på dette, for dette vil du klare. Jeg er litt oppglødd nå, slik jeg også var før når jeg var på reise. Jeg er på vei til et sted jeg ikke har vært før, og det får hjertet til å slå fortere. Det jeg føler nå, idet bussen passerer en blinkende liten sjø, kan nesten likne glede. Det er lenge siden sist jeg kjente 5
noe slikt, men når man blir eldre, ser man ting man ikke så før, skjønnheten i et vanlig landskap inkludert, denne sjøen kan jeg ha passert før uten å ha lagt merke til den. Sommeren for tolv år siden kjente jeg også et liknende støt av glede. Det var da jeg kom hjem fra hjemmehjelpjobben og sønnen min hadde to kamerater på besøk. De skulle se en film de hadde leid, og hadde tatt en pizza fra fryseren, slik jeg hadde sagt de kunne. De satt i sofaen i stua og snakket om et eller annet og lo, og Sander lo høyest av de tre, så jeg glemte hvor sliten jeg var, hvor redd jeg hadde vært for bare noen dager siden. – Du må ikke være så redd, mamma, det går nok bra, kunne han si. Ordene hans, små solstriper jeg krøp inntil og varmet meg i. Ennå lå allting åpent foran oss, snart skulle det komme, det gode som ennå ikke hadde hendt, og det andre også, men det var det gode vi var opptatt av, Sander og jeg, eventyret, det som alltid endte bra. Fra han var seks år, ga jeg ham bøker som han slukte, og var han ikke opptatt av dem, utforsket han andre ting. – Vi to kjeder oss aldri, kunne han si, – for det hender noe hele tida. Jo, også her på bussen hvor jeg sitter nå, hender det noe, selv om mange vil hevde at busser er rullende venterom, bare, hvor det beste man kan gjøre er å sove. Enkelte av passasjerene rundt meg gjør nettopp det, føler seg trygge nok eller kjeder seg nok til det, de ville gjerne vært framme alt, først når de er framme, vil det etter deres mening hende noe. Men skyene på himmelen hender jo, hvordan kan vi si at ingenting hender? Nå hender regnet også, det trommer mot ruta, mens vi sitter beskyttet, uten å bli våte, er det derfor 6
vi tror at ingenting hender, fordi vi slipper å fryse, slipper å bli våte? I sekken har jeg en eske med de beroligende tablettene som jeg brukte en del av før, da jeg var innlagt. Jeg møtte ikke til kontroll sist heller. Jeg trenger ikke tablettene nå, men senere kan de bli nyttige. Den nye legen min er like lett å lure som de fleste andre jeg har hatt. En gang da jeg var ung, utkjørt og blakk, sa jeg til en lege at jeg hadde begynt å høre slike rare stemmer, og etter ganske kort tid befant jeg meg på et sted for dem som hører rare ting, hvor jeg fikk både mat og tak over hodet. Det har sine baksider å være innesperret, naturligvis, men det var trygt, på sitt vis, den gangen jeg følte jeg trengte litt ekstra hjelp, og maten var det ingenting å si på. Det vil ennå gå to timer før jeg er framme. Jeg må ikke bli utålmodig, ikke tenke tanker som får hjertet til å hamre, det er ingenting som haster, det blir nok av tid til å tenke når jeg er framme. Det er ikke så mange på bussen, derfor kan jeg ha sekken i setet ved siden av meg, sjåføren sa ingenting om det, han kastet ikke så mye som et blikk på sekken. Derimot ble han vaktsom da to mørkhudede menn kom om bord, selv om han prøvde å skjule det, prøvde å virke vennlig og naturlig, slik at ingen skulle merke den angsten han kanskje følte, en angst som sannsynligvis var ubegrunnet, men slikt vet man ikke før etterpå. Vil det være tv på rommet jeg får til disposisjon, mon tro? Jeg går nesten ut fra det, siden jeg skal bo der i over en måned. Jeg regner med at jeg ikke må oppholde meg sammen med de andre, at det er sørget for at jeg får den arbeidsroen jeg trenger til å utføre det oppdraget jeg har sagt ja til. 7
Utlendingene går av ved en holdeplass der det muligens er et asylmottak, et trist lite sted omkranset av tett, mørk skog. Jeg forestiller meg landet de kanskje kommer fra, jeg ser for meg brennende sol, landsbyer summende av liv, av et språk de kunne forstå. Hva gjør dette nye landet med dem? Hva vil det ha gjort med dem om to år? Ved et område hvor veien er under reparasjon må bussen saktne farten, underlaget er ujevnt, den rister, krenger, en bag på et sete lenger bak faller i gulvet, og like etterpå faller sekken min også, og når gulvet med et dumpt smell. Jeg reiser den opp igjen. Jeg er på vei til et oppdrag jeg ikke kunne si nei til. Først når jeg er framme, kan jeg finne ut mer om det. Det viktige krever tid, krever forberedelser, undersøkelser, planlegging, krever ting som kan virke naturstridige, nesten, for en urolig sjel. Den som skal lykkes, må legge bånd på seg. Må ikke miste kontrollen. – Du må ikke være redd, mamma, det går nok bra! Den klare, barnslige guttestemmen, den er ikke her på bussen, men den er her likevel, den har aldri blitt borte. I lommeboka mi har jeg bildet av Sander som rødruss, det siste som ble tatt, han og to andre fra klassen står skulder ved skulder med armene rundt hverandre, de ler mot fotografen, har resten av livet foran seg, ennå. Jeg tar det fram, ser på det, etter disse ti årene er det tynnslitt i kantene. – Hva som enn skjer nå, så er det deg jeg har i tankene, hvisker jeg, – deg, jeg vil gjøre noe for, ja, for oss alle sammen. For det er mange av oss, men vi hadde så lave stemmer, så de som burde lyttet, skjønte visst ikke at vi fantes. 8
De fleste er opptatt av sin egen virkelighet, og tenker ikke så mye på andres, eller at det finnes en annen type virkelighet overhodet, men du og jeg vet det, Sander, at det finnes en annen virkelighet, ikke sant? Slutten er jo begynnelsen på noe annet, og jeg har ofte lengtet etter den, at dette livet skulle vike plassen for noe annet. Hadde jeg hatt pårørende å ta hensyn til nå, kunne jeg ikke tenkt på den måten. Det ligger en stor ufrihet i dette vi kaller kjærlighet, bare den som ikke er gjenstand for andres forventninger eller håp kan kanskje oppleve noe som likner frihet. En begynnelse kan ikke komme før noe annet er ryddet av veien. Jeg hadde en oldefar på morssida som jeg aldri traff, men som visstnok var ekspert på begynnelser: Han var sprengningsbas. En bestiller sjelden en sprengningsbas bare for å ødelegge, tvert imot, der hvor bergknausen går i lufta, skal det komme en vei, bygges et hus, kort sagt, noe nytt skal finne sted. Dynamitten oppbevarte han i kjøkkenskapet hjemme, fenghettene visstnok et annet sted. Oldefars rare grå gummipølser, det eneste han etterlot seg etter sin død. Da jeg var liten, fant jeg visst en av dem og puttet den i munnen, så det ble stor oppstandelse. Jeg kan ikke huske det, det sa i hvert fall ikke pang, alene var ikke pølsa farlig, det er slik med det meste, visst, alene er det ikke farlig, det må en kombinasjon til før det smeller. Kunnskap og handlekraft er to slike ting, hver for seg trenger de ikke å bety stort, hva hjelper det å vite, når man ikke våger eller klarer å handle ut fra det man vet? En time og førti minutter har jeg sittet på denne bus9
sen nå. På grunn av dette uventede oppdraget slipper jeg å jobbe som ferievikar på sykehjemmet denne sommeren. Jeg er generelt sett glad i mennesker, glad i å kunne hjelpe andre, det er paradoksalt nok derfor jeg er glad jeg slapp å ta det vikariatet. Det blir for vondt å se den nedverdigende situasjonen de eldre befinner seg i, hvordan de må rope uten å få hjelp, ligge med bleier fordi ingen har tid til å følge dem på do, dø alene på rommet fordi man ikke har råd til å la noen sitte der. Nå oppdager jeg at et barn på vei innover i bussen stirrer på meg, barnet ser skremt ut, synes jeg, og jeg prøver å smile, men det skynder seg forbi. En gang hadde jeg godt lag med barn, jeg kunne le og leke med dem, og da jeg fikk mitt eget, ble dette med barn et spennende felt, som jeg gikk inn i med iver, slik jeg så ofte har gått ivrig inn i nye ting, selv om det å få et barn likevel ikke kan sammenliknes med noe annet, hva skulle det kunne sammenliknes med? Hendene mine, som jeg holder knyttet i fanget, ser hvite ut, snart får de kanskje farge, det er sommer, og jeg er jo på vei til kysten. For en stund siden syntes jeg at jeg så snøfjell i det fjerne, men det stemmer ikke med kartet, så det må ha vært skyer. Jeg har forresten aldri opplevd å være på fjellet om vinteren, slik jeg heller aldri har opplevd å oppholde meg på et sted ved havet om sommeren, dette blir første gang. Motorbåt har de vel dit jeg skal, sikkert en hurtiggående sak, jeg håper ikke de regner med at jeg er vant til båter, innlandsmenneske som jeg er. Jeg har ikke klart å spise i dag, har ikke hatt noen matlyst. Nå har vi kommet til et veikryss der bussen dreier sørover, vi passerer en bensinstasjon der to Mercedeser har 10
stanset for å fylle tanken, og jeg kjenner brått at jeg er kvalm av sult, at jeg burde åpne matpakken snart, jeg laget den alt for to dager siden. Den er kanskje ikke god lenger, jeg orker ikke ta den opp. Bakerst i bussen begynner en baby å gråte, en far hysjer, en mor sier noe, to smågutter krangler, dette er nok en utenlandsk familie, norske familier reiser sjelden med buss. Jeg har ingen familie mer. Da jeg var tenåring, mislikte jeg det lille jeg hadde av familie, og ønsket jeg var uten, nå er det ønsket gått i oppfyllelse. En av guttene har visst mistet noe, en flaske med brus kommer trillende forover langs midtgangen, jeg bøyer meg og tar den opp, og smiler til ham da han kommer for å hente den. Han ser på meg uten å gjengjelde smilet, han tar flasken med en fiendtlig mine. Det gjør ingenting, jeg forstår ham, det er ingenting jeg er i stand til å forstå bedre enn fiendtlighet fra nasjoner overkjørt av vestlige bedrevitere, ja fiendtlighet overhodet, for har den ikke alltid en grunn? Jeg håper ikke det forventes av meg at jeg skal vise underdanighet eller overdreven høflighet dit jeg kommer i kveld, jeg håper at de i likhet med meg synes slikt er ubehagelig og unaturlig. Jeg håper heller ikke at husets vertinne skamroser meg for boka hun visstnok har lest. Jeg ville naturligvis skrevet noe bedre, noe ærligere, jeg har alt begynt på det, men vil det bli utgitt noen gang? En gang satt jeg med et manuskript jeg ikke var fornøyd med, jeg ville forandre på viktige ting, men forlaget likte ikke mine forslag til endringer, de trodde det ville nå færre lesere hvis jeg forandret det. 11
Men meg selv, da? Jeg hadde også lyst til å nå meg selv med det jeg skrev. Hva om jeg ikke nådde meg selv? Jeg ville være tydelig, men tydelighet kan også virke mot sin hensikt, ved at mennesker snur seg vekk, ikke orker å ta imot den informasjonen man ønsker å gi. Er det derfor vi elsker eventyret eller skuespillet, fordi det skåner oss, går en omvei, kanskje forteller sannheten ved hjelp av en skrøne? En gang i barneskolen fikk jeg spille prinsesse. Da ble en annen jente sint, jeg hadde jo mørkt hår, og prinsesser skulle være lyse. Etterpå fikk jeg spille bjørn og troll og heks. Den onde dronningen var jeg også. Også hjemme måtte jeg spille: Når mamma satt i en stol og gråt, måtte jeg si til fremmede at hun var syk. Mødrene skulle lage kostymene når vi spilte teater, men mamma greide ikke å lage noe, så jeg spilte både bjørn og troll i vanlig skjørt og bluse. Etterpå var jeg flau, men så kom lærerinnen bort til meg og sa at jeg var den beste bjørnen hun hadde sett noen gang, jeg hadde spilt så bra at ingen hadde tenkt på dette med skjørtet og blusen i det hele tatt. Hun mente at jeg kom nok til å bli skuespiller når jeg ble stor. Og kanskje er det det vi alle blir, når vi blir store, for åpenheten, den er for barn. Som voksne lærer vi å spille. Barnet som stirret så fiendtlig på meg for et øyeblikk siden, hadde ikke lært dette ennå. Noen lærer det kanskje aldri. De blir ofte betraktet som gale, i hvert fall unormale. Jeg føler et kort streif av svimmelhet, slik jeg ofte gjør 12
hvis jeg glemmer å puste ordentlig, det var slik den gangen jeg engstet meg for andre mennesker også. Nå kommer det tilbake, plutselig, så jeg føler meg kvalm. Jeg kaldsvetter. Blir jeg dårlig nå? Jeg prøver å se på trærne langs veien, det pleier å hjelpe å se på trær. Et nytt barn som har vært framme for å kjøpe seg en brus hos sjåføren, stirrer på meg igjen, sanser jeg, uten at blikkene våre møtes, barnet ser på sekken min også, kanskje fordi den ser annerledes ut, barn er som hunder, de oppfatter raskt når noe er annerledes. Bølgen av kvalme glir tilbake, mens jeg stirrer på den hvite hånda som knuger sekken, det er min egen hånd, den ser redd ut, og inni meg gjentar jeg ordene Sander pleide å si når han skjønte at jeg var redd: – Det går nok bra, skal du se, det går nok bra! *
Da bussen stanser og jeg går av, står bilen der, som avtalt, det er faktisk den bilen jeg har sett et par ganger på tv, men det er ikke han som står ved siden av, det er datteren på tyve som har kommet for å hente meg. Hun tar meg i hånda og presenterer seg, smiler. Jeg lurer på hvordan hun kan vite så sikkert hvem jeg er. – Du sa du hadde rød sekk og grønn jakke, sier hun, – så jeg går ut fra at det er riktig. At du er den som skal hjelpe pappa å skrive bok, ikke sant? Jeg nikker. Legger til at jeg i hvert fall har lovt å forsøke, men at jeg aldri kan vite om jeg vil få det til. Da ler hun. – Å, du får det nok til, for du er kjempeflink til å skrive, sier mamma. Pappa er også veldig glad for at du sa ja. Hun har lys, lett stemme, og har en liten hvit shorts på seg, nå skinner sola fra skyfri himmel, nesten, det er visst sommeren selv jeg har kommet til. – Jeg hadde heldigvis tid, sier jeg. – Og så var det jo flaks for meg at den forfatteren dere spurte først, ikke hadde det, da, og at hun dessuten var en bekjent av meg, slik at jeg fikk vite det. 14
Den dårlig skjulte stoltheten hos min kollega da jeg hadde henne på telefonen for noen uker siden. Hun befant seg midt i en bølge av suksess, hadde to biografier bak seg som hadde solgt i store opplag, og var nå i gang med en roman som uten å være fullført, allerede var blitt bestilt av en bokklubb. – Og så ringer de og vil at jeg skal skrive en biografi om ham, og jeg har bare ikke tid! Før hadde jeg bra med tid, men ingen penger. Nå, derimot … – Jeg har det fremdeles sånn, lo jeg. – Tid, men ingen penger. Hørte hun bitterheten gjennom latteren? Hun, den som alltid hadde ment at den boka jeg skrev som kom i tre opplag, godt kunne fått enda mer oppmerksomhet, ja, blitt solgt til andre land, til og med? Det ble i hvert fall stille i telefonen. – Ja, jeg vet det jo, at du fikk problemer og har vært syk og slikt. Men nå er du frisk. Du kunne tatt oppdraget! Du er flink nok, og du laget jo strålende intervjuer den gangen du jobbet litt som journalist også. Jeg vil foreslå det, det vil jeg jammen. Du hadde fortjent det, det mener jeg. Lyden av stemmen hennes, den var den samme muntre, som alltid. Jeg lyttet med pulsen dunkende oppe i halsen, plutselig. – Du sier ingenting? sa hun. – Jeg vet at du antagelig ikke er så begeistret for politikken hans, det er mange av oss som ikke er det, men han er en utadvendt og hyggelig kar, og du er proff nok til å kunne fikse dette som en hvilken som helst annen jobb, ikke sant? Det kunne blitt en ny start for deg, som ikke har skrevet noe på flere år, for 15
den boka vil selge. Hva sier du? Får jeg lov å tipse dem om deg? Jeg fant stemmen min igjen. Den hørtes fremmed ut. – Ja, det kunne jo blitt en avveksling fra den hjemmehjelpjobben jeg har nå … – Herregud, det er jo sprøtt. At du jobber som hjemmehjelp. – En lærer ting av det. Utrolig mye, faktisk. – Ja, men det er skrive du kan. Det dumme er bare at romanen din er vel utsolgt for mange år siden, ellers kunne forlaget sendt ham et eksemplar til gjennomlesning … Jeg hadde fremdeles noen eksemplarer hjemme, så vidt jeg visste. Pluss utklippene med de gode anmeldelsene. Hun ble i fyr og flamme, virket det som. Hadde vel lyst til å være raus, siden hun selv hadde det så bra. Hun ville bearbeide forlaget, sa hun, det som også var mitt eget forlag en gang, men som hadde skiftet stab flere ganger etter det, det var vel knapt noen som husket navnet mitt der. Etter at hun hadde lagt på røret, hadde jeg hjerteklapp og var svimmel. Utklippene mine, hvor hadde jeg dem nå? Og kopiene av de intervjuene som jeg hadde fått slik skryt for, de kunne bety alt nå, absolutt alt, hadde jeg tatt vare på dem? Jeg svettet og lette gjennom den vesle leiligheten, hvor kottet var fullt av bæreposer der deler av et liv var stappet ned: fotografier, dagbøker, notater som aldri var blitt til noe mer enn notater. Andre poser med mykere innhold fikk være nå, det var ikke gamle anorakker eller ubrukte håndklær forlaget ville være interessert i. I flere timer lette jeg, før jeg fant en Rimi-bærepose under alt annet på bunnen av et klesskap: Der var konvolutten 16
med anmeldelsene, tre eksemplarer av romanen pluss noen gamle aviser med intervjuer jeg selv hadde gjort av kjente personer. Etterpå hadde jeg begynt på en annen roman, men den hadde for mye hat i seg, så den ville ingen ha. Smerten er universell, den kan alle forstå, men hatet som springer ut av smerten kan man ikke dele med hvem som helst. Nå sitter jeg her som passasjer i en bil på vei til en jobb jeg hadde tvilt sterkt på at jeg kunne få, helt til forfatterkollegaen min ringte og triumferende opplyste at forlaget, som også først hadde stilt seg tvilende, likevel ville ha et møte med meg. – Du skal se at det går i boks, sa hun. – Og vet du hvorfor? Kona til vår politikervenn er en lesehest, og hun husket godt den romanen du skrev for mange år siden! – Det er ikke sant. – Jo visst er det sant, hun husket den fordi den gjorde inntrykk på henne. Tror du jeg lyver? – Selv om jeg skrev noe folk likte en gang, er det ikke sikkert jeg greier det en gang til … – Du solgte jo som bare det, forlaget levde høyt på den boka! Jeg har gitt dem et tilbud de ikke kan avslå. De har også fått tilgang til intervjuene du var mester for, slik at de kan se at du er en god iakttager og lytter. Og formidler! At du etter den romanen plutselig sluttet å skrive, er jo ikke til å begripe … Sluttet jeg? Jeg som hadde skrevet siden jeg lærte å holde blyanten? Å skulle slutte ville vel være som å slutte å puste, og ingen kringkaster vel at de fortsatt puster. 17
Man fortsetter bare i stillhet, som den selvfølge det er. I stillhet gjør man seg også sine tanker, slik jeg gjør det, her jeg sitter denne sommerdagen som passasjer i en bil jeg har sett på tv. Min unge sjåfør kjører med rutinerte bevegelser, det er denne typen bil hvor man nesten ikke trenger tv røre rattet, og hvor alle funksjoner kan sjekkes fra en dataskjerm i dashbordet. Sikkerhetsutstyret er maksimalt, med kollisjonsputer overalt, og det er nesten ingen hørbar støy utenfra, vi kjører som inne i en sky, det er svært behagelig, og så ulikt de fleste andre kjøretøy jeg har sittet i at jeg må smile. – Du ler? sier hun. – Ja, jeg har aldri sittet i en bil som går så stille som denne, sier jeg. Hun ser litt forundret på meg, så ler hun også. – Den er nå ikke helt lydløs, pappa er sånn at han foretrekker bil med sensorer som piper hvis mamma skulle holde på å kjøre i autovernet. Hun demonstrerer ved å senke farten og svinge mot en stabbestein. Det piper. – En sånn bil går det vel nesten ikke an å kollidere med, sier jeg. – Nei, ikke sant? Pappa er veldig opptatt av sikkerhet. Han er jo utdannet lege, men det er det ikke så mange som vet, for han rakk ikke å praktisere særlig lenge før han gikk inn i politikken. – Nei vel. – Han var jo helseminister før, men det vet du sikkert. Og han er fortsatt veldig opptatt av sunnhet, og viktigheten av rent vann, både ferskvann og saltvann og … Yndlingsstedet hans på hoteller eller overalt han kommer, er enten bassen18
get eller badekaret. Han har også fått installert en utendørs jacuzzi her ute, som han lot et ukeblad få komme og fotografere. Nå er vi nesten framme. En lysning mellom trærne ned mot sjøen. Det er ikke mulig å se hytta fra storveien, men etter noen hundre meter langs den smalere veien dukker den opp. Hytte og hytte, bygningen er stor nok til å romme to–tre familier, men dette er jo heller ikke uvanlig hos folk med mindre inntekt enn dem jeg skal besøke nå. En blanding av nytt og gammelt, dette. Et eldre skipperhus er innlemmet i resten av bygningsmassen, med et ganske vellykket resultat. To båter, en eldre, velholdt snekke og en mindre sak i plast, ligger og dupper ganske beskjedent ved brygga, her er ingen skjærgårdsjeeper eller andre prangende uttrykk for den situasjonen en av landets best lønnede faktisk befinner seg i. På tv virker han hyggelig og alminnelig, en som er i stand til å snakke like naturlig med en småbruker som en president, og det er jo sympatisk. Hvilket får meg til å tenke på en bekjent av meg som ble lurt av en håndverker av det oppsøkende slaget, en som så feil og mangler han selv ikke var i stand til å se, og som kom med et knallbra tilbud om å utbedre dem, men som trengte et forskudd for å kunne kjøpe materialer. – Han var ingen hederlig mann. Men slik en strålende skuespiller! utbrøt min bekjente etterpå, ikke helt uten anerkjennelse. Man lærer så lenge man tar imot tilbud. Da bilen stanser, ser jeg at de har hage: noen gamle epletrær i skyggen av en fjellvegg, og frodige blomsterbed. En katt ligger på et svaberg i sola, en radio står på lavt 19
et eller annet sted i huset, det ånder av det gode livet, sommerlivet slik det kan være for noen, ute på fjorden hører en lyden av småbåtene. En slank kvinne i slutten av førtiårene reiser seg fra et blomsterbed hun har holdt på å luke, hun børster av seg litt jord, unnskylder seg smilende for at hun er skitten på hendene, men presenterer seg og ønsker meg velkommen likevel, og vil ta sekken min, men jeg rister på hodet, og sier at det trenger hun ikke, for jeg stapper aldri mer ned i en sekk enn jeg selv er i stand til å bære. – Smart! ler hun. – Men at du ikke er dum, vet jeg jo fra før, du skriver jo kjempegodt! Så moro at du kunne komme, jeg håper du vil trives her. Det er annekset som blir huset ditt nå framover, det skulle være alt du trenger der, men du må bare si ifra hvis du mangler moe. Ellers er du velkommen inne hos oss når som helst, du må sikkert ha mange og lange intervjuer med mannen min, skal du ha noen sjanse til å lykkes med dette, det var flott at du hadde mulighet til å si ja … Hun går foran og viser vei, solbrun og frisk, og enkelt kledd, feriekledd. I ferien er mange mennesker like, tilsynelatende, i hvert fall for den som ikke vet nok om forskjellige merkeklærs priser. Nå går hun foran meg inn i annekset, et koselig lite hus noen meter fra hovedhuset, det har gammeldags, malt panel innvendig, slik mange hus på femtitallet hadde, og på det vesle kjøkkenet står det en vaskeservant med vaskestell: fat og mugge i hvit emalje. Det uventede synet åpner for et svakt støt av smerte, et gammeldags vaskestell av det fattige slaget i et hus som dette, hvor man heller ville ha ventet å finne ett i vakkert dekorert porselen, om man skulle funnet noe overhodet. 20
– Er det etter oldeforeldre eller noe slikt? spør jeg. – Nei, jeg fant det på et loppemarked og syntes det var morsomt, en kan ofte finne morsomme ting på loppemarkeder, vet du. Det står der nå bare til pynt. Badet er den døren der, med hjerte på. Fra stua er det utsikt mot havet, en utsikt så uventet vakker at jeg snapper etter pusten. Jeg ser en liten terrasse med et bord og to stoler, på bordet står et fat med frukt. En hellelagt sti fører fra terrassen og ned mellom to knauser. Hun følger blikket mitt, og nå ser hun nesten stolt ut. – Annekset her har sin egen private vesle sandstrand også, smiler hun. – Det pleier gjestene våre å være svært fornøyde med. Det lille huset har også et kontor, med alt tilgjengelig datautstyr. – Med nettbrettet kan du naturligvis jobbe hvor som helst, på kjøkkenet eller terrassen eller soverommet eller … Men jeg håper jo at du vil spise med oss, selv om du har alt du trenger her på kjøkkenet til å lage deg et måltid når som helst du måtte få lyst på det. Hun åpner døra til kjøleskapet som foruten pålegg, frukt, sjokolade og mineralvann også inneholder en flaske hvitvin. – Bare som en liten velkomsthilsen, ler hun. – Jeg vet jo ikke hva du foretrekker, eller om du drikker hvitvin i det hele tatt, men gjestene vi har, pleier å sette pris på et lite glass hvitvin på terrassen en sen sommerkveld, før de går til sengs, det hører nå sommeren til, liksom … Det er tydelig at hun har tenkt på alt. I hvert fall nesten. – Vi vil jo at du skal føle deg velkommen her, sier hun. 21
– Om en halvtimes tid tenker vi å spise middag, og kanskje du har lyst til å slappe av i mellomtiden? Bare gjør som du vil. Det er mannen min som står for middagen. Vi skal ha hummer. Jeg håper du liker det? Det er virkelig spennende å ha deg her. – I like måte. Det er spennende for meg å være her også. Jeg har aldri noen gang før vært i en hytte ved kysten om sommeren. Hun gir meg et overrasket blikk. – Har du ikke? Da er det jo på tide. Etterpå ser jeg at det har kommet en svak liten rynke mellom øyebrynene hennes, nesten usynlig, men den var der ikke før. Kanskje føler hun seg ikke helt like glad og trygg som for et øyeblikk siden. – Du svømmer vel? sier hun usikkert. – Jeg mener, det er jo så herlig i vannet nå. Mer enn tyve grader, skulle jeg tro. – Ja, jeg svømmer. I hvert fall så vidt, sier jeg. Vi står sammen på terrassen og ser utover havet. Jeg har stått på steder med havutsikt før, men bare der hvor det har gått an å parkere noen minutter med bil. Dette er første gang jeg skal oppholde meg i dagevis på et slikt sted, med lyden av bølger og måkeskrik utenfor vinduet. På terrassegulvet står sekken min, som jeg har satt fra meg uten å tenke over det. Plutselig bøyer hun seg for å løfte den opp, hun vil visst bære den inn på soverommet, og før jeg får stanset henne, har hun med en kraftanstrengelse fått den over den ene skulderen. – Den var tung! puster hun etter å ha dumpet den fra seg på soveromsgulvet. – Men det er vel slik forfattersekker er, proppfulle av bøker, oppslagsverk og hva vet jeg? 22
Hun ler. Jeg ler også. – Ja, vi er kjent for det, å drasse på mye rart. Noen av oss er også beryktet for å like rødvin svært godt, og da kan det fort bli tungt. Latteren hennes, nå blir den lysere, lettere, og jeg følger opp med å begynne på en historie om et forfattertreff jeg var på en gang, hvor en rødvinselskende berømthet i et prekært øyeblikk ikke greide å finne doen og tisset i garderoben, i vertinnens høyskaftede støvlett. Oppspilte øyne, et latterhikst, er det virkelig tilfellet? Jeg svarer at sannheten alltid er mer vanskelig å godta enn løgnen. Da blir hun alvorlig. – Det er riktig, sier hun. – Slik verden er blitt nå, er sannheten ofte vanskelig å fatte. Hvem skulle trodd, for bare få år siden, at mannen min og jeg skulle trenge daglig beskyttelse av væpnede vakter, for eksempel? Jeg kjenner støkket ordene gir meg, ikke fordi hun sier det hun gjør, fordi jeg jo var klar over dette, men kanskje er det heller måten hun sier det på, i en slags stille resignasjon, en resignasjon over noe som har forandret seg og som aldri vil kunne bli som før. Hun peker, og jeg følger blikket hennes, innover der eiendommen støter mot en fjellvegg og et skogsområde. Gjennom dette skogsområdet kjørte jeg med bussen for en liten stund siden, det går sikkert stier herfra helt opp til den veien, det kan ikke være så langt. Et stykke inne i skogen skimter jeg noe rødt. Et tilbaketrukket hus? Det glimter også i mørkt metall, noe som må være en parkert bil. – Mennene våre, de som passer på oss, bor der borte, sier 23
hun. – En av dem er her fra stedet, han holder også øye med eiendommen når vi ikke er her. Den andre er livvakten vår. Jeg nikker. – Jeg forstår. Mannen din er jo av dem som har fått drapstrusler. – Dessverre. Og siden vi ofte har både barn og barnebarn på besøk her ute, føler vi det tryggest med vakter i ferien også. Erik er blitt som en av familien, han er så hyggelig og flink med barnebarnet vårt at vi ofte glemmer hva slags jobb han har. – Det er trist, sier jeg, – at slikt er blitt påkrevet. Men det er jo mange som burde hatt livvakt som ikke har mulighet til å skaffe det, heller. – Ja, det er sant. Kvinner som lever i angst for sine sjalu eksmenn kan jo ikke det, og noen av dem blir jo drept også, det er bare grusomt … Hun ser på meg, et øyeblikk synes jeg blikket hennes er fullt av medfølelse. Tenker hun på meg som en av dem som neppe ville hatt råd? Men nå vil hun vise meg hagen, hun ser at jeg kikker mot blomstene der. – Er det riddersporene du ser på? sier hun. – Det sto et fjøs der fra før, det er vel derfor jorda ble så dyp og næringsrik at til og med riddersporer kan trives. De tunge, blå blomsterspirene, mer sjelden i hagene nå, men hellige blomster i antikkens Hellas, visst. – Bestemoren min hadde sånne også, sier jeg. – Jeg har nesten ikke sett dem noe annet sted. – Sier du det? Mange tar feil av riddersporer og storhjelm, som er mer vanlig. Den kan vokse så å si overalt. Hvor hadde bestemoren din hagen sin? 24
– Hun hadde ingen hage selv. Men hun fikk lov å plante blomster og flerårige stauder ved veggen på et hus hun leide. Det er borte nå. Huset og blomstene der og alt. – Så synd … På nytt får hun det medfølende uttrykket. Forstår hun kanskje at min virkelighet er en smule forskjellig fra hennes egen? Fra hovedhuset høres det plutselig kjøkkenlyder, virker det som, og hun blir urolig. – Jeg får vel gå bort og se hvordan det går med hummeren, sier hun, – så ses vi om en halvtime, hva? *
Da jeg var liten, pleide bestemor å si at jeg ikke trengte å være redd for dem som likte å stelle med blomster og planter, for de var gode mennesker. Likedan de som likte dyr. – Hvis en mann er glad i dyr, vet du at han er en god mann, sa hun, – du skal aldri gifte deg med en mann før du har sett hvordan han behandler dyr. Bestemor døde da jeg var tolv, men det hender ennå at jeg snakker med henne, når jeg ikke har noen andre. For eksempel om menn som elsker dyr, men hater kvinner. Eller mennesker som bare hater. Eller døden. Som barn tenkte jeg mye på døden, og ennå er jeg et barn, som undrer meg over hvorfor akkurat jeg lever, siden så mange aldri blir født, eller allerede er døde. Finnes det kanskje en grunn, er det slik at jeg ennå ikke har gjort det jeg skulle på jorda? Og at jeg bør få utrettet det før det er for sent? Bestemor var streng med at en aldri skulle snakke stygt om de døde, og det finnes jo flere døde enn levende, et antall som bare øker, dermed øker også mengden av mennesker man ikke bør snakke vondt om. Alle de døde bør man tilgi, sa bestemor, for de kan ikke begå flere feil. 26
Dessuten ønsket de sikkert ikke å gjøre alle feilene de gjorde. Mange handlet vel slik de trodde var riktig, ut fra kjærlighet, hjelpeløshet eller et ønske om rettferdighet. Hjemme har jeg en vegg full av døde, av mennesker fra bestemors slekt som levde alene og forlot denne verden barnløse, det var hun som husket navnene deres og hadde tatt vare på bildene, finnes det bilder av dem på noen annen vegg, tro? Er det andre som vil huske dem når jeg er borte? Fantes det andre som fikk del i deres historie og vil fortelle den videre, slik at de på en måte ikke levde forgjeves? Er det sant at alt har en mening, at den påstanden ikke er en løgn man serverer for å trøste de ulykkelige, holde de undertrykte nede? Nå sitter jeg på en fremmed terrasse og ser utover havet, lytter til sommerlyder annerledes enn dem jeg er vant til, og foran meg har jeg et hvitt ark hvor jeg alt har notert det første ordet. Der kommer min vertinne tilbake og utbryter leende: – Bevares, du har ikke alt begynt å arbeide, vel? Til og med før du har møtt mannen min? Hun tar en liksom tilfeldig sving bak skulderen min, er visst nysgjerrig på det ordet jeg har rablet ned, men jeg rekker å skjerme det før hun kommer så langt, for ord som ikke er klare ennå, må skjermes. Likeså tilfeldig som hun har gjort sin manøver, lar jeg hånda mi falle over ordet, det ene ordet, før jeg bretter arket dobbelt slik at ingenting synes. Og der høres det kremting og raske skritt på stien, det er mannen hennes som kommer gående, omsider, solbrun, med oppbrettede skjorteermer, han stryker seg gjen27
nom luggen på den gutteaktige måten jeg husker fra tv, før han rekker meg hånda: – Der har vi altså forfatteren vår! Det var hyggelig, vi har sett fram til dette! «Forfatteren vår». Jeg rykker til, men heldigvis merker han det ikke, kan jo ikke vite at dette uttrykket vekker minner fra et miljø der man gjerne bruker det som noe nedlatende, hvor forfattere anses som uproduktive snyltere, oppblåste drømmere uten kontakt med livets virkelighet. For meg begynte det hele med dikt, og for mange har dikt ingen verdens ting med selve livet å gjøre. Det skal ikke bli dikt denne gangen. – Jeg hadde nok ikke kjent deg igjen fra bildet, sier han, – men så er det vel noen år siden det ble tatt, det på innbretten av boka forlaget sendte. – Tolv år. – Min kone har lest det du har skrevet og er svært begeistret. For intervjuene og alt. Selv må jeg tilstå at jeg ennå ikke har fått lest noe av det, det er sjelden jeg får tid til annet enn sakspapirer, men jeg stoler på min kones gode dømmekraft i disse tingene! Han smiler, trygt. Hvor henter han den fra, denne tryggheten jeg for min del aldri har kjent? Eller skjuler det seg en usikkerhet innerst inne, selv hos ham? – Middagen er ferdig, sier han, – så jeg håper den vil smake, og at du vil trives her hos oss! Skulle det bli altfor stille og rolig, er nærmeste by med kino og kunstutstillinger bare en tyve minutters busstur unna. Litt avveksling trenger vel selv en hardtarbeidende forfatter iblant, eller hva? Glimtet i øyet er på plass, han virker sympatisk og sjar28
merende midt i sin joviale alminnelighet. For han er jo som andre. Skulle han ikke være som andre? – Du fikk jo Bragepris og alt mulig for den romanen, fortsetter han. – Nei, nei. Det var en annen pris. Det finnes et slik mylder av priser, at … – Visst, visst. Jeg tok feil, du har rett, det er et mylder … En avgjørende feil? Han virker plutselig usikker, selv om jeg ikke kan se ansiktet hans, fordi han beveger på seg, at hånda går opp mot luggen igjen? Så knapp kan en politikers tid være at man ikke har tid til å sette seg inn i alle ting, men overlater det for eksempel til sin kone. Jeg kjenner nesten et stikk av medfølelse, der jeg betrakter ryggen hans, men så retter jeg blikket mot himmelen i stedet, mot den store blå flaten som akkurat nå blir brutt av en tynn hvit stripe. Et fly høyt der oppe, jeg ser så vidt blinkingen i det. Da jeg hører stemmen hans igjen, kommer den liksom langt bortefra. Han har snudd seg, sanser jeg, og står avventende. Han spør meg visst hva det er, fordi han hørte skrittene mine stanse. – Ingenting, svarer jeg, og gir ham et smil. – Det er bare så vakkert her ute. Alle som har et slikt sted, er jo fantastisk heldige. – Ja, det er vi klar over, nikker han. – Det har vi alltid vært veldig klar over. *