Som å komme hjem

S O M Å KOM ME HJ E M

John Bradshaw

SOM Å KO MME HJEM Frigjør ditt indre barn

Oversatt av Reni H. Kaldhol

arneberg | 2018

John Bradshaw Som å komme hjem Originalens tittel: Homecoming © 1990 John Bradshaw This translation published by arrangement with Bantam Books, an imprint of Random House, a division of Random House LLC. © Arneberg Forlag 2008 Bokdesign: Type-it AS, Trondheim 2018 Omslag: Miriam Edmunds Trykk & innbinding ScandBook UAB, Litauen Papir innmat 70 gr Ensolux Cream 2.0 ISBN 978-82-02-60576-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.arnebergforlag.no

INNHOLD

FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . PROLOG. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . PARABEL: Rudy Revolvins dobbelte tragedie . . . .

7 9 21

DEL 1: Problemet med det sårede barnet i oss . . . . INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1: Det sårede indre barnet forpester livet for oss . . . 2: Slik ble vidunderbarnet i deg såret . . . . . . . . . . . PARABEL: Den nesten tragiske historien . . . . . . . .

23 25 27 62 92

DEL 2: Slik gjenerobrer du det sårede barnet i deg . INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3: Bearbeiding av opprinnelig smerte . . . . . . . . . . . 4: Gjenerobringen av spedbarns jeget . . . . . . . . . . . 5: Gjenerobringen av småbarnsjeget . . . . . . . . . . . . 6: Gjenerobringen av førskolebarn-jeget . . . . . . . . . 7: Gjenerobringen av skolebarn-jeget . . . . . . . . . . . 8: Ta deg selv i nakken – en ny ungdomstid . . . . . .

97 99 113 136 171 195 220 243

DEL 3: Ta hånd om det sårede indre barnet . . . . . . INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: Bruk ditt voksne jeg som en ny kraftkilde . . . . . . 10: Gi det indre barnet lov til nye ting . . . . . . . . . . 11: Gi det sårede indre barnet beskyttelse . . . . . . . . 12: Sett korrigerende øvelser ut i livet . . . . . . . . . . .

267 268 271 293 314 329

DEL 4: Gjenfødelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13: Barnet som universelt symbol . . . . . . . . . . . . . . 14: Det undrende barnet som «imago dei» . . . . . . . EPILOG: «Hjem, Elliott, hjem!» . . . . . . . . . . . . . .

379 381 383 400 435

FORORD av psykolog Lise Valla

Du sitter nå med en bok om å gjenvinne deler av ditt indre barn – det sårede barnet og det undrende barnet i deg. Dette er en bok du vil ha stor glede av å lese. Jeg hadde det i hvert fall. For selv om mye av dette stoffet var kjent for meg, fikk jeg det presentert på en måte som gjorde at jeg kunne gjenoppdage det og sette det i nye sammenhenger. Spesielt godt liker jeg John Bradshaws sammenbinding av Erik Homburger Erikssons utviklingsteorier og transaksjonsanalysen. Selv har jeg også hatt den innvendingen mot transaksjonsanalysen at den i for liten grad er nyansert på «barnet» i den voksne personlighetsstrukturen, og jeg synes det er viktig at det presiseres at vi selv via vår voksne egodel kan støtte det indre barnet i oss. Men jeg vil også påpeke at det er vår voksendel som kan støtte det indre barnet, og jeg gjør det fordi det synes som om John Bradshaw i noen sammenhenger svikter dette standpunktet. Spesielt blir dette tydelig når han sier at du må be terapeuten din om tillatelse til å gjøre noen av øvelsene, og også når han advarer noen mulige lesere mot å gjøre noen av øvelsene. Da virker det som han ikke stoler på at kroppen vår vet hvor mye vi kan tåle. Min erfaring er imidlertid at de fleste mennesker har evne til å ta vare på seg selv. I hvert fall dersom ingen griper forstyrrende inn i deres prosess. Og vi har også stor

7

toleranse for smerte, når det er en mening med smerten. Så selv om det er vondt å føle smerte, spesielt når man er alene, så er det jo nettopp det at den presiserer betydningen av smerteopplevelser, som gjør denne boken så verdifull. Du skal derfor ikke nøle med å arbeide med denne boken alene. Ikke alle har en partner eller en gruppe å støtte seg til, og denne boken er svært godt egnet til et ensomt «hjelp til selvhjelps-arbeid». Øvelsene er gode, og selv om du ikke vil få diskutert opplevelsene dine med noen, så er det din forståelse av din egen historie som skal være verdifull for deg. Om du har behov for å sette ord på opplevelsene dine, så kan du jo snakke med deg selv. Det har jeg gjort i mange år, og det har hjulpet meg både til å forstå min historie og å gjøre meg ferdig med min fortid. For vi har alle på en eller annen måte vært nødt til å arbeide med vårt sårede barn. Også jeg har gjennomlevd sorgen og smerten over å ha blitt såret, og derfor kan jeg også støtte det utviklingsarbeidet som John Bradshaw beskriver i sin bok. Jeg vet at det bare er gjennom et slikt arbeid at det er mulig å forsone seg med det som har vært. For det er det denne boken dreier seg om – å gjøre seg ferdig med en fortid, for så å gå inn i en fremtid – med barnet i oss som vår viktigste fører. Når vi har leget vårt sårede barn, vil vårt undrende barn føre oss til møtet med det guddommelige barnet i oss, slik som John Bradshaw beskriver det i siste del av boken – det barnet i oss som eier vår generøsitet, vår visdom og vår evne til forsoning. Det er dette barnet som skal være vår fører innover i vårt psykologiske landskap og på stier som bare det kjenner til. Og vi som voksne må ha tillit til at dette barnet i oss er den eneste i oss som virkelig kjenner «veien hjem».

PROLOG

Jeg vet hva jeg ønsker meg aller mest til jul. Jeg ønsker barndommen min tilbake. Det kommer ingen til å gi meg … Jeg vet at det ikke gir noen mening, men har julen noen gang gjort det? Det handler om et barn for lenge siden og langt av gårde, og det handler om barnet nå. I deg og i meg. Som venter bak døren i våre hjerter på at det skal skje noe vidunderlig. Robert Fulghum

Da jeg gikk omkring blant deltakerne på seminaret mitt, ble jeg slått av intensiteten deres. Ett hundre mennesker, i grupper på seks eller åtte, fylte rommet. Hver gruppe var opptatt med sitt; deltakerne satt tett sammen og hvisket til hverandre. Dette var andre seminardag, så det hadde allerede forekommet mye gjensidig påvirkning og utveksling av tanker. Likevel, disse menneskene hadde vært fullstendig fremmede for hverandre da de startet. Jeg nærmet meg en gruppe. De satt og lyttet henført til en gråhåret mann. Han leste brevet som barnet i ham hadde skrevet til faren sin. Kjære pappa! Jeg vil at du skal vite hvor mye du har såret meg. Du brukte mer tid på å straffe meg enn på å være sammen med meg. Jeg kunne ha holdt ut slag og sviende bemerkninger hvis du bare hadde vært mer sammen med meg. Jeg ønsket meg din kjærlighet mer enn jeg

9

noen gang greide å få sagt deg. Hvis du bare kunne ha lekt med meg eller tatt meg med på en fotballkamp. Hvis du bare kunne ha sagt at du var glad i meg. Jeg ville at du skulle bry deg om meg … Han la hendene over øynene. Den middelaldrende kvinnen ved siden av ham begynte å stryke ham forsiktig over håret; en yngre kvinne tok fatt i hånden hans. En annen mann spurte om han ønsket å bli holdt rundt, og den gråhårede nikket. En annen gruppe satt på gulvet med armene rundt hverandre. En elegant kvinne i 70-årene leste brevet sitt: Mor, du var altfor opptatt av veldedighetsarbeidet ditt. Du hadde aldri tid til å fortelle meg at du var glad i meg. Du brydde deg bare om meg de gangene jeg var syk eller spilte piano og gjorde deg stolt. Du lot meg utelukkende ha de følelsene som behaget deg. Jeg betydde bare noe når jeg behaget deg. Du elsket meg aldri for min skyld. Jeg var så alene … Stemmen hennes brast, og hun begynte å gråte. Den fasaden av selvbeherskelse som hun møysommelig hadde holdt på i 70 år, rant unna sammen med tårene hennes. En tenåringsjente omfavnet henne. En ung mann sa til henne at hun bare skulle gråte. Han berømmet henne for at hun var så modig. Jeg gikk videre til en annen gruppe. En blind mann i 35årsalderen leste et brev han hadde skrevet i blindeskrift:

10

Jeg hatet deg fordi du skammet deg over meg. Du stengte meg inne i garasjen mens du hygget deg med vennene dine. Jeg fikk aldri nok å spise. Jeg var så sulten. Jeg visste at du hatet meg fordi jeg var en belastning for deg. Du lo og latterliggjorde meg når jeg falt … Nå bare måtte jeg gå videre. Jeg kjente restene av sinne i mitt eget sårede indre barn, og mest av alt ville jeg skrike ut i raseri og indignasjon. Tristheten og ensomheten fra barndommen føltes overveldende. Hvordan skulle man noen gang komme seg igjen etter så mye smerte? Mot slutten av dagen var likevel stemningen helt forandret, og nå hersket det ro og glede. Folk satt sammen, noen holdt hverandre i hendene, og de fleste smilte da vi gjorde avslutningsøvelsen. Den ene etter den andre takket meg for at jeg hadde hjulpet dem med å bli klar over det sårede barnet i dem. En bankdirektør som hadde vært åpenlyst motstrebende da seminaret startet, fortalte meg at han hadde grått for første gang på 40 år. Som barn var han blitt skamslått av faren, og han hadde sverget på at han aldri skulle avsløre noen svake punkter eller vise følelsene sine. Nå snakket han om å lære å ha omsorg for den ensomme gutten inni ham. Ansiktet hans hadde myknet, og han så yngre ut. I starten av seminaret hadde jeg bedt deltakerne om å fjerne maskene og komme fram fra skjulestedene sine. Jeg hadde forklart at så lenge de holdt sine sårede indre barn skjult, ville det sårede barnet forpeste livet deres med raseriutbrudd, overreaksjoner, ekteskapsproblemer, avhengighet, giftig atferd overfor egne barn, samt ødeleggende og smertefulle forhold.

11

Jeg må ha rørt ved en nerve, for de hadde allerede gitt meg sin respons. Jeg følte meg både oppglødd og takknemlig da jeg så de åpne, smilende ansiktene deres. Dette seminaret ble avholdt i 1983. I årene etterpå er jeg blitt mer og mer fascinert av den legende kraften som det indre barnet er i besittelse av. Tre ting er slående når det gjelder arbeidet med det indre barnet: hvor raskt folk forandrer seg når de arbeider med dette, hvor dypt denne forandringen stikker, og hvilken styrke og skaperkraft det resulterer i når sår fra fortiden blir helet. Jeg begynte å arbeide med «det indre barnet» for tolv år siden, og brukte en temmelig improvisert meditasjonsform på noen av de klientene jeg hadde til behandling. Men det var en meditasjon som frembrakte noen svært dramatiske resultater. Når folk først kom i kontakt med barnet i seg, ble opplevelsen ofte overveldende. Noen ganger hulket de voldsomt. Senere sa de ting som «Jeg har ventet hele livet på at noen skulle komme og finne meg», «Det føles som å komme hjem», «Livet mitt er blitt helt forandret etter at jeg fant barnet mitt». På grunn av denne responsen utviklet jeg et helt seminar for å kunne hjelpe mennesker til å finne fram til og ta hånd om barnet i seg. Gjennom årene har seminaret utviklet seg, først og fremst takket være den kontinuerlige dialogen med dem som har deltatt på det. Dette er det viktigste arbeidet jeg noen gang har gjort. Seminaret legger vekt på å hjelpe mennesker med å avslutte sin ubearbeidede smerte fra barndomstiden – smerte som skyldes avvisning, overgrep i enhver form, neglisjering av utviklingsmessige avhengighetsbehov som hører barn-

12

dommen til, samt den fastlåsingen som skjer i ethvert familiesystem som ikke fungerer. (Hvert enkelt tema blir grundig behandlet senere i boken.) På seminaret bruker vi mesteparten av tiden til å gå inn i sorgen over at utviklingsmessige avhengighetsbehov ble neglisjert hos oss da vi var barn. Dette er også hovedtemaet for denne boken. Etter min erfaring er en utviklingsmessig tilnærming den grundigste og mest effektive måten å hele følelsesmessige sår på. Det at vi legger vekt på heling av hver utviklingsfase, er trolig det spesielle ved opplegget for dette seminaret. I løpet av seminaret beskriver jeg barndommens normale avhengighetsbehov. Hvis ikke disse behovene blir tilfredsstilt, kan det lett skje at vi blir voksne mennesker med et såret barn inni oss. Hadde våre behov i oppveksten blitt tilfredsstilt, ville vi ikke blitt «voksne barn». Etter at jeg har gjennomgått behovene på hvert enkelt stadium, deler deltakerne seg inn i grupper. De bytter på å være gruppens midtpunkt, og vedkommende hører på hvordan alle de andre kommer med de bekreftende utsagnene – affirmasjonene – som han eller hun trengte å høre som baby, småbarn, førskolebarn osv. Alt etter hvilke grenser vedkommende setter, gir medlemmene i gruppen ham nå kjærtegn, viser omsorg og tilbyr seg å stadfeste smerten fra barndommen. Når den som er midtpunkt, hører en spesiell bekreftelse – affirmasjon – som han1 trengte å få høre, men var blitt berø1I denne boken viser «han» til mennesker av begge kjønn. Dette valget har jeg foretatt av grammatiske grunner og ikke av sløvhet. Alltid når jeg bruker et eksempel som refererer til et menneske, er det basert på egen erfaring, enten min personlige eller fra arbeidet med klientene mine. Alle detaljer

13

vet under oppveksten, begynner han vanligvis å gråte, stille eller intenst. Noe av den gamle, fastfrosne sorgen begynner å smelte. Mot slutten av seminaret har alle sammen vært igjennom i hvert fall noe sorgarbeid. Hvor mye avhenger av hvor man befinner seg i helingsprosessen. Noen mennesker har arbeidet mye med seg selv før de kommer på seminaret, andre har ikke foretatt seg noe som helst. Mot slutten av seminaret instruerer jeg i en meditasjon der man holder omkring sitt indre barn. På dette tidspunktet føler mange seg emosjonelt fullstendig uttømt. Når deltakerne forlater seminaret, oppmuntrer jeg dem til å bruke litt tid daglig til å snakke med sitt indre barn. Så snart man har gjort krav på og tatt seg av sitt sårede indre barn, begynner den kreative energien å bryte fram hos det naturlige barnet. Når det indre barnet er blitt helt og fullstendig, blir det en kilde til fornyelse og ny vitalitet. Carl Jung kalte det naturlige barnet for «vidunderbarnet» – vår medfødte evne til utforsking, respekt og skapende eksistens. Seminaret har overbevist meg om at arbeidet med det indre barnet er den metoden som gir raskest og mest effektiv terapeutisk forandring i mennesker. Denne nesten øyeblikkelige virkningen forundrer meg stadig. Vanligvis er jeg skeptisk til alle slags hurtigløsninger, men det ser ut til at dette arbeidet setter i gang en prosess med varig forandring. Både to og tre år etter denne opplevelsen var det mange deltakere som skrev til meg og hevdet at seminaret hadde forandret livet deres. Jeg var takknemer blitt endret av hensyn til den enkeltes egne grenser og for å unngå gjenkjennelse.

14

lig, men på et vis forvirret. Jeg visste virkelig ikke hvorfor dette arbeidet hadde slik innvirkning på noen mennesker og bare liten effekt på andre. Under anstrengelsene for å finne en forklaring avtegnet det seg sakte, men sikkert et bilde. Jeg tok først for meg Eric Bernes arbeider. Eric Berne er skaperen av «transaksjonsanalysen». Denne teorien legger hovedvekten på «barnets jeg-tilstand», det vil si det spontane barnet vi alle en gang har vært. Transaksjonsanalysen gir også en beskrivelse av grunnene til at det naturlige barnet tilpasset seg presset og påkjenningene i det tidlige familielivet. Det naturlige barnet, eller vidunderbarnet, er der når man møter en gammel venn, når man nesten ler seg ihjel av et eller annet, når man er kreativ og spontan, og når man blir full av ærefrykt på grunn av et storslått syn. Det tilpassede eller sårede barnet er der når man får raserianfall, er overdrevent høflig og lydig, snakker med barnslig stemme, manipulerer og sutrer. I kapittel 1 beskriver jeg hvordan det sårede barnet forpester voksenlivet for oss. Selv om jeg hadde benyttet meg av transaksjonsanalyse som en viktig terapeutisk modell i mange år, hadde jeg aldri konsentrert arbeidet mitt om de forskjellige utviklingsstadiene som det indre barnet går igjennom for å kunne tilpasse seg og overleve. Nå er jeg av den oppfatning at fraværet av utviklingsmessige detaljer er en mangel ved transaksjonsanalysen. Alle sider ved vårt vidunderbarns tidlige utvikling kan hemmes. Som voksne kan vi opptre infantilt; vi kan vende tilbake til smårollingsatferd; vi kan fortsette å tro på magi slik som førskolebarnet, og vi kan sutre og trekke oss tilbake akkurat som en førsteklassing som har

15

tapt i spill. All slik atferd er barnslig og representerer ulike hemmede utviklingsnivåer i barndommen. Hovedhensikten med denne boken er å hjelpe leseren til å gjenerobre sitt sårede indre barn på hvert stadium av utviklingen. Senere fikk hypnose-terapeuten Milton Erickson innflytelse på mitt arbeid. Erickson trodde at ethvert menneske har sitt eget enestående verdenskart, et indre trossystem som er ubevisst og som frembringer en slags hypnotisk trance. Ved hjelp av den Erickson’ske hypnose lærte jeg meg på naturlige måter å komme i kontakt med den trancen som klientene mine allerede var i, og å bruke den trancen til å hjelpe fram åpenhjertighet og forandring. Det jeg ikke skjønte før jeg begynte arbeidet med det indre barnet, var at det er det sårede indre barnet som utformer selve trossystemet. Ved hjelp av aldersregresjon inn i det indre barnets trance er det mulig å forandre grunnoppfatningene direkte og raskt. Terapeuten Ron Kurtz gav meg en dypere forståelse av dynamikken i arbeidet med det indre barnet. Kurtz’ system, som kalles Haikomi-behandling, konsentrerer seg om kjernematerialet, det vil si måten våre indre opplevelser blir organisert på. Dette kjernematerialet er sammensatt av våre aller første følelser, oppfatninger og minner, og det ble dannet som reaksjon på de påkjenningene vi ble utsatt for av omgivelsene i barndommen. Det er ulogisk og primitivt, for det magiske, sårbare, trengende barnet uten grenser visste ikke om noen annen måte å overleve på. Når kjernematerialet først er dannet, blir det et filter som alle nye opplevelser må gjennom. Dette forklarer hvorfor noen mennesker velger samme slags destruktive romantiske forhold om og om igjen, hvorfor enkelte opplever sine

16

liv som en serie med stadig gjentatte traumer og hvorfor så mange av oss ikke er i stand til å lære av våre feil. Freud kalte denne trangen til å gjenta fortiden for «gjentakelsesdriften». Våre dagers store terapeut Alice Miller kaller den for «det absurdes logikk». Det er logisk når man forstår hvordan kjernematerialet bearbeider opplevelsen. Det er som når man bruker solbriller: Uansett hvor sterk sol det er, blir den filtrert på samme måten. Hvis glasset i solbrillene er grønt, ser verden grønn ut. Hvis glasset er brunt, vil du ikke kunne se sterke farger særlig godt. Derfor er det åpenlyst at vi må endre kjernematerialet i oss hvis vi ønsker å forandre oss. Siden det var det indre barnet som først organiserte våre opplevelser, vil vi fort kunne forandre kjernematerialet i oss ved å opprette kontakt med det indre barnet. Arbeidet med det indre barnet er et viktig nytt terapeutisk redskap, og det er helt forskjellig fra tidligere tiders terapeutiske metoder. Freud var den første som fattet at våre nevroser og karakterforstyrrelser er resultater av ubearbeidede konflikter i oppveksten, konflikter som gjentas gjennom hele livet. Han forsøkte å helbrede det sårede barnet ved å skape trygge omgivelser som gjorde at det sårede barnet kunne hente fram og overføre sine utilfredsstilte behov på terapeuten. Terapeuten ville så veilede det sårede indre barnet slik at det kunne avslutte alt som trengte å bli avsluttet, og det sårede indre barnet ville være helbredet. Freuds metode krevde en enorm innsats av tid og penger, og den skapte ofte en usunn avhengighet hos pasienten. En av klientene mine kom til meg etter ti år med psykoanalyse. Til og med mens vi arbeidet sammen, ringte hun psykoanalytikeren sin to eller tre ganger i uken for å be om

17

råd til de enkleste avgjørelser. Psykoanalytikeren var virkelig blitt en god far for det indre barnet hennes. Men det var ikke ment som oppdragelse fra hans side. Hun var sørgelig avhengig av ham. Virkelig oppdragelse ville ha hjulpet henne til å erobre og bruke sine voksne evner til å ta seg av sitt indre barn. I denne boken legger jeg fram en ny metode som setter en i stand til å kontakte, gjenerobre og ta seg av sitt indre barn. Hvis man ønsker å oppleve en forandring, må man følge anvisningene i boken. Det er den voksne delen av en som avgjør hvorvidt man vil gjøre denne jobben. Til og med når man oppfører seg som et barn, er det ens voksne jeg som fortsatt vet nøyaktig hvor man er og hva man gjør. Det indre barnet vil oppleve ting på den måten man først opplevde dem under oppveksten, men denne gangen er ens voksne jeg til stede og beskytter og støtter barnet når det fullfører viktige uavsluttede forhold. Boken er delt i fire. Del 1 ser på hvordan ens vidunderbarn sluttet å være et vidunder og hvordan de sårene man pådrog seg i barndommen, fortsetter å forpeste livet for en. Del 2 gjennomgår hvert utviklingsstadium i barndommen og viser hva man trengte for å kunne vokse og utvikle seg tilfredsstillende. Hvert kapittel inneholder et spørreskjema som kan være en hjelp i bedømmelsen av hvorvidt det indre barnets behov ble oppfylt på det enkelte utviklingstrinnet. Deretter tar jeg leseren med gjennom de opplevelsene jeg bruker på seminaret for at man skal kunne få hjelp til å gjenerobre sitt indre barn på hvert utviklingstrinn. I del 3 presenteres en del spesielle korreksjonsøvelser

18

som vil kunne hjelpe det indre barnet til å vokse og trives, lære seg sunne måter å få andre voksne til å tilfredsstille noen av det indre barnets behov på, og skape beskyttende grenser for det indre barnet når man arbeider med nærhet i sine forhold til andre mennesker. Denne delen viser hvordan man selv kan bli den omsorgsfulle moren eller faren man aldri hadde i oppveksten. Når man har lært hvordan man oppdrar seg selv på nytt, vil man slutte med alle forsøk på å fullbyrde fortiden ved å gjøre andre til sine foreldre. Del 4 viser hvordan vidunderbarnet ditt kommer til syne når det sårede barnet er helbredet. Man lærer hvordan man får sitt vidunderbarn i tale, og oppdager at dette er den mest kreative og omformende energien man har. Vidunderbarnet er den delen av en som er mest lik det man oppfatter som sin Skaper, og kan føre til et omgående personlig forhold til ens enestående jeg og til Gud slik man oppfatter Gud. Dette er den dypeste helbredelsen overhodet, slik de store læremestere innen alle trosretninger lover. Underveis forteller jeg dessuten min egen historie. Da jeg begynte med dette arbeidet for tolv år siden, kunne jeg umulig forestille meg hvilken forandring i tenkning og atferd som kom til å følge av min egen personlige oppdagelse av det indre barnet. Før jeg gjorde denne oppdagelsen, bagatelliserte jeg betydningen av barndommen min og var opptatt av å idealisere og beskytte foreldrene mine, spesielt min mor. Da jeg var barn pleide jeg ofte å si til meg selv: «Når jeg blir stor og kommer meg vekk herfra, blir alt bra.» Etter hvert som årene gikk, innså jeg at ting ikke ble bedre; de ble verre. Jeg kunne se det mye tydeligere hos andre medlemmer av familien enn hos meg selv. Ti år etter

19

at jeg hadde seiret over alkoholismen, oppdaget jeg at jeg fortsatt var anspent og tvangspreget. En regnfull torsdag ettermiddag opplevde jeg det som Alice Miller skrev om sitt eget indre barn: «Jeg fikk meg ikke til å overlate barnet til seg selv … Jeg tok en avgjørelse som kom til å forandre livet mitt fullstendig: å la barnet lede meg.» Den dagen bestemte jeg meg for å gjenerobre og frigjøre mitt indre barn. Jeg oppdaget at han var vanvittig skremt. Først stolte han ikke på meg og ville ikke bli med meg. Bare ved å fortsette med å snakke med ham og insistere på at jeg ikke om til å forlate ham, begynte han å stole på meg. I denne boken beskriver jeg stadiene på den reisen som gjorde det mulig for meg å bli en beskytter og veileder for mitt indre barn. Denne reisen har forandret livet mitt.

PARABEL

Rudy Revolvins dobbelte tragedie (Basert på «Ivan Osokins merkelige liv» av P.D. Ouspensky.)

Det var en gang en mann som het Rudy Revolvin. Han hadde hatt et vondt og tragisk liv, døde uten noen gang å modnes og havnet på det mørke stedet. Mørkets hersker, som skjønte at Rudy var et voksent barn, følte at han kunne utvide mørket ved å gi Rudy en sjanse til å leve livet sitt om igjen. For mørkets hersker var det nemlig en oppgave å sørge for fortsatt mørke – ja, om mulig til og med å gjøre det enda mørkere. Han sa til Rudy at han ikke var i tvil om at Rudy kom til å gjøre nøyaktig de samme feilene om igjen og gjenoppleve nøyaktig den samme tragedien! Så lot han Rudy få en uke til å bestemme seg på. Rudy tenkte seg om lenge og vel. Det gikk opp for ham at mørkets hersker prøvde å lure ham. Selvsagt ville han gjøre de samme feilene, for han ville jo være uten minner om det som hadde skjedd i hans tidligere liv. Uten disse minnene ville han ikke ha noen mulighet til å unngå feilene sine. Da han til slutt meldte seg for herskeren, takket han nei til tilbudet. Mørkets hersker, som kjente til «hemmeligheten» om det sårede indre barnet, lot seg ikke dupere av Rudys avslag. Han sa at Rudy, i motsetning til det som var vanlig, skulle

21

få tillatelse til å huske alt fra sitt forrige liv. Mørkets hersker visste at Rudy likevel ville gjøre akkurat de samme feilene og måtte lide seg gjennom sitt smertefulle liv en gang til. Rudy lo for seg selv. «Endelig,» tenkte han, «skal jeg få det bra.» Rudy kjente ikke til «hemmeligheten» om det sårede indre barnet. Selv om han kunne forutse i detalj hver eneste katastrofe som han tidligere hadde forårsaket, gjentok han sitt smertefulle og tragiske liv. Mørkets hersker var fornøyd!

DEL 1

Problemet med det sårede barnet i oss Kunnskapen lyste opp glemte kott i det mørke huset som var barndommen. Nå skjønte jeg hvorfor jeg kunne ha hjemlengsel hjemme. – G.K. Chesterton

INNLEDNING

Buckminster Fuller, et av de mest kreative mennesker i vår tid, yndet å sitere Christopher Morleys dikt om barndommen:

Det største diktet av alle Er det diktet som dikterne har vokst fra: Poesien, den iboende, den usagte Om det å være bare fire år. Ennå ung nok til å være en del Av naturens store impulsive hjerte, Født som venn av fuglene, dyrene og trærne Like lite selvbevisst som biene … Og likevel utstyrt med kjærlig dømmekraft Til å bygge et nytt paradis hver dag Den stolte forsker av hver sans, Uten redsel, uten krav! I dine rene gjennomskinnelige øyne Er det ingen samvittighet, ingen overraskelse: Livets merkelige gåter godtar du, Fortsatt med din fremmede guddommelighet i behold …

25

Og livet, som setter alle ting på rim, Gjør kanskje en dikter av deg også, med tiden … Men det fantes dager, du spinkle lille alv, Da det var du som var selve poesien! Hva er det som skjer med denne fantastiske starten på livet da vi alle er «selve poesien»? Hvordan har det seg at små, tandre alver kan bli til mordere, stoffmisbrukere, begå fysiske og seksuelle overgrep, bli grusomme diktatorer og moralsk avstumpede politikere? Hvordan blir de til «oppreiste sårede»? Vi ser dem omkring oss de triste, engstelige, tvilende, urolige og deprimerte – fulle av usigelige lengsler. Tapet av den medfødte menneskelige mulighet er ganske visst den største av alle tragedier. Jo mer vi vet om hvordan den spontane undringen og kreativiteten gikk tapt, desto bedre kan vi finne måter å hente dem tilbake på. Vi kan til og med bli i stand til å gjøre noe for å forhindre at det samme skjer med våre egne barn i fremtiden.

KAPITTEL 1

Det sårede indre barnet forpester livet for oss

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så barnslig. Jeg var 40 år gammel, og jeg hadde rast og skreket slik at alle – kona, stebarna og sønnen min – var blitt vettskremte. Deretter tok jeg bilen og drog fra dem. Nå satt jeg der, alene på et motell på Padre Island midt i ferien vår. Jeg følte meg veldig alene og skamfull. Jeg prøvde å finne ut av hva det var som hadde fått meg til å dra min kos, men skjønte det ikke. Jeg var helt forvirret. Det var som å våkne opp fra en vond drøm. Mer enn noe annet ønsket jeg meg et varmt, kjærlig og fortrolig familieliv. Men dette var tredje året jeg hadde hatt en slik utblåsning i ferien. Jeg hadde hatt følelsesmessige utbrudd før også – men aldri fysiske oppbrudd! Det var som om jeg hadde gjennomgått en bevissthetsforandring. Herregud, som jeg mislikte meg selv! Hva var det i veien med meg? Hendelsen på Padre Island inntraff i 1976, året etter at faren min døde. Etterpå har jeg oppdaget årsakene til de periodevise raserianfallene/tilbaketrekningene. Den første store oppdagelsen gjorde jeg under flukten til Padre Island. Mens jeg satt ensom og skamfull på det tarvelige motellrommet, begynte det å dukke opp levende minner fra barndommen. Jeg husket en julaften da jeg var om lag elleve år gammel; jeg lå i mørket på rommet mitt med dyna truk-

27

ket opp over hodet og nektet å snakke med faren min. Han hadde kommet sent hjem og var temmelig full. Jeg ønsket å straffe ham fordi han ødela julaften for oss. Jeg kunne ikke uttrykke sinnet mitt med ord, for jeg hadde fått lære at å gjøre det var den rene dødssynd, særlig hvis sinnet gjaldt foreldrene. Etter som årene gikk, spredte dette sinnet seg som meldugg i sjelen min. Grådig som en sulten hund innestengt i en kjeller, forvandlet det seg til raseri. Mesteparten av tiden voktet jeg årvåkent over det. Jeg var en snill gutt. Jeg var den snilleste pappaen i verden – helt til jeg ikke orket mer. Da ble jeg Ivan den grusomme. Det jeg endelig hadde forstått, var at denne ferieatferden var spontane aldersregresjoner. Når jeg var rasende og straffet familien ved å trekke meg tilbake, var det barndommen jeg trakk meg tilbake til. Den gangen bet jeg sinnet i meg og uttrykte det på den eneste måten et barn kan – ved hjelp av straffende tilbaketrekning. Når jeg nå, som voksen, hadde avsluttet et følelsesmessig eller fysisk anfall med tilbaketrekning, følte jeg meg like ensom og skamfull som den gang jeg var liten gutt. Det jeg forstår nå, er at hvis et barn blir hindret i sin utvikling, når følelser blir undertrykt – særlig sinne og sårhet – vokser man opp med et sint, såret barn inni seg. Dette barnet vil uvilkårlig forkludre ens voksne atferd. I første omgang kan det virke latterlig at et lite barn kan fortsette å leve inne i en voksen kropp. Men det er akkurat det jeg hevder. Jeg tror at det neglisjerte, sårede barnet vi har i oss fra fortiden, er hovedårsaken til menneskelig lidelse. Inntil vi har gjenerobret og tatt hånd om dette barnet, vil det fortsette å gjøre seg gjeldende og forpeste vårt voksne liv.

28

I slutten av dette kapitlet finner du et spørreskjema, som kan gi deg en pekepinn om hvor alvorlig barnet i deg ble skadet.

Med-avhengighet Jeg definerer «med-avhengighet» som en sykdom karakterisert ved tap av identitet. Er man med-avhengig, har man ikke kontakt med egne følelser, behov og ønsker. Tenk igjennom følgende eksempler: Pervilia lytter til kjærestens prat om all elendigheten på jobben. Hun får ikke sove den natten fordi hun bekymrer seg over hans problem. Hun føler hans følelser mer enn hun føler sine egne. Når Maxmillians venninne slår opp etter seks måneder, vil han ta livet av seg. Han tror at han ikke er verdt noenting når hun ikke elsker ham. Maxmillian besitter virkelig ingen egenverdi, som jo kommer innenfra en selv; han lar andre bestemme hva han er verdt. Jolishas mann spør henne om de skal gå ut om kvelden. Hun er ikke så veldig interessert, men sier til slutt ja. Han spør henne hvor hun har lyst til å gå. Det er det samme for henne. Han tar henne med på en grillrestaurant og deretter på kino. Hun synes hele kvelden er mislykket, blir sur og gretten og trekker seg tilbake fra ham en ukes tid. Når han spør hva som er i veien, svarer hun bare «Ikkeno’». Jolisha er «verdens søteste». Alle bemerker hvor hyggelig hun er. I virkeligheten bare later hun som om hun er hyggelig. Hun spiller bestandig. For Jolisha er det å være hyggelig en uekte egenskap. Hun er ikke klar over hva det er hun

29

virkelig trenger eller ønsker. Hun er ikke klar over sin egen identitet. Jacobi er 52 år gammel. Han kommer til rådgivning fordi han har hatt et forhold til den 26-årige sekretæren sin i to måneder. Jacobi kan fortelle at han ikke aner hvordan det skjedde! Han er et betrodd medlem av kirkesamfunnet sitt og et aktet medlem av Foreningen for opprettholdelse av moralen. Han førte an i kampen mot pornografi i den byen han bor i. I virkeligheten spiller Jacobi et religiøst «spill». Han mangler fullstendig kontakt med sine seksuelle drifter. Etter år med aktiv undertrykkelse har seksualdriften nå tatt over. Biscayne tar konas vektproblem personlig. Han har sørget for en radikal innskrenking av deres sosiale liv fordi han skammer seg over at vennene skal se henne. Biscayne har ingen begreper om hvor han slutter og kona hans begynner. Han tror at manndommen hans blir bedømt ut ifra hvordan kona ser ut. Partneren hans, Bigello, har en elskerinne. Med jevne mellomrom veier han henne for å forsikre seg om at hun ikke legger på seg. Bigello er enda et eksempel på et menneske som ikke har noen fornemmelse av sitt eget jeg. Han tror manndommen hans avhenger av elskerinnens vekt. Ophelia Oliphant forlanger at mannen kjøper en Mercedes. Hun insisterer også på at de skal fortsette å være medlemmer av den lokale sosseklubben. I virkeligheten er de neddynget av gjeld og lever bare fra forfallsdag til forfallsdag. De bruker store mengder energi på å holde kreditorene for narr og opprettholde inntrykket av overklasserikdom. Ophelia tror at selvtilliten hennes avhenger av en sober fasade. Hun har ingen indre fornemmelse av

30

sitt eget jeg. I alle disse eksemplene finner vi mennesker som er avhengig av noen utenfor seg selv for å kunne ha en identitet. Det er alt sammen eksempler på sykelig medavhengighet. Med-avhengighet blir skapt i usunne familiesystemer. I en familie med alkoholproblemer, for eksempel, blir alle «med-avhengige» av alkoholikerens drikking. Fordi drikkingen er så livstruende for hvert familiemedlem, tilpasser de seg ved å bli kronisk årvåkne. Tilpasning til stress er fra naturens side ment som en midlertidig tilstand, ikke kronisk. Et menneske som i lang tid utsettes for den påkjenningen som atferden til en alkoholiker representerer, mister kontakten med sitt eget indre følelsesliv – sine behov og ønsker. Barn trenger trygghet og sunne følelsesmessige vilkår for å kunne forstå sine egne indre signaler. De trenger også hjelp til å skille mellom tankene og følelsene sine. Hvis familiemiljøet er preget av vold (kjemisk, følelsesmessig, fysisk eller seksuell), må barnet utelukkende fokusere på det ytre. Etter hvert mister han evnen til å utvikle selvfølelse innenfra. Uten at man har et sunt indre liv, er man henvist til å prøve å finne fullbyrdelse i den ytre verden. Dette er med-avhengighet, og det er et symptom på at man har et såret barn i seg. Med-avhengig atferd tyder på at vedkommendes behov i barndommen ikke ble tilfredsstilt, og derfor kan han ikke vite hvem han er.

31

Krenkende atferd Vi tenker gjerne at alle mennesker som har et såret barn i seg, er hyggelige, rolige og alltid lidende. Men i virkeligheten er det sårede indre barnet ansvarlig for mye av volden og grusomheten i verden. Hitler ble for eksempel slått gjennom hele barndommen; han ble ydmyket og forgiftet med skamfølelse av en sadistisk far som var uekte sønn av en jødisk godseier. Hitler satte de aller verste grusomhetene i scene igjen med millioner av uskyldige mennesker. Jeg kommer til å tenke på Dawson, en av mine klienter. Da han henvendte seg til meg på grunn av et ekteskapelig problem, var han utkaster ved en nattklubb. Han snakket om hvordan han tidligere i uken hadde brukket kjevebenet på en fyr. Med stor nytelse beskrev han hvordan mannen hadde fått ham til å gjøre det. Han hadde provosert Dawson ved å spille tøff overfor ham. Mange ganger i løpet av den tiden Dawson kom til rådgivning, snakket han på denne måten. Krenkere tar aldri ansvar for sin atferd. Underveis ble det klart at Dawson ofte var skremt. Når han følte redsel, ble det utløst minner om den lille gutten han en gang hadde vært. Faren hadde vært voldelig og mishandlet ham fysisk. Når den lille gutten fra den gang skalv av redsel for den brutale farens raseriutbrudd, var det ikke trygt å være ens eget skremte jeg. Derfor identifiserte Dawson seg med farens jeg isteden. Han ble faren. Når det dukket opp et eller annet som minnet om voldsscenene fra barndommen, ble de gamle følelsene av redsel og hjelpeløshet utløst, og Dawson ble den brutale faren sin og påførte de samme sårene på andre som faren hadde påført ham.

32

Krenkende atferd, som er den viktigste årsaken til destruktivitet blant mennesker, er resultatet av vold i barndommen og lidelsen og den ubearbeidede sorgen som denne mishandlingen førte til. Det en gang så hjelpeløse sårede barnet blir en krenkende voksen. For å kunne begripe dette må vi skjønne at mange former for barnemishandling faktisk gjør barnet til en krenker. Spesielt gjelder det fysiske og seksuelle overgrep og alvorlig følelsesmessig mishandling. Psykiateren Bruno Bettelheim skapte et uttrykk for denne prosessen: Han kalte det å «identifisere seg med krenkeren». Seksuell, fysisk og følelsesmessig vold er så skremmende for et barn at han ikke kan bli værende i seg selv under mishandlingen. For å unnslippe smerten mister barnet all følelse av identitet, og identifiserer seg isteden med krenkeren. Bettelheim utførte sine studier i første rekke blant overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer. På et av mine siste seminarer rakte en terapeut fra New York opp hånden. Hun presenterte seg som jøde og fortsatte med å fortelle gruppen om de grufulle detaljene fra morens erfaringer i en tysk fangeleir. Det mest oppsiktsvekkende ved historien var at moren hadde behandlet henne på samme måten som de tyske fangevokterne behandlet moren. Moren hadde spyttet på henne og kalt henne jødesvin allerede da hun bare var tre år. De seksuelle krenkerne er kanskje enda mer foruroligende. De aller fleste er selv blitt seksuelt misbrukt og mishandlet som barn. Når de ødelegger barn, setter de i scene på nytt den mishandlingen de opplevde i sin egen barndom. Selv om mesteparten av den krenkende atferden grunn-

33

legges i barndommen, er den ikke alltid et resultat av mishandling. Noen krenkere er blitt «bortskjemt» av altfor ettergivende og føyelige foreldre slik at de har lært å føle seg hevet over andre. Slike forkjælte barn ender med å tro at de fortjener å bli spesielt behandlet av alle og at de aldri gjør feil. De mister enhver sans for ansvar fordi de tror at problemene deres alltid er en annens skyld.

Narsistiske lidelser Alle barn trenger å bli elsket betingelsesløst – i det minste i begynnelsen. Uten å kunne speile seg i øynene til foreldre eller en omsorgsperson som ikke fordømmer, har ikke barnet noen mulighet til å vite hvem han er. Vi har alle sammen vært vi før vi ble jeg. Vi trengte et ansikt å speile oss i for å få reflektert alle sider ved oss selv. Vi trengte å få vite at vi betydde noe, at vi ble tatt alvorlig, at alt ved oss kunne godtas og elskes. Dessuten trengte vi å vite at våre omsorgspersoners kjærlighet var til å stole på. Dette var våre sunne narsistiske behov. Ble de ikke tilfredsstilt, ble bevisstheten om «jeg er» ødelagt. Det narsistiske indre barnet ødelegger for den voksne med sitt umettelige krav om kjærlighet, oppmerksomhet og hengivenhet. Barnets forlangende ødelegger dets voksne relasjoner, for uansett hvor mye kjærlighet det oppnår, blir det aldri nok. Det narsistiske voksne barnet får ikke tilfredsstilt sine behov fordi de i virkeligheten er et barns behov. Og barn trenger foreldrene sine hele tiden. De er trengende av natur, ikke fordi de har valgt å være det. Et barns behov er avhengighetsbehov, det vil si at de bare kan til-

34

fredsstilles av et annet menneske. Bare sorg over tapet kan føre til heling. Inntil det skjer, vil det umettelige barnet søke grådig etter den kjærligheten og respekten han eller hun ikke fikk i barndommen. Narsistiske voksne barns behov gir seg uttrykk på mange forskjellige måter: – De skuffes i det ene forholdet etter det andre. – De er alltid på jakt etter den perfekte elsker som kan tilfredsstille alle deres behov. – De blir avhengige (misbrukere). (Misbruk er et forsøk på å fylle hullet i ens psyke. Avhengighet av sex og kjærlighet er typiske eksempler.) – De jakter på materielle ting og penger for å oppnå følelse av å være noe verd. – De blir artister (skuespillere og idrettsfolk) fordi de har behov for tilskuernes stadige smiger og beundring. – De bruker sine egne barn for å tilfredsstille sine egne narsistiske behov. (I deres fantasi kommer barna aldri til å forlate dem og vil alltid elske, respektere og beundre dem.) Den kjærligheten og spesielle beundringen som de ikke fikk av sine egne foreldre, forsøker de å oppnå fra barna.

Spørsmål om tillit Når omsorgspersoner ikke er til å stole på, utvikler barn en dyp følelse av mistillit. Verden fortoner seg som et farlig, fiendtlig og uforutsigbart sted. Barnet må derfor alltid være på vakt og søke å ha kontrollen. Etter hvert tror han

35

at «Hvis jeg kontrollerer alt mulig, kan ingen komme uforvarende på meg og såre meg». Det utvikler seg en slags kontroll-galskap: Man blir slave av kontrollen. En av mine klienter var så redd for å miste kontrollen at han arbeidet hele hundre timer i uken. Han kunne ikke delegere noen som helst myndighet, for han stolte ikke på at andre gjorde jobben sin. Han oppsøkte meg den dagen tarmkatarren hans var blitt så ille at han måtte legges inn på sykehus. En annen klient var helt forstyrret fordi mannen hennes hadde søkt om skilsmisse. Dråpen som fikk det til å flyte over for ham, var at hun byttet ut den telefonen han hadde installert i bilen hennes. Mannen hennes klaget over at uansett hva han forsøkte å gjøre for henne, var det alltid galt. Hun måtte alltid gjøre om igjen ting han hadde gjort. Hun hadde det med andre ord ikke bra hvis hun ikke kunne kontrollere alt. Kontroll-galskap fører til alvorlige mellommenneskelige problemer. Det er ikke mulig å ha et intimt forhold til et menneske som mistror en. Intimitet krever at begge parter aksepterer den andre akkurat slik han eller hun er. Mangel på tillit kan også føre til grenseløs tillit til andre. Enten gir man opp all kontroll og tillit på en godtroende og naiv måte, klynger seg til andre og overdriver deres betydning; eller man trekker seg tilbake til isolasjon og ensomhet, og bygger opp beskyttende gjerder rundt seg slik at ingen får slippe inn. Som Patrick Carnes, ekspert på spørsmål om vanedannelse, har påpekt, vil et menneske som aldri har lært å stole på noen, forveksle intensitet med intimitet, besettelse med bekymring og kontroll med trygghet.

36

Den første utviklingsmessige oppgaven livet stiller oss overfor, er at vi skaffer oss grunnleggende tillit. Vi er nødt til å lære at andre (mamma, pappa, verden utenfor) er trygge og pålitelige. Grunnleggende tillit er en dyp og altomfattende følelse. Kan vi stole på verden, vil vi også lære å ha tillit til oss selv. Å ha tillit til seg selv betyr at man stoler på sin egen personlige styrke, oppfatninger, fortolkninger, følelser og ønsker. Barn lærer tillit av pålitelige omsorgspersoner. Hvis mamma og pappa er stabile og har tillit til seg selv, får barnet tillit til dem og i neste omgang til seg selv.

Utagering/innadvendt atferd Utagering For å kunne fatte hvordan det sårede barnet i oss spiller ut utilfredsstilte behov og uoppklarte traumer fra barndommen, er vi nødt til å innse at den viktigste motivasjonskraften i livet er følelsene våre. Følelser og sinnsbevegelse er det drivstoffet som sørger for at vi forsvarer oss og tilfredsstiller våre elementære behov. Denne energien er vesentlig. Sinne får oss til å forsvare oss. Når vi er sinte, tar vi kampen opp og blir «lystne på å slåss». Med sinne beskytter og kjemper vi for våre rettigheter. Redsel får oss til å flykte unna en fare. Redsel gir oss dømmekraft. Den beskytter oss ved å la oss få vite at det foreligger fare og at den er for stor til at vi kan ta opp kampen; den får oss til å løpe og søke tilflukt. Tristhet får oss til å gråte. Tårene virker rensende og hjelper oss til å lette sorgen. Ved hjelp av tristhet sørger vi

37

over våre tap og frigjør energi som kan tas i bruk nå. Hvis vi er ute av stand til å sørge, kan vi heller ikke bli ferdig med fortiden. All følelsesmessig energi som er knyttet til lidelse eller traumatiske opplevelser, fryses. Når energien ligger der uforløst og uten å komme til uttrykk, vil den stadig forsøke å finne egne utveier. Siden den ikke ikke kan uttrykkes i sunn sorg, vil den komme til uttrykk i unaturlig atferd. Dette kalles «utagering». En av mine tidligere klienter, Maggie, er et godt eksempel på dette: Maggie så at faren, en oppfarende og voldelig alkoholiker, mishandlet moren både psykisk og fysisk. Dette gjentok seg til stadighet gjennom hele Maggies oppvekst. Helt fra hun var fire år, måtte hun være den som trøstet moren. Etter at ektemannen hadde slått henne, krøp moren opp i sengen til Maggie. Der klynget hun seg skjelvende og stønnende til datteren. Noen ganger fulgte faren etter moren mens han skrek til henne. Dette gjorde Maggie vettskremt. All vold mot ett av familiemedlemmene skremmer de øvrige. En som er vitne til vold, er også et offer for vold. Det Maggie trengte i barndommen, var en mulighet til å uttrykke sin redsel og å få utløp for sin sorg. Men hun hadde ingen å gå til som kunne gi henne den hjelpen hun trengte. Under oppveksten forsøkte hun stadig å finne fram til menn og kvinner som kunne gå inn i foreldrerollen og gi henne hjelp og støtte. Da hun oppsøkte meg, hadde hun to brutale ekteskap og en rekke forhold med mishandling bak seg. Og hva slags yrke hadde hun? Hun var sosialrådgiver og hadde spesialisert seg på behandling av mishandlede kvinner! Maggie agerte ut sitt traume fra barndommen. Hun tok seg av mishandlede kvinner og hadde forhold til voldelige

38

menn. Hun tok seg av mennesker, men ingen tok seg av henne. Den innestengte følelsesmessige energien fra fortiden ble uttrykt på den eneste mulige måten – ved at den ble utagert. Utagering, eller gjendramatisering, er en av de mest ødeleggende måtene det sårede barnet i oss kan sabotere livet vårt på. Maggies historie er et dramatisk eksempel på trangen til å gjenta fortiden. «Kanskje det går bra denne gangen,» sier det sårede barnet i Maggie. «Kanskje pappa er glad i meg og viser kjærlighet og hengivenhet hvis jeg er eksemplarisk og gir ham alt han vil ha.» Dette er barnets magiske tenkemåte, og ikke den voksnes fornuftsmessige tankegang. Når vi først forstår dette, blir alt sammen klart for oss. Andre eksempler på utagerende atferd er: – – – – –

Man tar igjen overfor andre med vold. Man gjør eller sier til barna sine ting man har sagt at man aldri ville si eller gjøre. Spontan aldersregresjon – raserianfall, furting o.l. Man er urimelig oppsetsig. Man bringer videre idealiserte foreldre-regler. Innadvendt atferd

Når man agerer ut fortidens overgrep på seg selv, kalles det innadvendt atferd. Vi straffer oss selv på samme måten som vi ble straffet i oppveksten. Jeg kjenner en mann som mishandler seg selv hver eneste gang han gjør en feil. Han håner seg selv med kritiske bemerkninger av typen «Din idiot, hvordan kunne du være så dum?» Ved flere anledninger har jeg sett at han har slått seg selv i ansiktet med knytt-

39

neven (moren hadde slått ham i ansiktet med knyttneven da han var barn). Uløste følelsesmessige problemer fra fortiden blir ofte vendt mot en selv. Joe fikk for eksempel aldri lov til å uttrykke sinne da han var barn. Han var rasende på moren fordi hun aldri tillot ham å gjøre noe på egen hånd. Akkurat når han hadde begynt på et eller annet, dukket hun alltid opp og sa noe sånt som «Nå må nok mamma hjelpe den lille tregingen sin» eller «Så flink du er, men la nå mamma hjelpe deg litt». Selv etter at Joe ble voksen, lot han moren gjøre ting som han utmerket godt kunne gjort selv. Resultatet var at han følte seg deprimert, apatisk, klossete, samt ute av stand til å sette seg mål i livet. Følelsesmessig energi som blir vendt innover, kan forårsake alvorlige fysiske problemer, som fordøyelsesbesvær, hodepine, vondt i ryggen og nakken, alvorlige muskelstramninger, gikt, astma, hjerteinfarkt og kreft. En annen form for innadvendt atferd er å utsette seg for ulykker. På den måten sørger man for å bli straffet.

Magisk tro Barn tenker magisk. «Det betyr ulykke å trå på strekene!» Magi er troen på at enkelte ord, tegn eller oppførsel kan forandre virkeligheten. Foreldre som fungerer dårlig, forsterker ofte barnas magiske tenkning. Hvis man for eksempel forteller barn at deres oppførsel er direkte årsak til en annens følelser, lærer man dem magisk tenkning. Vanlige uttalelser er: «Du tar livet av moren din!», «Se hva du har stelt i stand – nå er mamma helt fra seg.», «Du er vel for-

40

nøyd nå som du har gjort faren din sint.» En annen uttalelse som bygger opp under magisk tankegang, er denne: «Jeg vet hva du tenker.» Jeg kan huske en klient som hadde vært gift fem ganger før hun fylte 32 år. Hun trodde ekteskapet ville løse alle hennes problemer. Hvis hun bare kunne finne «den rette», ville alt bli bra. Slik tro er magisk. Den innebærer at en eller annen hendelse eller et menneske ville kunne forandre virkeligheten for henne uten at hun selv gjorde noe som helst for å endre sin egen atferd. Det er naturlig for et barn å tenke magisk. Men et barn som skades på grunn av utilfredsstilte behov, bli aldri ordentlig voksen. Den voksne personen han blir til, er fortsatt preget av barnets magiske tenkning. Andre magiske «trossetninger» er: – – – – –

Hvis jeg får penger, blir alt bra. Hvis min elskede går fra meg, kommer jeg til å dø. Gode papirer (eller karakterer) vil gjøre meg flink. Hvis jeg «prøver alt jeg kan», vil verden belønne meg. «Venting» vil føre til fantastiske resultater.

Småjenter blir fortalt eventyr som er fulle av magi. Askepott får vite at hun må vente på at det dukker opp en mann med den høyre skoen! Snøhvit får beskjed om at prinsen kommer hvis hun bare venter lenge nok. Egentlig forteller denne historien kvinner at deres skjebne avhenger av at de venter på at det skal komme snublende en nekrofil (en som liker å kysse døde mennesker) mann gjennom skogen på det rette tidspunktet. Ikke noe vakkert bilde akkurat! Gutter læres også opp til magiske forventninger gjen-

41

nom eventyrene. En rekke historier inneholder budskapet om den eneste rette kvinnen, som de må jakte på og finne. Denne jakten fører mannen langt av sted, han må dra gjennom mørke skoger og bekjempe farlige og skremmende drager. Til slutt vet han, og han er ikke det minste i tvil, hvor han finner henne. (Dette er grunnen til at mange menn er så engstelige når de står foran alteret.) Ofte bestemmes mannens skjebne av hemmelighetsfulle ting som magiske bønner og overnaturlige sverd. Kanskje må han til og med drasse rundt med en frosk. Kan han oppvise nok mot til å kysse den, kan det hende at frosken forvandles til en prinsesse. (Kvinner har sin egen versjon av froskehistorien.) For kvinner består magien i å vente på den rette mannen; for menn dreier det seg om endeløs jakting på den rette kvinnen. Jeg er klar over at eventyrene befinner seg på et symbolsk og mytisk plan. De er ulogiske, og akkurat som drømmer bruker de billedspråk. Mange eventyr er symbolske fremstillinger av hvordan vi finner vår mannlige eller kvinnelige identitet. Når den utviklingsmessige prosessen går greit for seg, vokser vi til slutt fra den bokstavelige forståelsen av disse historiene som barnet i oss har besittet, og begynner å fatte den symbolske betydningen av dem. Men når barnet i oss er såret, fortsetter han eller hun å ta dem bokstavelig. Som voksne barn venter/jakter vi på magisk vis etter den fullkomne slutten der vi skal leve lykkelig alle våre dager.

42