«Færø kan være med å starte en folkehelserevolusjon med det enkleste hjelpemiddelet av alle – solen.»
Marius Høye Steen, lege
«Hva om noe av det viktigste for helsen vår har vært rett over oss hele tiden? I Solkuren viser Torkil Færø hvordan lys og sol påvirker kroppen vår langt mer enn de fleste er klar over. En tankevekkende og viktig bok som forhåpentligvis kan sette i gang en sårt tiltrengt solrevolusjon.»
Dr. Annette Dragland, lege, forfatter og podkaster
«Vi har blitt en innendørsgenerasjon som har glemt at kroppene våre er fininnstilte etter solens rytme. Boken gir et etterlengtet og balansert syn på solen og viser med all tydelighet at dagslys ikke bare handler om estetikk, men om selve grunnlaget for biologien vår og livslengde. For meg som forsker på dagslysets rolle i bygg, er dette en viktig påminnelse om at omgivelsene våre har direkte konsekvenser for folkehelsen. Vi må slippe dagslyset inn igjen.»
Tobias Kristiansen, sivilingeniør, dagslysforsker og stipendiat ved NMBU
«Sola er en kraftig undervurdert helsefaktor og ingen er bedre egnet til å lære oss om dette enn Torkil Færø. Denne boka har jeg ventet på. Endelig er den her.»
Herman Egenberg, lege
«For en fantastisk bok! Solkuren kommer til å redde liv, solen er din venn, ikke fiende.»
Fredrik Paulún, ernæringsfysiolog og forfatter av Lysrevolusjonen
«Denne boken kommer til å provosere. Nettopp derfor er den viktig. Solkuren er en modig bok som stiller spørsmål ved moderne helseparadigmer –og minner oss om hvor dypt solen påvirker kropp, energi og helse.»
Ragnhild Skari Iuell, lege og forfatter
Denne boken er dedisert til solstrålene mine: Torbjørn, Telma og Tone. Takk for at dere skinner for meg hver dag.
Kunnskapens største fiende er ikke uvitenhet, men illusjonen om kunnskap.
– Daniel J. Boorstin, amerikansk historiker
Dove non va il sole, va il medico. Der solen ikke kommer inn, kommer legen.
– Italiensk ordtak
Sunshine on my shoulders makes me happy.
– John Denver
HVA ANDRE SIER OM BOKEN
«Vi er natur, og forfatteren viser oss veien tilbake dit! I denne boken tar han et dypdykk inn i solens spekter og guider oss gjennom hvilke biologiske effekter denne har på helsen din. På godt og vondt. Selv vann er farlig i for liten og for stor mengde, og denne kunnskapen fremmer Torkil her om solen. Boken er et viktig bidrag for å forstå helheten i helsen vår.»
Anita Monsen Pedersen, kommuneoverlege
«Jeg trodde allerede jeg tenkte bredt rundt årsaker til sykdom. Likevel fikk Solkuren meg til å se hvor stor plass lysmiljøet fortjener i moderne medisin.»
Pål Branæs, spesialist i allmennmedisin og forfatter
«Torkil Færø minner oss om noe moderne mennesker lett glemmer: at vi er skapt for lys. Solkuren er en fascinerende, tankevekkende og viktig bok om hvordan solen former kropp, hjerne og helse. Ujålete kunnskapsformidling av høyeste klasse.»
Ole Petter Hjelle, lege og forfatter
«Solkuren er en viktig og etterlengtet bok som nyanserer vår tids solfrykt og viser hvordan solen påvirker helse langt utover D-vitamin alene. Færø formidler komplekst stoff med legeblikk, nysgjerrighet og praktisk klokskap – og minner oss om at målet ikke er uvettig soling, men solvett.»
Fedon Lindberg, lege, spesialist i indremedisin og forfatter
«Boken utfordrer etablerte forestillinger om sol og helse, og gir et nytt perspektiv på betydningen sollyset har for menneskers velvære. Den formidler oppdatert kunnskap om sollysets helsefremmende effekter og setter temaet inn i en bredere biologisk og historisk sammenheng. I stedet for å begrense fokuset til UV-strålenes påvirkning på huden, løfter forfatteren blikket mot sollysets betydning for hele mennesket. Som finnmarking opplevde jeg at mange brikker falt på plass under lesingen. Boken ga ikke bare ny innsikt i egen helse, men også en dypere forståelse av flere av helseutfordringene vi ser i de nordligste delene av landet, der tilgangen på sollys er begrenset store deler av året.»
Sonni Schumacher, spesialist i samfunnsmedisin
Innhold
Arbeidssol,
Sol og hjerneslag: Hvorfor risikoen stiger når solen forsvinner
metabolsk syndrom og type 2-diabetes
Angina, hjerteinfarkt og hjertesvikt
Angina – når blodtilførselen ikke strekker
Hjerteinfarkt – når terskelen overskrides
Hjertesvikt – når pumpen mister
hjertedød – når rytmen stanser
og hjertesykdom
og venøs blodpropp – når proppen dannes i venene
mange liv står på spill?
og covid-19 – det globale biologiske eksperimentet
Allergi, astma og atopisk eksem – når kroppen overreagerer
Vitiligo – sykdommen som allerede behandles med lys
SLE – når solen både kan hjelpe og skade
Hjernen
Nevrodivergente og nevrodegenerative
Autisme: Hjernen i et nytt lys
ADHD: Lys, døgnrytme og frontallappen
Demens og kognitiv svikt: Energi, inflammasjon og lys
Parkinson: Dopamin, rytme og et lysfølsomt energisystem
Fellesnevneren: Inflammasjon, energi og lysstyrt regulering
fascia og bindevev – kroppens tauverk
Når solen må flyttes
jordsmonn – solens rolle i biologien
og hudkreft: Melanom, basalcellekarsinom og plateepitelkarsinom
Oppgjørets time: Hvem vinner i forskningen – melanin eller solkrem?
Fører solkrem til oversoling?
pengene: Hvordan en kosmetikk ble et folkehelsetiltak
og
boks makrell gjør ingen sommer
Hvor lenge må vi egentlig være ute?
Soleksem – når huden mister lyskompetansen
Vinterstrategier i nord: Hva når solen forsvinner?
solhilsener (Richard Weller, Johan Moan, Roger Seheult)
Forord
Ved Pelle G. Lindqvist, professor og overlege ved Södersjukhuset, Karolinska Institutet
De siste 50 årene har budskapet om solen vært at vi helst skal unngå den, men også beskytte oss. Sammenhengen mellom ultrafiolett stråling og hudkreft ble vitenskapelig dokumentert, og for mange virket konklusjonen åpenbar. Hvis solen kan forårsake kreft, er det bedre med mindre sol enn mer. Budskapet skulle være enkelt og greit. Bruk solkrem, unngå solen midt på dagen og hold deg unna solarium. Samtidig har mennesker levd under solen gjennom hele sin evolusjonære historie. Gjennom hundretusener av år ble kroppene våre, hormonsystemet, immunsystemet og stoffskiftet vårt dannet i samspill med sollys. Solen har vært en like naturlig del av det biologiske miljøet vårt som luften vi puster inn og vannet vi drikker.
På begynnelsen av 1990-tallet startet forskningsprosjektet Melanoma in Southern Sweden, ofte kalt MISS. Nesten 30 000 kvinner i Sør-Sverige var med i studien, og de ble fulgt i flere tiår. Opprinnelig var målet å få en bedre forståelse av risikofaktorene for ondartet melanom, den mest alvorlige formen for hudkreft. Deltakerne svarte på detaljerte spørsmål om solvaner, reiser, bruk av solbeskyttelse, livsstil og helse. Gjennom svenske registre kunne vi deretter følge sykdommer og dødsfall over tiår. Det dominerende vitenskapelige synet da studien startet, var at mer UV-stråling utgjorde en stor helserisiko. Målet var hovedsakelig å identifisere atferden med høyest risiko. Spesialfeltet mitt var hvordan man kunne unngå blodpropp under graviditet. «Mine» kvinner med økt risiko for blodpropp etterspurte informasjon om hvordan de selv kunne redusere risikoen. Store studier viste at grupper av pasienter med hjerte- og karsykdommer, som blodpropp, hadde lavere D-vitaminnivåer og høyere grad av betennelse. Den opprinnelige hypotesen min var at D-vitamin hadde betennelsesdempende egenskaper som kunne redusere risikoen for blodproppdannelse. Dersom dette stemte, burde kvinner med mer soleksponering ha lavere risiko for blodpropp.
Jo mer konsekvent en kvinne unngikk solen, desto mer økte sannsynligheten for blodpropp de påfølgende 11 årene. Den økte med 30–40 prosent. Da vi studerte dette, så vi store likheter med diabetes type 2. Også her økte risikoen for
fremtidig diagnose med 30–40 prosent jo mer konsekvent en kvinne unngikk solen. Neste steg var å analysere 20-års oppfølgingsdata basert på kvinnenes soleksponeringsvaner. Kvinnene med mest aktive solvaner hadde en halvert sannsynlighet for tidlig død. Kvinner med lite soleksponering hadde høyere risiko for tidlig død enn kvinner som regelmessig tilbrakte tid i solen. Risikoen for alle tre hovedgruppene av dødsårsaker sank for kvinner med mest aktive solvaner, som hjerte- og karsykdommer (-50 prosent), kreft (-40 prosent) og ikke-kardiovaskulær sykdom / ikke-kreft (-65 prosent). Vi prøvde å identifisere mulige feilkilder.
Kunne det skyldes forskjeller i utdanning? Økonomi? Røyking? Trening? Kroppsvekt? Andre sykdommer? Til tross for omfattende justeringer sto hovedfunnet igjen. Sammenhengen mellom UV-stråling og hudkreft var fortsatt godt etablert, men resultatene våre antydet at virkeligheten var mer komplisert enn tidligere antatt, og at helsefordelene ved sol var store.
I lang tid har lave D-vitaminnivåer vært knyttet til en rekke sykdommer, inkludert hjerte- og karsykdommer, diabetes, kreft og tidlig død. Sollys stimulerer produksjonen av D-vitamin i huden. Hvis personer som hadde eksponert seg mer for solen var friskere, kunne D-vitamin være forklaringen. Da store randomiserte studier ble gjennomført, viste resultatene liten eller ingen effekt på sykdommene man håpet å påvirke. Forskerne rettet derfor blikket mot andre mekanismer. De siste årene har man blant annet sett nærmere på frigjøring av nitrogenoksid fra huden, påvirkning av blodtrykk, regulering av immunsystemet, hormonelle effekter og døgnrytmer. Det har blitt stadig tydeligere at sollys påvirker menneskekroppen gjennom mange forskjellige biologiske mekanismer samtidig. Når det gjelder hjerte- og karsykdommer og diabetes type 2, tyder det på at nitrogenoksid kan være det viktigste. Når man soler seg, frigjøres nitrogenoksid, som senker blodtrykket og kan dempe betennelse. Dette er i dag den mest sannsynlige forklaringen på den reduserte risikoen for hjerte- og karsykdommer og diabetes type 2. Det lave nivået av D-vitamin i blodet i tidligere studier var trolig en markør for lite aktive solvaner. D-vitamin ser derimot ut til å være viktig for immunregulering ved autoimmune sykdommer, og mye tyder på at D-vitaminmangel er knyttet til dårligere prognose ved kreft.
Ondartet melanom er en alvorlig sykdom, og forekomsten har økt kraftig i mange vestlige land de siste tiårene. Risikoen for melanom kommer ikke fra regelmessig, daglig, moderat soleksponering, men fra situasjoner der huden får større UV-doser enn den tåler på kort tid. Det er fortsatt uklart om solkrem reduserer risikoen for melanom eller om bruken øker den ved at man ikke er oppmerksom på oversoling. Typisk risikoatferd er å bli solbrent gjentatte ganger, å bruke solkrem for å kunne være i solen lenge, og å dra sørover og sole seg minst
én uke i året. Sistnevnte trenger ikke å være risikabelt, men som nordboer må man være oppmerksom på eksponeringstiden for å unngå oversoling.
Selv om vi stort sett kunne rapportere samme sammenheng mellom UV-eksponering og risiko for melanom som i tidligere forskning, ble de positive helseeffektene møtt med betydelig skepsis. Å presentere resultater som utfordrer etablerte paradigmer er sjelden ukomplisert. De siste to tiårene har det vært vanskelig å få forskningsmidler for videre forskning på feltet. Funnene våre fra MISS-studien utfordret den dominerende oppfatningen om at mindre UV-eksponering alltid er best. Kritikken fra myndigheter og organisasjoner var omfattende, og mulighetene til å diskutere resultatene i media var begrenset. Et viktig skritt videre kom da forskere i Skottland, ved hjelp av data fra UK Biobank, klarte å reprodusere funnene om lavere dødelighet av hjerte- og karsykdommer og kreft i en kohort på mer enn 350 000 mennesker. Sammen med eksperimentelle studier tyder dagens resultater på at UV-eksponering ikke bare kan være en markør for lavere diabetesrisiko, men kanskje også en del av forklaringen.
I 2026 publiserte vi en analyse fra MISS-studien som bidrar med et nytt perspektiv. I denne studien undersøkte vi kvinner som brukte solarium. Når man soler seg i solarium, bestemmes eksponeringstiden selv, og man bør ikke overeksponere seg. Målet med studien var å finne ut om det var soling i solarium som økte risikoen for melanom, eller om det var risikotaking i solen som var problemet.
Kvinner som solte seg i solarium, hadde 28 prosent høyere risiko for å få melanom, noe som er nesten nøyaktig det samme som det er enighet om internasjonalt. Men i stedet for å betrakte alle solariumbrukere som én gruppe, ble de delt inn etter risikoatferd for periodisk overeksponering. Den ene gruppen besto av kvinner som brukte solarium uten tegn på overeksponering, mens den andre inkluderte kvinner som også rapporterte om atferd som øker sannsynligheten for periodisk overeksponering. Den første gruppen hadde ingen statistisk sikker økt risiko for melanom sammenlignet med kvinner som aldri brukte solarium. Den økte risikoen var hos kvinner med tegn på overeksponering for solen. Disse hadde 60 prosent økt sannsynlighet. Samtidig hadde begge solariumgruppene omtrent 18 prosent lavere total dødelighet enn kvinner som aldri brukte solarium. Det vil si at i løpet av de 34 årene kvinnene ble fulgt, tilsvarte den lavere dødeligheten omtrent ett år lengre overlevelse blant solariumbrukerne. Risikoen for å dø av melanom var helt lik, enten man aldri brukte solarium, eller man brukte det med eller uten risikoatferd. For å redusere melanomrisikoen må man fokusere på oversoling, ikke på bruk av solarium.
På 1800-tallet ble solen hovedsakelig sett på som en kilde til liv og helse, mens
det i siste halvdel av 1900-tallet handlet mer om melanom. Problemet oppstår når man prøver å svare på en kompleks biologisk virkelighet med ett enkelt budskap. Solen kan både hjelpe og skade. Fremtidens folkehelseråd vil sannsynligvis verken handle om å unngå solen for enhver pris eller om å oppsøke så mye sol som mulig. Kanskje er den viktigste lærdommen fra forskningen de siste tiårene at vi bør være forsiktige med altfor enkle budskap. Når vitenskapen utvikler seg, erstattes svart-hvitt-begreper ofte av nyanser.
For den enkelte er det lett å ønske seg enkle råd. Det er imidlertid store individuelle forskjeller. Hudtype, arv, alder, geografisk plassering og livsstil påvirker hvor mye UV-eksponering som er optimalt. Konklusjonen er kanskje enklere enn det debatten ofte gir inntrykk av. Å brenne seg gjentatte ganger i solen er sannsynligvis skadelig. Å unngå solen helt er sannsynligvis heller ikke gunstig. Mellom disse ytterpunktene finner vi en balanse som mennesker har levd med gjennom hele sin evolusjonære historie. I dag ser vi utilstrekkelig soleksponering som den fjerde største livsstilsfaktoren sammen med røyking, fysisk inaktivitet og fedme.
Jeg føler meg glad og beæret over å få skrive dette forordet, og ikke minst å få oppsummere deler av forskningen som har opptatt store deler av mitt vitenskapelige liv. Da vi begynte å analysere sammenhengen mellom sollys og helse, var jeg ikke forberedt på hvor resultatene ville føre oss. Fra et opprinnelig spørsmål om å redusere risikoen for blodpropp, utviklet forskningen seg til å inkludere hjerte- og karsykdommer, diabetes, inflammasjon, kreft og generell dødelighet. Mange av resultatene har vært uventede og iblant kontroversielle. Samtidig har de lært meg noe viktig. Naturen er nærmest alltid mer kompleks enn de forenklede modellene våre. Det er nettopp derfor jeg setter pris på denne boken.
Når jeg leser Torkil Færøs Solkuren, blir jeg slått av hvor solid arbeidet er. Han har gjennomgått et svært omfattende vitenskapelig materiale, fra prekliniske studier og biologiske mekanismer til epidemiologiske undersøkelser og kliniske studier. Det er en jobb som krever kunnskap, utholdenhet og evnen til å kritisk vurdere forskningsresultater. Det som kanskje imponerer mest, er hvor balansert fremstillingen er. Færø beskriver verken solen som en universell helsekur eller som en fiende man helt må unngå. I stedet presenterer han den innsamlede kunnskapen på en nyansert og faktabasert måte. Han legger frem både risikoer og mulige helsefordeler, og lar leseren selv forstå kompleksiteten i saken.
I en tid hvor helsedebatten ofte preges av forenklinger og motstridende budskap, fyller denne boken en viktig funksjon. Den minner oss om at god vitenskap sjelden handler om enkle svar. Virkeligheten er mer interessant enn som så. Selv om Solkuren bygger på et omfattende vitenskapelig fundament, er den uvanlig lett
å lese. Færø har evnen til å forklare kompliserte biologiske og medisinske sammenhenger på en måte som gjør dem forståelige uten at det vesentlige forenkles bort. Dette gjør boken verdifull både for den generelt interesserte leseren og for dem som jobber innen helsevesenet. Jeg håper boken vil bidra til en mer nyansert debatt om solen, UV-stråling og menneskers helse. Fremfor alt håper jeg at den vekker den samme nysgjerrigheten hos leseren, som spørsmålene rundt sollys har vekket i meg gjennom alle årene som forsker.
FORTSETT LESEROPPLEVELSEN!
• Har du spørsmål om boka? Bruk koden og send dem til Torkil
• Nysgjerrig på historien bak boka? Skann koden og se Torkil fortelle
EN INVITASJON TIL UNDRING
Før vi begynner, vil jeg stille deg tre spørsmål.
1. Hvor mange prosesser i kroppen tror du blir påvirket av sol og døgnrytme?
2. Hvor mange sykdommer forverres av for lite sol, og hvor mange bedres av sollys og en stabil døgnrytme?
3. Hvor mange mennesker dør av for mye sol sammenlignet med hvor mange som dør av for lite?
Du trenger ikke å svare på spørsmålene nå, men ha dem i mente når du leser videre.
En solreise
Ialle år har jeg søkt mot solen. Jeg har reist til over 80 land på alle kontinenter bortsett fra Antarktis, seilt halve jorden rundt og gått lange pilegrimsreiser – til sammen årevis i solrike strøk. Minnene derfra står klarere enn det meste annet i livet mitt, skarpere og mer intense enn de fleste. Jeg trodde lenge det handlet om opplevelsene: nye steder, andre mennesker, friheten. Men alle disse minnene har også noe annet til felles. De ble levd ute, under åpen himmel, i lys fra morgen til kveld. Kroppen var i bevegelse, huden eksponert, døgnrytmen styrt av solen. Kanskje var det ikke bare eventyret som gjorde det hele sterkere, men sollyset?
Under arbeidet med denne boken dro jeg derfor sørover med bobilen og satt og skrev i Spania gjennom vinteren. Forskjellen ble umulig å overse. Arbeidsdagene fløt lettere, konsentrasjonen holdt seg, tankene var klarere. Med mer sollys og en tydeligere døgnrytme ble det også lettere å hente fram energien og disiplinen som skulle til for å skrive. Jeg la også merke til de skandinaviske «solflyktningene» rundt meg. De var kvikkere i steget, hadde mer glød i blikket og et løsere smil. Kontrasten til vinteren der hjemme ble så tydelig.
De siste årene har jeg sett stadig mer forskning som peker i samme retning: Sol og lys påvirker helse og levetid positivt. Likevel fant jeg ikke noen bøker som samlet og formidlet denne kunnskapen på en helhetlig måte. Solkuren er skrevet for å forstå hva som ligger bak forskjellen jeg har opplevd selv og sett hos andre. Hva gjør sollys og døgnrytme med kroppen, hjernen og energien vår? Hvordan kan solen bidra til et lengre og friskere liv? Arbeidet med Solkuren har lært meg mer om kropp og helse enn jeg hadde ventet. Som lege, etter nesten tre tiår i praksis, trodde jeg at jeg hadde oversikt over det viktigste. Det hadde jeg ikke.
DET BEGYNTE MED PULSEN
Siden høsten 2019 har jeg brukt pulsmåling for å følge med på stress og restitusjon. Pulsvariasjon – forskjellen i tid mellom hjerteslagene – er et presist mål på god balanse i nervesystemet. Høy variasjon tyder som regel på robusthet og god regulering, lav variasjon på belastning. Tallene har gjort det lettere å se effekten av søvn, trening, alkohol, sykdom og stress, og dermed også å justere livsstilen. Det jeg ikke var forberedt på, var solen. Hver gang vi reiste fra nordisk vinter til lys og varme, skjedde det samme. Etter én til to dager i sollys gjorde pulsvariasjonen i hvile et markant hopp. Det var som om kroppen arbeidet mer effektivt, som om noe grunnleggende falt på plass. Samtidig fortalte folk rundt meg om
endringer som var vanskelige å overse. Hjernetåke lettet, smerter i muskler og ledd avtok, astma roet seg, og hudplager som eksem og psoriasis ble bedre. Mange sov dypere, våknet mer uthvilte, og pulsklokkene bekreftet det. Som lege visste jeg hva pulsvariasjon representerer. Den er et uttrykk for samspillet mellom nervesystemet, sirkulasjonen og energiomsetningen. Når pulsvariasjonen øker, tåler kroppen mer, restituerer raskere og bruker mindre energi på å holde balansen. Jeg hadde lært om D-vitamin, hudkreft og solbeskyttelse, men ikke at lys kunne påvirke kroppens reguleringssystemer på en måte som lot seg avlese i hjerterytmen. Hva var det solen gjorde som verken kosthold, trening eller søvn alene klarte? Var dette bare ferie og mindre stress, eller var sollys i seg selv et biologisk signal kroppen fortsatt reagerer kraftig på? Jeg må ærlig innrømme at hvis jeg ikke hadde sett denne effekten selv, ville jeg neppe tatt tanken om solen som helsebringende særlig alvorlig, annet enn ved hudlidelser og leddplager. Endringene i hjerterytmen ble et spor som ledet videre inn i alt som følger i denne boken.
FRA BILDE TIL BIOLOGI
Sollyset kan være brutalt, som under den nådeløse middagssolen i Sahara, eller det kan være lavmælt og nesten sjenert, filtrert gjennom skylag over Finnmarksvidda. Som ivrig fotograf har lyset vært mitt viktigste verktøy. Jeg lærte tidlig at små endringer i retning, skydekke eller tidspunkt på dagen kan være det som avgjør om et bilde blir ordinært eller et blinkskudd. Å følge lysets vei er en form for konsentrasjon, en form for nærvær.
Som lege hadde jeg også lagt merke til at fotografene jeg traff, virket overraskende vitale, men jeg forklarte det med nysgjerrigheten, lekenheten og bevegelsen som følger jakten på bilder. Det inspirerte meg til å skrive Kamerakuren, om hvordan vi kan bruke foto som terapeutisk aktivitet for å mestre livet bedre.
I arbeidet med Solkuren dukket det opp en ny tanke. Jeg hadde alltid tenkt at lyset bare gjør verden synlig for oss. Gradvis forsto jeg at det påvirker oss mer enn vi tror. Strålene stopper ikke i netthinnen eller på hudoverflaten, men virker videre inn i cellene og reguleringssystemene som holder oss i balanse. Lyset som skaper bildet, påvirker samtidig kroppen bak kameraet. Det setter i gang D-vitaminproduksjon, justerer døgnrytmen og virker inn på blodtrykket, immunforsvaret og energiproduksjonen i mitokondriene, de små kraftverkene inne i cellene våre. Det lyset jeg hadde brukt et helt liv på å forme bilder med, viste seg å forme meg samtidig. Å lære å lese lyset og hva det gjør med bilder, var begynnelsen. Å forstå hva det gjør med kroppen, ble fortsettelsen. Til sammen var det disse tre sporene som ledet til Solkuren: årene på reisefot, pulsklokken på armen og kameraet over skulderen. Kunne solen tilby mer enn glede og gode bilder?
HVA OM VI HAR MISFORSTÅTT SOLEN?
Hva om energien du kjenner en klar vårdag, skyldes at cellene arbeider annerledes? Alt liv på jorden drives av solenergi. Energien i maten vi spiser, i fossile brensler og i hjernen som leser disse linjene, kan spores tilbake til solstråler som traff jorden for minutter, dager eller millioner av år siden. Likevel har solen i moderne medisin fått rollen som risikofaktor, ikke som en kilde til helse.
Solen kan skade. Spørsmålet er hva som skjer når eksponeringen blir for lav over tid. Denne boken springer ut av en enkel hypotese: Kronisk solmangel kan være en undervurdert drivkraft bak moderne sykdom, på samme måte som søvnunderskudd, inaktivitet, feilernæring og stress lenge ble undervurdert. Vi måler blodtrykk, blodsukker og kolesterol med presisjon, men vi måler ikke lys. Hva om sollys ikke bare er noe vi må beskytte oss mot, men noe kroppen er avhengig av? Hva skjer hvis dette signalet svekkes gjennom år og tiår? Solkuren er et forsøk på å undersøke nettopp dette. Spørsmålet er enkelt: Fungerer mennesker bedre med regelmessig sollys?
SOLEN I RELIGIONENE
I tusenvis av år trengte ikke folk forskningsstudier for å forstå at uten solen fantes verken avlinger, varme eller overlevelse. Den var ikke noe perifert i menneskenes verdensbilde. Den var selve sentrum.
I Egypt steg Ra over horisonten hver morgen som en garanti for at verden fortsatt hang sammen. I Hellas kjørte Helios hver dag solvognen sin over himmelen. I Roma ble Sol Invictus, den uovervinnelige solen, feiret midtvinters når mørket var på sitt dypeste. I Norden finner vi solskiver fra bronsealderen og helleristninger som viser at solen blir trukket over himmelen av hester. I India lever solhilsenen videre som en daglig påminnelse om at lys og liv hører sammen.
Detaljene varierer, men mønsteret er det samme: Solen ble æret fordi den var avgjørende. Forfedrene våre kjente ikke til UV-stråling eller cellebiologi, men de kjente rytmen i lyset. De så hvordan året endret seg, og innrettet livet etter solen. De markerte solverv. De planla byer og templer etter solens gang. Hele samfunn ble formet av hvordan solen beveget seg over himmelen.
Kontrasten til vår tid er slående. På få generasjoner har vi gått fra å se solen som livets forutsetning til å omtale den nesten bare som en risikofaktor. I iveren etter å beskytte oss kan vi ha mistet av syne hvorfor den i utgangspunktet ble tillagt så stor betydning.
Før vi fikk antibiotika og moderne legemidler, var solen et av de viktigste terapeutiske verktøyene vi hadde. For å forstå hvorfor må vi se nærmere på hvordan den faktisk ble brukt som medisin.
HISTORISK BRUK AV SOL SOM MEDISIN
«Den som ønsker å forstå medisin, må først betrakte årstidene og hvilken virkning hver av dem har.»
Hippokrates ca. 400 f.Kr.
Kunnskapen om sol som medisin er urgammel. I antikkens Hellas var solen en integrert del av medisinen. Hippokrates, ofte kalt medisinens far, levde på den greske øya Kos og var blant de første som beskrev sykdom som et naturfenomen, knyttet til klima, årstider og levemåte. Asklepieion på Kos var ikke et sykehus i moderne forstand, men et helbredende landskap. Anlegget lå i terrasser mot lyset, med åpne rom, gjennomtrekk av luft og vid utsikt. Pasientene ble ikke isolert fra omgivelsene, men plassert midt i dem. Kroppen skulle komme i kontakt med lyset og døgnrytmen den var en del av. Solen ble brukt mot infeksjoner, for å fremme sårtilheling og mot leddplager og nedstemthet. Behandlingen ble kalt helioterapi, etter solguden Helios.
I Romerriket anbefalte Galen (ca. 129–216 e.Kr.) solbad som terapi. Sollys ble brukt for å styrke helsen, også hos soldater etter harde slag og langvarige felttog. Rike romere bygget villaer og badeanlegg med egne solaria – rom og terrasser utformet for å fange mest mulig sollys. Solen inngikk i et helhetlig helseprogram, sammen med bevegelse og varme og kalde bad. Med Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr. ble mye av denne kunnskapen fragmentert og gradvis borte i Europa. Først på 1800-tallet kom solen igjen tydelig tilbake som medisinsk verktøy.
Florence Nightingale (1820–1910), kjent for å ha revolusjonert moderne sykepleie, la også tidlig merke til solens betydning for helsen. Under Krimkrigen kom hun i 1854 til militærsykehuset i Scutari, der hun møtte mørke, uhygieniske lokaler med svært høy dødelighet. Etter at hun innførte bedre hygiene, ventilasjon og tilgang til lys, sank dødeligheten dramatisk. Nightingale observerte at pasienter som lå nær vinduene, hadde bedre prognose, og hun beskrev behovet for direkte sollys. Hun snakket varmt om solen: «Folk sier at virkningen bare er på sinnet. Det stemmer ikke. Virkningen er også på kroppen.»
Niels Ryberg Finsen, en dansk lege, fikk nobelprisen i 1903 for lysbehandling av hudtuberkulose. Han utviklet både kunstige lyskilder og metoder for å utnytte sollys på en kontrollert måte. Arbeidet hans la grunnlaget for moderne lysbehandling mot hudsykdommer og vinterdepresjon. Finsen uttalte: «Lys gaar ind der, hvor intet andet kan komme til.»
Auguste Rollier, en sveitsisk lege, åpnet sitt første solsanatorium i Leysin i
1903. Han kombinerte sollys, fjelluft, hvile og tilpasset aktivitet for pasienter med tuberkulose og andre kroniske sykdommer. Resultatene var så gode at pasienter kom fra hele Europa. Solen var selve kjernen i behandlingsfilosofien hans. Han sa: «Man må lære å dosere solen slik man doserer en medisin.»
Med oppdagelsen av antibiotika og moderne medisiner på midten av 1900-tallet ble solen som medisin gradvis faset ut. Andre behandlinger virket raskere, var lettere å standardisere og skapte inntekter.
SLAG, SOL OG SKALLE
Historikeren Herodot, som levde på 400-tallet f.Kr., beskrev hvordan mennesker i ulike klima også hadde ulik helse og fysikk. Noen år etter slaget ved Pelusium i 525 f.Kr. rapporterte han om hauger av skjeletter på slagmarken. «... de persiske hodeskallene er så svake at om du bare treffer dem med en liten stein, vil det lage et hull i dem, mens egypternes er så sterke at du knapt vil klare å knuse dem selv med en stor stein.» Herodot mente at forskjellen hadde sammenheng med soleksponering. Egypterne barberte hodet fra barndommen av, mens perserne bar turban eller et annet hodeplagg. Funnene gir ingen klare svar, men de åpner for undring.
ET SOLSTUDIUM: KARTET OVER SOLKUREN
Da jeg studerte medisin, begynte vi ikke med pasientene, men med preklinikk: biokjemi, anatomi og fysiologi. I disse fagene lærer vi hvordan kroppen fungerer når den fungerer godt – hvordan celler lager energi, hvordan hormoner sender signaler, hvordan nerver, blodårer og organer holder hverandre i gang. Den grunnleggende logikken var at før vi kan forstå sykdom, må vi forstå helse. Før vi kan forstå hva som går galt, må vi forstå hva som virker. Denne boken bygger på det samme prinsippet. Den er lagt opp som et solstudium i tre deler: preklinikk, klinikk og folkehelse. Helt til slutt blir du uteksaminert.
I den første delen, Preklinikken, undersøker vi hvordan lys virker i biologien, hvordan det påvirker kroppen vår. Vi starter med solen som fysisk fenomen, med
