Sneen var ren

Sneen var ren

Hans Olav Lahlum

Sneen var ren

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo,2021 ISBN 978-82-02-72275-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Anders Bergesen / Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

kapittel 1

En avdempet bursdagsfeiring «Du har altså fortsatt ikke hørt noe mer fra Richard?» spurte hun. «Nei, dessverre. Ikke et ord fra Robert heller», svarte jeg. Siden ble vi bare sittende der et lite minutt. I samstemt taushet drakk vi hver vår slurk av kaffen, men ingen av oss rørte kaken på bordet. Jeg hadde spart opp kafferasjoneringsmerker i to uker og gått innom tre konditorier på vei hjem for å finne denne kaken til min datter i dag. Det kjentes trist at hun ikke verdsatte den mer. Særlig når jeg så levende kunne huske hvordan hun på sin tyveårsdag, med upåklagelig appetitt og hjertelig latter, hadde forsynt seg med akkurat den samme typen bløtkake. Jeg kunne forstå henne. Kaken og møblementet var det samme, men ellers var alt endret nå. Det var bare oss to igjen her, og ingen av oss smilte i kveld. Det måtte bli en avdempet bursdagsfeiring i år. Klokken var kvart over åtte om kvelden på søndag 8. februar 1942. Min datter Karolines tyveårsdag, to år tidligere, hadde vært to måneder før tirsdagen som endret alt. Nå møttes vi en uke etter at nazistenes fører Vidkun Quisling hadde blitt utnevnt til ministerpresident og flyttet inn på Slottet. «Så det siste livstegnet fra Richard er fortsatt julebrevet han sendte meg fra London 13. desember?» spurte hun med en svakt dirrende undertone. «Ja. Jeg liker det heller ikke. Men det er ikke så lenge siden, og det kan jo være mange grunner til at vi ikke har hørt fra ham de siste to månedene», svarte jeg. 5

«For all del. Men jeg er urolig likevel. Richard har alltid vært så flink til å gi oss beskjed tidligere.» Jeg visste at hun hadde rett. Richard brukte å skrive hjem minst hver annen uke når han var bortreist. Det var en skuffelse og en uro som hjemsøkte meg litt sterkere for hver dag, når jeg kom hjem fra mitt arbeid uten å finne noe brev med hans snirklete håndskrift i postkassen. «Det siste vi vet om Robert er at jeg så ham gå om bord på et skip til Tyskland 5. august i fjor. Det begynner å bli veldig lenge siden nå», sa jeg. «Ja, men det kjennes likevel mindre truende. Robert var to år i Trondheim før krigen uten å sende så mye som et prospektkort, så det er ikke akkurat uventet at han ikke skriver. Kommunikasjonene er dessuten bedre til Tyskland, så du burde ha fått beskjed hvis det var tilstøtt ham noe alvorlig.» Karoline sa det uten spor av noen nervøsitet eller frykt i stemmen. Jeg tenkte at hun nok hadde mindre tro på at noe hadde tilstøtt Robert, men at hun også ville tatt det langt mindre tungt. Jeg ville ikke beskylde min eneste datter for manglende kjærlighet til en av sine brødre. I hvert fall ikke på hennes bursdag. Derfor nøyde jeg meg med å si: «Jeg har alltid forsøkt å være like glad i alle mine tre barn.» Vi ble sittende stille igjen. Blikket mitt drev over bildene på langveggen i stuen. Mine sønner smilte skulder ved skulder til fotografen på dåpsbildet. På konfirmasjonsbildet like under sto de ved siden av hverandre, men med flere desimeters avstand. Richard var fire tommer høyere og nesten fire tommer smalere på konfirmasjonsbildet. Håret hans var like nattsvart som Roberts var solgult. En gang for ikke så mange år siden kunne vi muntert spøke med at to mer ulike brødre aldri var født på samme dag, og så le sammen av det. Når jeg nå så dåpsbildet igjen, slo det meg som et paradoks at mine to sønner, født sammen få uker før den forrige store krigens slutt høsten 1918, nå var ute på hver sin front i storkrigen. Etter at den brøt ut, hadde alt vært dystert alvor. «Du har prøvd hardt, og du har lyktes med å være like glad 6

i oss alle tre. Men vi er voksne nå, og det raser en krig der ute utenfor vinduene. Det er tid for å skille mellom gode og onde mennesker nå!» Ordene kom uventet raskt og hardt, mens jeg satt der i mine egne tanker med blikket på veggbildene. Jeg snudde meg, så på min datter – og tenkte at mitt yngste barn visst virkelig også var blitt voksent nå. Etterpå gikk jeg bort til kommoden og tok frem bursdagsgaven hennes fra den øverste skuffen. Mine barn hadde kalt den for gaveskuffen. Gaver hadde alltid ligget klar der før bursdagsfeiringer i familien, og den hadde vært fullpakket ved noen av tvillingenes bursdager i barneårene. Nå lå det bare en enkelt pakke der. Den inneholdt to av fjorårets nye norske romaner, som min datter lenge hadde ønsket seg: Sigurd Hoels Arvestålet og Bernhard Borges Nattmennesket. Jeg var stolt og glad over å ha fått en så lesende datter. Jeg visste at hun regnet med å få en av disse romanene, men hadde håpet hun skulle bli glad for å få begge. Bokpakker kastet hun seg over gjennom hele oppveksten. Denne ble likevel liggende uåpnet på bordet mellom oss. «Jeg får meg aldri til å kalle noen av mine barn for onde. Robert tenker annerledes om mange ting enn du og Richard gjør. Noe ondt menneske er han likevel ikke. Dere må respektere at han ikke er enig med dere og vil gå en annen vei med sitt liv», sa jeg da stillheten ellers ble altfor tyngende. «Du skal slippe å kalle noen av dine barn onde. Men jeg forstår ikke hvordan du kan nekte å innse at nazismen, som Robert har gått i tjeneste for, er ondskap satt i system!» repliserte hun raskt. Jeg skjøv pakken lenger frem over bordet. Hun ignorerte den fortsatt. Blikket var stivt festet på meg. Plutselig kjente jeg en irritasjon mot min elskede datter. Jeg hadde gjort mitt aller beste for å gi henne en god bursdag i dag, og en god oppvekst gjennom alle år tidligere. Det var ikke lett som enkemann å oppdra tre så ulike barn alene. Jeg hørte selv at stemmen var skarpere og høyere da jeg fortsatte. «Jeg har aldri støttet nazismen og har ingen planer om å gjøre det. Det vet du da utmerket godt. Politikk har aldri 7

vært mitt bord. Mitt bord har vært, og er, min familie og mitt arbeid. Jeg har valgt å være den som passet på at alle overholdt landets lover, ikke den som skrev lovene. Jeg arresterte kommunister og nazister om hverandre etter gateslagene før krigen. Mine fiender er fortsatt ekstremister og kriminelle som bryter landets lover, uansett hvorfor de gjør det.» Karoline slo oppgitt ut med hendene og lente seg frem over bordet. «Men kommunistene har da ikke okkupert landet og avsatt den valgte regjeringen i Norge, far! Det er nazistene som har gjort det. Da er tiden kommet hvor alle bør og må ta stilling for eller mot dem. Så mitt ønske både for bursdagen og julaften er at du vil slutte i politiet, og finne deg et annet arbeid. Det er så merkelig naivt av deg å tro at du nå kan fortsette som politietterforsker uten at du løper nazistenes ærend!» Det gnistret i Karolines øyne mens hun snakket. Så forsto hun visst selv at hun hadde gått for langt da hun kalte sin far naiv. Haken sank et par tommer ned mens hun løftet hendene avvergende. I det samme minnet hun, med sin blanding av engasjement for verden og omtanke for meg, mer enn noen gang før om sin avdøde mor. De magre kinnene med de skarpe kinnbena og den litt for store nesen var mine. Men både de skinnende brune øynene og de røde leppene var Karis. Minnet om Kari presset i det samme frem en tåre i øyet mitt. Jeg ville ikke at min datter skulle se at jeg gråt. Derfor reiste jeg meg opp og vendte meg bort fra henne. Jeg ble stående der ved stuevinduet og se ut i kveldsmørket rundt blendingsgardinen. Det var en kald og klar februarkveld, uten et snefnugg i luften. «For meg er det naivt å tro at jeg kan trekke meg fra min stilling uten at det får følger, både for deg og meg. Det er enda mer naivt å tro at den som i så fall overtar min stilling, vil være like åpen som jeg er for at forbrytere fortsatt kan komme fra alle miljøer og samfunnslag. Om jeg går av vil det kunne sette mitt og ditt liv i fare, uten å gjøre noe bedre for noen der ute», svarte jeg – både til henne og meg selv. Jeg snudde meg og så på min datter. Hun kom meg i møte 8

ved å si at hun vel forsto dilemmaene, men syntes situasjonen var så alvorlig at jeg likevel burde tenke over saken. «Det er et annet element her, og det er min uro for din fremtid. Ingen vet hvor lenge krigen vil vare. Men den vil en vakker dag ta slutt – det være seg i år, neste år, i 1945 eller i 1947. Selv om avisene skriver noe annet, er Tyskland på defensiven nå. Felttoget i Russland har låst seg fast i sneen, og De forente stater er på full fart inn med sine enorme ressurser. Tyskland vil før eller senere tape krigen. Jeg frykter at oppgjøret kan bli hardt med dem som ikke i tide vendte seg mot nazismen og tyskerne», fortsatte hun. Jeg lurte et øyeblikk på hvor Karoline kunne ha det med krigsutviklingen fra, når det ikke sto i avisene og ikke ble sagt i radio. Men jeg kom raskt til at det var et spørsmål jeg ikke ville ha svar på – i hvert fall ikke her og nå. Så i stedet for å stille det, gikk jeg tilbake til bordet. Jeg omfavnet min datter og sa at jeg satte stor pris på hennes velmente og åpenhjertige omtanke. Deretter forsikret jeg henne om at ingen politimann kunne bli straffet for å ha fulgt lover og forordninger fra den fungerende regjeringen i Norge, uansett hva dens politiske farge var. Det var mer risikabelt for en offentlig tjenestemann ikke å følge den sittende regjeringens lover og forordninger fordi man var politisk uenig. Skyndsomt la jeg til at jeg også var betenkt over deler av utviklingen, men at jeg fortsatt kunne arbeide etter lovene og min samvittighet som politimann. Så langt hadde jeg sagt nei til forespørsler om å melde meg inn i Nasjonal Samling. Det var blitt respektert. Jeg lovet min datter å vurdere situasjonen fortløpende dersom jeg ble utsatt for et økt press. Karoline kom meg i møte ved å si at hun for i dag var godt fornøyd med at jeg lovet å tenke over det. Hun åpnet omsider pakken, og smilte nesten ved synet av de to romanene. Jeg fikk et lett kyss på kinnet, og etter at vi hadde satt oss igjen spiste hun endog et lite stykke av bløtkaken sin. «Ikke noe nytt med deg ellers? Fortsatt ingen kjekk ung kavaler verdt å nevne for en håpefull far?» sa jeg og smilte avvæpnende. Hun smilte tilbake, men ristet kort på hodet. 9

«Beklager å skuffe, men nei. Den tid, den sorg, hadde jeg nær sagt. Jeg har for mye annet å tenke på med stenografikursene og det hele.» Hun nølte et øyeblikk etter å ha sagt det. Deretter fortsatte hun litt langsommere: «Det er altså ingen aktuell situasjon. Men ville du godtatt det dersom jeg hadde kommet hjem med en kommunist som min forlovede?» Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg var glad for å høre at det ikke var noen fare. Men jeg smilte til henne og forsikret at jeg ville godtatt en kommunistisk svigersønn – så lenge han var snill mot min datter og en lovlydig samfunnsborger. «Kan jeg som en liten ekstra bursdagsgave endelig få vite hvilket politisk parti du stemte på før krigen? Vi barna diskuterte det hver gang når du hadde gått ut for å stemme, men vi ble aldri enige, og du ville jo ikke svare», sa Karoline. Det var sant som hun sa. Jeg hadde før krigen ikke engang fortalt mine barn hvilket parti jeg stemte på. Det var vel litt fordi jeg som politimann foretrakk å være politisk nøytral, og mest fordi jeg var fullt klar over at mine sønners politiske synspunkter gikk i vidt ulike retninger. Nå var ingen av dem lenger her, og jeg ville gjerne glede min datter på hennes bursdag. «Jeg har i alle år holdt meg i det politiske sentrum og stemt på Venstre», svarte jeg. Karoline lyste opp og holdt en tommel i været. «Så bra, da var det jeg som hadde rett! Richard trodde at du stemte på Arbeiderpartiet og Robert at du stemte på NS, men jeg var ganske sikker på at de da bedrev ønsketenkning, begge to. Du har virkelig dratt forsøket på å være politisk nøytral langt hvis du har stemt Venstre, men det er slett ikke det verste man kan stemme på. Jeg skal innrømme at jeg fryktet det verre», fortsatte hun. Min datter hadde selv vært altfor ung til å ha stemmerett før krigen. Jeg burde kanskje benyttet anledningen til å spørre hva hun nå ville ha stemt på og hvilket parti hun fryktet at jeg hadde stemt på. Men på noe vis ønsket jeg ikke å vite det. Det var tydelig at Karolines syn på politikk gikk i retning av 10

Richard og av de radikale. Jeg trodde hun ville svare Arbeiderpartiet hvis jeg spurte, men utelukket ikke at hun ville svare Kommunistpartiet. Det kjentes like greit ikke å vite. Vi skålte muntert da vi delte en enkelt ølflaske mot slutten av kvelden. Karoline smilte virkelig da hun spurte om det var noe nytt fra meg i så måte. «Du er fortsatt bare 48 år. Det er snart 17 år siden mor døde. Så jeg ville bare synes det var hyggelig om du fant deg en ny venninne nå», sa hun med et spøkefullt smil. Jeg var på nippet til å spørre om hun ville godtatt det hvis jeg hadde fått en venninne som var nazist. Men jeg ønsket slett ikke å gjenoppta den politiske diskusjonen. Så jeg svarte som sant var: At minnene om hennes mor fortsatt var for sterke til at jeg hadde klart å fatte noen interesse for andre kvinner, samt at tre så ulike barn var mer enn nok familie for meg. Karoline smilte og gjentok at jeg hadde vært en svært god far for dem alle tre. Vi sluttet på et forsonlig spor ved nitiden. Hun gikk med på å ta med seg resten av kaken tilbake til den lille leiligheten på Sagene, som hun delte med en venninne. Jeg ble stående alene igjen og se etter Karoline mens hun forsvant som en skygge i mørket. Ordene hennes ble liksom hengende igjen i ørene mine. Jeg måtte innrømme at hun hadde et poeng. I løpet av mine 25 år i politiet hadde jeg aldri vært så betenkt over situasjonen som nå. Senest i går hadde jeg avvist en ny forespørsel om å tegne medlemskap i Nasjonal Samling, og fremholdt at jeg syntes det var best for lovens voktere å være politisk nøytrale. Det var blitt akseptert også denne gangen, men presset var der stadig. Før krigen hadde jeg alltid likt mitt arbeid og aldri vært i tvil om at jeg ville fortsette med det. Tvilen hadde kommet i løpet av få måneder etter krigsutbruddet. Oslos mangeårige politimester Welhaven, en meget dyktig politimann som kunne navnet på hver eneste konstabel, ble tvunget til å fratre på grunn av sin skepsis til okkupasjonsmakten. Inn i hans sted kom Bernhard Askvig fra Aker, en drikkeglad konspiratør som åpenbart bare ble innsatt på grunn av sin smiskende holdning til Quisling og tyskerne. Jeg mistrodde fra første dag Askvig. 11

Dessuten mislikte jeg sterkt ordningen med at han skulle ha tittel som politipresident for Oslo samtidig som han hadde det øverste ansvar for politiet på store deler av det øvrige Østlandet. Min tvil om hvorvidt jeg fortsatt hørte til i politiet hadde oppstått med utnevnelsen av Askvig og blitt sterkere senere. Jeg hadde for første gang tenkt på å si opp min stilling under unntakstilstandene i september 1941, da min tidligere sjef Welhaven var blant de som ble fengslet. Denne våren hadde jeg virkelig flere ganger vært i alvorlig tvil. Jeg hadde diskutert saken ofte med meg selv, både i stille stunder på kontoret og her hjemme. Inntil videre var jeg innstilt på å fortsette, så lenge jeg sto fritt til å utføre mitt daglige arbeid uten å bli pålagt uakseptable politiske føringer. Jeg sto fremdeles alene ved vinduet fordypet i tankene om min egen situasjon, da telefonen plutselig ringte. Klokken var ti over ni. Som alltid når telefonen ringte godt ut på kvelden, tok jeg den med et håp om å få høre stemmen til en av mine sønner. Jeg fikk i stedet høre en kjent stemme fra Møllergata 19. Den sa at advokat Jens Otto Helmersen var funnet skutt i sin hytte ved Voksenkollen, under lett besynderlige omstendigheter. Deretter spurte den om jeg kunne innlede etterforskningen på åstedet. Både ut fra pliktfølelse og spontan interesse sa jeg straks ja til det. Jeg har en uvane med å komme på ting jeg har hørt eller sett litt forsinket. Først i ytterdøren på vei ut kom jeg på at Helmersen ikke bare hadde vært en fremgangsrik forretningsadvokat, men også en kjent politiker i NS. Jeg tenkte at en NS-politiker fortsatt var et menneske, og at et mord uansett var en svært alvorlig forbrytelse som måtte etterforskes og oppklares. Så fortsatte jeg ut i kveldsmørket, uten å ane verken hvilken dramatikk eller hvilke dilemmaer som ventet meg.

kapittel 2

Et besynderlig dødsfall Jeg ankom Voksenkollen klokken fem over halv ti. Det slo meg nå som et paradoks at mordåsteder vakte mye mindre oppsikt under en krig. Fra slutten av tredvetallet husket jeg åsteder med hundrevis av skuelystne og en lang rekke journalister som nærmest hoppet av iver etter informasjon. Nå var det en svært behersket stemning på et nesten folketomt åsted. Jeg så i lyset fra lommelykten min en enkelt Aftenposten-journalist, en yngre mann som jeg kjente av utseende. Han sto der helt avventende, iført en vinterfrakk, uten å gjøre noe forsøk verken på å kontakte de andre personene eller på å ta seg frem til selve åstedet. Journalistens tilbakeholdenhet skyldtes kanskje at det allerede var en politimann på stedet. Tross de dystre omgivelsene smilte jeg raskt for meg selv da jeg så ham. Politimannen var min unge assistent på stasjonen, overkonstabel Egil Larsen. Det var så typisk ham å være først på åstedet selv ute ved Voksenkollen en sen søndags kveld. Samtidig var det også typisk ham ikke å foreta seg noe overilet, men bare å sikre åstedet til en eldre kollega ankom. Jeg har aldri hatt en bedre assistent enn Egil Larsen. Et par i tyveårene holdt hverandre forsiktig i hånden og hutret litt der de sto, mellom den slanke Egil Larsen og et langt mer omfangsrikt og pelskledd par i sekstiårene. De fem sto like innenfor den åpne smijernsporten foran en hytte. Det slo meg i det samme at dette var den første hytta jeg hadde sett som hadde smijernsport, og var omkranset av et to meter høyt jerngjerde. Egil nikket kort straks vi så hverandre og sa: «Førstebetjent 13

Martinsen.» Egil hadde fått med seg at jeg oss imellom helst unngikk den nye håndhilsenen vi har fått instruks om. Han var en meget veloppdragen ung mann og kalte meg alltid bare førstebetjent Martinsen – selv om jeg hadde sagt at han i hvert fall på tomannshånd innendørs godt kunne være på fornavn og kalle meg Engly. Nå sto vi utendørs og i et ukjent selskap. Egil holdt øynene festet på journalisten mens han trakk meg noen skritt til side. Det var ingen fare. Journalisten ble stående like rolig, uten å gjøre noe forsøk på å kontakte de fire vitnene. De ble på sin side stående, uten å veksle verken ord eller blikk. Det var noe merkelig kaldt over hele situasjonen. Egil lente seg over mot meg og sa med hviskende lav stemme: «Datteren til advokat Helmersen sier at hun fant sin far liggende død på stuegulvet med et kulehull i pannen da hun kom hit like før klokken åtte. Hennes forlovede sier det samme. Begge hevder at hun sist snakket med ham på telefon ved ellevetiden i formiddag. Det høres jo ikke usannsynlig ut, hvis han er drept senere. Han hadde dessuten mottatt drapstrusler, sier datteren. Så langt kan det jo virke tilforlatelig. Men det er en svært merkelig ting jeg har undret meg over hele tiden, og som jeg fortsatt ikke forstår. Jeg lurer nærmest på å arrestere datteren og hennes forlovede som mistenkte.» Egil tidde og så avventende på meg til jeg spurte ham om hva han ikke forsto. Deretter fortsatte han enda lavere og raskere. «Datteren og forloveden sier begge at sneen lå helt ren og urørt da de kom, slik at de måtte tråkke opp veien frem til hytta selv. De stusset over dette, siden Helmersen visste at de skulle komme og brukte å måke opp vei før han fikk besøk. Naboene sier også at de ikke så noen spor frem til døren. Det falt sne i går kveld og i natt, men det har knapt vært et snekorn i luften hele dagen. Det er ingen fotspor på noen annen side av hytta, etter det jeg kan se. Hvordan i all verden kom morderen seg da unna?» Jeg tenkte meg om et lite halvminutt, og spurte deretter Egil om det kunne være at Helmersen hadde skutt seg selv? 14

Egil ristet raskt på hodet. «Jeg tenkte også straks på den muligheten. Men det er jo ikke så helt enkelt å skyte seg selv i pannen. Dessuten sier begge at det ikke er noe våpen å se. Det kan jo være at de lyver om det for å skjule et selvmord, eller at de ikke i farten har sett våpenet på gulvet. Jeg har ikke villet gå inn alene.» Jeg sa at han hadde håndtert situasjonen svært godt. Så la jeg til: «Et svært viktig spørsmål, særlig for avdødes datter og hennes forlovede, blir hvor lenge Helmersen hadde vært død. Vi bør straks gå inn til åstedet for å sikre mulige spor der.» Egil nikket ivrig til det. Vi gikk tilbake til de fire vitnene. Den eldre mannen i pels presenterte seg nå som apoteker Erik Carstensen. Han bemerket at det begynte å bli både sent og kaldt, og spurte om han og hans kone kunne trekke seg tilbake til sin egen hytte. Jeg ga dem tillatelse til det, men ba begge bli sittende våkne til vi hadde fått deres forklaring. Han sa «takk så meget» til det, og snudde seg raskt. Hans kone fulgte etter uten å si et ord. Jeg ba det unge paret om å bli med inn, og gikk så foran frem mot den lukkede døren til hytta. Jeg konstaterte mens jeg gikk de vel ti meterne frem til hytta, at ingen andre spor var å se i nysneen. Det så ut til å være bare et par større og et par litt mindre fotavtrykk som gikk til og fra utgangsdøren. Døren var låst, men avdødes datter hadde nøkkel og åpnet den. Ilden hadde brent ut i kakkelovnen, og termometeret viste syv plussgrader. Jeg snudde meg og ba de tre andre gå inn og sette fra seg skoene ved døren. Alle tre adlød uten å si et ord og uten å ta av seg ytterklærne. Bak dem så jeg journalisten fra Aftenposten stå igjen ved porten, som en smal og svakt dirrende svart silhuett mot den hvite sneen. Et øyeblikk kjente jeg midt i det hele en merkelig sympati for ham. Deretter slo døren mellom oss igjen, og jeg vendte hele min oppmerksomhet mot hytta og dens eier.

kapittel 3

En splittet familie Verten tiltrakk seg oppmerksomhet straks jeg tok steget over dørstokken. Han var stor og gulvplassen liten. Jens Otto Helmersen så ut til å ha vært et par tommer høyere og noen kilo tyngre enn meg. Jeg anslo alderen til rundt 60 og høyden til rundt 1,85. Han virket ved første blikk enda lenger, når han lå utstrakt i full lengde midt på gulvet i en ganske liten stue. Han var fullt påkledd med lakksko og svart dress. Det var en dam av blod rundt hodet hans. Kulehullet i pannen etterlot ingen tvil om dødsårsaken. Øynene var vidt oppspilte og ansiktsmusklene stivnet i en grimase. Ansiktet tydet på at advokat Helmersen hadde vært overrasket da han plutselig døde, men det sa oss foreløpig ikke noe om hvem som kunne ha drept ham. Han selv hadde definitivt ikke gjort det. Det teppeløse gulvet var svært oversiktlig, og det var ikke spor å se av noe skytevåpen. Jeg gikk forsiktig bort til den avdøde advokaten og la fingrene på kinnet hans. Mitt eget hjerte banket raskere enn vanlig. Jeg tenkte at mysteriet nå enten ville bli oppklart, eller enda mer gåtefullt. Datteren og hennes forlovede ville ha et stort forklaringsproblem hvis Helmersen fortsatt hadde noe varme i seg. Det hadde han imidlertid ikke. Kjeven hans var helt kald og livløs. Tross den lave temperaturen i rommet, var det vanskelig å tro at han kunne ha vært levende for bare halvannen time siden. I så fall var det et stort mysterium ikke bare når han hadde dødd, men også hvordan morderen hadde kommet seg unna etterpå. Morderen var definitivt borte nå. Hytta var på rundt 25 16

kvadratmeter og hadde ingen gode gjemmesteder for et menneske. En gammel dobbeltseng fylte nesten hele soverommet. På høyre side lå dynen i en haug, mens den venstre var pent oppredd. Det rådet ingen tvil om at eieren hadde vært en velstående mann med kontakter. Hytta var luksuriøst innredet med elektrisitet, vann og vannklosett, og hadde endog innlagt telefon og radio. Heller ikke på det lille badet fantes noe gjemmested. Kjøkkenet var bare et hjørne i stuen, med en peispipe som var et par desimeter bred. Her var ikke noe klesskap som morderen kunne ha gjemt seg i. Muligheten for at den avdøde var blitt drept av et skudd utenfra, kunne også utelukkes. Veggene var solide trevegger uten hull av noe slag. Kulden kom fra et av vinduene, som sto på klem. De tre andre vinduene var lukket fra innsiden. Blendingsgardinene var ikke trukket for, men glassene var fullt intakte på alle fire. Advokat Helmersen hadde på et eller annet tidspunkt tidligere i dag blitt skutt her av en annen person. Denne morderen hadde på en eller annen måte senere tatt med seg mordvåpenet og forlatt åstedet. Det hadde morderen altså klart tross gjerdet rundt hytta – og selv om nysneen etterpå lå ren og urørt. Jeg ble stående der og lure på hvordan i all verden morderen hadde kommet seg unna. De tre andre ble i mellomtiden stående der og se respektfullt avventende på meg. «Han var helt kald alt da vi kom», bemerket datteren lavt. «Ja, det var han virkelig», sa hennes forlovede litt høyere. Etter det sa ingen av dem noe mer. Luften kjentes iskald og stemningen alvorstung. Jeg undersøkte raskt lommene til begge to, men uten å finne spor etter våpen eller andre mistenkelige gjenstander. Begge tok det pent, og uttrykte forståelse for at jeg i en mordetterforskning måtte undersøke alle muligheter. Det slo meg i det samme at begge visst enten var svært sindige av natur, eller ikke kjente noen større sorg over Helmersens død. Den følelsen ble ikke svakere da datterens forlovede kort sa: «Vi har vært sammen hjemme hos Irene i hele dag, og han var død da vi kom hit nå i kveld. Ingen av oss kan ha skutt ham.» Barhodet innendørs fremsto Irene Helmersen som en til17

talende ung kvinne, middels høy og med sitt avlange ansikt omkranset av lange blonde krøller. Jeg tenkte at hun sikkert kunne være en svært vakker ung kvinne ute på en varm sommerdag. Men nå var vi inne på en kald vinterdag, og ansiktstrekkene hennes var forståelig nok svært alvorlige. Stillheten kjentes plutselig nesten lammende. Jeg brøt den ved å spørre om det var flere nære pårørende. Hun svarte raskt at hennes foreldre var blitt fraskilt for et par år siden. Moren hadde tatt tilbake sitt pikenavn og het nå Elisabeth Bakken, men hadde ikke flyttet langt. Hun bodde i en leilighet på Ullernåsen, mens Helmersen hadde beholdt sin bopel og sitt kontor på Majorstuen. Familiens fjerde medlem var en syv år eldre søster, Grete Helmersen, som bodde alene på Montebello. Avdøde hadde en mor i live, men hun var meget gammel og sterkt svekket. Hans eneste bror drev et vinagentur i Italia, og hadde så langt kjent ikke vært i Norge på mange år. Jeg spurte til oppfølging kort om når ekteparet Helmersen hadde flyttet fra hverandre, og merket meg at det var for knapt to år siden – i april–mai 1940. Så spurte jeg Irene Helmersen om flere i familien var politisk aktive. Hun svarte, lavmælt og kort, at verken hun eller hennes mor var det, men at storesøsteren også var medlem av NS. Muligvis påvirket av min egen familiesituasjon tenkte jeg i det samme at man ante konturene av en splittet familie her. Særlig i disse krigstider kunne det godt ligge et mordmotiv der. Uansett hvordan mordet hadde skjedd var det nærliggende å tro at det var utført av en person som kjente hytta og nærområdet. Så vendte jeg meg til Irene Helmersens forlovede, Thorleif Nilsen, og spurte om også han var eller hadde vært aktiv i NS. Thorleif Nilsen var en mørkhåret og ganske kraftig mann rundt min høyde på knapt 1,80. Jeg skimtet en liten rykning i hånden hans, men han holdt seg i ro og svarte med uendret stemme at han var tidligere medlem av Arbeidernes Ungdomsfylking. Nå prioriterte han arbeidet og kjærligheten fremfor politikken. Han la raskt til at forlovelsen bare var noen dager gammel, og at han bare så vidt hadde møtt sin forlovedes far 18

tidligere. Fortsatt rolig fortalte Thorleif Nilsen at han bodde på Grønland og hadde studert sosialøkonomi på universitet før krigen, men at han nå arbeidet som snekker. Jeg noterte meg at enten måtte bekjentskapet mellom de to unge forut for forlovelsen ha vart uvanlig kort tid, eller så måtte bekjentskapet med kjærestens far forut for forlovelsen ha vært ganske kaldt. Særlig tatt i betraktning at de hadde bodd bare få kilometer fra hverandre i samme by. I første omgang nøyde jeg meg med å bemerke at det jo var et ganske sent tidspunkt for et besøk på en hytte, og spørre hvordan det kom i stand. Datteren svarte at hun hadde ringt faren med beskjed om forlovelsen fredag rundt klokken tre på ettermiddagen. Ved ellevetiden søndag formiddag hadde han ringt for å be henne ta med seg forloveden og komme hit klokken åtte i kveld for en viktig samtale. Hånden hennes la seg i forlovedens mens hun sa det. Det ante meg at avdødes familieliv ikke hadde vært blant byens mest harmoniske. Det var langt derfra til noe mordmotiv. Særlig siden det i påvente av nytt om dødstidspunktet, syntes lite sannsynlig at datteren eller hennes forlovede kunne ha begått mordet nå i kveld. De forlovede var foreløpig svært godt samkjørte. Thorleif Nilsen sa at det hun sa stemte. Han hadde hørt henne snakke i telefonen med faren like rundt klokken elleve, og hadde straks sagt ja til å bli med hit i kveld da hun etter å ha lagt på røret spurte om det. Hånden hans holdt i hennes mens han snakket. Hans hånd var stor og rolig, mens hennes var tynn og svakt dirrende. Jeg kunne godt forstå det. Vi sto der i en temperatur på under ti grader, og med hennes far liggende død bare en armlengde unna.

kapittel 4

En episode verdt å merke seg Et staselig gammelt veggur bak oss begynte å slå ti slag. Jeg rakk i løpet av dem å tenke at videre utredninger om familien fikk vente til vi hadde flere fakta på det rene. I mellomtiden var trusselbildet det viktigste. Jeg bemerket at dette huset hadde et uvanlig høyt gjerde. Deretter spurte jeg Irene Helmersen om det altså var slik at hennes far hadde fryktet for sitt liv. Hun nikket raskt. Det forekom meg at både hennes forlovede og jeg stirret på henne mens hun snakket. Hun snakket fremdeles lavmælt, men fortsatte mye lenger denne gangen. «Det gjorde han. Det er leit å si det i denne stund og i min døde fars nærvær, men både jeg og min søster hadde begynt å lure på om vår far led av noe slags forfølgelsesvanvidd. Han var aldri slik da vi var små. Den gang syntes vi at han var verdens tryggeste og roligste far. Det var før han ble politiker. Gjerdet var der da vi kom hjem fra sommerferien til Berlin under OL i 1936, etter at en eller annen hadde begått hærverk og malt skjellsord på husveggen. Far fryktet revolusjon fra kommunister før krigen, men enda mer fryktet han attentat fra motstandere av samarbeidet med Tyskland etter krigsutbruddet. Han hadde mottatt anonyme trusselbrev som han viste oss. Jeg vil tro de ligger i skrivebordsskuffen på kontoret hans. Brevene var utrivelig lesning, men lite konkrete. Vi hadde aldri trodd de kunne innebære noen reell fare. Men far var engstelig nå det siste året, både for seg selv og oss. Han var forsiktig med hvem han slapp inn, og hadde en pistol liggende tilgjengelig på hytta, hjemme og på kontoret. Her på 20

hytta brukte han alltid å ha pistolen i hånden når han åpnet døren, med mindre det var oss i den aller nærmeste familien han skulle slippe inn.» Jeg spurte om hvor faren oppbevarte pistolen her på hytta. Hun svarte raskt at den brukte å ligge i nest øverste skuff på kommoden i farens soverom. Jeg pekte dit for min assistent Egil Larsen, som raskt reiste seg og gikk ut på soverommet. Han kom tilbake med en kort beskjed om at det lå en ladd pistol i den nest øverste skuffen der. Den opplysningen var interessant, men brakte oss ikke noe nærmere en løsning. Det slo meg som en teoretisk mulighet at han noen timer tidligere hadde skutt seg selv, og at datteren og forloveden sammen hadde lagt pistolen på plass igjen etter sin ankomst. Men sannsynlig virket heller ikke det. Særlig tatt i betraktning at de i så fall ikke bare hadde forledet politiet til å tro at et selvmord var et mord, men samtidig også gjort seg selv til mistenkte. Jeg spurte om Helmersen hadde sagt noe som tydet på at det var bestemte personer han fryktet. Datteren ble stående avventende og tankefull noen sekunder før hun svarte. «Både ja og nei, hadde jeg nær sagt … Far nevnte aldri navn for meg, og hvis han nevnte noen for min søster, nevnte hun det aldri for meg. Han ga likevel en pekepinn for noen uker siden. Tilfeldigvis satt vi hjemme hos ham på en førjulsmiddag da telefonen ringte. Han tok imot en kort telefonbeskjed, og svarte så bare, ‘Gud hjelpe oss. Når skjedde dette?’ før han la på røret. Etterpå gikk han bort til stuevinduet og så seg rundt, uten å la oss se ansiktet sitt. Vi ble naturlig nok urolige av dette. Da vi gikk til vinduet, var det imidlertid ingenting unormalt å se utenfor. Min storesøster spurte far hva som var på ferde. Han svarte: ‘Ingen fare her og nå, og sannsynligvis ikke senere. Men gå umiddelbart i dekning dersom dere i nærheten her, på hytta eller hjemme hos dere selv skulle få se en enarmet mann!’» Irene Helmersen snakket lavt og ble forståelig nok lettere oppskaket da hun nevnte episoden. Hun fortsatte imidlertid uoppfordret etter å ha fått tenkt seg litt om. «Min far skalv både i stemmen og på hendene mens han sa 21

det, så det var ganske skremmende. Grete spurte straks hvilken arm denne mannen manglet, og om han manglet hele armen eller bare deler av den. Far svarte at det i tilfelle var en høy mann som manglet høyre arm fra albuen og ned. Deretter la han beroligende til at denne mannen trolig befant seg langt unna, og at det ikke var noe mer å snakke om før vi eventuelt så ham i byen. Far gjenvant som vanlig raskt fatningen. Tydeligvis hadde han likevel i tankene en bestemt mann som han fryktet.» Episoden var av stor interesse, og jeg noterte meg den. Ifølge avdødes yngste datter hadde opptrinnet funnet sted en av dagene like før jul, seks til syv uker tidligere. Hun selv hadde sovet dårlig et par netter og sett seg rundt ekstra godt de neste par ukene. I det samme banket det på døren. Jeg mistenkte at det enten var to kriminalteknikere eller en lege. Det viste seg å være begge deler samtidig. Jeg hadde liten tro på at de ville finne mye etter den morderen som hadde vært på ferde her. Håpe på hjelp fra tekniske funn kunne man jo alltid, og det passet uansett godt å avslutte avhøret for kvelden der. Jeg lot både avdødes datter og hennes forlovede gå, etter å ha notert meg deres adresser og bedt begge holde seg tilgjengelig for spørsmål. De svarte kort «ja, klart det» og trykket raskt min hånd på vei ut. Begge hadde forlovelsesringer på, og begge var kalde. Hennes hånd skalv mer enn hans. Irene Helmersen bodde med telefon i Ullevålsalléen. Thorleif Nilsen bodde uten telefon i Breigata på Grønland. Jeg grep meg i å ville spørre om hvordan de hadde møtt hverandre, men lot det foreløpig ligge.

kapittel 5

En forbipasserende kvinne Journalisten holdt, formodentlig nærmest stivfrossen, stand på sin post ved porten. Vel vitende om at han nå uansett ikke ville kunne rekke morgendagens avis, bekreftet jeg på hans spørsmål at advokat Jens Otto Helmersen var myrdet. Jeg la til at sakens fakta burde kartlegges nærmere før den ble omtalt i avisen, men at han var velkommen til å kontakte meg og politiet om den i morgen ettermiddag. Han takket høflig for det og gikk med raske skritt ut i nattemørket. Det unge paret hadde alt forsvunnet ut porten. De satte seg i en noe slitt blå Peugeot uten knottgenerator. Familien Helmersen satt tydeligvis godt i det med penger og kontakter. Det var vel da ikke påfallende at faren hadde kunnet skaffe den yngste datteren både bensin og kjøretillatelse, selv om hun selv ikke var medlem av NS. Jeg merket meg at hun satte seg bak rattet. Så var Egil Larsen og jeg alene igjen i vinterlandskapet. Vi ble stående der i kulden og se på den snedekkede hagen rundt hytta. En gråspurv hadde satt seg til der. Men bortsett fra et par spredte fuglespor og det nå godt opptråkkede sporet frem til trappen, lå sneen fortsatt urørt og ren. Vi gikk i taushet hele runden på utsiden av gjerdet, uten å se spor noe sted innenfor gjerdet. Egil fulgte uten spørsmål etter meg da jeg gikk frem til nabohytta og banket på døren der. Klokken var halv elleve da vi ankom nabohytta og fem over elleve da vi forlot den. Det gjorde godt å komme inn i et varmt rom. 23

Apoteker Carstensen og hans frue var svært godt samkjørte. Han svarte kort og fyndig, og hun nikket samtykkende hver gang han hadde sagt noe. Hytta deres lå utenfor synsvidde rundt svingen, og hadde inngang på motsatt side av Helmersens. Det var således fullt mulig at noen hadde gått inn hos Helmersens uten at naboene hadde fått det med seg. De hadde imidlertid ikke hørt noen lyder av mennesker gjennom dagen, og den første lyden av en motor de hørte, var da Helmersens datter og forlovede ankom i bil ved åttetiden. Ekteparet Carstensen hadde stusset over at en bil ankom så sent, og derfor gått ut for å se hva det gjaldt. Det hadde ikke vært opptråkket eller spadd opp noe spor frem mot hytta. De hadde heller ikke sett noen spor i snøen da de gikk forbi porten der på sin daglige ettermiddagstur rundt klokken fire. Carstensen hadde nylig overdratt apotekdriften til sin eldste sønn. Ekteparet hadde derfor bevilget seg en utvidet vinterferie på sin hytte, og hadde vært her de siste tre dagene. Han forsikret at både hørselen og synet deres fortsatt var godt nok til at de ville fått med seg både biler og småfly tidligere på dagen. Hun nikket igjen da han sa at de sist hadde sett Helmersen ettermiddagen to dager før. Helmersen hadde kommet kjørende fredag ved sekstiden en gang, i sin store Mercedes. De hadde gått rundt svingen og hilst på ham, og sett at han gikk alene ut av bilen. Helmersen hadde etter sin ankomst blitt stående et par minutter og vekslet noen ord, men de hadde gått hver til sitt da det begynte å falle sne igjen. Ekteparet Carstensen hadde sagt til Helmersen at han gjerne måtte komme inn på kaffe og pepperkaker, men han hadde kort svart at han hadde viktige ting han måtte ordne. Det var Helmersen i et nøtteskall, sa herr Carstensen. Advokaten var en alltid korrekt nabo, men ofte travel og aldri kontaktsøkende. Han tok ofte med seg saksmapper også på hytteferiene. De hadde hatt hytte her ved siden av ham helt siden 1929 uten noen form for uvennskap eller nabokrangel, men uten å bli godt kjent med ham. Jeg så på fru Carstensen da jeg spurte om de hadde lagt merke til noen gjester. Han svarte at de jo godt kjente døtrene 24

og Helmersens nå fraskilte kone av utseende. De hadde også i det siste ved et par anledninger sett en noe yngre, blond kvinne som de lurte på om var en ny venninne av Helmersen, siden de ikke hadde sett henne her samtidig med døtrene. Hun hadde en gang tidligere gått ut av en litt eldre sort Ford som de også hadde sett stå der utenfor porten på lørdag ettermiddag, men den hadde vært borte da de gikk sin vanlige formiddagstur ved titiden søndag. Den yngste datterens kavaler hadde de derimot aldri sett her før. «For øvrig så vi lørdag ettermiddag en person som gikk forbi på veien her. Personen gikk ikke inn mot hytta her, så ansiktet så vi aldri. Men det er bare noen få hytteeiere som pleier å gå forbi her oppe, og dette var ingen av dem.» Jeg spurte umiddelbart om personen som gikk forbi hadde vært en mann som manglet en arm. Det førte til et par hevede øyenbryn fra fru Carstensen og et raskt smil fra hennes ektemann. «Så langt derifra, hadde jeg nær sagt. Personen vi så på lørdag ettermiddag manglet ikke noen arm og var dessuten ikke en mann», fortsatte apoteker Carstensen. «Det var en ganske ung kvinne med skulderlangt og mørkt hår. Jeg tok frem kikkerten den andre gangen hun passerte. Det var ikke noen av Helmersens døtre, og heller ikke hans tidligere kone eller hans nye venninne. Vi diskuterte så vidt om han alt kunne ha skaffet seg en ny og enda yngre venninne. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri hadde sett henne før. Men ansiktet til denne forbipasserende kvinnen så jeg ikke, dessverre. Noen enarmet mann har vi aldri sett her. Det ville vi ganske bestemt ha lagt merke til og husket.» Jeg tvilte ikke på det siste. Ekteparet Carstensen fulgte tlisynelatende godt med på nabolagets bevegelser. Desto mer urovekkende var det at vi fortsatt ikke hadde noen anelse verken om hvem som hadde begått drapet, hvordan det ble utført eller når det skjedde. Jeg noterte meg opplysningen om den unge blonde kvinnen som visstnok hadde besøkt hytta, og historien om den unge mørkhårede kvinnen som hadde gått rundt i nærheten. Deretter sa jeg, like etter at vegguret slo 25

elleve slag, takk for hjelpen og reiste meg. Egil satt ved siden av meg i sofaen og noterte, men reiste seg straks da jeg gjorde det. Han sa ingenting. Jeg kjente ham godt nok til å vite at han tenkte mye mer enn han snakket.