KAPITTEL 1 Akkurat nå er det helt stille. Det gjør det nesten enda verre, for stillheten er som en eneste lang ventetid. Elias holder pusten og rygger forsiktig noen skritt vekk fra døra. Pulsen dunker i tinningene. Dørhåndtaket rører vel ikke på seg? I samme sekund som han tenker tanken, innser han hvor absurd den er. Selvsagt rører ikke dørhåndtaket på seg. Det hadde jo vært helt sykt. De der ute kan vel ikke akkurat åpne lukkete dører uansett. Eller? «Fy faen», kommer det fra Ally. Den åpenbare redselen i ordene hennes får Elias til å grøsse. Men han svarer ikke, og det gjør ingen av de andre heller. Isteden retter alle oppmerksomheten mot veggen ved siden av døra. «Eh …», får Elias presset fram. «Hører dere det også?» 7
Først forstår han ikke helt hva slags lyd det er. Det høres bare ut som en lav skraping. Den kommer fra et punkt i gulvet, rett til høyre for døra. Skraaap. Skraaap. Men så øker lyden i styrke, og får selskap av flere. Og nå skraper det ikke lenger, nå krafser det. Overalt langs det råtne gulvet ved veggen krafser det, som fra små, små klør. Og med ett vet Elias nøyaktig hva som er i ferd med å skje. «De graver!» kommer det fra Eik, som om han har lest tankene til Elias. «De kommer til å komme seg inn!» svarer Ally. «Gå bakover!» Da den første kaninen presser seg opp gjennom gulvplankene, skyller panikken som en bølge over Elias. De har ikke noe sted å flykte. Vinduene kan ikke åpnes, døra kan de ikke nærme seg, og bak dem er det bare en vegg. Og han kjenner disse dyrene nå. De ser kanskje søte ut hvis du bare tar en kjapp titt på dem, men det er lenge siden de oppførte seg som tamme kaniner. Disse kaninene har mutert eller noe 8
sånt, og oppfører seg helt sinnssykt. De små tennene deres gnager ikke lenger bare i seg løvetannblader og gulrøtter, de … nei, han orker nesten ikke tenke på det. Og de er raske når de vil. Nesten umulig å fange. Elias har aldri tenkt på det før, men en kanin kan liksom fare av sted og skifte retning midt i et hopp. Det gjør det nesten umulig å forutse hvordan de kommer til å bevege seg over en flate. Og nå er
de her inne. Snart kommer det til å være flere av dem. De kommer til å strømme opp av det hullet i gulvet, og så kommer de til å angripe. Hva faen skal han gjøre da? Elias griper instinktivt en lysestake som står i en av vinduskarmene. Den er lagd av et slags metall, og har fem armer til lys. Han tar tak i foten som om den skulle vært en racket, og prøvesvinger den fort i lufta. Det er ikke noe perfekt våpen. Men det er det eneste han har akkurat nå, og han vet at han snart kommer til å trenge det.
KAPITTEL 2 «Dukk!» Da den første kaninen nærmer seg som et missil i lufta, svinger Elias lysestaken bakover for å få kraft i slaget. «Nå!» Den dumpe lyden da lysestaken treffer kaninen, er grusom. Men det funker. Ally og Eik har huket seg ned i akkurat riktig øyeblikk, og smashen til Elias har fått kaninens kropp til å skifte retning. Nå er den ikke noe missil lenger. Nå er den en bowlingkule som ruller over gulvet mens den skriker. Den feller flere av de andre kaninene som kjegler. «Strike!» kommer det fra Manu. «Men det kommer flere!»
11
Et kvarter senere ligger en blanding av svette og adrenalin som en tåke over rommet til Elias da han lener seg tilbake i gamingstolen. T-skjorta hans er helt våt på ryggen. Dette var nok den verste runden hittil. Kaninene var virkelig helt loco der inne i
12
rommet. Og så mange? OK, hvis det hadde vært én kanin de måtte slåss mot, så hadde det kanskje ikke vært noe problem. Men nå var det en hel flokk gærne gnagere som oppførte seg som om de var besatt av djevelen eller noe sånt. «Flaks at det bare er et spill!» skriver hun som Elias kaller Ally. Egentlig vet han ikke hva hun heter, han kjenner bare spillnavnet hennes. Allythequeensmash. «Jeg hadde pisset på meg av skrekk hvis jeg hadde møtt en sånn kanin i virkeligheten.» Elias ler da han leser chatten. «Du pisset jo på en måte på deg også», svarer han. «Og det sier du!» tar hun igjen. «Du var ikke så tøff, du heller, mellom de tennisslagene dine.» «Huff», bryter ManU_10 inn. «Ikke snakk om tennisslagene. Jeg vil aldri mer tenke på at du smashet dem gjennom rommet. Eller lyden da de dundret inn i veggen. Jeg kunne seriøst ha anmeldt deg for dyremishandling!» Elias ler rått. 13
«Eller livredning», sier han. «Det var jo smashene mine som reddet oss.» «Denne gangen, ja.» Manu tar en dramatisk pause før han skriver videre: «Men hvem vet hva som skjer neste gang. Får kaninene hoggtenner? Finner Polly fram et maskingevær? Ikke godt å vite!» Da Elias kommer ned på kjøkkenet den kvelden, er det helt mørkt der inne. Han trykker på lysbryteren. Oppvasken etter frokosten står fremdeles på kjøkkenbenken. Han tenkte ikke på den da han kom hjem fra skolen, han hadde det så travelt med å komme seg til PC-en. Men i kveldslyset er det med ett så tydelig – her har det ikke vært noen voksne i hele dag. Ikke i dag heller. Elias sukker og åpner døra til skapet og lar mismodig blikket gli over hyllene. Nudler med biffsmak eller nudler med kyllingsmak? Det ligger tre røde og to blå pakker rett foran ham og bare venter på at han skal velge. For ikke så lenge siden ville det vært som å finne en skatt. Men det var før det ble 14
en rutine. Det var før mamma og pappa sluttet å servere merkelige linsegryter hver eneste middag, før de sluttet å mase om at han burde gjøre noe annet enn å spille, før de sluttet å holde lange foredrag om sunn mat og hvor viktig det var å bevege på seg og holde seg i form. Før Isak ble syk. Når kommer dere hjem? Han sender meldingen til både mamma og pappa, selv om han egentlig allerede vet omtrent hva svaret vil bli. Pappa kommer om en times tid, vennen min. Så snart Isak har sovnet, kjører han hjem til deg. Har du spist noe? Det er ting du liker i skapet. Elias finner fram en pose potetgull. Jævla Isak. Tanken farer gjennom hodet uten at Elias klarer å stoppe den. 15
Må de være sammen med ham hver eneste kveld? Det fins jo leger og sykepleiere som kan ta seg av ham på sykehuset, og sikkert, for eksempel … sykehusklovner, eller noe annet tull. Isak trenger vel ikke ha både mamma og pappa der også? Elias er faktisk også barnet deres! Han river opp potetgullposen. Ja, tenker han videre. Han er det verste barnet deres. Sveriges verste storebror. Lillebroren hans ligger på sykehus, og her står han og syns synd på seg selv fordi … ja, hvorfor det, egentlig? Fordi han slipper å spise linsegryte til middag? Elias stapper en hel neve potetgull i munnen og tygger så hardt at knasingen overdøver de verste tankene. Egentlig skjønner han ikke hvorfor han gidder å bry seg engang. OK, han er kanskje litt mye alene hjemme akkurat nå, men han lider jo ikke akkurat. Han har spillet. Etter at det dukket opp i forrige uke, har han uansett nesten ikke klart å tenke
16
på noe annet. Han har åpenbart potetgull. Og han har faktisk en katt også, så helt alene er han ikke. Han åpner ytterdøra ut mot høstkvelden og roper lavt på Messi. «Psss, psss, psss!» Da den svarte katten dukker opp på trappa og stryker seg mot beina til Elias, bøyer han seg ned for å løfte ham opp. Pelsen hans er sval og myk da han borer nesa inn i den. «Verdens fineste katt», mumler han. «Er du verdens fineste katt?» Men så kommer han plutselig til å tenke på kaninene i spillet igjen. Han grøsser og trekker instinktivt nesa opp fra kattepelsen. Kaninene så også ganske søte ut første gang han fikk øye på dem på skjermen. Før han visste hva de var i stand til.
17
«Men det var jo i et spill», sier han, som for å berolige seg selv. «Og dette er i virkeligheten. Det er faktisk en jævla forskjell.»