Skumringover landskapet
KazuoIshiguro Skumringover landskapet
OversattavKariogKjellRisvik
KazuoIshiguro
Originalenstittel: APaleWiewofHills OversattavKariogKjellRisvik
Copyright©1982byKazuoIshiguro
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2017
ISBN978-82-02-58250-0
1.utgave,1.opplag2017
Dennebokenbleførstutgitti1985pånorskav J.W.CappelensForlag.
Omslagsdesign:MiriamEdmunds
Omslagsfoto:KarinaVegas/ArcangelImages Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASer enhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillatti denutstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføre erstatningsansvaroginndragning,ogkanstraffesmedbøtereller fengsel.
www.cappelendamm.no
Niki,detnavnetviomsidergavminyngstedatter,erikke enforkortelse,detvaretkompromissjeginngikkmed hennesfar.Forparadoksaltnokvardethansomvillegi henneetjapansknavn,ogjeg–kanskjeutfraetegoistiskønskeomikkeåblipåminnetomfortiden–pukket påetengelsk.OmsidersahansegenigiNikifordihan følteatdethaddeenvaggjenklangavØsten.
Hunkompåbesøktidligereiår,iapril,dadetennå varkjøligiværet,medduskregn.Dethaddekanskje værtmeningenathunskulleblilenger,deterikkegodt åsi.Menhusetmittutepålandetogstillhetenrundt detgjordehennerastløs,ogdetvarteikkelengeførjeg lamerketilathunvaroppsattpååvendetilbaketiltilværelseniLondon.Hunlyttetutålmodigtildeklassiske platenemineogbladdeigjennomenheldelukeblader. Detvarstadigtelefontilhenne,ogdastrenethunover teppet,meddentynneskikkelsenpressetinnidetrange klærne,ogpassetpåålukkedørenetterseg,såjegikke skullehørehvahunsnakketom.Hunhaddeværthososs ifemdagerdahunreiste.
DetvarførstdenandredagenhunbrakteKeikopå bane.Detvarengrå,blåsendeformiddag,ogvihadde flyttetstolenenærmerevinduetforåsepåregnetsom sildretneduteihagen.
–Haddeduventetatjegskullekomme?spurtehun. –Ibegravelsenaltså.
–Nei,jegkanikkesidet.Jegtroddeegentligikkeat duskullekomme.
–Jegblesåoppskaketdajeghørtedet.Jegholdtpåå komme.
–Jegventetikkeatduskullekomme.
–Ingenskjøntehvadetvarmedmeg,sahun.–Jegsa detikketilnoen.Jegsyntesveldetvarpinlig.Deville ikkehaforståttdet,devilleikkehaforståtthvajegfølte.
Søstreerjomenneskersomskalståhverandrenær,ikke sant?Detkanhendemanikkeharsåmyetiloversfor dem,menlikevelfølermansegknyttettildem.Menslik vardetikke.Jegkanikkeenganghuskehvordanhunså ut.
–Ja,deterganskelengesidendusåhenne.
–Jeghuskerhennebaresometmenneskesomgjorde megsånedtrykt.Deterdetjeghusker.Menjegblejolei megdajeghørtedet.
KanskjedetikkebarevarstillhetensomjagetmindattertilbaketilLondon.VidvelteikkevedKeikosdød, likevelvardetaldrilangtunna,menhangderoveross hvaviennsnakketom.
ImotsetningtilNiki,såvarKeikofullblodsjapaner, ogdetvarikkebareénavissomstraksgrepfattidet. Engelskmennenelikertankenpåatvårraseeribesittelse avetselvmordsinstinkt,somomalleandreforklaringer eroverflødige.Detvarnemligdetenestederedegjorde for,athunvarjapanerogathunhaddehengtsegpårommetsitt.
Sammekveldstodjegvedvindueneogsåutimørketda jeghørtestemmentilNikibakmeg:–Hvaerdetdutenkerpå,mor?Hunsattisofaenmedenbilligbokifanget.
–Jegstodogtenktepåenjegkjenteengang.En kvinnejegkjenteengang.
–Endukjentedadu…førduflyttettilEngland?
–JegkjentehennedajegboddeiNagasaki,ja.Hun slappmegikkemedblikket,såjeglatil:–Forlenge siden.Lengeførjegtraffdinfar.
Hunslosegtiltålsmeddetogmumletetellerannet idethunbøydesegoverbokenigjen.Nikierpåmange måteretkjærligbarn.Detvarikkebareforåsehvordan jeghaddetattnyhetenomKeikosdødhunvarkommet. Hunvarkommetfordihunsåpådetsomenforpliktelse.
Ideallersisteårenevarhunnemligbegyntåbeundre vissesidervedminfortid,ogtankenhaddeværtåsi tilmegatingentingvarannerledesnå.Jegmåtteikke angrepånoenavdevalgenejeghaddetruffet.Kortsagt, åberoligemegmedatjegikkekunnelastesforKeikos død.
JegnærerikkenoeønskeomådvelevedKeikonå.Det girmeglitentrøst.Grunnentilatjegbringerhennepå bane,eratdetvarslikdetforholdtsegdaNikivarher påbesøkiapril,ogatdetvarmenshunvarheratjeg komtilåtenkepåSachikoigjenetteralledisseårene.Jeg kjenteikkeSachikogodt.Egentligvarvennskapetvårt barenoesomvartenoenukerensommerformangeår siden.
Denverstetidenvarforbida.Detvarlikemangeamerikanskesoldaterdersomnoengang–kampenerastei Korea–meniNagasakivardetenroligtidsammenlignetmeddetsomlåforut.Detlåforandringiluften.
Minmannogjegboddeietstrøkpåbyensøstkant, enkorttrikkereisefrasentrum.Enelvrantlikeved,og engangfikkjeghøreatførkrigenhaddedetvokstopp
enlitenlandsbyvedelvebredden.Mensåfaltbomben, ogetterpåvardetikkeannetennforkullederuinerigjen. Manhaddetattfattpågjenreisningen,ogfirebetongblokkermedomkringførtileiligheterihvervarblitt reist.Vårblokkvardenfjerdeogsistesombleferdig,og dermedbledetetoppholdigjenreisningsprogrammet. Mellomossogelvenstraktedetsegfleremålmeduttørketleireoggrøfter.Mangebeklagetsegoveratbrakkmarkenvarhelsefarlig,ogdreneringenvardaogsåunder enhverkritikk.Heleåretrundtvardetgroperfulleav stilleståendevann,ogisommermånedeneutgjordemyggenenuutholdeligplage.Engangimellomlavimerketil statsfunksjonærersomforetokoppmålingerellerrablet nednoennotater,menmånedenegikkogingentingble gjort.
Desomboddeiblokkenevarstortsettlikoss–unge ektepar,dermennenehaddefåttsegbrastillingerifremgangsrikebedrifter.Engoddelavleilighetenevardet bedriftenesomeide,ogdeleidedemuttildeansattemot enrimeligleie.
Samtligeleilighetervarlike,gulvenevartatami,badene ogkjøkkeneneivestligstandard.Devarsmåogikkelette åholdesvaleidevarmesommermånedene,menstortsett virketleieboernetilfredse.Likevelhuskerjegatdethang enumiskjenneligstemningavnoeflyktigiluften,somom samtligeavossventetpådendagendavikunneflyttetil noebedre.
Etenestetrehushaddesluppetfrabådekrigsødeleggelseneogstatensbulldosere.Jegkunnesedetfravinduetvårt,derdetstodforsegselvnederstpådetområdet somlåbrakk,sååsivedelvekanten.Detvardentypen husmansåsåmangeavpålandet,medstråtekttaksom skrånetnestennedtilbakken.Nårjegikkehaddeannet
ågjøre,hendtedetrettsomdetvaratjegstodvedvinduetogstirretpådet.
Atjegikkevardenenestesomstirretpådethuset, forstodjegavaltsnakketdaSachikoflyttetinn.Snakketgikkomtomennsomholdtpååarbeidederendag. Kunnedetværefolkfrastaten?Senerepratetmanom atenkvinneogdenlillepikenhennesboddeder,ogjeg sådemfleregangerselv,derdetoksegfremoverbrakkmarken.
Detvarpåforsommeren–jegvargraviditredjeeller fjerdemåned–atjegførstegangfikkøyepådenstore amerikanskebilen,hvitogramponert,somhumpetover brakkmarkenmotelven.Dagenvarpåhell,ogsolensom gikknedbakhuset,glimtetetøyeblikkimetallet.
Såenettermiddagoverhørtejegensamtalemellom tokvinnerpåtrikkeholdeplassen,detvardenkvinnen somhaddeflyttetinnidetfalleferdigehusetvedelven, desnakketom.Enavdemfortalteathunhaddehenvendtsegtilkvinnendenformiddagenogblittsattpå plass.Venninnensasegenigiatdennyinnflyttedevirketavvisende,antageligvarhunstolt.Hunkunneikke væreendagundertredveår,troddede,forbarnetvar minstti.Denførstekvinnensaatdenfremmedehadde snakketTokyo-dialektogiallfallikkevarfraNagasaki. Enstundbledeståendeogdiskuterehennes«amerikanskevenn»,såkomkvinnenigjeninnpåhvoravvisende denfremmedehaddeværtmothennedenformiddagen.
Nåmåjegsiatjegikketvilerpåatdetblantdissekvinnenesomjegboddesammenmedpådentiden,varde somhaddeliddmyeogsattigjenmedtristeoggrusomme minner.Mennårjegsådemhverdagsåtraveltopptatt avmennogbarn,forekomdetmegsåvanskeligåforestilleseg–attilværelsenderesnoensinnehaddeværtfylt
avkrigenstragedierogmareritt.Jegmenteikkeåvære avvisende,mendeternoktilfelleatjegikkebestrebet megpååvirkeannerledes.Idenfasenavmittlivføltejeg nemligfremdelestrangtilåfåværeifred.
DetvarderformedinteressejeglyttettildissekvinnenessnakkomSachiko.Denettermiddagenvedtrikkeholdeplassenstårhelttydeligformeg.Detvarenavde førstesolskinnsdageneetterregntidenijuni,ogdegjennomtruknemur-ogbetongfasadenetørketrundtosspå allekanter.Vistodpåenjernbanebro,ognederstiskråningenpådenenesidenavskinnegangenlåenklynge medtak,somomhusenehadderutsjetnedoverskrenten.Etlitestykkebortenforhuseneragetboligblokkene våreoppsomfirebetongsøyler.Enegensamfølelsemed Sachikostegoppimeg,ogjegfølteatjegforstodden skyhetenjeghaddefestetmegvednårjegsåhennepå avstand.
Viskulleblivennerdensommeren,ogiallfallforen stakketstundbetroddehunsegtilmeg.Jegerikkeriktigsikkerpåhvordanviblekjentmedhverandre.Enformiddagkanjeghuskeatjegfikkøyepåhenneetstykke foranmegpåstiensomførteutavboligområdet.Jeg hastetavgårde,menSachikofortsattevideremedraske skritt.Vimåttehakjenthverandrevednavnda,forjeg kanhuskeatjegroptepåhennedajegkomnærmere.
Sachikosnuddesegogventettiljeghaddenåddhenne igjen.–Erdetnoeiveien?spurtehun.
–Jegergladjegfikkøyepådeg,sajeglittandpusten. –Dindatter,hunholdtpååslåssdajegkomut.Nede vedgrøftene.
–Slosshun,sierdu?
–Ja,medtoandrebarn.Denenevarengutt.Detså ordentligstygtut.
–Ånå.Sachikogikkvidere,ogjegbegynteågåved sidenavhenne.
–Jegvilhelstikkeskremmedeg,sajeg,–mendet såvirkeligstygtut.Ja,jegsåatdatterendinhaddeen skrammepåkinnet.
–Ånå.
–Detvarderborteiutkantenavbrakkmarken.
–Holderdepååslåssennå,trordu?Hunfortsatte oppoverskråningen.
–Neida.Jegsåatdindatterløpsinvei.
Sachikokastetetblikkpåmegogsmilte.–Duerkanskjeikkevanttilåsebarnslåss?
–Tja,barnslåssjo,detvetjegda.Menjegsyntesjeg måttefortelledegdet.Duskjønnerdet,jegtrorikkehun varpåveitilskolen.Deandrebarnafortsatteiretning avskolen,mendindattergikknedovermotelvenigjen.
Sachikosvarteikkenoepådetoggikkvidereoppover skråningen.
–Faktiskhaddejegtenktåsidettetildegfør,fortsatte jeg.
–Jegharnemligsettdindatterfleregangeridetsiste. Jegharpåfølelsenathunharskulketendel.
Stiendeltesegitooppepåtoppen.Sachikostanset,og visnuddeossmothverandre.
–Detersåsniltavdegåværesåomtenksom,Etsuko, sahun.–Såsnilt.Dukommernoktilåblienenestående mor.
Tidligerehaddejegtrodd–akkuratsomkvinnenepå trikkeholdeplassen–atSachikovarenkvinnepåcirka tredve.Mendetvarnokdenungdommeligeskikkelsen somhaddeførtossbaklyset,ansiktethennestilhørte ensomvareldre.Hunbetraktetmegmedetlattermildt uttrykk,ogjeglobrydd.
–Jegsetterslikprispåatduoppsøktemeg,fortsatte hun.
–Mensomduser,harjegdetlitttraveltakkuratnå. JegskalinntilNagasaki.
–Ånå.Jegsyntesbaredetvarbeståfortelledet.
Hunholdtdetlattermildeblikketfestetpåmegenlang stund.Såsahun:–Såsnillduer.Mennåmåduunnskyldemeg.Jegernødttilådratilbyen.Hunbukketog dreideinnpåstiensomførteoppovermottrikkeholdeplassen.
–Deterbaredetathunhaddeenskrammeiansiktet, sajegoghevetstemmenenanelse.–Ogdetkanvære ganskefarlignedevedelvenenkeltesteder.Jegsyntesdet varbeståsiifra.
Hunsnuddesegogsåpåmegigjen.–Hvisduikke harnoeannetfore,Etsuko,sahun,–såkunnedukanskjepassemindatteridag.Jegerhjemmeigjenutpå ettermiddagen.Duvilsikkertkommegodtutavdetmed henne.
–Detviljegikkehanoeimot.Jegmåsiatdindatter virkerlittlitentilåblioverlatttilsegselvheledagen.
–Såsnillduer,gjentokSachiko.Såsmiltehunigjen. –Ja,jegeroverbevistomatdukommertilåblieneneståendemor.
DajeghaddeskiltlagmedSachiko,begavjegmeg nedoverskråningenoggjennomboligområdet,ogsnart befantjegmegutenforboligblokkenvårmedbrakkmarkenrettforut.Denlillepikenvarikkeåse,såjegskulle akkurattilågåinnigjendajegfikkøyepånoesomrørte segnedevedelvebredden.Marikomåttehasittetsammenkrøket,fornåsåjegdenlilleskikkelsenhelttydeligmotdensøletebakken.Førsthaddejegmestlysttilå slåenstrekoverdetheleogtafattpåhusarbeidetigjen.
Menlangtomlengebledettilatjegbegynteågånedtil hennemensjegpassetmegnøyeforgrøftene.
Såvidtjegkanhuske,vardetførstegangjegsnakket medMariko.Detmestsannsynligeerathunikkeoppførtesegspesieltmerkeligdendagen,jegvartrossalt enviltfremmed,ogdetvarikkedetminsterartathun virketskeptisk.Ognårjegføltemegbesynderligilletil mote,vardetnokbareenheltnormalreaksjonpåMarikosopptreden.
Vannstandenielvenvarfremdeleshøyogstrømmen strietterdenlangeregnværsperioden.Bakkenskrånet brattnedmotvannkanten,ogdetvarvåttogsølete nederstiskråningen,derdenlillepikenstod.Mariko haddepåsegenenkelbomullskjolesomrakktilknærne, ogdetkortkliptehåretgavansiktetetgutteaktigutseende.Hunskottetoppover,utenåsmile,mottoppenav densøleteskråningen,derjegstod.
–Hei,sajeg,–jegsnakketnettoppmeddinmor.Du måværeMariko-San.
Denlillepikenstirretbarepåmegutenåsinoe.Det jeghaddetroddvaretsårpåkinnethennes,oppdagetjeg nåvarsøle.
–Burdeikkeduværepåskolen?spurtejeg.
Hunsvarteikkemeddetsamme,såkomdet:–Jeggår ikkepåskolen.
–Menallebarnmågåpåskolen.Likerdudegikke der?
–Jeggårikkepåskolen.
–Menharikkedinmorsendtdegpåenskoleher? Marikosvarteikke.Istedenrykkethunetskrittunna.
–Værforsiktig,sajeg.–Dukanfalleivannet.Deter såglattdernede.
Hunfortsatteåstirrepåmegdernedefrabunnenav
skråningen.Jegsåatdesmåskoenelåisølenvedsiden avhenne.Bådedenakneføtteneogskoenevarinnsmurt isøle.
–Jegsnakketnettoppmeddinmor,sajegogsmilte beroligende.–Hunsadugodtkunneblimedmeghjem ogventepåhenne.Jegborrettherborte.Dukanfå smakepånoenkakerjegbakteigår.Hardulysttildet, Mariko-San?Dakandujofortelleomdegselvogså.
Marikofortsatteåstirregranskendepåmeg.Også, utenåslippemegmedblikket,huktehunsegnedogtok oppskoenesine.Førstoppfattetjegdetsomettegnpå athunhaddetenktåblimedmeg.Mendahunfortsatte åstirreopppåmeg,skjøntejegathunstodpåspranget tilåløpesinvei.
–Jegskalikkegjøredegnoe,sajegmedennervøslatter.–Jegerenvennavdinmor.
Såvidtjegkanhuske,vardetaltsomforegikkmellomossdenformiddagen.Jeghaddeikkelysttilåsette skrekkihenne,såetterenstundsnuddejegryggentilog tokmegfremoverbrakkmarken.Menbarnetsreaksjon haddenokgjortmeglittoppskaket.Pådentidenskulle detsålitetilførjegengstetmegoverfremtidensommor.
Jegsatilmegselvatdenlillehendelsenikkebetydde noe,ogatjegjovillefåanledningtilåblikjentmedden lillepikenganskesnart.Faktisksnakketjegikkemed Marikoigjenførenettermiddagenfjortendagerstid senere.
Jeghaddealdriværtinneihusetførdenettermiddagen,ogjegvarblitttemmeligpaffdaSachikoinviterte meginn.Jeghaddestraksføltatdetvarenbaktankemed det,ogdetskullevisesegatjegikketokfeil.
Husetvarpentogryddig,menjeghuskeratforfallet grenmegiøynene.Trebjelkeneitaketsågamleogmor-
kneut,ogoveralthangdetenklamlukt.Skilleveggene påforsidenstodpåvidtgapforåslippesoleninnover verandaen.Likevellåsååsihelehusetiskygge.
Marikolåikrokenlengstunnasolen.Jegsåatnoe rørtesegvedsidenavhenne,ogdajegkomnærmere, fikkjegøyepåenstorkattsomlåientullpåtatamien.
–Hei,Mariko-San,sajeg.–Huskerdumegikke? Hunsluttetåklappekattenogskottetopp.
–Vitraffhverandreherforrigedagen,fortsattejeg. –Huskerduikkedet?Duvarnedevedelven.
Denlillepikenvisteikkemedenmineathundrog kjenselpåmeg.Hunblesittendeogkikkepåmegen stund,sågavhunsegtilåklappekattenigjen.Bakmeg holdtSachikopåågjøreistandteenpåenkomfyrsom stodmidtirommet.Jegskulleakkurattilågåborttil hennedaMarikoplutseligsa:–Hunskalhakattunger.
–Nei,sierdudet?Såmorsomt.
–Hardulystpåenkattunge?
–Såsniltavdegåtenkepådet,Mariko-San.Vifår se.Menjegersikkerpåatdekommertilåfåetbra hjem.
–Hvorforvilikkeduhaen?spurtebarnet.–Den andredamensaathunvilledet.
–Vifårse,Mariko-San.Hvaerdetteforenannen dame?
–Denandredamen.Damenpådenandresidenav elven.Hunsahunvilletaen.
–Mendetervelingensomborder,Mariko-San.Der erdetjoikkeannetenntrærogskog.
–Hunsajegskullefåblimedhennehjem.Hunborpå denandresidenavelven.Jegbleikkemedhenne.
Jegsendtebarnetetlangtblikk.Såkomjegtilåtenke pånoeogbegynteåle.
–Mendetvarjomeg,Mariko-San.Huskerduikke det?Jegbaddegblimedhjemmensdinmorvaribyen.
Marikoskottetopppåmegigjen.–Ikkedu,sahun. –Denandredamen.Damenpådenandresidenavelven. Hunvarherigårkveld.Mensmorvarborte.
–Igårkveld?Mensdinmorvarborte?
–Hunsajegskulleblimedhennehjem,menjeggjorde detikke.Detvarsåmørkt.Hunsavikunnetamedoss enlykt…hunsloutmedhåndenmotenlyktsomhang påveggen–menjegbleikkemed.Detvarsåmørkt.
BakmeghaddeSachikoreistsegogstodogsåpådatteren.Marikotidde,snuddehodetbortoggavsegtilå klappekattenigjen.
–Kom,sågårviutpåverandaen,saSachikotilmeg. Hunstodmedtebrettetihånden.–Detersvalereder ute.
VigjordedetoglotMarikoblisittendeikrokensin. Detvarikkeutsikttilelvenfraverandaen,menjegså detstedetderbakkenskrånetnedoverogblemerogmer søletejonærmerevannetdenkom.Sachikoslosegned påenputeogskjenketite.
–Detkryravvillkatterher,sahun.–Jegserikkeså lystpådissekattungene.
–Ja,detersåmangevillkatter,sajeg.–Deterstor synd.HarMarikofunnetkattensinheretsted?
–Nei,vihaddedenmedoss.Selvhaddejeghelstsett atdenbleigjen,menMarikovilleikkehøresnakkom det.
–HarduhattdenmedheltfraTokyo?
–Neida.ViharboddiNagasakiinærmereettårnå. Pådenandrekantenavbyen.
–Å,jaså?Detvarjegikkeklarover.Boddeduhos… hosnoenvenner?
Sachikosluttetåskjenkeiogsåpåmegmedtekannen mellombeggehender.Iblikkethennessåjegdetsamme lattermildeglimtetsomhunhaddesettpåmegmedsist.
–Dutarnokheltfeilder,Etsuko,sahunlangtom lenge.Sågavhunsegtilåskjenkeiteigjen.–Vibodde hosenonkelavmeg.
–Dumåtromegnårjegsieratjegbare… –Ja,selvfølgelig.Deteringentingåbliflaufor.Hun loograktemegtekoppen.–Unnskyldmeg,Etsuko,jeg menteikkeåertedeg.Faktiskerdetnoejegvilbedeg om.Enlitentjeneste.
Sachikogavsegtilåskjenketeisinegenkopp,og detkometannetalvoroverhenne.Såsattehuntekannenfrasegogsåpåmeg.–Duforstårdet,Etsuko,visse tingharikkegåttheltsomplanlagt.Ognåerjeglitt oppråddforpenger.Neida,ikkesåmange.Bareetlite beløp.
–Detforstårjegsågodt,sajegogsenketstemmen. –Såvanskeligdumåhadet,dusomharMariko-Sanå tenkepå.
–Etsuko,kanjegfåbedegomentjeneste?
Jegnikket.–Jegharlagttilsidenoenpenger,sajeg mednestenhviskendestemme.–Detvillegledemegom jegkunneværetillitthjelp.
TilminforundringbrastSachikoilatter.–Duerså snill,sahun.–Mendetvarfaktiskikkemeningenatdu skullelånemegpenger.Detvarnoeannetjeghaddeitankene.Dukomsåvidtinnpånoeherforleden.Envenninnesomdrevenspiseforretning.
–FruFujiwara,menerdu?
–Dusaathunkanskjetrengteentilåhjelpeseg.En sliklitenjobbvillekommegodtmed.
–Tja,sajegusikkert.–Jegkanjospørrehvisduvil.
–Detvillejegsetteprispå.Sachikofestetblikketpå megetøyeblikk.–Menduvirkerlittusikker,Etsuko.
–Langtifra.Jegskalspørrenestegangjegtreffer henne.Mendetvarbarenoejeglurtepå…jegsenketstemmenigjen–hvemskulleseetterdindatterom dagen?
–Mariko?Hunkunnehjelpetil.Hunerflinktilå gjørenytteforseg.
–Ja,dettrorjegsågjerne.MenjegerikkeriktigsikkerpåhvordanfruFujiwaraviltadet.Egentligburdejo Marikoværepåskolenomdagen.
–MenMarikoviloverhodetikkeværetilnoebry, Etsuko.Dessutenslutterskolenetiluken.Ogjegskal passepåathunikkegåriveien.Detkandustoleheltog fulltpå.
Jegnikketigjen.–Jegskalspørrenestegangjegtrefferhenne.
–Tusentakkskalduha.Sachikonippettiltekoppen sin.–Trorduatdukunneværesåsnillåsnakkemeddin venninneiløpetavnoendager?
–Jegskalforsøke.
–Duersåsnill.
Viblesittendetauseenstund.Jeghaddealtlagtmerke tiltekannen.Denvarlagetavblektporselenogvirket megetforseggjort.Tekoppenjegholdtihåndenvarlaget avdetsammeskjørematerialet.Somvisattderogdrakk teenvår,blejegslåttav–ogdetvarikkeførstegang –denunderligekontrastenmellomteservisetogdetmedtattehusetogdensøletebakkenunderverandaen.Dajeg løftethodet,gikkdetoppformegatSachikohaddefulgt megmedøynene.
–Jegervanttilfintporselen,Etsuko,sahun.–Ja,du skjønner,jegharikkeboddslik–hunsloutmedhånden
mothuset–slikbestandig.Neida,jegharikkenoeimot åhadetlittprimitivt.Mennårdetgjeldervisseting,er jegfremdelesganskekresen.
Jegnikketutenåsinoe.SågavSachikosegogsåtilå gransketekoppensin,snuddeogvendtepåden.Plutselig sahun:–Egentligkanmanvelsiatjegharstjåletdette teserviset.Menjegtrorikkeatminonkelkommertilå savnedetnoesærlig.
Jegsendtehenneetforbausetblikk.Sachikosatte tekoppennedforansegogviftetbortnoenfluer.
–Duboddealtsåhosdinonkel?sajeg.
Hunnikketlangsomt.–Etnydelighus.Meddamute ihagen.Såheltannerledesenndisseomgivelseneher.
Etøyeblikkkastetvibeggeetblikkinnihuset.Mariko låikrokensinmedryggentiloss,isammestillingsom davigikkut.Detsåutsomhunsnakketlavtmedkatten sin.
–Jegvarikkeklarover,sajegdaingenavosshadde sagtnoepåenstund,–atdetboddenoenpådenandre sidenavelven.
Sachikosnuddesegogkastetetblikkmottrærnepå denandrebredden.–Nei,jegharikkesettnoender.
–Menbarnevaktendin.Marikosaathunkomderfra.
–Jegharingenbarnevakt,Etsuko.Jegkjennerikkeet menneskeher.
–Marikosnakketomendame…
–Ikkebrydegomhenne,erdusnill.
–Menerduatdetbarevarnoehunfantpå?
EtkortsekundsådetutsomSachikotenktesegom.
Såsahun:–Ja.Detvarbarenoehunfantpå.
–Ja,barnhardetvelmeddetavogtil.
Sachikonikket.–Nårdublirmor,Etsuko,sahunsmilende,–erdunødttilåvennedegtildenslags.