Skrivekunstens hemmeligheter by Cappelen Damm AS

SKRIVEKUNSTENS HEMMELIGHETER

Niels Christian Geelmuyden

SKRIVEKUNSTENS HEMMELIGHETER Lær å skrive levende

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond, Fritt Ord og Pressens Faglitteraturfond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-67290-4 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Erlend Askhov Forfatterportrett: Astrid Hexeberg Sats: Bente Cecilie Bergan, Cappelen Damm AS Satt med Stempel Garamond 11,2/14 og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tidligere utgitte bøker En prest og en plage, Metope 1988 Sataniske portretter, Huitfeldt 1990 Trykket stemning, Cappelen 1991 Tidens guder, Kapital Litteraturservice 1992 Kjempers ødeland, Huitfeldt 1993 Grepet i ord, Aschehoug 1995 Lucifers leksikon, Huitfeldt 1995 Snakkebaroner, Gyldendal 1996 Vår daglige død, Huitfeldt 1996 Ærlighetens komedie, Huitfeldt 1998 Gud og hvermann, Schibsted 2001 Hegnar, Schibsted 2002 Veien til Viagra, Schibsted 2003 Stikk i strid, Hegnar Media 2004 Uten tittel, Dinamo Forlag 2004 På gyngende grunn, Cappelen 2005 Ordskjelv, Schibsted 2005 Rikes tilstand, Hegnar Media 2007 Refleksjoner, Skagerak Forlag 2007 Mer enn hjerne, Transit 2007 Reisebrev I, Aschehoug 2009 Reisebrev II, Aschehoug 2009 Ubuden gjest, Schibsted 2009 Inger Sitter, Aschehoug 2009 I hodet på en ildsjel, Dinamo Forlag 2010 Tversoververs, Cappelen Damm 2010 Uten kappen, Dinamo Forlag 2012 Sannheten på bordet, Cappelen Damm 2013 Ordbruksoppgjør, Cappelen Damm 2014 Nøkkelopplevelser, Eboknorden 2014

Dans på gloser, Eboknorden 2014 Sannheten i glasset, Cappelen Damm 2015 Sunnheten på bordet, Cappelen Damm 2016 Pillebefinnende, Cappelen Damm 2017 Fra ånd til munn – 575 anekdoter, Hegnar Media 2017 50 fordeler med å passere 50, Cappelen Damm 2018 Spermageddon, Cappelen Damm 2019

Innhold

Forord..................................................................................... 11

DEL 1: SKRIVINGENS DRIVKREFTER.......................................... 15 1. Formidle erfaringer og innsikt....................................... 2. Gjenskape og rekonstruere............................................ 3. Ha det moro.................................................................... 4. Dra på oppdagelsesreise.................................................. 5. Uttrykke følelser............................................................. 6. Forandre verden.............................................................. 7. Befolke sin ensomhet med liv........................................ 8. Finne sin egen stemme.................................................... 9. Skaffe seg penger, makt og posisjoner........................... 10. Redde seg selv..................................................................

17 21 23 27 30 33 37 42 48 51

DEL 2: TEKSTEN SOM KJØRETØY.............................................. 59 1. Teksten må ha dører, slik at det er lett å komme inn ... 60 2. Teksten må ha store og rene vinduer............................. 67 3. Sjåføren må kjenne reisens mål og kunne veien........... 77 4. Teksten må ha motor og drivstoff.................................. 81 5. Teksten må ha ratt, bremser, speil og lykter................. 88 6. Bagasjen må velges med omhu....................................... 96 7. Farten må avpasses etter forholdene.............................. 102 8. Teksten må ha service, vask og oljeskift........................ 107 9. Turen bør aktivere følelser, fornuft og intellekt........... 110 10. Sjåføren må kunne trafikkreglene, være opplagt, uthvilt og edru................................................................. 112

DEL 3: SJEKKPUNKTER................................................................ 122 1. Er teksten komponert, rytmisk og musikalsk?............ 124 2. Blir leseren berørt og vil huske historien?.................... 139 3. Blir leseren nysgjerrig og vil vite mer?.......................... 154 4. Finnes det daukjøtt og klisjeer?..................................... 163 5. Har du latt leseren se, høre, lukte og smake?............... 174 6. Er det dramatikk og vendepunkter?.............................. 192 7. Kunne teksten omhandlet en annen eller noe annet?... 205 8. Har du som lysmester holdt fokus hele veien?............. 213 9. Har du våget å være personlig, satt noe på spill og krysset grenser?.......................................................... 220 10. Har du tilført teksten stil og form?............................... 233

DEL 4: FALLGRUVER.................................................................... 245 1. Man er mer opptatt av seg selv enn av livet.................. 247 2. Man blir intern................................................................ 249 3. Man jager for mange harer på en gang.......................... 252 4. Man ønsker å imponere.................................................. 255 5. Man bruker andres ord, setninger eller tilnærminger.. 257 6. Man glemmer å porsjonere stoffet................................. 258 7. Man bedriver kirsebærplukking.................................... 259 8. Man glemmer formen og stilen...................................... 261 9. Man glemmer barnet i seg selv og i leseren................... 262 10. Man glemmer eller kvier seg for å være personlig........ 266

DEL 5: FINANSIERING.................................................................. 270 Etterord................................................................................... 283 Kilder....................................................................................... 286 Litteratur................................................................................. 292

Til mor, som har lært meg mer om levende språkbruk enn de fleste andre.

Forord Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt. For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. En særlig glede er det at jeg foreløpig har fått anledning til å holde hele 20 ukelange skrivekurs i Marrakech, Melsomvik og Stavern. Her har det deltatt journalister, redaktører, forlagsfolk, advokater, leger, fotografer, lærere, filmskapere, informasjonsrådgivere, næringslivsledere, politikere, psykologer og

flere andre yrkesgrupper. Mange av deltagerne har i etterkant utgitt bok, i noen tilfeller flere. Det aller fineste med å holde slike kurs er at man tvinges til å undersøke hvorfor og hvordan man selv skriver. Man må spørre seg selv om hvilke betraktninger og tanker som ligger til grunn for ens egne ordvalg og tilnærminger. Hvorfor utelater jeg noen ord, setninger og vinklinger til fordel for andre? Hvilken kunnskap har jeg tilegnet meg i mine mange år som skribent og forfatter? Det er simpelthen ganske lærerikt å være lærer. Medvirkende til bokens tilblivelse er det også at jeg har besluttet å sette punktum for min serie av samfunnskritiske faktabøker. Det har vært et svært meningsfullt arbeid gjennom syv år. Bøkene er blitt høyt verdsatt av mange lesere og litteraturkritikere. Samtidig har arbeidet med gravende journalistikk i bokform vært utmattende, desillusjonerende og ganske nedslående. Under et møte med forlaget oppunder jul i 2019 tok min redaktør til orde for at jeg kanskje kunne skrive en bok om å skrive. Det falt meg lett å vise begeistring for ideen. Jeg fikk lyst til å ta fatt på arbeidet med det samme. Utbruddet av koronavirus i Norge og den øvrige verden våren 2020 skulle medføre at alle mine foredrag og kurs ble kansellert i mange måneder. Det er ugreit for en frilanser i den forstand at vesentlige inntekter ble borte. På den annen side fikk jeg, som så mange andre, plutselig et hav av tid. I dette havet er boken blitt til. Mitt håp er at boken vil være til nytte og glede for skrivende på alle nivåer i de fleste sjangere. En deltager skrev disse vakre linjene til meg etter hjemkomsten fra et kurs: «Uken med foredrag, skriving, vurdering, mer skriving, lesing, lytting og samtaler i Marrakech var horisontutvidende og engasjerende fra ende til annen. Det har gitt selvtillit og konkrete verktøy

til å utvikle et personlig uttrykk og til å prøve å fange en situasjon, personlighet eller fornemmelse. Føles som å ha kjøpt en bunad som passer perfekt nå, men den kan også legges ut, og den kommer til å vare hele livet.» Akkurat slik håper jeg at boken vil oppleves. Stor takk til Lise Galaasen for at hun tok initiativ til utgivelsen, og for konstruktive innspill i alle deler av arbeidet. Takk også for stipendene jeg har mottatt fra Det faglitterære fond, Fritt Ord og Pressens Faglitteraturfond. Uten disse midlene ville det neppe vært mulig å sette av den nødvendige tid til arbeidet. En særlig takk vil jeg rette til alle som i årenes løp har deltatt på skrivekurs, tryllet frem tekster og kommet med verdifulle innspill. Dere har i høy grad inspirert meg til å skrive boken. Spesielt takknemlig er jeg for at flere deltagere har gitt meg lov til å gjengi utdrag av tekster som ble til på kursene. Gjennom dem har jeg kunnet illustrere vesentlige poenger underveis. Noen deltagere har ønsket å fremstå under fullt navn. Andre har foretrukket å være anonyme. Derfor veksler dette gjennom boken. Jeg ønsker deg til lykke med skrivingen!

Niels Christian Geelmuyden

DEL I SKRIVINGENS DRIVKREFTER Kunsten å skrive er kunsten å oppdage hva du egentlig mener. gustave flaubert

Vi mennesker er ikke alene om å kommunisere med hverandre i form av lyder. Det merker vi på fuglesangen som omgir oss, og på hundeglammet. Ofte hører vi rådyrene ute på jordet rope om kapp med endenes kvekking i dammen lenge før hanegal. Selv paddene synger i noen uker om våren. Hvalens berømte sang kan visstnok høres minst 30 kilometer under vann. Dyr uttrykker frykt, aggresjon, begjær, smerte, glede, sult, sorg og mange andre følelser gjennom lyder. Mye taler imidlertid for at mennesket er helt alene om å skrive ned sine lyder i form av tegn, ord og setninger. Det er vanskelig å vite sikkert hvorfor vi noterer ned tegn på papir. Like sikkert er det at motivet for å skrive preger hvordan vi gjør det. I en verden dominert av det som gjerne kalles «know how», savner jeg ganske ofte en sterkere vektlegging av det vi kan kalle «know why». Det er jeg ikke alene om. Derfor vil jeg i bokens første del undersøke hvorfor i all verden vi skriver. «I begynnelsen var ordet.» Slik lyder første setning i Johannesevangeliet. Forskning kan tyde på at bildene kom lenge

før. I Indonesia har man funnet hulemalerier som forskere anslår at er minst 43 000 år gamle. De malte ikke bilder av seg selv eller andre, men av byttedyr. Det første skriftspråket oppsto sannsynligvis i Mesopotamia for 5000 år siden. Kriteriene har vært at tegnene representerer en serie av ord fra talespråket. Derfor er skilpaddeskall med enkelttegn, funnet flere tusen år tidligere, utelukket. Selvfølgelig er det vanskelig å tolke skrifttegn som ikke lenger finnes, men forskerne ser ut til å være enige om at de fleste antikke skriftfunn har et religiøst innhold. Det er mildt sagt underlig at menneskeheten har valgt å fortsette med dette: å notere ned skrifttegn som hver for seg er uforståelige og mest av alt minner om flekker eller fluelort av utseende, på papyrus, pergament, papir og alskens andre flater. Etter noen tusen år fant man på å binde flatene med tegn sammen til aviser, magasiner og bøker. I de fleste hjem har man nå egne hyller for bøker som er fulle av slike flekker. I radio, fjernsyn og aviser snakker man til stadighet om hvordan fluelorten er satt sammen, og hva de nye sammenstillingene kan bety. Man er til og med blitt enige om å samle enorme mengder av slike tegn i egne bygninger, som kalles biblioteker, slik at alle kan studere sammenstillingene gratis. Det må bety at noen setter sammen de livløse flekkene slik at tegnene tilskrives liv og mening blant mange mennesker. En god del av oss drømmer om å studere flekker på papir når vi har ferie og fritid. Temmelig mange drømmer også om selv å sette dem sammen til artikler og bøker. Hva i all verden kommer det av at vi tiltrekkes av en såpass abstrakt handling? Og hva kan det skyldes at noen av tegnene lever videre lenge etter at den som flekket til sidene, ble jordfestet? Ettersom vi hevdes å være den eneste arten som vet at vi skal dø, kan man lure på om vår dragning mot å skrive har

sammenheng med den erkjennelsen. Skriver vi kanskje i håp om å gjøre oss selv udødelige, eller ut fra den tro at noe av oss dermed vil leve videre? Den britiske forfatteren Eric Arthur Blair, kjent under psevdonymet George Orwell, var tydelig på at de fleste forfattere skriver av ren egoisme: «En forfatter drives av et ønske om å fremstå som smart, bli snakket om, husket etter døden, ta igjen på de voksne som skjente på deg da du var liten, og så videre.» Det virker sannsynlig, men som Orwell selv påpekte, er dette en egoisme de deler med «forskere, kunstnere, politikere, advokater, soldater og vellykkede forretningsmenn». Med andre ord er det grunn til å anta at forfattere i tillegg drives av andre krefter. Det er fullt mulig at vi nedtegner setninger, artikler og bøker i håp om at noe vil overleve oss. Kanskje håper vi også at noen vil kunne ha nytte eller glede av våre erfaringer og innsikter når vi ikke lenger selv finnes. Det er et vakkert motiv. Drivkraften er såpass utbredt blant skrivende at den fortjener et eget underkapittel.

1. Formidle erfaringer og innsikt Menneskene har temmelig sikkert fortalt hverandre historier siden de utviklet et muntlig språk. Rundt leirbålet har de antagelig fortalt om jakt, sanking, slagsmål, sex og andre opplevelser. Mange har skrytt, overdrevet, fablet og underholdt. Vel så mange har gitt vesentlig informasjon videre til venner og kjente. Fortellingen er, som Jo Bech-Karlsen påpeker i boken Jeg skriver, altså er jeg, erfaringens ytringsform. Vi kommuniserte. Dette er et ord med opprinnelse i det latinske ordet communicare, som betyr «å gjøre felles». Trangen til å fortelle fortsatte da menneskene utviklet skriftspråk. Den greske historikeren Thukydides skrev en av

historiens første reportasjer da han 430 år før vår tidsregning nedtegnet fortellingen om pesten som rammet hans hjemby Athen. Han skildret ikke bare dens antatte opphav «i Etiopia bortenfor Egypt», men skrev også utførlig om hvem som ble rammet, og hvordan sykdommen artet seg. Ved å fortelle om symptomer og spredningsmønster i skrift hadde reporteren antagelig håp om å drive det vi kaller folkeopplysning. På den måten ville folk være bedre forberedt neste gang en epidemi dukket opp. Som liten gutt husker jeg det gjorde inntrykk å kikke i mors og fars soppbok. Særlig festet jeg meg ved de soppene som var oppført med et kors. Jeg trodde ikke et eneste øyeblikk at de var forbeholdt medlemmer av Statskirken, eller at inntak ville gjøre det lettere å komme til himmelen når hjertet før eller siden slo sitt siste slag. Jeg tenkte at man ville dø hvis man spiste disse soppene, og var glad for at noen hadde tatt seg bryet med å informere andre om følgen av å spise dem. Størst undring vakte de soppene som var oppført med tre kors. Jeg ante ikke hva det skulle bety. Var én sopp nok til å drepe tre mennesker? Ja, for man kunne vel umulig dø tre ganger på rad. Det ville nesten forutsette at vi har flere liv til disposisjon, slik kattene hevdes å ha. Uansett står soppboken for meg som et bilde på verdien av å formidle erfaringer videre til andre mennesker i bokform. Det er ingen tvil om at mange skriver for å bringe erfaringer og innsikt videre. Målet er ikke alltid en bok eller artikkel, men en sammenfatning av mulig interesse for slektninger og venner. Nesten som et fotoalbum med ordene som linse. En kvinnelig skrivekursdeltager fortalte at begge hennes døtre hadde stiftet familie i USA. Hun hadde et ønske om å levendegjøre i skrift for barnebarna hvordan det var for mormor å vokse opp i Norge. Det ville kanskje knytte bånd til gamlelandet og bes-

temor, bånd som ellers ville kunne løses opp med tiden. Mennesker som skriver minnebøker om eget liv, vil ofte erfare at nye erindringer strømmer frem mens de arbeider. De fleste har opplevd hvordan en duft kan bringe bevisstheten flere tiår tilbake, til noe som var. Slike blaff får man som skrivende ved å vende tankene og nesen mot fortiden. Det ligger arkiver av minner gjemt i oss som vekkes når vi setter ord på dem. Å forme setninger blir et slags mørkerom hvor glemte bilder trylles frem. Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve. Ved siden av portrettene og biografiene var jeg så heldig å få skrive kåserier, spalter, essayer og reportasjer, hvor jeg kunne fortelle om egne erfaringer og betraktninger. Slik fikk jeg et rom for refleksjon rundt personlige opplevelser. Det var et kjærkomment fristed og pusterom ved siden av portrettskrivingen. Morgenkåseriene jeg fremførte i radio gjennom 15 år, var ikke noe særlig innbringende økonomisk. Samtidig fikk jeg oftere begeistret og berørt respons på disse tekstene enn tilfellet var for portrettene. De var med andre ord svært lønnsomme likevel. Ofte har den skrivende et håp om at leseren vil løfte tekstens innsikt til et høyere nivå. Dette håpet begrenser seg ikke til forfattere av oppslagsverk og faktabøker. Også diktere ser ut til å drives av et ønske om å inngå i en slik sammenheng. Stein Mehren skriver vakkert om dette i forordet til diktsam-

lingen Den usynlige regnbuen: «Slik skriver jeg diktet, og først og fremst skriver jeg det til en annen, den ukjente leser, han som jeg kan stige inn i og rope jeg i, bli gjenkjent i. Jeg skriver diktet til én som tar mitt bilde av verden opp i seg og gjør det enda større.» Den siste setningen skrev seg inn i meg for alltid da jeg fikk diktsamlingen av en kjæreste tidlig på 1980-tallet. Opplevelsen av at noen setninger skriver seg varig inn i ens liv, er i mitt tilfelle også et motiv for å skrive. Jeg vil gjerne forme setninger som graverer seg inn i andre. Langt større enn å høre eller lese at jeg har en god penn, er det å oppleve at noen husker ordrett en setning jeg formet for 25 år siden. Da har jeg laget en sammenstilling av ord som noen har tatt opp i seg, båret på i flere tiår og kanskje gjort til sin. Min dragning mot minneverdige setninger kan ha sammenheng med at jeg alltid har regnet meg selv for å være gudløs. Jeg har, som Henrik Ibsen skrev om seg selv, aldri hatt et øyeblikks tro mellom tvilene. Dermed har jeg heller ikke tilgang til det samme oppbudet av skriftsteder som troende. Helt siden barne- og ungdomsårene har jeg på sett og vis søkt etter gudløse skriftsteder. Jeg har ønsket meg verbale fyrlys og innsikter som det lar seg gjøre å navigere etter. Mine seks samfunnskritiske faktabøker har hatt som mål å formidle forskeres kunnskap og erfaring på de ulike områdene jeg har tatt for meg. Det er nå en gang slik at forskere ikke alltid mestrer kunsten å levendegjøre innsikten de er kommet frem til. Av den grunn har jeg forsøkt å tjene som et mellomledd. I likhet med Stein Mehren og mange andre skrivende har jeg drømt om at noen, ikke minst toneangivende medier, skal ta bøkenes dokumentasjon opp i seg og undersøke om konklusjonene kan tenkes å medføre riktighet. Selv om drømmen er blitt oppfylt i mindre grad enn jeg kunne ønske, råder det

ingen tvil om at drømmekraften har gitt meg fremdrift under det årelange arbeidet. Uansett gjelder det å glede seg over de kunnskaper og erfaringer arbeidet har tilført meg og tusentallige lesere. Du liker kanskje, som jeg, å lære noe nytt og spennende mens du leser, kanskje få utfordret din oppfatning av fenomenet du leser om. Oppdage sammenhenger du hittil ikke har vært klar over. Da har du et fullgyldig motiv for selv å skrive, slik at andre kan oppleve det samme, enten du skriver faktabasert eller skjønnlitterært.

2. Gjenskape og rekonstruere Ved å skrive opplever jeg ofte det samme som når jeg lager fotoalbum. Jeg gjenskaper det som var, og fabulerer kanskje også rundt hva det kunne blitt. Mitt inntrykk er at dette stikker dypt i alle skrivende. Erindringen om det som var og den man var. «Å skrive er på en måte å hente tilbake noe som er tapt», sier forfatteren Lars Saabye Christensen. Få forfattere er dyktigere enn nettopp ham til å gjenskape fortiden med høy presisjon og troverdighet. «Noe som er tapt og som man må skape på nytt, fortsetter han. «Og tapets erstatning er alltid noe annet.» Mine 29 år som portrettintervjuer hadde noe av det samme ved seg. Jeg kom hjem med hodet, notatblokken og lydopptageren full av inntrykk etter å ha tilbrakt en time eller to i samtale med et annet, som regel fremmed, menneske. Møtet var allerede fortid. Hva var det egentlig som skjedde? Hva mente hun med det? Hvorfor reagerte han slik? I en uke eller to brukte jeg mesteparten av min tid til å gjenskape det som skjedde og rammene det utspilte seg innenfor. Jeg gjenskapte samtalen, kroppsspråket, mimikken, fargene, interiøret, tonefallet.

Å lage album ligner litt på å skrive. Det er ikke plass til alt som blir sagt. Jeg limer inn de beste passasjene. De som i mine øyne sier mest. Jeg nøler ikke med å klippe bort utydelige eller forstyrrende bipersoner. Samtidig legger jeg mye arbeid i å få bildene til å passe harmonisk sammen. Jeg bruker aktivt min fornemmelse når jeg gjenskaper. Merete Morken Andersen utroper i den store Skriveboka fornemmelsen til å være Danseren, en av de fem musene som hjelper skrivere. I bokens neste del vil jeg komme nærmere inn på de fire andre: Samleren, Skaperen, Ordneren og Analytikeren. Morken Andersen har nok rett i at det er Danseren som tar seg av strykingen og klippingen. I egenskap av å være Danser kjenner den mer til rytme og melodilinjer enn de andre. Kanskje er det ikke tilfeldig at jeg alltid spiller musikk under denne delen av arbeidet med et album. Skriving minner mye om å lage fotoalbum også på den måten at du gjerne gleder deg til å vise frem resultatet. Forfatteren Karin Fossum sier at hun skriver ut fra et ønske om å vise frem det hun har sett. Som portrettør gledet jeg meg til å vise frem den personen jeg hadde møtt, det jeg hadde sett og hørt. Du bærer dine bilder av verden frem for folk som du håper vil ha interesse av fangsten. Skriver jeg om en reise eller et sted, må jeg på samme måte etter hjemkomsten rekonstruere det jeg opplevde, sanset og tenkte. Hva kjennetegner dette stedet eller denne reisen mest? Hvilke mennesker og inntrykk vil jeg ta med meg videre? Byggeklossene i all gjenskaping ved skrivebordet er dine inntrykk. Få mennesker har lykkes bedre med å gjenskape reiser og steder i tekst enn den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapuściński. Det har nok deler av sin forklaring i at han har valgt andre reisemåter og ikke minst boliger enn sine økonomisk bedrestilte vestlige kolleger. Tynn lommebok har

gjennomgående gitt ham større nærhet til de fastboende. Ved å lese den fabelaktige afrikanske reisebrevboken Ibenholt og hans øvrige bøker forstår man sannheten i det reiseguru Jens A. Riisnæs fastslo da jeg fikk anledning til å portrettintervjue ham: «Dess mer du betaler, dess mindre opplever du.» Forfatteren Erlend Loe har i en samtale med Hans Olav Brenner fortalt hva som ble hans innfallsport til å skrive på heltid. Han begynte som 17-åring å skrive dagbok. Det gjorde han ikke for å øve seg til å bli forfatter. Like fullt var det gjennom de daglige notatene han fant sin egen stemme. Han oppdaget også hva det gjør med tankene å notere setninger på papir. Verden og hans forståelse av den vokste. «Det viktigste jeg lærte var at skriving handler om å sitte alene med sitt eget hode og prøve å formulere noe av det som fins i det hodet, noe det hodet genererer», sier han. Det er ikke slik å forstå at han bruker dagbøkene i det som skulle bli hans lange rad av kritikerroste bøker. Nei, det var mer slik at han ble komfortabel med skrivesituasjonen og samtidig hadde moro av det.

3. Ha det moro Ofte når man leser bøker eller møter forfattere, kan man få inntrykk av at det hovedsakelig er smertefullt å skrive. Ikke sjelden handler teksten om overgrep, omsorgssvikt og andre vonde opplevelser. Mange kjente forfattere har begått selvmord. Generelt må man kanskje konstatere at det å skrive ikke er noe entydig tegn på at man er en person i sjelelig balanse. På den annen side kjenner vi vel alt i alt nokså få mennesker som tilhører den kategorien. Heldigvis er det mange skribenter og forfattere som iblant eller ofte opplever stor glede ved å skrive. Det betyr ikke at de får det som kalles skrivekløe, men at prosessen og arbeidet er

lystbetont. Lars Saabye Christensen har skrevet mange mollstemte romaner. Ofte står man overfor tung blues i bokform, hvor det går temmelig galt med de fleste karakterene. Forfatteren innrømmer at han bare har skrevet én eneste bok i pur glede. Det var gjennombruddsromanen Beatles. Særlig glede hadde han av én enkelt setning i boken. Den aller første. Setningen oppsto som en logisk konsekvens av bokens avslutning: «Jeg sitter i et sommerhus og det er høst.» Det finnes trolig faser og øyeblikk av glede, latter, lykke og mestring blant de fleste skrivende. Slik opplever jeg det heldigvis fortsatt ganske ofte selv. Det finnes dager innimellom hvor jeg oppslukes helt av den gruvegangen som teksten utgjør. Da opphører nærmest tid og sted, som var jeg i en rus. Åtte timer fremstår plutselig som et par minutter. «Jøss, er du hjemme?» kan jeg si til Charlotte, min kone. «Skal du ikke på jobben i dag?» De fleste dagene er ikke slik. Jeg fomler med å finne åpningen eller vegrer meg for å tre inn. Men vissheten om at de gode og flytende dagene finnes, gjør det verdt å fortsette. Plutselig står du med hakken midt i en gullåre du ikke visste om. I årenes løp er det mange skrivekursdeltagere som under presentasjonsrunden har fortalt at de håper å gjenfinne en tapt skriveglede. Heldigvis er det en hel del som opplever at nettopp det skjer. Under innspurten med denne boken var jeg så heldig å få tilsendt debutromanen til en tidligere skrivekursdeltager. På bokens første side kunne jeg i sirlig blå fyllepennskrift lese disse sluttlinjene: «Det var i Marrakech jeg fant igjen både gleden og latteren og forfatteriet i meg. Tusen takk!» Den største gleden ved å skrive inntreffer for min del de gangene jeg klarer å få ordene til å omslutte det jeg skriver om på en harmonisk måte. Når setningen iblant klinger og sitter som en innertier. Da har jeg gjerne bommet på skiven førti

ganger og vært nær ved å gi opp. Men så kommer den plutselig listende eller veltende. Ekstra stor er gleden når noe i meg vet at ingen andre har skrevet setningen før. Den er min, den er god, og den står jeg for. Det kan gå lang tid mellom hver gang slike setninger oppstår. Men når de kommer, spenner de liksom buen både i meg og i de kommende setningene for det som er i vente. Noen setninger krever adskillig tankeplunder, selv om det på trykk ser ut som om de kom helt av seg selv. Et av mine aller beste portrettintervjuer hadde Georg Johannesen som objekt i 1993. Den høye kvaliteten har sin hovedforklaring i hvordan Johannesen ordla seg under samtalen, og ikke minst i hvordan han bidro til å forsterke sine perlerader av poenger under gjennomgangen av teksten før publisering. Han åpnet samværet med å fornærme både fotografen og meg. Johannesen fremstilte oss som ganske dumme, ubeleste, småhjertede og primitive. Det ga meg anledning til å skrive disse linjene i intervjuets første portretterende passasje: Georg Johannesen bisetter oss etter beste evne med sin stålånde og sitt brune blikk, her han vagger barbent omkring i en trist nordvendt leilighet på Majorstuen, iført en skitten, opprevet helsetrøye. Han ligner en avmønstret gresk pirat som har glemt hvor gullet er gravet ned, og som border godtfolk mest av gammel vane.

Mine lesere vil ha sett at jeg opp gjennom årene ofte har praktisert det som kalles ordspill. Jeg har aldri vært overbevist om at det er til stor glede for lesere flest. Det skyldes at jeg selv har variabel glede av ordspill i aviser og bøker. Til en viss grad synes jeg at det har gått inflasjon i ordspillene, særlig blant sportsjournalister og matspaltister. Jeg synes ofte det smaker av plump humor, slik også mange av mine ordspill har gjort.

Forunderlig nok har jeg likevel fortsatt glede av å drive med det, nesten som en barnlighet eller kryssordglede jeg ikke får drevet ut av hodet. Særlig tilfredsstillelse gir det meg de gangene ordspillet makter å innramme det jeg har som tema, slik jeg mener tilfellet var med tittelen Pillebefinnende på min kritiske faktabok om legemidler. Eller tittelen En prest og en plage på min debutbok. Jeg kan til og med angre på ordspill som ikke oppsteg til titler i tekster jeg skrev for mange år siden. I mitt portrettintervju med alpinisten Aksel Lund Svindal fra 2013 står det for eksempel langt nede i teksten at han er fart på hvitt. Det burde nok vært tittelen. Portrettet kom isteden til å hete Uten å blunke, fordi det er fastslått vitenskapelig med en måler inne i alpinbrillene at Lund Svindal visstnok er, eller i alle fall var, den eneste kjøreren som ikke blunket en eneste gang nedover løypa. Jeg vil nevne et eksempel på hvordan en dugelig tittel kan oppstå. I 2004 portrettintervjuet jeg Hydro-sjef Eivind Reiten. Han tilhørte den store gruppen av konsernsjefer som i fritiden liker å gå på jakt. Det slo meg at han gjorde noe av det samme på jobben. Han overtok bedrifter og nedla bytter også i arbeidstiden. Ikke bare i Norge. Hydro var aktiv i veldig mange land. Virksomheten var på mange måter grenseløs. Jeg holdt fast ved disse to ordene, grenser og jeger. Så slo det meg plutselig at portrettet måtte hete Jeger uten grenser. Det har alltid gitt meg glede å tilføre gamle uttrykk nytt og treffende liv. En tilhørende glede er at gode titler setter en tone og ofte berammer den videre reisen gjennom teksten. En slags rute gjennom et ofte kronglete terreng. Som skrivende i et fremmed landskap erfarer man ganske ofte en annen drivkraft ved å skjøte ord til ord. En eventyrlig kraft: gleden ved å gjøre oppdagelser.

4. Dra på oppdagelsesreise Noe av det fineste ved å skrive er at man får lov til å være oppdagelsesreisende. Du kan være en Columbus som oppdager nye kontinenter, mennesketyper og livsformer. Det kan attpåtil vise seg at du gjør disse oppdagelsene hjemme hos deg selv, i bygningen ved siden av eller i nabobyen. Som skrivende står du ofte på terskelen til andres liv og virkeligheter. Kanskje er du oppdagelsesreisende i fortiden eller fremtiden, slik historikeren Yuval Noah Harari med stor suksess har vært i bøkene Sapiens og Homo Deus. Selv har jeg fått lov til å være oppdagelsesreisende i mennesker gjennom mange år, før jeg gjorde meg selv til en Vasco da Gama innen områder som mat, drikke, legemidler, aldring og forplantningsevne. Mange skriver for å oppdage fenomener, finne ut hva for et stoff verden er laget av, og ikke minst oppdage hva de selv mener. De bruker skrivingen som en slags forlengelse av tanken. Slik har jeg det også selv. Ofte står det uklart for meg hva jeg mener om et fenomen før jeg har skrevet om det. Min opplevelse er at verden og dens bestanddeler blir tydelige for meg først når jeg lykkes med å uttrykke dem gjennom språk. Verden oppstår liksom på en ny og klarere måte mens jeg søker etter presise ord. En vesentlig del av oppdagelsesreisen er dermed av språklig art. En oppdagelsesreise inne i mitt eget hode. Professoren, journalisten og forfatteren Donald M. Murray, som ble hedret med Pulitzer-prisen i 1954, var inne på det samme da han i 1978 påpekte at den språklige oppdagelsesprosessen gjelder alle typer tekster: «Uansett om en skal produsere brev, rapporter, romaner, essays, anmeldelser, dikt eller akademiske artikler som har noe å si leseren, må en la språket føre en frem til meningen.» Jeg verken mente eller kunne særlig mye om næringsmidler og matproduksjon før jeg skrev min første faktabok Sann-

heten på bordet i 2013. Slik er det nesten hver gang jeg skriver om noe i artikkel- eller bokform. Det virker avklarende overfor meg selv og gjør meg i praksis mindre meningsløs. Tanker og oppfatninger blir ofte til idet de formuleres. Under kampen for å finne presise språklige uttrykk blir du en uavhengig bærer av synspunkter. Mergevinsten er betydelig. «Å beherske språket og skriften er å beherske sosiale og samfunnsmessige situasjoner», sier dikteren og skrivekursholderen Gro Dahle. «Da behersker man verden. Da er man fri.» Gradvis blir du, som hun skriver, konge i din egen skrift. Et kongerike som utvides hver gang du utvider språket, og som heldigvis omfatter den vesentlige delen av språket som kommer ut av munnen. Å forme setninger er en oppdagelsesreise i egne muligheter, verdier og meninger. Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene. For noen år siden utga jeg to reisebrevsamlinger, illustrert av Steffen Kverneland. Ikke alle reisene var gjennomført i nær fortid. Blant annet inkluderte jeg bryllupsreisen til Bornholm 21 år tidligere. Ved store tidsavstander vil man iblant oppleve at årene har foretatt et utvalg. Det meste glemmes, men noe blir igjen fra hvert sted. Å sirkle inn essensen, og samtidig

koble fra det forglemmelige, var en del av prosjektet. Bringes man tilbake fysisk eller mentalt, husker man ikke bare stedet med dets bygninger, mennesker og severdigheter. Ikke sjelden minnes man også hvem man var, og hva man var fylt av. Boken jeg skrev om Odd Børretzen, ble til ved at vi seilte noen døgn sammen i Oslofjorden. Seiling tilhørte en av hans varige lidenskaper, interessant nok forløst ved at han aldri fikk oppfylt ønsket om en påhengsmotor i unge år. Blant annet la vi til ved Oscarsborg, hvor jeg en gang gikk på Kystartilleriets befalsskole i seks måneder. Jeg hadde ikke vært der på 24 år. Børretzen tok til orde for at jeg gikk meg en tur alene. Man skulle kanskje tro at jeg primært ville bli hjemsøkt av minner om medelever, offiserer, morsomme episoder eller huggormbittet jeg ble utsatt for under en joggetur. Det altoverskyggende minnet var imidlertid min daværende opplevelse av å være forelsket. Knut Hamsun, en av Norges tre nobelprisvinnere i litteratur, beskriver hovedpersonen i romanen Mysterier, Johan Nilsen Nagel, som «en tilværelsens utlending». Med dette språkvalget utretter han noe av det som skulle gi hans forfatterliv varig betydning for både lesere og skrivere. Han får språket til å slå øynene opp, slik at leserne ser noe de ikke har sett før. Normalt tenker vi at en utlending er et menneske som oppholder seg i et land hvor vedkommende ikke er hjemmehørende. Det er en splitter ny forestilling at man kan være utlending i livet, uavhengig av fødeland. Det foreligger grunn til å tro at også Hamsun selv som menneske iblant, eller det meste av tiden, må ha følt seg utenfor og fremmed. Hamsun er ikke den eneste forfatteren som kan ha følt seg slik. «Alt fra ungdommen av ser Bjørneboe ut til å ha fått en opplevelse av å være en utlending i tiden, en som ikke hørte hjemme», skriver Bjørneboe-biografen Tore Rem i et essay.