Skittent spill

Simen Kjellin

Skittent spill

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-61927-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Bård Sletvold Torkildsen Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,5/13,5 pkt Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Mandag 17.55

Jørgen hadde gått med en knute i magen hele dagen.

Den var der da han våknet om morgenen og hadde bare blitt verre. Innimellom holdt han på å glemme den, men da rykket det alltid til på nytt, så han ble minnet på at den fremdeles var der. Det var bare tre måneder ut i det nye skoleåret, og han var allerede kalt inn til møte hos rektor. Han hadde ingen anelse om hva han hadde gjort galt eller hva det gjaldt. Men det virket som om kroppen prøvde å fortelle ham at det ikke var noe bra.

Det knøt seg igjen, og han stønnet svakt. Moren kikket raskt bort på ham, men så vendte hun blikket tilbake på veien uten å si noe. De hadde ikke sagt et ord til hverandre siden de satte seg i bilen. Jørgen satt sammensunket i det slitte passasjersetet og stirret ut av vinduet, og moren hadde begge hendene på rattet og blikket stivt vendt fremover. Utenfor hadde høsten kommet for fullt.

Klokka var ennå ikke seks, men det var allerede begynt å bli mørkt. De få bladene som var igjen på trærne, var blitt gule, og hver gang det kom et vindkast, virvlet de av gårde gjennom lufta.

De svingte inn på den opplyste parkeringsplassen foran skolen. En håndfull biler sto allerede parkert der, og Jørgen la merke til en splitter ny, svart Jaguar XJ. Han 5

hadde aldri sett den før, og den skilte seg fullstendig fra deres egen rustne og skramlete Nissan Micra. Den var nesten dobbelt så gammel som Jørgen og prøvde ikke å legge skjul på det. Heldigvis parkerte moren hans et godt stykke unna Jaguaren, der han håpet ingen ville se den.

Moren slo av motoren, og de satt noen sekunder og lyttet til regnet som trommet mot biltaket. Så grep hun veska, åpnet døra slik at regnet og den kalde vinden slapp inn, og sa: «Kom igjen.» Utenfor ble hun stående og vente mens hun holdt veska over hodet for å beskytte seg mot regnet. Vindkastene pisket mot ansiktet hennes, så det hjalp uansett ikke så mye. Jørgen løsnet sikkerhetsbeltet. Han la hånda på dørhåndtaket, men nølte med å åpne, ble bare sittende og stirre mot bygningen som lå mørk og truende i motsatt ende av skolegården.

Et øyeblikk tenkte han at det måtte være feil. At de hadde bommet på dagen og bare kunne starte bilen og reise hjem igjen. Blikket hans ble dratt mot et lysende vindu ytterst i tredje etasje. Rektors kontor. Så gikk døra opp, og håndtaket ble revet ut av hånda hans.

«Hva er det som feiler deg? Skal du bare la meg stå her ute og bli søkkvåt?»

De småløp over parkeringsplassen. Skoene var allerede gjennomvåte, og han kunne kjenne hvordan det kalde regnet trakk gjennom klærne og inn til huden. Da de nådde skolegården, gikk inngangsdøra til den mørke bygningen opp. En gutt kom ut, med begge foreldrene rett bak seg. De stoppet så vidt øverst i trappa for å slå opp en stor, grønn paraply før de fortsatte. Jørgen kjente igjen gutten fra klassen, og han løftet hånda halvveis for å vinke idet de passerte hverandre. Men de andres blikk var festet rett frem, og ansiktene var alvorlige. Faren 6

holdt et stramt grep rundt nakken på sønnen mens han nærmest dyttet gutten foran seg mot parkeringsplassen.

Moren kom rett bak med den grønne paraplyen, og en blå brosjyre i den andre hånda, som hun prøvde å lirke ned i veska før den ble ødelagt av regnet.

Moren til Jørgen ble stående og holde døra åpen for ham. Det våte håret hennes hang flatt ned, og sminken hun hadde tatt på seg før de dro, var nesten borte. Inne i foajeen var lysene dimmet helt ned, og Jørgen kunne bare så vidt skimte den store trappa i den andre enden.

Korridorene som fortsatte innover til hver side, var helt mørke. Selv om han hadde gått gjennom dem hundrevis av ganger, så de plutselig fremmede og skumle ut.

Det knirket i de våte skoene hans mens de krysset foajeen, og morens lave hæler smalt hult mot det harde gulvet.

«Mamma, jeg må tisse først.» Han stoppet foran døra inn til toalettene, men moren fortsatte mot trappa uten å sakke på farten.

«Det skulle du ha tenkt på før. Nå får du holde deg.»

Han gikk videre, men idet han nådde toppen av trappa, stoppet han. Det var som om noe holdt ham tilbake. Usynlige tråder som ikke ville slippe taket, men i stedet dro ham den andre veien.

Moren stirret på ham med et hardt blikk. Nå som skrittene hennes hadde stanset, var det blitt helt stille, og selv om hun snakket med vanlig stemme, hørtes det nesten ut som om hun ropte.

«Ikke skap deg sånn. Kom nå.»

De satte seg på plaststolene som var plassert tvers overfor døra inn til rektors kontor. Moren åpnet veska og tok frem en hårbørste som hun dro gjennom det våte 7

håret til flokene var gått ut. Så åpnet hun et lite speil, og med genserermet tørket hun forsiktig bort sminken som hadde rent nedover ansiktet. Fra den andre siden av døra kunne Jørgen høre utydelige stemmer og noe som lød som gråt. Han stirret på det lille navneskiltet i plast som var skrudd fast i døra, og det var akkurat som om bokstavene vokste foran øynene hans.

REKTOR MIA GRIMENES Han tenkte på alle skrekkhistoriene han hadde hørt fortalt i skolegården, med lave stemmer for ikke å bli oppdaget. Han hadde jo sett rektor mange ganger før. Når hun gikk i korridorene med raske skritt, eller halte en livredd elev mot kontoret sitt. Men dette var første gang han skulle møte henne ansikt til ansikt.

Stoler ble skjøvet over gulvet der inne, døra til kontoret gikk opp, og en annen av klassekameratene til Jørgen dukket opp i døråpningen. Nevene hans var knyttet stramt langs sidene og blikket limt til gulvet. Idet han passerte, kikket han så vidt bort på Jørgen, men han så ned i gulvet igjen med en gang blikkene deres møttes, tydeligvis flau over de hovne, røde øynene og tårene som rant nedover ansiktet. Moren fulgte like bak ham. Sammenbitt og med blikket festet stivt foran seg gikk hun rett forbi dem. Som om de ikke var der engang. I den ene hånden holdt hun en blå brosjyre, og fingrene klemte så hardt rundt den at papiret hadde krøllet seg. Så forsvant de med raske skritt nedover gangen.

Inne fra kontoret kunne de høre lyden av noen som renset halsen for slim. Så skar den raspende stemmen til rektor Grimenes ut gjennom den åpne døra, og lyden fikk Jørgen til å rette seg opp på stolen.

8

«Neste!»

Rektor Grimenes satt fremoverlent over det rotete skrivebordet og bladde i en papirbunke. Ved siden av henne lå en pakke sigaretter med lighteren oppå, og det steg fremdeles en tynn stripe røyk opp fra haugen med sneiper som fylte askebegeret. Da Jørgen og moren kom inn, kikket hun raskt opp på dem og slo ut med hånda mot to tomme stoler foran skrivebordet, før hun bladde videre.

«Sett dere ned.»

Moren til Jørgen lukket forsiktig døren. Så satte de seg. Lampa over skrivebordet var vridd slik at lyset traff dem i ansiktet, og Jørgen måtte knipe øynene sammen for å se bedre. Rektor Grimenes dro et ark ut av bunken og holdt det opp foran seg.

«Jørgen Kjærstad, C-klassen. Stemmer?»

Moren hans kremtet og svarte at det var riktig. Rektor Grimenes la arket fra seg på skrivebordet og foldet hendene oppå. Så lente hun seg bakover i stolen og ble sittende og stirre på dem en lang stund.

«Jeg er bekymret for ham.» Stemmen var kald og helt uten følelser. Før hun fortsatte, lot hun setningen henge i lufta mens hun flyttet blikket mellom Jørgen og moren hans.

«Vi foretar alltid en tidlig evaluering av elevene hvert skoleår, for å kartlegge hvilket nivå de ligger på. Ikke bare akademisk, men også emosjonelt og sosialt. Og når det gjelder …» Hun kikket ned på papirene sine igjen. «… Jørgen, så er resultatet bekymringsfullt.» Hun nikket til seg selv, og da hun fortsatte, hadde hun lagt et ekstra trykk på stemmen. «Veldig bekymringsfullt. Han ligger håpløst an i matte og naturfag. I samfunnsfag og engelsk klarer han seg med et nødskrik. Lærerne fortel9

ler at mesteparten av tiden sitter han og dagdrømmer, og at han sjelden gjør leksene sine.»

De kunne høre et stigende sinne i stemmen hennes.

«Ja, han er for så vidt flink i gym. De sier han klarer seg godt i de kreative fagene, at han skriver godt.

Men hva så? Slike ting er jo nærmest … ja … de har liten verdi i det virkelige liv. Ingen praktisk nytte for en voksen.» Rektor lente seg fremover igjen, og nå hadde hun begynt å spytte fra munnen mens hun snakket.

«I tillegg virker han innesluttet. Han sosialiserer knapt med de andre elevene, holder seg stort sett for seg selv.

Deltar ikke aktivt i timene, men er distansert og nærmest uinteressert. Jeg har også sett på evalueringen vi fikk fra den forrige skolen hans.» Hun bladde i papirene foran seg på skrivebordet. «Der står det at han var flink de første årene, men så endret det seg plutselig. Jeg vet ikke hva det er. Om gutten er lat. Eller dum. Eller kanskje han er begge deler. Vi ser i hvert fall denne atferden i en del elever, spesielt unge gutter. Unge gutter med usunne interesser og svak karakter.»

Moren hans begynte å si noe, men rektor Grimenes feide henne bare av.

«Kanskje det er noe som har skjedd med ham. Eller om det er problemer i hjemmet.» Hun slo ut med hendene og lente seg tilbake i stolen. «Jeg er her uansett for å hjelpe. Så snakk med meg.»

Mens hun snakket, hadde Jørgen stirret på henne uten å få med seg noe særlig av det som ble sagt. Der hun satt, så hun ut som et skjelett trukket i det tørre, sprukne læret fra en gammel lenestol. Fingrene som lå foldet foran henne på skrivebordet, var lange og gule i tuppene fra 10

gammel nikotin. Det samme var tennene. De eldre elevene kalte henne Rektor Pølsepupp, fordi hun aldri hadde gått med BH og tyngdekraften hadde fått herje fritt, men de hvisket det bare til hverandre i skolegården, livredde for å bli hørt. De sa at hun var gammel rødstrømpe, hva nå det var, og at det var derfor hun aldri hadde brukt sminke eller parfyme og hadde mørke dun på overleppa, nesten som en bart. Hver gang hun passerte i gangene, luktet det sure askebegre og gammelt pølsevann, og munnen var alltid formet i et hånlig snerr. De hadde aldri sett henne være vennlig mot noen, og de var livredde for henne.

Men i det siste hadde det skjedd en forandring. Hun hadde begynt å bruke sminke, og det luktet parfyme, og ikke sur nikotin når hun gikk forbi. Men hun smurte sminken på seg på samme måten som et barn ville gjort.

Et kakete lag av pudder fikk ansiktet til å se stivt og livløst ut. Leppestiften var altfor rød og klumpete, og den tykke, svarte øyenskyggen gjorde de stikkende små øynene enda mer innsunkne. Hun hadde begynt å kle seg annerledes også. Ikke lenger som om hun hadde gravd frem noe fra bunnen av skittentøyskurven, men nesten pent.

Moren til Jørgen svarte ikke med en gang, men ble bare sittende og stirre på hendene sine. Da hun endelig sa noe, var stemmen så lav at Rektor Grimenes måtte lene seg langt over skrivebordet for å høre henne.

«For litt over to år siden forsvant mannen min. Faren til Jørgen.»

«Forsvant?!» utbrøt rektor Grimenes overrasket.

«Ja, han sa han skulle dra på jobben en morgen, og så ble han bare borte. Da jeg ringte jobben hans, sa de at 11