FREDRIK SKAVLAN
DESIGN: TERESE MOE LEINER
TILBAKE TIL TEGNEBORDET
I utgangspunktet skulle dette være en samling tegninger som viste en slags kunstnerisk utvikling fra jeg begynte i ungdommen og frem til i dag. Det var planen, helt til jeg innså at det strengt tatt ikke har vært noen utvikling. Tidlig oppdager man at livslykken ligger i mestring. Å beherske noe vil si å kunne imponere noen, og på den måten oppnå ros og anerkjennelse. Slik en sønn begeistrer sin far og hans venner med en nyss ervervet svømmeknapp eller ved å score det avgjørende målet. Selv måtte jeg høste mine laurbær hos mødrene. To ting her: For det første er jeg født uten ballfølelse. Jeg kan riktignok vise til avgjørende scoringer, men de var alle i feil mål. Dernest svømmer jeg stående, som en havhest. Og helst unnlot jeg å svømme overhodet. Mens andre barn kavet utpå dypet, stortrivdes jeg på grunt vann, vassende frem og tilbake i en intens prosedyre for retten til å være nettopp der. Man blir nok en brukbar kverulant på den måten, men noen svømmer blir man aldri. En dag hadde faren min fått
nok. Det var den dagen han kastet meg ut fra en molo på Skallevold camping. Et øyeblikk var min insisterende pekefinger det eneste man kunne se over vannflaten. Mødrene, derimot, ble utsatt for en ganske annen type: Den dannede, netthendte og særdeles omsorgsfulle Hr. Hansén. Hr. Hansén drev en uimotståelig liten klinikk for fotmassasje med Spenol. Hr. Hansén bød på lett fordøyelige samtaler under behandlingen, men alltid i en forståelse om at kunden gjerne duppet av litt underveis. Hr. Hansén var mitt alter ego, og hans popularitet var iferd med å lenke meg til fotenden for godt. Om det altså ikke var for tegningen. Vitsetegninger, seriestriper eller – aller best – karikaturer av de voksne; dette ble mine diplomer, medaljer og pokaler. I denne øvelsen var jeg uslåelig. Det vil si, jeg ble uslåelig etter at han som alltid slo meg byttet skole. Den sympatiske Håkon i mariusgenseren, som var suverent god til å tegne langskip med dragehoder og skjold langs siden, som fikk selv jentene til å interessere seg for vikingtiden,
som hadde en far som eide en iskremfabrikk. Håkon, som jeg hatet. Det er bare plass til én tegner i en klasse, og først da hans pult en vakker dag sto tom, ble dette meg. Her var hva jeg mestret: Et magert, men effektivt repertoar av bikkjer og barn, kvinner og menn; raseri, flegma, sorgløshet og melankoli, fremført med fire fingre og overbitt. Ikke båter, ikke biler og helst ikke hester. Holdt det? I lange baner. Kan jeg mer i dag? Det er vel riktigere å si at jeg har holdt stilen på en bemerkelsesverdig måte. Ikke at jeg aldri har forsøkt å finne andre uttrykksformer. Keramikk, for eksempel. Jeg husker helt spesifikt at jeg laget et brunglasert askebeger til min kjederøykende mor. Men dette oppnådde ikke i nærheten av de samme ovasjoner som tegningene. Jeg overrakte det etter skolen, hun pakket det halvhjertet ut og ba meg være så søt å gå ut i søppeldunken med det. Min mor er ganske no-nonsense. Jeg var det fjerde barnet, og det hadde vært mange askebegre. Dessuten tror jeg hun savnet Hr. Hansén.
Mitt andre og siste seriøse forsøk på et kunstnerisk sprang var da jeg var 18 og søkte en plass ved den tradisjonsrike St. Martin School of Art i London. Jeg ville nå bli kunstner for alvor. Jeg var innkalt til intervju. Jaså, de ville se akttegninger? De skulle få se akttegninger! Jeg fant et sted der man kunne tegne levende modeller. I månedene frem mot intervjuet gikk jeg løs på disse uanstrengt nakne kvinner og menn, forfra, bakfra, på knærne eller med et kosteskaft. Og for all min fremtid kom han til å prege meg, den ene av professorene ved St. Martin; måten han studerte de store arkene gjennom halvbrillene sine, stille og lenge, pustet med nesen, mens hans kolleger bak det lange bordet studerte meg, og så endelig det trette blikket hans over brillekanten, og spørsmålet som beseglet min karriere: «Are you sure you didn´t make these on the plane coming over?» Fredrik Skavlan