Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 3
Cathy Glass
SKADET En sann og rystende historie om et forsømt barn
Oversatt av Astrid Nordang
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 4
Rettssystem og barnevern i Norge og Storbritannia har ulik praksis. Det er derfor gjort enkelte tilpasninger til norske forhold i denne oversettelsen, men det er hovedsakelig de britiske systemene som er beskrevet.
Originalens tittel: Damaged Engelsk utgave utgitt av Harper Collins Publishers Ltd. © Cathy Glass, 2006 Norsk utgave: © 2008 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-27731-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Jessamyn Harris/Getty Images (Bildet er arrangert) Trykk og innbinding: ScandBook ab, Falun 2008 Satt i Sabon 10,5 og trykt på 70 g Holmen Book Cream
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 5
I dagens Storbritannia blir over 70 000 barn tatt hånd om av barnevernet. Det er de heldige. Bak dette tallet skjuler det seg utallige andre barn som er blitt fornedret og misbrukt uten at det er blitt oppdaget og meldt til barnevernet. Og når barnevernet kommer inn i bildet, er det ofte for sent. Denne boken forteller den sannferdige historien om mitt forhold til ett av disse barna, åtte år gamle Jodie. Jeg var hennes fostermor, og hun var det mest forstyrrede barnet jeg noensinne har hatt omsorgen for. Mitt håp er at min historie vil kunne gi innsikt i fosterhjemmets ofte skjulte verden og i barnevernets arbeid. Visse detaljer, inkludert navn, steder og datoer, er endret for å beskytte uskyldig involverte.
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 6
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 7
KAPITTEL 1
Følelsesmessig utpresning
Telefonen ringte. Det var Jill, kontakten min ved fosterhjemsbyrået. «Cathy, vi snakker ikke om to fosterhjem her, men fem,» sa hun. «Hun har vært plassert i fem hjem etter at hun kom til oss.» «Herregud.» Jeg ble perpleks. «Og hun er bare åtte? Det skal noe til for et lite barn. Hva er det hun har gjort?» «Jeg er ikke helt sikker. Men barnevernet ønsker et møte i forkant av omplasseringen, for å være sikker på at hun ikke må flytte enda en gang. Er du fremdeles interessert?» «Jeg vet ennå ikke nok til å vite om jeg er det. Når er møtet?» «Klokken ti i morgen.» «Greit, da ses vi der. Hva heter hun?» «Jodie. Takk skal du ha, Cathy. Klarer ikke du det, gjør ingen det.» Smigeren varmet, det gjorde godt å bli verdsatt. Jill og jeg hadde samarbeidet i fire år nå, og i løpet av den tiden hadde vi etablert et godt arbeidsfellesskap. Som kontakt i Homefinders Fostering Agency fungerte Jill som brobygger mellom fosterhjemmet og barnevernet i hver av de individuelle sakene. Hun koordinerte barnevernets forskjellige behov i
7
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 8
forhold til fosterhjem og tilbød støtte og hjelp der det var nødvendig. En uerfaren fostermor eller -far trenger ofte en god del støtte og at kontakten forklarer dem hvordan systemet fungerer. Ettersom Jill og jeg hadde samarbeidet en god stund nå, og jeg var en erfaren fostermor, var vi blitt vant til hverandre og kom godt overens. Dersom Jill trodde jeg kunne gjøre dette, var jeg sikker på at hun mente det. Men et møte i forkant av omplasseringen? Da måtte det være ille. Vanligvis mottok man bare barnet med en kort introduksjon, dersom det kom fra et annet fosterhjem, eller uten annet enn klærne det sto og gikk i, hvis det kom hjemmefra. Jeg hadde en god del erfaring med begge deler, men hadde aldri før hørt om et møte i forkant av omplasseringen. Som regel avholdt man kun et møte om saken så snart barnet var blitt plassert i fosterhjemmet. Det var det første signalet om hvor uvanlig denne saken var. Neste morgen gikk med til våre daglige, fredelige rutiner med å stå opp, kle oss og spise frokost, før barna kom seg av sted på skolen. Jeg hadde to egne barn, Adrian på sytten og Paula på tretten. Den siste var Lucy, som hadde kommet til oss som fosterbarn to år tidligere og nå var femten og et permanent medlem av familien – hun var som min egen datter og som en søster for Adrian og Paula. Hun var en suksesshistorie; en som hadde ankommet såret og sint, men som med tiden hadde lært seg til å stole på mennesker og siden også fått en normal tilværelse. I stedet for det kaoset hun hadde levd i som barn, hadde hun nå ikke annet å klage over enn vanlige tenåringsplager. Jeg var stolt av henne, og hun var vitnesbyrdet om min klokkertro på at kjærlighet, vennlighet, oppmerk-
8
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 9
somhet og faste grenser er det grunnlaget ethvert barn trenger for å kunne blomstre. Da jeg sendte av gårde barna på skolen den morgenen, kjente jeg en uro i magen. Det barnet jeg skulle møte i dag ville helt sikkert trenge alt dette i overflod, og om jeg bestemte meg for å ta henne, måtte jeg være forberedt på å ta farvel med det relativt fredelige, forutsigbare livet en god stund, til hun lærte å stole på meg og roet seg ned, slik Lucy hadde gjort. Men det var jo hele poenget med fosterhjem – oppgaven var ikke ment å skulle være lett, til gjengjeld var belønningen så enorm. Dessuten hadde jeg vært fostermor mer eller mindre sammenhengende i over tjue år nå, og jeg var ikke sikker på om jeg lenger kunne huske hvordan livet hadde vært før det. Straks barna var av gårde, gikk jeg opp og byttet ut joggebuksene med et par smarte marineblå bukser og en genser, deretter dro jeg ned til barnevernets kontorer. Jeg hadde reist dit i årevis nå, stedet var like velkjent som huset mitt. Det samme var de kjedelige, grå veggene, lysstoffrørene, den hektiske aktiviteten og tempoet som vitnet om at det var så vidt mølla gikk rundt. «Hei, Cathy.» Jill møtte meg med det samme jeg kom inn i gangen. Hun hadde ventet på meg og kom gående med et bredt smil. «Hei, Jill. Hvordan går det?» «Å, fint her, takk. Du ser godt ut.» «Ja – livet er fint for tiden. Barna har det bra, de er fullstendig oppslukt av sitt og opptatt med skoleaktiviteter. Jeg antar det er på tide med en ny utfordring.» Jeg smilte til henne.
9
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 10
«Vi får se å komme oss av sted til dette møtet. Jeg tror de er klare nå.» Jill førte meg nedover korridoren og inn i møterommet. Da vi kom inn, var det tydelig at dette var en stor sak: et dusin mennesker var allerede benket rundt et digert, avlangt mahognibord. Hva kunne det bety? Ut fra det Jill hadde fortalt meg, var det åpenbart at denne saken ikke gikk gjennom den vanlige kverna – det er ikke mange barn som har vært i fem fosterhjem på fire måneder – på den annen side var ingen av barna i barnevernet vanlige tilfeller. Hver og én av dem var unike, og problemene deres var bare deres og ingen andres. Det ville aldri bli en normal og dagligdags handling å fjerne et barn fra dets egne foreldre; det var like traumatisk, følelsesladd og vanskelig hver eneste gang. Tross dette var det noe som sa meg at tilfellet var langt mer komplekst enn noe annet jeg hadde vært borti. Enda en gang kjente jeg et sting av uro, den samme følelsen som da Jill hadde fortalt om saken dagen før. Samtidig vekket det også interessen. Hvordan var dette barnet som kunne tiltrekke seg så mye oppmerksomhet hos så mange mennesker? Jill og jeg tok hver vår ledige stol for enden av bordet, og jeg følte alles blikk på meg. Kjente at de vurderte om jeg var egnet. Møteleder var Dave Mumby, gruppelederen i barnevernet, og han ba oss ta runden med å presentere oss. Til venstre for ham satt Sally, Jodies verge, som ivaretok hennes rettslige interesser. Kvinnen ved siden av presenterte seg som Nicola, Jodies privatlærer. Privatlærer? Hvorfor går ikke jenta på skolen? undret jeg. Nestemann var Gary, Jodies nåværende tilsynsfører. Han forklarte at han var i ferd med å avvikle saken for sin egen del og overføre den til Eileen, som satt ved siden av ham. Jeg så
10
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 11
nøye på Eileen – dersom jeg skulle ta over Jodie, ville det bety et tett samarbeid mellom Eileen og meg. Ved første øyekast så hun ut som alle andre, en kvinne i førtiårene som virket avslappet og rolig nok. Så langt, så godt. Jeg var ikke overrasket over at tilsynsføreren nå ble byttet ut. Sånt skjedde hele tiden – det lå i arbeidets natur at folk ville videre – men det var uheldig for de barna det gjaldt og for familiene deres. De var stadig nødt til å bli kjent med nye ansikter, etablere tillit til nye mennesker og tvinges inn i nye forhold med en endeløs kjede av fremmede. Selv om jeg visste at dette ikke ville forandre seg og at det var en del av systemet, med alle dets mangler, følte jeg medlidenhet med Jodie. Å bytte tilsynsfører ville bety enda mer turbulens i livet, og jeg lurte på hvor mange tilsynsførere hun hadde hatt så langt. Den neste som presenterte seg var Deirdre, agentkontakten til Jodies nåværende fosterforeldre. Så var det min tur, og alles øyne falt på meg. Jeg så rundt bordet, møtte blikket til den ene etter den andre. «Jeg heter Cathy Glass,» sa jeg så høyt og selvsikkert jeg bare kunne. «Jeg er fostermor for Homefinders Fostering Agency.» Stort mer var det ikke å tilføye på dette tidspunktet, når jeg visste så lite om det som foregikk, så jeg lot stafettpinnen gå til Jill. Etter Jill var det noen fra regnskap, etterfulgt av en som jobbet i en omplasseringsgruppe. Mens de snakket, studerte jeg Gary, Jodies nåværende tilsynsfører. Han var ung, kunne knapt være i midten av tjueårene. Jeg lurte på i hvilken grad han hadde lykkes i å etablere kontakt med Jodie. Det var mulig at Eileen, som en mer moden kvinne, var bedre egnet til empatisk kommunikasjon med den vesle jenta, og at byttet av tilsynsfører derfor var av det gode. Jeg håpet det.
11
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 12
Etter at presentasjonen var overstått, takket Dave oss for oppmøtet og ga oss en kjapp oppsummering av hva som hadde skjedd, eller for å bruke riktig terminologi: saken så langt. Jeg fikk umiddelbart sympati for Dave. Han hadde en varme, samtidig som han var direkte i sin talemåte, og han så rett på meg når han snakket. Jeg tok et par mentale notater om de viktigste begivenhetene: Jodie hadde vært i «utsatt»registeret helt siden fødselen, noe som betydde at barnevernet hadde fulgt med på familien i åtte år. Selv om man hadde hatt mistanke om at foreldrene mishandlet Jodie både fysisk og psykisk, var ingenting blitt gjort for å fjerne verken henne eller de yngre søsknene, broren Ben og søsteren Chelsea. Inntil en dag for fire måneder siden, da Jodie hadde startet en husbrann ved å tenne på hunden sin. Jeg fikk gåsehud da jeg hørte det, på grunn av den rene og skjære grusomheten i en slik handling. Dette hadde altså vært utslagsgivende for at barnevernet overtok omsorgen for henne og søsknene. Ben og Chelsea var i hvert sitt fosterhjem og hadde det bra. Mens Jodie hadde vist en «svært utfordrende atferd». Jeg hevet øyenbrynene da jeg hørte Dave uttale denne standardsetningen. Enhver som har hatt fosterbarn vet at den egentlig står for «fullstendig ute av kontroll». «Jeg tror det vil kunne være nyttig for deg,» sa Dave og så på meg, «dersom tilsynsføreren hennes nå tok ordet.» Hans unge alder til tross, var Gary selvsikker og metodisk i sin utlegning om Jodie og familien hennes. «Jeg er redd det ikke ser veldig bra ut, som du nok har skjønt. Det er alvorlige misforhold i familien. Jodies mor er sprøytenarkoman og faren er alkoholiker. I løpet av de siste årene er Jodie blitt skadet en rekke ganger i hjemmet, hun er blitt brent, skåldet, kuttet, har fått blåmerker og brukket en
12
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 13
finger. Alt sammen er registrert på sykehuset, og selv om det har vært mistanke om at noen av disse hendelsene ikke er ulykker, har det vært umulig å bevise.» Gary fortsatte sin beretning om hvordan hun var blitt oversett og mishandlet mens jeg konsentrerte meg om å absorbere fakta. Det var en avskyvekkende sak, men jeg hadde hørt liknende historier mange ganger før. Like fullt sluttet det aldri å overraske meg og fylle meg med skrekk når jeg hørte hvordan folk kunne behandle barna sine på en så grusom og likegyldig måte, og sympatien for den vesle jenta var allerede vekket. Hvordan kunne barn vokse opp og bli normale under slike forhold, med foreldre som hennes som rollemodeller? Gary fortsatte: «På grunn av alle omplasseringene går ikke Jodie lenger på skolen, hun har derfor fått privatlærer. Hun har lærevansker og trenger særbehandling.» Det var greit nok – jeg var vant til å ta vare på barn som var sent utviklet og hadde problemer med å lære. Jeg antok at Gary ga meg den sensurerte versjonen av Jodies saksgang. I alle mine år som fostermor hadde jeg aldri hørt om et barn som hadde vært i fem hjem på fire måneder. Da han tok en pause og så på meg, grep jeg anledningen. «Det ville vært fint om du kunne fortelle meg noe om familiekonstellasjonen i de tidligere fosterhjemmene,» sa jeg i håp om å avdekke noe som kunne forklare hvorfor Jodie hadde vært i så mange hjem på så kort tid. «Hvor mange barn hadde de, og var de eldre eller yngre? Hadde noen av fosterforeldrene erfaring med den typen barn?» Gary hostet og flakket med blikket. «De mange omplasseringene skyldes tilfeldigheter,» sa han. «Det ene paret var fosterforeldre for første gang, og Jodie skulle aldri ha bodd
13
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 14
hos dem – det var en feil fra vår side, og det er ingen overraskelse at det ikke fungerte.» Det lød tilforlatelig nok, men han lød mindre overbevisende etter hvert som han gikk gjennom de andre omplasseringene. Alle de andre hadde vært erfarne og profesjonelle, likevel hadde ett av parene bare holdt ut i tre dager. Garys forklaring om at det skyldtes tilfeldigheter, var åpenbart en øvelse i skadebegrensning for Jodies skyld, så jeg ikke skulle skremmes vekk. Deirdre, kontakten til Jodies nåværende fosterforeldre, følte seg forpliktet til å forsvare dem. Dersom Jodie virkelig var så harmløs som Gary ga uttrykk for, fremsto de ikke akkurat som egnet til å mestre vanskelige situasjoner. «Jodie er sent utviklet,» sa hun. «På de aller fleste områder oppfører hun seg som en tre-fireåring i stedet for en åtteåring. Hun får noen forferdelige raserianfall, er aggressiv absolutt hele tiden og overhodet ikke samarbeidsvillig. Hun er voldelig, ødelegger ting og er destruktiv. Selv om hun bare var hos Hilary og Dave i en kort periode, rakk hun å knuse og ødelegge en rekke ting, inkludert en solid tredør.» Jeg hevet øyenbrynene. Litt av en bragd for en åtteåring. Men Deirdre var ennå ikke ferdig, hun fortsatte sin klagesang om Jodies feil og mangler. Jodies fosterforeldre beskrev henne som «kald, kalkulerende, manipulerende, utrolig frekk og totalt uspiselig». Uforsonende ord å nagle til en liten jentunge. Noen, tenkte jeg, måtte da kunne si noe pent om henne, om så bare at hun likte å spise. Fosterbarn har en tendens til å kaste seg over maten, da mange av dem har opplevd at de aldri vet når neste måltid kommer på bordet. Men nei, ikke et ord om at hun så mye som «liker sjokolade». Det lot til at
14
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 15
Jodie ikke hadde én eneste god egenskap. I stedet syntes listen over alt det gale ved henne å være uendelig, med en fotnote om at de nåværende fosterforeldrene oppfattet henne som fysisk truende: Jodie var en storvokst jente og hun hadde truet dem. Jeg så på Jill, vi vekslet blikk. Truet dem? tenkte jeg. Men hun er jo bare åtte år! Hvor farlig kan hun være? Jeg begynte å stille meg på Jodies side. Hvordan var det å være mislikt så intenst av alle en møtte? Ikke rart hun ikke greide å slå seg til ro noe sted. Den neste som sa noe, var Sally, vergen, som gjorde kort rede for Jodies juridiske stilling: barnevernet hadde overtatt omsorgen under akuttparagrafen, noe som betydde at hun var blitt fjernet fra hjemmet mot foreldrenes ønske og nå var midlertidig underlagt de lokale myndigheter. Man hadde igangsatt prosedyrer for å avgjøre Jodies fremtid; dersom fylkesnemnda vedtok at hun hadde det bedre hjemme og man ikke lenger fryktet for hennes sikkerhet, ville foreldrene få tilbake omsorgen. Hvis så ikke skjedde og fylkesnemnda vurderte det slik at hun fremdeles var i fare dersom hun vendte hjem, ville hun komme innunder langtidsparagrafen. Det betydde at Jodie ville bli fratatt foreldrene for alltid og satt i et langtidsfosterhjem, bli adoptert eller – noe som var mindre sannsynlig – overført til et barnehjem av noe slag. Det er en langtrukken og komplisert prosess, og selv om det skal gå så fort som mulig, tar det som regel minst et år, noen ganger mer, før fylkesnemnda trekker sin endelige konklusjon. Da Sally var ferdig, ble hun avløst av privatlæreren, Nicola, som forklarte at hun hadde undervist Jodie i en måned, og at hun hadde lagt seg på et nivå som tilsvarte førskoleundervisning. Dette lød muligens sjokkerende, men erfaringen min
15
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 16
tilsa at det langt fra var uvanlig. Tidligere hadde jeg tatt vare på barn som verken kunne lese eller skrive lenge etter at deres jevnaldrende kunne både løkkeskrift og den lille gangetabellen. En vanskelig bakgrunn og et turbulent hjem synes ofte å produsere barn som ikke er i stand til å lære så fort som de som kommer fra et stabilt hjem. Nestemann ut var budsjettansvarlig, som bekreftet at man ville avsette midler til fortsatt privatundervisning, inntil man fant en skole til Jodie. Jeg kikket på veggklokken, det var gått nesten en time. Nå hadde alle sagt sitt, og Dave så håpefullt på Jill. «Hvis ikke Cathy tar henne,» sa han, «har vi ikke noe annet valg enn å sende henne på et barnehjem.» Dette luktet av følelsesmessig utpresning, og Jill reiste seg til mitt forsvar. «Vi må drøfte det som er blitt sagt her. Jeg diskuterer dette med Cathy og gir deg beskjed i morgen.» «Vi er nødt til å få vite det i dag,» sa Deirdre ublu. «Hun må ut før klokken tolv i morgen. De er urokkelige på det punktet.» En stillhet senket seg rundt bordet. Alle tenkte det samme: var disse fosterforeldrene like uprofesjonelle som de hørtes ut? Eller var det noe Jodie hadde gjort som på en eller annen måte drev dem til å stille dette desperate ultimatumet? «Det kan så være,» sa Jill bestemt, «men vi trenger tid til å diskutere det. Selv om jeg ikke har hørt noe her som gjør at jeg vil råde Cathy fra å ta henne – hun er svært erfaren – er det hun som må ta avgjørelsen.» Hun kastet et sideblikk på meg. Igjen kjente jeg alles øyne på meg, og blikkene deres ga uttrykk for et desperat ønske om å høre at jeg var villig til å ta denne lille jenta. Så langt hadde jeg fått høre av Gary at
16
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 17
hun var et uskyldig offer, og at den usedvanlige rekorden hennes i forbruk av fosterhjem ikke hadde det minste med henne å gjøre, mens jeg fra Deirdre hadde fått høre at hun inkarnerte selve djevelen, med en størrelse, styrke og ondskapsfullhet som var fullstendig ute av proporsjoner for en på hennes alder. Jeg tenkte at sannheten måtte ligge et sted midt imellom. Hvor mye jeg enn balanserte synspunktene, var det ikke vanskelig å forstå at Jodie var litt av en håndfull, for å si det mildt. Jeg var usikker. Var jeg klar til å ta på meg et barn med atferdsproblemer på dette nivået? Kunne jeg – og enda viktigere, kunne familien min – ta et så stort uromoment inn i huset som dette tilfellet åpenbart var? Jeg kunne ikke hjelpe for at jeg ble litt skjelven ved tanken på å omfavne den utfordringen dette barnet representerte. På den annen side hadde oppskriften min på kjærlighet, vennlighet og oppmerksomhet kombinert med fasthet ennå ikke sviktet, og når det kom til stykket, var ikke Jodie mer enn et barn; en liten jente som hadde fått en forferdelig start i livet og som fortjente en sjanse til å begynne på nytt og få litt av den lykken som er ethvert barn forunt. Kunne jeg virkelig overgi henne til alternativet? Nå som jeg hadde hørt historien hennes, kunne jeg vel bare gå min vei? I samme øyeblikk visste jeg at det var nettopp det jeg ikke kunne. Jeg var nødt til å gi henne denne sjansen. Så snart jeg hadde trådt inn i rommet, hadde jeg innerst inne visst at jeg ville ta Jodie. Jeg visste at jeg ikke ville være i stand til å snu ryggen til. «Hun er for ung til å være på barnehjem,» sa jeg og møtte Daves blikk. «Jeg tar henne, så får jeg gjøre mitt beste.» «Er du sikker?» spurte Jill bekymret.
17
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 18
Jeg nikket og hørte det lettelsens sukk som gikk gjennom forsamlingen, især hos hun fra regnskap. Det koster opptil tre tusen pund i uka å ha et barn på hjem, så det var bra for businessen å la meg ta henne for to hundre og femti pund i uka i stedet. «Det er fantastisk, Cathy,» sa Dave og strålte. «Takk skal du ha. Som du vet, verdsetter vi deg svært høyt, alle sammen, og vi er svært glade for at du er villig til å ta henne.» En mumling som ga uttrykk for konsensus og en generell følelse av at en byrde var tatt av deres skuldrer, lå over lokalet. Møtet var over. Problemet Jodie var løst inntil videre. Alle reiste seg, samlet sakene sine og forberedte seg på å vende tilbake til jobben, gå videre til neste sak eller tenke over situasjonen. For meg hadde imidlertid et par ord og en kjapp avgjørelse endret livet mitt. For meg hadde problemet Jodie knapt begynt.
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 19
KAPITTEL 2
Veien til Jodie
Jeg hadde begynt som fostermor tjue år tidligere, før jeg fikk mine egne barn. En dag jeg satt og bladde i avisen, fikk jeg øye på en av disse annonsene – du har sikkert sett dem selv. Et uskarpt svart-hvitt-foto av et barn og spørsmålet: Kan du gi lille Bobby et hjem? Av en eller annen grunn fanget det blikket mitt, og etter det fikk jeg ham rett og slett ikke ut av hodet. Jeg anser ikke meg selv for å være en sentimental person, men av en eller annen grunn ble jeg ikke kvitt det bildet. Jeg snakket med mannen min om det; vi visste jo at vi før eller siden kom til å stifte vår egen familie, noe jeg så frem til, samtidig visste jeg også at vi kunne være et godt hjem for vanskeligstilte barn. Jeg hadde alltid følt meg knyttet til barn og hadde en gang ambisjoner om å undervise. «Vi har jo plass,» sa jeg, «og jeg vet at jeg ville elske å jobbe med barn. Hvorfor ikke finne ut litt mer om det?» Så jeg løftet røret og svarte på annonsen. Ikke lenge etter deltok vi på et begynnerkurs der vi ble innviet i fosterhjemmets verden. Og etter å ha tilfredsstilt alle krav og utført den nødvendige praksisen, tok vi til oss vårt første fosterbarn, en skakkjørt ungdom som i en periode trengte et stabilt hjem. Det var det. Jeg var hektet. Jeg oppdaget at det å ta vare på barn langt fra var enkelt.
19
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 20
Dersom man som fosterforeldre gikk inn i dette og forventet å få en foreldreløs Annie, som hun i filmen, hjem til seg, hadde man et gedigent sjokk i vente. Den søte jenta med de viltre krøllene som hadde hatt litt uflaks i livet og som bare trengte litt kjærlighet og omsorg for å trives og spre glede rundt seg, fantes ikke. Fosterbarn kommer verken smilende eller storøyd inn i et nytt hjem. De er gjerne tilbaketrukne etter alt som har skjedd med dem og kan være fjerne, sinte og vanskelige å komme innpå, noe som knapt er overraskende. I de verste tilfellene er de også verbalt eller fysisk aggressive og voldelige. Den eneste konstante faktoren er at alle er forskjellige, og at de trenger oppmerksomhet og vennlighet for å komme gjennom sin egen gledesløshet. Det er ingen smertefri tur. Det første året som fosterforeldre var overhodet ikke lett. Når jeg nå tenker over det, har det ikke vært noe år siden som kunne kalles «lette», men jeg har alltid visst at jeg ville fortsette etter at et barn flyttet ut. Fosterforeldre vil vanligvis få en følelse av om de ønsker å fortsette med dette eller ikke, man vet det i hvert fall innen et år. Jeg forsto at jeg hadde et talent for arbeidet og at jeg fikk så ekstremt mye igjen for det at jeg ønsket å fortsette, også etter at jeg fikk mine egne barn. Den forskjellen jeg gjorde i disse barnas liv, hvor liten den enn måtte være, ble avgjørende. Nå er ikke jeg det mest selvutslettende menneske siden moder Teresa og det hviler ikke noe spesielt hellig ved meg – jeg tror at vi gjør disse tingene for vår egen del, og min motivasjon var den tilfredsstillelsen jeg fikk fra selve prosessen med å gjøre det bedre for de barna som trengte hjelp. Da mine egne barn var små, tok jeg vare på tenåringer, ettersom man anbefaler å ha omsorg for barn i en annen alder
20
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 21
enn sine egne. Etter hvert som Adrian og Paula ble eldre, tok jeg inn yngre barn, noe som betyr at jeg aldri har hatt med tunge stoffproblemer å gjøre, vår tids farsott blant tenåringer – og det er jeg nesten takknemlig for. Mine to barn har vokst opp uten å vite om noe annet liv enn å ha fosterbarn boende hos oss, de har derfor akseptert det uten å mukke. Det har selvfølgelig vært ganger hvor de er blitt frustrert over å måtte dele meg med andre barn. Fosterbarn trenger masse tid og oppmerksomhet, og det har til tider kunnet virke altoppslukende for mine to barn. Og etter å ha brukt all min energi på omsorg for andre i løpet av dagen, inkludert møter og opplæring, måtte jeg sette meg ned med papirarbeidet som fulgte med jobben, og det har tatt en kraftig jafs av den tiden jeg har hatt til rådighet sammen med min egen familie. Men uansett hvor mye de måtte mene seg snytt for tiden min, har de aldri tatt det ut på de fosterbarna som har bodd hos oss. Det var som om de av en eller annen grunn forsto at disse barna hadde en vanskelig bakgrunn, at de hadde fått en tøff start i livet. På sin måte var de sympatisk innstilt til de fremmede barna som har bodd hjemme hos oss, og de har gjort sitt beste for å gjøre livet litt lettere for dem. Jeg har merket det samme hos andre barn enn mine egne, nemlig at de ofte viser en langt større forståelse og empati enn man kunne forvente. Adrian og Paula har så visst måttet tåle en god del opp gjennom årene – især da mannen min og jeg ble skilt – men de har aldri beklaget seg over de vanskeligstilte barna som har kommet og gått hjemme hos oss. I løpet av årene har vi opplevd alle typer barn, mange av dem med såkalt utfordrende atferd. Størsteparten av de barna som har bodd hos oss hadde opplevd omsorgssvikt på en eller annen måte, noe jeg merkelig nok ikke har problemer med å forstå. Når foreld-
21
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 22
rene er avhengige av alkohol eller narkotika, eller lider av mentale problemer, er det åpenbart at de ikke er i stand til å ta seg ordentlig av barna sine og sørge for dem på en måte de muligens ville vært i stand til dersom de ikke hadde disse problemene. Denne formen for foreldreoppførsel er ikke grusom på samme måte som fysisk og seksuelt misbruk er det – det er snarere en trist bieffekt av et annet problem. Det ideelle utfallet er at barnet vender tilbake til foreldrene så snart de faktorene som forårsaket omsorgssvikten, som avhengighet, er blitt behandlet. Et barn som har lidd av omsorgssvikt har hatt det trist i livet og kan ankomme fosterhjemmet i en svært opprørt tilstand. De kan være fulle av overmot og kjekkaseri, noe som vanligvis er et skalkeskjul for en totalt manglende selvfølelse. Ofte er de også gjennomført frekke, som et resultat av manglende grenser og veiledning fra foreldrene, og de søker desperat oppmerksomhet. Sinnet og anklagene kan komme av den uforutsigbare situasjonen hjemme, der ingenting var sikkert – vil mamma være for full til å fungere i dag? Vil pappa være helt fjern eller voldelig? – og de uklare grensene for hvem som var voksen og hvem som var barn, hvem som tok vare på hvem. De forsøker ofte å ødelegge ting, eller stjele, de kan være manipulerende eller selvransakende. Og skal jeg være ærlig, kan jeg ikke akkurat bebreide dem det, så mye som de har måttet utstå i sitt korte liv. Den metoden jeg har funnet ut fungerer best for barn med denne typen bakgrunn, er nokså enkel: Jeg sørger for stabilitet og positive omgivelser, der god oppførsel belønnes med ros. De fleste barn ønsker anerkjennelse og vil bli likt, og de fleste er i stand til å avlære seg negative atferdsmønstre og akseptere andre mønstre når de oppdager hvor mye bedre og
22
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 23
lettere livet blir med denne nye standarden. For mange av dem vil en stabil rutine være en lettelse etter kaoset og uforutsigbarheten hjemme, og de responderer fort på rolige, positive omgivelser når de vet at visse ting vil skje til fastlagte tidspunkt. Noen ganger kan det enkle faktum som at de vet helt sikkert når og hvor neste måltid kommer på bordet, være et anker for vanskeligstilte barn som ikke kjenner til annet enn usikkerhet og skuffelse. Rutine er trygt; det er mulig å få til ting riktig innenfor en rutine – og det er deilig å få til noe riktig når det innebærer ros, anerkjennelse og belønning. Det høres naturligvis enkelt ut, men det er og vil aldri bli plankekjøring. Og det hender jeg får barn som har vært gjennom langt mer alvorlig misbruk og som derfor trenger annen type profesjonell hjelp for å komme gjennom det de har erfart. Mange har lærevansker og spesialbehov. Noen blir tatt ut av hjemmet for sent, når de er tenåringer og har lidd så mye at de aldri vil komme over det som har skjedd; de klarer rett og slett ikke å respondere på positive omgivelser i samme grad som yngre barn, og fremtiden deres ser langt dystrere ut. Til tross for dette har nesten alle mine fostererfaringer vært gode, og alle barna har forlatt hjemmet vårt i en mye bedre tilstand enn da de kom. ***
Da jeg kjørte hjem fra møtet med barnevernet den dagen jeg sa ja til å ta inn Jodie, visste jeg at dette barnet ville bli en større utfordring enn det som var vanlig, og lurte på hvordan jeg på en best mulig måte skulle få fortalt barna om det. De
23
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 24
kom ikke til å like det. Vi hadde hatt barn før også med «utfordrende atferd», så de visste hva de hadde i vente. Jeg tenkte på Lucy, som hadde vært hos oss i nesten to år og som hadde slått seg til ro der. Jeg håpet Jodies raseriutbrudd ikke ville få henne til å tenke for mye på fortiden. Adrian på sytten holdt seg mest for seg selv, om det da ikke var noen krise på gang, eller han ikke fant skjorta si om morgenen. Det var Paula jeg var mest bekymret for. Hun var et følsomt og nervøst barn, og selv om Jodie var fem år yngre enn henne, var det en risiko for at hun kunne ta skade av dette. Barn som er emosjonelt ødelagt kan forårsake store omveltninger i en familie, selv om den er velfungerende. Barna mine hadde alltid reagert på nye barn som kom inn i familien på en fin måte, også i mer turbulente tider, og jeg hadde ingen grunn til å tro at det skulle bli noe annerledes nå. Jeg gikk ut fra at barna ikke ville bli overrasket over nyheten. Ettersom det allerede var flere uker siden vi sist hadde et fosterbarn hos oss, var det på tide med en ny utfordring. Jeg tok vanligvis en pause på et par uker mellom omplasseringene, for å komme meg både mentalt og fysisk, og for å gi oss alle tid til å omgruppere oss. Jeg trengte også tid på å bearbeide det å skulle ta avskjed med en jeg var blitt glad i, for selv om barnet dro av sted med hevet hode etter å ha gjort store fremskritt, ja selv om de kanskje vendte hjem til foreldrene som nå ville være i stand til å gi dem kjærlighet og gode omgivelser, var det alltid en periode der jeg sørget over at de var borte. Det var et aldri så lite tap hver gang, og jeg har ennå ikke vent meg til det, selv om jeg etter to uker føler meg opplagt og klar til å ta fatt på ny. Jeg bestemte meg for å ta opp temaet med Jodie over middagen, der de fleste av diskusjonene våre fant sted. Til tross
24
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 25
for at jeg liker å se på meg selv som liberal, insisterer jeg på at familien skal spise sammen om kveldene og i helgene, da det er den eneste tiden på dagen hvor vi alle er samlet. Den dagen serverte jeg pai til middag, det var barnas favoritt. Idet de langet innpå, justerte jeg tonefallet mitt så det ble ubesværet og lett. «Dere husker kanskje at jeg skulle på et omplasseringsmøte i dag?» spurte jeg, klar over at de antakelig ikke husket det, ettersom ingen hadde hørt etter da jeg sa det. «De fortalte meg alt om en liten jente som trenger et hjem. Vel, jeg sa ja til å ta henne. Hun heter Jodie og er åtte år.» Jeg så rundt bordet om det var noen reaksjon, men de hevet knapt øyenbrynene. De var opptatt av å spise. Likevel visste jeg at de hørte etter. «Jeg er redd hun har hatt en tøff start og har flyttet mange ganger, så hun er fryktelig urolig. Hun har hatt det forferdelig hjemme og har allerede vært i flere fosterhjem. Nå har de tenkt å sende henne på et barnehjem til de finner noen som er villig til å ta henne, og dere kan jo tenke dere hvor grusomt det ville være for henne. Dere vet hva det betyr – et barnehjem?» la jeg til, for å utdype saken. Lucy og Paula så opp, og jeg smilte tappert. «Akkurat som meg,» sa Lucy uskyldig. Hun hadde flyttet flere ganger før hun endelig falt til ro hos oss, så hun visste alt om det urovekkende ved flytting. «Nei. Du flyttet fordi slektningene dine ikke var i stand til å ta vare på deg. Det hadde ingenting med oppførselen din å gjøre.» Jeg tok en pause og lurte på om denne diskrete hentydningen hadde gått hjem. Det hadde den. «Hva er det hun har gjort?» gryntet Adrian, med sin nyutviklede, maskuline stemme.
25
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 26
«Vel, hun har raserianfall og ødelegger ting når hun er opprørt. Men hun er ennå svært ung, og jeg er sikker på at vi kan snu på flisa dersom vi trekker lasset alle mann.» «Ser hun noe til moren sin?» spurte Paula, øynene var vid åpne da hun uttalte dette scenariet som sto for henne som det verste: et barn som ikke får se moren sin. «Ja, faren også. De vil ha overvåket kontakt to ganger i uka i barnevernets lokaler.» «Når kommer hun?» spurte Lucy. «I morgen tidlig.» De så på meg alle sammen og kikket deretter på hverandre. I morgen kom det til å være et nytt familiemedlem her, en som etter alt å dømme ikke var av de enkleste. Jeg visste at det måtte være vanskelig for dem. «Ta det med ro,» forsikret jeg. «Jeg er sikker på at alt blir bra.» Det gikk opp for meg at jeg måtte være kjapp; så snart middagen var over, ville de forsvinne inn på rommene sine, så jeg gikk rett på sak og minnet dem om «sikker fostring»reglene som alltid måtte være på plass når et nytt fosterbarn ankom. «Husk at det er en masse ukjente faktorer her, så dere må være forsiktige og beskytte dere. Vil hun leke med dere, så gjør det her nede, ikke oppe, og Adrian, ikke gå inn på rommet hennes, selv om hun bare ber deg om å åpne vinduet. Skjer det, roper du på meg eller en av jentene. Og husk, ingen leker som innebærer fysisk kontakt, som sisten, inntil vi vet noe mer. Til slutt, men det vet dere jo, må dere ikke slippe henne inn på rommet deres. Ok?» «Ja da, mor,» stønnet Adrian og så enda mer ut som en plaget ungdom enn ellers. Han hadde naturligvis hørt alt dette før. Det er standardkoden for all praksis i fosterhjemmet og barna mine visste utmerket godt hvordan de skulle oppfø-
26
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 27
re seg. Men Adrian kunne noen ganger være mer godtroende enn det som var godt for ham. «Og så trenger jeg vel ikke fortelle dere – det gjelder dere alle tre,» sa jeg og så på hver og en av dem, « – at dere må fortelle meg det, dersom hun betror seg til en av dere om noe i fortiden hennes som kan gi grunn til bekymring. Hun vil antakelig få et forhold til dere før hun får det til meg.» De nikket alle sammen. Jeg bestemte meg for at det fikk være nok. De hadde fått det generelle bildet og visste hvordan tingene lå an. Barn av fosterforeldre blir gjerne fort voksne, det er et resultat av alle utfordringene og tingene de blir eksponert for. Men de blir ikke så fort voksne som fosterbarna selv, som ofte har måttet ofre barndommen på det daglige overlevelsens bål. Etter middag forsvant barna som ventet opp på rommene sine, og freden senket seg atter i huset. Det hadde gått så bra som jeg kunne forvente, og jeg var fornøyd med at de hadde vist så stor grad av modenhet og aksept. «Så langt, så godt,» tenkte jeg idet jeg stablet tallerkener og bestikk inn i oppvaskmaskinen. Deretter satte jeg meg ned foran TV-en uten å vite når jeg ville få anledning til det neste gang.
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 28
KAPITTEL 3
Ankomst
Det var en våt og kald vårdag i april. Regnet pisket mot rutene idet jeg forberedte Jodies ankomst. Hun skulle komme klokken tolv, men jeg var sikker på at hun ville komme før. Jeg sto i det som skulle bli det nye rommet hennes og forsøkte å se det gjennom et barns øyne. Var det tiltalende og imøtekommende? På veggene hadde jeg satt opp lyse og fargeglade plakater, og jeg hadde kjøpt et nytt sengetrekk med store bilder av teddybjørner på. Jeg hadde også satt et par myke leker på sengen, selv om jeg var sikker på at Jodie allerede hadde skaffet seg en del eiendeler, ettersom hun hadde vært i flere fosterhjem. Rommet var lyst og hyggelig, et sted der en åtteåring ville trives. Alt det trengte nå var en ny beboer. Jeg tok et siste overblikk, gikk ut og lukket døren, fornøyd med å ha gjort mitt beste. Fortsatte bortover gangen, lukket alle soveromsdører. Det var viktig å gjøre det klart at hun måtte respektere andres privatliv når jeg viste henne rundt i huset, og det ville bli lettere dersom visse grunnleggende regler ble etablert med det samme. Nedenunder satte jeg over kaffekjelen og romsterte rundt på kjøkkenet. Det ville bli en hektisk dag, og selv etter så mange år som fostermor var jeg nervøs. Det var en stor begivenhet for en fosterfamilie å få inn et nytt barn, kanskje like
28
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 29
mye som for barnet selv. Jeg håpet Jill ville komme tidlig, så vi kunne slå av en liten prat og gi hverandre moralsk støtte før den store ankomsten. Dørklokken ringte litt før halv tolv. Jeg åpnet døren og fikk se Gary stå utenfor, dryppende våt etter å ha vandret fra stasjonen. Jeg dro ham inn, tilbød ham et håndkle og en kaffe, før jeg lot ham være igjen i stua mens jeg gikk ut på kjøkkenet igjen. Før vannet rakk å koke, ringte det på døren igjen. Jeg gikk til døren og håpet å få se Jill utenfor. Ikke det, nei. Det var agenten jeg hadde møtt dagen før, Deirdre, i følge med en annen kvinne, som smilte tappert. «Dette er Ann, kollegaen min,» sa Deirdre uten noe om og men. «Og dette er Jodie.» Jeg så ned, men Jodie gjemte seg bak Ann, og alt jeg så var et par solide legger iført knallrøde bukser. «Hei, Jodie,» sa jeg vennlig. «Jeg er Cathy. Så hyggelig å møte deg. Kom inn.» Hun må ha holdt hardt i kåpen til Ann og bestemt seg for at hun ikke skulle noen steder, ettersom Ann nå plutselig ble trukket bakover og nesten mistet balansen. «Ikke vær dum,» snerret Deirdre og la armen bak kollegaen. Men jeg antar at Jodie ikke bare var kjappere, men også sterkere, for nok en gang skjente Ann av gårde, denne gangen sidelengs. Heldigvis bestemte den gamle katten vår seg for å gjøre entré og kom makelig slentrende nedover gangen. Jeg grep sjansen. «Se hvem som kommer for å møte deg, Jodie!» ropte jeg. Begeistringen i stemmen min var ute av alle proporsjoner hva gjaldt vår feite og letargiske pelsdott av et husdyr. «Det er Toscha. Hun kommer for å si hei!» Det virket – hun kunne ikke motstå fristelsen det var å ta
29
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 30
en titt. Et par gråblå øyne under en bred panne myste frem ved siden av Anns midje. Jodie hadde stråblondt hår med musefletter, og det var tydelig at de tidligere fosterforeldrene ikke lenger hadde noe kontroll over henne. Under ytterjakken hadde hun på seg en lysende grønn T-skjorte, røde dongeribukser og støvler. Ingen voksne med vettet i behold ville ha latt henne kle seg på den måten. Det var tydelig at Jodie var vant til å få viljen sin. Nå som interessen hennes var vekket, bestemte hun seg for å ta en nærmere titt på katten. Hun dyttet til Ann så de begge snublet over dørterskelen og inn i gangen. Deirdre fulgte etter, og katten trakk seg klokelig unna. Jeg skyndte meg å lukke døren. «Den gikk sin vei!» ropte Jodie, ansiktet var fordreid av sinne. «Ikke bry deg om det, hun kommer snart tilbake. La oss heller få av deg den våte ytterjakken.» Og før tapet av katten kunne eskalere til en scene, trakk jeg ned glidelåsen og forsøkte å avlede oppmerksomheten hennes. «Gary er i stua og venter på deg.» Hun stirret på meg, og et øyeblikk så det virkelig ut som om hun skulle til å slå meg, men det at Garys navn ble nevnt, et velkjent navn i en ukjent setting, fikk henne til å la være. Hun dro armene ut av jakken og trampet nedover gangen med tunge skritt, før hun forsvant inn i stua. «Jeg vil ha katten,» sa hun til Gary. De to kvinnene utvekslet et blikk som kunne oversettes til: «Måtte alle gode makter stå denne kvinnen bi. Når kan vi gå?» Jeg tilbød dem kaffe og viste dem ut i stua. Jodie hadde funnet legokassen og satt nå med bena i kors midt på gulvet,
30
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 31
der hun gjorde et klossete forsøk på å tvinge to biter sammen. Jeg vendte tilbake til kjøkkenet og tok frem fire kopper som jeg helte pulverkaffe i. Da hørte jeg tunge fottrinn, deretter viste Jodie seg i døråpningen. Hun hadde et merkelig utseende, var ikke et barn man likte umiddelbart, men jeg tenkte at det for en stor del skyldtes aggresjonen som kom til syne i ansiktet og i kroppen, som om hun alltid var på vakt. «Hva er det inni her’a?» forlangte hun å vite, og trakk ut en kjøkkenskuff. «Bestikk,» sa jeg. Det hadde ikke vært nødvendig, da det skramlet høylytt. «Hva?» forlangte hun å vite mens hun glante på meg. «Bestikk. Du vet: kniver, gafler og skjeer. Vi skal bruke dem senere, når vi spiser middag. Du må fortelle meg hva du liker.» Hun forlot skuffen og gikk videre til neste, og den neste, fast bestemt på å åpne alle. Jeg lot henne se seg rundt. Forhøret hennes bekymret meg ikke, det var helt naturlig; da var jeg mer bekymret for sinnet som kom til uttrykk i alle bevegelsene hennes. Jeg hadde aldri sett det så tydelig noen gang. Etter at alle skuffer var åpnet og vannet i kjelen hadde kokt, tok jeg ut en tallerken og en pakke kjeks. «Jeg vil ha en,» forlangte hun og tok etter pakken. Jeg stanset henne med en vennlig gest. «Snart. Først vil jeg at du skal hjelpe meg med å lukke alle disse skuffene, ellers kommer vi til å støte borti dem, ikke sant?» Hun så på meg med et utfordrende og sta blikk. Hadde ingen noensinne hindret henne i å gjøre noe, eller testet hun meg med hensikt? Hun ble stående et par sekunder og tenke over anmodningen min. Jeg noterte meg hvor overvektig hun var. Det var tydelig at hun enten hadde trøstespist eller ble
31
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 32
servert mat for å holde kjeft; antakelig begge deler. «Kom igjen,» sa jeg oppmuntrende og begynte å lukke skuffene. Hun fulgte med på meg, så slo hun igjen nærmeste skuff med full styrke. «Rolig. Som dette,» sa jeg og demonstrerte for henne, men hun ga ikke tegn til å ville hjelpe meg og jeg presset ikke på. Hun var nettopp kommet og hadde allerede gjort et kompromiss med å lukke én. «Og nå kjeksene,» sa jeg og la dem på tallerkenen. «Jeg kunne trenge litt hjelp. Jeg er sikker på at du er flink til å hjelpe til, er du ikke?» Nok en gang arresterte hun meg med en utfordrende, nærmest latterlig stirring, men det var også et glimt av nysgjerrighet der, en liten gnist av interesse ved det lille ansvaret jeg hadde tenkt å betro henne. «Jodie, jeg vil gjerne at du bærer dette inn i stua og tilbyr alle en kjeks, så kan du ta en selv, ok?» Jeg plasserte tallerkenen i de lubne, utstrakte hendene og lurte på hvor store odds det var for at den skulle komme frem intakt. Fullkornkjeksene danset mot venstre idet hun snudde om, og hun flyttet tallerken over i venstre hånd mens hun klasket den høyre hånden på toppen av kjeksene. Det var i det minste trygt, om ikke akkurat hygienisk. Jeg fulgte etter med kaffebrettet, fornøyd med at hun hadde gjort som jeg hadde bedt om. Jeg var i ferd med å sette ut kaffekoppene da dørklokken ringte, et signal om at den siste vi ventet på var kommet. Jodie spratt opp og løp mot døren. Jeg fulgte raskt etter; det er ikke god praksis å la et barn åpne døren, selv om gjesten er ventet. Jeg forklarte dette til Jodie, deretter åpnet vi døren sammen. Jill sto på dørstokken. Hun smilte oppmuntrende og så
32
Skadet Layout 2008.qxp
11-01-08
14:42
Side 33
ned på det surmulende fjeset som stirret fiendtlig opp på henne. «Hei,» sa Jill begeistret. «Du må være Jodie.» «Jeg hadde lyst til å gjøre det,» protesterte Jodie, før hun trampet tilbake nedover gangen, inn til de andre. «Er alt i orden?» spurte Jill idet hun kom inn. «Greit så langt. Ingen store katastrofer ennå i hvert fall.» Jeg tok kåpen til Jill og hun gikk i retning stua. Jeg hentet enda en kopp kaffe, og så begynte papirarbeidet. Det er en haug med skjemaer som skal fylles ut når et barn kommer til nye fosterforeldre, og det går med en masse kaffe. Gary skrev som en rasende. «Jeg rakk så vidt å bli ferdig med den forrige,» sa han lystig. «For ikke å snakke om den tre dager før det igjen. Skriver du Cathy med C?» Jeg bekreftet det og ga ham postnummeret mitt samt navn og adresse på fastlegen. Jodie, som hadde vært med på denne prosessen mange ganger før, besluttet at det var på tide å utforske litt igjen. Hun halte seg opp og forsvant inn på kjøkkenet. Jeg kunne ikke la henne være der inne alene. Rent bortsett fra faren for at hun ville rive alt ut av skapene, var det en rekke ting der inne som kunne være skadelige om de kom i gale hender. Jeg ropte på henne, men hun svarte ikke. Da jeg gikk inn, fant jeg henne i ferd med å forsøke å bryte opp skapet under vasken, som var beskyttet med barnesikring, ettersom det inneholdt en rekke vaskemidler. «Kom igjen, Jodie, vi gir oss for i dag. La oss gå inn i stua,» sa jeg. «Jeg skal vise deg rundt etterpå. Vi får masser av tid når de andre har gått sin vei.» «Jeg vil ha noe å drikke,» forlangte hun og trakk enda hardere i skapdøren.
33