Sjarmen med tarmen av Giulia Enders

En liten forelesning om avføring Bestanddeler, farge og konsistens

Kjære leser, nå er det på tide vi beskjeftiger oss med det hjemmelagede. Heis opp bukseselene, rett på brillene og ta en stor slurk te. På trygg avstand skal vi nå nærme oss en mystisk liten haug.

BESTANDDELER Mange mennesker tror at avføring først og fremst består av det de har spist. Det stemmer ikke.

Avføring består av tre fjerdedeler vann. Vi mister om lag 100 milliliter væske hver dag. Under fordøyelsesprosessen tar tarmen opp rundt 8,9 liter. Det vi ser når vi kikker ned i klosettskålen, er altså den absolutt maksimale effektivitet: Det som befinner seg av væske der nede, hører faktisk til der. Med det optimale innhold av vann er avføringen myk nok til å transportere ut avfallsstoffene våre på en trygg måte.

En tredjedel av de faste bestanddelene er bakterier.

De har uttjent sin rolle i tarmfloraen og blir derfor tatt ut av aktiv tjeneste.

En tredjedel består av ufordøyelige plantefibre. Jo mer grønnsaker eller frukt man spiser, desto mer avføring produserer man. Slik kan man øke den daglige produksjonen fra gjennomsnittsvekten på 100–200 gram til hele 500 gram per dag.

Den siste tredjedelen er et sammensurium. Det består av stoffer som kroppen ønsker å kvitte seg med – for eksempel rester av medikamenter, fargestoffer eller kolesterol.

FARGE Den naturlige fargen på menneskelig avføring varierer fra brun til gulbrun, selv om vi overhodet ikke har spist noe i denne fargetonen. På samme måte er det med urinen – den vil alltid ha en eller annen nyanse av gult. Det skyldes et svært viktig produkt som vi lager en ny forsyning av hver dag: blod.

Hvert eneste sekund blir det fremstilt 2,4 millioner nye blodlegemer. Og samtidig blir akkurat like mange brutt ned. Det røde fargestoffet blir først til grønt og deretter til gult – det ser man også når man slår seg og får et blåmerke som skifter fra grønt til gult. Via urinen blir en liten del av det gule sendt rett i klosettskålen.

Størstedelen av det gule fargestoffet transporteres via leveren til tarmen. Der kan bakteriene forvandle det til enda et nytt fargestoff: brunt. Det kan være

svært praktisk for oss å kjenne til opphavet til andre fargenyanser på avføringen: LYSEBRUN TIL GUL: Denne fargetonen kan oppstå som følge av den harmløse sykdommen Gilberts syndrom, som skyldes at et enzym i blodlegemenes nedbrytingsprosess bare arbeider med 30 prosents effektivitet. Det innebærer at det kommer en redusert mengde fargestoff ut i tarmen. Ca. 8 prosent av befolkningen har dette syndromet, så det er altså ganske utbredt. Men det er ikke så negativt, for denne enzymdefekten gir knapt noen plager i det hele tatt. Den eneste bivirkningen er at man ikke tåler Paracetamol så godt og derfor bør ta minst mulig av det.

En annen årsak til gulaktig avføring kan være problemer med tarmbakteriene – hvis de ikke arbeider på riktig måte, blir det heller ikke produsert noen brunfarge. Fargeproduksjonen kan for eksempel bli utblandet som følge av en antibiotikakur eller diaré.

LYSEBRUN TIL GRÅ: Hvis forbindelsen mellom leveren og tarmen får en knekk eller blir sammenklemt (for det meste etter galleblæren), kommer det ikke noe blodfargestoff ut i tarmen. Knekk på forbindelsen er ikke bra, og derfor bør man oppsøke lege hvis avføringen blir grå.

SVART ELLER RØD: Størknet blod er svart, friskt blod er rødt. Men denne gangen handler det ikke om det fargestoffet som kan gjøres om til brunt. Hvis disse fargene opptrer, betyr det at hele blodlegemet er med. Hvis man har hemoroider, gir ikke en klar rødfarge grunn til bekymring. Alt som virker mørkere, bør man la legen undersøke – med mindre man har spist rødbeter dagen før.

KONSISTENS I 1997 kom Bristolskalaen for avføring. Den er altså ikke særlig gammel, sammenlignet med alle de millionene år mennesket har hatt avføring. Her vises syv forskjellige konsistenser som avføring kan ha. Et slikt hjelpemiddel kan være høyst nyttig, for de fleste mennesker snakker helst ikke om hvordan avføringen deres ser ut. Og det er ingenting å utsette på denne tausheten – man trenger jo ikke å snakke om absolutt alt. Men problemet er at mangel på informasjon får mennesker med usunn avføring til å tro at dette også er helt normalt. De vet jo ikke om noe annet. En sunn fordøyelse som resulterer i avføring med et optimalt væskeinnhold, gir en avføring av type 3 eller type 4. De andre formene bør ikke stå på dagsordenen. Hvis de likevel gjør det, kan et besøk hos en god lege avklare om det for eksempel er visse matsorter man ikke tåler, eller om man trenger et middel mot forstoppelse. Originalversjonen av Bristolskalaen er utarbeidet av den engelske legen dr. Ken Heaton.

Type 1: Separate, harde klumper som minner om nøtter (oppleves som hard mage).

Type 2: Pølseformet, men med klumper.

Type 3: Ligner en pølse, men med sprekker på overflaten.

Type 4: Som en pølse eller slange, smidig og myk (omtrent som tannkrem).

Type 5: Myke klumper med skarpt avtegnede kanter.

Type 6: Myke biter med frynsete kanter, grøtaktig konsistens.

Type 7: Vannaktig, ingen faste biter. Helt flytende.

Hvilken type man tilhører, kan gi en pekepinn om hvor langsomt ufordøyelige næringsstoffer blir transportert gjennom tarmen. Ved type 1 bruker fordøyelsesrestene ca. 100 timer (forstoppelse), ved type 7 ca. 10 timer (diaré). Type 4 anses som den gunstigste fordi den har den optimale fordelingen av vann og faste stoffer. Den som leverer type 3 eller type 4 i klosettskålen, kan også legge merke til hvor fort formasjonen synker i vannet. Den bør ikke synke rett til bunns, for det kan bety at den fremdeles inneholder for mye næring som ikke ble riktig fordøyd. Når avføringen ikke synker så fort, er det gassblærer i den – av og til så mange at den holder seg flytende. Det skyldes tarmbakterier som stort sett utfører viktig arbeid, og det er et godt tegn, så lenge man ikke samtidig lider av gassansamlinger i magesekken og tarmen.

Dette var den lille forelesningen om avføring, kjære leser. Nå kan du løsne bukseselene litt igjen og la brillene synke ned til det stedet på nesen der de trives best. Endetarmens gjøremål avslutter hermed første kapittel. Nå skal vi gå over til livets elektrisitet – nervene.