Sjarmen med tarmen av Giuilia Enders

På oppdagelsesferd i det indre rom av ph.d. Jørgen Valeur

Boken du nå holder i hånden, har blitt en bestselger i Tyskland. Dels er nok dette et tegn i tiden, for interessen for sammenhengen mellom mat og helse er nå nærmest altoppslukende. Vi fortærer kokebøker, matlagingsprogrammer, restaurantanmeldelser, kostholdsdebatter og spesialdietter som aldri før – tilsynelatende uten å mettes. Prosjektet til Giulia Enders er likevel ganske annerledes: Hun vil rett og slett forklare oss hvordan fordøyelseskanalen er bygget opp og fungerer, det vi på fagspråket ville kalle gastrointestinal anatomi og fysiologi. Og hun formidler dette på en prisverdig oppriktig og særdeles underholdende måte.

Som ung medisinerstudent ble forfatteren tidlig betatt av fordøyelsens univers og magens mysterier. For den uinnvidde kan det nok høres lite forlokkende ut å skulle fordype seg i bukens innvoller. Med litt kunnskap og ettertanke skjønner man imidlertid at fordøyelseskanalen må være det mest fascinerende organsystemet i kroppen vår. Visste du for eksempel at tarmen har sin egen hjerne, med like mange «små grå» som i ryggmargen? At fordøyelseskanalen er kroppens største hormonprodusent? At de fleste immuncellene våre befinner seg i tarmveggen? Og at det er ti ganger så mange bakterier i tykktarmen som celler i hele kroppen? Alle disse elementene snakker med hverandre, og med hjernen.

Kompleksiteten er overveldende – og fantastisk spennende!

11

Gastroenterologi er læren om fordøyelseskanalen og dens sykdommer, og denne delen av medisinen har dype røtter. I det gamle Egypt ble faraoene gravlagt sammen med fire såkalte kanopiske krukker for å konservere de viktigste innvollene: lungene, leveren, magesekken og tarmene.

Dette forteller oss at fordøyelsesorganene stod høyt i kurs – hjernen ble kastet. I antikken utviklet det seg etter hvert en sykdomsforståelse basert på en forestilling om ubalanse i kroppsvæskene: den såkalte humoralpatologien. Overskudd av svart galle var en av de viktigste lidelsene i denne læren, det kunne gi både depresjon og mageplager. Begrepet melankoli brukes faktisk om slike symptomer den dag i dag: melas betyr svart, og khole betyr galle.

Den moderne gastroenterologien begynte likevel ikke å utvikle seg før på begynnelsen av 1800-tallet. For å være helt presis: i 1822. I dette året ble nemlig den kanadiske pelshandleren Alexis St. Martin (1794–1880) skutt i magen ved et uhell. Han kom raskt til behandling hos den amerikanske militærlegen William Beaumont (1785–1853), som reddet livet hans. Skuddsåret ville imidlertid ikke tilhele skikkelig, og etterlot St. Martin med en permanent åpning i huden – rett inn til magesekken. Dette «hullet» måtte arme St. Martin leve med resten av livet, og historien kunne godt ha sluttet der. Men den vitebegjærlige dr. Beaumont øynet straks en unik mulighet: For første gang i historien hadde han direkte innsyn i og tilgang til magesekkens innside – og således sjansen til å studere fordøyelsen i aksjon hos et levende menneske! Dr. Beaumont grep selvsagt denne sjansen og utnyttet St. Martins «vindu» til medisinske eksperimenter i mange år. Dr. Beaumont puttet uttallige biter kjøtt, frukt og brød inn i magesekken – og observerte ivrig hvordan de ble brutt ned av magesaften. Han dro med seg St. Martin på turneer, demonstrerte sine forsøk på medisinske kongresser og utgav 12

en rekke publikasjoner. Dr. Beaumont ble etter hvert berømt for sine arbeider, og regnes av mange som den moderne gastroenterologiens far. St. Martin ble derimot etter hvert lei av alle eksperimentene. Dr. Beaumont la merke til at St. Martins tidvis dårlige humør påvirket magesekkens funksjoner, men rakk ikke å utdype dette skikkelig før de to skilte lag for godt.

I dag har legene tilgang til en rekke avanserte teknikker for å undersøke fordøyelseskanalen. Ikke minst har de såkalte kikkhullsundersøkelsene (endoskopi) en sentral plass i gastroenterologien: Gjennom lange og tynne slanger med videokamera kan man studere innsiden av det meste av fordøyelseskanalen, både ovenfra (gastroskopi) og nedenfra (koloskopi). Tynntarmen er vanskeligere å undersøke på denne måten, men da går det an å svelge en kapsel med et innebygd kamera i stedet (kapselendoskopi). Røntgenundersøkelser og ultralyd er også til stor hjelp, ikke minst for å undersøke leveren, galleblæren og bukspyttkjertelen, som også hører til fordøyelsessystemet. Blodprøver, avføringsprøver, pusteprøver og vevsprøver kan også fortelle mye om hvordan det står til med mage-tarm-trakten, og er uunnværlige brikker i det diagnostiske puslespillet.

Man skal likevel ikke ha praktisert særlig lenge som lege for å oppdage at en pasient godt kan ha uttalte symptomer fra fordøyelseskanalen uten at det gir seg til kjenne som synlige eller målbare avvik i prøvesvarene. Og dette kan selvsagt oppleves som frustrerende – både for legen og pasienten.

Slike situasjoner oppstår faktisk daglig i allmennpraksis og på sykehus, og de håndteres på ulike måter. Kan man nå puste lettet ut over at undersøkelsen ikke viste noe alvorlig galt? Eller bør man fortsette å lete etter en forklaring?

Det videre forløpet vil selvfølgelig være avhengig av problemstillingen, men håndteringen påvirkes også i stor grad 13

av forhold ved legen og pasienten – og ikke minst samspillet mellom dem. I et slikt møte kan det ofte være lurt å bli enig om at pasienten er ekspert på opplevelsen av plagene, mens legen er ekspert på tolkningen av symptomene. En slik rolleavklaring innebærer at legen skal anerkjenne pasientens plager, og ikke begi seg inn i en diskusjon om hvorvidt symptomene er «reelle». For å fortjene rollen som ekspert på å tolke hva symptomene er uttrykk for, må legen ha oppdatert kunnskap om hvordan symptomer fra fordøyelseskanalen kan oppstå. Boken til Giulia Enders er nettopp en slik kunnskapskilde, og kan leses med stort utbytte for både leg og lærd.

Mageproblemer er ikke noe man snakker høyt om i vår kultur. Vi hører stadig om celebriteter som «har møtt veggen» eller «gått på en smell» – men vi har ennå til gode å se en kjendis stå frem med fordøyelsesbesvær. Når slike symptomer først blir omtalt i media, er det gjerne i tøysete vendinger og med fnisende stemme. Man illustrerer ofte slike saker med bilder av doruller og lyder av tarmgass. Dette er en klar tilleggsbelastning for mennesker som sliter. Heldigvis evner Giulia Enders å heve seg over dette primitive nivået, og viser at det går an å skrive om fordøyelseskanalen og mageproblemer med respekt. Og dessuten: med sjarm.

Forfatteren gir oss en besnærende reiseskildring gjennom mage-tarm-systemet. God tur – og god fordøyelse!

Jørgen Valeur (f. 1979) er ph.d. med doktorgrad innen matoverfølsomhet. Han arbeider som lege og forsker ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Forord

Jeg kom til verden med keisersnitt og kunne ikke ammes.

Det gjør meg til et perfekt eksempel på tarmverdenen i det 21. århundret. Hadde jeg visst mer om tarmen allerede den gangen, kunne jeg ha inngått veddemål om hvilke sykdommer jeg kom til å utvikle senere. For det første hadde jeg laktoseintoleranse. Jeg undret meg aldri over at jeg plutselig kunne drikke melk igjen etter at jeg hadde fylt femten år. I en periode ble jeg tykk, så ble jeg tynn igjen. Så var jeg frisk en lang stund, og så kom «såret».

Da jeg var sytten år, fikk jeg plutselig og uforklarlig et lite sår på høyre ben. Det ville ikke gro, og etter en måned gikk jeg til legen. Hun visste ikke riktig hva det var, men hun skrev ut en resept på en salve til meg. Tre uker senere var hele benet fullt av sår. Snart var begge bena, armene og ryggen også angrepet. Av og til fikk jeg sår i ansiktet også. Heldigvis var det vinter, og alle trodde jeg hadde forkjølelsessår og et skrubbsår i pannen.

Ingen leger kunne hjelpe meg – det var vel en eller annen form for atopisk eksem. Jeg ble spurt om jeg var veldig stresset, eller om jeg slet med depresjoner. Kortison hjalp litt, men så fort jeg sluttet med det, kom alle sårene tilbake. Et helt år gikk jeg med strømpebukser både sommer og vinter for at sårene ikke skulle væske gjennom buksene. Til slutt tok jeg meg sammen og begynte å undersøke saken selv. Ved en tilfeldighet støtte jeg på en beretning om en hudsykdom 15

som minnet veldig om min egen. En mann hadde fått denne sykdommen etter en antibiotikakur, og jeg var også blitt behandlet med antibiotika et par uker før det første såret dukket opp.

Fra da av sluttet jeg å gå ut fra at jeg hadde en hudsykdom, og gikk i stedet over til å behandle meg selv som en pasient med en tarmsykdom. Jeg kuttet ut alle melkeprodukter, spiste nesten ikke gluten, tok forskjellige bakterietilskudd og spiste i det hele tatt sunnere. I denne perioden foretok jeg noen ganske vanvittige eksperimenter … hvis jeg hadde studert medisin på det tidspunktet, ville jeg nok ikke ha våget meg på halvparten av dem. En gang overdoserte jeg meg selv med sink i flere uker, noe som førte til at luktesansen min var betydelig skjerpet i ukevis etterpå.

Med et par knep fikk jeg endelig bukt med sykdommen.

Jeg opplevde det som en stor suksess, og jeg kjente på min egen kropp at kunnskap kan være makt. Jeg begynte å studere medisin.

Under et selskap under første semester satt jeg ved siden av en gutt som hadde den mest gjennomtrengende dårlige ånden jeg noen gang hadde kjent. Det var en ganske utypisk lukt – ikke den skarpe eimen man kan kjenne hos eldre, stressede menn, og heller ikke den søtlige, råtne lukten fra eldre tanter som spiser for mye sukker. Etter en stund flyttet jeg meg. Neste dag var han død. Han hadde tatt livet av seg. Denne episoden dukket stadig opp i tankene mine. Var det mulig at en svært syk tarm kunne lukte så vondt, og at en slik sykdom også kunne innvirke på sinnsstemningen?

Etter en uke tok jeg mot til meg og snakket med en god venninne om antagelsene mine. Et par måneder senere fikk denne venninnen en voldsom influensa som slo seg på magen. Hun følte seg svært dårlig. Neste gang vi var sammen, sa hun at hun trodde hypotesen min kunne ha noe for 16

seg, for hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde følt seg så psykisk dårlig som under denne sykdommen. Det inspirerte meg til å beskjeftige meg mer med tematikken, og da oppdaget jeg at forbindelsen mellom tarmen og hjernen utgjør et helt eget forskningsfelt som er i sterk vekst. For ti år siden fantes det bare noen få rapporter om emnet, men i dag er det publisert flere hundre vitenskapelige artikler om det. Tarmens innflytelse på helse og velbefinnende er en av vår tids mest spennende nye satsingsfelt innen forskning.

Den anerkjente biokjemikeren Rob Knight uttalte i et intervju med avisen Nature at dette området er minst like lovende som stamcelleforskningen. Jeg hadde snublet inn på et område som jeg fant stadig mer fascinerende.

Under studiet merket jeg at dette fagfeltet fikk en svært stemoderlig behandling innenfor medisinen, til tross for at tarmen er et helt spesielt organ. Den utgjør to tredjedeler av immunforsvaret vårt, kan hente energi ut av rundstykker og karbonader, og produserer mer enn tyve egne hormoner.

Mange leger lærer svært lite om dette under utdannelsen. Da jeg besøkte kongressen «Microbiome and Health» (tarmbakterier og helse) i Lisboa i mai 2013, var det ganske lett å skaffe seg oversikt over deltagerne. Omtrent halvdelen kom fra institusjoner som hadde økonomi til å være blant «de ledende på feltet», som Harvard, Yale, Oxford og EMBL Heidelberg.

Jeg blir ofte forskrekket over å oppdage at forskere diskuterer viktig innsikt bak lukkede dører, uten at offentligheten blir informert. Vitenskapelig forsiktighet kan ofte være bedre enn en overilt påstand. Men frykt kan også ødelegge viktige sjanser. Nå er det anerkjent innen vitenskapen at mennesker med bestemte fordøyelsesproblemer ofte har nerveforstyrrelser i tarmen. Det innebærer at tarmen sender signaler til et område i hjernen som bearbeider ubehagelige 17

følelser, selv om eieren av tarmen slett ikke har gjort noe galt. Personen føler seg utilpass, men forstår ikke hvorfor det er slik. Hvis legen da behandler vedkommende som et irrasjonelt psykisk tilfelle, vil det bare forverre situasjonen. Det er et av eksemplene som taler for at mange forskningsresultater burde offentliggjøres raskere!

Det er dette som er mitt mål med denne boken: Jeg vil gjøre viten lettere tilgjengelig og spre en del av den kunnskapen som forskere nedfeller i rapportene sine eller snakker om bak lukkede kongressdører – mens mange mennesker leter etter svar. Jeg forstår at mange pasienter som lider av ubehagelige sykdommer, er skuffet over medisinen. Jeg kan ikke selge noe mirakelmiddel, og en frisk tarm kan heller ikke helbrede alle sykdommer. Men det jeg kan gjøre, er å forklare så enkelt og sjarmerende som mulig hva som foregår i tarmen, hva forskningen har avdekket, og hvordan vi kan oppnå en bedre hverdag ved hjelp av denne kunnskapen.

Medisinstudiene mine og arbeidet med avhandlingen min ved Institut für Medizinische Mikrobiologie hjelper meg med å vurdere og sortere resultater. Min personlige erfaring hjelper meg med å sammenføre mennesker og kunnskap.

Søsteren min hjelper meg med å holde stø kurs, for hvis jeg roter meg bort, ser hun på meg når jeg foreleser for henne, ler og sier: «Nå gjør du det igjen.»

1 Sjarmen med tarmen

Verden ser mye morsommere ut når vi ikke bare ser det man vanligvis pleier å se – men også alt det andre. Da er et tre ikke lenger en skje. Grovt forenklet er det bare den formen vi oppfatter med øynene; en rett stamme med en rund krone. Øynene våre tolker denne formen som en «skje». Men under jorden er det minst like mange røtter som det er grener oppe i luften. Hjernen burde altså egentlig tolke det som noe slikt som «manual», men det gjør den ikke. Hjernen får de fleste av sine opplysninger fra øynene, og bare en sjelden gang fra et bilde i en bok som viser hvordan treet egentlig ser ut. Derfor kommenterer den iherdig trærne som suser forbi som: «Skje, skje, skje, skje.»

Vi forholder oss altså svært «skjematisk» til omgivelsene våre, og derfor går vi glipp av mange fantastiske ting. Under huden skjer det noe hele tiden. Vi flyter, pumper, suger, moser, brister, reparerer og bygger nytt. Et helt mannskap av driftige organer arbeider så perfekt og effektivt sammen at et voksent menneske trenger omtrent like mye energi som en 100 watts glødepære i timen. Hvert eneste sekund filtrerer 21

nyrene blodet vårt omhyggelig – de er mye grundigere enn kaffefiltre – og for det meste klarer de å utføre denne jobben hele livet igjennom. Lungene våre er så kløktig utformet at vi egentlig bare bruker energi når vi puster inn. Å puste ut går helt av seg selv. Hvis vi hadde vært gjennomsiktige, kunne vi ha sett hvor vakre de er; omtrent så store som en trekkoppbil, myke og svampaktige. De fleste av oss har vel tenkt tanken: «Det er ingen som liker meg», samtidig som hjertet akkurat har gjennomført sitt sytten tusende døgnskift for oss – og har all mulig grunn til å føle seg en smule såret over en slik oppfatning.

Hvis vi kunne se mer enn det som er synlig, kunne vi også iaktta hvordan celleklumper i magen blir til mennesker. Da ville vi plutselig forstå at vi grovt sett utvikler oss fra tre små «kanaler». Den første kanalen strekker seg tvers igjennom oss og slår knute på seg på midten. Det er blodkarsystemet, med hjertet som det sentrale knutepunktet. Den andre kanalen oppstår nesten parallelt med ryggen og danner en blære som vandrer opp til øverste del av kroppen og blir der. Det er nervesystemet i ryggmargen, som hjernen utvikler seg fra, og som har nerveutløpere til alle deler av kroppen. Den tredje kanalen løper tvers igjennom oss fra øverst til nederst. Det er tarmkanalen.

Tarmkanalen holder orden på vår indre verden. Den danner knopper som bukter seg lenger og lenger utover til høyre og venstre. Disse knoppene blir til lungene våre. Et lite stykke lenger ned hvelver tarmkanalen seg utover og danner leveren. Den former også galleblæren og bukspyttkjertelen.

Men det viktigste av alt er at selve kanalen også blir mer og mer full av gode knep. Den deltar i det viktige arbeidet med å etablere munnen, former et spiserør som kan danse «breakdans», og danner en liten magesekk, slik at vi kan lagre mat i et par timer. Og til syvende og sist skaper tarmkana22

len selve mesterverket, som den altså også er oppkalt etter: selve tarmen.

Begge «mesterverkene» i de andre to kanalene – hjertet og hjernen – nyter stor anseelse. Hjertet går for å være livsviktig fordi det pumper blod gjennom kroppen, hjernen blir beundret fordi den hele tiden driver forbløffende tankevirksomhet. Men de aller fleste tror at tarmen, derimot, bare har betydning når vi går på do. Ellers henger den tilsynelatende bare og dovner seg nede i bukhulen, og av og til promper den litt. Det er ingen som har hørt snakk om at den skulle ha noen spesielle egenskaper eller evner. Man kan trygt si at vi undervurderer den en smule – ja, ærlig talt er det ikke bare snakk om å undervurdere den, vi skammer oss til og med over den. Tarm med skam!

Det er dette denne boken skal endre på. La oss forsøke å gjøre det bøker gir en så fantastisk mulighet til – å by den synlige verdenen konkurranse: Trær er ikke skjeer! Og tarmen har mye sjarm!

Hva skjer når vi bæsjer? … og hvorfor det er vel verdt et spørsmål

Romkameraten min kom ut på kjøkkenet og sa: «Giulia – du som studerer medisin – hva skjer når vi bæsjer?» Det ville sikkert ikke være noen god idé å begynne memoarene mine med denne setningen, men dette spørsmålet har forandret svært mye for meg. Jeg gikk inn på rommet mitt, satte meg på gulvet og slo opp i tre bøker. Da jeg fant svaret, ble jeg fullstendig overrumplet. Noe som var så hverdagslig, var i virkeligheten mye klokere innrettet og mye mer imponerende enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

Toalettbesøkene våre er en fantastisk prestasjon – to nervesystemer som arbeider samvittighetsfullt sammen for å håndtere avfallet vårt så diskré og hygienisk som mulig. Det finnes knapt noe annet dyr som utfører denne prosedyren så forbilledlig og ryddig som oss. Kroppen vår har utviklet alle mulige slags mekanismer og knep for å få dette til.

Det begynner allerede med lukkemekanismene våre, som er så mesterlig konstruert. De fleste kjenner bare til den ytre lukkemuskelen, som man bevisst kan stramme og løsne. Det finnes en ganske lik lukkemuskel bare noen centimeter lenger inne – men den styrer vi ikke selv.

De to lukkemusklene representerer hvert sitt nervesystem.

Den ytre lukkemuskelen er bevissthetens trofaste medarbeider. Når hjernen avgjør at det ikke er mulig å gå på toalettet, lytter den ytre lukkemuskelen til bevisstheten og holder igjen 24

så tett den bare kan. Den indre lukkemuskelen er knyttet til vår ubevisste, indre verden. Den bryr seg ikke om hvorvidt tante Berta har lyst til å prompe eller ikke. Den er bare opptatt av én ting, og det er om vi har det bra innvendig. Føler du trang til å prompe? Den indre lukkemuskelen vil fjerne alt som er ubehagelig for oss. Hvis den hadde fått viljen sin, ville tante Berta prompet mye oftere. Det hersker stort sett fred og fordragelighet i vår indre verden, og den holder ingenting tilbake.

De to lukkemusklene må samarbeide. Når restene etter fordøyelsen kommer til den indre lukkemuskelen, åpner den seg helt automatisk. Men den sender ikke alt videre til den ytre lukkemuskelkollegaen med en gang – den nøyer seg med en liten prøveforsendelse i første omgang. I passasjen mellom den indre og den ytre lukkemuskelen sitter en mengde sensorceller. De analyserer produktet de har fått levert, for å finne ut om det har fast form eller består av gass, og sender denne informasjonen opp til hjernen. I samme øye-

25

blikk registrerer hjernen: Jeg må på do! … eller kanskje bare prompe. Hjernen gjør det den er så flink til, med sin «bevisste bevissthet» – den innretter oss etter omgivelsene. For å få til det innhenter den informasjon fra øynene og ørene og sammenholder det med erfaringene sine. I løpet av noen sekunder er den ferdig med den første vurderingen og signaliserer tilbake til den ytre lukkemuskelen: «Jeg har undersøkt saken. Vi befinner oss i stuen til tante Berta – jeg tror det går greit å prompe, så sant du smyger den ganske stille ut. Men en fast leveranse er ikke mulig nå.»

Den ytre lukkemuskelen forstår budskapet og kniper lojalt enda hardere igjen. Dette signalet oppfanger også den indre lukkemuskelen, og i første omgang respekterer den kollegaens avgjørelse. De to går sammen om å skyve prøveforsendelsen inn i et venteværelse. Ut må den før eller senere, men ikke akkurat her og ikke akkurat nå. Når det har gått en stund, prøver den indre lukkemuskelen seg ganske enkelt med en ny prøveforsendelse. Hvis vi da sitter og slapper av i sofaen hjemme, er det klar bane!

Den indre lukkemuskelen er en pålitelig fyr. Hans motto er: Det som må ut, må ut. Da blir det heller ikke særlig mye å lure på. Den ytre lukkemuskelen må hele tiden beskjeftige seg med den kompliserte omverdenen: Teoretisk kan man jo selvsagt benytte et fremmed toalett, men på den andre siden – kanskje helst ikke? Hvis vi ikke kjenner hverandre godt nok til at vi synes det er greit å prompe i hverandres nærvær … må jeg være den første som bryter isen? Hvis jeg ikke går på toalettet nå, får jeg ikke anledning til å gjøre det før i kveld en gang, og det kan bli ganske ubehagelig i løpet av dagen!

Lukkemuskelens funderinger kvalifiserer kanskje ikke til noen nobelpris, men egentlig er dette grunnleggende spørsmål for menneskeheten: Hvor viktig er vår indre verden for 26

oss, og hvilke kompromisser inngår vi for ikke å vekke forargelse hos omverdenen? Den ene kniper sammen som om det gjaldt livet, og kreker seg hjem med magesmerter en gang ut på kvelden, den andre lar ungene i bestemors familieselskap trekke ham i lillefingeren, og kvitterer med en brakende promp som et underholdende trylleshow. På lengre sikt ligger den beste løsningen antagelig et sted midt imellom de to ytterpunktene.

Hvis vi ofte og med korte mellomrom nekter oss selv å gå på toalettet når behovet melder seg, skremmer vi den indre lukkemuskelen. Vi risikerer faktisk å omskolere den fullstendig. Den omkringliggende muskulaturen og selve lukkemuskelen er blitt irettesatt så ofte av den ytre lukkemuskelen at den mister motet. Når kommunikasjonen mellom de to lukkemusklene går i baklås, kan det til og med føre til forstoppelse.

Dette er noe kvinner kan oppleve helt uforskyldt under en fødsel. Da kan de tynne nervetrådene som utgjør kommunikasjonssystemet mellom de to lukkemusklene, bli ødelagt. Heldigvis er det slik at også nerver kan vokse sammen igjen. Uansett om skaden er oppstått i forbindelse med en fødsel eller på andre måter, kan man ta i bruk en behandlingsform som anvender såkalt biofeedback. På den måten lærer lukkemusklene, som har mistet kontakten med hverandre, å kommunisere med hverandre igjen. Denne behandlingen kan man få hos enkelte spesialister i gastrokirurgi.

Den foregår ved at en maskin måler hvor effektivt den ytre lukkemuskelen samarbeider med den indre. Hvis det fungerer godt, blir man belønnet med en tone eller et grønt signal.

Det er omtrent som under en quizkonkurranse der en lampe lyser opp, og en liten vignett blir avspilt hver gang man svarer riktig – bare at det ikke skjer på TV, men hos en lege, og med en sensorelektrode i baken. Og det er svært lønnsomt 27

– når den indre og den ytre lukkemuskelen kommer på talefot med hverandre igjen, føles det mye bedre når man oppsøker det fredelige lille avlukket.

Lukkemuskler, sensorceller, bevissthet og quiz med elektroder i baken – slike utspekulerte påfunn hadde nok ikke romkameraten min forventet. Heller ikke bursdagsselskapet med anstendige økonomistudenter som hadde samlet seg på kjøkkenet vårt i mellomtiden. Men kvelden ble munter likevel, og det ble etter hvert klart for meg at emnet tarm i grunnen interesserer mange mennesker. Flere nye, gode spørsmål dukket opp. Stemmer det at alle sitter feil på toalettet? Hvordan kan det bli lettere å rape? Hvorfor kan vi omdanne biff, epler eller stekte poteter til energi, når en bil bare kan bruke én bestemt form for drivstoff? Hvorfor har vi en blindtarm, og hvorfor har bæsj alltid samme farge?

Romkameratene mine har etter hvert blitt godt kjent med uttrykket jeg har i ansiktet når jeg kommer stormende inn på kjøkkenet og bare må fortelle den nyeste tarmanekdoten – for eksempel den om knøttsmå toaletter beregnet til å sitte på huk på, og den om lysende toalettbesøk.

Sitter jeg riktig på do?

Det kan være klokt å sette spørsmålstegn ved rutiner fra tid til annen. Går jeg egentlig den fineste og korteste veien til bussholdeplassen? Er det en god og moderne løsning å gre sidehåret over den skallede flekken midt oppe på issen? Eller til og med: Sitter jeg riktig på do?

Det er ikke alle spørsmål man kan gi klare svar på – men litt eksperimentvirksomhet kan av og til føre en frisk vind over gamle trakter. Det mente antagelig også den israelske legen Dov Sikirov. Han ba 28 deltagere i et eksperiment om å gjennomføre det daglige toalettbesøket i tre forskjellige 28

posisjoner: sittende på et vanlig toalett, sittende på huk på et usedvanlig lite toalett, eller sittende på huk ute i det fri.

Han tok tiden på prosessen, og delte også ut et spørreskjema til deltagerne. Resultatet var entydig. Når deltagerne satt på huk, tok hele prosessen gjennomsnittlig 50 sekunder, og alle følte at de hadde fått tømt seg fullstendig. Hvis de satt på et vanlig toalett, brukte de gjennomsnittlig 130 sekunder, og de opplevde ikke prosessen som fullt så vellykket. (Forresten: Bitte små toaletter ser rett og slett aldeles nydelige ut – uansett hva man benytter dem til.)

Hvorfor? Fordi tarmlukningsmekanismen vår ikke er utviklet slik at den åpner luken helt når vi befinner oss i sittende stilling. Det finnes en muskel som griper fast rundt tarmen både når vi sitter og når vi står, og trekker den i den ene retningen, slik at det oppstår en knekk på den. Denne mekanismen er så å si en tilleggsytelse til den andre lukkemuskelen. En slik knekklås kjenner de fleste av oss fra hageslangen. Man spør søsteren sin hvorfor det ikke kommer vann ut av hageslangen. Når hun kikker ned i munningen, retter man ut knekken i en fart, og nyter det halve minuttet før man får husarrest.

Tilbake til endetarmens knekkmekanisme: Avføringen kommer altså først til en sving. Der må den bremse opp, akkurat som ved avkjøringen på en motorvei. Dette systemet gjør at lukkemuskelen ikke trenger å bruke så mye kraft for å holde alt tilbake når vi står eller sitter. Når muskelen gir slipp, forsvinner knekken. Da er det klar bane, og man kan trykke på gassen og kjøre på.

Helt fra tidenes morgen har den naturlige avføringsposisjonen for oss vært å sitte på huk – den moderne metoden med å sitte på et toalett oppsto ikke før toalettene ble flyttet innendørs og utstyrt med en klosettskål mot slutten av det 18. århundre. En slik forklaring, som peker tilbake til 29

hulemenneskene, blir ikke alltid like godt mottatt av medisinerne. Hvem kan egentlig påstå at muskelen slapper så mye bedre av når man sitter på huk, og at det gjør veien ut så mye enklere for avføringen? For å få svar på dette har japanske forskere matet studieobjektene sine med lysende substanser, og deretter tatt røntgenbilder av dem i ulike stillinger under toalettbesøk. Faktum nummer én: Det stemmer at når man sitter på huk, blir tarmkanalen helt rett, og alt innholdet kan suse rett ut. Faktum nummer to: For forskningens skyld er vennligsinnede mennesker villige til å spise lysende substanser og la seg røntgenfotografere mens de bæsjer. Begge deler er temmelig imponerende, synes jeg.

Hemoroider, tarmsykdommer som divertikler (utposninger på tarmen) og forstoppelse finnes nesten bare i land der man sitter på en eller annen form for stol når man har avføring. En av årsakene til dette, spesielt hos unge mennesker, er ikke at vevet blir for slapt, men at trykket på tarmen blir for stort. Enkelte mennesker har også for vane å stramme musklene i mageregionen hvis de blir veldig anspente i løpet av dagen. Ofte merker de det ikke selv engang. Hemoroidene unnviker helst trykket på innsiden og smetter i stedet ut av endetarmsåpningen og blir hengende og dingle der. Divertikler oppstår når vevet inne i tarmen trykkes utover. Da oppstår det små lyspæreformede utposninger på tarmveggen.

Vår måte å gå på do på er garantert ikke den eneste årsaken til hemoroider og divertikler. Likevel skal det påpekes at de rundt regnet 1,2 milliarder menneskene i verden som sitter på huk, knapt nok har divertikler, og betydelig færre hemoroider. Vi, derimot, presser tarmvevet ut gjennom baken og må til legen for å få det på plass igjen – og det avfinner vi oss med bare fordi det føles mer elegant å trone på et toalett enn å sitte på huk og balansere? Medisinere går ut fra at et kraftig og hyppig press når man er på do, åpenbart 30