Simen Ekern Europeere

Simen Ekern

EUROPEERE

© CAPPELEN DAMM AS 2016 Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN 978-82-02-50920-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen 2016 Trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Matteo

Innhold

Prolog: Mørkets hjerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Kapittel 1: Eurokrasj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

Kapittel 2: En god og varm løgn . . . . . . . . . . . . . . . .

42

Kapittel 3: Drømmen om uavhengighet . . . . . . . . . .

64

Kapittel 4: Krig og fred. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92

Kapittel 5: Djevelens datter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

126

Kapittel 6: Teknokratenes inntogsmarsj . . . . . . . . . .

156

Kapittel 7: Grillo-revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . .

180

Kapittel 8: Orbaniseringen av Europa. . . . . . . . . . . .

213

Kapittel 9: Europas grenser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

245

Kapittel 10: En gammel greker . . . . . . . . . . . . . . . . .

268

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

293

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

300

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

304

Prolog

Mørkets hjerte

En høstdag i 1998 gikk jeg av bussen ved et idrettssenter et stykke utenfor sentrum av Brussel. I den ene hånden hadde jeg en koffert, i den andre en gitar. Jeg hadde takket ja til midlertidig innkvartering her, stedet fungerte som et slags vandrerhjem. Rommet jeg fikk lå i andre etasje og var nakent og lite, med et vindu ut mot en grå bakgård. Idrettshallen på bakkeplan var tom, bortsett fra to menn som spilte badminton. Klaskene fra fjærballen som traff racketene ga ensom gjenlyd i den store salen. Det var et fint sted å komme seg raskt bort fra. Jeg gjettet på hvilken retning jeg skulle traske langs motorveien for å finne byen. Det høljet ned. Jeg passerte noen lave lagerbygninger, så skimtet jeg en bensinstasjon et stykke lenger borte. Kanskje angret jeg på at jeg hadde valgt Brussel og ikke Nice eller Barcelona, det kan jeg ikke huske. Først og fremst var jeg opptatt av å finne enden av motorveien, der et paradis av sene kvelder, pene jenter, altomveltende bøker og ukjente band var nødt til å åpenbare seg. Jeg skulle være Erasmus-student.

Dette var omtrent på den tiden man begynte å snakke om Erasmusgenerasjonen. Da Erasmus-programmet, oppkalt etter renessansehumanisten Desiderius Erasmus fra Rotterdam, ble etablert i 1987, skulle det sikre velutdannet arbeidskraft til det nye sømløse indre markedet. Det skulle også sørge for et avgjørende kulturelt skifte. Den nye tiden trengte en ny type mennesker som ikke lenger forholdt seg til nasjonale stereotypier når de møtte sine med-europeere.

7

Det var ingen ting å si på optimismen. «For første gang i historien ser vi at frøene til en virkelig europeisk identitet er sådd», som en tysk professor ved et britisk universitet sa det.1 Den engelske historikeren Tony Judt beskriver denne nye generasjonen fint i sin mastodont av en europeisk samtidshistoriebok når han kommer til begynnelsen av 1990-tallet. Her ser vi for oss Erasmus-studentene som en del av en ny, sofistikert elite: Menn og kvinner, gjerne unge, bereiste og velutdannede, de som har studert ved to, eller til og med tre, forskjellige universiteter på kontinentet. «Denne nye klassen av europeere», skriver Judt, «reiste med selvsikker letthet på tvers av sitt kontinent – som middelaldermunker på vandring mellom Bologna, Salamanca og Oxford, kommuniserte de på et kosmopolitisk lingua franca: Den gang latin, nå engelsk».2 For min del lå de første ukene som Erasmus-student tettere opp til de mer hverdagslige delene av en middelaldermunks liv enn den beatpoet-tilværelsen jeg hadde hatt en vag forventning om. Jeg kjente ingen, og når jeg forsøkte meg på en sen kveld ute, gikk det ikke som jeg hadde planlagt. En av de første gangene jeg skulle ta en øl på egen hånd, gikk jeg inn på en bar i Avenue de l’Hippodrome, et skjenkested med blyglassvinduer man ikke kan se gjennom.

Jeg husker et mørkt, røykfylt lokale, brune vegger, en fyr med ett øye, en mann i rullestol, og en høy bartender med svett panne, oppbrettede skjorteermer og møkkete vest. Det var en underlig forestilling, som tatt ut fra en Tom Waits-låt.

Alle snudde seg og stirret da jeg kom inn. Det burde latt seg gjøre å bestille et glass, men det gikk seg ikke til. Så mye for den «selvsikre lettheten» Tony Judt snakket om. Jeg snudde i døren, og tenkte ikke mer på den kvelden før jeg mange år senere leste en bok av den tyske forfatteren W.G. Sebald.

Sebald er en av etterkrigstidens viktigste europeiske forfattere. Han kan, tror jeg, også regnes blant de mest europeiske av etterkrigstidens viktige forfattere. Han skriver vakkert om strender i England og jernbanestasjoner i Tyskland, men han er ikke alltid så glad i Belgia. I Saturns ringer 8

er motviljen voldsom, nærmest rystende, og det er nettopp på en bar i Brussel Sebald finner materialet sitt: Til denne dag finnes det faktisk en spesiell heslighet i Belgia, preget av tiden da kolonien Kongo ble hemningsløst utnyttet, som manifesterer seg i den makabre atmosfæren i visse salonger og i en påfallende forkrøpling i befolkningen, som man bare sjelden treffer på andre steder. I alle fall minnes jeg tydelig at jeg så flere pukkelryggede og sinnssyke løpe over gaten enn jeg ellers gjør i løpet av et helt år under mitt første besøk i Brussel i desember 1964. Ja, en kveld så jeg i en bar i Rhode St. Genèse til og med en vanfør biljardspiller, rystende av spastiske rykninger, som da turen kom til ham, kunne hensette seg i en tilstand av fullkommen ro for et par øyeblikk, og som så med ufeilbarlig sikkerhet kunne mestre de vanskeligste støtene.3

En spesiell heslighet, altså, som ser ut til å ha rammet belgierne på grunn av grusomhetene deres forfedre begikk i Kongo. Problemene ligger dessuten enda lengre tilbake i tid.

For det er først når jeg-personen i Sebalds fortelling drar ut til Waterloo at han får se det han mener er «selve definisjonen på belgisk stygghet», monumentet som er reist ved åkrene der Napoleon tapte for godt. Det var et forferdelig blodbad, og fortelleren synes det er noe grotesk over minnesmerket som liksom gir turisten et overblikk, et løgnaktig forsøk på å tilby klarhet i det som var kaos. Så langt kan man forstå ham, men så dukker de stygge, forvridde menneskene opp igjen, da Sebalds forteller skal varme seg litt inne i et av serveringsstedene før han drar tilbake til Brussel.

I den andre enden av rommet satt en gammel kvinne med pukkelrygg, forteller han.

Hun hadde på seg en ull-lue, en vinterkåpe av tykt nuppete stoff og fingerløse hansker. Servitrisen brakte henne en tallerken med et stort stykke kjøtt. Den gamle så på det en stund, så tok hun en skarp kniv med treskaft opp fra vesken sin og 9

begynte å skjære det opp. Hun måtte være født, tenker jeg meg nå, omtrent på samme dato som Kongo-banen ble ferdigstilt.

Arvesynden er drøy: Hun må ha fått pukkelrygg og hullete fingervanter på grunn av kolonitiden. Massakrene i Kongo og blodbadet i Waterloo renner sammen i en smørje som ødelegger en hel nasjons arvemateriale.

Selv om Sebald går langt i sin motvilje mot belgiere, går han ikke helt alene. Da jeg funderte på å reise til Brussel for første gang noen år før Erasmus-oppholdet, skulle samfunnsfagklassen på tur. Vi kunne velge mellom Moskva og Brussel, og vi fikk vite at læreren hadde invitert en framstående norsk intellektuell til å informere om Brussel-turen. Da Tron Øgrim kom inn i klasserommet, fortalte han at Brussel har noen gode sider, men at byen primært er kjennetegnet av tre dårlige. For det første har byen Europas mest aggressive politifolk – en usympatisk og voldshungrig gjeng man ikke vil utsette seg for frivillig. Som punkt nummer to nevnte han kassene med avkuttede hender som etter sigende fortsatt sto i kjelleren på det afrikanske museet i utkanten av byen, håndfaste bevis på kolonitidens avsindige herjinger.

For det tredje, og jeg mistenker at det var det mest tungtveiende argumentet for AKP-legenden Øgrim, slik det har vært for flere generasjoner nordmenn, helt siden Norge for første gang stemte nei til medlemskap i det europeiske fellesskapet i 1972: Brussel er EUs hovedstad. Mørkets hjerte i en oppusset versjon i glass og stål.

Jeg dro til Moskva i stedet på den samfunnsfagturen.

Brussel skulle likevel bli min by, i mange flere år enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Erasmus-livet tok seg opp betraktelig da jeg leide et rom i det som nærmest var idealtypen av et eurokollektiv. Her var spanjolen Eduardo som stekte fryse-paella i altfor mye olje. Italieneren Daniele som syntes spansk mat var for feit og harry, og heller tilbød fersk mozarella. Sveitseren Bernhard med midtskill 10

og en forkjærlighet for röstipoteter. Den smarte svenske blondinen Kajsa som snakket flere språk enn noen av oss andre, og som allerede hadde sett seg ut en jobb i EU-systemet. Her bodde en trivelig fyr fra Irland som gikk i kirken hver søndag, drakk generøse mengder med belgisk øl, men aldri hadde laget mat selv. Han hadde, når jeg tenker meg om, aldri kokt vann selv heller, noe som førte til et fint og grunnleggende matlagingskurs da han kjøpte sin første pakke instant-nudler. «Hvordan vet man når vannet koker?», spurte han, og vi andre forklarte. Senere møtte jeg bleke, mystiske Ursula fra Wien, hun som mente at hjembyen var uutholdelig borgerlig, og inviterte på te, røkelse og bunker med paperback-bøker jeg ikke hadde hørt om. På fest var den felleseuropeiske annerledesheten hele tiden et samtaleemne eller en unnskyldning for å ta kontakt. Kollektivkameratene kjørte til Amsterdam for å kjøpe marihuana, eller til Paris for å gå på fest hos noen som kjente noen. Jeg fikk bekreftet noen nasjonale stereotypier, lagde noen nye, og kastet vekk noen andre. Erasmus-opplegget visket ikke ut nasjonale forskjeller, men det var en europeisk erfaring i all sin hverdagslighet.

Jeg studerte ved Det frie universitet i Brussel – Université Libre de Bruxelles – som naturligvis ikke må forveksles med Det frie universitetet i Brussel – Vrije Universiteit Brussel – den flamske varianten. (Brussel er uten tvil det beste stedet å oppleve det språklige kaoset, språkstridene og den paradoksale, nesten vakre esperanto-aktige språkharmonien som preger alt europeisk samarbeid i dag.) Som seg hør og bør i hjertet av Europa, har universitetet i Brussel et senter for europeiske studier, hvor jeg tok noen kurs.

En av foreleserne var Le Mondes korrespondent. Pensum var en europeisk storavis hver dag. På andre forelesninger var det mye snakk om føderalisme, altså hvordan politiske enheter kan samles under et felles styre selv om de bevarer en viss grad av selvstendighet. Det var ingenting å si på teoretikerne. Kants skrift om evig fred i en kosmopolitisk verdensorden, skrevet i 1795, for eksempel, hadde en pro11

minent plass på undervisningsplanen. Jeg har paperbacken i bokhyllen fortsatt, full av ivrige blyant-understrekninger.

Fred i verden kan sikres, skriver Kant, hvis frie republikker sammen blir enige om å underkaste seg noen lover og regler og går sammen i en føderasjon. Først da får vi fred. Ikke en løs, upålitelig fred, som etter en fredsavtale, men fast og varig, nettopp fordi man er bundet sammen.

«Akkurat som EU!» ville nok professoren at jeg skulle ha skrevet i margen. I stedet står det, på fransk, med en skrift som ikke er min: Jeg er jenta som sitter foran deg. Du er søt. Jeg kunne godt tenke meg å gå ut med deg …

Jeg er usikker på om dette er rørende, flaut, eller irriterende (hvorfor husker jeg ikke dette? Leste jeg det ikke? Var det en spøk?) Det er i alle tilfeller symptomatisk for de fleste Erasmus-studenters hverdag. Kants føderale drømmer blir som oftest overskygget av håpet om mer eller mindre grenseløst kroppslig samvær. Det er dette italieneren Umberto Eco har referert til som «Europas nye seksuelle revolusjon».

Han mener at det finnes en europeisk identitet, og at den er utbredt – men grunn. Den stikker ikke så dypt. Det må man gjøre noe med, før den økonomiske og politiske krisen røsker vekk alt som er av fellesskapsfølelse, mener Eco. Her kommer Erasmus inn: «Utvekslingsprogrammet Erasmus er nesten ikke nevnt i avisenes økonomiseksjoner, likevel er det slik at Erasmus har skapt den første generasjonen av unge europeere. Jeg kaller det en seksuell revolusjon: en ung katalaner møter en flamsk jente – de blir forelsket, de gifter seg og de blir europeiske, akkurat som barna deres gjør det».4

Da jeg kom tilbake til Brussel for å jobbe som journalist, ti år etter mine måneder som Erasmus-student, hadde jeg – i tråd med, om ikke på grunn av Ecos analyse – giftet meg med en italiensk jente. I mellomtiden hadde ideen om å være europeer på en og samme tid blitt mer aktu12

ell og langt mer kontroversiell. Mens mange stilte seg likegyldig, eller forsiktig positivt til tanken om å skape en Erasmus-generasjon da jeg bodde i Brussel første gang, snakket man om en fortapt generasjon da jeg kom tilbake andre gang. Den generasjonen reiste ikke over kontinentet som lærde middelaldermunker. De emigrerte fordi ungdomsledigheten hadde krøpet over 50 %-merket i mange land.

Denne boken handler om krisen som har rammet Europa.

Det er en bok om økonomiske utfordringer, men først og fremst om de politiske konsekvensene av det som har hendt.

For den vanskelige økonomiske situasjonen har gitt stor plass til ulike politiske entreprenører med vidt forskjellige ideologiske prosjekter. I hovedrollene finner vi «patrioter» som vil ta tilbake den makten nasjonalstaten synes å ha mistet i en global verden. Separatister som i stedet drømmer om å bryte ut av nasjonalstaten de tilhører. Euro-utopister som mener krisen kan være anledningen til å ta det endelige skrittet over til en europeisk føderalstat, et Europas forente stater, etter mønster av USA. Nye, kreative populister som først og fremst vil kaste ut eliten fra sine komfortable kontorer i Brussel og Strasbourg, men også rundt omkring i Europas hovedsteder. Nostalgiske nasjonalister som bruker gamle slag og fordums storhet som del i kampen mot Brussel-byråkratiet. Og teknokratene selv, mennene i grå dress som får skylden for det meste, men som selv hevder at de representerer et godt svar på utfordringene i et samfunn hvor demokratiet er redusert til en skjønnhetskonkurranse der politikere kjemper om å bli likt av velgerne, og horisonten for beslutningene aldri går lenger enn til neste valg.

Dette er en bok som tar utgangspunkt i en økonomisk krise, men som handler vel så mye om en identitetskrise – om hvordan Europa forsøker å finne en plass til seg selv i en verden som ikke lenger ser mot det gamle kontinentet.

Det handler om spøkelsene fra det tyvende århundrets verdenskriger. Om EU som fredsprosjekt, og om en innstram13

mingspolitikk som har blitt kalt økonomisk krigføring av motstanderne.

Etter strenge økonomiske innstrammingstiltak fikk Europas regjeringssjefer merke velgernes misnøye. Mellom 2010 og 2012 ble over halvparten av regjeringene i EUs medlemsland stemt ut av posisjon. To år senere var det stort sett bare Tysklands forbundskansler Angela Merkel som fortsatt satt ved makten. Ved europaparlamentsvalget våren 2014 stormet nye populister fram i mange europeiske land, med slagord som appellerte til folks misnøye. Men misnøyen med den etablerte politikken startet ikke med krisen. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet feide en nypopulistisk bølge over Europa. Årsakene var flerfoldige: Industriarbeidsplassene som forsvant, klasselojaliteten som ble borte, følelsen av å være representert av et parti eller i det minste en politisk ideologi ble stadig sjeldnere kost for stadig flere velgere, som ikke lenger meldte seg inn i politiske bevegelser for å kjempe for sitt og sine likesinnedes syn. Globaliseringen av økonomien, som la ytterligere press på arbeidsplasser, og en økt innvandring som ikke bare ble oppfattet som en trussel mot jobber, men også mot den nasjonale eller lokale identiteten, er andre faktorer i det som omtales som et klima av mistillit, skuffelse og sinne rettet mot de etablerte politikerne. Mens globaliseringen har svekket politikernes handlingsrom innenfor nasjonalstaten, har politikkens rolle innenfor det forente Europa ikke i tilstrekkelig grad blitt styrket, slik en europaentusiast som Jürgen Habermas ofte påpeker. Politikken virker maktesløs satt opp mot navnløse markeder, teknokrater, frimurere, Goldman Sachs-konsulenter, lysskye Bilderberg-medlemmer og velfødde foredragsholdere i Davos. For mange observatører har demokratiet i vesten blitt redusert til et spill der ulike partier og politikere alternerer om å «vinne», mens den reelle makten uansett utføres på utsiden av politikken, takket være finansmarkedenes globale gjennomslagskraft.

Ifølge de aller sinteste agitatorene er ikke politikerne bare blitt maktesløse, deres rolle er redusert til å være svikere, 14

quislinger som frivillig, med åpne øyne, gir fra seg det som tilhører folket. For enkelte handler dette sviket også om innvandring, og i de dystreste fortellingene om Europas fall, har politikerne gitt bort kontinentet til en stadig økende horde av muslimer. Når Brussel er sett som mørkets hjerte i dag, handler det ikke så ofte om kolonitidens synder lenger.

Det handler om Brussel som symbol på en multikulturell atombombe som er i ferd med å utrydde Europas innfødte.

Og det handler om EU-elitene som jobber for den samme katastrofen ved å bygge ned nasjonalstatene. Dette klimaet har vært fruktbart for populistiske bevegelser av ulike slag.

Krisen har satt fart på og forsterket en del av de generelle årsakene til at europeisk populisme har vokst fram i flere tiår allerede, og det kan være fristende å snakke om en ny europopulisme, som vegeterer på folks bekymringer.

Alternativene som presenteres peker i mange retninger.

Det snakkes om tiltak for å øke deltakelsen ved EU-parlamentsvalgene, for å demokratisere Europa på den måten. Er stengte grenser og en ny «økonomisk patriotisme» et annet alternativ? Hva med folkebevegelser, opprør og nye former for direkte demokrati? Kan tilliten gjenoppstå ved å la teknokrater som ikke trenger å bekymre seg for de aller raskeste svingningene i folkemeningen, styre en gitt periode?

Eller er det bare det endelige utslaget av politikkens død?

Hva skjer når en ny militant nasjonalisme og rasistisk vold blir svaret på maktesløsheten?

I denne boken forsøker jeg å gjøre dilemmaene klarere, ved å skildre den politiske debatten i Europa i en kriserammet tid. Boken handler også om språk – om ordene som er blitt fylt med nytt innhold av EU-toppene på sene kveldsmøter, eller blitt til rene trylleformularer, som «stabilitet», «solidaritet», for ikke å snakke om «reformer». Om høyreradikalere som har rappet venstresidens begreper, og om venstresiden som leter etter nye ord som kan inspirere velgerne mer enn «vekst».

I 1955 ga Magnum-fotografen Henri-Cartier Bresson ut en bok som heter Les Européens, en samling fotografier tatt 15

over fem år rett etter andre verdenskrig. Noen av bildene er blitt stående som ikoniske glimt av et kontinent der menneskeverdet var forsvunnet i bomberegn og avkuttede lemmer. På ett bilde lener en mann seg på den brede trekrykken mens han ser utover mot en regnfull plass i Hamburg, i bakgrunnen står restene av en kirke. Et annet bilde viser et minnesmerke over falne soldater i en snødekt park. Svartkledde mennesker går forbi, under trær med nakne grener.

Det er dystre bilder, samtidig som det er en bok full av håp og optimisme – den lille gutten i kortbukse som smiler bredt til fotografen mens han henter vin i rue Mouffetard i Paris en søndag morgen, en mann på sykkel som drikker fra en vannfontene i Roma-bydelen Trastevere, ukrainske åkere som ser ut til å ha korn nok til å mate et helt kontinent. «Forskjellene mellom landene er noe man ofte merker helt akutt ved grenseovergangene», skriver Cartier-Bresson i det korte forordet. Men, fortsetter han, «av og til har man vært hos naboen i lang tid uten egentlig å ha lagt merke til det». Dette er et Europa som har vært brutalt splittet opp langs nasjonale linjer, men det er også et kontinent der viljen til å begynne på nytt gjør at folk likner ganske mye på hverandre.

Første gangen jeg bladde i Cartier-Bressons bok, fikk jeg en klar formening om at man ikke kunne ha laget noe sånt i dag, og kalt den «Europeerne», i alle fall ikke i Norge.

Begrepet er for høystemt, eller for nært knyttet til kontroversielle debatter om EU. Når jeg likevel har lånt tittelen, er det nettopp for å finne ut hva det egentlig vil si å være europeisk i dag. Boken handler om Europa – og om EU – og jeg veksler mellom begrepene på en måte som muligens vil virke irriterende eller forvirrende på enkelte. Jeg er klar over at Europa rommer flere land enn EU, for eksempel Norge, det landet jeg er født og oppvokst i. Samtidig: I mange europeiske land betyr «Europa» iblant noe annet enn en geografisk region, det betyr ideen om et samlet Europa, og som oftest vil betegnelsen gjelde den enheten som nå kalles Den europeiske unionen, enten man er positivt eller negativt inn16

stilt til EU.1 Dette handler også om pragmatisme: Når amerikanske politikere eller medier lurer på hvordan «Europa» vil forholde seg til en vanskelig sak, er det forholdsvis sjelden de lurer på hva Sveits eller Norge tenker om saken.

«Europa» er ingen låst betegnelse. Historikeren Tony Judt har en fin beskrivelse av hvordan Europas grenser ikke er så lette å fastsette. Når ukrainere eller armenere framhever sin europeiskhet er det ikke nødvendigvis på basis av historie eller geografi, de gjør det som et forsvar mot historien og geografien: Å tilhøre Europa betyr å ikke tilhøre Russland. «Europa handler ikke så mye om absolutt geografi – hvor et land eller et folk faktisk er – som det handler om relativ geografi: Hvor de befinner seg i forhold til andre», skriver Judt. Da ukrainere demonstrerte på Maidan-plassen i Kiev med slagord om å tilhøre Europa, snakket de ikke først og fremst om en geografisk, men en politisk og kulturell tilhørighet til Europa, representert ved EU. For å komplisere det hele enda mer, vil «Europa», ikke minst når man snakker om Europas grenser, være en betegnelse som viser til Schengen-landene. Da er plutselig Norge med, mens Storbritannia står utenfor. Samtidig gjør de jo ikke riktig det heller, for også Storbritannia forholder seg til presset fra innvandringen som håndheves av Schengen-land i sør.

I tillegg kan også «EU» bety mange forskjellige ting.

Kampen om hva det skal bety, og hva EU, og Europa, skal være framover, er denne bokens hovedtema. Dette er en skisse til en samtids-idéhistorie: En fortelling om hvilke

Hvordan «Europa» er brukt i tittelen på bøker med diametralt motsatte syn på EU er et eksempel på dette: Den tidligere tsjekkiske presidenten Václav Klaus’ nedsabling av unionen heter «Europe. The Shattering of Illusions» (Bloomsbury 2012), den britiske historikeren Tony Judts mildt skeptiske essay om EU heter «A Grand Illusion? An Essay on Europe» (New York University Press 2011), den positivt innstilte historien om EUs samling signert Herman van Rompuys taleskriver Luuk van Middelaar heter «The Passage to Europe. How a Continent became a Union» (Yale University Press 2013).

1

17

politiske aktører og prosjekter som har preget Europa i de siste turbulente årene, og hvem som kjemper om å få forme kontinentets framtid. Den fortellingen begynner, som seg hør og bør, på et krisemøte.