Silje Aanes Fagerlund Eneste

Eneste

Silje Aanes Fagerlund

Eneste Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50900-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslag: Julie Ulvestad Forfatterportrett: © Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,8/13,5 pkt. Sabon og trykt på Enso Lux cream 80 g/1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En murring i kroppen. Det er denne murringen i kroppen. Det er knuten i nakken som kommer og går men alltid vender tilbake. Det er denne ubalansen, i kroppen, enten av for mye stillstand, eller av det motsatte, for mye energi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er dette urytmiske, som om kroppen aldri helt er i takt med omverdenen, eller omverdenen aldri helt i takt med den.

Det er tirsdag kveld, litt over midnatt, jeg er hjemme og skal snart gå og legge meg. Plutselig har jeg denne energien jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er feil dag, denne kvelden, feil tidspunkt, jeg skal snart gå og legge meg men har blitt så våken, er så rastløs, rammet av en ubrukelig energi. Jeg skulle vært ute et sted, jeg har lyst til å danse, det skulle vært fredag eller lørdag og jeg skulle ikke vært hjemme hos meg selv, minst av alt skulle jeg vært hjemme hos meg selv. Jeg har lyst til å danse, kjenne bassen dunke i kroppen, en annen rytme enn min egen, det skulle vært folk rundt meg overalt.

Men jeg er hjemme, og det er tirsdag, jeg bør snart gå og legge meg. Jeg er hjemme hos meg selv og det er helt stille, med mindre jeg skrur på stereoanlegget eller 5

tv-en eller radioen er det helt stille, det er så stille her i kveld.

Så blir det fredag. Det blir ettermiddag og kveld, og jeg skal ut. Men så merker jeg det, mer og mer for hver halvtime som går, selv om jeg har funnet fram klær, selv om jeg har begynt å legge ting ned i veska; at denne kvelden har jeg egentlig ikke lyst til noe annet enn å være hjemme. Det er så stille i leiligheten, en egen ro her nå i kveld. Jeg har bare lyst til å være her. Det er fredag. Det er stille. Noen ganger er det bare det jeg vil, mest av alt bare det jeg vil.

Det er denne ubalansen. Det er de kveldene jeg mest av alt trenger søvn men ikke klarer å sovne. Så sovner jeg, omsider, men søvnen er lett, jeg våkner igjen og ser på klokka, et firetall lyser grønt i mørket. Nå kommer jeg bare til å bli liggende våken, jeg vet at jeg kommer til å bli liggende slik, helt våken til det blir lyst, og jeg fatter ikke hva jeg skal gjøre i disse timene før det blir dag. Jeg blir bare liggende. Snur meg. Snur meg tilbake igjen. Blir tørst, går ut på kjøkkenet og henter et glass vann, drikker det på styrten. Fyller det opp på nytt, tar det med meg tilbake på soverommet. Blir bare liggende, blir varm, tørst igjen, må ha mer vann. Er for trøtt til å kunne skru på lyset og lese, for våken til å kunne hvile. Det er som om hjernen går på en egen type strøm, umulig å slå av. Endeløse rekker av meningsløse assosiasjoner, eller kvernende tanker som bare sirkler rundt seg selv, om igjen og om igjen til jeg nesten ikke merker at jeg tenker dem lenger, er bare i dem som i en tilstand.

6

Og jeg tenker på deg. Eller jeg tenker på en helt annen, helt andre menn enn deg.

Men jeg tenker på deg, jeg tenker på deg, hører du.

Som om jeg kunne sagt det til deg nå, snudd meg rundt og lagt armen om deg, hviske det insisterende men så varsomt jeg kan inn i øret ditt: Jeg er alltid hos deg, jeg forsvinner aldri fra deg, hører du. Men ryggen din og nakken din og bakhodet ditt er ikke her; jeg er ikke lenger hos deg.

Sakte blir det morgen, og det er først da jeg sovner. Jeg våkner noen timer senere, hører lydene fra skolegården like ved, ropende og hoiende barn, det er friminutt allerede, dagen er i gang. Skoleklokka ringer, det blir rolig igjen, bakgrunnslydene fra byen kommer fram: et jevnt sus fra trikken, bilene. Jeg er stiv i nakken. Merker at knuten som satt der i går har flyttet seg ned i skulderen, den høyre. En liten muskelknute, på innsiden av skulderbladet, mellom ryggraden og skulderbladet. Kommer og går men vender alltid tilbake.

Som lengselen. Den fordømte lengselen, etter at noe, noe annet, skal kunne legge seg rundt meg, en annen rytme, en ro, en ro av noe annet. Som en hånd, et par hender, legge seg rundt meg, en hånd om hver skulder, holde meg fast, holde meg i ro. Et par hender, en kropp, en annen kropp enn min egen rastløse.

I lang tid fantes det bare din. Dine hender om mine skuldre, mine hender om dine skuldre, over halsen din, nakken din, ryggen din; det var bare deg.

Høstsola skinner skrått inn gjennom vinduet. Det er lørdag ettermiddag og jeg er hjemme. Det er et vakkert lys i leiligheten akkurat nå, den lave sola skinner 7

gjennom det gule bladverket på treet utenfor og lager et dansende skyggemønster på stueveggen. Jeg sitter helt stille i sofaen og ser på. Så går sola ned, og gradvis blir det mørkere, blir det kveld.

Telefonen skjærer inn i stillheten når den ringer. Jeg ser på displayet, det er mamma. Et øyeblikk er jeg usikker på om jeg skal ta den, men så tar jeg den likevel.

Jeg høres fjern ut, jeg merker det og hun merker det.

Jeg prøver å skjerpe meg, men klarer det ikke helt. Hun sier hun ville bare si hei, hun ville bare slå av en prat.

Ja, sier jeg. Ja. Og ja, det går bra. Vi småprater litt, men hun merker at jeg ikke akkurat er så meddelsom. Det gjør henne usikker, prøvende, og jeg prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, være tilstede, uten at jeg får det til.

Med en gang vi har lagt på får jeg dårlig samvittighet.

Jeg er glad i deg, mamma – plutselig får jeg lyst til å si det til henne.

Utenfor har himmelen fått grønne striper der hvor sola gikk ned. Jeg blir sittende og se. Så setter jeg telefonen på stille. De grønne stripene blir smalere og smalere, himmelen mørkner, og snart er hele himmelen mørkeblå.

Jeg har laget mat, jeg har spist, jeg har drukket vin, jeg har sett på tv. Nå ligger jeg på sofaen og leser. Små stabler med bøker har begynt å hope seg opp på bordet, og under. Jeg bør få litt orden på det snart, sette opp noen flere hyller. Jeg begynner å bli trøtt, men har ikke lyst til å legge meg ennå. Idet jeg snur litt på meg og drar pleddet lenger opp ser jeg at telefonen begynner å ringe.

Det er ikke mamma nå, det er deg. Displayet lyser, navnet ditt lyser, jeg ser bare på displayet, på navnet ditt, klarer ikke å ta den, jeg ser og ser og håper det snart 8

skal stoppe å ringe. Til slutt stopper det, og det stikker i meg. Jeg føler meg nærmest ond som ikke har tatt den, som ikke har den samme umiddelbarheten overfor deg lenger, jeg bare ser og ser på displayet, ser navnet ditt lyse mot meg, uten å klare å ta telefonen, uten å ville høre stemmen din inn mot øret, nå med en gang, som før.

Jeg blir liggende stille. Den mørkeblå himmelen har blitt nesten svart, og et øyeblikk er det både så uutholdelig fjernt og så uutholdelig nært at det fantes en tid, kjæreste, at det fantes en tid hvor det var bare deg og meg.

New York. Vi sitter i en taxi, vi er i New York. Det er slutten av april, vi er her sammen men vi er ikke lenger sammen. Jeg ser på deg fra siden, er innimellom redd for at du plutselig skal ha begynt å gråte. Jeg holder blikket noen sekunder ekstra, for å forsikre meg om at du ikke gråter, mens jeg håper at du ikke merker det.

Men det er ingen gråt der, du sitter bare stille og ser ut av vinduet, mens jeg ser på deg stjålent fra siden, det solbrune ansiktet ditt, og et øyeblikk holder jeg nesten på å begynne å gråte.

Det er varmt. Himmelen er så blå, så høy, stor og åpen over oss. Bygningene er voldsomme, de høyeste av dem strekker seg oppover som om de var en del av himmelen, og alt i denne byen virker så levende; bygningene, trafikken, det er folk overalt, og midt i alt dette er vi. Vi går ut og spiser hver kveld. Aldri det samme, noe nytt hver gang, vi spiser sushi, pizza, indisk, meksikansk. På den meksikanske restauranten får vi biff med chili- og kakaosaus, ingen av oss har smakt biff med kakao før, knivene vi får å skjære med er helt enorme. Vi spiser, drikker og prater som vi har gjort en million ganger før. Vi ser på folk, vi spiser, drikker og prater samtidig, bestiller en øl til, vi blir sittende lenge, det er vi gode på, 11

det er vår spesialitet. Etter at vi har spist går vi sakte tilbake til hotellet, langs de brede avenyene, vi ser i butikkvinduene, ser enda litt mer på folk, småprater. Vi har funnet vår egen rytme i det fremmede her, som vi alltid har gjort når vi har vært på reise; det er en egen rytme av oss. Innimellom holder vi hverandre i hånden, men aldri for lenge av gangen.

På et gatehjørne går vi rett på en lysende hvit liten hundehvalp, den ser så myk ut, er rund, valpete og fantastisk, jeg må bøye meg ned for å klapppe den. Den begynner å klatre opp på meg med en gang, biter meg i håret og slikker meg i ansiktet om hverandre. Jeg spør eieren hva slags hund det er, og mannen med singlet og mørke muskelarmer svarer It’s not a dog, it’s a pitbull.

Vi ler av det i flere dager etterpå, It’s not a dog, it’s a pitbull, og vi gjentar det og gjentar det som om det er den beste setningen vi noen gang har hørt. Tilbake på hotellet setter vi oss i baren litt, eller vi tar heisen rett opp på rommet om vi er trøtte. Rommet vårt er i ellevte etasje. Vi spøker med det, at det betyr lykke; vi er begge født i november, den ellevte måneden. Nøkkelkortet er svart og elegant, med hotellnavnet trykket i enkle, gullfargete bokstaver.

Når vi kommer opp på rommet legger jeg meg før deg.

Dét er ikke som det har pleid å være, men det er det jeg trenger, at noe på denne turen ikke er som det har pleid å være. Rommet er enkelt men stilfullt innredet: en dobbeltseng, en beige liten sofa ved vinduet, et lite bord i mørkt tre. Vinduet strekker seg fra gulv til tak og har to lag med gardiner, et tynt slør-aktig og et i tettvevd, tungt bomullstoff for å holde morgensola ute.

Et svart lite barskap, og svarte, blanke fliser på badet.

12

Etter at jeg har lagt meg blir du sittende oppe en stund, i sofaen ved vinduet. Du gjør det samme hver kveld, du tar en peanøtt-pose fra barskapet og tømmer den i et glass, skjenker deg en whisky i et annet. Jeg vet ikke om det er fordi du vil ha denne alene-stunden som et slags fast ritual bestående av de samme tingene hver kveld, eller om det er fordi du faktisk trenger alkoholen. Jeg skyver tanken bort. Du blar i noen magasiner, leser litt i en bok, ser ut av vinduet. New York-himmelen brer seg utover, ut over Meatpacking District, Chrysler Building, Empire State Building, utover og utover.

Jeg later som jeg sovner før jeg gjør det. Men innimellom ser jeg på deg, stjålent igjen. Den litt krumme ryggen din når du sitter, profilen din mot vinduet, den markerte nesen. Det nesten litt merkelig vare ved deg.

Og jeg har så lyst til å si noe jeg ikke kan si: at jeg aldri kommer til å slutte å elske deg. Samtidig er jeg så redd for at du skal legge armene rundt meg når du har lagt deg, at du plutselig skal slå dem om meg, hardt og desperat, og at du ikke vil slippe, at du ikke skal klare å slippe. Men vi våkner med et lite mellomrom mellom oss hver morgen, som om det er noe vi stilltiende har blitt enige om. Likevel frykter jeg favntaket ditt hver kveld, at noe i deg skal revne, at noe i deg skal briste fullstendig. Men vi sovner. Vi sovner, og vi våkner. Det er en bragd bare det.

Du er invitert hit på en festival. Du ville ha meg med deg, og jeg ville være med deg, vi skal bo på dette hotellet i en uke. Vi går ut fra lobbyen og bortover fortauet i sola som har begynt å varme, og vi vet ikke om vi skal holde hverandre i hånden eller ikke. Et øyeblikk av håpløshet; og jeg tar hånden din, og vi går bortover.

13

Vi skal gå over Brooklyn Bridge. Dagen blir mye varmere enn jeg hadde trodd, vi roter litt med veien, jeg har på meg altfor varme klær og er svett allerede før vi har kommet fram. Jeg har drukket opp vannet jeg hadde med, merker at jeg spiste for lite til frokost, er sulten, føler meg nesten litt svimete når vi endelig finner broen. Trafikken er massiv, og sola har begynt å steke. Broen er storslått og vakker på avstand, men bare slitsom å gå på. Jeg ser på ryggen din der foran meg, det kortklipte håret i nakken din, og mens jeg går der bak deg og det faste ganglaget ditt virker de få meterne mellom oss så mange flere, og broen så uendelig lang. Sola brenner mot ansiktet.

Vi er svette og sultne når vi endelig har kommet over og ser at vi bare har havnet i en trafikkmaskin på den andre siden, men vi fortsetter å gå, må komme oss ut av dette. Vi får snart øye på et diner-skilt, og vi flykter inn der med en gang. De har bare hamburgere på menyen, det er det siste jeg har lyst på i varmen, men jeg bestiller likevel. Vi blir sittende og spise i hver vår slitne taushet.

Om kvelden går vi ut for å spise igjen. Du har funnet et sushi-sted til oss like ved hotellet, det står et japansk kirsebærtre utenfor, stedet er drevet av japanere. Jeg bestiller et glass hvitvin, merker at vinen går rett til hodet på meg etter bare noen få slurker, jeg føler meg fremdeles litt svimete, tenker at jeg må drikke sakte.

Etter at vi har spist går vi tilbake til hotellet, vi skal prøve baren i toppetasjen som vi ennå ikke har vært i. Vi tar heisen opp i 21. etasje, og entrer den flotteste baren jeg noen gang har sett. Veggene er vinduer, glass fra gulv til tak, og Hudson River bukter seg under oss, 14

hele New York ligger framfor oss og rundt oss 360 grader. P.J. Harvey spilles høyt over anlegget, Stories from the city, stories from the sea, du kjøper et glass vin til meg og vi glir inn blant hotellgjester og newyorkere, jeg kysser deg på kinnet og vi slår oss ned i de dype stolene, smiler tilfreds til hverandre. Jeg drikker av vinen og merker at om jeg drikker for fort nå så er jeg full på et blunk. En time og et glass senere er jeg faktisk full. Jeg skjønner ikke hva det er med meg men later som ingenting, merker at jeg må konsentrere meg når vi reiser oss og går mot heisen på vei ned til rommet for å legge oss.

Jeg bråvåkner. Det er mørkt i rommet, og jeg er helt usigelig kvalm. Du ligger ved siden av meg og sover.

Jeg har klærne på, må bare ha lagt meg ned og sovnet med en gang, jeg er kokvarm og tørst, kjenner et akutt behov for vann. Jeg reiser meg brått fra sengen, griper en tom vannflaske på vei til badet, er kvalm inntil svimmelhet. Jeg vrir om kranen, merker at jeg skjelver på hånden, er helt fjern fra meg selv, som om det jeg gjør ikke er bevisst men bare noe som skjer meg, er nærmest ved siden av meg selv mens jeg fyller flasken med vann.

Jeg setter meg på badekarkanten, heller i meg vannet, merker at jeg forsvinner og plutselig faller bakover, et vanvittig smell mot bakhodet.

Jeg våkner av at du drar meg opp, du sier navnet mitt gang på gang, jeg har aldri hørt deg så redd. Du får meg på beina, jeg svimer av igjen, du klarer så vidt å holde meg oppe, får skjøvet meg ut mot sengen og lagt meg ned. Jeg sier at jeg må ha vann og at du må lukke opp vinduet, du fyller flaska og gir meg, jeg drikker det på styrten mens du åpner vinduet, jeg kjenner nattelufta stryke mot ansiktet og det er som om jeg får puste igjen.

15

Jeg klarner, og merker hvor skremmende hardt smellet mot bakhodet fremdeles sitter. Jeg besvimte, sier jeg, herregud, sier du, og jeg ser frykten i øynene dine, du stirrer nesten vantro på meg.

Dagen etter tør du ikke la meg gå alene. Vi går sammen ut fra hotellet, sammen ut på fortauet igjen, det er fremdeles sol, men ikke så stekende. Det er godt å holde deg i hånden, kjenne varmen i hånden din, det finnes ingen hånd jeg kjenner så godt som din. Vi går bortover langs fortauene i Meatpacking District, holder oss fast i hverandre.