Sigurd Falkenberg Mikkelsen Før flommen

Før flommen

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Før flommen En reise i Talibans skygge

© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

ISBN 978-82-02-33655-4 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Forfatterportrett: Privat.

Bildet er tatt på grensen mellom India og Pakistan.

Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sverige 2011 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Elin

The terror of the unforseen is what the science of history hides, turning a disaster into an epic.

Philip Roth Grand changement! Qu‘ils racontent. Comment ça?

Rien n’est changé en verité.

Louis-Ferdinand Céline

Denne boken er resultatet av en tre måneders reise fra Karachi til Kabul. Reisen ble påbegynt i november 2009 og avsluttet i januar 2010. Den inneholder også et opphold i Oslo. Jeg har reist med Afghanistan-krigen for øye, men ikke vært entydig opptatt av den og langt mindre av dens generaler, soldater og politikere. Jeg ønsket å finne ut hvordan krigen hører til i en sørasiatisk geografi og historie; hvordan Pakistan og Afghanistan er bundet sammen. Boken er en journalistisk reiseberetning, en hybridform jeg håper kan få fram nyanser og nærhet som forsvinner i den daglige omtalen av landene og krigen. Selv om boken ikke er tenkt som et oppslagsverk, bygger den også på sekundærlitteratur. Flere av referansene er eksplisitte i teksten, men ikke alle, og til sist i boken finnes et noteapparat og en litteraturliste.

Innhold

Ved havet

19

På slettelandet I fjellene

101

187

Prolog

Telefonen ringer. Jeg kikker på det lysende displayet og lar den ringe, en gang og så enda en gang. Jeg står omgitt av bokstabler. Rundt meg går travle og noen undrende bokkjøpere. Store berg av tykke bøker. Det er jul og tid for bestselgere. Jeg ser at det er et nummer fra Pakistan.

Det er Kamal. Han som slåss mot Taliban i Mardan.

Jeg forklarer at jeg står i en bokhandel, at jeg ikke kan prate lenge. Han sier greit, ville bare fortelle at de presser på, at Taliban presser på, at det blir farligere.

Jeg er i Oslo, det er jul, men jeg er også midt i en reise fra Karachi til Kabul, og reisen følger med meg hjem.

Hvorfor la jeg ut på denne reisen? Jeg tror det finnes én god og én sann forklaring, i hvert fall en sannere forklaring. Den gode forklaringen er at jeg for en tid tilbake sto og så på det brennende Taj Mahal-hotellet i Mumbai, og i den larmende storbyen var det så stille at jeg kunne høre kråkene skrike. I tre dager hadde væpnede menn herjet med byen. Ni av angriperne ble drept, en overlevde, Ajmal Kasab, en pakistaner som var trent opp til hellig krig og som sammen med de andre hadde seilt ut fra Karachi og deretter bordet en fiskerbåt for å ta seg inn til Mumbai.

Et nytt kapittel i terrorboken var skrevet, og det 13

kunne ha endt med krig mellom India og Pakistan. Det gjorde det ikke, på grunn av atomvåpnene og på grunn av Afghanistan, tror jeg, i hvert fall var det slik min oppmerksomhet ble henledet til Sør-Asia og krigen i Afghanistan igjen. USA trengte Pakistan til å slåss mot al-Qaida og for å frakte varer og utstyr til Afghanistan.

De kunne ikke risikere en krig mellom sine to allierte rivaler, Pakistan truet med å flytte styrker fra sin grense mot Afghanistan over mot India og dermed gi friere spillerom til Taliban. Det ville USA for enhver pris hindre.

Underhånden støttet jo Pakistan allerede de afghanske opprørerne og var fristed for al-Qaida. En pakistansk krig med India ville ikke bare være en katastrofe for regionen, den ville ødelegge de små mulighetene amerikanerne hadde i Afghanistan.

Jeg hadde fått et lite innblikk i store sammenhenger og var sulten på mer, på å se mer, på å forstå mer. Jeg ville komme på nært hold. Jeg ville til Karachi, og reise derfra til Kabul, og det passet godt med det politiske skiftet i USA. Den nyvalgte presidenten, Barack Obama, hadde bestemt seg for å prioritere Afghanistan-krigen og gjøre det nettopp i et slikt lys. Uten Pakistan, ingen løsning i Afghanistan – og han kunne sagt det omvendt.

På lengre sikt betyr Pakistan mer for verdensfreden enn Afghanistan.

Afpak døpte de området.

Det er den gode forklaringen, den fornuftige. Den sanne forklaringen er at jeg har hatt mitt eget, personlige Afpak liggende og trykke i bakhodet i over ti år.

En dag gikk jeg til Nasjonalbiblioteket i Henrik Ibsens gate 110 for å huske bedre, opp de tunge steintrappene, forbi freskene med norrøne motiver, forbi skinnstolene og bordet med de ukegamle avisene, de som ingen har 14

brydd seg med å stjele, og inn i det store rommet hvor mikrofilmene befinner seg. En bibliotekar viser meg til den riktige hyllen, der Dagsavisens utgaver for juni 1999 er.

Mikrofilmene ligger i runde aluminiumsbokser. Jeg åpner boksen og fester filmen til maskinen, en Canon 200 Microfilm scanner 300, og ser en nyhetsmåned fare forbi. Dagen jeg leter etter er 18. juni. Avisen preges av at det er Stortingets siste dag før sommeren. Journalistene gir karakterer til de forskjellige ministrene. Statsminister Kjell Magne Bondevik har vært rammet av depresjon. Han får ros for åpenheten. Ingen spør hva det betyr for oss, hva det sier om oss som folk, at vi har en depressiv statsminister. Det er bare en sykdom, som forkjølelse.

Det jeg egentlig leter etter er utenrikssidene. Kosovokrigen er akkurat over. Redaktør Erik Sagflaat hadde selv reist til Kosovo for å dekke krigen, og han kan fortelle om serbiske torturkamre som NATO-soldatene hadde funnet. Det er en ganske detaljert beskrivelse om motorsager og balltrær. Et blodig europeisk århundre rundes av der det braket løs, i en provins som er på vei til å bli et land på Balkan.

I en tospalters artikkel på side 13 finner jeg det jeg leter etter. Jeg ser først bildet. Det er vanskelig å se detaljene. Mikrofilmen gjengir sort-hvitt-kontrastene dårlig. Det er et bilde av en afghaner som kikker rett fram for seg, gjennom kameraet som tok bildet og ut i rommet, her i Nasjonalbiblioteket. Under armen har han en mappe, den ser ut til å være av papp, han har en penn i brystlommen på sin hvite shalwar kameez, på hodet har han en rutete turban som også dekker begge skuldrene. Jeg husker hvordan han la tøystykkene til slik at 15

de skulle ligge pent, hvordan han prøvende stilte seg opp på Karl Johan med det norske storting i bakgrunnen og hvordan pressefotografen dirigerte ham til å stå slik han ville ha ham, før han tok et par bilder og forsvant. Fotografen hadde en annen jobb å gjøre. Jeg husker hvordan jeg selv spurte ham om det var greit å bli tatt bilde av, om ikke det var imot hans religion, og hvordan han gjennom sin tolk hadde svart at det ikke var noe problem. Det er likevel noe stivt og poserende over måten han står på og måten han kikker på, nesten myser inn i kameraet. Den dagen, for over ti år siden, regnet det. Bak ham går to mennesker med oppslått paraply.

Under bildet står det: «Taliban-leder Mohammed Jawaz i regn og vind på Karl Johan.»

Jeg traff Jawaz og drakk kaffe med ham på Grand Hotel. Afghanistan var den gang et land i krig blant mange andre, og verden fulgte den islamistiske bevegelsen med et eksotiserende blikk. Jeg var ikke noe unntak. «Hvis det er kreft i en finger, må den kuttes av for å unngå at hele kroppen rammes. Slik er det også med kriminelle i samfunnet», siterte jeg Jawaz på og fulgte opp lenger nede i artikkelen, at han sa dette mens han «demonstrerte teatralsk på sin egen finger». Taliban ble da oppfattet først og fremst som en trussel mot egen befolkning, mot egne kvinner. Osama bin Laden var der, amerikanerne hadde forsøkt å bombe treningsleiren hans etter terrorangrepene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam, men han betydde ennå ikke nok til å bli tatt helt på alvor.

Jawaz knytter straffemetoden til Koranen, han understreker at Taliban ikke gjør noe de ikke også gjør i Saudi-Arabia og han sier at de hører til afghansk historie, at de er et resultat av borgerkrigen, at de innførte rettssik16

kerhet i landet. På den tiden hadde de utryddet nesten alle indre fiender, kun Ahmed Shah Massoud sto imot fra sine områder i Pansjir-dalen. Taliban-lederen Jawaz var sendt ut som ambassadør og gjorde jobben sin. Jeg var journalist og gjorde min.

Bildet av Mohammed Jawaz er likevel bare en del av sannheten. Han reiste ikke alene, han var i Europa for å få pengestøtte til humanitære formål, han kom til Oslo for å delta på en konferanse i regi av FNs utviklingsprogram UNDP, og som reisekamerat hadde han en pakistansk journalist som, om hukommelsen ikke bedrar meg, jobbet i avisen Dawn, den engelskspråklige avisen som ble stiftet av Pakistans grunnlegger, Muhammed Ali Jinnah. Den gang var ikke Pakistans støtte til Taliban noen offentlig hemmelighet, slik den er i dag. De var allierte, Pakistan var et av tre land som anerkjente Talibans Afghanistan.

Da vi rundet av samtalen, inviterte Taliban-lederen meg til Afghanistan for at jeg skulle se at det ikke var så ille som alle sa. Jeg takket høflig, og sa at jeg håpet å komme. Det gjorde jeg ikke, jeg var opptatt med mine studier. To år senere gikk Tvillingtårnene i New York i bakken og amerikanerne invaderte Afghanistan.

Nå står Jawaz på FBIs liste over ettersøkte og har forsvunnet. Den pakistanske journalistens visittkort har jeg mistet for lenge siden. Over ti år har gått, den politiske pendelen har svingt langt, Taliban er ikke lenger opptatt av verdens anerkjennelse, de prøver å vinne en krig og pakistanerne er opptatt med å overleve. Jeg vil aldri klare å finne igjen de to.

Det jeg kan gjøre, det jeg har begynt på, er å reise i deres verden.

17

Ved havet

Ankomst • Politiarbeid • Old Truck stand • Spydspissen • Stranden • Karachi Fashion Week • Rovfugler • Jihad • Koranstudier i Karachi • Jahiliyya • Møtestedet • Landsfaderen • På bunnen venter lærdom • Bhutto • De nyankomne • 9–0 • Chelonia Mydas • Karakarom Express

Ankomst

Flyet er halvtomt. Det er en Boeing 737 fra Pakistan International Airlines. Ombord er overklassepakistanere og middelklassepakistanere, et ungt par, hun i trange jeans og håret fritt, han i Converse-sko, litt lenger borte, en heldekket kvinne og hennes skjeggete ektemann. Til Karachi de også, som jeg.

Det tomme slettelandet under meg glir over i betong, knust sand, formet til menneskehus. Firkanter med bølgeblikk til tak. Først ligger de spredt, så tettere og tettere helt til det bare er det jeg ser, betongfirkanter tett i tett, så tett at jeg ikke kan se veiene, smugene som jeg vet må finnes der nede. En by som oppstår og vokser, midt i ingenting ser det ut til, på den ene siden Det arabiske hav, rundt et tørt steppelandskap. Lenger øst ligger elven som gir liv til byen, Indus.

Jeg finner min ene reiseveske på bagasjebåndet, jeg reiser lett denne gangen, og går mot utgangen. Det er stille og tomt. Jeg hadde ventet meg kaos, men vår flyvning var en av få denne morgenen, og den var jo ikke engang full. Utenfor tollen står en liten ansamling mennesker: familie og venner av de reisende. Jeg finner lett Sharyar, som skal plukke meg opp. Jeg har ordnet meg slik, Karachi er urolig, Pakistan er urolig.

21

Vi hilser, og han spør om han skal hjelpe meg å bære, jeg svarer at det går bra, jeg klarer meg selv, men han hjelper meg likevel. Da vi kommer til parkeringsplassen, har det blitt helt tomt. Ikke et menneske å se.

Han sier: «Hvorfor kommer du hit nå? Det er farlig her for tiden?»

Jeg svarer: «Det er derfor jeg kommer.»

Vi har ikke kjørt langt inn mot byen før han peker til venstre.

«Det var der Benazir Bhutto ble angrepet da hun kom tilbake fra eksil», sier han.

Det er ingenting bemerkelsesverdig med stedet, samme reklameplakater, samme betonglandskap. Det var slik hennes hjemkomst begynte, med et selvmordsangrep i folkemengden og tre måneder etter var den tidligere statsministeren og daværende opposisjonslederen drept. En selvmordsbomber fikk til slutt has på henne lenger nord i landet.

Det er derfor jeg kommer. Et journalistsvar. Selvfølgelig kommer jeg til dere nå som det er farlig, selvfølgelig setter jeg mitt liv på spill for å finne ut hva som foregår, selvfølgelig fordi dette er viktig, fordi det er her verdenspolitikken utspiller seg og det må jeg fortelle om, det må jeg forstå. Jeg trenger ikke tenke. Jeg vet hvordan jeg skal gjøre dette, jeg er en mekaniker, en reisende mekaniker, en virkelighetens mekaniker som vet hva han skal lete etter og hvordan han skal gjøre det.

Denne gangen er det annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg reiser uten kamera, uten tidsfrister.

Ingen artikler som skal leveres, ingen redaktører som skal overbevises. Jeg har bare meg selv, min tvil og vilje, og en notatblokk.

Sharyar er dramatiker. Ikke at han kan leve av det, 22

han driver forretninger også, selger klær, ingen i Karachi kan overleve uten å kjøpe og selge, men det er dramatikken han brenner for, det er den som driver ham.

Han liker Ibsen.

«Avgangsstykket mitt var en fortsettelse av Et dukkehjem, hvordan det ville gått med en kvinne som Nora i Pakistan etter at hun gikk ut døren.»

«Og hvordan ender det?»

«Det går ikke så godt, det er vanskelig for kvinner å klare seg alene her til lands.»

Politiarbeid Jeg har alltid likt å gå når jeg kommer til nye byer. Det er slik jeg gjør meg kjent, skaffer meg oversikt og blir kjent med byens rytme. Første gang jeg kom til Paris, en gang på 1990-tallet, snødde det en hel uke. Jeg gikk gatelangs, fra monument til kafé til monument til bokhandel. Jeg husker jeg så Napoleons grav, den var stor, klumpete og senket ned i en dom i Les Invalides, det gamle militærsykehuset som er gjort om til museum. Jeg var alene ved graven, kanskje var det været, eller bare at det er lenge siden Frankrike hadde grep om massene.

Jeg kom hjem med bronkitt.

Karachi er ingen gåby. Alle kjører, bare de aller fattigste flytter seg til fots, de som ikke har noe mer å tape, de som er på bunnen. Det er store avstander, ikke noe ordentlig sentrum. Karachi har vokst raskt og det er forskjell på folk. Når mørket har senket seg, stopper de rike ikke engang for rødt lys. De må være i bevegelse.

Stillstand er fare.

23

Jeg blir kjørt rundt. En dag til kunstakademiet, en kveld til et sufi-tempel med etterfølgende besøk hos noen slektninger av Sharyar, og når jeg må ut av bilen, vil alle at det skal gå fort, som da jeg skulle kjøpe lokal drakt på markedet, en shalwar kameez, da løp sjåføren for å få meg inn i butikken så raskt som mulig.

Vi kjører også nede i havnestrøket. Jeg har alliert meg med en lokal journalist, Arsalan Bakhtiar, en korpulent fyr med et godt kontaktnettverk. Bilen glir rundt containerberg i rødt og blått. Hyundai, Maersk, China Shipping. Alle er her, hele verden er her. Containerne stables oppå hverandre, avlange, anonyme, standardiserte former, for å fraktes videre. Hapag-Lloyd, APL, K-Line.

De kunne vært hvor som helst, i hvilken som helst havn, og her nede, i havna i Karachi, kan de skjule hva som helst.

Vi kjører forbi en tømmerhaug, en kullhaug, krysser en jernbanelinje. Bilen stanser, det er hull i veien, foran oss svinger en liten lastebil rundt hullet, og en unge står på lasteplanet med en oransje drage i hånden. En politimann på moped kjører forbi, han har en kalasjnikov på ryggen, på kolben står det et tall med hvit skrift. Han forsvinner, inn i bilkøen foran oss, inn i slummen. Vi glir videre, forbi et forfallent Pirelli-skilt, et halvferdig bygg med en grillrestaurant, et portrett av Benazir Bhutto på grønn bakgrunn, røde flagg i en lyktestolpe for partiet ANP, en mann i blå kjortel som trener kampsport i sakte bevegelser, et Telenor-skilt. Det er trailere overalt, parkerte, i bevegelse, på bukker uten hjul, alle er malt i friske farger, intrikate mønstre, en innsjø, et fjell, en sol som står opp over grønne fjell; friske farger i en by som preges av nyanser av brunt og grått.

24