Signaler 2022

Signaler

2022

Amalie Kasin Lerstang og Eivind Hofstad Evjemo (red.)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74261-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Tommy Høvik Sats: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Eivind Hofstad Evjemo : forord Tore Westre : romanutdrag Anne-Maren Hammerbeck : dikt Eivind Raustøl : romanutdrag Lars Johannes Ulvær : fragmenter Karina Holland : novelle Giulia Avella : kortprosa Anne-Lise Frøland : romanutdrag Anna With : dikt Nina Bjordal : romanutdrag Cecilie Holtan : noveller Andreas Bjørklund : romanutdrag Julie Grindheim : romanutdrag

Håpet etter håpet

I går kveld, på vei fra T-banen, hørte jeg på en samtale mellom Aleksandr Dugin, en av Putins favorittfilosofer, og den franske filosofen Bernard-Henri Lévy fra 2019. Konseptet var inspirert av den dialogiske karakteren i Thomas Manns Trolldomsfjellet, der Hans Castorps sjel står under stadig press og påvirkning fra de to mentorene Ludovico Settembrini og Leo Naptha. Manns roman regnes som en idéroman som forsøker å fange temperaturen og motsetningene i det tyske samfunnet i tiden før utbruddet av første verdenskrig. I vår egen tid, etter at Ukraina ble angrepet av Russland, har ideologi nok en gang vist oss å være potensielt voldelig, nettopp på grunn av modeller og tankemønstre som disse to herrene diskuterte. Hadde jeg hørt denne samtalen i 2019, hadde jeg kanskje ikke tenkt så mye over det voldelige potensialet i det de sa – jeg ville nok ha undervurdert Dugins tankegods – men hørt nå, etter invasjonen, ser jeg et større bilde, freden som egentlig lenge var truet. Språket som lenge hadde vært syltet i krigsretorikk.

Jeg hadde lest nettaviser hele dagen – Kharkiv var blitt smadret, barn hadde blitt drept – nå var jeg blitt nesten nummen av å følge med hele tida. Men det var en vakker kveld, det var stjerner på himmelen, og jeg falt litt ut av samtalen på øret, Dugins bevrende russisk-engelsk fadet ut ... for jeg skulle jo skrive et forord også, eller noe som skulle avrunde mine ni år som redaktør og medredaktør i Signaler (min medredaktør og kommende redaktør Amalie Kasin Lerstang hadde foreslått det). Jeg hadde vært på leit etter en vri, en inngang. Jeg hadde tenkt å skrive noe om at jeg også 5

hadde sendt inn dikt og kortprosa i flere omganger på tidlig 00-tall, uten å bli antatt (kanskje for å søke tilgivelse fra de mange tusen jeg selv har avslått). Jeg hadde tenkt å skrive noe poetikk-aktig, at «å skrive, for meg, var en måte å bøte for en slags skjevhet i livet mitt. En måte å drive hemmelige forhandlinger med verden». Men helt ærlig – tenkte jeg der jeg gikk – har jeg aldri forstått hvorfor jeg skriver.

Så mye lettere å jobbe med andres tekster! Det magiske i hvordan tekstene blir til! Den lille sitringen når en tekst begynner å skape et rom og et miljø, når ordene og setningene begynner å samarbeide med mitt indre (eller hva man skal kalle det) og gjenskapes der. Jeg kunne også skrive litt om hvor utrolig finmotorisk jeg har opplevd dette arbeidet, det er så enormt komplisert å få litterære konstruksjoner til å virke. Det skal egentlig ikke så mye til før at det skjener ut og blir noe annet, når en tekst begynner å ta inn for mye eller for lite og blir noe annet enn den skal.

Jeg tenkte å skrive noe (som jeg sikkert har skrevet om før) om at det finnes noe nærmest konservativt i måten litteraturen arbeider på, at den motarbeider en slags akselerasjon som jeg ser rundt meg, denne enorme produksjonen av innhold, innhold, innhold (via T-banestasjon-plakatene blir jeg oppfordret til å avsette tid til Pørni, Batman, samt bli abonnent på Discovery+). Jeg kunne ha skrevet at «litteratur er vanskelig fordi det krever tid». Og at «Signaler kunne sikkert levd godt som nettidsskrift, kanskje hadde det fått flere lesere også. Men hvilke lesere? Og hvilke lesninger?»

Jeg vet ikke. Jeg vil bare ikke fornye noe for tidlig. Kanskje er jeg konservativ, litt kjedelig eller så har jeg bare falt av lasset.

Men så er det nesten ingenting som lærer meg mer om litteratur enn i denne forhandlingen som oppstår i et redaktør–forfatter-samarbeid, der man sammen forsøker å definere hva en tekst er, gjør og skal bli. Hva trenger den, og 6

hva kan tas ut? Er dette et dikt, eller står det på terskelen til å bli noe annet? Jeg kunne ha skrevet om at hyperklisjeen «show, don’t tell» faktisk har vært svært hjelpsom til å illustrere et poeng. Skulle jeg kjørt på, kunne jeg ha skrevet at «show» representerer demokratiets form (åpen og fri), mens «tell» illustrerer en mer styrt, ideologisk forfattervilje.

Jeg tenkte også skrive noe om at Signaler inngår i samme kretsløp som skriveskoler, tidsskriftene og det litterære råd, steder der «aktiverte diskusjoner omkring tema, form og språk finner sted» (selv om det ville framstått som litt jålete).

Ja, hva litteratur er? «Hva er en god setning? Hvorfor skrives dette? Hvorfor må det være med? Og hva styres av min kunnskap? Hva ser jeg? Hva ser jeg ikke?

Men så druste Russland inn i Ukraina og veltet vegger og gulv og tak i den lange, europeiske freden. For noen dager siden så jeg videoklipp av en brann i et av Europas største kjernekraftverk (eksperten beroliget meg med at «kraftverket visstnok skulle tåle en flystyrt») – heldigvis i et treningssenter med god avstand til selve reaktoren – og jeg trodde helt ærlig at nå kom det til å gå til helvete, at store forgiftede skyer kom til å legge seg over oss ... Putin hadde jo for lengst satt sine atomvåpen i beredskap. Det fikk meg også til å tenke på at norsk litteratur de siste tiårene har nytt godt av å vokse ut av en fredstid. Norske forfattere har kunnet studere livene i et samfunn som må kunne anses som relativt stabilt og trygt. Litteraturen har tatt for seg familiens tomhet, dypene i en selv, arbeidsplassens åk, klassesamfunnets urettferdighet og naturens skjønnhet. Disse krigsfjerne temaene har gjort at vår litteratur har nådd et høyt estetisk nivå, og det har vært fredens privilegium at vi fritt har kunnet studere oss selv, men har den også ... mang­let noe? Parallelt med krigsutbruddet i Ukraina kom også FN med en ny, knusende klimarapport, som gir oss (altså menneskeheten) få år på 7

å finne måter å styre unna den totale kollapsen av alle våre allerede utslitte økosystemer (men har ikke litteratur lenge begått alt dette som forsvinner?).

Jeg hørte nå ingenting av det Dugin sa, jeg presset meg inn i et kratt for å pisse og sto der og lyttet etter folk mens jeg lot vannet fare. Det var vår i lufta, og uglene, nei duene (jeg blander), gynget i tretoppene. Jeg kunne vel også skrive noe om hvilke «temaer» Signaler-debutantene var opptatt av – alle liker jo det tendensiøse – men nei, det hadde jeg egentlig ikke klart å finne noen gode svar på. «De skriver jo om all slags ting og greier, de», kunne jeg ha skrevet, men det hørtes liksom så uproft ut.

Tilbake til Dugin, for etter at jeg hadde gjort meg ferdig der inne i busken, kom messingen hans tilbake. Og omtrent midtveis i samtalen kommer han inn på relasjonen mellom blokker og broer mellom sivilisasjoner. Dugin skryter av at han har brukt de siste 24 bøkene sine på å studere «ulikheter» mellom sivilisasjoner, og da avbryter Lévy ham og spør: «Jeg kjenner ulikhetene, hva så med likhetene?». Dugin begynner å argumentere for at vesten har bygget sine såkalte broer for tidlig, før de har identifisert strukturen til «det andre». Vesten, mener han, har egentlig aldri forstått «det andre» som noe positivt og bygger dermed ikke de broene de selv mener de gjør, men illusjoner.

Der jeg gikk gjennom skogen og hørte dette, tenkte jeg jo som europeer, at jeg så at det bak Dugins ord svevde en skremmende idé om kulturers renhet og imperiers storhet og dermed disse imperienes rett til å utøve makt mot det som utfordret dem. Bare noen uker før ville jeg kanskje ikke gått og kjent like sterkt på den ideologiske kraften i dette, men 24. februar hadde ideologi så brått slått over i virkelighet.

Kanskje burde jeg ha strukket på mitt perspektiv også, forsøkt å se verden fra Russlands side? Men da var jeg langt 8

utenfor rekkevidden av hva et forord kan og bør inneholde, og det ville vært best å holde kjeft.

Jeg stoppet utenfor idrettshallen og så inn gjennom vinduene. Voksne menn spilte innebandy, de løp etter en liten hvit ball med køllene i fart. Oi, så gøy det er å se voksne mennesker kose seg, tenkte jeg. Selv om det var seint, klokka 23.00, for dette var de voksne mennenes tid, alle barna var i seng (løp voksne mann, du er fri!)!

Det var nesten filmatisk, tenkte jeg, nå burde jeg sette på noe av Arvo Pärt. Men jeg frøs, jeg ville hjem ... og jeg gikk jo her og fordypet meg i ideologisk krigføring. Pärt måtte vente.

Jeg kunne kanskje avslutte forordet med å skrive at «jeg er ganske sikker på at litteratur bygger broer og ikke illusjoner, at en fri litteratur evner å male fram komplekse bilder av mennesket som ser forbi arketypene, være seg muslimer, nordlendinger eller ukrainere». At «litteratur skaper utsyn», at litteratur «forsvarer individet» og «motarbeider kollektive overgrep». Kanskje kunne jeg også ha skrevet (tendensiøst!) at vi «snart vil se mer konfronterende litteratur, at det språket som vi sang før krigen og før økosystemenes kollaps – virkelighetsromanen, familieromanen – har blitt en rødlistet fugls lokkesang oppe i et tre».

Noe sånt kunne gå an, tenkte jeg der jeg gikk videre, fremdeles lyttende til disse to intellektuelle hvite mennene, som altså denne kvelden fikk representere ideologiene som hadde forvandlet Ukraina til en slagmark.

Så kunne jeg mot slutten ha skrevet at «Signaler kommer til å fortsette å spille sin lille rolle i verden, fortsette å være et sted hvor nye forfattere møtes med alvor», eller dra litt på og skrive at «Signaler vil fortsette å være et lite missil skutt mot motstanderens befestninger oppe i åsen der borte». Eller kanskje noe mer henledet mot navnet: «være som et signal 9

som hvisker stille i luften, hørbar for de oppmerksomme».

Det ville ikke være å lyve, men det ville ikke være sannheten.

Men så går jeg jo ikke i mørket nå, dette skrives jo i ettertid på et kontor på Linderud, og jeg har YouTube-videoen med samtalen mellom Aleksandr Dugin og Bernard-Henri Lévy på i bakgrunnen. Denne teksten er en slags illusjon, tenker jeg, slik alle tekster er det, der miljøer, stemmer og ideer sys i hop i et forsøk på å forme et argument (show eller tell nå?). Jeg kunne ha avsluttet med å ha skrevet at «alle tekster bærer både på noe levende, men også noe dødt, og at disse to dimensjonene skifter mellom lesere», men da ville jeg forlengst ha sprengt forordets form – sannsynlig oppbrukt leserens tålmodighet også – men slik kunne jeg kanskje ha trukket meg liksom «mystisk» ut av teksten og redaktørrollen, overlatt mine tanker og vilje, mitt engasjement og blikk til Amalie Kasin Lerstang, og samtidig kunne det kanskje være et slags svar på spørsmålet «hvorfor skriver jeg?»?

Takk for alle fantastiske forfattere jeg har fått jobbet med, og gratulerer til alle årets debutanter.

Eivind Hofstad Evjemo

Tore Westre romanutdrag Røde hunder

Enkelte ganger glemmer jeg at han er min. Når jeg blir stoppet på gaten og spurt – som oftest av andre foreldre – tar det meg en stund før jeg forstår hvem de mener. Det er som når du har klippet håret og får et glimt av deg selv i forbifarten. I de tilfellene jeg blir stoppet av en annen forelder, lar jeg være å bli viklet inn i en samtale. Ikke fordi de er spesielt dårlige samtalepartnere, men fordi andres barn kjeder meg.

Jeg har ingen interesse av å høre om barnet deres, og jeg tror heller ikke de er interessert i mitt. Samtalene lyder ofte slik: «Er det din?»

«Ja, det er min. Er det din?»

«Ja, det er min.»

Når det vante er avfeid, er det vanskelig å fortsette. Jeg mistenker også at foreldre – og dette er jeg nok skyldig i selv – blir så vant til barneprat at de på et tidspunkt mister evnen til å kommunisere som vanlige mennesker. En morgen kom jeg i snakk med en spedbarnsmor som måtte avbryte seg selv: «Jeg prater vanligvis ikke sånn. Jeg beklager.»

Jeg lot som om jeg ikke forstod hva hun mente.

En annen morgen traff jeg en far som trillet barnevogn uten barn. Han pekte ned i barnevognen og sa: «Elleve måneder.» Jeg nikket vedkjennende.

I barnehagen henter jeg ham klokken fire. Jeg slutter på jobb klokken tre, og jeg kan hente ham tidligere, men jeg gjør det ikke. Jeg forteller meg selv at det ville påført unødvendig stress, men sannheten er at jeg sitter i bilen og hører på musikk. Når klokken blir fire, kjører jeg bort til 13

barnehagen, parkerer og henter ham. Jeg småprater med de ansatte og hører etter når de forteller hva han har gjort den dagen, hva han har spist, og hvem han har lekt med. Når jeg ser ned på ham, er det som om han ikke forstår hva den ansatte prater om, men tvert imot har gjort det motsatte av det hun sier. I bilen spør jeg ham: «Var det gøy i dag?»

Han svarer meg ikke før vi kommer ut av parkeringsplassen. Det er en slags sperre. Først da vi kjører forbi massasjehuset, begynner han å fortelle om en rev som fanget en hare, og at haren trakk en hammer ut av en flosshatt.

Når vi drar innom butikken, må jeg anstrenge meg for ikke å heve stemmen, spesielt om han river ting ut av hyllene. Jeg vet ikke hvorfor han gjør det, for han er ikke sånn til vanlig – det er som om mengden av gjenstander vekker et sinne i ham. Jeg tok det opp med spesialpedagogen i barnehagen, som på sin side mente det var et uttrykk for vanskeligheter ved valg. Jeg har alltid tenkt at barn følger en mal, designet av sine egne foreldre, men å si at en dårlig unge er et produkt av dårlige foreldre, er ofte en forenkling.

Selv hadde jeg gode foreldre, men var en dårlig unge. Pluss og pluss blir ofte minus.

Når han oppfører seg dårlig, trekker mødre meg til side.

De forsøker å være hjelpsomme. De forteller om urtedrikker, blåbærsafter, vektbleier, svømmekurs og andre måter å roe ned et barn på. En av mødrene som stoppet meg, spurte: «Gjør han alltid sånn?»

«Hvem?» sa jeg.

«Gutten din.» «Åh. Nei. Ikke alltid. Bare i butikken.»

«Du kan fikse ham», sa hun.

Jeg tenkte at det var en usedvanlig ting å si.

«Hvordan?»

14

«Du løfter ham opp etter det ene benet», sa hun. «Slik holder du ham i et par sekunder. Tenk på det som om du skal plukke en gulrot.»

«En gulrot?» gjentok jeg.

«Nettopp. Da blir han nok bedre.»

En barselgruppe trillet forbi oss. De var kledd i hettegenser og treningstights, hadde håret satt opp i hestehale og fremviste en slags stolt utmattelse.

De gangene han blir bedt i barnebursdager, har jeg vanskeligheter med å finne passende gave. Hva trenger et barn?

En bursdag i juni ble bursdagsbarnet dårlig. Han spydde utover gulvet. Fargen var grønn og konsistensen kremaktig.

En av de andre foreldrene trakk meg i armen og gliste, som for å godte seg over katastrofen. Vi satt der alle sammen, mens moren vasket det opp, før vi til slutt ga en lunken applaus. Moren reiste seg og forsøkte å smile. Bursdagsbarnet hev i seg mer kake og spydde på ny utover gulvet.

I en annen bursdag kom vi for sent. Det hadde regnet. Vi var klissbløte og satt begge to og lagde sølepytter i stua. Jeg spiste bløtkake og snakket med en far som hadde mistet appetitten.

«Det er barna», sa han. «De gjør meg uvel.»

Jeg lot ham prate.

«De søler. Det renner fra munnvikene deres. De har overhodet ingen manerer. De oppfører seg som svin.»

Jeg satte fra meg asjetten med kake. Faren hadde senket skuldrene.

«Jeg vil sende dem på katolsk påskeleir. Du forstår meg vel?»

Jeg fortalte ham at jeg i forrige uke hadde kjøpt klippekort på et massasjehus.

«Jeg forstår godt hva du mener», sa faren. «Hvem er din?»

15

Jeg kikket bort mot forsamlingen av barn som lekte på gulvet. To av barna kranglet om en lekebil. Et annet barn hadde plukket opp en fjernkontroll og sleiket hver av tastene.

En mor krabbet rundt på alle fire og steilet som en hest.

Gulvet var tildekket av gavepapir, kakerester, ballonger, spytt og bleier.

«Han», sa jeg og pekte.

«Han der?»

«Ja.» «Er han grei?»

«Hva mener du?»

«Oppførsel og sånn. Spiser han med kniv og gaffel?»

«Ja, han bruker bestikk. Han drikker fra glass», sa jeg.

Faren ble skuffet. «Jeg lærer fortsatt min om bestikk. Tror du han er treig?»

Jeg trakk på skuldrene.

«Men hvordan klarte du det?» spurte faren.

Det var ikke noe jeg hadde klart. Det hadde bare skjedd av seg selv.

I bursdagene endte jeg alltid opp med å prate med en enslig forelder. Det var som om de kunne skimte tilgivelsen i øynene mine. En gang kom jeg i prat med en alenemor. Hun hadde blonde musefletter og fregner.

«Jeg har sett deg i barnehagen», sa hun.

«Ja, jeg pleier å hente ham der.»

Hun smilte. «Søstera mi har to barn. Jeg har ett.»

Det ble stille et øyeblikk. Så tilføyde hun: «Men jeg liker det best med ett. Jeg tror ikke jeg ville håndtert to så godt.

Hvem skulle jeg gitt mest kjærlighet? Jeg ville hatt en favoritt. Hva tenker du om det?»

«Favoritter? Det skjer vel oss alle.»

Hun løftet pappkruset med brus og drakk.

16

«Er du dine foreldres favoritt?»

«Jeg tror ikke det», sa jeg.

På lørdager drar han og jeg i svømmehallen. Vi tar på oss badebukse, badehette og svømmebriller. Vi dusjer kaldt før vi går i det varme bassenget. Jeg prøver å lære ham å svømme, men han synker i vannet – lungene hans fylles med bly ved hvert innpust, som om kroppen hans søker bunnen.

Foreldrene jeg møter i svømmehallen, er gjerne av den pratsomme typen. De liker å fortelle meg om armringer, cruiseskip og lydisolering.

«Du ser ut som en jeg kjenner», sa en far.

Vi lå begge i den grunne delen av bassenget. Han hadde mye hår på brystet.

«Det hører jeg ofte.»

«Ja?» sa faren. «Kanskje du har et sånt utseende. Du vet, gjenkjennelige trekk. Jeg hadde en kompis som lignet deg på en prikk. Han tok livet sitt i juli. Flott type.»

Et barn løp forbi oss.

«Det der er en av mine», sa han. «Sjuende i rekken. Har du barn?»

«Ja», sa jeg og pekte bort ved livbøyen. «Han i grønn badebukse.»

«Han ser ut som en speider.»

Jeg lot være å svare.

«Har han lært å svømme?»

«Ikke ennå», sa jeg.

«Det må han lære. Barn som ikke lærer å svømme, bruker lengre tid på å lære seg gangetabellen. De stryker også ofte på oppkjøring.»

«Jeg tror ikke det er sant.»

Faren plystret på et av barna. Barnet kom løpende. Faren spurte barnet om hun kunne svømme.

17

«Ja», sa barnet.

«Nå som du kan svømme, kan du vel fortelle meg hva fire ganger fire er, og hvordan du tester bremsekraft­ forsterkeren?»

Barnet nikket iherdig på hodet.

«Ser du?» sa faren.

I møtene på jobben pleier jeg å sitte helt ytterst, rett ved kaffemaskinen. Jeg forteller aldri hva jeg har gjort den helgen, eller hva jeg skal gjøre neste helg. Det handler ikke om at jeg forsøker å være hemmelighetsfull, men heller at jeg ikke ønsker sympatien som medfølger samtalen.

Katrine, sjefen, tar meg til side hver dag. Hun spør: «Har hun kommet hjem igjen?»

Jeg svarer alltid: «Nei.» Så fortsetter dagen: møter, samtaler, lunsj, møter, samtaler, stirre i speilet, møter og rett i bilen. Jeg slår på radioen og blir sittende. Et blondt hårstrå har hektet seg på jakkeermet.

Jeg børster det vekk og tenker på Marlene. Radioen spiller en kjærlighetssang. Jeg skifter kanal.

Klokken halv fem kjører jeg ut fra parkeringsplassen, forbi matbutikken, massasjehuset, våpenbutikken, den hjemløse mannen og videre bort til barnehagen.

Han står og venter på meg ved gjerdet. Det er ingen andre barn igjen.

«Du er sen», sier barnehagetanten.

«Ikke så sen.»

«Sen nok. Se hvordan han holder i gjerdet. Han pleier jo å bli hentet tidligere.»

Jeg åpner porten. Han slår armene rundt beinet mitt. Jeg hinker bortover, følger barnehagetanten, henter sekken, matboksen og drikkeflasken hans.

Vi setter oss i bilen. Jeg spør: «Var det gøy i dag?»

19

Han svarer ikke. Jeg svinger ut fra parkeringsplassen, og han begynner å fortelle om en spade som forsvant i sandkassen, og at han gravde og gravde, men spaden var blitt borte.

Han fortsetter å fortelle om at han så en hund utenfor gjerdet, en sånn stor hund som ikke kan løftes, og når hunden åpnet munnen, var det som å se inn i en brønn.

«Fint», sier jeg.

Vi kjører innom butikken. Jeg tar ut en handlevogn. Han løper til en hylle, stikker hånden innunder en pakke pastaskruer og sender den flyvende bortover. En kvinne kikker på oss. Hun nikker mot ham og så ser hun strengt på meg. Jeg nikker høflig tilbake. Han fortsetter å kaste matvarer på gulvet. Jeg tar tak i skuldrene hans og sier at han skal slutte.

Kvinnen kommer bort. Hun sier: «Har han hatt røde hunder?»

«Hva?» «Røde. Hunder.»

«Jeg tror det.»

Jeg kikker på ham.

Moren retter seg i ryggen. «Du kan fortsatt redde ham.

Du skal smøre ham med peppermynteolje, mate ham med stikkelsbær og putte poteter i sokkene hans.»

Jeg sier at jeg ikke tror på sånt.

Hun gir meg et siste alvorlig nikk og går tilbake til sin egen handlevogn. Han trekker i buksebeinet mitt. Jeg følger ham inn på kundetoalettet. Han sitter og nynner en sang.

«Kan du ikke slutte å hive ting på bakken?» sier jeg.

Han kikker opp på meg.

«Er mamma på månen?»

«Det tror jeg ikke.»

«Finnes det katter på månen?»

«Jeg vet ikke. Kanskje.»

«Mamma liker katter.»

20

Jeg nikker.

«Men kan du ikke love meg at du slutter å hive ting på bakken?»

I et øyeblikk ser det ut til at han forstår, men så flytter han blikket i gulvet og sier at spaden sikkert er kommet til Kina.

Da jeg har betalt, maser han om å bære de tunge posene.

Han sleper dem langs asfalten, helt bort til bilen, og løfter dem opp over hodet og inn i bagasjerommet. Vi kjører forbi massasjehuset, våpenbutikken og videre gjennom hovedgaten, med nedstengte butikker.

Hjemme setter han seg i sofaen. Han plukker opp en bok Marlene kjøpte til ham. Selv om han ikke kan lese, nikker han til innholdet med det største alvor og med en sånn intens konsentrasjon at jeg ikke får svar på om han vil ha pastaskruer eller spagetti til middag.

Vi spiser foran tv-en. Han bruker skjeen og gaffelen til å lage en tornado av spagetti. Jeg spør ham om det var godt, men han nekter å svare.

På tv-en går det et gameshow. En mann i gul dress snurrer på et gigantisk lotterihjul. Deltakerne er tre eldre damer. De holder seg for munnen idet hjulet er i ferd med å stoppe. Premien er en ferie til Las Palmas, på tre-stjerners all inclusive.

Jeg legger ham klokken åtte, pakker ham inn i dynen, puffer opp puten, men han ligger alltid med ryggen til meg, selv når jeg begynner å lese historien – den om kanari­fuglen som reiser til en sydhavsøy og drikker kokosvann.

Senere på kvelden, rundt klokken ti, setter jeg meg i bilen, kjører forbi den hjemløse mannen, forbi våpenbutikken og til massasjehuset. Inngangen er pyntet med lilla led-lamper. Jeg åpner døren, hilser på resepsjonisten og setter meg i ventearealet. En eldre mann kommer ut fra et av 21

rommene. Jeg kjenner ham igjen. Han svetter fra pannen. Vi kikker på hverandre.

«Ja», sier han. «Du er her du også.»

«Bare i dag.»

«Ja, ja», sier han og løfter seg på tåspissene. «Da ses vi.»

Jeg blir sittende. Resepsjonisten overrekker meg en meny.

Jeg peker på Absolute Relaxation, og blir fulgt til et rom der jeg blir tildelt et varmt håndkle. Jeg kler av meg bak forhenget og fester håndkleet rundt livet. Massøren gjør klar benken, og jeg legger meg ned.

«Absolute Relaxation», sier resepsjonisten.

Massøren svarer resepsjonisten på et språk jeg ikke forstår. De snakker med hverandre en stund. Håndkleet blir kaldt. Resepsjonisten blir værende ved døren med armene i kors.

Mens jeg ligger der og blir knadd, kommer jeg på hva Marlene sa før hun dro.

«Absolute Relaxation», gjentar resepsjonisten ved døren.

«So tense», sier massøren.

Jeg teller ned fra ti.

Han og jeg er i en barnebursdag i en leilighet ovenfor våpenbutikken. Jeg sitter på det trange kjøkkenet, sammen med flere andre foreldre. En far forteller meg om varmepumper.

«Du sparer det inn på tre år», sier han.

«Tre?» Han nikker stolt. «Tre.» Et barn løper inn på kjøkkenet. Huden hans er blålig. Øynene stikker ut. Han ser ut til å kveles av alle wiener­ pølsene han har stappet i munnen. En av mødrene røsker tak i barnet og snur ham på hodet, slik at pølsene faller som en seig masse ned på gulvet. Jeg reiser meg, går til stua, forbi en slåsskamp og til en ledig stol ved bordet. En mor sitter der og strikker. Hun har langt, rødt hår.

«Jeg skal få en liten en i november», sier hun, uten å se opp fra strikketøyet.

«Akkurat.»

«En gutt.»

«Ja vel.»

«Jeg strikker denne til ham», sier hun og løfter den halvstrikkede genseren.

«Han vokser vel fort ut av den.»

Hun kikker på meg.

«Tror du det?»

«Ja.» «Jeg har aldri hatt en gutt før. Hvordan er de?»

«Det varierer nok»

23

Hun smiler. «Ja, selvfølgelig. Men de spiser og drikker som jenter?»

«Jeg tror det.»

«Jeg er redd», sier hun og nøler.

«For?» «Statistikken. Har du fulgt med på statistikken?»

Jeg rister på hodet. «Ikke i det siste.»

Hun legger fra seg strikketøyet, holder seg for munnen og løper til toalettet.

Da vi kommer hjem, ser jeg at Marlene har sendt enda et brev. Jeg legger det raskt i baklommen. Han spør meg om det er sant at det finnes kremost på månen, og jeg sier ja, det gjør det kanskje. Hva med iskrem, sier han. Ja, sier jeg, kanskje.

Mens han bygger Lego på gulvet, tar jeg brevet ut fra baklommen og åpner det forsiktig. Skriften hennes er ujevn.

Bokstavene er forskjellige størrelser. I hjørnet av arket har hun tegnet en måne. Jeg skummer over innholdet. Legger det fra meg. Bretter det to, tre, fire ganger og kaster det i søppelkassen.

Vi spiser middag foran tv-en. Han løfter pizzastykket høyt i været og lander en ostetråd på tungen.

«Ikke lek med maten», sier jeg.

Han legger fra seg pizzastykket.

«Det var ikke en lek», sier han.

På tv-en går det et program om en munk som har forlatt klosterordenen og blitt et ordinært menneske – med bil, hus, hund og en kone. Han sier: «Jeg har masse lån. Hus, bil, båt og spinningsykkel. Jeg har også en kone. Dette er min kone.» Han legger armen rundt en lubben dame. «Hun heter Katinka og jobber på yoghurtfabrikken.»

24

Et par måneder senere blir han intervjuet i en rettssal.

Han har dypt innsunkne øyne.

«Katinka og jeg skal skilles. Jeg har leid advokat. Er det sant at vi må dele alt? Hva med lånet? Er det mitt?»

Han reiser seg, lutrygget, og fortsetter mot rettssalen. Da man ser ham igjen, sleper han med føttene.

«Jeg tapte», sier han.

Jeg rydder opp etter middagen. Kaster restene i søppelet og tar opp brevet igjen. Leser over det enda en gang. Så river jeg det i stykker.